onsdag 16. august 2017

FRI VILJE av Helga Hjorth

Opprinnelig publisert hos Fædrelandsvennen 15. august 2017. 

---
Da Vigdis Hjorth gav ut fjorårets kritikerroste Arv og miljø, blusset debatten om virkelighetslitteratur opp igjen for ente gang. Vigdis Hjorth ble kritisert for å bruke virkelige hendelser i sin roman som kunne sette virkelige personer i dårlig lys. Selv anmeldte jeg Arv og miljø uten å ta hensyn til nærheten romanen angivelig har til virkeligheten. Jeg leste den rett og slett som en roman, noe den ble publisert som, det er teksten i seg selv som er av betydning, ikke alt annet. Fri vilje av Helga Hjorth, Vigdis Hjorths søster, er angivelig også en roman, men det er umulig å ikke også se på den som en kommentar til Arv og miljø, og følgelig kan den ikke leses for seg selv. Helga Hjorth, som den advokaten hun er, har med denne romanen på en måte skrevet et forsvarsskrift for familien sin. I boken er de samme hendelsene som i Arv og miljø, bare sett fra en annen persons ståsted. Dette gjør at min tidligere lesning av Arv og miljø som en roman for seg selv må revurderes. Ironisk nok er det Helga Hjorths roman og forsvarsskrift som gjør at jeg nå ser på Arv og miljø som noe tilknyttet virkeligheten. Om Helga Hjorth ikke hadde skrevet denne, kunne Arv og miljø fint fortsette å være bare en roman.

Fri vilje handler om en familie som opplever at en av dens familiemedlemmer, forfatteren Vera Lind, skriver en roman om dem. Dette liker de ikke, og romanens jeg-person Nina Lind bestemmer seg for å skrive sin versjon av de samme hendelsene. Nina Lind går på skrivekurs og ender opp med å skrive en annen roman om den samme familien. Helga Hjorth skriver helt greit. Sett i relasjon med Arv og miljø tenker jeg at det en trist roman, her brettes en familie som har gått i oppløsning ut foran hele det lesende Norge. Hvis Nina Lind (og Helga Hjorth) har den formening at romaner leses opp mot forfatterens virkelige situasjon, er det ikke rart at hun tror det hjelper å skrive en roman som en motreaksjon. Det hun glemmer er at romaner ikke nødvendigvis leses slik.

Virkelighetslitteratur er et begrep jeg ikke klarer å akseptere som noe adskilt fra annen litteratur. Vigdis Hjorth/Vera Lind er langt i fra den eneste forfatteren som skriver romaner som ligger tett opptil forfatterens eget liv. Man kan nevne de opplagte, som for eksempel Knausgård, men også de som ikke fullt så eksplisitt skriver om ting de selv har opplevd bruker jo sine egen liv i forfatterskapet. Ingen forfattere skriver jo ut fra ingenting, alle har levd et liv. Spørsmålet er nok heller i hvor stor grad man blander virkelige hendelser med diktning. Jeg vil påstå at de fleste (gode) forfattere gjør som Vigdis Hjorth/Vera Lind, i mer eller mindre grad. Kritikken mot Vigdis Hjorth/Vera Lind baserer seg på et misforhold mellom virkelige hendelser og diktning. Det noen synes å mene, inkludert Nina Lind/Helga Hjorth, er at det rett og slett er for mye av det første i forhold til det siste. Denne kritikken får Vigdis Hjorth/Vera Lind til tross for at hun selv har sagt at boken om familien er en roman. En roman bør tas som en roman, ikke som en påstand som må motbevises. Gang på gang i Fri vilje stiller Nina Lind spørsmål ved dette, hun lurer på hvordan det er mulig og kritiserer både anmeldere og redaktører for hvordan de så lett kan avfeie familiens bekymringer ved å si at boken er en roman. Det tyder på at Nina Lind mangler en forståelse for hva en roman er, og kommer til uttrykk i hennes sammenligninger av litteratur og jus, hvor hun setter dem opp mot hverandre og tydelig plasserer jussen over. Jussen er mer rettferdig synes Nina Lind å mene, der får man høre alles versjoner. Dette premisset er feil, for litteratur er noe annet. Litteratur handler ikke om å stille noen til veggs. Noe annet Nina Lind også tar feil av, er at hun tror at det lesende mennesket ikke selv er i stand til å forstå at en persons beskrivelser av en hendelse er denne personens beskrivelse av hendelsen. Nina Lind ser ut til å tro at lesende mennesker tar én persons beskrivelser som det eneste sanne, men leseren er i stand til å forstå dette selv. Dessuten vil god litteratur få frem dette. Arv og miljø fremstilte ikke søstrene til hovedpersonen som umulige og dårlige mennesker, tvert i mot, man kunne godt forstå uenighetene og spenningen mellom alle søsknene i familien, hvorfor de skrev, sa og gjorde som de skrev, sa og gjorde, selv om romanen ble skrevet i jeg-person. Empatien lå ikke bare for jeg-personen, men for alle. Dette kan ikke sies om Fri vilje, hvor Vera Lind beskrives nokså ensformig, det er vanskelig å få sympati for henne, og dermed også for hovedpersonen og de andre karakterene. At det er trist å lese den, henger mer sammen med hvorfor boken er utgitt, romanens rolle som forsvarsskrift og dens relasjon til Arv og miljø enn romanen i seg selv. 

mandag 14. august 2017

Økologi

























Kom inn på to ulike mastere, men jeg har bestemt meg for å ikke ta noen av dem. Først lurte jeg på hvilken jeg skulle ta av de to, før jeg etter mye om men skjønte at jeg ikke ville gå på noen av dem. At noen av grunnene for at jeg hadde søkt på dem kanskje ikke kom fra hjertet. Jeg har tenkt og tenkt og tenkt og undersøkt. Nei, tenkte jeg. Jeg hater laboratoriearbeid, har ikke grønne fingre, er en kløne som er helt ubrukelig til praktisk arbeid, og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvor mye nitrogen domestisert rødkløver kan produsere.

Så, jeg meldte meg opp i programfagene til masterstudiet i økologi og snek meg inn på informasjonsmøtet deres i dag. Nå har jeg bestemt meg. Å holde på med noe annet enn økologi under Antropocen føles helt meningsløst for meg. Jeg kan ikke gjøre noe med den sjette masseutryddelsen, men jeg kan i hvert fall være med å bevitne og dokumentere den. Det er trist å tenke på at artene dør ut i stor hastighet, men det er enda tristere at det skal skje uten at folk bryr seg.

Det er en ganske trist beskjeftigelse, men sånn er nå verden. Når man først vet, kan man ikke kvitte seg med det.

(Dessuten er jeg ganske god i statistikk. Ikke bare er jeg mye bedre i statistikk enn i laboratoriearbeid/dyrking, men jeg liker det også. Det hjelper jo også litt.)

torsdag 10. august 2017

Vindusvask

I tre år har jeg bodd i Ås, i den samme leiligheten, i en bygning som tidligere var et aldershjem, før kommunen bygget et nytt ett et annet sted. Da jeg flyttet hit var det grus på veien nede ved jordet, etter at jeg hadde bodd her i nesten ett år ble veien asfaltert. Jeg hadde vært ute og reist, i Øst-Europa, og da jeg kom hjem var det plutselig asfaltert. Jeg trillet trillekofferten på asfalt, det gikk lett. På jordet vokste en sort plante som skulle ble dyrefôr, men jeg husker ikke hvilken. Tre år etter at jeg flyttet hit vokser det raps der. I vår var hele jordet knallgult, nå har plantene kvittet seg med blomstene og bærer frukt. Som perler på rad ligger rapsfrøene i skulpen.

Halvannet år etter det igjen begynte kommunen å grave på veien, asfalten de hadde lagt i forveien ble brutt opp, det var noe med vannrørene de skulle ordne. All den nye asfalten, og nå dette store hullet på veien. Vi måtte gå rundt hele bygget for å komme oss hjem, hele bygningen var omringet av gravemaskiner i flere måneder.

Det hender jeg går på veien og forbikjørende tilbyr skyss. Når det høljregner, når jeg har med en stor koffert eller når jeg går med tunge bæreposer og en virrende hund. I blant legger hunden seg ned midt på veien for å rulle seg, eller for å si at hun ikke vil hjem. Jeg vil ikke hjem nå. Når vi er på denne veien er vi nesten hjemme.

Jeg vasker vinduene i leiligheten en dag i august, P har tatt med seg hunden på jobb, det er ingen som maser om å dra på tur. Ingen som trekker meg fra vinduene. Det er bare å gjøre det, vaske dem. Jeg har kjøpt nal og mikrofiberklut. Nå skal jeg endelig vaske vinduene. Det er noe jeg har tenkt på å gjøre i flere somre, jeg har bodd i denne leiligheten i tre år og jeg har aldri vasket vinduene. Jeg har brukt mer tid på å lese om hvordan man vasker vinduer enn jeg bruker på å gjøre det. Det går fort, er ikke så vanskelig, de blir rene nesten med en gang. Trikset er å bruke nalen riktig slik at det ikke blir striper med størknet vann og vaskemiddel på vinduet, og å bruke kaldt vann og Zalo, man trenger ikke bruke salmiakk. Mikrofiberkluten fungerer bedre når vannet ikke er så varmt. Kanskje er det fordi jeg har undersøkt så mye om hvordan man vasker vinduene at det går så fort, i løpet av mindre enn en halvtime er de skinnende rene, det er som om lyset inn i stua er sterkere, klarere. Det er ikke en gang mye sol ute. Etterpå er jeg meget fornøyd og skjønner ikke at jeg ikke bare har gjort det før. Det er fordi jeg har grudd meg. Grudd meg for å vaske vinduene og bli frustrert over at de ikke blir ordentlig rene, jeg vet jo hvordan vann kan oppføre seg på blanke overflater. En gang kritiserte M meg for min vask av speilet på badet. Han kom hjem med en sprayflaske vaskemiddel beregnet for glass og speil og sa at nå kunne det bli ordentlig rent. Som om speilet hadde vært skittent i all den tid før han flyttet inn, som om det aldri hadde vært rent og her kom han med løsningen. Det var ikke skittent fordi jeg vasket det feil, det var skittent fordi det var lenge siden det hadde blitt vasket. Det er bare å vaske det, sa jeg.

Aller først bodde jeg sammen med N. Vi bodde sammen i over to år. I blant hadde vi lengre besøk av hunder og katter, en gang sågar en kanin. Det var noen som hadde funnet den og levert den på jobben til N. Hun jobbet på en dyreklinikk. Før det jobbet hun på en gård med hjemløse hunder og katter. Det hendte noen av hundene var hjemme hos oss. Da jeg traff P for første gang var det en amerikansk bokser boende hos oss. Det hendte den spratt opp i senga mi. Det var før P fikk seg hund selv. Tikka het bokseren og likte ikke menn så godt.

Etter at N flyttet ut, flyttet M inn. Vi kom aldri noe særlig godt overens, det var lite å snakke om. Vi hadde ingenting til felles. Han bodde ikke i leiligheten så lenge. Etterpå flyttet P og hunden hans inn, og da kjente jeg meg fri.

Det aller første semesteret syklet jeg hver eneste torsdag til Vestby for å ri. Jeg syklet i vær og vind, i regn og mørke. Jeg hadde på meg refleksvest og hadde blinkende lys på sykkelen, men det var likevel skummelt på veien noen steder. Noen steder bjeffet det hunder, det var før jeg selv ble vant til hund, og jeg ble redd, redd for at hundene skulle løpe løs og være sinte. Halvveis hjem stoppet jeg på Kiwi og kjøpte brus fordi jeg var så sliten og tørst. Solo, alltid solo, noe med sukker i. Jeg kjøpte bananer og cottage cheese som jeg festet på setet bak. Det var ikke plass i ryggsekken, den var fylt av ridesko og ridehjelm, ridehansker og chaps. Det er ikke helt sant at jeg syklet hver eneste gang, det hendte en gang i blant at jeg lånte den lille bilen til O. Det var da hun bodde i en studentbolig, senere flyttet hun til et kollektiv i et hus med rader av ripsbusker i hagen en fem minutters spasertur unna. Året før hun flyttet dit, bodde A der. Da grillet vi i hagen og spiste middager sammen minst én gang i uka, etterpå ble det liksom slutt på det, det var ikke lenger så ofte. Det var greit for meg, det var liksom så mye annet som hendte. Jeg ble valgt som nestleder i et studentlag, det var en del å gjøre, møter å delta på. Vi laget bålkveld oppe på Frydenhaug, bak universitetet. Første gang jeg var på Frydenhaug var i fadderuka da jeg begynte å studere på universitetet, da var det mørkt og jeg klarte nesten ikke å finne veien tilbake, før jeg fant noen og vi slo følge til bebyggelsen.

Da jeg begynte på universitet fikk jeg ikke utdelt noen fadder. Ingen ringte meg, jeg dukket bare opp utenfor Parkgården en lørdag morgen. Fadderne fra instituttet mitt var kledd i lilla T-skjorter, som frakken til Hemulen. Senere pleide jeg å dra til Parkgården for å være hjelpelærer. Det semesteret stod jeg opp før syv hver eneste torsdag morgen, løp en mil, dusjet og spiste frokost før jeg syklet avgårde til Parkgården for å være hjelpelærer. Det var den høsten jeg hadde en vag hjertesorg, den hadde vært verst om sommeren, så hadde den glidd over i noe som ikke var like overveldende, men fortsatt hengende. Det hang der lenge, jeg kjente det gjorde vondt i brystet ved påminnelser. Det hendte nemlig jeg så objektet for min hjertesorg utenfor Parkgården. To semestre senere stakk jeg jevnlig innom Parkgården på vei hjem fra Husdyrfagbygget i ens ærend nettopp for å treffe P, for at vi skulle ta følge hjem, han hadde kontor der. Tiden gikk så fort, alle dagene jeg var på forelesninger, banket på døra i Parkgården, gikk hjem og lagde middag sammen. Før jeg visste ordet av det hadde jeg en bachelorgrad. Som om det hele skjedde i et knips.

En sommer bodde det en helt annen i leiligheten, han bodde der i tre måneder mens N var dratt til Sør-Amerika for å gjøre feltarbeid. Jeg så ikke så mye til ham, for jeg var selv på feltkurs og var på Svalbard i ukevis. Da jeg såvidt hadde kommet hjem til trærne og nettene, dro jeg nordover igjen med toget. Det skjedde noe hele tiden den sommeren, ikke som denne, det er derfor jeg har kunnet vaske vinduer. Men jeg har fortsatt ikke ryddet på verandaen, og noen kompostbinge har jeg ikke laget. (Jeg tror jeg dropper den kompostbingen.)

En dag får jeg en melding. Jeg har fått utdelt en fadder. I tre år har jeg bodd på Ås, og ikke før nå fikk jeg en fadder. Det er selvsagt fordi jeg skal begynne på et masterstudium, jeg er ny, hva vet systemet om at jeg har vært her før? At jeg har vært her lenge og at så mye har skjedd. Jeg har vært i nesten alle bygningene på campus. Jeg har gått rundt og fått dårlig samvittighet av å se alle på lesesalen, jeg har tenkt: Der sitter de alle på lesesalen og er effektive hver eneste dag, mens jeg går hjem for jeg er sulten. Det er så kort å dra hjem, hvorfor ikke? Til tross, stadig den dårlige samvittigheten for at jeg ikke gjør nok. Likevel gikk det bra.

Hjemme snakker vi om hva vi skal gjøre etterpå. Hvor skal vi bo, hvor skal vi jobbe? To år går fortere enn tre. Før vi vet ordet av det har vi en ny grad hver. Jeg er litt bekymret, men bare litt. Jeg har vært arbeidsledig før, det er ganske jævlig.

Rapsen vokser utenfor, jeg lurer på når den skal høstes, om det ikke er hvilken som helst dag nå. En dag hører jeg enten lyden av maskinene, eller så vil jordet være tomt når jeg kommer hjem etter å ha vært borte. Etterpå vil det være høst. Jeg gleder meg til fargene på trærne og den skarpe luften, regnet og å være inne, om hverandre. Samtidig er det vemodig at tiden går så fort. Vent litt da, tiden. Det er ikke noe å gjøre med det. Kanskje kommer vinteren etterpå, og frosten i bakken. Da kan vi gå på jordet. Kommer snøen kan jeg stå på ski på jordet, deretter inn i skogen under grantrærne.

mandag 31. juli 2017

Bøkene jeg leste i juli

Fikk meg ny Kindle i sommer, etter at skjermen på den forrige ble
 ødelagt. Snill kjæreste!


PROSA 

1. UNDIS BREKKE av Gunnhild Øyehaug
2. DEN UNDERJORDISKE JERNBANEN av Colson Whitehead 
3. EVERYTHING IS ILLUMINATED av Jonathan Safran Foer
4. SVART BELTE av Marianne Clementine Håheim
5. VENTE, BLINKE av Gunnhild Øyehaug 
6. ALLMEN TEORI OM GLEMSEL av José Eduardo Agualusa
7. BRIDGET JONES' BABY av Helen Fielding 

SAKPROSA
8. LAB GIRL av Hope Jahren
9. HOMO DEUS: A BRIEF HISTORY OF TOMORROW av Yuval Noah Harari
10. KJÆRLIGHETENS TRE PORTER av Sissel Gran
11. TO SØSTRE av Åsne Seierstad

POESI 
12. DETTE SKJER IKKE av Ida Lórien Ringdal

ANNET 
13. BREV av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen

--- 

I sommer har jeg lest mye forskjellig. Mye bra, noen flaue greier og én skikkelig kjip bok. Lab Girl var den kjipeste boka. En amerikansk geo-botanikers memoarer fra et liv i forskning. Det kunne vært kjempeinteressant, men dette er noe av det mest arrogante jeg har lest. Forfatteren er full av seg selv, gjør narr av studentene og tror leseren er dum - trenger virkelig leseren å belæres hva vitenskapelig metode er? Med begrunnelsen at Jahren har norske forfedre, beskriver hun nordmenn stereotypisk og påberoper seg disse beskrivelsene som sannheter, noe som ikke burde være en "ekte vitenskapskvinne" verdig. Ja, for hun lar det ikke gå mer enn et par avsnitt før hun igjen minner leseren på at hun er en (natur)vitenskapens kvinne. Alt dette mens hun gjør narr av litteraturstudier og teknikere som jobber på sykehus. Ugh. JA, HOPE, JOBBEN DU GJØR ER MER VERDT ENN ALLE ANDRES JOBBER. JA, DU ER KJEMPESPESIELL. Denne boka var så forferdelig selvforherligende og manglet så mye respekt for andre menneskers væren og virke at jeg synes Bridget Jones' baby var bedre.  

Hva som var den aller beste boka er et mye vanskeligere spørsmål (heldigvis heller det enn omvendt!). Brevene mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen var nydelige, begge bøkene av Gunnhild Øyehaug var morsomme, Everything is Illuminated var både morsom og trist, Dette skjer ikke var kjempefin og gjenkjennelig, Homo Deus både skremmende og interessant, og To søstre en pageturner uten like. Jeg ville bare lese videre, og når jeg av en eller annen grunn hadde lagt den fra meg, ville jeg bare skyndte meg til å lese den igjen. 

Det var altså en fin sommer med lesing. Forøvrig befinner jeg meg på Sørlandet og er halvveis inn i Zadie Smiths Swing Time. 

mandag 24. juli 2017

Buss for tog, del 2

Våkner opp i et telt på Nesodden, klokken er elleve. Shall we leave, sier P, ja, sier jeg. Det er kommet fluer inn i teltet, de svirrer øverst under taket, under nettingen. Teltet er billig, av typen man tar med seg på festival og lar bli igjen når man drar hjem. Jeg stikker for å tisse og bytte overdel, er glad for at jeg tok med meg en ekstra singlet i ryggsekken slik at jeg slipper å gå med den røde fløyels-t-skjorten fra i går. Det er varmt, men teltet står under trærne, det var ikke solen vi våknet av, bare tiden. P har pakket ned soveposen når jeg kommer tilbake, jeg pakker sekken. Vi tar fra hverandre teltet, pakker det sammen før vi går og tar bussen. Setter oss i busskuret, snakker om noe som gjør at vi glemmer å se etter bussen, den kjører rett forbi oss - faen, faen, faen, sier jeg mens vi løper etter den, kanskje vi rekker den på neste busstopp dersom det er noen som sitter der og venter på den, men nei, den kjører fra oss. Vi må gå helt til Nesoddtangen. Jeg forteller P at navnet Nesoddtangen består av tre ulike ord for det samme. Det er som å kalle en topp for hill hill hill. Solen skinner og jeg er tørst. Vi kjøper iskaffe når vi kommer frem, mens vi venter på ferja over til Aker Brygge. Jeg sier til P at dette stedet må være helt jævlig om vinteren. (Er ikke det typisk for steder som er helt nydelige om sommeren?) Tenk å stå her og vente på ferja om vinteren. Kanskje det ikke en gang går ferje om vinteren, jeg vet ikke. På ferja setter vi oss ute på dekk, solen skinner. Jeg går på toalettet, vasker ansiktet og pusser tennene. På Aker Brygge kjøper vi hjemmelaga limonade og tar trikken til Jernbanestasjonen. P spør om jeg vil hjem eller bli med ham og hente hunden, jeg sier jeg blir med, for jeg orker ikke å være alene hjemme, ikke på en dag som dette, fyllesyk og skjør med solen skinnende. Ok, sier P. Vi tar bussen til Vålerenga, setter oss i en park. Jeg forteller ham at jeg en gang samlet lavprøver her, til et fag i botanikk. P er ikke sikker om han vet hva lav er. Og så jeg som leste en hel tekst om lav i går!, sier jeg. I en hage på Nesodden, i skyggen av en rød parasoll, leste jeg en tekst om lav. Men kanskje handlet den ikke så mye om lav som den egentlig handlet om å bli forlatt av noen man er forelsket i.

Vi ligger i gresset og leser mens vi venter på å kunne få hente hunden. Jeg kommer på at jeg har en bibliotek-app på telefonen og laster ned en diktsamling. Jeg har ikke brukt appen siden i fjor sommer, da jeg var på Svalbard, langt, langt unna både bøker og trær. Vi ligger i skyggen av et tre som jeg garantert har skåret lavprøver fra en gang. P lener hodet sitt mot soveposen. Jeg ligger på en genser og stryker ham i håret, han har mange grå hår. I motsetning til meg er han redd for alderen. At det gjør vondt i ryggen å sove på skogbunnen er en liten pris å betale for å gå rundt i verden med en større tro på seg selv enn da jeg var nitten. Det kan hende jeg tenker noe annet senere. Det hender jeg finner grå hår på mitt eget hode også, men jeg liker dem, akkurat som jeg liker de grå hårene til P.

Jeg leser ferdig diktsamlingen mens P går for å hente hunden. Jeg kjenner meg igjen i den. Den handler om noen som er forelsket i noen som ikke vil ha en. P kommer tilbake med hunden, vi spaserer gjennom Gamlebyen, ned til Oslo S, drikker tropisk brus fra boks. Mister buss for tog med fem minutter og setter oss ned på en gressflekk, venter på neste buss for tog. Det er ikke sikkert det vi skal senere i dag er så mye viktigere enn det vi allerede gjør.

tirsdag 18. juli 2017

Den sommeren det gikk buss for tog

1. Ligger på stranden og leser, men lytter samtidig til venninnegjengen på siden som snakker om rulling, russebuss, Rhodos, å komme seg inn på steder med tjuetoårsgrense i Stockholm når man bare er atten, han som er forelska i Vilde i Skam, pappas båt, en venninne som kanskje er litt for tynn ("nei, hun er bare sånn pen-tynn, de som sier noe annet er bare misunnelige!"), sanger man spiller baklengs sånn at det virker som om hemmelige meldinger fra Satan kommer frem ("ja, jeg vet det er helt dust, men det høres sånn ut!"), sultne på sushi ("scampi tempura, tolv stykker, bare det"), brasiliansk voks ("jeg vil ta en Amazonas", "hahaha, det heter ikke det, det heter Brazilian!"), en hel gjeng som snakker og snakker, noen ganger glemmer jeg avsnittet jeg har lest (Everything is Illuminated), legger merke til at de ikke snakker om gutter, ikke én gang snakker de om gutter, annet enn å okke seg litt over noen andre venninner de har som bare vil ha med seg kjærestene sine på fest, men ikke mer enn halvhjertet, det betyr ikke så mye. Vi sitter der i nesten seks timer, jentegjengen og oss, P og jeg, de bader ikke så mye, men det gjør ikke vi heller, det er en del skygge i dag, skyene glir foran sola. Bak dem igjen sitter det en gjeng på tre + hund. Jeg synes hunden er fin, veldig fin. Stor og brun er den, kraftig bygd og den ser vennlig ut. Jeg savner vår egen hund, som ikke er hjemme, men på ferie hos sin egentlige matmor. I mange uker har hunden vært borte og jeg har kjedet meg. Det er ikke det samme å gå på tur uten. På bussen hjem sier jeg til P at jeg vil ha vår egen hund, en som bare er vår og som alltid kommer til å være der hver eneste sommer og hver eneste ferie. En hund som ikke plutselig bare forsvinner fordi det er noen som ikke er oss som også krever å ha den.

Det er ikke første gang jeg maser om hund, kanskje den ellevte gangen, den tolvte eller den trettende. Jeg har allerede sett gjennom hele Finn.no for hunder i Akershus, Oslo og Østfold. Pass deg for hva du sier ja til, sier jeg til P.

2. En uke tar jeg buss for tog fra Oslo til Ås tre dager på rad. Den andre kvelden ser jeg lyset i horisonten, det er nesten midnatt når jeg kommer frem. En plutselig tristhet slår ned i meg, den kommer ut av ingenting. Den er familiær, jeg har opplevd den før, mange ganger. Jeg har nettopp vært hos H og spist sommerruller og drukket øl på verandaen i det nye hjemmet hun har flyttet inn i på Tøyen, det var hyggelig. Likevel ble jeg så trist på bussen hjem. Noen dager senere spurte jeg P om han noen gang plutselig bare ble trist, for det skjedde med meg, og jeg kunne ikke forstå det, for alt går så bra. Jeg skriver, jeg skal publisere en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift og du er min kjæreste, sa jeg, og jeg er egentlig veldig lykkelig, jeg er lykkelig, har aldri hatt det så fint i mitt liv som nå, men plutselig er det likevel en tristhet som slår ned, som om jeg er to på en gang, en som lever i virkeligheten, og en annen som alltid tenker på døden og at alt er meningsløst.

På den tredje turen hjem har jeg ikke mer strøm på mobilen. Jeg har drukket øl med V som er på besøk i Norge fra Tyskland, jeg har ikke sett henne på halvannet år, forrige gang besøkte jeg henne i Berlin, vi gikk i Botanisk hage og besøkte boligen til Bertolt Brecht. V har flyttet til Potsdam utenfor Berlin sammen med sin kjæreste og sine fire stedøtre, alle i tenåringsalder. Hun forteller meg om sin nye familie, jeg forteller henne om P, at vi har flyttet inn sammen nå. Vi drikker weissbier ute på St. Pauli Biergarten ved Akerselva, forflytter oss til Villa Paradiso på kveldingen for å spise pizza, selv auberginen på pizzaen er god. P er allerede hjemme når jeg kommer hjem, vanligvis er det han som kommer hjem til meg. Jeg har funnet ut at det muligens er fordi jeg har et mindre sosialt liv, eller kanskje jeg får fortere nok av å være hos andre enn ham. Likevel er det han som tror han er den kjedelige av oss, men i realiteten er det nok meg.

3. Jeg takker ja til plassen på masterstudiet i biologi, og jeg takker noen uker senere også ja til masterstudiet i litteraturvitenskap på et annet universitet. I blant tenker jeg på at jeg skal begynne på begge, for sommeren fortoner seg så lang. Det er så mange dager hvor jeg gjør så lite, jeg leser bøker, skriver litt. Jeg sier til P at jeg er så lei av å bare lese bøker, han sier at det er andre mennesker som bare kan ønske å bli betalt for å lese og her sitter jeg og ønsker meg sommerjobb på en iskremsjappe. Bare fordi jeg vil gjøre noe, sier jeg. Ikke har vi noen hund heller. Hvis vi hadde hatt hund skulle jeg gått på tur i skogen med den, jeg ville til og med dratt for å telte. Så ville jeg latt deg være i fred, sier jeg til P, latt deg jobbe i fred. Jeg må medgi at jeg kanskje oppfører meg barnslig, men jeg er altså en av de menneskene som ikke liker å ha for mye tid. Andre dager skriver jeg mer, hele formiddagen går, plutselig er det lunsj. Jeg føler jeg har gjort noe, et arbeid, og straks føles det mye bedre. Etter en slik formiddag kan jeg med god samvittighet dra til stranden og lese bøker resten av dagen. Men det er ikke alle dager som er slik, bare noen.

Innerst inne vet jeg at høsten ikke er sånn, da blir det mye mer å gjøre, jeg kan ikke ta to mastergrader. Likevel har jeg fortsatt takket ja til begge, jeg har ikke trukket meg, lar begge to bare bli stående, helt til siste sekund kan jeg berolige meg med tanken på at en dag blir livet travlere enn dette.

onsdag 5. juli 2017

I leiligheten, del 2

Sengen vi kommer hjem til er mindre enn alle sengene vi har sovet i de siste tre ukene, på hotellrom og hos folk på airbnb. Noen av dem har vært så store at vi bare har sovet i en liten del av dem, mens den andre delen har vært brukt til å oppbevare ting: laptoper, solkrem, nett og bøker. Noen av stedene fikk vi en seng hver istedenfor en dobbelseng, men også disse var så store at vi bare brukte en av dem. I Dong Hoi byttet vi fra å sove i den ene til den andre etter at den første ble fylt opp av tomme take away-bokser. Lets change bed, sa P etter at vi hadde spist. Why, sa jeg. Because we've been eating in this one, sa P, som om det ellers er noe han er nøye på. Hjemme drikker han nesten alltid den første koppen med kaffe i senga mens hans leser nyhetene på iPaden. I blant spiser han til og med frokosten i senga, skåler med yoghurt og mysli. Det hender jeg har spist middagen min i senga når jeg har vært alene hjemme, når P ikke har vært hjemme og jeg ikke orker å sosialisere med leieboeren i stua.

Når vi kommer hjem har leieboeren flyttet ut. Han har etterlatt seg et hvitt klesskap i rommet som jeg selv aldri har brukt, men alltid leid ut. P synes det er stygt. Jeg synes ikke det er direkte stygt, men ville antagelig ikke kjøpt det selv. Det er mulig den tidligere leieboeren kommer for å hente det. Han må uansett levere nøklene. Av en eller annen grunn la han dem ikke bare i postkassen, det kunne han ha gjort, man må ha en annen nøkkel for å kunne åpne postkassen. Den henger på kjøkkenveggen, ved siden av en kalender fra i fjor. Den henger der ennå fordi jeg ikke fikk i hende noen ny kalender, og nå er det juli. Når vi kommer hjem lager jeg et nytt skilt til postkassa med navnene til P og meg. Han har vært her hver dag det siste halvåret, men nå bor han her på ordentlig. Soverommet er fylt av bager og kofferter med tingene hans i, de er ennå ikke pakket ut.

Spisebordet er skittent, leieboeren har sølt frokostblanding og melk på bordet uten å tørke opp. Det har størknet fast. Han har heller ikke gått ut med søpla, og døra ut til verandaen står halvåpen. Flere hyller i kjøleskapet står tomme, mens fryseren er full. Han har glemt å ta med plastboksene sine, de han fyller opp med middagsmat én gang i uka. Rekker med plastbokser fylt av den samme retten, stående til kjøling på kjøkkenbenken før han stabler boks på boks i kjøleskapet. En stabel som forsvinner i løpet av uka, til det er mandag igjen og det er på tide å lage en ny, stor gryte.

Leieboeren har i det minste tatt inn posten. På enden av det skitne spisebordet ligger en liten stabel med brev. Det meste er kjedelige greier, bortsett fra et brev fra en venninne i Tyskland. Hun skriver om livet sitt og jeg får lyst til å skrive tilbake, men ikke nå. Jeg vasker de skitne klærne vi har reist med, klærne vi har svettet i i tropene. Henger dem opp til tørk ute på verandaen. Leieboeren har brukt grillen, den står ute. Jeg bar den inn før vi dro. Det siste jeg brukte den til var å grille auberginer til baba ganosj en av dagene før vi dro. Vi satt ute og spiste lunsj før vi gikk inn igjen, det var altfor mye vind til å bli sittende. Når vi kommer hjem kjenner jeg at jeg blir litt glad for vinden, at det ikke er så varmt. Den eneste vinden i Vietnam kom fra viftene. På museet for vietnamesiske kvinner i Hanoi hadde airconditionen gått i stykker. For å bøte på det hadde de plassert elektriske vifter rundtomkring, men med mindre man stilte seg rett foran hjalp de lite. Bomullsbuksene klistret seg fast til huden, jeg viftet meg litt i ansiktet med brosjyren mens jeg hørte stemmen på auto-guide fortelle meg om de kvinnelige revolusjonære under det vietnameserne kaller den amerikanske krigen. Etterpå satte vi oss ute på museumskaféen og drakk te.

Da hadde vi reist sammen i tre uker og var snart på vei hjem. Vi ankom Gardemoen tidlig om morgenen, det første jeg la merke til var hvor annerledes solen stod på himmelen. I Vietnam går solen ned i seks-tiden hver dag, jeg savner den når den er borte. Mørket føles så brutalt. Likevel legger vi oss lenge før solen går ned den første kvelden hjemme igjen. Jeg prøver å holde meg oppe en stund, men gir opp i ti-tiden. Da har P allerede sovet i flere timer. Når jeg legger meg, legger jeg merke til at sengen er liten, men at den er akkurat passe stor.

tirsdag 4. juli 2017

Bøkene jeg leste i juni



Har nettopp kommet hjem fra tre uker i Hong Kong og Vietnam, og det er såvidt juli blitt. Altså massevis av tid til å lese enda mer i sommer, men dette er altså det jeg har lest den siste måneden. Den beste boka var muligens Humlejakt, selv om The Signature of All Things også var en page-turner. Ingen av bøkene var dårlige, heldigvis.


PROSA

1. DE POLYGLOTTA ÄLSKARNA av Lina Wolff
2. THE SIGNATURE OF ALL THINGS av Elizabeth Gilbert

SAKPROSA 
3. DYRENE SOM FORSVANT av Line Renslebråten
4. HUMLEJAKT av Dave Goulson
5. THE STRUCTURE OF SCIENTIFIC REVOLUTIONS av Thomas S. Kuhn

tirsdag 13. juni 2017

Hong Kong + Vietnam

Glad nerd.

I går fikk jeg vite at jeg fikk A på den økologiske fordypningsoppgaven, og en bedre avslutning på en bachelorgrad kunne jeg vel ikke hatt. I tillegg kom kjæresten min hjem fra England med nytt pass, etter at hunden klarte å tygge opp halvparten i forrige uke. En ganske stressende situasjon når man har en nær forestående reise. I morgen drar vi nemlig til Hong Kong. Siden videre til Vietnam. Med meg har jeg blant annet The Sympathizer av Viet Thanh Nguyen. Gruer meg til varmen, men gleder meg ellers! Det kan hende jeg blogger litt, for skrivelysten går som smør. Bloggen tar altså ikke sommerferie, kanskje snarere tvert i mot. God sommer enn så lenge!

onsdag 31. mai 2017

I leiligheten

I det siste har jeg sovet dårlig. Jeg vet ikke om det er fordi hunden bjeffer og maser på oss altfor tidlig om morgenen, eller om det er noe annet. Jeg tenker på at jeg må si fra til leieboeren at han må flytte ut, for P skal flytte inn. Egentlig har han vel allerede flyttet inn, jeg kan ikke huske sist vi sov over hos ham. Det hender vi stikker over til kollektivet hans for å spise middag med vennene hans eller hente noe, men også det begynner å bli ganske lenge siden nå. Det er uansett ikke plass til leieboeren lenger, vi tråkker oppå hverandre og dessuten skal vi kanskje ha en hund til. Hundene skal holde hverandre med selskap mens vi ikke er hjemme. Det er ikke det at vi ikke er så mye hjemme, i grunnen er vi ganske mye hjemme, sånn blir det når man driver med de tingene vi driver med, men likevel føler jeg på det dømmende blikket til leieboeren, sitter dere her igjen, som om det vi gjør er å slappe av på sofaen hele dagen, hvilket ikke er sant, vi leser og leser og leser og skriver, det er det vi gjør hele dagen.

I noen uker har leieboeren en jente som ofte er på besøk, nesten hver dag lager de middag sammen før hun på kvelden drar. P og jeg har teorier om jenta, er hun kjæresten til leieboeren eller bare en venninne? P mener det er kjæresten, jeg mener det er venninnen, siden hun alltid drar hjem om kvelden. P er uenig, for han har nemlig sett at de har kysset, det har ikke jeg, men når han sier det kan det hende jeg har hørt at de har kysset. Det kan hende at hun har en jobb som er langt unna og som hun må dra til tidlig om morgenen, sier P. Joda, kanskje, sier jeg. Etter hvert blir det klart at de har et slags romantisk forhold. På 17. mai kommer P og jeg fulle inn i leiligheten mens leieboeren og jenta nettopp har blitt ferdige med å spise en gryte full av blåskjell. De drikker hvitvin og skjenker i hvitvin til oss, selv om P har fått mer enn nok allerede. Heldigvis er de på vei ut, de skal til Oslo.

I den påfølgende uken ser vi lite til henne. Vi lurer på om de kanskje har slått opp, eller om hun bare er travel og leser til eksamen, for hun har fortalt oss at hun studerer økonomi ved det samme universitetet som oss. Jeg mener det siste er usannsynlig, men en morgen når jeg våkner av at hunden bjeffer, hører jeg dem inne på rommet hans. Døren inn til dem er halvåpen og jeg går inn på badet, det er tidlig om morgenen på en lørdag, jeg skal rekke et tog til Fredrikstad. De har antagelig våknet av hunden de også. Stadig bekymrer jeg meg over at hunden plager dem, som om det ikke også er leieboerens sitt valg å bo her. P og hunden har vært her i mange måneder. P skjønner ikke hvorfor jeg bekymrer meg så mye over andre. Jeg tenker på at jeg sa fra til leieboeren før han flyttet inn at jeg hadde en kjæreste med hund som var her fire dager i uka, og at han svarte at det var helt greit. Men P er her sju dager i uka, og hunden er ikke bare en hund, men en ganske bråkete, ung hund. (For ett år siden var hun en liten valp.)

Etter at vi røpte for hverandre hva vi følte om den andre, var det helt umulig å være borte fra hverandre mer enn nødvendig. De eneste gangene vi ikke har sovet sammen har vært når den ene har vært bortreist. En dag kommer vi til å bli lei av hverandre, sier P. Ingenting varer for alltid, men det er ikke noe vits i å leve når man tar sorgene på forskudd. Det kan hende det vil være døden som gjør at det blir slutt mellom oss, før vi rekker å bli lei av hverandre, sier jeg.

Jeg bekymrer meg for at leieboeren synes det er rotete og skittent i leiligheten. Det er hundehår overalt, å støvsuge hundehåret er som sisyfosarbeid. Overalt ligger det rot, å rydde det bort er også sisyfosarbeid. På kjøkkenbordet ligger sakspapirene som Sogn og Fjordane politidistrikt har sendt til meg. Selv om jeg har studert litt juss og i det hele tatt er et belest menneske, er jeg ikke helt sikker på hva de mener å si meg, men jeg orker ikke å tenke på det. Jeg lar papirene bli liggende fordi jeg tenker at det kan hende jeg orker å tenke på det på et senere tidspunkt. (Forutsatt at jeg ikke glemmer at papirene eksisterer, og derfor må de bli liggende.)

Jeg går frem og tilbake til butikken med hermetikk og glass sammen med hunden. Skapet under kjøkkenbenken er fullt. Noen som bor her bretter ikke sammen melkekartonger og eggekartonger. Jeg vet at det ikke er P, for vi drikker ikke melk og vi kjøper aldri så mange egg på en gang. Vi kjøper de små pakningene med seks egg i, enten er det jeg som lager quiche eller så er det P som lager pasta carbonara. Jeg har lært meg å lage quiche uten å bruke oppskrift. Det er noe med deigen og eggeblandingens forvandling i ovnen som jeg fascineres av, at hvetemel, smør, vann, egg og fløte i ovnen blir til noe helt annet. Til 17. mai-frokosten lager jeg quiche med spinat og sopp. Fortsatt har jeg ikke hentet paiformen, jeg håper den ikke blir glemt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare tar meg en tur med hunden for å hente den med en gang jeg tenker på at jeg har glemt paiformen hos noen andre. (Det er fordi jeg aldri kan gjøre noe med en gang jeg har tenkt på det, alle tanker må liksom mørnes først.)

Jeg sier ikke i fra til leieboeren om eggekartongene og melkekartongene. Jeg føler jeg har mast altfor mye om at søpla skal sorteres allerede, og er det noe jeg ikke vil være så er det en masete kjerring. Jeg vet ikke om det er tilfeldighetene eller om det er noe med det, men da jeg bodde med en annen jente maste jeg aldri, nå som jeg bare bor sammen med gutter tenker jeg masete tanker stadig vekk. Inni meg tenker jeg stadig hvorfor legger han ikke tallerknene rett inn i vaskemaskinen? Det er ikke alltid jeg sier det (jeg vil jo ikke mase!), og jeg gidder ikke å rydde opp etter andre. Jo mer rot, jo mer rotete tillater man at det kan bli. Når det allerede er rotete, gjør det ikke noe at man roter litt til.

En dag er jeg lei av å leve i rot og skitt og går i gang med å vaske hele leiligheten. P kommenterer at plantene trenger vann. Jeg sier at jeg ikke skjønner noe av plantene, før vannet jeg sjeldent og de ble ikke tørre, nå vanner jeg omtrent like mye som før, men de blir likevel tørre. Han sier at det kan ha noe med at jeg før bodde med N, og at hun kanskje vannet plantene også. Nå bor jeg ikke lenger med N og tror at plantene vannes like mye som før, mens de egentlig vannes mye sjeldnere. Eureka. Jeg setter dem ut på verandaen mens jeg støvsuger og vasker gulvene. Når plantene står ute ser jeg tydelig at de har vokst i én retning, mot lyset som kommer utenfra. Leiligheten er en ganske mørk leilighet. Jeg tenker at jeg skal la plantene stå ute en stund, slik at de får lys fra alle kanter og begynner å vokse litt mer jevnt. Etter at jeg har vasket og ryddet hele leiligheten kjenner jeg at noe har lettet fra skuldrene. Jeg setter meg i sofaen og spiser iskrem mens jeg skuer ut over arbeidets resultater, som en annen Mustafa, bare uten Simba.

Bøkene jeg leste i mai

Eksamenslesing ute på verandaen. (Ikke min snus.)


SAKPROSA

1. SJARMEN MED TARMEN av Giulia Enders

PROSA
2. THE GIRLS av Emma Cline

POESI 
3. ALFABET av Inger Christensen


Den aller beste boka jeg leste denne måneden var Alfabet. Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har lest den før, den har stått i bokhylla mi i årevis, vært med på flyttelass etter flyttelass etter at jeg kjøpte den på et eller annet loppemarked, men jeg har altså ikke lest den før nå. Kanskje var det fordi jeg ventet på den rette tiden, og den rette tiden var nå? Det var i hvert fall veldig fint å lese den, noe av det beste jeg har lest i mitt liv. Nå ligger Inger Christensens samlede digte på stuebordet.

Den kjipeste boka jeg leste denne måneden var The Girls. Jeg fatter ikke at denne boka har fått så mye oppmerksomhet. Det var ikke det at den var kjedelig, tvert i mot, men jeg fikk ikke innsikt i noe nytt.

onsdag 24. mai 2017

Bachelorgrad nummer to

For to dager siden ble jeg ferdig med bachelorgrad nummer to. Det er fire år siden forrige. Til høsten skal jeg endelig begynne på master - i molekylærgenetikk og evolusjon. Men først skal jeg tilbringe tre måneder med å skrive, gå tur med hunden og bade. Det blir helt fantastisk!

Jeg skal selvfølgelig også lese, og tar gjerne mot boktips. Som om jeg ikke har en lang leseliste fra før, men jeg er litt blank og vet ikke helt hvor jeg skal begynne. I dag leste jeg imidlertid Inger Christensens Alfabet for første gang, og det er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. I mange år har boken stått i bokhylla mi uten at jeg har lest den, som om jeg liksom ventet på den rette tiden til å lese den. Deretter begynte jeg på Siri Hustvedts A Woman Looking at Men Looking at Women. Elsket forordet, et stort JA til å bedre integrere humaniora og naturvitenskap. Ellers har jeg en liten stabel med bøker som skal leses, men det blir som å ha en masse klær, men ingenting å gå i: jeg føler bare ikke for å lese akkurat disse bøkene akkurat nå. (Bare at det siste kanskje er mindre av et I-lands-problem.)

Ha en fin langhelg, jeg skal drikke øl, dra på båttur og lete etter sjeldne fioler med Norsk Botanisk Forening.



onsdag 10. mai 2017

CHARLOTTE av David Foenkinos

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Poetisk og dyster roman om jødisk kunstner
Én av de mange tragiske skjebner fra andre verdenskrig og jødeutryddelsen.

Charlotte er basert på historien om den jødiske kunstneren Charlotte Salomon som døde tjueseks år gammel og gravid i konsentrasjonsleir i 1943. Forfatteren, som gir seg til kjenne i romanen, er oppslukt av Charlotte og kunsten hennes. Han reiser til stedene hun har oppholdt seg og skriver om det. Noen steder blir han møtt av folk som vil fortelle, andre steder ikke.

Ved første øyeblikk kan det synes som om man har åpnet sidene i en diktbok, men man skjønner etterhvert at dette er en roman. En forklaring på hvorfor romanen er skrevet på denne måten, kommer senere i teksten, og dette føles riktig å få vite. Selv om Charlotte er en roman, mangler den ikke det poetiske. Romanen er fyldig, tross dens sparsommelige oppbygning. "Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående./Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon./Landet styres av en voldshungrig mobb./I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer./Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene./Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun./Det ropes taktfast og rasende./Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel?

Meta-aspektet ved den tilføyer historien noe godt og menneskelig ved å knytte et menneske som døde under grusomme omstendigheter til fremtiden og en historie, til andre mennesker (især forfatteren selv), selv om det ikke gjør historiens hendelser mindre tragiske. Å knytte sammen mennesker, tider og hendelser er viktig. Også dét er verdt å nevne, dette er en historie man har hørt i mange ulike versjoner tidligere, men likevel har Foenkinos maktet å fortelle den på nytt. Hans versjon har en verdi, fordi den gjør inntrykk – kanskje nettopp ved å knytte den til et enkeltmenneske. Selv om man vet hva som kommer til så skje, blir man ikke mindre berørt når man leser om det. 

tirsdag 9. mai 2017

DET VI TENKER PÅ NÅR VI PRØVER Å IKKE TENKE PÅ GLOBAL OPPVARMING av Per Espen Stoknes

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Vi trenger å snakke om klimaet
Hvordan snakke om global oppvarming med andre uten å være en irriterende moralist?

Et sted i boken siterer Stoknes økologen Aldo Leopold: ”En av straffene økologisk kunnskap medbringer, er at man lever alene i en verden av sår. Mye av skaden som allerede er påført landet, er nærmest usynlig for lekfolk.”

Ofte har jeg lurt på hvordan det kan ha seg at politikere (og velgere) handler på tvers av de vitenskapelige faktaene vi sitter inne med, og forklaringen er delvis å finne i denne boka. Selv om vi har viten om global oppvarming, er fenomenet abstrakt, og fienden er ikke lett å peke på. Snarere enn at det i seg selv er et problem, er det et problem ved oss mennesker at vi stadig vil plassere ting som enten det ene eller det andre. Fiende, venn. Det kan forklare hvorfor folk bekymrer seg mer for den relativt lille faren som terrorister og andre folk med våpen utgjør, enn for at hele livsgrunnlaget vårt kan bli ødelagt. Stoknes selv er psykolog og beskriver godt hvordan ting henger sammen på det menneskelige plan. En som er mer kynisk og pessimistisk enn tonen i boka, vil kanskje lure på hvor det blir av alle menneskene som rett og slett gir faen i global oppvarming. Kanskje kunne man si at de ikke er så viktige, fordi de ikke utgjør folk flest – de fleste mennesker bryr seg jo, det er bare litt vanskelig å forstå faren –, men når verdens makthavere uttaler seg om at menneskeskapte klimaendringer er noe tøys, da kan man ikke bare avskrive det som uviktig.

Rett skal være rett, dette er en bok om menneskers psyke, ikke om politikk. Selv om det kanskje er urimelig å be mennesker om å gjøre noe på det individuelle plan, er det jo tross alt mennesker flest som skal velge makthaverne, så kanskje det ligger noe i å snakke med medmennesker om global oppvarming likevel – uten å være moraliserende og sint. Hvordan?, spør du? Stoknes har noen forslag som det kan være verdt å titte litt nærmere på.

tirsdag 2. mai 2017

DE BESTE INTENSJONER av Anne Karin Sæther

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 25.4.2017.


Olja bestemmer
Hvem er det egentlig som styrer Norge?  

Det finnes to typer klimafornektere: De som sier det rett fram, og de som taler med to tunger. I Arbeiderpartiet finnes det nesten en tradisjon for sistnevnte. For kan man virkelig tro at politikerne tar klimaproblemene på alvor når de på den andre siden deler ut nye konsesjoner og deltar i hemmelige møter med folk fra oljebransjen? I De beste intensjoner legges slike og andre udemokratiske forbindelser fram. Samtidig brettes norsk oljehistorie ut, og Norges dobbeltrolle som oljeland i klimakampen settes i søkelys. Fra funnet av olje på Ekofiskfeltet lille julaften 1969 og opprettelsen av statsselskapet Statoil, til privatiseringer, månelandingen på Mongstad og de siste årenes klimakonferanser. Utbroderingene om de tette forbindelsene mellom Arbeiderpartiet og Statoil, dannelsen av hemmelige oljegrupper innad i partiet og politikernes uvilje mot å påvirke statens eget selskap er alle forhold som det norske folk burde vite mer om. Som Willoch sa, Statoil er en stat i staten, men noen ganger under lesingen av De beste intensjoner kan man spørre seg om det ikke er Statoil som står øverst – noe som i hvert fall får denne leserens hår til å reise seg. Er det ikke litt merkelig at et selskap som staten eier to tredjedeler av kan tale de folkevalgte i mot?

Interessant er det også å lese om hvordan myter som at Norge var fattig før oljen ble funnet har fått slik fotfeste. Nei, Norge var ikke fattig, bare mindre rik. Det er dessuten tragikomisk hvordan argumentet om at Norge bør fortsette å pumpe olje for å forsyne verdens fattige med energi blir brukt – som om det å ta opp olje er uselvisk bistand. De beste intensjoner dekonstruerer oljenæringens retorikk og det er helt fantastisk. Sæther har skrevet en ytterst interessant (og i blant til og med spennende) sakprosabok basert på grundig kildekritikk som alle Statoil-eiere burde lese, kanskje særlig før årets stortingsvalg.

søndag 30. april 2017

Bøkene jeg leste i april



PROSA
1. SENTERET av Victoria Durnak
2. HANNAHS HISTORIE MED HEDDY av Kristine Næss
3. SKJØNNHET ER ET SÅR av Eka Kurniawan

SAKPROSA
4. DE BESTE INTENSJONER av Anne Karin Sæther
5. DET VI TENKER PÅ NÅR VI PRØVER Å IKKE TENKE PÅ GLOBAL OPPVARMING av Per Espen Stoknes
6. DYRENES INDRE LIV av Peter Wohlleben
7. MENN FORKLARER MEG TING av Rebecca Solnit

POESI

8. UNNGÅ ØYEKONTAKT av Nora Aschim
9. FENGSELSDIKT av Mahvash Sabet


Den beste boka var De beste intensjoner. God bok om Norges dobbelrolle som oljeland i klimakampen som jeg anbefaler alle å lese. Menn forklarer meg ting var også helt nydelig, på en tragikomisk måte. Smart og skarp. Skjønnhet er et sår var også en fornøyelig (og sprø19 leseopplevelse.

Den kjipeste boka var kanskje Hannahs historie med Heddy. Den var langt i fra kvaliteten i Bare et menneske. Dyrenes indre liv var også langt unna Trærnes hemmelige liv. Jeg var heller ikke spesielt imponert over Unngå øyekontakt.