mandag 16. oktober 2017

Ingen vitner på åstedet

Will you tell me about it, sier P. Jeg vet ikke hva det er, sier jeg. I mange dager har jeg vært nedfor, jeg vet ikke hvorfor. Jeg skal endelig debutere, studiene går bra, jeg har to hunder og er sammen med verdens fineste mann, men likevel går jeg rundt og er trist. Det føles som noe skurrer og jeg tolker alt P sier som om han er ute etter meg. Hva mener du med det og det? spør jeg to ganger om dagen. Anklager du meg for det og det? spør meg. Nei, sier han, og forteller meg at jeg leser altfor mange meninger som ikke finnes inn i det han sier. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må roe meg ned, slutte å tro alle disse irrasjonelle tingene, for når jeg ser nærmere etter, er det ikke noe annet som ligger bak enn det som blir sagt. Det er jeg som lager alle lagene, det er jeg som har en hjerne som leser inn alle mulige slags tolkninger. Det er som om jeg lever i en annen virkelighet enn den virkelige, i min verden betyr tingene noe annet. En dag sitter vi på busstoppet i Ski og venter på bussen hjem, det står en nyinnkjøpt høyttaler på benken ved siden av meg, i sekken har vi brødskiver, øl og pakker med mysli. Vi har vært på langtur med hundene og vi har vært på butikken, nå skal vi hjem. Jeg er sulten, sier jeg. Ah, that is why you are so irritated, sier P. Nei, sier jeg, jeg føler jeg er i en roman av Kjell Askildsen. P sier han ikke skjønner hva det skal bety, kan jeg forklare det nærmere. Han er ikke romanforfatter, sier jeg, men novelleforfatter. Novellene hans handler om mennesker som lever i forhold, men som likevel føler seg ensomme. Is that why, sier P. Han er en veldig god forfatter, sier jeg, en av mine favoritter. Det er lenge siden jeg leste ham. Forrige gang jeg leste ham var da jeg var på Svalbard i fjor sommer, eller så var jeg på vei til å dra dit. Jeg følte meg ensom på Svalbard en liten stund, før jeg ikke gjorde det lenger, men jeg kan ikke huske at jeg fant noen trøst i Askildsen, så jeg må ha lest ham før.

P går på butikken og kjøper en hel økologisk gårdskylling, de har ikke and, det er egentlig det vi vil ha. Vi har nesten sluttet å spise kjøtt, men nå skal vi ha det, og da må den være økologisk og lokal. Jeg venter på busstoppet med hundene mens han er på butikken. Da jeg var her tidligere i uka, var ikke busstoppet i bruk, de holdt på å bygge noe. Jeg passerte på vei til politistasjonen, jeg var på vei til å få en forkynnelse. Jeg ble dømt til å betale ti tusen kroner i bot og tusen kroner i saksomkostninger til det offentlige. Det var ingen overraskelse, det var det jeg trodde skulle skje. Etterpå tok jeg bussen til universitetet. Hundene var hjemme alene, P var bortreist. Da jeg endelig kom hjem på ettermiddagen, gikk jeg ut med hundene. Da jeg endelig kom hjem etter det var det tidlig kveld og jeg begynte å gråte. Jeg er så sliten, skrev jeg til P som snart var hjemme.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, for det er ikke mengden av ting å gjøre som overvelder meg, tvert i mot liker jeg meg best når det er mange ting å gjøre. Det er ikke det. Selv om det er lett å skylde på det først. Jeg lurer på hva som er i veien. Hva er i veien? spør jeg meg selv.

Ute er det høst. Det har begynt å regne oftere. Flere av trærne står nå bare. Du elsker jo vinteren, sier K. Ikke så mye nå lenger, siden det har slutta å snø, sier jeg. Jeg venter ikke lenger på snøen, forventer den ikke. Det snødde i fjor i oktober, da var det ikke lenge siden jeg hadde truffet P igjen. Vi gikk på frosne vanndammer på veien. Ikke så lenge etterpå dro jeg til Svalbard, der var det ikke snø. Fra kuldegrader i Oslo til varmegrader i Arktis. I Longyearbyen var det flere triste mennesker, var det dette de hadde kommet hit for, regnet. Plussgradene. Nå planlegger jeg å dra dit igjen. Er du sikker på at du kan være alene hjemme med hundene i flere måneder, spør jeg P med jevne mellomrom. Ja, sier han uten å nøle hver eneste gang. For meg selv lurer jeg på om jeg kan velge en annen masteroppgave, en som er nærmere. Hvorfor ikke forske litt på kornslagene våre? Da får du lett jobb, sier L som jeg stadig vekk treffer på butikken. Ja, sier jeg, men det er ikke målet mitt. Jeg vil dessuten ikke jobbe i landbruket. Det er landbruket som står bak så mye av menneskenes arealbruk, jeg kan ikke jobbe der. Det blir som å selge sjelen til djevelen. Hvor enn glad jeg er i hveten, det hjelper ikke.

Da jeg dro fra midnattssolen sommeren i fjor, trodde jeg ikke at jeg skulle ville dra tilbake. Det er klaustrofobisk å være menneske på Svalbard. Den evige dagen gjorde meg sliten. Nå vil jeg ikke gjøre feltarbeidet mitt noe annet sted, jeg vil bare tilbake dit. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg sannsynligvis må være mye alene ute i villmarken. Jeg må håndtere en rifle alene. Det kommer til å være lyst hele tiden. Jeg kommer til å være langt unna P og hundene. Er du helt sikker på dette? spør jeg meg selv. Ja, svarer jeg, hva annet skal jeg gjøre? Det finnes ikke noe annet. Jeg vil bare finne ut noe om hvorfor så mange planter i Arktis har flere genom. Viser plantene med flere genom morfologiske forskjeller fra planter med bare et genom? Er det forskjeller mellom de ulike nivåene av polyploidi?

Saxifraga oppositifolia heter planten min. Rødsildre på norsk og purple saxifraga på engelsk. Jeg kan ikke huske at jeg så den da jeg var på Svalbard om sommeren forrige gang. Kanskje fordi jeg tenkte på andre ting, fugler kanskje. Jeg hadde aldri sett tyvjo før, nå fløy den like ved der jeg prøvde å sove, når jeg sent på kvelden kom på at det var tid til å legge seg. Den brusende elva utenfor laget så mye lyd. Naturen var så mye på Svalbard, naturen trengte seg på.

En kveld jeg er alene hjemme og P er bortreist, som han stadig vekk er, ser jeg et litteraturprogram fra Svalbard, litteraturfestival i Longyearbyen. De snakker om Svalbard og hva Svalbard gjør med folk. Jeg har bare vært der litt, omtrent en måned til sammen. Nå skal jeg være der i mange måneder flere. Å, det kommer til å bli ensomt, sier jeg til meg selv, veldig ensomt. Men kanskje er det helt greit, siden jeg føler meg så ensom uansett. Jeg sier til P at da jeg bodde alene i Bergen og bare var for meg selv hele tiden, gjorde det ikke så mye å være ensom, fordi jeg hadde valgt det selv. Det er verre å føle seg ensom når alt rundt en tilsier at man ikke burde være det. Når det er noen som ser livet ens. På mange måter var det en lettelse å velge å være for seg selv.

One always wants more, sier P. Nei, sier jeg, det er ikke det, jeg vil ikke ha noe mer, jeg er bare nedfor. Jeg tenker ikke at dersom jeg hadde hatt det og det hadde alt vært bra. Jeg har allerede alt jeg vil ha. Jeg er bare nedfor, det er uforklarlig. Kanskje er det sånn at hjernen har en viss mengde med stoffer som den klarer å produsere, da hjelper det ikke hva enn man oppnår eller hvor bra noe er, slik som Harari skriver om i Sapiens. Ja, ja, slik er det, tenker jeg, kanskje bare ikke så enkelt og eksplisitt.

Jeg sier til P at nedstemtheten ikke har noe med ham å gjøre, det er ikke noe nytt, jeg har kjent på den siden jeg var liten, den kommer stadig over meg. Noen ganger varer det lenge, andre ganger kort. Noen ganger varer den i ukevis, månedsvis, en gang var den der i over ett år. Sånn er bare livet noen ganger. Andre ganger er det helt annerledes.

søndag 8. oktober 2017

Faksimile fra Klassekampen 6. oktober 2017: Vår fordømte plikt


























Vår fordømte plikt 


I februar for halvannet år siden satte jeg meg på bussen fra Ås til Førde for å demonstrere mot gruvedeponi i Førdefjorden. Utslippstillatelse var gitt og prøveboringer var i gang. Sammen med en gjeng andre lenket jeg meg til boremaskinene på Engebøfjellet i Naustdal for å hindre dette arbeidet. 
   I flere timer satt vi der i termodressene mens havørnen fløy over fjorden, før politiet kom og ba oss om å flytte oss. Dette nektet vi, hvorpå politiet klippet av lenkene, satte oss i en politibil og kjørte oss av gårde til lensmannskontoret i Førde. Her fikk vi utdelt en bot som jeg, og mange flere med meg, ikke vedtok. Dette førte til at jeg i forrige uke igjen dro til Førde for å møte i Sogn og Fjordane tingrett sammen med en rekke andre aktivister, alle tiltalt for å ikke ha etterkommet ordre fra politiet.
   Selv mente vi at vi handlet i nødverge jmf. Straffeloven § 17, for å sikre at Grunnloven § 112 skulle følges: «Enhver har rett (...) til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Videre at «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger», noe vi altså mente at staten ikke hadde gjort. 
   Vi er ikke de eneste som mener staten bryter denne loven, det mener også Natur og Ungdom og Greenpeace, hvis søksmål mot norsk oljeutvinning i Arktis skal behandles i retten i høst.

Arne Næss skrev en gang åtte punkter for dypøkologien. Kort sagt handler det om at alt liv på jorden har egenverdi, uavhengig av om det er av nytte for oss mennesker eller ikke, og om at vi mennesker ikke har noen rett til å redusere dette biologiske mangfoldet. Kan man føye seg til dette, mente Næss, har man en plikt til å verne om det biologiske mangfoldet.
   Vi vet nå at vi befinner oss i en verden hvor det biologiske mangfoldet raser nedover. Det er estimert at to tredeler av virveldyrene som fantes i 1970 vil være borte i 2020. Noen av disse virveldyrene finnes i Førdefjorden, blant annet de rødlista artene pigghå og blålange. Også kysttorsk og noen av Norges viktigste laksebestander har hjemmet sitt i denne fjorden. Faktisk har Førdefjorden status som nasjonal laksefjord. Det innebærer at laksen her skal forvaltes slik at, i Miljødirektoratets ord, «naturens mangfold og produktivitet bevares (...)». 
   I mai i år publiserte Havforskningsinstituttet en studie over ettervirkningene av gruvedeponi i Jøssingfjorden i Sokndal. Den viste at 30 år etter at siste lass ble dumpet, er det så lite oksygen i sedimentene at dyr ikke kan leve der. Det er ingen grunn til å tro at det kommer til å bli annerledes i Førdefjorden.

Når man sitter med
denne kunnskapen, kan man enten velge å gjøre ingenting eller handle. Dersom man ikke gjør noe, er det kanskje fordi man mener det finnes viktigere verdier, som for eksempel penger. Det kan også være fordi man ikke synes at andre arter enn oss selv har noen egenverdi. Selv så jeg på det å dra opp på Engebøfjellet en vintermorgen som å gjennomføre en del av plikten jeg har ovenfor naturen og det biologiske mangfoldet. Om det så er fiskene i Førdefjorden, huldrestry i gammelskogen eller ulven i marka. Ikke bare er det slik at alt har egenverdi, men sammen utgjør vi et hele. Å ikke forsvare de forsvarsløse er dermed å gjøre skade på seg selv. 
   Dersom en er enig i at vi har denne plikten, er det selvsagt mye en kan gjøre – en trenger ikke nødvendigvis å lenke seg til en boremaskin. Som den amerikanske økologen og filosofen Aldo Leopold skrev i «A Sand County Almanac and Scetches Here and There» (1949): «A thing is right when it tends to preserve the integrity, stability and beauty of the biotic community. It is wrong when it tends otherwise.» 

I neste uke får jeg vite hvordan dommen i blir. Uavhengig av utfallet mener jeg at jeg gjorde det riktige. Å forsvare Grunnloven er også viktig, men for meg blir det sekundært. 
   Riktignok må jeg medgi at det hjelper å finne støtte i loven. Det hjelper i møte med dem som ikke mener naturen har egenverdi; da kan en heller argumentere for at vi på demokratisk vis er blitt enige om at det ikke bare er oss som lever her og nå som skal kunne leve sammen med naturen, men at dette også er noe etterkommerne våre skal få mulighet til. La oss bare håpe på at det er sant det som sies, at alle veier fører til Rom.

lørdag 30. september 2017

Bøker lest i september

Vi har fått oss ny hund! Adopterte en svensk/dansk gårdshund fra FOD-gården.


PROSA
1. PÅ MOTORVEIENE av Runa Fjellanger
2. HIMMELSKE TILSTANDER av Tove Nilsen
3. OVER FJELLET av Hanne Ørstavik
4. I HANS ARMAR av Marit Tusvik
5. FANNY OG MYSTERIET I DEN SØRGENDE SKOGEN av Rune Christiansen

SAKPROSA
6. DET FRIE MENNESKET av Arne Næss
7. NESTEN MENNESKE av Alfred Fidjestøl
8. ETHICS FOR A FULL WORLD: OR, CAN ANIMAL-LOVERS SAVE THE WORLD? av Tormod Burkey


Hei, hei, bloggen, her er jeg som titter innom en måned siden forrige gang. Det er mange gode grunner til at det skjer lite her for tiden. F. eks. har jeg nettopp vært tre dager bortreist til Førde, hvor jeg deltok i en rettssak angående demonstrasjoner for Førdefjorden - nei til gruveslam, ja til pigghå, kysttorsk, blålange og villaks! Ikke fikk jeg lest noe særlig verken på veien dit eller hjem igjen, jeg tok nemlig bussen og jeg klarer ikke å lese på bussen. Jaja, fikk i hvert fall sett sau og fjord og tenkt litt. 

Den aller beste boka jeg leste denne måneden må ha vært I hans armar av Marit Tusvik. Noen særlig kjipe bøker leste jeg ikke. 

torsdag 31. august 2017

Bøker lest i august

Boktips!


PROSA 
1. OM DYR OG SYN av Tormod Haugland
3. SWING TIME av Zadie Smith
4. THE IDIOT av Elif Batuman
5. DEN DUNKLE DOTTERA av Elena Ferrante
6. DEN SOM SER av Herbjørg Wassmo

SAKPROSA
7. MEN ARE FROM MARS, WOMEN ARE FROM VENUS av John Gray
8. SKJÆREBOKA av Magne Husby og Jørn Bøhmer Olsen
9. HJERNEN ER STJERNEN av Kaja Nordengen
10. LEARNING TO DIE IN THE ANTHROPOCENE av Roy Scranton
11. HOW DOGS WORK av Raymond Coppinger og Mark Feinstein

ANNET 
12. DET BLE EN ROTTE! av Maia K. Siverts
13. GOING HUNGRY av Kate M. Taylor (red.) 


Denne måneden har jeg lest ferdig noen halvleste bøker på Kindle-en, bøker jeg begynte på for lenge siden uten å bli ferdig, anmeldt fire og lest noe bare for moro skyld. (Fant Men are from Mars, Women are from Venus i kjelleren hos foreldrene mine, kunne ikke la være å lese denne populærkulturelle klassikeren.) Den kjipeste boka jeg leste var essaysamlingen Going Hungry, noe jeg lasta ned da jeg hadde en kronikk om spiseforstyrrelser og litteratur i Klassekampen tidligere i år, men aldri gjorde meg ferdig med. Den falt rett ned i romantiseringsfella og var like dårlig som jeg trodde den skulle være. Den beste boka var The Idiot av Elif Batuman, Den dunkle dottera av Ferrante og Skjæreboka. Skjæreboka var en fin bok om en fin fugl. Hver dag ser jeg den, men likevel var det så mye jeg ikke visste om den. 

Nå er det snart høst og neste uke begynner semesteret. I en alder av tjueåtte har jeg endelig begynt på en master. Bedre sent enn aldri! Til gjengjeld har jeg allerede funnet en veileder og så smått begynt å planlegge masteroppgaven. Nå er det nesten så jeg ikke kan komme fort nok i gang. Men bokhøst blir det vel likevel. 

onsdag 23. august 2017

Helt alminnelige dager

Går tur med hunden en formiddag og hører en motorsag i det fjerne. Vi løper litt, jogger litt; om vi går eller stopper er ikke så farlig. Vi stopper for å spise bringebær når vi ser dem, både hunden og jeg. Det er fint vær, vi løper i skogen, i hogstfeltet og på grusen, på broa over jernbanen, bak en rekke hus og på asfalten. Vi løper forbi noen skateramper i skolegården til en ungdomsskole. Det sitter to gutter under den ene rampen. På idrettsbanen er det massevis av folk. Det er forbudt for hunder å være på idrettsbanen. Ved siden av den igjen er det to tennisbaner som tilhører Ås tennisklubb. Deretter kommer dagligvarebutikken, den som er nærmest oss. P går ofte dit når han skal lufte hunden, selv om vi ikke nødvendigvis trenger noe der og da. Han må han et formål med det å gå, kan ikke bare gå for å gå. Jeg går hele tiden, går for å gå. Jeg tar med hunden til hogstfeltet oppe ved skogen, det som nå har blitt et beite. For ikke så lenge siden så jeg at det hadde kommet griser og kyr der, men bare om kvelden. Jeg vet ikke hvor de er på dagtid, kanskje inne i skogen, skjult. Kanskje de ikke liker sol, som trollene. Grisene grynter og ligger i gjørma. Det hender vi kaller hunden for piggy fordi hun i blant lager en gryntelyd og spiser alt som detter ned på gulvet. Kanskje er hun også (i blant) litt på den feite siden.

I nærheten av grisene og kyrne er det et jorde fullt av kløver. Det ser ut som et hav av kløver. En gang i våres gikk vi forbi om kvelden, før plantene hadde fått blomster. Hunden begynte å bjeffe ut mot jordet, der stod det et stort dyr. Jeg tittet ikke så lenge, for hunden bjeffet og jeg tok henne med meg, vekk fra dyret som skulle få stå på jordet i fred. Jeg tror det var en elg. Det så ikke ut som den brydde seg, men fortsatte med sitt på jordet.

Det hender hunden og jeg går veldig langt. Da går vi i skogen og forbi en stor bekk som hunden bader i, hun kan ikke gå forbi noe som er vått uten å hoppe ut i det. Hun er jo faktisk en vannhund, trent til å fange skutte fugler, og disse fuglene kan jo hende havner i vannet. Det er også grunnen til at hun har et mykt bitt, hun biter ikke hardt, for hun er avlet til å hente fugler uten å bite dem i stykker. Det er veldig interessant at alle hunderasene er så forskjellige, det tenkte jeg ikke så mye på før jeg selv fikk en hund i hus.

På ettermiddagene jobber jeg. Jeg sykler eller går. I pausene eller når ingen har noe de lurer på, leser jeg en bok om hunder skrevet av to professorer i etologi. Noen ting vet jeg fra før av, andre ting er helt nytt. Jeg minnes da jeg begynte å studere biologi, det var i august for tre år siden. En av dagene satt vi på et jorde ikke så langt unna det jordet hunden og jeg går forbi på de lange turene. Der satt vi og observerte sauenes adferd i flere timer. På forhånd hadde det virket så spennende, men sauene gjorde ikke noe spesielt interessant. De spiste, gikk, la seg ned, sov litt. Da var det mye morsommere med geitene og killingene, de gjorde ting hele tiden, hoppet og spratt. En av de siste dagene i august hadde vi en presentasjon om sauene og adferden deres oppe i et drivhus. Vi hang opp en plakat med grafer og bilder av sauer, snakket i vei om hva de gjorde. Hva gjorde de mest? Nei, de lå stort sett og sov.

Etter jobb drar jeg hjem. På veien stikker jeg innom butikken og handler inn til dagens middag. En dag handler jeg inn til en suppe med bønner og linser, tomater og fetaost, hvitvinseddik og olivenolje. Det blir en god suppe.

På kvelden går hunden og jeg på tur igjen. Vi går i en sirkel, gjennom den videregående skolen, forbi stasjonen, på den siden hvor togene fra Oslo kommer og går videre til Østfold, langs jernbanen og opp et boligfelt forbi en åker, oppover. Foran oss går et ungt kjærestepar, de går nok på videregående. Jeg vet ikke om skolen er begynt ennå, kanskje den ikke har det. Universitetet er i gang, det er der jeg jobber, men selv har ikke noen av emnene jeg har meldt meg opp i begynt ennå. Det er ennå to uker til de starter. Jeg gruer og gleder meg. Gruer meg mest fordi jeg er så usikker på om emnene jeg har meldt meg opp til er de riktige. Arbeidsmengden. Høsten er så kort, men det går sikkert bra. Det gikk bra i fjor, men man kan aldri vite hva som skjer, det kan alltid skje noe man ikke forventet.

Hunden og jeg går gjennom boligfeltet, så forbi åkeren med kløver og skogen (hver på sin side). Turen er ikke så lang. Det begynner å bli mørkt ganske tidlig. En annen dag løper vi og jeg kan kjenne den skarpe luften, den som betyr at det snart er høst.

onsdag 16. august 2017

FRI VILJE av Helga Hjorth

Opprinnelig publisert hos Fædrelandsvennen 15. august 2017. 

---
Da Vigdis Hjorth gav ut fjorårets kritikerroste Arv og miljø, blusset debatten om virkelighetslitteratur opp igjen for ente gang. Vigdis Hjorth ble kritisert for å bruke virkelige hendelser i sin roman som kunne sette virkelige personer i dårlig lys. Selv anmeldte jeg Arv og miljø uten å ta hensyn til nærheten romanen angivelig har til virkeligheten. Jeg leste den rett og slett som en roman, noe den ble publisert som, det er teksten i seg selv som er av betydning, ikke alt annet. Fri vilje av Helga Hjorth, Vigdis Hjorths søster, er angivelig også en roman, men det er umulig å ikke også se på den som en kommentar til Arv og miljø, og følgelig kan den ikke leses for seg selv. Helga Hjorth, som den advokaten hun er, har med denne romanen på en måte skrevet et forsvarsskrift for familien sin. I boken er de samme hendelsene som i Arv og miljø, bare sett fra en annen persons ståsted. Dette gjør at min tidligere lesning av Arv og miljø som en roman for seg selv må revurderes. Ironisk nok er det Helga Hjorths roman og forsvarsskrift som gjør at jeg nå ser på Arv og miljø som noe tilknyttet virkeligheten. Om Helga Hjorth ikke hadde skrevet denne, kunne Arv og miljø fint fortsette å være bare en roman.

Fri vilje handler om en familie som opplever at en av dens familiemedlemmer, forfatteren Vera Lind, skriver en roman om dem. Dette liker de ikke, og romanens jeg-person Nina Lind bestemmer seg for å skrive sin versjon av de samme hendelsene. Nina Lind går på skrivekurs og ender opp med å skrive en annen roman om den samme familien. Helga Hjorth skriver helt greit. Sett i relasjon med Arv og miljø tenker jeg at det en trist roman, her brettes en familie som har gått i oppløsning ut foran hele det lesende Norge. Hvis Nina Lind (og Helga Hjorth) har den formening at romaner leses opp mot forfatterens virkelige situasjon, er det ikke rart at hun tror det hjelper å skrive en roman som en motreaksjon. Det hun glemmer er at romaner ikke nødvendigvis leses slik.

Virkelighetslitteratur er et begrep jeg ikke klarer å akseptere som noe adskilt fra annen litteratur. Vigdis Hjorth/Vera Lind er langt i fra den eneste forfatteren som skriver romaner som ligger tett opptil forfatterens eget liv. Man kan nevne de opplagte, som for eksempel Knausgård, men også de som ikke fullt så eksplisitt skriver om ting de selv har opplevd bruker jo sine egen liv i forfatterskapet. Ingen forfattere skriver jo ut fra ingenting, alle har levd et liv. Spørsmålet er nok heller i hvor stor grad man blander virkelige hendelser med diktning. Jeg vil påstå at de fleste (gode) forfattere gjør som Vigdis Hjorth/Vera Lind, i mer eller mindre grad. Kritikken mot Vigdis Hjorth/Vera Lind baserer seg på et misforhold mellom virkelige hendelser og diktning. Det noen synes å mene, inkludert Nina Lind/Helga Hjorth, er at det rett og slett er for mye av det første i forhold til det siste. Denne kritikken får Vigdis Hjorth/Vera Lind til tross for at hun selv har sagt at boken om familien er en roman. En roman bør tas som en roman, ikke som en påstand som må motbevises. Gang på gang i Fri vilje stiller Nina Lind spørsmål ved dette, hun lurer på hvordan det er mulig og kritiserer både anmeldere og redaktører for hvordan de så lett kan avfeie familiens bekymringer ved å si at boken er en roman. Det tyder på at Nina Lind mangler en forståelse for hva en roman er, og kommer til uttrykk i hennes sammenligninger av litteratur og jus, hvor hun setter dem opp mot hverandre og tydelig plasserer jussen over. Jussen er mer rettferdig synes Nina Lind å mene, der får man høre alles versjoner. Dette premisset er feil, for litteratur er noe annet. Litteratur handler ikke om å stille noen til veggs. Noe annet Nina Lind også tar feil av, er at hun tror at det lesende mennesket ikke selv er i stand til å forstå at en persons beskrivelser av en hendelse er denne personens beskrivelse av hendelsen. Nina Lind ser ut til å tro at lesende mennesker tar én persons beskrivelser som det eneste sanne, men leseren er i stand til å forstå dette selv. Dessuten vil god litteratur få frem dette. Arv og miljø fremstilte ikke søstrene til hovedpersonen som umulige og dårlige mennesker, tvert i mot, man kunne godt forstå uenighetene og spenningen mellom alle søsknene i familien, hvorfor de skrev, sa og gjorde som de skrev, sa og gjorde, selv om romanen ble skrevet i jeg-person. Empatien lå ikke bare for jeg-personen, men for alle. Dette kan ikke sies om Fri vilje, hvor Vera Lind beskrives nokså ensformig, det er vanskelig å få sympati for henne, og dermed også for hovedpersonen og de andre karakterene. At det er trist å lese den, henger mer sammen med hvorfor boken er utgitt, romanens rolle som forsvarsskrift og dens relasjon til Arv og miljø enn romanen i seg selv. 

mandag 14. august 2017

Økologi

























Kom inn på to ulike mastere, men jeg har bestemt meg for å ikke ta noen av dem. Først lurte jeg på hvilken jeg skulle ta av de to, før jeg etter mye om men skjønte at jeg ikke ville gå på noen av dem. At noen av grunnene for at jeg hadde søkt på dem kanskje ikke kom fra hjertet. Jeg har tenkt og tenkt og tenkt og undersøkt. Nei, tenkte jeg. Jeg hater laboratoriearbeid, har ikke grønne fingre, er en kløne som er helt ubrukelig til praktisk arbeid, og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvor mye nitrogen domestisert rødkløver kan produsere.

Så, jeg meldte meg opp i programfagene til masterstudiet i økologi og snek meg inn på informasjonsmøtet deres i dag. Nå har jeg bestemt meg. Å holde på med noe annet enn økologi under Antropocen føles helt meningsløst for meg. Jeg kan ikke gjøre noe med den sjette masseutryddelsen, men jeg kan i hvert fall være med å bevitne og dokumentere den. Det er trist å tenke på at artene dør ut i stor hastighet, men det er enda tristere at det skal skje uten at folk bryr seg.

Det er en ganske trist beskjeftigelse, men sånn er nå verden. Når man først vet, kan man ikke kvitte seg med det.

(Dessuten er jeg ganske god i statistikk. Ikke bare er jeg mye bedre i statistikk enn i laboratoriearbeid/dyrking, men jeg liker det også. Det hjelper jo også litt.)

torsdag 10. august 2017

Vindusvask

I tre år har jeg bodd i Ås, i den samme leiligheten, i en bygning som tidligere var et aldershjem, før kommunen bygget et nytt ett et annet sted. Da jeg flyttet hit var det grus på veien nede ved jordet, etter at jeg hadde bodd her i nesten ett år ble veien asfaltert. Jeg hadde vært ute og reist, i Øst-Europa, og da jeg kom hjem var det plutselig asfaltert. Jeg trillet trillekofferten på asfalt, det gikk lett. På jordet vokste en sort plante som skulle ble dyrefôr, men jeg husker ikke hvilken. Tre år etter at jeg flyttet hit vokser det raps der. I vår var hele jordet knallgult, nå har plantene kvittet seg med blomstene og bærer frukt. Som perler på rad ligger rapsfrøene i skulpen.

Halvannet år etter det igjen begynte kommunen å grave på veien, asfalten de hadde lagt i forveien ble brutt opp, det var noe med vannrørene de skulle ordne. All den nye asfalten, og nå dette store hullet på veien. Vi måtte gå rundt hele bygget for å komme oss hjem, hele bygningen var omringet av gravemaskiner i flere måneder.

Det hender jeg går på veien og forbikjørende tilbyr skyss. Når det høljregner, når jeg har med en stor koffert eller når jeg går med tunge bæreposer og en virrende hund. I blant legger hunden seg ned midt på veien for å rulle seg, eller for å si at hun ikke vil hjem. Jeg vil ikke hjem nå. Når vi er på denne veien er vi nesten hjemme.

Jeg vasker vinduene i leiligheten en dag i august, P har tatt med seg hunden på jobb, det er ingen som maser om å dra på tur. Ingen som trekker meg fra vinduene. Det er bare å gjøre det, vaske dem. Jeg har kjøpt nal og mikrofiberklut. Nå skal jeg endelig vaske vinduene. Det er noe jeg har tenkt på å gjøre i flere somre, jeg har bodd i denne leiligheten i tre år og jeg har aldri vasket vinduene. Jeg har brukt mer tid på å lese om hvordan man vasker vinduer enn jeg bruker på å gjøre det. Det går fort, er ikke så vanskelig, de blir rene nesten med en gang. Trikset er å bruke nalen riktig slik at det ikke blir striper med størknet vann og vaskemiddel på vinduet, og å bruke kaldt vann og Zalo, man trenger ikke bruke salmiakk. Mikrofiberkluten fungerer bedre når vannet ikke er så varmt. Kanskje er det fordi jeg har undersøkt så mye om hvordan man vasker vinduene at det går så fort, i løpet av mindre enn en halvtime er de skinnende rene, det er som om lyset inn i stua er sterkere, klarere. Det er ikke en gang mye sol ute. Etterpå er jeg meget fornøyd og skjønner ikke at jeg ikke bare har gjort det før. Det er fordi jeg har grudd meg. Grudd meg for å vaske vinduene og bli frustrert over at de ikke blir ordentlig rene, jeg vet jo hvordan vann kan oppføre seg på blanke overflater. En gang kritiserte M meg for min vask av speilet på badet. Han kom hjem med en sprayflaske vaskemiddel beregnet for glass og speil og sa at nå kunne det bli ordentlig rent. Som om speilet hadde vært skittent i all den tid før han flyttet inn, som om det aldri hadde vært rent og her kom han med løsningen. Det var ikke skittent fordi jeg vasket det feil, det var skittent fordi det var lenge siden det hadde blitt vasket. Det er bare å vaske det, sa jeg.

Aller først bodde jeg sammen med N. Vi bodde sammen i over to år. I blant hadde vi lengre besøk av hunder og katter, en gang sågar en kanin. Det var noen som hadde funnet den og levert den på jobben til N. Hun jobbet på en dyreklinikk. Før det jobbet hun på en gård med hjemløse hunder og katter. Det hendte noen av hundene var hjemme hos oss. Da jeg traff P for første gang var det en amerikansk bokser boende hos oss. Det hendte den spratt opp i senga mi. Det var før P fikk seg hund selv. Tikka het bokseren og likte ikke menn så godt.

Etter at N flyttet ut, flyttet M inn. Vi kom aldri noe særlig godt overens, det var lite å snakke om. Vi hadde ingenting til felles. Han bodde ikke i leiligheten så lenge. Etterpå flyttet P og hunden hans inn, og da kjente jeg meg fri.

Det aller første semesteret syklet jeg hver eneste torsdag til Vestby for å ri. Jeg syklet i vær og vind, i regn og mørke. Jeg hadde på meg refleksvest og hadde blinkende lys på sykkelen, men det var likevel skummelt på veien noen steder. Noen steder bjeffet det hunder, det var før jeg selv ble vant til hund, og jeg ble redd, redd for at hundene skulle løpe løs og være sinte. Halvveis hjem stoppet jeg på Kiwi og kjøpte brus fordi jeg var så sliten og tørst. Solo, alltid solo, noe med sukker i. Jeg kjøpte bananer og cottage cheese som jeg festet på setet bak. Det var ikke plass i ryggsekken, den var fylt av ridesko og ridehjelm, ridehansker og chaps. Det er ikke helt sant at jeg syklet hver eneste gang, det hendte en gang i blant at jeg lånte den lille bilen til O. Det var da hun bodde i en studentbolig, senere flyttet hun til et kollektiv i et hus med rader av ripsbusker i hagen en fem minutters spasertur unna. Året før hun flyttet dit, bodde A der. Da grillet vi i hagen og spiste middager sammen minst én gang i uka, etterpå ble det liksom slutt på det, det var ikke lenger så ofte. Det var greit for meg, det var liksom så mye annet som hendte. Jeg ble valgt som nestleder i et studentlag, det var en del å gjøre, møter å delta på. Vi laget bålkveld oppe på Frydenhaug, bak universitetet. Første gang jeg var på Frydenhaug var i fadderuka da jeg begynte å studere på universitetet, da var det mørkt og jeg klarte nesten ikke å finne veien tilbake, før jeg fant noen og vi slo følge til bebyggelsen.

Da jeg begynte på universitet fikk jeg ikke utdelt noen fadder. Ingen ringte meg, jeg dukket bare opp utenfor Parkgården en lørdag morgen. Fadderne fra instituttet mitt var kledd i lilla T-skjorter, som frakken til Hemulen. Senere pleide jeg å dra til Parkgården for å være hjelpelærer. Det semesteret stod jeg opp før syv hver eneste torsdag morgen, løp en mil, dusjet og spiste frokost før jeg syklet avgårde til Parkgården for å være hjelpelærer. Det var den høsten jeg hadde en vag hjertesorg, den hadde vært verst om sommeren, så hadde den glidd over i noe som ikke var like overveldende, men fortsatt hengende. Det hang der lenge, jeg kjente det gjorde vondt i brystet ved påminnelser. Det hendte nemlig jeg så objektet for min hjertesorg utenfor Parkgården. To semestre senere stakk jeg jevnlig innom Parkgården på vei hjem fra Husdyrfagbygget i ens ærend nettopp for å treffe P, for at vi skulle ta følge hjem, han hadde kontor der. Tiden gikk så fort, alle dagene jeg var på forelesninger, banket på døra i Parkgården, gikk hjem og lagde middag sammen. Før jeg visste ordet av det hadde jeg en bachelorgrad. Som om det hele skjedde i et knips.

En sommer bodde det en helt annen i leiligheten, han bodde der i tre måneder mens N var dratt til Sør-Amerika for å gjøre feltarbeid. Jeg så ikke så mye til ham, for jeg var selv på feltkurs og var på Svalbard i ukevis. Da jeg såvidt hadde kommet hjem til trærne og nettene, dro jeg nordover igjen med toget. Det skjedde noe hele tiden den sommeren, ikke som denne, det er derfor jeg har kunnet vaske vinduer. Men jeg har fortsatt ikke ryddet på verandaen, og noen kompostbinge har jeg ikke laget. (Jeg tror jeg dropper den kompostbingen.)

En dag får jeg en melding. Jeg har fått utdelt en fadder. I tre år har jeg bodd på Ås, og ikke før nå fikk jeg en fadder. Det er selvsagt fordi jeg skal begynne på et masterstudium, jeg er ny, hva vet systemet om at jeg har vært her før? At jeg har vært her lenge og at så mye har skjedd. Jeg har vært i nesten alle bygningene på campus. Jeg har gått rundt og fått dårlig samvittighet av å se alle på lesesalen, jeg har tenkt: Der sitter de alle på lesesalen og er effektive hver eneste dag, mens jeg går hjem for jeg er sulten. Det er så kort å dra hjem, hvorfor ikke? Til tross, stadig den dårlige samvittigheten for at jeg ikke gjør nok. Likevel gikk det bra.

Hjemme snakker vi om hva vi skal gjøre etterpå. Hvor skal vi bo, hvor skal vi jobbe? To år går fortere enn tre. Før vi vet ordet av det har vi en ny grad hver. Jeg er litt bekymret, men bare litt. Jeg har vært arbeidsledig før, det er ganske jævlig.

Rapsen vokser utenfor, jeg lurer på når den skal høstes, om det ikke er hvilken som helst dag nå. En dag hører jeg enten lyden av maskinene, eller så vil jordet være tomt når jeg kommer hjem etter å ha vært borte. Etterpå vil det være høst. Jeg gleder meg til fargene på trærne og den skarpe luften, regnet og å være inne, om hverandre. Samtidig er det vemodig at tiden går så fort. Vent litt da, tiden. Det er ikke noe å gjøre med det. Kanskje kommer vinteren etterpå, og frosten i bakken. Da kan vi gå på jordet. Kommer snøen kan jeg stå på ski på jordet, deretter inn i skogen under grantrærne.

mandag 31. juli 2017

Bøkene jeg leste i juli

Fikk meg ny Kindle i sommer, etter at skjermen på den forrige ble
 ødelagt. Snill kjæreste!


PROSA 

1. UNDIS BREKKE av Gunnhild Øyehaug
2. DEN UNDERJORDISKE JERNBANEN av Colson Whitehead 
3. EVERYTHING IS ILLUMINATED av Jonathan Safran Foer
4. SVART BELTE av Marianne Clementine Håheim
5. VENTE, BLINKE av Gunnhild Øyehaug 
6. ALLMEN TEORI OM GLEMSEL av José Eduardo Agualusa
7. BRIDGET JONES' BABY av Helen Fielding 

SAKPROSA
8. LAB GIRL av Hope Jahren
9. HOMO DEUS: A BRIEF HISTORY OF TOMORROW av Yuval Noah Harari
10. KJÆRLIGHETENS TRE PORTER av Sissel Gran
11. TO SØSTRE av Åsne Seierstad

POESI 
12. DETTE SKJER IKKE av Ida Lórien Ringdal

ANNET 
13. BREV av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen

--- 

I sommer har jeg lest mye forskjellig. Mye bra, noen flaue greier og én skikkelig kjip bok. Lab Girl var den kjipeste boka. En amerikansk geo-botanikers memoarer fra et liv i forskning. Det kunne vært kjempeinteressant, men dette er noe av det mest arrogante jeg har lest. Forfatteren er full av seg selv, gjør narr av studentene og tror leseren er dum - trenger virkelig leseren å belæres hva vitenskapelig metode er? Med begrunnelsen at Jahren har norske forfedre, beskriver hun nordmenn stereotypisk og påberoper seg disse beskrivelsene som sannheter, noe som ikke burde være en "ekte vitenskapskvinne" verdig. Ja, for hun lar det ikke gå mer enn et par avsnitt før hun igjen minner leseren på at hun er en (natur)vitenskapens kvinne. Alt dette mens hun gjør narr av litteraturstudier og teknikere som jobber på sykehus. Ugh. JA, HOPE, JOBBEN DU GJØR ER MER VERDT ENN ALLE ANDRES JOBBER. JA, DU ER KJEMPESPESIELL. Denne boka var så forferdelig selvforherligende og manglet så mye respekt for andre menneskers væren og virke at jeg synes Bridget Jones' baby var bedre.  

Hva som var den aller beste boka er et mye vanskeligere spørsmål (heldigvis heller det enn omvendt!). Brevene mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen var nydelige, begge bøkene av Gunnhild Øyehaug var morsomme, Everything is Illuminated var både morsom og trist, Dette skjer ikke var kjempefin og gjenkjennelig, Homo Deus både skremmende og interessant, og To søstre en pageturner uten like. Jeg ville bare lese videre, og når jeg av en eller annen grunn hadde lagt den fra meg, ville jeg bare skyndte meg til å lese den igjen. 

Det var altså en fin sommer med lesing. Forøvrig befinner jeg meg på Sørlandet og er halvveis inn i Zadie Smiths Swing Time. 

mandag 24. juli 2017

Buss for tog, del 2

Våkner opp i et telt på Nesodden, klokken er elleve. Shall we leave, sier P, ja, sier jeg. Det er kommet fluer inn i teltet, de svirrer øverst under taket, under nettingen. Teltet er billig, av typen man tar med seg på festival og lar bli igjen når man drar hjem. Jeg stikker for å tisse og bytte overdel, er glad for at jeg tok med meg en ekstra singlet i ryggsekken slik at jeg slipper å gå med den røde fløyels-t-skjorten fra i går. Det er varmt, men teltet står under trærne, det var ikke solen vi våknet av, bare tiden. P har pakket ned soveposen når jeg kommer tilbake, jeg pakker sekken. Vi tar fra hverandre teltet, pakker det sammen før vi går og tar bussen. Setter oss i busskuret, snakker om noe som gjør at vi glemmer å se etter bussen, den kjører rett forbi oss - faen, faen, faen, sier jeg mens vi løper etter den, kanskje vi rekker den på neste busstopp dersom det er noen som sitter der og venter på den, men nei, den kjører fra oss. Vi må gå helt til Nesoddtangen. Jeg forteller P at navnet Nesoddtangen består av tre ulike ord for det samme. Det er som å kalle en topp for hill hill hill. Solen skinner og jeg er tørst. Vi kjøper iskaffe når vi kommer frem, mens vi venter på ferja over til Aker Brygge. Jeg sier til P at dette stedet må være helt jævlig om vinteren. (Er ikke det typisk for steder som er helt nydelige om sommeren?) Tenk å stå her og vente på ferja om vinteren. Kanskje det ikke en gang går ferje om vinteren, jeg vet ikke. På ferja setter vi oss ute på dekk, solen skinner. Jeg går på toalettet, vasker ansiktet og pusser tennene. På Aker Brygge kjøper vi hjemmelaga limonade og tar trikken til Jernbanestasjonen. P spør om jeg vil hjem eller bli med ham og hente hunden, jeg sier jeg blir med, for jeg orker ikke å være alene hjemme, ikke på en dag som dette, fyllesyk og skjør med solen skinnende. Ok, sier P. Vi tar bussen til Vålerenga, setter oss i en park. Jeg forteller ham at jeg en gang samlet lavprøver her, til et fag i botanikk. P er ikke sikker om han vet hva lav er. Og så jeg som leste en hel tekst om lav i går!, sier jeg. I en hage på Nesodden, i skyggen av en rød parasoll, leste jeg en tekst om lav. Men kanskje handlet den ikke så mye om lav som den egentlig handlet om å bli forlatt av noen man er forelsket i.

Vi ligger i gresset og leser mens vi venter på å kunne få hente hunden. Jeg kommer på at jeg har en bibliotek-app på telefonen og laster ned en diktsamling. Jeg har ikke brukt appen siden i fjor sommer, da jeg var på Svalbard, langt, langt unna både bøker og trær. Vi ligger i skyggen av et tre som jeg garantert har skåret lavprøver fra en gang. P lener hodet sitt mot soveposen. Jeg ligger på en genser og stryker ham i håret, han har mange grå hår. I motsetning til meg er han redd for alderen. At det gjør vondt i ryggen å sove på skogbunnen er en liten pris å betale for å gå rundt i verden med en større tro på seg selv enn da jeg var nitten. Det kan hende jeg tenker noe annet senere. Det hender jeg finner grå hår på mitt eget hode også, men jeg liker dem, akkurat som jeg liker de grå hårene til P.

Jeg leser ferdig diktsamlingen mens P går for å hente hunden. Jeg kjenner meg igjen i den. Den handler om noen som er forelsket i noen som ikke vil ha en. P kommer tilbake med hunden, vi spaserer gjennom Gamlebyen, ned til Oslo S, drikker tropisk brus fra boks. Mister buss for tog med fem minutter og setter oss ned på en gressflekk, venter på neste buss for tog. Det er ikke sikkert det vi skal senere i dag er så mye viktigere enn det vi allerede gjør.

tirsdag 18. juli 2017

Den sommeren det gikk buss for tog

1. Ligger på stranden og leser, men lytter samtidig til venninnegjengen på siden som snakker om rulling, russebuss, Rhodos, å komme seg inn på steder med tjuetoårsgrense i Stockholm når man bare er atten, han som er forelska i Vilde i Skam, pappas båt, en venninne som kanskje er litt for tynn ("nei, hun er bare sånn pen-tynn, de som sier noe annet er bare misunnelige!"), sanger man spiller baklengs sånn at det virker som om hemmelige meldinger fra Satan kommer frem ("ja, jeg vet det er helt dust, men det høres sånn ut!"), sultne på sushi ("scampi tempura, tolv stykker, bare det"), brasiliansk voks ("jeg vil ta en Amazonas", "hahaha, det heter ikke det, det heter Brazilian!"), en hel gjeng som snakker og snakker, noen ganger glemmer jeg avsnittet jeg har lest (Everything is Illuminated), legger merke til at de ikke snakker om gutter, ikke én gang snakker de om gutter, annet enn å okke seg litt over noen andre venninner de har som bare vil ha med seg kjærestene sine på fest, men ikke mer enn halvhjertet, det betyr ikke så mye. Vi sitter der i nesten seks timer, jentegjengen og oss, P og jeg, de bader ikke så mye, men det gjør ikke vi heller, det er en del skygge i dag, skyene glir foran sola. Bak dem igjen sitter det en gjeng på tre + hund. Jeg synes hunden er fin, veldig fin. Stor og brun er den, kraftig bygd og den ser vennlig ut. Jeg savner vår egen hund, som ikke er hjemme, men på ferie hos sin egentlige matmor. I mange uker har hunden vært borte og jeg har kjedet meg. Det er ikke det samme å gå på tur uten. På bussen hjem sier jeg til P at jeg vil ha vår egen hund, en som bare er vår og som alltid kommer til å være der hver eneste sommer og hver eneste ferie. En hund som ikke plutselig bare forsvinner fordi det er noen som ikke er oss som også krever å ha den.

Det er ikke første gang jeg maser om hund, kanskje den ellevte gangen, den tolvte eller den trettende. Jeg har allerede sett gjennom hele Finn.no for hunder i Akershus, Oslo og Østfold. Pass deg for hva du sier ja til, sier jeg til P.

2. En uke tar jeg buss for tog fra Oslo til Ås tre dager på rad. Den andre kvelden ser jeg lyset i horisonten, det er nesten midnatt når jeg kommer frem. En plutselig tristhet slår ned i meg, den kommer ut av ingenting. Den er familiær, jeg har opplevd den før, mange ganger. Jeg har nettopp vært hos H og spist sommerruller og drukket øl på verandaen i det nye hjemmet hun har flyttet inn i på Tøyen, det var hyggelig. Likevel ble jeg så trist på bussen hjem. Noen dager senere spurte jeg P om han noen gang plutselig bare ble trist, for det skjedde med meg, og jeg kunne ikke forstå det, for alt går så bra. Jeg skriver, jeg skal publisere en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift og du er min kjæreste, sa jeg, og jeg er egentlig veldig lykkelig, jeg er lykkelig, har aldri hatt det så fint i mitt liv som nå, men plutselig er det likevel en tristhet som slår ned, som om jeg er to på en gang, en som lever i virkeligheten, og en annen som alltid tenker på døden og at alt er meningsløst.

På den tredje turen hjem har jeg ikke mer strøm på mobilen. Jeg har drukket øl med V som er på besøk i Norge fra Tyskland, jeg har ikke sett henne på halvannet år, forrige gang besøkte jeg henne i Berlin, vi gikk i Botanisk hage og besøkte boligen til Bertolt Brecht. V har flyttet til Potsdam utenfor Berlin sammen med sin kjæreste og sine fire stedøtre, alle i tenåringsalder. Hun forteller meg om sin nye familie, jeg forteller henne om P, at vi har flyttet inn sammen nå. Vi drikker weissbier ute på St. Pauli Biergarten ved Akerselva, forflytter oss til Villa Paradiso på kveldingen for å spise pizza, selv auberginen på pizzaen er god. P er allerede hjemme når jeg kommer hjem, vanligvis er det han som kommer hjem til meg. Jeg har funnet ut at det muligens er fordi jeg har et mindre sosialt liv, eller kanskje jeg får fortere nok av å være hos andre enn ham. Likevel er det han som tror han er den kjedelige av oss, men i realiteten er det nok meg.

3. Jeg takker ja til plassen på masterstudiet i biologi, og jeg takker noen uker senere også ja til masterstudiet i litteraturvitenskap på et annet universitet. I blant tenker jeg på at jeg skal begynne på begge, for sommeren fortoner seg så lang. Det er så mange dager hvor jeg gjør så lite, jeg leser bøker, skriver litt. Jeg sier til P at jeg er så lei av å bare lese bøker, han sier at det er andre mennesker som bare kan ønske å bli betalt for å lese og her sitter jeg og ønsker meg sommerjobb på en iskremsjappe. Bare fordi jeg vil gjøre noe, sier jeg. Ikke har vi noen hund heller. Hvis vi hadde hatt hund skulle jeg gått på tur i skogen med den, jeg ville til og med dratt for å telte. Så ville jeg latt deg være i fred, sier jeg til P, latt deg jobbe i fred. Jeg må medgi at jeg kanskje oppfører meg barnslig, men jeg er altså en av de menneskene som ikke liker å ha for mye tid. Andre dager skriver jeg mer, hele formiddagen går, plutselig er det lunsj. Jeg føler jeg har gjort noe, et arbeid, og straks føles det mye bedre. Etter en slik formiddag kan jeg med god samvittighet dra til stranden og lese bøker resten av dagen. Men det er ikke alle dager som er slik, bare noen.

Innerst inne vet jeg at høsten ikke er sånn, da blir det mye mer å gjøre, jeg kan ikke ta to mastergrader. Likevel har jeg fortsatt takket ja til begge, jeg har ikke trukket meg, lar begge to bare bli stående, helt til siste sekund kan jeg berolige meg med tanken på at en dag blir livet travlere enn dette.