La Barceloneta, 6. januar 2017

Våkner langt ut på dag i Dramatikerforbundets leilighet i Barcelona etter flere mugger sangria og nattbad i sjøen. Spiser tørre skiver med spansk ost og feier opp sanden i dusjen. S sier at jeg var pysete, du stod på land og okket deg, jeg som i sommer løp ut i det arktiske hav i Longyearbyen, og til tross for varmerekord - det var fortsatt kaldere på Svalbard i juli enn det er i Barcelona i januar. (Men jeg gikk uti til slutt, det var mest bølgenes størrelse som bekymret meg.) Meksikaneren vi treffer utenfor Bar Jai-ca fryser og sier vi er gærne. Inne spiser vi katalanske tomatbrød, crochettas, oliven, mandler og et fat med saueost, mugger med sangria de vino, før vi forflytter oss langs stranden og palmene som ser ut som gull i skinnet fra gatelyktene. 

S er mer fyllesyk enn meg og går og legger seg igjen. Jeg leser nyhetene og mailer med folk som har lest annonsen min på finn. N skal flytte, jeg leter etter en ny en som ikke kommer til å bry seg dersom jeg slenger en bok her og en avis der. Jeg må skuffe en som er ute etter et vegetarisk kollektiv, det hender jeg lager chilli con carne og det vil jeg gjøre i fred, orker ikke andres moralske blikk når jeg allerede har en hemmende samvittighet på egenhånd. Den henger over meg og er slettes ikke i sync med alt jeg har lyst til. 

Andre ganger gjør jeg bare det jeg har lyst til. Når jeg blir liggende i sengen til langt over klokken ti (det er vanskelig å stå opp når den man er forelsket i ligger i samme seng) til tross for at det er eksamenstid og det er så mye å lese, så fryktelig mye å gjøre. Så mange artikler om blonde beach mice i Florida, domestiseringen av hvete og det biologiske mangfoldet i Amazonas. (Men mitt mantra er jo (antagelig til irritasjon hos noen av mine medstudenter): Det finnes viktigere ting enn eksamen. Som f.eks. å lese noe for lærdommen i seg selv. Eller rett og slett en forelskelse, for hvor ofte skjer det? Hvor ofte er den gjengjeldt og tenk om han ikke er der i morgen? Tenk om verden på et eller annet finurlig/brutalt vis tar han fra meg.) 

V skriver på facebook at karakteren i genetikk ligger ute, og jeg går inn på Studentweb. Forbereder meg på D (forventer man det verste blir man aldri skuffet i livet), men får en A, svart på hvitt står det på skjermen. Det til tross for konsentrasjonsproblemer hele høsten gjennom (det er det som skjer når jeg er forelsket), jeg feirer det med en slurk vann, klokken er to på ettermiddagen i Barcelona, men jeg er fortsatt sliten etter i går. Jeg som var sånn i tvil, går dette bra eller ikke, men det gikk bra. Det gikk bra. 

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

Om å sende bøker ut i verden

Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.

Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.

Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.

Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.

Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.

Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.

Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.

Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.

Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.

Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.

2010 årskavalkade

Årskavalkader blir liksom litt kjedelig hos meg, siden jeg aldri tar bilder (annet enn engangskamerabilder i ny og ne), men jeg skal prøve likevel.

I januar... var jeg sikkert på jobb hele tiden. For et trist liv.



I februar var det sykt mye snø i Kristiansand, men vi var en tur i Barcelona og der var det vår.



Og jeg ble starstruck, for jeg var på forfatterkveld med Kjell Askildsen, min største helt! (Jeg har ingen bildebevis, men dere kan lese om det her.)

I mars leste jeg Moby Dick og Ea, Sofia og jeg dro på beachferie til Lista. Der fant vi deler av et hvalskjelett.

Her er de to eneste bildene jeg har fra mars:




I april var jeg særdeles opptatt av hvaler og jeg leste en god del Françoise Sagan. Vi tok sikkert også årets første utepils, og det er litt klisjé, men alltid like fint hvert eneste år. Pluss jeg var på en haug med loppemarkeder og kjøpte kjoler og bøker.

I mai var det Kulturnatt i Kristiansand. Da var vi i jakt-og fiskebutikken og så på hvordan man lager agn til fluefiske:



Ikke bare det, men vi prøvde oss også på fluefiske på land!



Vi lagde snurrebasser på Kunstmuséet:



Og så på kunst (seff!):



Og vi var i Sprayboks Kunsthall og spiste grillspyd og så på graffitti:




Og vi drakk øl og spiste jungelnøtter ved bryggekanten. Dette er det eneste bildet derfra:



En annen dag i mai var vi på Vågsbygd Handy-konsert og drakk sykt mye cava:

Forresten var jeg sykt sprek i mai, for jeg morgenbada klokken seks om morgenen før jobb.

I juni slutta jeg i jobben og vi var på sykkeltur til et loppemarked hvor vi kjøpte en bok om fugler og en liten haug med National Geographic-magasiner med artikler om polområdene.

I juni hadde alle bursdag. En av alle var Tine. På hennes bursdag var vi på dagstur til Danmark og drakk ØkoThy og vegansk white russian på 1000fryd i Aalborg:




Og vi spiste jordbær ute:



I juli leste Ea og jeg Dødsranet. Veien til NOKAS. Og vi stakk til København og ble der til september. Der lå vi som slakt på en seng i flere dager fordi det var 35 grader C. Varmt vær er overvurdert. Vi prøvde å gå på det geologiske muséet for å få litt aircondition, for det trodde jeg alle muséer hadde, men nei. Der så vi på meteoritter og døde nesten fordi det var så varmt.

Dette er det eneste bilde jeg har fra juli:



Eller jo, her er et bilde til, av vår københavnske utsikt:



I august drakk vi myntesaft og tok en dagstur til verdens skumleste by, Malmø. Og vi hadde ikke lenger sykkel, så vi tok bussen (ikke til Malmø da, dit dro vi med Öresundstoget):



Om natten kjøpte vi pommes fries og majones på kababsjappene. Her er jeg på Sankt Hans torv med en pose full:



I august var jeg forresten på forfatterintervjuer med Sofi Oksanen OG Sara Stridsberg på Louisiana museum for moderne kunst utenfor København. Blant andre. Sykt fet. Sofi snakka om Utrenskning og Sara snakka om Darling River. Begge to står bak to av de beste bøkene jeg leste i 2010, for ikke å snakke om noen av de beste bøkene jeg noensinne har lest i løpet av LIVET. Sykt bra damer, de to.

I september dro vi tilbake til Kristiansand og jeg stod på longboard, spiste kokt torsk og leste Knausgård i parken.



Jeg var også i Oslo på innflyttingsfesten til Pernille, Sofia og Helene på Grünerløkka.



I oktober spiste jeg kongekrabbe for første gang i mitt liv og det var fra da av livretten min.

I november var jeg igjen i Oslo og da var jeg på thanksgivingmiddag hos Sofia, Helene og Pernille. Men først måtte kalkunen tines:



Jeg var også på besøk hos Kjersti et steinkast unna og spiste gulrotsuppe og sukkererter og jeg fant ut at jeg hadde webcam på datamaskinen:



I desember, som ennå ikke er over,var jeg på harrytur både til Danmark (fra Kristiansand) OG til Sverige (fra Fredrikstad)!!! Jeg hadde også bursdag og fikk sykt mange Francesca Lia Block-bøker <3 <3 <3 Dagen før det var vi på loppis og spiste kanelboller og på vei dit måtte vi over Lundsbroa og utsikten derfra er avbildet her:



Sykt fint spør du meg.

Nå er det bare litt igjen av desember og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal på nyttårsaften. Argh.

Moteblogging #1: Mitt favorittskjerf

Dette er mitt favorittskjerf. Jeg la merke til at det er det fordi jeg for noen dager siden så gjennom hundrevis av bilder på Facebook og skjerfet var avbildet sykt mange ganger. Pluss at mamma kommenterte her en dag at jeg aldri går med noe annet skjerf, hvilket er delvis sant, for jeg går med svarte skjerf av og til, for eksempel one piece-en, men altså, når det gjelder skjerf med farger går jeg bare med dette. Hvordan jeg fikk det var så enkelt som at mamma tok det med seg hjem fra Indonesia en gang for lenge siden.

Det tidligste bildet av det tror jeg er disse. Her gikk jeg på folkehøyskolen og hadde grått hår. På bildet bare, for jeg kan ikke huske at håret mitt noensinne så sånn ut i virkeligheten. Men det kan vel forklarers, for jeg hadde bleika hår og så farga jeg det brunt og tydeligvis funket ikke fargen så godt. Og ps, jakka er ikke mi, men lillebroren til H sin. Nesten ingenting av det jeg i kler meg kommer helt nytt fra butikken.
vi

Så var det med til Dublin våren 2008. Her står jeg på flyplassen der borte. Med skjerfet.



Denne jakka er heller ikke min, det er min søster sin. Vi byttelånte noe, tror jeg. Og senere mistet jeg den i en bar og fant den ikke igjen, så jeg måtte avgårde på nach med bare en tynn bomullskjole, men det gjorde ikke noe, for det var sommer og varmt.

Veska er forresten Kamilla sin den også. Hun brukte den ikke lenger, så jeg fikk ta den. Den finnes ikke nå lenger, for sommeren etterpå, eller kanskje sommeren etter det igjen, jeg husker ikke, ble Vilde og jeg stengt inne på Festninga i Kristiansand og mens vi prøvde å måle avstanden fra muren til et tre for å se om vi klarte å hoppe over til det for så å klatre ned, lå veska i det fuktige gresset, og da jeg skulle fiske noe opp fra den - sikkert mobilen- fisket jeg opp en gigasnegle, og snegler er det verste jeg vet og jeg hylte, og da jeg var hjemme igjen var hele veska full av snegleguffe og jeg tenkte at det ikke var noen vits å vaske veska, for den var uansett blitt ganske stygg og slitt, så jeg bare kasta den.

Her er skjerfet med i en pub i Dublin og drikker Guiness.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Deretter går det en lang stund til det er avbildet igjen. I hvertfall når det gjelder av bilder som jeg har. Her er det nemlig med på Club Dynamight på Charlies jula 2008. Jeg kan ikke huske om det var første eller andre juledag.
vi                                                                                                                                                        

Pluss enda flere romjulsturer ut på byen.

Her titter det fram helt til venstre - på vinkveld. Toppen jeg har på er Kamilla sin - igjen.



Det har også vært med på et forsøk med en vakuumpumpe.

Og det er med på bussen.

Selv om det er et stort skjerf som varmer veldig godt, er det tydeligvis også kaldt nok til at det fikk bli med på Hovefestivalen i 2009.

Denne genseren er også Kamilla sin. Nå virker det nesten som om alt jeg har på meg er hennes.

Noen måneder etter er skjerfet med til London. 

Jakka jeg har på meg fant Ea hos Roger etter et nachspiel og ingen savna den, så jeg fikk den.

Og her er skjerfet med på overraskelsesfesten til Sara.

Det har også vært med til Barcelona.

Og her er det den dag i dag - for ti minutter siden.



OK

I dag våknet jeg av at en bille krøp på meg, fy faen, men sånt skjer visst når man har vinduet åpent hele tiden, selv når det regner; man kan jo ikke lukke vinduene når det regner, det lukter jo så godt. I København kommer jeg visst til å lukte det ofte, for der skurer det visst daglig. Ikke så lenge, men daglig, hvilket ikke er meg i mot, jeg synes det er helt fantastisk. Og det hadde det vært uansett, tror jeg, for jeg elsker København og nå er det bare litt over en uke til vi drar dit. Woho! Jeg har skrevet ned min egen København-guide i en av notatbøkene i veska, Københavnkapittelet står der sammen med Karl Lagerfeldt- og Terry Richardsonsitater, notater til boka og andre ting jeg skriver, bilsertifikatteori, idéer, min egen Barcelonaguide, en liste over alle filmene jeg har lyst til å se, en hel novelle jeg skrev på flyet fra nettopp Barcelona til Oslo (den handler om en svært travel mann som ikke rekker toget), tegninger av hvaler, pingviner og haier, budsjetter, en liste over alle tingene jeg skulle gjøre da jeg sluttet i jobben (check, check, check, jeg har faktisk gjort de fleste, bortsett fra å ta teorien til lappen, det tenkte jeg at jeg skulle gjøre denne uka), handlelister (¤ peanøttsmør, ¤ knekkebrød, ¤ blodappelsiner, ¤ bananer), oppskrifter på pastaretter med spinat og sopp og quinoapannekaker og navnet på den til nå beste cavaen (Grans Moments Brut). Det var ikke den jeg drakk nå i helga, ikke at det gjorde noe, denne var heller ikke verst (også en av mine favorittcavaer, men denne kan jeg ikke huske navnet på, jeg husker bare hvordan etikketten ser ut), jeg drakk et glass på kjøkkenet (eller syv) - Sofia kom med det - da jeg var kjøkken-/ryddehjelp i en hundreårsdag (femti + femti) og stod og kuttet en masse nystekte brød til buffébordet (det bugnet av gresk mat). Hvilket var en setning som gjorde meg bevisst på at jeg akkurat nå er litt sulten, jeg får spise noe knekkebrød med Jarlsbergost og paprika, en stor sjeldenhet i dette hjem (det går mest i penøttsmør, avcado og brunost), apropos ost: jeg var på besøk hos ei gammel venninne jeg ikke har sett på minst to år (kanskje tre) her en dag: da satt vi på verandaen og spiste ost og kjeks, og en av ostene Sofia og jeg tok med oss var en brun ost som oppførte seg mer som en mousse enn en ost; den smakte nougat, jamaicansk rom og rosiner og var dekket av hasselnøttflak, den var rar, men god, ikke like god som ridderost riktignok, det trodde jeg svært lenge at jeg ikke kom til å like fordi den lukter helt forferdelig, men sånn er det visst med ost, jeg vet jo det, men det er likevel noe man kvier seg for å smake.Som f.eks. brunost. Det lukter jo ikke noe godt før man har smakt det og vet at den er god. Eller makrell i tomat, kanskje, jeg tror ikke det lukter så godt for en som aldri har spist det før og kanskje skal smake den, men det vet jeg ikke, for jeg kan simpelthen ikke huske den tiden av livet hvor jeg ennå ikke hadde smakt makrell i tomat (da jeg var liten var det alltid enten det eller fiskboller på brødskiver vi spiste når ingen orket å lage ordentlig middag). Faktisk skjønner jeg ikke at noen ikke kan like det, det er kjempegodt. Og mens vi snakker om sola, så har jeg fortsatt ikke spist stekt makrell, poteter med persille og tynne agurkskiver badet i eddik – enda det er langt ute i juni, det er så langt ute i juni at det er tjueførste (jeg ble 21 og ½ år i går*) og den lengste dagen i året, etter dette går alt nedover, det blir mørkere, sykt trist, men likevel ikke, for det er jo etter den lengste dagen at tropenettene begynner, og alle elsker jo tropenetter. Nachspielene går liksom on forever, de slutter aldri. Apropos det (apropos meg her og der) så var jeg på nachspiel i en ny bydel i helga, ikke ny som i en nylig bygd bydel, men ny som i at jeg aldri har vært på nachspiel i denne bydelen før, denne bydelen ligger så høyt oppe at man kan skue ut over hele Kvadraturen, det har jeg gjort der før, men ikke på den tiden av døgnet (tror jeg), det var morgengry og snart soloppgang (0g jeg sippet grappa og tygga basilikumsblader), nå skriver jeg om det igjen, de korte nettene, blir jeg aldri lei, nei, det er rart med det, jeg burde kanskje gjøre noe annet nå, skrive litt videre på mer seriøse ting, eller, å, det var det knekkebrødet da.

*Dette var sykt fett da jeg var tenåring og wannabe-gother: at jeg NESTEN hadde bursdag på årets mørkeste dag.

Bloggen feirer 2 år!

Hurra, bloggen min fyller to år sånn circa i disse dager. Jeg tenkte derfor å kavalkadere over hver måned siden den gang, altså mai totusenogåtte*. Det var altså det jeg tenkte, men siden jeg er så flau over alt jeg skrev i mai, hopper vi over den måneden og begynner på juni 2008, selv om den ikke er noe å skryte av heller. Jeg vil likevel trekke frem Mimrestund, ikke pga. selve teksten, men fordi den har så mange fine bilder.*


Juli 2008: I følge bloggen er jeg helt schisofren og vet ikke helt om jeg vil ha jobb eller ikke , men innlegget om Roskilde er nok det mest serri.




August 2008: Vi sykler og jeg sykler og jeg lager min egen personlige matpyramide, men dette er deffo det gøyeste innlegget.


September 2008: Jeg filosoferer over livet videre, men det som hender der og da er mye gøyere!




Oktober 2008: Jeg mista mobilen og trodde som alltid hver gang det skjer at livet er over, jeg begynner å skrive om litt mer seriøse ting enn bare om hvor fyllesyk jeg er, som f.eks. om bussproblemer og dagbok vs. blogg, og jeg er absurd og føler meg gammel, men det er sikkert bare fordi jeg noen dager tidligere mimrer om barndommen.



November 2008: Tilogmed jeg nevner presidentvalget i USA og kjefter på NAV, jeg drømmer rare ting og innrømmer at en kaffe sjeldent er én kaffe, men ti øl.

Desember 2008: Jeg flasher bokhylla på rommet hos mamma og pappa som jeg ikke lenger bor i og begynner å forstå at det er flere enn jeg tror som leser bloggen.

Januar 2009: Jeg har akkurat oppdaget Dag Solstad, revealer min fortid som fantasyentusiast og bruker et helt innlegg på å skrive om ulike supper og grønnsaker.



Februar 2009: Jeg tar bilde av noe fint fra Danmark, besøker Bergen og skriver SYKT mye om mat, blant annet om vin, ost og fisk.



Mars 2009: Jeg skriver om bookcrossing og postcrossing og om hvordan det er å jobbe i en bank.



April 2009: Jeg planlegger å dra til Oslo, nevner A Concise Chinese-English Dictionary For Lovers av Xiaolu Guo for første gang (nå har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har skrevet om den boka på bloggen -I love it!) og skulle ønske jeg kunne male, hva nå enn det måtte bety.



Mai 2009: Jeg tegner en ubåt jeg har lyst på og øver meg på nynorsk (drep meg ikke, nynorskfantaster!).

Juni 2009: Havfruer og cyborger er et emne som går igjen og jeg skriver om noe så random som mitt forhold til Belgia.




Juli 2009: I god avisånd er det agurktid også hos meg, men jeg får da skrevet litt om mine beskjedne, men gode, mål med livet.

August 2009: Sofia og jeg ønsker oss en falabellahest, men det er ikke derfor vi holder auksjon i garasjen på Grim. Pluss jeg får meg endelig jobb, woho!



September 2009: Jeg kjøper mitt første møbel evvah, mens Mary-Kate er i Bergen.

Oktober 2009: Jeg kjøper oppvasksåpe og toalettpapir for første gang i mitt liv, mens turen til London sammen med Ea og Roger på besøk hos Sofia er min femte tur dit.




November 2009: Jeg er grepet av voksenverden og vil helst bare stikke av til Istanbul, jeg begynner for alvor å høre sykt mye på radio og jeg slutter å røyke, woho!

Desember 2009: En fryktelig dau måned når det gjelder blogging, alt dere får lese er at jeg er forelsket i Anton Chekhov og lagde drops på kjøkkenet sammen med Simon og Vilde.

Januar 2010: I god bloggeånd har jeg årskavalkade over 2009 (bortsett fra at det ikke er noen bilder, bare tekst), og Mary-Kate-obsessionen blir ikke lenger holdt skjult for dere (ikke A Tea Partys Kjellerrock-konsert heller).

Februar 2010: Jeg får min nye data, Ea og jeg tar en forsmak på våren i Barcelona, jeg lager en hjemme hos-reportasje og jeg ser Kjell Askildsen IRL!!!

Mars 2010: Jeg leser Moby Dick (og hundre andre bøker), handler bøker på antikvariater og loppemarkeder og skriver et gjesteinnlegg på en annen blogg, enda jeg ikke har fri i påsken.

April 2010: Jeg avslører noen av mine guilty pleasures og dessuten at vi akter å dra vår kos til København i slutten av juni,og svarer for det meste på mine egne spørreskjemaer.







*Alle innlegg før dette puttet jeg inn etter at bloggen ble opprettet mai 2008. Jeg jukset litt for å fylle den litt opp fort. Det var sånne ting jeg hadde skrevet som notater på Facebook. Som f.eks. et notat om Videokassettene som ble slitt ut og En av mine foreleskelser.