Jeg lærer lite av lærere, tavleundervisning, pugg og ja, skolen generelt. Jeg er ikke særlig glad i skolen: for mye mas, stress, unødvendigheter jeg ikke lærer noenting av og ting jeg har lært som er skikkelig unyttig og uinteressant, for ikke å snakke om det jeg lærte bare fordi jeg ville ha bra karakterer, men som nå har gått helt i glemmeboka (ofte allerede uka etterpå), for mye waste of time og for mange... idioter.
Men jeg liker å lære altså. Jeg har lært masse av alle bøkene jeg har lest, selv om 99% av dem (vedder jeg på) har vært skjønnlitteratur, aviser, av å snakke med mennesker, tegneserier (jeg drar med jevne mellomrom denne setninga "Jeg vet det, for jeg leste det i Donald da jeg var liten"), av å erfare ting selv, filmer, av å reise, av å høre, se, smake, føle, lukte, av å diskutere og for ikke å snakke om min store kjærlighet Internettet. Jeg vet forresten svært godt at man skal være kritisk, men det skal man faen meg være mot skolen også.
Jeg har f.eks. hørt om skoler som bruker informasjonsheftene fra Opplysningskontoret om kjøtt og Opplysningskontoret om egg og hvitt kjøtt i heimkunnskapen. Selv har jeg alltid hatet heimkunnskap. Jeg var skikkelig nerd og digga matte og naturfag, mens jeg hatet heimkunnskap, sløyd og gym verre enn pesten. Jeg kunne tilogmed ligge i senga kvelden før og grue meg til skolen neste dag. Jeg hatet å skjære i kjøtt og fisk, jeg hatet å bli tvunget til å spise mat (spesielt siden jeg generelt ikke var noe særlig fan av mat da jeg var liten), jeg hatet den innesperrede luften i sløydsalen og kvelningsfornemmelsen av trepartikler i lungene, jeg hatet å skifte i gymgarderoben og dusje og være naken foran fjorten andre jenter, jeg hatet å komme i nærkontakt med folk under ballspill og andre ting man bedriver med i gymmen, jeg hatet å alltid bli valgt sist fordi jeg var en rævva gymelev.
Ikke at jeg fulgte så mye bedre med i de andre fagene heller. Jeg ble ofte så oppgitt over at de andre spurte og gravde når svarene og løsningene var så jævla lette og opplagte. Så jeg gadd ikke følge med i timene lenger, jeg bare satt og jobbet for meg selv, og det var fryd og gammen og jeg var flink. Så jeg ble vant med det, helt til... bang, 10.klasse, plutselig var det noe jeg ikke skjønte, jeg kunne ikke finne ut av det selv, hva skulle jeg gjøre da? Begynne å følge med? Men det var ikke så lett, det var lenge siden jeg hadde gjort det sist og jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg så heller ut av vinduet og dagdrømte. Og sånn har det vel vært siden da. Bortsett fra at jeg ikke går på skolen lenger. Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller. Jeg har lyst til å lære fordi det er gøy, ikke fordi det gir meg ditt og datt av papirer og grader jeg kan briefe med.
fredag 28. november 2008
torsdag 27. november 2008
Åja, sånn tagg
Jeg har blitt tagget. Jeg tror at mange av mine faste lesere ikke er så into bloggekulturen, så, altså, det går ut på at man blir "utfordret" av en annen blogger. Jeg har blitt det før en gang, men da var oppgaven umulig. Denne gangen er oppgaven overkommelig, og ps: forresten, jeg ble tagget av Snakkebobla.
Hmm...
1. Jeg eier knapt noen sokker uten hull i (men det gjør egentlig ingenting, for jeg foretrekker å gå barbent).
2. Jeg er über-pasifist og klarer ikke en gang å klapse til mygg. Alle kryp jeg finner innendørs havner i god behold ut i naturen.
3. Jeg liker lyden av by, tog (også når de tuter), gamle skrivemaskiner, spraybokser, strekkodemaskinene på Norli og når man åpner en boksøl.
4. Jeg hater å dusje fordi det er så stress etter at man er ferdig i dusjen og må ut av den og det er kaldt og jævelig, jeg må bestemme meg for hva jeg skal ha på meg, men før jeg kan ta på klærne må jeg vente på at deodoranten skal tørke og å smøre body lotion er pisskjedelig. (PS: Jeg gjør det likevel.)
5. Jeg kjøper av og til sånn sitron i en sånn gul flaske som ser ut som en sitron og drikker det fordi det er godt.
6. Jeg vet jeg har sagt jeg leser alt mulig, men jeg gjør faktisk ikke det. Jeg leser ikke krim (jeg leser Peter Øvig Knudsens Blenkingegadebanden - Den skjulte cellen nå, men det telles ikke, for det har skjedd på ordentlig. Og det er politisk).
Og hvem skal jeg "utfordre" videre? Tja, alle som føler for det.
Regler:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.
Hmm...
1. Jeg eier knapt noen sokker uten hull i (men det gjør egentlig ingenting, for jeg foretrekker å gå barbent).
2. Jeg er über-pasifist og klarer ikke en gang å klapse til mygg. Alle kryp jeg finner innendørs havner i god behold ut i naturen.
3. Jeg liker lyden av by, tog (også når de tuter), gamle skrivemaskiner, spraybokser, strekkodemaskinene på Norli og når man åpner en boksøl.
4. Jeg hater å dusje fordi det er så stress etter at man er ferdig i dusjen og må ut av den og det er kaldt og jævelig, jeg må bestemme meg for hva jeg skal ha på meg, men før jeg kan ta på klærne må jeg vente på at deodoranten skal tørke og å smøre body lotion er pisskjedelig. (PS: Jeg gjør det likevel.)
5. Jeg kjøper av og til sånn sitron i en sånn gul flaske som ser ut som en sitron og drikker det fordi det er godt.
6. Jeg vet jeg har sagt jeg leser alt mulig, men jeg gjør faktisk ikke det. Jeg leser ikke krim (jeg leser Peter Øvig Knudsens Blenkingegadebanden - Den skjulte cellen nå, men det telles ikke, for det har skjedd på ordentlig. Og det er politisk).
Og hvem skal jeg "utfordre" videre? Tja, alle som føler for det.
onsdag 26. november 2008
Litteratur(bedre)vitere
Nå har jeg bare en eksamen igjen, yess. Jeg hadde muntlig eksamen engelsk i går og var så heldig at jeg fikk om presidentvalget i US & A og om novellen Hills Like White Elephants av Ernest Hemingway, som jeg kunne utenatt fordi jeg leste den, skrev referat og søkte opp analyser av den på det store nettet så sent som dagen før. Du skjønner, jeg gidder ikke å analysere selv. Brent barn skyr ilden. På videregående, i norskfaget riktignok, analyserte jeg en novelle og fikk en toer fordi læreren mente at forfatteren mente ihvertfall ikke det og det jeg hadde tolket. Says who? Kjente hun forfatteren kanskje? Kjennner noen analytikere i det hele tatt forfatterene de claimer å ha tolket riktig om? Jeg synes det er utrolig arrogant at de tror de vet hva forfatteren mener og har enerett på det. For det er forfatteren som er Gud i sin egen bok.
Nåja, hele norskfaget er jo på trynet. Hvor bra karakterer man får kommer helt ann på læreren. Noen gir deg femmer (med pluss) og leser teksten din for hele klassen, mens en annen lærer drar deg ned i møkka og gir deg en svak treer på akkurat samme stil (been there, done that).
Noen ganger skulle jeg ønske det var realfag som var min vei i livet, hvor fint og enkelt hadde det ikke vært å vite at når noe er feil, så er det fordi det er feil, og motsatt. No need to discuss.
Nåja, hele norskfaget er jo på trynet. Hvor bra karakterer man får kommer helt ann på læreren. Noen gir deg femmer (med pluss) og leser teksten din for hele klassen, mens en annen lærer drar deg ned i møkka og gir deg en svak treer på akkurat samme stil (been there, done that).
Noen ganger skulle jeg ønske det var realfag som var min vei i livet, hvor fint og enkelt hadde det ikke vært å vite at når noe er feil, så er det fordi det er feil, og motsatt. No need to discuss.
tirsdag 25. november 2008
I <3 vakuum
vakuum
subst. n vakuum () ['ʋɑːkʉm]
1 lufttomt rom; rom med undertrykk
2 tomrom
-
Vakuum (latin vacuus, «tom») er i fysikken definert som «tomt rom», dvs. rom med fravær av materie og stråling. I realiteten finnes tre forskjellige vakuumbegreper. Det første er i følge naturfilosofien en ideel tilstand med fullstendig fravær av alt stoff, men denne tilstanden finnes ikke på ordentlig. Det motsatte av vakuum kalles plenum og finnes heller ikke på ordentlig. Det andre begrepet er delvis vakuum: lav konsentrasjon av stoff (dvs. få partikler pr. voulm). Det er dette som vanligvis menes med vakuum i fysikken og er det som er så fascinerende (se på bildet!). Det tredje og siste vakuumbegrepet har noe med kvantemekanikken å gjøre, og det skjønner jeg ikke noen ting av.
mandag 24. november 2008
lørdag 22. november 2008
Skriveøvelser # 1
Akkurat nå
Hun setter seg ned på det neste nederste trinnet på trappen og knytter av seg de røde tøyskoene hun alltid knytter med dobbelknute (slik hun har gjort siden hun var barn, det var så irriterende når de løste seg opp når hun var ute og lekte), og selv om hun har gjort det ørten ganger før og sikkert kunne gjort det i blinde, ser hun på lissene mens hun gjør det, og hun har ikke tenkt til å vike blikket før begge lissene er løsnet.
Han står med ryggen lent mot den dusblå veggen og ser ned på henne. Det lysebrune håret hennes er bustete etter sykkelturen opp dit, det var visst mye vind også, og kinnene hennes er røde og hun ser veldig fin ut, tenker han og legger armene i kors og de er stille, verken han eller hun sier noe. Hun har lagt fra seg skinnbaggen sin på gulvet ved siden av føttene sine og flappen over har åpnet seg litt slik at han ser at hun har med seg den store skriveboken sin, den grønne, den som hun ikke skriver i, hun bare tegner og han skjønner ikke at hun ikke bare kan kjøpe en bok med blanke ark og han har spurt henne om det en gang, men hun svarte at det bare gikk ikke, hun måtte tegne i en skrivebok med linjer og marger.
Hun lurer på om han ser på henne eller ikke (og hun har ikke noe i mot det hvis han gjør det, det er bare fint), men hun retter ikke blikket sitt oppover for å finne ut av det, hun må knytte av seg skoene først, og nå er de knyttet opp og hun reiser seg opp fra trappetrinnet og møter blikket hans og smiler og lener den ene armen mot veggen for å ikke miste balansen når hun skal dra av seg skoene, før hun ser ned igjen mens hun drar av skoen på den ene foten ved hjelp av den andre foten. Han tenker på hvordan han i går tenkte det var noe han skulle si til henne, og at han planla at det skulle skje nå, men han skjønner at det ikke er like lett å gjøre det som å tenke det (han skulle ønske han hadde mer guts), men gjør det noe, han kan jo si det senere, det haster jo ikke, hun har jo ikke tenkt til å dra sin vei med en gang, nå som hun akkurat har tatt av seg skoene.
torsdag 20. november 2008
Jeg vil ikke! (Men jeg må)
Eksamen er noe piss (selv om jeg i går da jeg hadde 3SK-eksamen kom opp i akkurat det emnet jeg hadde pugget ekstra godt på og tilogmed lagd koder i hodet mitt til). Jeg tørr ikke tenke på hvor jævelig livet mitt kommer til å bli når jeg blir student. Jeg kommer til å
1. miste interessen for hele studiet (rett og slett fordi krav ødelegger alt som er fint her i verden)
2. måtte leve på pasta og tomatsaus (o, skrekk og gru! Hvordan skal jeg, som den veganergourméen jeg er, overleve? :-O )
3. oppbygge meg et gigalån på noe jeg egentlig ikke synes er verdt det
4. sannsynligvis måtte bo sammen med folk (det er vel og greit, men tenk om de ikke liker nachspiel? Tenk om de ikke liker musikken min? Tenk om de er avholds? Eller tenk om jeg må bo med bare jenter?!)
5. gå på studentbuler (nei)
6. ende opp med venner som bare går på studentarrangement!!! Tenk om jeg gjør det? Tenk om! Tenk!
7. være surrounded av flinke mennesker/mennesker med type ambisjoner jeg aldri kommer til å ha
8. vite at jeg også kommer til å være stum når jeg 20+++ og med alsksens bachelorgrader eller hva faen alt det der heter får spørsmålet "Men hva skal du bli?" (og det kommer til å svi litt i hjertet fordi jeg visste jo hva jeg skulle bli da jeg var nitten, men det kan jeg jo ikke svare, for da kommer folk til å si "Men er det noen vits med denne utdannelsen da?" og jeg blir enda mer stum fordi de har helt rett)
1. miste interessen for hele studiet (rett og slett fordi krav ødelegger alt som er fint her i verden)
2. måtte leve på pasta og tomatsaus (o, skrekk og gru! Hvordan skal jeg, som den veganergourméen jeg er, overleve? :-O )
3. oppbygge meg et gigalån på noe jeg egentlig ikke synes er verdt det
4. sannsynligvis måtte bo sammen med folk (det er vel og greit, men tenk om de ikke liker nachspiel? Tenk om de ikke liker musikken min? Tenk om de er avholds? Eller tenk om jeg må bo med bare jenter?!)
5. gå på studentbuler (nei)
6. ende opp med venner som bare går på studentarrangement!!! Tenk om jeg gjør det? Tenk om! Tenk!
7. være surrounded av flinke mennesker/mennesker med type ambisjoner jeg aldri kommer til å ha
8. vite at jeg også kommer til å være stum når jeg 20+++ og med alsksens bachelorgrader eller hva faen alt det der heter får spørsmålet "Men hva skal du bli?" (og det kommer til å svi litt i hjertet fordi jeg visste jo hva jeg skulle bli da jeg var nitten, men det kan jeg jo ikke svare, for da kommer folk til å si "Men er det noen vits med denne utdannelsen da?" og jeg blir enda mer stum fordi de har helt rett)
mandag 17. november 2008
Geek baklengs
Ok, 3SK-boka mi nevner keeger under underkapittelet Tenåringer - Identitet. ""Du er det du ser ut som du er." Noen er punkere, noen er keeger?". Hva er keeger, lurte jeg på da? Jeg googla det opp, så jeg vet det nå, men hallo, er det et vanlig ord å bruke eller er jeg bare altfor gammel til å lese en vgs-bok?
Jeg som alltid har kalt dem for lampeskjermer!
Jeg som alltid har kalt dem for lampeskjermer!
søndag 16. november 2008
Vi kan jo ta en kaffe...
I går var jeg ute på byen. På en lørdagskveld. Hva er så rart med det? De fleste går jo ut da. Det er jo helt normalt. Men jeg, jeg har fått høre fra flere forskjellige hold "Hæ, var du ute på en lørdag?".
Det har seg slik at jeg og en god del av min nærmeste venne- og bekjentskapskrets her i Kristiansand faktisk synes det er helt greit, ja, mer enn greit, å gå ut på mandager (hvem er det som bestemmer at mandager skal være kjipe?), tirsdager (vinkveld!), onsdager (helgen har begynt!), torsdager (har generelt sett alltid vært den beste dagen å gå ut. Helt siden jeg var 18 og alltid var på TrashPop og to-for-en-øl på Bevvah) og tilogmed søndager (ikke noe vits i å sitte og vente på mandagen). Jeg foretrekker best å gå ut de dagene, det er jo på de dagene det er gøyest å gå ut.
Lørdager (og fredager sånn delvis) er den dagen "de andre" går ut. De folka som sparer seg hele uka til å gå ut på byen på lørdag. De gleder seg, har forberedt seg og kjøpt inn drikke til vorspiel, de staser seg opp og går ut på byen. Siden de ikke drikker så ofte skeier de helt ut på lørdagskvelden. De blir driiiitings. Hele byen er full av gutter som blir fornærma over den minste lille bemerkning og skal slåss, jenter i lite klær som griner og er fjollete og menn som har masse penger, men lite hår og begynnende måne og troen på at de har dametekke. Å få tak i en øl tar evig lang tid fordi jeg først må bane meg i vei gjennom menneskemengden, og ut fra 7-Eleven strekker det seg en kø til helt ut på gata hvor han med Volcom-genseren spyr på fortauet og hvor det ligger noen stilletthæler som jenta med de opprevne nylonstrømpebuksene (og det er ikke snakk om at katta klorte de opp) la fra seg fordi hun innså at hun egentlig ikke klarte å gå i dem. For ikke å snakke om taxi-køen (som egentlig ikke plager meg så ofte siden jeg bare bor et kvarters gange fra sentrum. Hmm...selv om jeg sjeldent går hjem til meg selv etterpå, hvem er det jeg prøver å lure, jeg havner alltid på nachspiel og det gjør ikke så mye å gå når man er full og sammen med folk og har nok sigaretter igjen i pakken)!
Lørdagskvelder ute på byen får meg til å føle meg stygg og bomsete. At jeg så sjeldent forbereder meg på at jeg skal ut sees på klærne mine. De er som oftest ikke noe finere enn hva jeg pleier å gå med til hverdags. Det forklarer hvorfor jeg (som ellers er en ganske dyktig luremus) ikke får påspandert drikke på lørdager.
Dessuten, å forberede seg til å gå ut på byen ender alltid med at kvelden blir en skuffelse. Det blir ikke så gøy når man har skyhøye forventninger. Når det at det skal være gøy blir et must. De gangene jeg har hatt det aller gøyest ute er de gangene hvor jeg har tenkt at jeg bare skal ha meg én øl og gå hjem, ja, kanskje ikke det en gang, men bare en kaffe.
PS: Men fredag var jeg hjemme og Dirty Sexy Money er fra nå av min nye favoritt TV-serie (og du må si navnet på serien høyt).
Det har seg slik at jeg og en god del av min nærmeste venne- og bekjentskapskrets her i Kristiansand faktisk synes det er helt greit, ja, mer enn greit, å gå ut på mandager (hvem er det som bestemmer at mandager skal være kjipe?), tirsdager (vinkveld!), onsdager (helgen har begynt!), torsdager (har generelt sett alltid vært den beste dagen å gå ut. Helt siden jeg var 18 og alltid var på TrashPop og to-for-en-øl på Bevvah) og tilogmed søndager (ikke noe vits i å sitte og vente på mandagen). Jeg foretrekker best å gå ut de dagene, det er jo på de dagene det er gøyest å gå ut.
Lørdager (og fredager sånn delvis) er den dagen "de andre" går ut. De folka som sparer seg hele uka til å gå ut på byen på lørdag. De gleder seg, har forberedt seg og kjøpt inn drikke til vorspiel, de staser seg opp og går ut på byen. Siden de ikke drikker så ofte skeier de helt ut på lørdagskvelden. De blir driiiitings. Hele byen er full av gutter som blir fornærma over den minste lille bemerkning og skal slåss, jenter i lite klær som griner og er fjollete og menn som har masse penger, men lite hår og begynnende måne og troen på at de har dametekke. Å få tak i en øl tar evig lang tid fordi jeg først må bane meg i vei gjennom menneskemengden, og ut fra 7-Eleven strekker det seg en kø til helt ut på gata hvor han med Volcom-genseren spyr på fortauet og hvor det ligger noen stilletthæler som jenta med de opprevne nylonstrømpebuksene (og det er ikke snakk om at katta klorte de opp) la fra seg fordi hun innså at hun egentlig ikke klarte å gå i dem. For ikke å snakke om taxi-køen (som egentlig ikke plager meg så ofte siden jeg bare bor et kvarters gange fra sentrum. Hmm...selv om jeg sjeldent går hjem til meg selv etterpå, hvem er det jeg prøver å lure, jeg havner alltid på nachspiel og det gjør ikke så mye å gå når man er full og sammen med folk og har nok sigaretter igjen i pakken)!
Lørdagskvelder ute på byen får meg til å føle meg stygg og bomsete. At jeg så sjeldent forbereder meg på at jeg skal ut sees på klærne mine. De er som oftest ikke noe finere enn hva jeg pleier å gå med til hverdags. Det forklarer hvorfor jeg (som ellers er en ganske dyktig luremus) ikke får påspandert drikke på lørdager.
Dessuten, å forberede seg til å gå ut på byen ender alltid med at kvelden blir en skuffelse. Det blir ikke så gøy når man har skyhøye forventninger. Når det at det skal være gøy blir et must. De gangene jeg har hatt det aller gøyest ute er de gangene hvor jeg har tenkt at jeg bare skal ha meg én øl og gå hjem, ja, kanskje ikke det en gang, men bare en kaffe.
PS: Men fredag var jeg hjemme og Dirty Sexy Money er fra nå av min nye favoritt TV-serie (og du må si navnet på serien høyt).
fredag 14. november 2008
Snart eksamen
I fjor på denne tiden hadde jeg kun én privatisteksamen: nyere historie. I år har jeg fire: engelsk skriftlig, engelsk muntlig, sosialkunnskap og gym. Hvordan kan det ha seg at jeg i år allerede er ferdig med å lese gympensum (for lengst!), har fryktelig lite igjen av engelsken og akkurat nå kan velge å skrive i bloggen istedet for å lese sosialkunnskap uten dårlig samvittighet fordi jeg bare har tre siden igjen av boken, når jeg i fjor ikke en gang var ferdig med nyere historie- pensum da jeg troppet opp på Bergen Maritime vgs? Attpåtil ble jeg trukket opp i kapittelet om jødene i Tyskland under 2.verdenskrig, et emne vi hadde masse om på psykologi- og samfunnslina på folkehøyskolen akkurat da og ønskekapittelet til flere som skulle ha samme eksamen som meg (De: "Hva kom du opp i?", jeg: "Jødene under 2.verdenskrig", de: "Faen! Men bra for deg da"). Likevel fikk jeg en under middels god karakter, ja, en riktig skammelig en. Det hører forresten med at dagen etter dro vi på klassetur til Polen og noen dager senere gikk jeg rundt i Auschwitz. Hallo, ALLE kan jo noe om jødene. Vi blir jo foret om informasjon om dem og 2.verdenskrig fra første dag på (ungdoms)skolen, og det popper opp ny litteratur om 2.verdenskrig heeeeeeele tiden (når skal det ta slutt? Er det mer vi trenger å vite nå? Get over it! Det har faktisk skjedd annen jævelskap i verden også, og det skjer ting nå).
Hæ, hva mente jeg med det? Sier jeg at jeg burde fått 6'er? Er det det jeg mener? Samme det. Tilbake til det jeg rotet meg vekk fra: det har gått forbausende fort og lett å lese meg opp på disse fagene, men jeg vet jeg ikke har hatt eksamen ennå, så det er kanskje litt tidlig å bedømme. Kanskje disse fagene har interessert meg mer (med unntak av gym, jeg kan fortsatt ikke reglene på minst to lagspill som ikke er kanonball eller stikkball)? Vi får se hva eksamensresultatene blir.
Apropos skole så har jeg begynt å se meg rundt etter studier og steder jeg vil studere videre i. Om jeg vil eller ikke vil, så må jeg studere uansett. Jeg er tvunget til å opparbeide meg et større studielån fordi jeg ser det som den eneste muligheten til å komme meg noen vei uten jobb (for det får jeg tydeligvis ikke). Jeg ser for meg skrekkscenarioet at jeg sikkert blir arbeidsløs etter tre års utdanning også, men jeg slipper ihvertfall å tenke på det nå. Jeg lar 24-år gamle Kathleen deale med det. Kanskje hun blir nødt til å studere i det uendelige fordi hun aldri får seg jobb, men det er ikke mitt problem.
Hæ, hva mente jeg med det? Sier jeg at jeg burde fått 6'er? Er det det jeg mener? Samme det. Tilbake til det jeg rotet meg vekk fra: det har gått forbausende fort og lett å lese meg opp på disse fagene, men jeg vet jeg ikke har hatt eksamen ennå, så det er kanskje litt tidlig å bedømme. Kanskje disse fagene har interessert meg mer (med unntak av gym, jeg kan fortsatt ikke reglene på minst to lagspill som ikke er kanonball eller stikkball)? Vi får se hva eksamensresultatene blir.
Apropos skole så har jeg begynt å se meg rundt etter studier og steder jeg vil studere videre i. Om jeg vil eller ikke vil, så må jeg studere uansett. Jeg er tvunget til å opparbeide meg et større studielån fordi jeg ser det som den eneste muligheten til å komme meg noen vei uten jobb (for det får jeg tydeligvis ikke). Jeg ser for meg skrekkscenarioet at jeg sikkert blir arbeidsløs etter tre års utdanning også, men jeg slipper ihvertfall å tenke på det nå. Jeg lar 24-år gamle Kathleen deale med det. Kanskje hun blir nødt til å studere i det uendelige fordi hun aldri får seg jobb, men det er ikke mitt problem.
torsdag 13. november 2008
Velferdsstaten meg her og der
Om mindre enn én uke har jeg eksamen i 3SK - Sosialkunnskap. Jeg har akkurat blitt ferdig med kapittelet "Menneskerettigheter og velferdsstat", og det er både interessant og veldig relevant for meg akkurat nå.
Jeg har f.eks. rett på tilfredsstillende levestandard, sier boken. Sosial og økonomisk trygghet er en viktig betingelse for å kunne realisere sin frihet. Det har jeg jo på en måte akkurat nå, men det er ikke idéelt. Jeg låner penger og bor hos foreldrene mine. Jeg vil ikke ha det sånn, det var ikke det jeg hadde planlagt. Jeg må alltid tenke på hvordan jeg skal finansiere neste det og det, små og store ting.
Noen sider videre sier boka at jeg har rett på arbeid. Retten til arbeid er et av de bærende prinsipper i den norske velferdsstaten. Jeg leser at om jeg likevel ikke skulle få jobb, så er jeg sikret gjennom trygdeytelser eller sosiale ytelser. Det vet jeg, det var det jeg prøvde på i går (jeg har tenkt til å gå dit igjen btw).
Forresten står jeg i fare for å bli stigmatisert som arbeidsledig, altså at jeg til slutt gir opp og virkelig tror at jeg ikke er kapabel til å jobbe. Jeg merker jo at jeg har blitt slappere med jobbsøknadene. Det er ikke gøy å få nei, nei, nei i det uendelige.
Videre, under underkapittelet "Kritikk og kriser i velferdsstaten", må jeg si meg enig med høyresiden i at velferdsbyråkratiet er vanskelig. Byråkratiinnslaget i den norske velferdsstaten er faktisk det relativt høyeste innenfor hele OECD-området. (Men nå ja, jeg tviler på at den private sektoren er noe særlig bedre. Har høyresiden tenkt på det?)
Venstresiden har også sin kritikk. I følge den marxistiske kritikken blir velferdsstaten en "oppsamlingsplass" for alle de som får problemer i forhold til kravene i arbeidslivet. At velferdsstaten er en måte å la kapitalismen "få lov" til å styre og stelle som den vil. Utstøtinger og utestengning i det kapitalistiske system legitimeres. (Nå beveger jeg meg riktignok bort fra at jeg først begynte å skrive om mine egne erfaring med systemet, men dette var så interessant at jeg måtte nevne det. Det stod veldig lite om denne kritikken i boken, så jeg må finne noe annet stoff om dette.)
Til sist vil jeg bare si at det tilogmed stod bittelitt om unge "dropouts" i boka. Årsakene til at vi nettopp er det, er mange og sammensatte, og dette er noen av momentene som blir trukket fram:
• arbeidslivet er tøffere og har omfattende omstillinger
• svekkelse av de sosiale normene knyttet til kravet om å være aktiv deltager i lønnet arbeid (øh nei? Det er en grunn til at jeg dikter opp at jeg er testpilot for NASA eller forfattermillionær med egen toppleilighet når folk spør "Hva driver du med?")
• relativt liten økonomisk forskjell mellom trygd og lønn (ja, men det er vel flere enn meg som synes at det å fortjene pengene gjennom arbeid føles bedre?)
• mange mennesker med ulike typer lidelser, både fysiske og psykiske
Ja, jeg vet ikke, jeg. Jeg tror jeg forteller forskjellige ting hver gang jeg skal forklare folk hvorfor jeg ikke har studiekompetanse ennå, og det er ikke det at jeg lyver og finner opp ting, nei, det er det at det er så mange forskjellige grunner. Jeg bare velger meg ut den ene grunnen jeg tror passer best å fortelle akkurat den personen.
Jeg har f.eks. rett på tilfredsstillende levestandard, sier boken. Sosial og økonomisk trygghet er en viktig betingelse for å kunne realisere sin frihet. Det har jeg jo på en måte akkurat nå, men det er ikke idéelt. Jeg låner penger og bor hos foreldrene mine. Jeg vil ikke ha det sånn, det var ikke det jeg hadde planlagt. Jeg må alltid tenke på hvordan jeg skal finansiere neste det og det, små og store ting.
Noen sider videre sier boka at jeg har rett på arbeid. Retten til arbeid er et av de bærende prinsipper i den norske velferdsstaten. Jeg leser at om jeg likevel ikke skulle få jobb, så er jeg sikret gjennom trygdeytelser eller sosiale ytelser. Det vet jeg, det var det jeg prøvde på i går (jeg har tenkt til å gå dit igjen btw).
Forresten står jeg i fare for å bli stigmatisert som arbeidsledig, altså at jeg til slutt gir opp og virkelig tror at jeg ikke er kapabel til å jobbe. Jeg merker jo at jeg har blitt slappere med jobbsøknadene. Det er ikke gøy å få nei, nei, nei i det uendelige.
Videre, under underkapittelet "Kritikk og kriser i velferdsstaten", må jeg si meg enig med høyresiden i at velferdsbyråkratiet er vanskelig. Byråkratiinnslaget i den norske velferdsstaten er faktisk det relativt høyeste innenfor hele OECD-området. (Men nå ja, jeg tviler på at den private sektoren er noe særlig bedre. Har høyresiden tenkt på det?)
Venstresiden har også sin kritikk. I følge den marxistiske kritikken blir velferdsstaten en "oppsamlingsplass" for alle de som får problemer i forhold til kravene i arbeidslivet. At velferdsstaten er en måte å la kapitalismen "få lov" til å styre og stelle som den vil. Utstøtinger og utestengning i det kapitalistiske system legitimeres. (Nå beveger jeg meg riktignok bort fra at jeg først begynte å skrive om mine egne erfaring med systemet, men dette var så interessant at jeg måtte nevne det. Det stod veldig lite om denne kritikken i boken, så jeg må finne noe annet stoff om dette.)
Til sist vil jeg bare si at det tilogmed stod bittelitt om unge "dropouts" i boka. Årsakene til at vi nettopp er det, er mange og sammensatte, og dette er noen av momentene som blir trukket fram:
• arbeidslivet er tøffere og har omfattende omstillinger
• svekkelse av de sosiale normene knyttet til kravet om å være aktiv deltager i lønnet arbeid (øh nei? Det er en grunn til at jeg dikter opp at jeg er testpilot for NASA eller forfattermillionær med egen toppleilighet når folk spør "Hva driver du med?")
• relativt liten økonomisk forskjell mellom trygd og lønn (ja, men det er vel flere enn meg som synes at det å fortjene pengene gjennom arbeid føles bedre?)
• mange mennesker med ulike typer lidelser, både fysiske og psykiske
Ja, jeg vet ikke, jeg. Jeg tror jeg forteller forskjellige ting hver gang jeg skal forklare folk hvorfor jeg ikke har studiekompetanse ennå, og det er ikke det at jeg lyver og finner opp ting, nei, det er det at det er så mange forskjellige grunner. Jeg bare velger meg ut den ene grunnen jeg tror passer best å fortelle akkurat den personen.
onsdag 12. november 2008
Mitt første møte med NAV
Jeg (og en random fyr til) kommer gående opp mot NAV-kontoret (som er et sted jeg allerede bare har utsatt og utsatt å gå til, med det resultat at jeg har pådratt meg et stadig voksende lån), avdeling Ung-Etat for dem mellom 18-24 år kl.11.54, og blir i døren jagd ut igjen fordi de "ikke åpner før kl.12 akkurat i dag". Klokken blir 12, jeg går inn døra og ser meg forvirret rundt før ei dame spør om hun kan hjelpe meg med noe og jeg sier at jeg ikke har noen sjanse til å betale første avdrag av studielånet (som er i februar) fordi jeg ikke har noen jobb. Damen sier så "Du har ikke vurdert å skaffe deg jobb da?". Jeg blir så paff av frekkheten og jeg føler meg så nedverdiget (jeg har jo ikke lyst til å være der) at jeg ikke rekker å svare før hun fortsetter å fortelle meg om nettstedene nav.no og finn.no (som om alle timene jeg brukte på disse sidene siden juli aldri har eksistert) og gir meg en liste over alle bemanningsbyråene i Kristiansand (jeg har vært innom halvparten allerede). Før jeg rekker å si at hun er ei jævla hore (nei, jeg er altfor høflig, jeg hadde aldri sagt det uansett, men jeg skulle ønske jeg hadde gjort det), kommer det en annen fyr og tar tak i henne og vips er jeg ikke lenger et aktuelt menneske å hjelpe, så jeg går ut av bygget og hadde ikke jeg hatt de folka jeg har rundt meg som jeg faktisk har, så hadde jeg kl.12.06 i dag gått rett til heroinsprøyte og prostitusjon.
mandag 10. november 2008
Leketøysbutikker for voksne
Jeg vet jeg har sagt at jeg hater shopping, butikker og kjøpesentre. Likevel var jeg der allerede på selve åpningsdagen da det nye kjøpesenteret Sandens åpnet i Kvadraturen forrige torsdag (det ligner forresten veldig på et av de i Bergen). Jeg skulle anskaffe meg en vinterjakke, min helt egne vinterjakke, for jeg var så lei av å alltid måtte spørre Kamilla om å få låne hennes jakker hver gang jeg skulle ut (over halvparten av alt jeg ifører meg ol. er ikke mitt eget).
Men altså, i dag, fyllesyk fyllesyk fyllesyk etter en veldig hyggelig søndagskveld tilbragt ute på røykeområdet på På Hjørnet fordi jeg ble kasta ut av selve lokalet av 17-årige Vilde Elise (jeg fikk lov til å drikke opp ølen først da) fordi hun vet så godt at jeg er under tyve og akkurat den kvelden var det stappet av folk der som skulle se Bare Egil Band spille på Akustisk Søndag (men jeg var aldri alene et sekund der ute, og jeg fikk lov til å drikke nok av øl der), virra jeg rundt på Sandens igjen. Sammen med EA og Sofia. Vi var bl.a. på Clas Ohlson, og det er her vi kommer til det jeg prøver å si. Clas Ohlson er et av unntakene. Det er en særdeles moro butikk å gå rundt i! De har bl.a. vakuumpakkede svamper (jeg fant dem etter at Sofia og jeg hadde vært i ekspedisjonen og spurt hele to ansatte om de hadde ettellerannet produkt i butikken som hadde noe med vakuum å gjøre. Et av de mest fascinerende fenomen i verden!), kullsyremaskiner (hvis jeg hadde eid den, hadde jeg bare drukket vann med kullsyre resten av mitt liv), pengescannere, små dampmaskiner (men EA sa man blir lei av dem etterhvert), selvlysende kulebanebyggesett for barn (og sånne som meg) og voltmetere (naturfag var jo yndlingsfaget mitt i alle år)!
Og for ikke å snakke om TeknikMagasinet som har slagordet "Meningen med livet" og forteller oss på forsiden av katalogen, som jeg fikk bladd litt i ved kjøkkenbordet hos Sofia i dag morges (strengt tatt var det vel ettermiddag), at de "ikke har det jeg trenger, men det jeg har lyst på", og det har de helt rett i (jeg vet jeg skrev dette, men ingen regler uten unntak, eller, nei, forresten: regler er til for å brytes)! Hvem har ikke lyst på en flaskerakett som i følge produktbeskrivelsen deres "flyr som bare h..., så ikke prøv deg på oppskyting innendørs", et radiostyrt helikopter eller en ball som spretter i vannet!?!?!? Det som er synd bare, er at butikken ikke er sånn at man kan gå rundt og kikke (og prøve), man må spørre etter tingene i disken.
Jeg må forresten nevne at Biltema også er feeed, og at i følge deres katalog har de minst to ting som har noe med vakuum å gjøre. Ååå!
PS: Nå har jeg akkurat søkt på jobb hos TeknikMagasinet som julehjelp. Den er perfekt for meg (og jeg håper noen jobbgivere for en gangs skyld er enige). Jeg kom forresten på at jeg glemte å grabbe med meg en av katalogene deres. Det må jeg gjøre i morgen, sammen med det jeg egentlig hadde planlagt å gjøre i dag: gå på NAV og be dem fryse studielånet mitt som har gått på 6,5 % rente siden juli uten at jeg har visst det fordi jeg er så meg og ikke så i postkassen hos lånekassen.no før noen dager siden. Æsj.
Men altså, i dag, fyllesyk fyllesyk fyllesyk etter en veldig hyggelig søndagskveld tilbragt ute på røykeområdet på På Hjørnet fordi jeg ble kasta ut av selve lokalet av 17-årige Vilde Elise (jeg fikk lov til å drikke opp ølen først da) fordi hun vet så godt at jeg er under tyve og akkurat den kvelden var det stappet av folk der som skulle se Bare Egil Band spille på Akustisk Søndag (men jeg var aldri alene et sekund der ute, og jeg fikk lov til å drikke nok av øl der), virra jeg rundt på Sandens igjen. Sammen med EA og Sofia. Vi var bl.a. på Clas Ohlson, og det er her vi kommer til det jeg prøver å si. Clas Ohlson er et av unntakene. Det er en særdeles moro butikk å gå rundt i! De har bl.a. vakuumpakkede svamper (jeg fant dem etter at Sofia og jeg hadde vært i ekspedisjonen og spurt hele to ansatte om de hadde ettellerannet produkt i butikken som hadde noe med vakuum å gjøre. Et av de mest fascinerende fenomen i verden!), kullsyremaskiner (hvis jeg hadde eid den, hadde jeg bare drukket vann med kullsyre resten av mitt liv), pengescannere, små dampmaskiner (men EA sa man blir lei av dem etterhvert), selvlysende kulebanebyggesett for barn (og sånne som meg) og voltmetere (naturfag var jo yndlingsfaget mitt i alle år)!
Og for ikke å snakke om TeknikMagasinet som har slagordet "Meningen med livet" og forteller oss på forsiden av katalogen, som jeg fikk bladd litt i ved kjøkkenbordet hos Sofia i dag morges (strengt tatt var det vel ettermiddag), at de "ikke har det jeg trenger, men det jeg har lyst på", og det har de helt rett i (jeg vet jeg skrev dette, men ingen regler uten unntak, eller, nei, forresten: regler er til for å brytes)! Hvem har ikke lyst på en flaskerakett som i følge produktbeskrivelsen deres "flyr som bare h..., så ikke prøv deg på oppskyting innendørs", et radiostyrt helikopter eller en ball som spretter i vannet!?!?!? Det som er synd bare, er at butikken ikke er sånn at man kan gå rundt og kikke (og prøve), man må spørre etter tingene i disken.
Jeg må forresten nevne at Biltema også er feeed, og at i følge deres katalog har de minst to ting som har noe med vakuum å gjøre. Ååå!
PS: Nå har jeg akkurat søkt på jobb hos TeknikMagasinet som julehjelp. Den er perfekt for meg (og jeg håper noen jobbgivere for en gangs skyld er enige). Jeg kom forresten på at jeg glemte å grabbe med meg en av katalogene deres. Det må jeg gjøre i morgen, sammen med det jeg egentlig hadde planlagt å gjøre i dag: gå på NAV og be dem fryse studielånet mitt som har gått på 6,5 % rente siden juli uten at jeg har visst det fordi jeg er så meg og ikke så i postkassen hos lånekassen.no før noen dager siden. Æsj.
søndag 9. november 2008
Rablerier om drømmer
I natt drømte jeg at jeg skulle tvangsstues inn på psykiatrisk avdeling, og jeg var faktisk ganske fornøyd innerst inne for da slapp jeg å gjøre noe. Jeg kunne bare være der og gjøre ingenting og slippe å tenke og forholde meg til folk jeg ikke ville ha noe å gjøre med. Så jeg fulgte villig med da vi først skulle dra dit, men vi hadde trøbbel med å finne frem fordi de alltid byttet plass. Det endte med at det var jeg som måtte ringe rundt og spørre, jeg som måtte se på kartet, jeg som måtte skaffe transport, jeg som måtte finne riktig buss og betale for den, jeg som måtte dra med meg de andre som var så fryktelig vimsete og ukonsekvente, jeg som måtte skaffe mat til de andre når de var sultne. Det eneste de andre gjorde mens jeg ordnet alt, var å ringe til alle de folka jeg helst ikke ville ha noe å gjøre med og ba dem komme så jeg kunne forklare alt - og det var ikke noe særlig stas, og jeg syntes at alle var noen jævla ubrukelige suppehuer og jeg fant endelig frem til den psykiatriske avdelingen på egenhånd og fant ut at også der var de noen suppehuer alle sammen, for de skjønte ingenting.
Og jeg fatter ikke at jeg skriver dette. Jeg leste en gang et kåseri om hvor plagsomt det er når folk skal fortelle drømmene sine, som sjeldent har noe poeng i seg eller noensomhelst form for interessante elementer for noen andre enn han/hun som har drømt selve drømmen. Nå ja, jeg husker jeg var delvis enig, for jeg har faktisk hørt drømmer jeg synes er morsomme. De har vel vært det fordi jeg eller noen jeg kjenner (bortsett fra drømmeren) var med i drømmen.
Det er jo litt interessant med drømmer da, selv om jeg er skeptiker og syntes det var drøyt da vi hadde om drømmetydning i psykologi-timene på folkehøyskolen. For tullete, syntes jeg, for lite 2+2=4 og vitenskapelig korrekt (av og til lurer jeg på hva jeg gjorde på en psykologi-linje, jeg synes det ble litt for mye synsing og for lite håndfaste fakta). En gang skulle vi sette oss i mindre grupper og snakke om drømmene våre. Min lille gruppe på fire gikk inn på rommet til Marit og la oss for å sove i stedet.
En gang drømte jeg noe som føltes så sterkt og virkelig at jeg gikk rundt og tenkte på det i mange dager, og det er en lang stund siden. Selv ca. et år etterpå husket jeg den kjempegodt og brukte den tilogmed i boka mi.
Da jeg var i midten av tenårene drømte jeg at jeg våknet opp i sykehussenger og at folk var kjempebekymret og sa at jeg hadde prøvd å ta selvmord, og der lå jeg og husket det ikke i det hele tatt. Tok jeg piller? Kutta jeg meg? Prøvde jeg å henge meg? Hoppet jeg fra en bro? Anyways, makabert, men jeg drømte det faktisk en del ganger.
Det er godt jeg ikke lenger tror på det jeg trodde på da jeg var liten, liten: at drømte man en drøm flere ganger, kom det til å skje i virkeligheten også.
En ting til jeg trodde på da jeg var liten var at man kunne velge hva man ville drømme om hvis man puttet relaterte ting under hodeputen. Både søstera mi og jeg trodde på dette, og hun påstår at en gang da hun la en Scar-figur (onde onkelen i Løvenes Konge) under hodeputen fikk hun mareritt. Hun skulle aldri gjøre det igjen.
Også så jeg på barne-tv en gang at det var noen jenter i et program der (jeg tror det var svensk) som dro ut og plukka blomster før leggetid og la dem under hovedputen. Det skulle visstnok få dem til å drømme om han de skulle gifte seg med, og jeg husker jeg tenkte "Hvorfor gidder de å få greie på det, da blir det jo kjedelig!".
Jeg husker en drøm jeg hadde som ikke hadde noen spesiell handling, det skjedde ikke noe spesielt. Det var bare det at den var så estetisk fin, og hvis jeg hadde kunnet male skulle jeg malt den, men jeg hater å male, det er noe av det verste jeg vet. Men hva med lyd? Vi drømmer vel ikke i andre "medier" enn bilder, gjør vi? Likevel tenkte jeg da jeg hørte CocoRosies Candyland for første gang, at hvis drømmene mine hadde hatt lyd, hadde de hørt sånn ut.
Og jeg fatter ikke at jeg skriver dette. Jeg leste en gang et kåseri om hvor plagsomt det er når folk skal fortelle drømmene sine, som sjeldent har noe poeng i seg eller noensomhelst form for interessante elementer for noen andre enn han/hun som har drømt selve drømmen. Nå ja, jeg husker jeg var delvis enig, for jeg har faktisk hørt drømmer jeg synes er morsomme. De har vel vært det fordi jeg eller noen jeg kjenner (bortsett fra drømmeren) var med i drømmen.
Det er jo litt interessant med drømmer da, selv om jeg er skeptiker og syntes det var drøyt da vi hadde om drømmetydning i psykologi-timene på folkehøyskolen. For tullete, syntes jeg, for lite 2+2=4 og vitenskapelig korrekt (av og til lurer jeg på hva jeg gjorde på en psykologi-linje, jeg synes det ble litt for mye synsing og for lite håndfaste fakta). En gang skulle vi sette oss i mindre grupper og snakke om drømmene våre. Min lille gruppe på fire gikk inn på rommet til Marit og la oss for å sove i stedet.
En gang drømte jeg noe som føltes så sterkt og virkelig at jeg gikk rundt og tenkte på det i mange dager, og det er en lang stund siden. Selv ca. et år etterpå husket jeg den kjempegodt og brukte den tilogmed i boka mi.
Da jeg var i midten av tenårene drømte jeg at jeg våknet opp i sykehussenger og at folk var kjempebekymret og sa at jeg hadde prøvd å ta selvmord, og der lå jeg og husket det ikke i det hele tatt. Tok jeg piller? Kutta jeg meg? Prøvde jeg å henge meg? Hoppet jeg fra en bro? Anyways, makabert, men jeg drømte det faktisk en del ganger.
Det er godt jeg ikke lenger tror på det jeg trodde på da jeg var liten, liten: at drømte man en drøm flere ganger, kom det til å skje i virkeligheten også.
En ting til jeg trodde på da jeg var liten var at man kunne velge hva man ville drømme om hvis man puttet relaterte ting under hodeputen. Både søstera mi og jeg trodde på dette, og hun påstår at en gang da hun la en Scar-figur (onde onkelen i Løvenes Konge) under hodeputen fikk hun mareritt. Hun skulle aldri gjøre det igjen.
Også så jeg på barne-tv en gang at det var noen jenter i et program der (jeg tror det var svensk) som dro ut og plukka blomster før leggetid og la dem under hovedputen. Det skulle visstnok få dem til å drømme om han de skulle gifte seg med, og jeg husker jeg tenkte "Hvorfor gidder de å få greie på det, da blir det jo kjedelig!".
Jeg husker en drøm jeg hadde som ikke hadde noen spesiell handling, det skjedde ikke noe spesielt. Det var bare det at den var så estetisk fin, og hvis jeg hadde kunnet male skulle jeg malt den, men jeg hater å male, det er noe av det verste jeg vet. Men hva med lyd? Vi drømmer vel ikke i andre "medier" enn bilder, gjør vi? Likevel tenkte jeg da jeg hørte CocoRosies Candyland for første gang, at hvis drømmene mine hadde hatt lyd, hadde de hørt sånn ut.
lørdag 8. november 2008
Nyheter om boka
Det føles litt ut som om det er søndag i dag. Trolig skyldes det at jeg allerede har vært på fylla to dager på rad (det har blitt så billig med fylla i det siste - jeg blir jo høylydt etter to halvlitere, full etter fire).
Men, å, jeg har noe veldig viktig å fortelle! Agenten min har ringt til Aschehoug og spurt hvor det har blitt av tilbakemeldinga på boka, som jeg skulle hatt for uker siden, og damen på telefonen sa at de holdt på å vurdere den ennå og at hun ikke visste hvorfor den tok så lang tid, og at hun skulle finne ut av det og ringe tilbake. Og det er fint, for boken min er ikke av det lengste slaget å lese, så det må jo bety at de bruker lang tid på den for å finne ut om den er noe eller ikke. De forkaster meg ikke med en gang og sier den er noe dritt, nei, de vet ikke, rett og slett. Håper jeg.
Jeg har og funnet ny tittel til boka. Den er bedre, og jeg hadde ihvertfall tatt opp en bok som het det. Selv om jeg ikke er helt sikker på den heller.
Og jeg fikk lyst til å se over boka mi igjen, men etter å ha lest litt måtte jeg bare stoppe fordi jeg plutselig ble så redd for at jeg skulle komme til å hate det og tenke "Nei, hvorfor i helvete har jeg sendt dette til forlag?" og skrinlegge hele prosjektet. For det har skjedd så mange ganger at jeg har synes at noe jeg har skrevet er bra, for så å hate det noen måneder etterpå og tenke "Fy faen, Kathleen, dette er noe møkk!". Også blir jeg flau på mine egne vegne over at jeg kunne skrive noe sånt. Sånn er det tilogmed med enkelte tidligere blogginnlegg innpå her også. Jeg kommer sikkert til å synes at dette blogginnlegget er teit om noen måneder. Men jeg antar det er litt bra at det er sånn også, for jeg tenker jo alltid at jeg skal bli bedre for hver neste gang jeg skriver, og selv om det kanskje ikke merkes på hver neste tekst, så er det jo motivasjon for å skrive mer.
Men nå må jeg ta meg en dusj og starte dagen ordentlig, så mye som klokken 16:51. Til unnskyldning kom jeg ikke hjem fra nachspiel før kl.7 i dag morges.
Men, å, jeg har noe veldig viktig å fortelle! Agenten min har ringt til Aschehoug og spurt hvor det har blitt av tilbakemeldinga på boka, som jeg skulle hatt for uker siden, og damen på telefonen sa at de holdt på å vurdere den ennå og at hun ikke visste hvorfor den tok så lang tid, og at hun skulle finne ut av det og ringe tilbake. Og det er fint, for boken min er ikke av det lengste slaget å lese, så det må jo bety at de bruker lang tid på den for å finne ut om den er noe eller ikke. De forkaster meg ikke med en gang og sier den er noe dritt, nei, de vet ikke, rett og slett. Håper jeg.
Jeg har og funnet ny tittel til boka. Den er bedre, og jeg hadde ihvertfall tatt opp en bok som het det. Selv om jeg ikke er helt sikker på den heller.
Og jeg fikk lyst til å se over boka mi igjen, men etter å ha lest litt måtte jeg bare stoppe fordi jeg plutselig ble så redd for at jeg skulle komme til å hate det og tenke "Nei, hvorfor i helvete har jeg sendt dette til forlag?" og skrinlegge hele prosjektet. For det har skjedd så mange ganger at jeg har synes at noe jeg har skrevet er bra, for så å hate det noen måneder etterpå og tenke "Fy faen, Kathleen, dette er noe møkk!". Også blir jeg flau på mine egne vegne over at jeg kunne skrive noe sånt. Sånn er det tilogmed med enkelte tidligere blogginnlegg innpå her også. Jeg kommer sikkert til å synes at dette blogginnlegget er teit om noen måneder. Men jeg antar det er litt bra at det er sånn også, for jeg tenker jo alltid at jeg skal bli bedre for hver neste gang jeg skriver, og selv om det kanskje ikke merkes på hver neste tekst, så er det jo motivasjon for å skrive mer.
Men nå må jeg ta meg en dusj og starte dagen ordentlig, så mye som klokken 16:51. Til unnskyldning kom jeg ikke hjem fra nachspiel før kl.7 i dag morges.
torsdag 6. november 2008
onsdag 5. november 2008
En av mine onsdager
Jeg har nettopp brukt en og en halv time på å se på nyheter. Jeg tenkte nemlig "Jeg letter på rævva når nyhetene er ferdig", men det jeg ikke skjønte før en og en halv time var at det var nyhetskanalen jeg så på. Det forklarte jo hvorfor jeg syntes jeg hadde sett det meste fra før av (og kanskje litt fordi ca. 90% av alle nyheter handler om Barack Obama).
Faen i helvete, jeg hadde rett! Jeg er syk igjen. Og nå kan folk drite i å si at det er fordi jeg er så mye ute, for jeg har vært skikkelig måteholden med alkoholen de siste ukene. Konsumet er nærmest halvert (eller, det vet jeg jo egentlig ikke, for jeg holder ikke regnskap).
Nå, det må høres ut som jeg klager masse, men det er ikke meningen. Jeg er faktisk glad og fornøyd og har det kjempefint! Bl.a. fordi det er så fint å spise laaang frokost sammen med EA, fordi jeg har hyggelige og gøye planer going on og fordi Sofia kommer hjem i morgen!
Faen i helvete, jeg hadde rett! Jeg er syk igjen. Og nå kan folk drite i å si at det er fordi jeg er så mye ute, for jeg har vært skikkelig måteholden med alkoholen de siste ukene. Konsumet er nærmest halvert (eller, det vet jeg jo egentlig ikke, for jeg holder ikke regnskap).
Nå, det må høres ut som jeg klager masse, men det er ikke meningen. Jeg er faktisk glad og fornøyd og har det kjempefint! Bl.a. fordi det er så fint å spise laaang frokost sammen med EA, fordi jeg har hyggelige og gøye planer going on og fordi Sofia kommer hjem i morgen!
tirsdag 4. november 2008
Trenger vs. vil ha
Jeg er av den mening at man bare burde kjøpe det man trenger, og ikke det man bare vil ha. Kjedelig, sier noen. Fornuftig, sier andre.
En gang (jeg trodde) jeg var ulykkelig avstandsforelsket, men egentlig bare var dødsteit og naiv, sa jeg "Jeg trenger han!" Ei venninne svarte da: "Du skal ikke trenge noen, du skal ville ha noen!" Jeg er helt enig nå. Det er helt motsatt når det gjelder mennesker enn ting.
Å trenge noen vitner jo om at man ikke er et helt menneske uten det mennesket man trenger. Man er uselvstendig og avhengig. Needy. Det er nesten sykelig. Litt sånn som Elizabeth Wurtzel i Prozac Nation. Hva skal man gjøre hvis den andre blir borte? Ikke vil ha deg mer? Det høres fryktelig usunt ut.
Å ville ha noen betyr at du er deg og den andre er en annen. Man er seg selv, fri, man kan leve alene og uavhengig, men man vil helst ha den andre. Det er selvfølgelig ikke like fint som å leve med den man vil ha, men det går greit liksom, man fungerer. Kjedelig, sier noen. Fornuftig, sier andre. Jeg synes det høres mye finere ut å ville ha noen enn å trenge noen.
Jeg kom til å tenke på dette da jeg hørte på Maria Mena-sanger på toget i går. Hvis hun virkelig er sånn som i tekstene sine, må hun være skikkelig needy!
En gang (jeg trodde) jeg var ulykkelig avstandsforelsket, men egentlig bare var dødsteit og naiv, sa jeg "Jeg trenger han!" Ei venninne svarte da: "Du skal ikke trenge noen, du skal ville ha noen!" Jeg er helt enig nå. Det er helt motsatt når det gjelder mennesker enn ting.
Å trenge noen vitner jo om at man ikke er et helt menneske uten det mennesket man trenger. Man er uselvstendig og avhengig. Needy. Det er nesten sykelig. Litt sånn som Elizabeth Wurtzel i Prozac Nation. Hva skal man gjøre hvis den andre blir borte? Ikke vil ha deg mer? Det høres fryktelig usunt ut.
Å ville ha noen betyr at du er deg og den andre er en annen. Man er seg selv, fri, man kan leve alene og uavhengig, men man vil helst ha den andre. Det er selvfølgelig ikke like fint som å leve med den man vil ha, men det går greit liksom, man fungerer. Kjedelig, sier noen. Fornuftig, sier andre. Jeg synes det høres mye finere ut å ville ha noen enn å trenge noen.
Jeg kom til å tenke på dette da jeg hørte på Maria Mena-sanger på toget i går. Hvis hun virkelig er sånn som i tekstene sine, må hun være skikkelig needy!
søndag 2. november 2008
Litt av helga
Her i Trondheim har jeg slettes ikke blakket meg på fylla, men på å ta bussen. En busstur koster nemlig så mye som 30kr! Ellers har Julie og jeg nerdet oss på Vitensenteret (gøygøygøy), spist de beste falaflene ever (hjemmelagde, fra scratch), sett Baader-Meinhof (se den!) og Fatso (grei nok) på den store kinodagen, og jeg har -på mirkuløst vis- fått et smil fra den stinkende samboeren til Julie. Men han sa ikke 'hei' til meg da. Han sier visst sånt svært sjeldent.
PS: Man begynner å bli voksen når det eneste man har å gi til Halloween-unger på døren en fredagskveld er tre IFA-pastiller, Extra sweetmint-tyggis og klementiner man finner ved siden av sigarettene og vannflaska i veska.
PS: Man begynner å bli voksen når det eneste man har å gi til Halloween-unger på døren en fredagskveld er tre IFA-pastiller, Extra sweetmint-tyggis og klementiner man finner ved siden av sigarettene og vannflaska i veska.
Abonner på:
Innlegg (Atom)