søndag 30. juni 2013

Nord-Korea, novellekunst og bøker på svensk: Bøkene jeg leste i juni

PROSA
1. THE ORPHAN MASTER'S SON av Adam Johnson

2. PARADIS ULTRA LIGHT av Rosa Liksom
3. WAYS OF GOING HOME av Alejandro Zambra
4. DEN AMERIKANSKA FLICKAN av Monika Fagerholm
5. FIFTY SHADES OF GREY av E.L. James
6. THE BOOK OF SALT av Monique Truong
7. BIPAVILJONGEN av Leena Krohn 
8. DET HUN VISSTE av Lydia Davis 

9. SAMTALE VENTAR av Marit Eikemo
10. THE SERIALIST av David Gordon 


ANNET
11. NJÅLS SAGA

---


DEN BESTE BOKA

Det hun visste av Lydia Davis. Novellekunst av ypperste kvalitet! 

DEN KJIPESTE BOKA
Fifty shades herregud. Men det er opplagt. Bortsett fra det synes jeg Njåls saga var dritkjedelig, bare en masse oppramsing av lover og tretter. Sagaen om laxdølene, som jeg leste i fjor vår, var mye gøyere! 

lørdag 29. juni 2013

Näkemiin Suomi!

Hadet, Finland! 

I dag drar jeg tilbake til Norge. De siste dagene har vi vært på tur i Vasa i Österbotten. Der var det nærmest midnattssol, og apropos midnattssol, i Österbotten traff vi på de verste myggene jeg noensinne har møtt, verre enn de vi møtte ved Grense Jakobselv sommeren i 1999. (Traumatisk.) Det var da vi var på tur i Kvarken, noe som ellers (til tross for myggen) kanskje har vært en av de beste opplevelsene under dette oppholdet i Finland. Det skal jeg imidlertid fortelle mer om siden. Nå er det tid for å handle lakris og pakke kofferten!

På friluftsmuseet Stundars i Vasa. 

fredag 28. juni 2013

Bokfrokost xcvii
























Hotellfrokost i Vasa:
smörgåser av rugbrød med ost, kaldrøkt laks, friske grønnsaker og sylteagurk.
vann.
kaffe.
Ways of Going Home av Alejandro Zambra.

Bokfrokost xcvi
























Hotellfrokost i Vasa:
grapefrukt.
rugrundstykke med et utvalg pålegg: cottage cheese, kaldrøkt laks, oster, agurk.
kaffe.
fruktbrød.
The Serialist av David Gordon.

onsdag 26. juni 2013

Ungdom:
hunger
eller en trötthet som
dansar?




Et dikt av Henry Parland, fra samlingen Idealrealisation

tirsdag 25. juni 2013

Hva ville jeg bli?

6 år:
Forfatter.

7 år:
Forfatter.

8 år:
Forfatter og marinebiolog.

9 år:
Forfatter og kaféarbeider på en eller annen kafé i London eller Paris.

10 år:
Forfatter og motedesigner.

11 år:
Forfatter.

12 år:
Forfatter og profesjonell sprangrytter.

13 år:
Forfatter og berider.

14 år:
Forfatter og rasehestavler.

15 år:
Forfatter og skuespiller.

16 år:
Forfatter og pianist.

17 år:
Forfatter og rockestjerne.

18 år:
Forfatter og kaféarbeider på en eller anne kafé hvorsomhelst.

19 år:
Forfatter og reisende.

20 år:
Forfatter og hvilkensomhelst jobb.

21 år:
Forfatter.

22 år:
Forfatter og litteraturstudent.

23 år:
Forfatter og litteraturkritiker.

24 år:
Forfatter og ...?

mandag 24. juni 2013

Sommerferie, del 2

Jeg proklamerte sommereferie for to uker siden, men det var ikke helt sant. Dagen etter at bachelorgraden var i boks, dro jeg jo til Finland for å delta på kurs i finlandssvensk på Universitetet i Helsingfors. NÅ er det derimot virkelig sommerferie. I dag hadde vi nemlig tenta, som de sier på svensk. Jeg fikk skrive om bl.a. Edith Södergran og Gunnar Björling. Til tross for en bachelorgrad i litteraturvitenskap, har jeg ikke tolket dikt i en (skriftlig) eksamensbesvarelse siden jeg hadde engelsk eksamen i første klasse på videregående, hvor jeg analyserte to sangtekster av Tupac.* Jeg har hatt sjansen, men liksom alltid valgt bort dikttolkningen til fordel for oppgaver om andre typer tekster. Jeg har skrevet om sjangre, om noveller, om romaner og jeg vet ikke hvor mange teaterstykker, men aldri tolket dikt på universitetsnivå. Kanskje fordi jeg har følt at jeg ville ha kommet til kort? At jeg ikke ville klare å si nok. I dag derimot gjorde jeg det og jeg synes det gikk kjempebra.

Etterpå tok jeg meg en tur i torvhallen et stenkast unna universitetet.




Det er tross alt bare mandag.



Jeg kjøpte en pose med syltet agurk i løsvekt og trasket hjem i sommerværet.

I morgen setter vi oss på toget til Vasa i Österbotten. Det gleder jeg meg til. Forøvrig leste jeg Den amerikanska flickan av Monika Fagerholm for et par uker siden og trodde i ettertid lenge at jeg hadde lest en bok om folk i Österbotten, men det viste seg at jeg tok feil. Må ha forvekslet Nyland med Österbotten, hvordan aner jeg ikke. Eller, jo, jeg leste den jo før jeg dro til Finland og da var Finland mye mer blurry for meg enn det er nå. Nyland, Österbotten, samma det. (Eller kanskje det skyldes artikkelen jeg leste akkurat da jeg kom hit, som het 'Dialekter fra Nyland til Österbotten' og så stokket det seg helt til i hodet mitt.)

Uansett, jeg skjønner ikke helt greia med Monika Fagerholm. Hvorfor er hun blitt så poppis? Kanskje jeg må lese Diva for å skjønne det?

På toget derimot, skal jeg ta med meg Samtale ventar av Marit Eikemo, som jeg plukket med meg fra det nordiske instituttet forrige uke. Til nå riktig underholdende!

Ha en fin mandag!




*Dette var forøvrig en viktig hendelse for det som senere skulle bli en (stor) interesse for både hip-hop og poesi. Jeg var henrykt over Tupac, som jeg aldri hadde hørt på før, men som jeg nå hadde lest; jeg var henrykt over meningen jeg klarte å finne fram i en så sparsommelig tekst (min poesilesning til da begrenset seg stort sett til André Bjerke og Edgar Allan Poe), og jeg var henrykt over denne edle meningen som kunne finnes i en sjanger jeg tidligere bare hadde trodd handlet om damer og cash. God karakter fikk jeg også. 

søndag 23. juni 2013

BIPAVILJONGEN av Leena Krohn

Bipaviljongen åpner med et kapittel som beskriver en gammel bygning i en by med få gamle bygninger. Bygningen har tidligere bl.a. vært et hus for de själlsjuka. Nå er det en kafé der, og lokale til en rekke ulike foreninger, bl.a. for de frivillige fattige og for de som ikke er mennesker. Det er med andre ord et oppholdssted for mange merkelige mennesker, og disse er det romanen handler om.

Hører det kjent ut? Jeg kan ikke la være å tenke på Frode Gryttens Bikubesong, også den handler jo om en bygning og dens beboere, en biesverm av mennesker. Riktignok bor ikke menneskene i Bipaviljongen i den omtalte bygningen, noe som skulle tilsi at de er løsere sammenknyttet, men det er de ikke. En av karakterene f.eks., døvstumme Lahja, jobber som vaskekone hos menneskene i romanen. Hun får vitne litt av hvert der hun forflytter seg fra hjem til hjem. Kapitlene i Bikubesong er dessuten løsere adskilt fra hverandre, hvert kapittel en novelle som kunne leses for seg. Helt slik er det ikke i Bipaviljongen, en kan ikke lese om Fotlös lenger bak i boka uten å ha lest det første kapittelet hvor han dukker opp. Dessuten er det en slags hovedsynsvinkel, et jeg, som styrer i mange av kapitlene; hun (eller han?) er forfatter og frekventerer bygningen i et forsøk på feltstudie, men ikke minst også fordi det er så hyggelig stemning der, og det ikke ser ut til å gjøre noe at hun forflytter seg fra forening til forening, hun er velkommen, både hos de frivillige fattige og i foreningen for de som har opplevd noe mystisk og uforklarlig. Det er der forfatteren får høre om Simeon som har klart å mane fram en tulpa, et vesen som ser ut som et menneske, som han har skapt bare ved hjelp av tankene. Han ser henne med jevne mellomrom; på trikken, på gata, aldri lenge om gangen. Akkurat som hver episode i Bipaviljongen ikke varer lenge om gangen, når man leser forflyttes man stadig vekk fra det ene til det andre, fra et rom til et annet, fra en person til en annen, fra en familie til en annen familie. Ikke alltid er dette jeg-et til stede, det er noen steder hun ikke kan være, f.eks. hjemme hos den døende professoren. At hun skal ha blitt fortalt hva som har skjedd der, virker unaturlig, men likevel vet hun hva som skjer hjemme hos folk, fortelleren er altså en aktør selv, men synes allvitende der hun ikke selv er til stede, noe som gjør meg usikker. Hvem er det som egentlig vet hva som foregår?

Også i tiden beveger romanen seg; vi får kapitler som handler om stedets tidligere beboere, de sjelssyke. Om hvordan de ble behandlet på institusjonen, hvordan de havnet der, hvordan de forlot stedet og hva det ble med dem siden, av de som kom ut igjen, vel og merke, eller ikke ble sendt videre til stedet hvor de virkelig sinnssyke befant seg. Men ikke bare handler det om pasientene, også om en sykepleier som en gang jobbet der, som i dag, i romanens nåtid, er noens mormor. Til hvem? Og til hvem forteller hun? Det er uklart, det er så mye i denne romanen som fortelles til noen som forteller det videre igjen, til det havner hos meg, leseren, som igjen ser alt sammen gjennom en uklar forteller, jeg-et; det blir litt som hviskeleken, og det gir romanen et slags mystisk preg. Passende, når man tenker på foreningen Föränderlig verklighet. Også her er det en forskjell fra Bikubesong jeg vil påpeke. Mens karakterene som svermer rundt mursteinsbygningen i Odda såvisst kan være rare og merkelige, er karakterene som beveger seg rundt bipaviljongen (i en eller annen finsk by?) mer av den mystiske og gale sorten, selv om jeg godt kunne forestilt meg en person som Fotlös opptre i en av novellene til Grytten. Når det er sagt, vet jeg jo at det naturligvis er mange bøker som er komponert på denne måten, rundt et felles sted. F.eks. novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx, hvor alle er innbyggere et sted i staten Wyoming og ofte frekventerer en felles stampub (eller ihvertfall vet om den); eller rett og slett den boka jeg leste ut like før jeg begynte på Bipaviljongen, en bok av en annen finsk forfatter, Paradis Ultra Light av Rosa Liksom, hvor alle novellene i første del handler om folk i Helsinki, noe som riktignok er mye mer åpent, løsere; Helsinki er jo et større rom enn en enkelt bygning, men forskjellen ligger jo i størrelsen, og stort sett tilhørte alle disse karakterene samme miljø, en slags undergrunnsverden kan man kanskje kalle det, og jeg kunne godt forestille meg at de kjente (til) hverandre, selv om forfatteren ikke skrev det like direkte der som i Bipaviljongen. Og det som man da kan spørre seg, helt til sist, er jo selvsagt om dette er en meningsfull sammenligning overhodet, i den grad vi jo alle befinner oss i samme rom, på samme planet, men det er en tanke jeg ikke skal forfølge videre her. 

lørdag 22. juni 2013

Mursteiner

Jeg ble utfordret av Tine til å komme opp med de fem tykkeste bøkene jeg har lest. Jeg måtte tenke litt på den. Lenge trodde jeg at Dante definitivt kom til å være på listen, men ved hjelp av informasjon på bokelskere.no fant jeg ut at Den guddommelige komedie måtte vike plassen for disse:

1. BAGDAD INDIGO av Geir Angell Øygarden
2. MIN KAMP 6 av Karl-Ove  Knausgård
3. RINGENES HERRE av J.R.R. Tolkien
4. FORBRYTELSE OG STRAFF av Fjodor Dostojevskij
5. TROLLDOMSFJELLET av Thomas Mann

Kanskje trodde jeg at Den guddommelige komedie ville havne på listen fordi det var vanskeligere å komme seg gjennom den enn alle disse nevnte verkene?

Ting jeg legger merke til ved listen er at tre av disse verkene har jeg lest relativt nylig. Bagdad Indigo, Min kamp 6 og Trolldomsfjellet har jeg alle sammen lest i år. Og de to andre, både Ringenes Herre og Forbrytelse og straff, har jeg lest mer enn én gang. Tenk på alle de andre bøkene jeg kunne lest i stedet for å igjenlese to så massive bøker! Neida. Mye heller dét enn å lese en tykk bok som ikke gir meg noe særlig, som f.eks. Min kamp 6, herregud, for en kjedelig bok.

Boblere: 
Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez, Den guddommelige komedie av Dante, Mandarinene av Simone de Beauvoir, Beatles av Lars Saabye Christensen, Ringeren i Notre-Dame av Victor Hugo, Kafka på stranden av Haruki Murakami, Samlede dikt av Andre Bjerké.

Tykk bok som ikke nådde opp til listeplass, men som definitivt føltes som den tykkeste:
Buzz Aldrin , hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Over sekshundre sider om at det er helt ok å ikke være best i alt. Et budskap som gjentas i annenhver setning. Gah.

fredag 21. juni 2013

Bokfrokost xcv























utefr

råkostsalat og rugkavring.
kaffe.
Bipaviljongen av Leena Krohn.

torsdag 20. juni 2013

Dagbok fra Finland, del 4

En dag i Helsinki hender det samme som skjedde den første gangen jeg var i Finland. Jeg spør etter stamps inne på S-market, men gutten bak rullebåndet skjønner ikke hva jeg sier. Han skjønner ikke engelsk. Av en eller annen uforklarelig grunn tenker jeg der og da at han kanskje skjønner tysk, så jeg sier briefmarken. Han skjønner (selvsagt?) ikke det heller. Til tross for at han allerede har gitt uttrykk for at han ikke verken skjønner eller snakker engelsk, sier jeg wait a bit og fisker opp et av brevene mine fra sekken, peker på hjørnet. Han skjønner. International, sier jeg. Four, sier jeg og viser fire fingre opp i luften. Han skjønner nå, og vi nikker masse til hverandre, jeg skal få det jeg er ute etter, fire frimerker som kan sørge for at brevene mine kommer seg til Norge, Norway, Norja. Han gir meg en remse med tre frimerker på. Hm. Men jeg ville jo ha fire, tenker jeg og skjønner ingenting. Det viser seg at jeg enten må kjøpe tre stykker eller seks stykker, for de selger bare tre og tre om gangen, sier en annen butikkansatt som har lunsjpause (han har på seg S-market-jakke og har lagt mat på rullebåndet bak meg) og kommet oss til unnsetning. Oh, okay, then I want six, sier jeg, og jeg får six stamps.Thank you, kiitos! Jeg får bare sende noen flere brev eller noen flere postkort, det gjør ikke noe det, tenker jeg mens jeg går nedover gata og klistrer frimerkene på brevene, jeg legger merke til at de er veldig fine, med bilder av dyr fra den finske skogen; ender, kreps, elg; og at det er blindeskrift på dem og at det tror jeg ikke jeg har sett på frimerker før. Det var ikke blindeskrift på det ene frimerket jeg kjøpte i forrige uke, det var hvitt med en illustrasjon av bær på, muligens bjørnebær, men bær er ikke alltid de bærene de gir seg ut for å være, eller som man tror ved første øyekast, f.eks. skjønner jeg aldri dette med mulberries cloudberries mulbær multer gule bringebær, eller, vet jo at multer er noe beyond alle andre bær i hva pris angår, men resten? Har ikke peiling. Blir sjeldent klokere. Lurer på om jeg har smakt noen av dem likevel. Kanskje har jeg ikke en gang smakt multer, kanskje var det gule bringebær og jeg trodde det var multer, fordi jeg ikke kjøpte og tilberedte dem selv, men fikk dem servert. (Nei, det er tull, jeg ble servert multer, det stod det i menyen.)

Uansett hvilket bær som var avbildet, var det et fint frimerke og jeg klistret det på postkortet på gammeldags vis, jeg måtte slikke på det. Postkortet hadde jeg kjøpt på torvet ved ferja til Sveaborg mens vi ventet på neste avgang og jeg drakk kaffe fra en av bodene, vandrende rundt, kikket. Jeg husker nesten ikke lenger hva jeg skrev på det, hva skrev jeg, et eller annet om hva som hadde skjedd i livet, var det viktig, var det ikke viktig, her sitter jeg og drikker kaffe og skriver til deg? Jeg kan ikke ta det opp fra sekken og se på det, sjekke det, jeg har sendt det avgårde. Jeg lurer på om det er framme, selv om det ikke har noen betydning, hva har det å si, det var ikke noe viktig, man skriver ikke viktige ting i postkort, ingen gjør det. (Med mindre man skriver i kodeskrift, hemmelige beskjeder som skal tolkes, spionmeldinger.)

Jeg skrev et annet postkort senere, på en restaurant mens vi ventet på maten. Jeg skrev ikke det jeg helst ville skrive, jeg følte meg amputert ved at jeg satt der sammen med noen og skrev, tenk, jeg kan ikke en gang skrive på et postkort med andre til stede, å skrive med tilstedeværende er en umulighet. Det gjør meg redd, jeg er redd for ubevisste og bevisste stjålne blikk, og det slår meg at jeg gjør skriften min styggere og uforståelig når jeg under forelesninger sitter og noterer, og spesielt når jeg lar tankene mine fare og jeg har behov for å skrive ned noe i notatboka som ikke har med forelesningen å gjøre annet enn at jeg ble assosiert bort til den ved å være nettopp der. Skriften ligner kruseduller, dotter, jeg skriver forkortelser som bare jeg vet hva betyr, selv om jeg egentlig ikke har behov for å skrive forkortelser, fordi jeg skriver veldig fort fra før av, jeg bare vil ikke at folk skal forstå hva jeg skriver. Tenk om de ser!

For en slags noia, hva handler den om?

Men så blir det pause og jeg lar notatbøkene mine ligge oppslått på pulten, det er ikke noe problem. Den kan bare ligge der, jeg er ferdig med å skrive, jeg bryr meg ikke lenger nå.

Jeg forlater skriften og går og spiser lunsj, eller drikker kaffe, tar en sigg, står i gangen, leser, snakker, diskuterer med noen om noe, ler kanskje av noe, sovner på gresset med en bok ved siden av, oppslått, av og til blir jeg så trøtt, midt på dagen. Det hendte med en bok av Leena Krohn, Bipaviljongen, lå der ved siden av meg på gresset, hadde bare lest fem sider inn i den, jeg var allerede trøttnet. Våknet av at noen kjente kom forbi, jeg reiste meg fra gresset og ble med dem på spasertur, det var ingen sjanse til å lese. 

Jeg forteller om det med frimerkene til O en dag vi går forbi S-markedet det hendte på. Hun synes det er rart at en som var så ung ikke kunne engelsk. Jeg forteller at det hendte også i en landhandel et sted langt nord i Finland også, det var den første gangen jeg var i Finland, men det var langt oppi nord liksom, og det er godt over ti år siden, og de som jobbet der var jo omtrent kids; jeg var riktignok ti år selv, de var eldre enn meg, tenåringer kanskje, men sett med mine øyne i dag var de kids, ei jente og en gutt, kanskje var de kjærester og levde en sånn relativt uskyldig sommerforelskelse som jeg før i tiden alltid misunte og nå vet at jeg aldri kommer til å oppleve; en sånn sommerforelskelse som innebærer å ikke si så mye, veldig få ord, kanskje sykle, holde hender, bli litt ertet av de andre vennene (som egentlig bare er misunnelige), oppleve at det er litt flaut å ta han med seg hjem til foreldrene i hagen, kanskje blomstrer det et epletre og noen byr på rabarbrapai; og så tenker man litt på den andre når det er en lys sommernatt og man må være hjemme før halv tolv. 

Stamps, hvordan kunne de vite det, kom sikkert ikke annet enn finner farende forbi på de kantene (bortsett fra oss), stamkunder og en og annen bilist for å fylle på bensin, de var kanskje vant til å bare stå og pludre med hverandre over disken, kanskje hun jobbet i kassa, mens han bar varer og så stod de der og hadde pause, kanskje spiste han på en kanelbolle, eller ikke, kanskje det bare er noe som jeg finner på, kanskje er dette finske minnet mitt noe som har blåst seg opp i overdimensjonerte proporsjoner, jeg synes liksom jeg kan forestille meg at gutten går i snekkerbukse, men så ombestemmer jeg meg, for det passer ikke, for det ville tydet på at han var mekaniker eller noe, fikset på biler og sånt, og det stemmer ikke, han var altfor ung til det (tenker jeg), og dessuten fikset de ikke biler der (bestemmer jeg meg for), og bildet blir dermed blurry, for jeg klarer ikke helt å tenke på noen spesifikke guttebukser, hvordan ser egentlig guttebukser ut, hva slags bukser finnes det, egentlig, dressbukser, dongeribukser, kakishorts, posete joggebukser, that's it?

Det finnes selvsagt flere typer bukser. Men ikke i mitt repertoar når jeg tenker på det. (Når jeg tenker veldig, veldig på det.)

Midtsommer


I dag var siste dag av sommerkurset i finlandssvensk modernismelitteratur, og i den anledning, etter å ha snakket litt generelt om samtidslitteratur i Norge (som dere kanskje ser av tavla), hadde litteraturforeleseren tatt med seg en flaske ädelbrännvin. Eller Jaloviina som den heter på finsk. Ikke så verst. (Jeg synes faktisk at den var så ikke-så-verst at jeg gikk og kjøpte meg en flaske av den selv etterpå, på Alko, finnenes Vinmonopol.) Neste uke er det eksamen, men først er det Midtsommer og jeg har alltid hatt et ønske om å feire det på finsk/svensk vis. Med maistang og greier. Eller kanskje det er fordi jeg har lest Farlig midtsommer av Tove Jansson og liksom forestiller meg at det er litt sånn. Ikke bokstavelig, med oversvømmelse og flytende teaterscener, men selve stemningen, kanskje. Yr.no sier forøvrig at det skal være sol hele dagen, så oversvømmelse blir det ikke, men muligens setter vi oss på en båt og tar oss over til en øy.









God helg!
Såvitt författaren kunde erinra sig, hade han alltid tråkigt i Amis sällskap. En utväg som de lärde sig att flitigt begagna sig av vas visserligen alkoholen, och därför spelar den även en så stor roll i denne historia. (Detta var ingalunda en profanering eller tecken på impotens i förhållandet, utan spelade för dem ungefär samma roll som biografbesök for vissa älskanda par. Teorin att de endast gör det för den mörka salens skull är väl något ensidig. Varje känsla måste näras utifrån med vissa nyhetsintryck för att inte skrumpna ihop till en vana.)

- Fra Sönder av Henry Parland

Bokveddemål

Idag kom jeg over denne notisen i nyeste nummer av Morgenbladet. Jamfør denne historien. Hva kan man si? Alt for lesegleden!


onsdag 19. juni 2013

Dagbok fra Finland, del 3

Anne B. Ragde, selvfølgelig, sier Ida i Den akademiske bokhandelen der vi vandrer rundt og lurer på hvilke norske bøker som finnes her, etter en lang dag ute på Sveaborg, piknik med hummus, oster, sukkererter, kirsebær, jordbær og brød fra et av de mange matmarkedene i Helsinki; cherrytomater, oppkuttet agurk, chips, salte kjeks, mintsjokoladekjeks; etterfulgt av øl i bakgården på en av restaurantene, øl fra et lokalt bryggeri på øya; det er bare en halvtime til bokhandelen stenger, vi går rundt og leter etter Henry Parland og Edith Södergran, kikker; en stabel med den nye til Jo Nesbø har gått oss hus forbi (vi ser den ved inngangen når vi går ut etterpå); Helene Uri, Erlend Loe. Jeg liker ikke Erlend Loe, sier jeg, selv om jeg har lest Naiv. Super to ganger. Ikke jeg heller, sier dansken av oss. Vi synes språket hans er banalt, barnslig, fordummende, naivt. Men det var gøy å lese om Sognsvann da jeg bodde på Sognsvann, sier dansken. Han har studert på universitetet i Oslo. Han er opptatt av norsk litteratur, det var han som brakte det på bane faktisk, for en gangs skyld ikke en nordmann selv. Jan Kjærstad, Dag Solstad. Det kommer seg. Og Knausgård, som dansken faktisk ikke har lest. Jeg har lest alle, sier jeg, men nå har jeg han opp til halsen, jeg er drit lei. Det er forståelig, sier Astrid. Dansken, finner jeg ut av senere, er mest opptatt av eldre litteratur. Ikke eldgammel litteratur, men ihvertfall ikke samtidslitteratur. Han gjør narr av Murakami, og kanskje litt av meg når jeg sier jeg har lest hele forfatterskapet til Helle Helle. Jeg spør om han har lest Kjell Askildsen ved en annen anledning, men glemmer svaret. En annen dag spør han om flere vil være med i antikvariater. Jeg takker nei, står over, gamle bøker er ikke min greie, men jeg observerer deres entusiasme for gamle bøker og førsteopplag dagen etterpå, litt på avstand, kanskje også fordi jeg er den eneste som røyker (ihvertfall i lunsjpausen, på kveldstid er det noe annet). Den andre dansken har en førsteutgave av Brandes. Han kjøpte den for tjuefem kroner på et loppemarked av en mann som ikke visste bedre. Eller, han hadde faktisk litt peiling på mange av bøkene han solgte, for de hadde han sikkert funnet på antikvariat.net, men en førsteutgave av Brandes er så sjelden at den ikke en gang finnes der. Så den hadde han solgt for tjuefem kroner. Oi, sier jeg (eller noe lignende). Ja!, sier en annen.

tirsdag 18. juni 2013

Anti-Bull
av Ketil Gjessing

Nei, for helsike, ikke skal du
(eller noen annen) nagles fast i rytmer,
bildet ditt trues på alabast eller annet gods.
Et dikt er vel ikke en notis i "Hvem er hvem"
eller et punkt i sjølbiografien
("jeg skriver meg i dag mitt daglige skryt"),
kunsten har vel et annet ærend enn minne-
     myntens. 
Du skal ikke brukes til å tvinge orda,
ikke for å demonstrere noens makt over
     marmoren. 
Så lenge du lever i ett sinn,
er du evig, 
siden kan det være det samme. 

Bokfrokost xciv
























frokost

kaffe.
vann.
aprikos.
utvalgte kapitler fra Janne Kubik av Elmer Diktonius.

mandag 17. juni 2013

Turist i Tallin

I helga besøkte jeg et land jeg aldri har vært i før. Estland. (Klart jeg samler på land.) Jeg tok meg en tur med ferja over til Tallinn etter at siste forelesning på fredag var ferdig. Gikk rundt på ferja og spiste Panda-lakris fra taxfreeshoppen og tenkte på bøkene til Arto Paasilinna. Kunne ikke huske hva den jeg tenkte på het, men det er den som handler om den kriminelle mannen og bestemora som bor i en hytte i skogen. (I ettertid har jeg funnet ut at det var Den elskelige giftblandersken jeg tenkte på.)


Å ta bilde av trikken var noe av det første jeg gjorde da jeg hadde gått på land i Tallinn. 


Instagrammet at jeg befant meg i Tallinn på hostelrommet.
old

Hostellet jeg bodde på i gamlebyen. 


Traff på en måke mens jeg vandret rundt i Tallinn lørdag morgen og ventet på at museene skulle åpne.


En russisk-ortodoks katedral. 


 Grytekluter i et vindu. 


Spiste en Batman-is. Mest fordi det var en banan-is og jeg elsker (kunstig) banansmak.

Omsider åpnet museene. Jeg dro på Okkupasjonsmuseet. Har nemlig blitt interessert i skogsbrødrene og okkupasjonene av Estland etter å ha lest alle bøkene til Sofi Oksanen. Dessuten leser jeg om kommunisme og overvåkingsstater der andre mennesker ser på skrekkfilm og leser krim. Haha (nei, det er egentlig ikke morsomt, det er jo grusomt). 


 På museet hadde de bygd en tro kopi av skogshyttene som skogsbrødene bygde da de skjulte seg i skogen for Sovjetunionen. Det var en så tro kopi at den tilogmed luktet skog (granbar). 


 Kommuniststatue. Ugh.
hjelp

Kommunistbyster. Ugh. 


Lenin. UGH.

Etter å ha vært på museum bestemte jeg meg for å gå en tur til Kadriorg-parken siden det var så fint vær.
mynte

Når man har vært i Versailles lar man seg ikke helt imponere, men jeg tok nå et bilde likevel.
par

Presidentpalasset. 

På trappen utenfor Eesti Kunstimuuseum. Gertrude Stein did did did did not not meet Ludwig Wittgenstein on these these steps did not in the winter of 1948. 


Traff på en estisk katt.


Kom plutselig til en strand. Dette er altså Finskebukta.


Spiste enda mer (kunstig) banan. 


Så en skikkelig fin peppermyntefarget bil. Forøvrig den ene av minst fire bryllupsbiler jeg så den dagen. 


Tallinn skyline. 


Mange rosa bygninger i Tallinn.
pink

Tok trikken for gøy. Skikkelig skrangletrikk. 


Kaffe og bok om Nord-Korea


 Traff på et ekorn. 


Var en tur i den japanske hagen



Så begynte det å regne og alt man kunne gjøre var å sitte på kafé og drikke kaffe og spise konfekt. Konfekten på bildet het Peer Gynt (mintsjokolade), Faust (valnøtt) og The Swan (husker ikke hva den smakte). 

Så spiste vi på en estisk restaurant og drakk bokhveteschnapps som servitøren påstod var husets, men tror det var en gimmick alt sammen. Smakte ikke på bjørnekjøtt, men spiste en halv kilo sjokolade på ferja tilbake til Helsinki. Følte jeg var elleve år og på danskebåten igjen. (Eventuelt nitten år og arbeidsløs.)

lørdag 15. juni 2013

Lørdagsliste fra Tallinn

Hvordan ser skrivebordet ditt ut?
Det jeg har i Bergen ser slik
ut, men der skal jeg ikke sitte noe mer i mitt liv. Nå har jeg en på rommet mitt i Finland som jeg har hatt i én uke og det er kjemperotete allerede. Full av frokostskåler og kaffekopper og hefter om den finlandssvenske modernismen, dikt av Edith Södergran, tomme brus - og vannflasker, penner, skrivebøker, bananskall, lakrispapir etc. Jeg skulle tatt bilde av den om jeg hadde befunnet meg der nå, men det gjør jeg ikke. Jeg har nemlig tatt meg en helgetur over finskebukta.
j
Et bilde av deg akkurat nå, med webkamera!

Det tristeste som har hendt i år?
At jeg har lest ferdig hele forfatterskapet til Helle Helle. Ååå, hva skulle jeg lese etter det liksom? Skikkelig litterær hangover. 
Det beste som skjedde i fjor?
Jeg vet ikke, jeg kommer liksom ikke det. Kanskje at jeg flyttet for meg selv og endelig fikk mitt eget rom, for første gang i mitt liv? 
Siste tre sms:
En fra mamma som er bekymret over at jeg reiser for meg selv, en fra ei venninne som også befinner seg i Finland for tiden og lurer på om vi skal treffes en dag, og sykt mange meldinger fra telefonselskapet mitt. 
Current obsession:
Musikk: 
Tja, jeg har ikke hørt så mye på musikk i det siste. 
ramsey
TV-serie: 
Masterchef. Og mens jeg venter på nye episoder ser jeg på gamle av Kitchen Nightmares. Selv om hver episode forløper ganske lik den forrige blir jeg visst ikke lei.
Klær: Joggesko. Skjønner ikke at jeg noen gang gadd å traske rundt i flate converse. Joggesko er SÅ mye bedre for beina, og nå kan jeg gå og gå mye mer før jeg blir sliten. 
banansmak
Mat: Panda-lakris, lakris-iskrem, melkeprodukter som ikke finns i Norge, f.eks. fil, skyr og bulgarsk yoghurt. 
En jobb du aldri kan ha:
Lege, sykepleier, ambulansesjåfør, veterinær. Har blodfobi. (Jeg besvimer når jeg ser blod liksom, så ille er det.)
En ting du misliker med andre:
Latskap, grådighet, uhøflighet, tegn på lav dannelse. 
En dårlig side med deg selv:
Jeg klarer ikke alltid selv å lyve for beholde høfligheten. Av og til må jeg la den falle for å få sannheten frem. 
En matrett du har lyst på akkurat nå:
Er så sykt mett på sjokolademinttrøfler og Panda-lakris at ingenting frister. 
Planer for helgen?
Strolle rundt i Tallinn, skrive, lese, kjøre med trikken, ta ferja tilbake til Helsinki til slutt. 

(Lista har jeg tatt fra Åshild.)

torsdag 13. juni 2013

Litteratur & lakris

























Lakris-toffee, my kind of nattmat.

I Finland er det lakris overalt, jeg så en lakris-øl i butikken, men turte ikke kjøpe den. Ellers har jeg (som jeg sa) spist lakris-is omtrent hver dag. En annen ting som jeg hørte i går er typisk finsk, er karaoke-barer. Jeg var brisen på vin og helt klar for å gå på karaokebar der og da, men alle ble enige om å ta det til helgen. Dagen etterpå, altså mens jeg skriver dette, tenker jeg at det var likegreit, og også litt på at det handler litt om en karaokebar i den meget spennende boken jeg for tiden leser, nemlig The Orphan Master's Son av Adam Johnson. Den handler om folk i Nord-Korea og er faen meg verre enn 1984. Jeg har lyst til å anbefale den med en gang, men det kan jeg jo ikke, for jeg har ikke lest den ferdig ennå.

Anyways, i går stod jeg i gangen hos Svenska litteratursällskapet i Finland og bladde i en diktsamling av Edith Södergran mens vi ventet på at alle skulle bli ferdige med å forsyne seg med kaffe. Som jeg by the way har hørt er konsumert i større mengder i Finland enn i Norge - faktisk. En annen ting jeg også har hørt er at Finland har flere metallband enn Norge - faktisk. Men hvordan regner man ut sånt, egentlig, teller man alle kids som har et band i garasjen da? Eller i saunaen? Jeg vet ikke. Men det får meg til å tenke på litteratur igjen, for spiller ikke kidsa i Populærmusikk fra Vittula i band? Det handler ihvertfall om musikk, det er helt klart.

(Men at noe handler om én ting, betyr selvsagt ikke at det utelukker at det også kan handle om andre ting.)

I dag skal det derimot handle om Helsinki. Vi skal være turister og dra på guidet rundtur i byen og spise piknik på Sveaborg etterpå. Jeg håper det ikke kommer til å regne, sånn som det gjorde i går da jeg tok dette bildet av trikken:



Også Helsinki har sitt Sandviken.*

Bildet tok jeg forøvrig på en holdeplass på vei tilbake to stopp fra retningen jeg kom fra. Jeg hadde nemlig glemt å hoppe av trikken der jeg skulle der jeg satt med nesa oppi nettopp The Orphan Master's Son, på vei hjem fra et besøk i Observatoriet.








*Bydelen i Bergen som jeg har bodd i det siste året, heter Sandviken. 

Dagbok fra Finland, del 2

Vi ønsker at vi var seksten år igjen, hvorfor hadde ikke jeg blått hår da jeg var seksten, sier O, men ikke noe mer om da hun var seksten, hva gjorde hun da hun var seksten? I sier hun hadde blått hår og var skikkelig seksten, men jeg får ikke med meg hva som gjorde henne til seksten, for jeg tenker på meg selv da jeg var seksten og begynner å legge ut om hvordan jeg ble venner med vennene jeg fortsatt har, ti år etterpå, og bandet jeg spilte i og guttene vi var forelsket i og klærne jeg gikk i; cowboyboots, elektroblå strømpebukser, gult skjørt og grønn kåpe med fuskepelskrage, bare for å kontrastere det med antrekket jeg går og står i akkurat da, der vi står utenfor bygningen og røyker sigaretter; svarte Nike free run, svarte skinny jeans, svart blazer jeg kjøpte på loppis i Oslo i fjor høst, sammen med svigerfamilien min som jeg ikke lenger har, all black, svart svart svart, jeg sier tenk jeg var rød og radikal, nå sier jeg at jeg skal stemme høyre under neste valg, sånn kan det gå; husker at jeg tidligere på kvelden sa at jeg var enig i mye av det Hamsun sier, skriver, er enig om med Strindberg; hun ene, A, sier hun nesten ser på de to som samme person, jeg sier: ja, de mente jo mye av det samme, begge var jo misogynister, men så som så, tar en slurk av hvitvinen, var på Alko, finsk vinmonopol, tidligere på dagen og valgte en vin som kunne passe meg: ikke søt, men syrlig, fruktig, helst lagd på yndlingsdruene mine, grüner veltliner, fra Østerrike, med skrukork i tilfelle kjøkkenet ikke hadde noen vinåpner, det er ikke godt å vite, er ikke mitt kjøkken, kjenner det ikke, har bare vært her i noen dager og ikke drukket vin her før nå. Ville ikke ha øl, vet ikke når jeg drakk øl sist, det er liksom blitt slutt på det av en eller annen grunn; jeg går langs reolene på Alko og prøver å finne vinen for meg mens jeg kjenner et søtsug etter noe, sjokolade, godteri, joghurtnøtter; går på S-marked etterpå, kjøper hvit sjokolade med pistasjenøtter, hasselnøtter, mandler; går hjem og ser over dagens notater, drikker kaffe - instant - ser på gamle episoder av Kitchen Nightmares før det ringer på døren og den første gjesten kommer, T, vi snakker om hvor trøtte vi blir av forelesningene, jeg sier sist jeg var på forelesninger var i april, det samme sier hun, nei, mai: jeg sitter på en stol som knirker - knirk, knirk -, så kommer L og sier at hun bare satt på Facebook til nå, glemte helt å gå på butikken og kjøpe vaskemiddel; senere på kvelden skal hun komme til å fortelle om hvordan hun traff kjæresten sin, det var nokså tilfeldig og i begynnelsen skrev de brev til hverandre selv om de bodde i samme by, og hun sendte ham et dikt av Karin Boye og han sendte henne en eller annen bok og det var romantisk, selv jeg syntes det var romantisk, jeg synes jo ikke noe er romantisk lenger, steinhjertet, det er det jeg er, men jeg kan ikke huske hvordan det ble sånn; jeg vet ikke, kjærligheten ender alltid ut i en praktisk avtale til slutt, sier jeg (eller noe lignende), men etter å ha hørt på L skulle jeg hørt på alle historiene som satt rundt bordet; på hvordan O møtte han hun nevnte såvidt, eller på hvordan I møtte han hun eier en hund sammen med, eller på S, som jeg ikke en gang vet er sammen med noen der hun sitter i hjørnet av sofaen og spiser jordbæryoghurt og müsli og er den stilleste av de alle, jeg vet ikke, men alle har jo noe å fortelle, om ikke romantikk, så om kjærligheten, og jeg liksom bare venter, venter på at noen skal ta stafettpinnen og fortelle meg om det jeg har bestemt meg for å ikke delta i lenger, som jeg heller vil betrakte på avstand, som et sosialt studie, fordi det passer meg bedre, så mye bedre enn å delta selv.

mandag 10. juni 2013

Spiser is og tenker litt på Tallinn

























I dag begynte sommerkurset på Helsingfors universitet. Temaet for dagen var finlandsvensk identitet; om Åland, om Åbo-romantikerne, den svekomanske bevegelsen og ulike former for finlandsvensk tospråklighet bl.a. Det var så interessant at vi ble sittende og diskutere en halvtime lenger enn planen, og da kom vi inn på Finlands relasjon til Estland og dermed også på Sofi Oksanen (naturligvis). Etterpå gikk jeg for å se etter en bra bokhandel, men jeg lette forgjeves, det eneste jeg fant var en skikkelig kjip en i underetasjen til et varehus hvor mange av hyllene var tomme og halve butikken var andre ting enn bøker (Mummikopper bl.a.). Poesihylle hadde de ikke. Og siden varehus og kjøpesentre er noe av det mest stressende som finnes og jeg samtidig nettopp hadde funnet ut gjennom iphonen at jeg fikk gode karakterer på eksamen, gav jeg opp letingen for dagen, tok trikken ut av sentrum og spiste en is. Hasselnøtt og sjokolade. (Egentlig er det bare tull at jeg oppgir noen grunn til hvorfor jeg spiser is, jeg spiser jo alltid is. Is i seg selv er en grunn til å spise is hver dag, jeg elsker is.) Så satt jeg der og tenkte litt over dagen. Og da kom jeg til å huske på at jeg skal til Estland på fredag. Jeg skal jo ta ferja til Tallinn, og jeg vet ingenting om Tallinn. (Sett bort i fra det jeg vet fra bøkene til Sofi Oksanen og filmen Torsk på Tallinn, og dét er jo ikke noe utgangspunkt for meg.) Og sist jeg spurte dere blogglesere om tips (om finsk litteratur), fikk jeg så mange gode og nyttige svar at jeg tenkte jeg kunne spørre dere igjen: Har dere noen tips til ting jeg kan gjøre i Tallinn? Steder å spise? Gøye ting, trivelige ting? Bra severdigheter?

søndag 9. juni 2013

Dagbok fra Finland, del 1

Linnéa studerer matematikk, hun er den eneste som ikke hovedsaklig studerer enten språk eller litteratur, men hun har tatt noen fag i nordisk, bare for gøy, tror jeg, og hun er faktisk født i Finland sier hun, men de flyttet herfra da hun var to år, nå bor hun i Uppsala, en mye finere by enn Stockholm, i grunnen synes hun ikke Stockholm er noe tess, og jeg vet ikke jeg, men hver gang jeg tenker på Stockholm tenker jeg på Stureplan, folk som popper sjampagne og heller det i vasken, motebloggere og generelt på menneskene i Snabba cash av Jens Lapidus og tenker at mitt inntrykk av byen heller ikke er noe å skryte av, men hva vet jeg, jeg har ikke vært der siden jeg var en bitteliten kid og gikk rundt med et rosa og oransj dinosaurtøydyr som jeg var så glad i at den ble helt slitt, nesten ødelagt, jeg tror kanskje den måtte sys, og jeg tenker det er rart hvorfor jeg ble så glad i akkurat dét kosedyret, en kosedyr som en i familien vant på Tusenfryd, og jeg husker at vi stod og ventet på trikken i Stockholm, mens jeg hadde dette kosedyret under armen, men på en annen side, er dette noe jeg husker på ordentlig, eller vet jeg bare at det har skjedd fordi jeg har sett et bilde av det? Jeg vet ikke.

Vi snakker litt om byer i Norden, det blir sånn, man finner en felles plattform; jeg sier jeg studerer i Bergen, eller leser eller pluggar som også sies der vi sitter ute på balkongen til danskene om kvelden, en finsk sommerkveld; men at jeg ikke er derfra, jeg er fra Kristiansand, men så må jeg si at jeg ikke er derfra heller når det merkes at jeg ikke snakker sørlandsdialekt, ingen bløte konsonanter, jeg er kanskje litt fra overalt jeg også, det er mange som er litt fra overalt, men kanskje det er fordi alle er studenter, det blir kanskje sånn da? Det blir mye jeg har vært her og der, og språk, og jeg føler meg bakom, jeg har jo ikke studert lingvistikk, det har tydeligvis alle de andre gjort, men det gjør ikke noe, jeg liker tematikken, og en gang begynner jeg å le, jeg begynner å le fordi noen sier noe som er som tatt ut av en av bøkene til Helene Uri (hun skriver jo gjerne om akademiske lingvistikkmiljø); jeg bryter ut i en latter jeg ikke kan forklare og håper at det bare drukner i det at vi ikke alltid skjønner hva de andre sier, dansk, svensk, norsk, det er ikke alltid lett (men stort sett).

Etterhvert trekker vi inn, denne kvelden blir for kjølig, vi hører på musikk og drikker søt hvitvin, jeg legger merke til en fugl på etiketten, det husker jeg dagen etterpå, og da tenker jeg det er rart hva jeg husker, jeg lurer på om det er mye jeg ikke husker, på bekostning av alt det jeg husker, og jeg lurer på om det kanskje er viktigere ting som burde festet seg i hukommelsen, som f.eks. forfatteren den ene dansken anbefalte, og ikke bare var det han som likte denne forfatteren, men også Rilke, Rilke digget han, og derfor går det sikkert an å søke det opp, men jeg gjør det ikke fordi jeg ikke er helt betatt av Rilke, jeg har lest noen av diktene hans og jeg har lest hans eneste roman, Malte Laurids Brigges opptegnelser, men jeg merket ikke at litteraturhjertet mitt svulmet, jeg merker ikke at jeg føler at jeg må lese mer av Rilke, jeg tenker mer: nå har jeg lest Rilke og trenger det ikke igjen (med mindre jeg får ham på pensum igjen). Sånn er dét.

Men jeg kan ikke en gang huske hvilke dikt jeg har lest.

Jeg tenker at det må jeg ikke si høyt.

Jeg tenker at av og til husker man jo ikke sånne ting.

Jeg husker derimot hvor mange bananer som lå igjen etter lunsjen i går, og på hvilke smaker det var på alle kjeksene og hvor mange baguetter som ble spist. Jeg tenker at sånne ting skal man ikke huske.

Jeg glemte min brors bursdag, trodde den var en dag senere enn det den var, så jeg ringte ikke før det ble kveld og mamma hadde minnet meg på det.

På en annen side glemmer jeg stadigvekk bursdager, jeg har aldri vært en person som tar bursdager særlig høytidelig. Jeg gir jo aldri gaver uansett, muligens plukker jeg med meg en bok fra bokhylla og gir den i bursdagsgave hvis jeg vet at vedkommende er en leser og virkelig tror at denne boka kan være interessant/givende for dette mennesket å lese. Men sjeldent noe annet enn det. Det er forresten noe som ikke går i balanse hos meg, med tanke på hvor gøy jeg synes det selv er å ha bursdag. (Selv om jeg av og til får gaver som gjør meg ille berørt og jeg tenker at jeg skulle ønske vedkommende ikke hadde gitt meg det.)

Jeg tror jeg kan huske hver eneste bursdag jeg har hatt og hva jeg fikk i gaver hvert enkelt år og hvordan hver eneste bursdag ble feiret og hva jeg følte de dagene. Noen av bursdagene var desidert bedre enn andre. Favorittbursdagene mine er de gangene jeg fylte: syv, tolv og atten. Den kjipeste var da jeg fylte søtten.

En gang en nær venninne fylte tyve dukket jeg opp for drita og lagde skikkelig dårlig stemning, og det var definitivt en veldig dårlig side av meg. Så traff jeg en person jeg ville være kjæreste med og fortalte det til ham, som en historie bare, jeg vet ikke i hvilken sammenheng, og da sa han: Hvorfor forteller du meg dette? Det får deg jo ikke til å fremstille som en veldig grei person.

Nei, men så er jeg ikke alltid så veldig grei da.

Så gikk vi til Fiskebrygga og spiste blåbærsorbé med softis på toppen, noe jeg aldri ville funnet på selv. Hadde jeg bestemt hadde jeg valgt pistasjeis, eller noe med sjokolade eller nøtter, muligens strukket meg til mangosorbé, men bare hvis det var en annen kule ved siden av som ikke var sorbé, men denne dagen var jeg sammen med en person jeg gjerne ville bli kjæreste med.

Det husker jeg. Og det er fem år siden.

Omtrent fem år etterpå dreier det seg også om is; dagen etter den søte hvitvinen står jeg opp og pakker nettet med en bok og et pledd fra en nattreise med NSB og går rundt i Helsinki, en by jeg ikke kjenner, et sted kommer jeg over en kafé ved et vann hvor det bare jobber søte seksten år gamle jenter med hårsløyfer og blomstrete skjørt; jeg kjøper en kopp kaffe og salmiakk-iskrem i en skål, setter meg i skyggen under trærne og skriver.

Bokfrokost xciii


honningmelon (som kasseekspeditøren i butikken måtte gå og veie for meg da jeg ikke hadde gjort det selv;  her i Finland må man nemlig veie frukt & grønt selv og så sette på en klistrelapp med strekkode som popper ut av en maskin).
The Orphan Master's Son av Adam Johnson.
grønn te med sitron.

Min første frokost i Finland. Etter den tok jeg enda en 'min første', jeg dro nemlig ut på løpetur. Jeg tror aldri jeg har dratt ut på løpetur i et annet land enn Norge før. Tror jeg (men det kan selvfølgelig hende at hukommelsen min minner meg på at jeg har faktisk det om litt, for det er ikke helt klart for meg).

Da kom jeg bl.a. over et naturreservat/fuglepark/sump. Der var det fuglekikkere og en masse øyenstikkere.





I en av disse bygningene på andre siden av vannet bor jeg. Majstranden heter det.

























Det var en fin tur og nå har jeg tatt på meg sommerkjole for det er skikkelig fint vær og jeg akter å finne et sted hvor de selger kaffe (har ikke installert meg med egen kaffe på kjøkkenet ennå, og i dag er det søndag) og begynne på pensumet om den finsksvenske språkidentiteten (som jeg btw nettopp lastet over som pdf på lesebrettet, halleluja, enda en fantastisk ting med lesebrett, man kan ta med seg alt i én bok).