onsdag 28. februar 2018

Bøker lest i februar + San Francisco

Gjennomvåt "Autumn" av Ali Smith. 























PROSA

1. NYMPH av Francesca Lia Block
2. KVELANDE KJÆRLEIK av Elena Ferrante
3. AFTONLAND av Therese Bohman
4. NORTONS FILOSOFISKE MEMOARER av Håkan Nesser
5. EN SEPARASJON av Katie Kitamura
6. LIKE LIFE av Lorrie Moore
7. AUTUMN av Ali Smith
8. OUTLINE av Rachel Cusk

SAKPROSA
8. JEG HAR LEVD I DETTE LANDET I TUSEN ÅR av Kristin Brandtsegg Johansen
9. EN HYLLEST TIL SAUEN av Anna Blix
10. BIG MAGIC av Elizabeth Gilbert


Som vanlig dårlig på å lese menn, ser jeg, men til mitt forsvar holder jeg for tiden på med novellesamlingen Fresh Complaint av Jeffrey Eugenides (novella "Find the Bad Guy" er den beste til nå, mens "Baster" synes jeg var direkte teit, og fullstendig urealistisk). I tillegg var det altså en Nortons filosofiske memoarer som fikk meg til å gråte i måneden som gikk. Jeg har tydeligvis blitt et ekte hundemenneske.

Kvelande kjærleik og En hyllest til sauen anmeldte jeg for Fædrelandsvennen. Førstnevnte en ålreit debut (visste dere at den ble oversatt til bokmål allerede i 1994?). Forresten kan det jo hende at det er en mann som står bak pseudonymet Ferrante.

Nymph
gjenleste jeg. Jeg synes ikke jeg leste noe dårlig denne måneden. Den beste boka må ha vært Like life av Lorrie Moore, det var fint. Det var så lenge siden jeg hadde lest henne sist, og gleden var stor over at hun rørte meg som før. Jeg var også veldig begeistret for både En separasjon og Outline, begge om kvinner på reise til Hellas. Jeg klarte å legge Autumn på baderomsgulvet, slik at den ble klissvåt da kjæresten min skulle vaske, men jeg klarte ikke å vente til boka ble tørr igjen før jeg måtte lese videre, og nå skal jeg snart begynne på Winter. Om jeg bare får summet meg til å kjøpe den. (Omslaget er så fint at jeg gjerne vil ha den i fysisk eksemplar, ikke som e-bok. Ja, sånn er det faktisk blitt nå.)

Jeg hadde planer om å lese Undset, men fikk bare lest om Undset, i Jeg har levd i dette landet i tusen år. Det var fint det, da. Dere visste at Undset ikke bare var forfatter, men også botaniker?

Aftonland likte jeg også, men kanskje ikke like mye som Den andra kvinnan. 

I slutten av mars reiser kjæresten min og jeg til mitt litterære favorittland. Det var faktisk forrige gang jeg var i USA at jeg leste Lorrie Moore for første gang. Gikk inn på et antikvariat i New Orleans og kjøpte Birds of America. Leste den på toget gjennom sørvest-statene og følte at reisen ble større. Denne gangen skal vi stort sett være i California. California, en av verdens hotspots for biologisk mangfold. Ingen amerikansk stat har flere trær enn California, med unntak av Alaska. Vi skal i nasjonalparker, ta Coast Starlight til Santa Barbara, kjøre bil gjennom ørkenen (jeg elsker å kjøre bil) og ende opp i San Francisco. Tar gjerne mot tips til San Francisco, for der skal jeg henge en del for meg selv mens kjæresten er på konferanse. Å, gleder meg!

mandag 19. februar 2018

Halvleste bøker: En tur gjennom leiligheten (del 2)

5
For mye lykke av Alice Munro er ikke min. Det er en god venn som har lånt den til meg. Jeg har lest noen av novellene i den, men ikke alle. Det er nok fordi jeg tenkte at jeg heller burde lese Munro på engelsk. Jeg er veldig glad i Alice Munro, hun rører meg dypt. Det er altså ikke av manglende interesse at jeg har lagt fra meg en av bøkene hennes halvferdig. Jeg burde levere den tilbake, men det blir slik at når man har hatt noe veldig lenge og glemt å levere det tilbake veldig mange ganger, så blir den tingen nesten en del av inventaret.

Det er nemlig ikke lenge siden jeg traff eieren. Jeg treffer henne stadig vekk. For noen dager siden var vi på restaurant og spiste en fire-retters. Over rødvin og små kokospannekaker fylt med biff, agurksalat, benmarg og karamelliserte reddiker, diskuterte vi virkelighetslitteratur. Hun mente at det aldeles ikke var irrelevant om litteraturen var basert på virkelige hendelser eller ikke, hun mente at Arv og miljø alene ikke var noen særlig bra roman, det var alt rundt den som gjorde den interessant. Jeg var uenig, og hvor skulle uansett grensen gå, man vil jo alltid skrive fra sitt ståsted. Ved å påberope at det man har skrevet har skjedd, setter man andre mennesker i en ubehagelig situasjon, fordi ens egen fremstilling av det som har skjedd er subjektiv, for den andre kan det ha foregått på en annen måte - hvorfor ikke bare si at det er litteratur og at spørsmålet om det har skjedd eller ikke er irrelevant? Det viktigste er om teksten kan si noe sant. 

Det var en betent diskusjon, følte jeg, jeg ville heller snakke om noe annet.

Restauranten vi befant oss i har navn etter en av karakterene til Knut Hamsun. Utenfor var St. Olavs plass. På vei dit hadde jeg gått gjennom en bokhandel. Jeg kikket gjennom Mammut-salget, men fant ikke noe jeg virkelig ville ha. Jeg kjøpte i stedet noen bøker som ikke var på salg. En av dem var Autumn av Ali Smith. Jeg begynte på den noen dager senere. Nå ligger den oppå en stabel klær på badet, oppå vaskemaskinen. Der ligger det til enhver tid en stabel med klær, for i det Hagenske/Beaumonske hjem er det aldri særlig ryddig. I hvert fall ikke noe særlig lenge om gangen.


6
Andre halvferdige bøker i vinduskarmen inkluderer: 2084 av Boualem Sansal, I skyggen av piker i blomst av Marcel Proust og The Origin of Species av Charles Darwin. Førstnevnte er halvferdig, den var helt ålreit, men jeg må ha blitt distrahert da jeg leste den, av noe annet, og så glemt denne romanen. Ålreit, men altså ikke like fengende som 1984, lest i et strekk på en dag. Marcel Proust ble jeg bare lei av. Jeg orket ikke å lese mer om dette høyborgerlige livet. The Origin of Species er faktisk nydelig, Darwin er ikke bare en mann av naturvitenskapen, han kan også skrive. Så, hvorfor har jeg ikke lest den ferdig? Kanskje fordi jeg begynte på den samtidig som jeg traff han jeg nå bor sammen med, å være veldig forelska tar så mye tid og oppmerksomhet. Jeg husker at hunden til han jeg ble så forelska i fikk tak i boka, bokmerket falt ut og nå husker jeg ikke hvor jeg sluttet å lese og hvor jeg burde begynne igjen. Boka har et bitemerke, kjeven fra en hund pynter passende opp omslaget.

Helt øverst i stabelen ligger Hunden av Kerstin Ekman. Den er ikke halvferdig, jeg kjøpte den nylig, har ikke en gang begynt. Jeg var egentlig ute etter en annen bok av Ekman, men bokhandleren hadde den ikke, jeg tenkte at jeg kan vel lese om hunder i stedet for trær, sånn med det første. Ekman har nemlig skrevet en stor bok om trær, som jeg siden fikk tak i, den ligger i stuebordet, på den hylla som er under selve bordet, der man legger bøker man leser for tiden, og magasiner.

Tilfeldighetene skulle ha det til at mens jeg satt og skrev om alle de halvferdig leste bøkene i leiligheten, begynte kjæresten min å vaske leiligheten. Han ryddet ut av alle hyllene på kjøkkenet og spurte om jeg kunne hjelpe å sortere. Det kunne jeg ikke si nei til, siden det er sjeldent han begynner å vaske av seg selv, og attpåtil skulle rydde i hyllene, noe jeg selv aldri gjør, i hvert fall kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det.

Det var tilfredsstillende å gå gjennom alle matvarene i hyllene, noen ting var det to av - bokser med valnøtter, rosiner, vaniljesukker. Man kjøper ting man har, fordi man ikke vet hva man allerede har. Nå vet vi det. Kjæresten foreslår vi skal skaffe oss middelklasseglass til pastaen. Nei og nei, sier jeg, men kanskje det er praktisk. Kaffen ligger jo i metallbokser. Det er mye lettere å porsjonere ut kaffe etterpå, når kaffen ligger i en boks og ikke i posen som man kjøper på butikken.

Etter å ha ryddet i kjøkkenskapene går han til stuebordet, tar ut alle de uleste bøkene og magasinene som ligger der. Der er til og med tidsskrifter med plast rund, som jeg ikke har pakket opp ennå. Jeg har ikke hatt tid til å lese dem. De har ligget der siden i forfjor, uåpnede. Det er altfor mange ord i verden, man rekker ikke å lese alt. Jeg åpner den ene, nummeret har jo mye interessant, jeg lar den bli liggende under stuebordet, det kan jeg lese ganske snart. Andre blader legger jeg i bokhylla. Uleste bøker havner også i bokhylla, mens de halvferdige får bli. Nå som jeg har blitt påminnet om dem, kommer jeg kanskje til å fortsette å lese dem. Hvetekornet av Ngugi wa Thiong'o. Den begynte jeg på, men la vekk ganske fort. Den gikk tregt, og den var ikke slik jeg hadde håpet at den skulle være, jeg la altfor stor vekt på tittelen. Jeg ville lese om hvetekornet, ikke sinte menn. Andre halvleste bøker i stua inkluderer: Økologi, samfunn og livsstil av Arne Næss, Life everlasting av Bernd Heinrich (igjen! der ser dere!), Beckomberga av Sara Stridsberg og To the Lighthouse av Virginia Woolf.


7
Altså, jeg elsker Sara Stridsberg. Jeg har lest nesten alt av henne, men Beckomberga ble jeg altså ikke ferdig med. Kanskje fordi jeg var litt lei, litt lei av å lese om alle disse plagede, hjelpeløse menneskene til Stridsberg. Da jeg var kommet halvveis, ville jeg bare ut av dette mørket. Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å være Stridsberg. Det er så utrolig mørkt det hun skriver om, og likevel skriver hun om det igjen og igjen. Det passer ikke for meg å lese Beckomberga akkurat nå, derfor ligger den halvlest under stuebordet og samler støv. Jeg kommer kanskje tilbake til den senere.

Det er slik at jeg tenker jeg vil lese en bok. Derfor kjøper jeg den, men når den ankommer, har jeg ikke så lyst til det likevel. Sånn var det med Beckomberga. Jeg så at Stridsberg hadde skrevet en bok jeg ikke hadde lest, tenkte at jeg den måtte jeg selvsagt lese. Men tiden var altså ikke inne. Da den kom til meg ble den liggende lenge i vinduskarmen før jeg begynte på den, og da jeg omsider begynte, tok det ikke lang tid før jeg la den vekk.


8
Et sidespor: jeg leste nettopp Like life av Lorrie Moore. Det tok en dag, jeg leste med stor glede. Det var en glede som lignet den jeg hadde da jeg første gang leste Lorrie Moore, den gang Birds of America. Det er ganske mange år siden nå. Forrige gang jeg leste henne er også lenge siden, men da var jeg ikke så begeistret. Da var jeg nesten skuffet, lurte på om Lorrie Moore hadde forfalt, eller om jeg hadde forandret meg på en slik måte at jeg ikke lenger satte pris på det jeg hadde elsket i novellene til Lorrie Moore tidligere. Så gikk det enda noen år og jeg leste Like life, og både Lorrie Moore og jeg var den samme, selv om en viss tid hadde gått. Det var nesten så jeg følte meg mer hjemme i novellene hennes nå, som om det var noe der jeg hadde ant noe om tidligere, men som jeg nå hadde bedre kjennskap til. Ja, sånn er det. Eller var det kanskje slik at jeg mistet meg selv litt på veien, vendte meg vekk fra dette jeg alltid hadde visst?

Hva leser du nå? spør kjæresten min. Jeg svarer at jeg leser Lorrie Moore, som jeg ikke har lest på lenge. Han er en leser, men beveger seg kanskje i en litt annen sfære enn min. Fullstendig adskilte er de ikke, det hender de overlapper. The Sympathizer av Viet Than Nguyen ligger oppå verktøykassa. Jeg hadde den med til Vietnam, og da vi kom hjem hadde kjæresten min lest den, mens jeg ikke ble ferdig. Da vi kom hjem, glemte jeg den. Den ble liggende et sted ute av syne. Den er bare noen kapitler fra å være ferdiglest, men når skjer det? Jeg vet ikke.

søndag 18. februar 2018

Halvleste bøker: En tur gjennom leiligheten (del 1)

1
Jeg leser så mye for tiden, det er fint. Det er knapt noe pensum å lese dette semesteret, det eneste jeg gjør er å planlegge masteroppgaven, lære meg programmering og statistiske metoder som jeg forhåpentligvis får bruk for. Det gjør man best ved å prøve seg fram, det er ikke noe man kan lese seg til. Kanskje er det litt derfor jeg får lest så mye. Når jeg kommer hjem fra universitetet har jeg ikke brukt hele dagen på å lese allerede.

Det ligger bøker overalt, jeg har kjøpt mange, fått mange. Nye bøker og gamle bøker. En venn av meg syntes jeg postet bilder av nye bøker på Instagram hele tiden, nesten hver dag, hvordan klarer du å lese så fort? Jeg leser nok fort, svarte jeg, men frekvensen på bilder skyldes også at jeg begynner på nye bøker hele tiden, jeg holder på med et titalls stykker på en gang.


2
I vinduskarmen på kontoret ligger det en stabel. The Elegant Universe av Brian Greene ligger i bunnen, som et slags fundament. Det er en populærvitenskapelig bok om fysikk. Jeg begynte på den i juleferien for tre-fire år siden, deretter sluttet jeg å lese i den. Kanskje fordi den ærlig talt ikke fenget meg så mye, jeg kan ikke huske hva den handlet om en gang. Det var mens jeg tok et fag som het natur og fysikk, det interesserte meg. Hvordan elektroner eksiterer fra et lag til et annet oppover i atomet, det er noe som skjer under fotosyntesen. Det interesserte meg også hvordan lys fungerer, hvorfor planter er grønne og ikke blå. Jeg var rett og slett interessert i fysikken i den grad den kunne fortelle meg noe om de levende. I The Elegant Universe ble det kanskje litt for abstrakt, for mye astrofysikk, for lite biologi.

På grunn av min interesse for kvantefysikk, hang det et bilde av Niels Bohr på veggen over pulten min, det var da jeg hadde skrivepulten et annet sted enn nå. Samtidig som jeg leste om kvantefysikk, leste jeg om den unge Niels Bohr. Jeg prøvde å skrive litt om Niels Bohr i København, men det ble ikke noe særlig bra. I det aller første utkastet av det som skulle bli debutromanen min, var det et avsnitt hvor hovedpersonene snakker om Niels Bohr, men det måtte siden ut. Det passet ikke å ha med. Niels Bohr forsvant ut av historien, skrivepulten ble flyttet. Istedenfor å vende mot veggen, vender den nå mot et vindu, slik at man ikke lenger er så avhengig av kunstig lys, men lenge klarer seg fint på lyset som kommer utenfra.


3
Inger Christensens samlede dikt ligger over The Elegant Universe. Også det er en tjukk bok, kanskje enda tjukkere enn The Elegant Universe (men nesten like tjukke, derav usikkerheten). Jeg anskaffet meg den etter å ha lest Alfabet. Alfabet er noe av det fineste jeg har lest. Mange ganger i livet hadde jeg lest det ene diktet fra Alfabet, det som handler om aprikostrær, uten at jeg hadde lest noe annet fra Alfabet,  men på grunn av det jeg hadde lest om aprikostrær, ante det meg at hele diktsamlingen ville være fin. Jeg kjøpte Alfabet på et loppemarked for lenge siden, den stod mange år i bokhylla uten at jeg fikk lest den. Da jeg endelig leste den på verandaen en sommerdag, lurte jeg på hvorfor jeg ikke hadde lest den før, hvordan var det mulig å ha noe så bra og ulest i bokhylla? Nå er det de samlede diktene til Inger Christensen som ligger halvlest.

Det er slik med dikt, det går sakte. Man kan ikke bare lese dikt på dikt etter hverandre, en dikters samlede dikt, det går for fort. Dikt skal leses sakte og i små doser.


4
Det er mange pocketbøker i stabelen. Kanskje fordi de er de billigste bøkene. Pocketbøker gjør meg ingenting. En av dem er Ravens in Winter av biologen Bernd Heinrich. Jeg har lest en bok om løping av Heinrich, som jeg likte veldig godt, hvorfor løper mennesket? Det var en bok som ville svare på det. Siden Heinrich er biolog, tenkte jeg at han også kunne ha noe interessant å si om ravner. Jeg er jo veldig glad i kråkefugler, jeg ville lese noe mer om dem. Men Heinrich sier egentlig ikke så mye interessant om kråkefuglene, det handler mest om hvordan han bor alene på en hytte om vinteren og om hvordan han observerer ravnene. Det kjedet meg og jeg glemte bort boka. Nå hører det også med til historien at jeg kjøpte flere bøker av Heinrich på en gang, så nå ligger det flere uleste bøker om fugler av Heinrich i bokhylla. Jeg har ikke noe videre lyst til å lese dem, i hvert fall ikke nå. Kanskje en annen gang.

torsdag 1. februar 2018

Bøker lest i januar - og litt om den jeg selv har skrevet

Fra slippfesten for Grunnleggende plantediversitet på Ås stasjon,
onsdag 31. januar. 



























PROSA
1. POND av Claire-Louise Bennett
2. DER DET BRENNER av Benedicte Meyer Kroneberg

3. ERINDRINGER OM KÆRLIGHEDEN av Kirsten Thorup
4. DEN ANDRA KVINNAN av Therese Bohman
5. VILKÅR FOR LIV av Ingeborg Arvola
6. ALLE DAGERS ENDE av Jenny Erpenbeck
7. BEGYNNELSER av Carl Frode Tiller



POESI
8. JORDSJUKANTOLOGIEN av Stein Torleif Bjella
9. VANDREUTSTILLINGER av Cecilie Løveid
10. SITT HOS MEG av Kristian Bergquist


SAKPROSA
11. VIGDIS, DEL FOR DEL av Kaja Schjerven Mollerin
12. ANOREKTISK av Ingeborg Senneset
13. HERSKETEKNIKKER av Sigrid Sollund
14. DET FØRSTE MYSTERIET av Katharina Vestre


I januar har jeg lest så mange bøker at jeg (nesten) kan kåre den verste og den beste i hver kategori. Av prosa var Pond den beste boka, jeg gikk tilbake i teksten stadig vekk for å lese setninger om igjen. Satt med blyant og underskrev setninger, brettet eselører og hadde den liggende på badet etter at jeg hadde lest den, prøvde å fortelle om den til kjæresten min, men hvordan gjør man egentlig det, den handlet jo om helt hverdagslige ting, ingenting spesielt skjedde, men jeg elsker sånt, å lese om det såkalte ingenting, som egentlig er det meste, alle de små detaljene. Spesielt likte jeg avsnittet hvor hovedpersonen beskriver hvordan en mann viser henne hvordan hun skal kutte agurker, hvordan den da ser så fin ut i et glass med gin, og siden kan hun aldri skjære agurken på noen annen måte igjen. Å, den boka, altså.

Hvilken var den dårligste? Nei, jeg leste ikke noe som var direkte dårlig, men kanskje noe som ikke var særlig minneverdig. Jeg dropper å kåre de dårligste. La oss heller snakke litt om Carl Frode Tillers Begynnelser, en meget god roman. Den var vond å lese, spesielt scenen hvor hovedpersonen er en ung, liten gutt som bevitner en krangel mellom søsteren og moren, hvorpå moren heller middagen ut i vasken i sinne. Det var helt forferdelig.

La oss snakke litt om Den andra kvinnan, som jeg kom tilbake til ut i januar, etter å ha begynt på den like før jeg dro utenlands før jul, og som jeg glemte igjen hjemme i tumultene før vi dro, noe som ergret meg, siden jeg hadde så lyst til å lese videre om denne unge kvinnen som jobber i sykehusets kantine, men bare fordi hun trenger å tjene penger, hun er egentlig ikke en sånn kvinne som hører til i sykehusets kantine. Den unge kvinnen er nøye på det, hun hører egentlig ikke til der, ikke som de andre som jobber der. Den unge kvinnen er nemlig egentlig en forfatter, bare at hun ikke er utgitt ennå. Hun innleder et forhold til en av legene på sykehuset, det er spennende, hun er nødt til å oppleve noe annet enn å traske rundt i kantinen på sykehuset, hvor hun er nøye på å si til de som spiser der at det ikke er hun som har laget maten, hun bare jobber der, hun legger ikke noe stolthet i å være der, hun representerer ikke denne kantinen, hun hører egentlig ikke til der, hun bare jobber der. Det er gjenkjennelig, faktisk, fra da jeg selv jobbet et sted jeg ikke ville vedkjenne meg, en burgersjappe da jeg var i begynnelsen av tjue-årene, jeg hatet å snakke om at jeg jobbet der, for det var ikke det jeg egentlig holdt på med, å, gud, som jeg hatet å måtte vedkjenne meg dette stedet, hvordan jeg knapt hadde jobbet før og ikke visste hvilke rettigheter jeg hadde, hvordan jeg bare måtte finne meg i tingene, som jeg tenker på nå er slik ingen arbeidstakere burde ha det.

Hva med den beste boka i kategori poesi? Sitt hos meg av Kristian Bergquist, nydelig. Den beste boka i kategori sakprosa var Vigdis, del for del. Den var en sann fryd å lese, jeg leste den på vei hjem fra England i begynnelsen av måneden, vi kom altfor tidlig til flyplassen, engstelige som vi er for å ikke rekke flyet, så satt vi der og jeg leste om Vigdis, og jeg trengte et glass vin, fordi jeg selv var opprørt. I blant tittet jeg opp fra boka for å si noe til kjæresten min (som satt og arbeidet), hør, jeg tror det er noe galt i dette livet, gjør jeg de riktige tingene, og han hørte på det, hørte igjen på den tvilen jeg alltid har, som jeg blir sliten av selv. 

Og så sluttet måneden med slippfest for min egen bok, Grunnleggende plantediversitet. Det var en fin kveld. Det var så mange som kom, det var så hyggelig å se, jeg grudde meg sånn på forhånd ("ingen kommer!"), men så ble det bra. 

Det var i går. I dag har jeg vært litt pjusk, familien har vært på besøk, vi drakk kaffe og jeg har fått hjelp av mamma til å henge opp bilder på veggen (typisk meg å ha sånt stående så lenge, før jeg får dem opp). Etterpå gikk kjæresten min og jeg tur med hundene og jeg sendte bøker avgårde, før vi gikk hjem og jobbet i senga (jeg skrev en anmeldelse av Det første mysteriet). I morgen begynner studiesemesteret, og godt er det, å komme seg ut av denne litt rastløse tilværelsen jeg har hatt siden midten av desember. (Om én måned kommer jeg til å ønske meg tilbake.) Det til tross for at jeg har flere små stabler med bøker jeg har kjempelyst til å lese liggende rundt, det står ikke på det. Det har bare vært litt lite å gjøre i forhold til ellers, og jeg tror ikke jeg takler det så bra. Blir misunnelig på kjæresten som har noe å jobbe med hver eneste dag. Her går jeg og er uproduktiv, mens han jobber hver eneste dag, selv i helga. Det er ikke det at jeg kjeder meg, men jeg gjør ikke noe produktivt, hvilket er absurd, i og med at jeg er tilhenger av at folk generelt skal jobbe mindre og heller bare gjøre ting de har lyst til, som i mitt tilfelle er å lese og gå på ski, men så får jeg så dårlig samvittighet likevel. 

Men ok, nok om det. Februar er kort, så kommer mars, og da reiser vi til San Francisco. Tips?