fredag 31. oktober 2014

Bøkene jeg (knapt) leste i oktober

Oktober. Om man ser bort fra 'moden kvinne', skulle man tro det var jeg som hadde sendt inn dette problemet til spalta Vigdis vet i Bokvennen: 




mellom

SAKPROSA
1. KJELL ASKILDSEN. ET LIV av Alf van der Hagen

2. NOT THAT KIND OF GIRL av Lena Dunham

---

DEN BESTE BOKA
Boka om Kjell Askildsen. Svært godt skrevet biografi om en av mine favorittforfattere. Har lest an del anmeldelser av boka, hvor det skrives at van der Hagens sakprosa likegodt kunne vært prosa, og det sier jeg meg enig i. Samtaleformen i blandet tidligere upubliserte tekster av Askildsen fungerer glimrende. Selv klarte jeg nesten ikke å legge boka fra meg. 

DEN KJIPESTE BOKA
Not That Kind of Girl. Rævva. 

torsdag 23. oktober 2014

Stalkende forfattere og uempatiske bokbloggere

Jeg er sistnevnte. Og på Flamme-bloggen sier jeg litt om hva jeg synes om førstnevnte: http://www.flammeforlag.no/bryr-meg-ikke-om-hva-en-forfatter-matte-fole/

Om det skulle være interessant, er artikkelen til Kathleen Hale å finne her.

Illustrasjonsbilde: Dette er en bok jeg har skrevet bare gode ting om. Lorrie Moore
er generelt en forfatter jeg bare skriver gode ting om. 

tirsdag 21. oktober 2014

Det er dette du må lære å tåle

En av tingene jeg er redd for er å bli avslørt, men avsløres for hva er ikke alltid så lett å vite. Av og til, spesielt når jeg er full, kan det hende jeg sier ting som jeg etterpå skulle ønske jeg ikke sa, ikke fordi jeg ikke mente det, men fordi det kanskje ikke ble så nyansert som det egentlig er, eller at det var informasjon som ville sett annerledes ut med flere fakta, noe som ikke kunne stå der alene, som ville ta seg helt annerledes ut der alene enn om man visste alle de andre tingene også. For eksempel drar jeg en dag på en foreningsfest hvor jeg forteller noe om meg selv til en studievenn, hvorpå hun svarer: Det er jo litt spesielt, uten at jeg utdyper hvorfor, et hvorfor som kanskje ville forklart det bedre, men som ikke føles riktig å fortelle heller, litt for mye på en gang kanskje, jeg er redd for å vippe folk av pinnen, skåner dem fra den pinlige stillheten som kunne etterfølge en slik informasjon, og jeg tenker på en venninne, en veldig god venninne, som alltid sa, da vi var yngre, at jeg måtte slutte å si A uten å si B, du kan ikke si A uten å si B!, hun var virkelig irritert på meg for det, jeg husker en gang hun virkelig var opprørt over at jeg gjorde det, ja, nærmest såret, sint, og jeg husker at det etterlot meg med en følelse av å ikke ville gjøre det mer, jeg skjønte hvor dumt det var (selv om jeg ikke alltid, som nå, gjorde det med vilje). Men noen ganger er det ikke slik at man tenker så mye over hva man sier, det bare kommer ut, og man innser, dette skulle jeg ikke ha sagt, for det er ukomplett med resten, og resten, vil jeg virkelig si resten? Og jeg tenkte på det etterpå, sa jeg virkelig dette, men siden: jaja, det får vel bare være sånn at jeg sa det. Av og til angrer jeg på det jeg skriver også, men som oftest får ingen se det jeg angrer på at jeg skrev, det ligger bare på pc-en min og bringer en skam som brer seg ut i kroppen min hver gang jeg ser på det siden, når jeg tar en titt på det, skrev jeg dette? Skrev jeg virkelig dette? Og det trenger ikke ta så lang tid heller, kanskje bare to dager, jeg sitter en fredag ettermiddag og skriver og skriver, spiser brødskiver med brunost og skriver for meg selv, kanskje av og til avbrutt av kattene, mens hun jeg bor med har dratt av sted, og jeg skriver, og noen dager etterpå, når jeg tenker på hva jeg har brukt helga til, kommer jeg på det jeg skrev og jeg tenker, virkelig?, og jeg tenker at nei, det neste jeg skriver skal være så, så mye bedre, ja, det skal virkelig være noe, det skal være det virkelige. Og så tenker jeg at den tanken, den tanken har jeg tenkt hundre ganger før, at skal det bli noe, og gjentagelsen føles gammel, som om jeg er blitt gammel, og jeg tenker: hvorfor skal jeg slite med sånne tanker så mye, om at skal jeg skrive, kanskje jeg bare skal gi opp, gi det helt opp, som jeg nesten har gitt opp å lese; jeg leser i Bokvennen, i spalta til Vigdis Hjort, det er noen som har sendt inn et spørsmål, hvordan få lesegleden tilbake?, og Vigdis svarer; Kanskje får du den aldri tilbake, ikke på den samme måten som du hadde før? Og jeg tenker, jeg har også mistet den! Jeg, som spørsmålsinnsenderen, spyr nesten ved tanken på å lese skjønnlitteratur. Jeg tenker med skrekk på den våren jeg bare leste, leste, leste, leste i min ensomhet, som om lesing er blitt det samme som det, ensomheten, og jeg vil ikke ha den, vil ikke befatte meg med den (hvem vil egentlig det?), og alt jeg leser blir sakprosa, for det gjør det liksom litt bedre, er ikke helt det samme. Jeg vil ikke lese under treet sammen med Marcel, eller på rommene våre mens alt skjer utenfor, menneskene vi hører fra underetasjen; og innsenderen, en kvinne, en moden en sådan, sier: Det er så mye annet å fylle livet med, og jeg nikker gjenkjennende, selv om jeg ikke er en moden kvinne (det har vi ikke til felles, innsenderen og jeg), det er så mye annet, som: Skogsturer, matematikk, hester, levende mennesker og naturdokumentarer. I hylla i stua står Reisen til nattens ende av Céline, jeg har sagt til en venninne at jeg skulle lese den, vi skulle lese den på likt og snakke om den etterpå, men jeg har ikke begynt. Jeg har bare bladd i den, lest tilfeldige avsnitt om sinte mødre, det er alt, og jeg vet ikke når jeg kommer til å begynne. Jeg har lest om valpetrening, hundetrening; jeg har lest gamle hestesportblader som min samboer har tatt med hjemmefra, jeg leser This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate av Naomi Klein på nettbrettet, og jeg leser om fotosyntese, medlemsbladene til WWF mens det nye nummeret av både Vinduet og Bokvennen fort havner under stuebordet, shit. Også skriver Vigdis Hjorth at spørsmålsinnsenderen kanskje bør lese Herta Müller, og hun skriver om hvorfor, hvorfor det er så spesielt, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få noen større glede av det enn det jeg allerede har lagt fra meg, ja, selv Vigdis har jeg lagt fra meg, en rosa pocketbok jeg kjøpte på en bruktbutikk sammen med noen blomstervaser jeg putta roser oppi, som nå er visnet og kastet for lenge siden, jeg leser to sider om gangen med dagers mellomrom, i den rosa pocketboken som av og til ligger på badet, noen ganger i hylla (hvor jeg glemmer at den finnes), noen ganger på pulten ved siden av senga fordi jeg har intensjoner om å lese i den før jeg sovner, men det jeg gjør istedet er å sjekke e-posten og se om det er kommet noe nytt på finn.no og kanskje spille noen brett på Wordfeud, og kvinnen som er ulykkelig forelsket i en litteraturprofessor får være i fred, hun kommer ingen vei, er bare ulykkelig forelska for alltid, er bare alltid på vei til Trondheim for å treffe ham, hun kommer ingen vei, alltid er det bare det, mens livet går sin gang og jeg gjør alle de hverdagslige tingene som alle mennesker gjør, og noe av det jeg er redd for, er å bli avslørt som kjedelig, selv om jeg selv liker alt det jeg gjør, vil jeg ikke at folk skal synes jeg er kjedelig, å, jeg er så redd for det, ironien i det hele, på en side bryr jeg meg så lite om hva folk synes, på en annen side betyr andres mening alt, og det finnes ingen konklusjon om det, ingen, noen dager er man full av redsel, andre ganger så fandenivoldsk, ingenting betyr noe, men likevel er det noe som betyr så mye at man kjenner det i langt inne i sjela, kanskje hjertet, shit, at det skal være sånn, alltid.

torsdag 16. oktober 2014

Lengsel




















Noen spurte meg en gang hva min motivasjon for å stå opp halv syv om morgenen og regne matte var. Dette er svaret. (Ihvertfall et av dem.)

torsdag 9. oktober 2014

Kjell Askildsen på Litteraturhuset


I går dro jeg på Litteraturhuset for å høre på en samtale mellom en av yndlingsforfatterne mine og en knakende god forfatterintervjuer. Salen var fullstappet, og de hadde tilogmed satt opp en skjerm i et annet rom for de som ikke hadde fått vanlig billett. Etterpå stilte jeg meg i signeringskø til en bok for første gang i mitt liv. Alf van der Hagen skrev datoen og jeg tror jeg rødmet foran Kjell Askildsen. Ble like starstruck denne gangen som forrige gang

Hadde det ikke vært for at jeg har oppgaver om ferskvannsøkologi å gjøre hadde jeg brukt hele dagen til å lese denne boka. 

onsdag 8. oktober 2014

Bokfrokost cxvi


























Om bare av Vigdis Hjort.
banan.
ristet brød med kremost og italiensk salat.
grønn chai te.

Leser litt før jeg går på ebolamøte med Bioteknologirådet, karrieredagen ved NMBU og så drar til Oslo for å se Kjell Askildsen i samtale med Alf van der Hagen på Litteraturhuset. For en spennende dag!

lørdag 4. oktober 2014

NOT THAT KIND OF GIRL av Lena Dunham

I 2012 ble første sesong av tv-serien Girls vist, og min begeistring var stor. Jeg kjente meg igjen i samtalene, drømmene, vennskapene, festene, forholdene, hvordan ting ikke går som det skal etc. Lena Dunham, skaper av serien, regissør og manusforfatter, hadde klart å gjøre som den mye siterte replikken fra første episode: 'I don't want to freak you out, but I think I may be the voice of my generation. Well at least the voice of a generation.' Setningen, utsagt av rollefiguren Hanna, spilt av Dunham selv, hadde vært som en selvoppfyllende profeti. Siden har det vært to sesonger til, og jeg har også sett Dunhams film fra 2010, Tiny Furniture. Mens Tiny Furniture var som en filmversjon av første sesong av Girls, noe som jeg på det tidspunkt, med min nye begeistring, likte godt, var de to neste sesongene av serien av dabbende kvalitet. Det som først var et godt portrett av jenter på noen-og-tyve, ble atomisert til å handle om fire jenter med sine innovervendte liv og problemer, stadig aldrende, til de begynte å nå en alder hvor man bare hadde lyst til å si: Skjerp dere. Særlig kan nevnes hovedpersonen Hannah, som stadig vekk, med sine spesifikke problemer, føltes som en kopi av Lena Dunham selv, noe som jeg fikk bekreftet av å lese Not That Kind of Girl, hvor flere av essayene føles som noe jeg allerede har hørt, nemlig sett, i Girls. 

Til tross for at begeistringen avtok med de senere sesongene, så jeg faktisk fram til å lese Not That Kind of Girl. Jeg tenkte meg at den kom til å være vittig, feministisk, med mange gode poenger, med andre ord mer som Girls sesong 1 og ikke sesong 3. Lite ante jeg hvor rett og feil jeg skulle ta, at den ikke var verken vittig eller spesielt feministisk, men som Girls, ja, som i: Oppgulp, rester, en dårlig kopi av en kopi. Not That Kind of Girl, med undertittelen A Young Woman Tells You What She's "Learned", er en essaysamling, en essaysamling som føles mer ut som en samling tilfeldige notater, episoder fra et liv, Lena Dunhams liv. Stadig vekk lurer jeg på meningen med å fortelle disse tingene, ikke er det interessant, relevant for noe eller spesielt morsomt. Hele boka handler bare om meg, meg, meg. Alt hun må til psykiatere for å fikse, alle problemene som foreldrene lar henne ha som liten ved at de syr puter under armene hennes, hvordan hun er annerledes andre barn, hvordan hun må få hjelp til alt og at hun er redd for å sove om natten, at hun lider av obsessive compulsive disorder, at hun var på sommerleir tre somre på rad og liker å stå på vannski, hvem bryr seg? Virkelig, hvem bryr seg? Jeg tror ikke jeg har lest noe mer narsissistisk i hele mitt liv og sliter med å se at denne boka har noen verdi i det hele tatt, annet som et skrekkeksempel på hvordan samfunnet i våre dager har blitt så sentrert om individet. Det stadig økende behovet for å være spesiell, skille seg ut, tilegne seg rare allergier og special needs fordi det er noe med en som gjør at en ikke er akkurat som alle andre. Å si at man har allergi for grønnsaker og grønne oliven kan få noen til å føle seg individualistiske og spesielle i et middagsselskap (hvorfor? kanskje fordi de ikke har noe annet å komme med?), men Lena Dunham tar kaka, hun har prøvd å fortelle det samme om seg selv gjennom hele tre medier. Jeg håper, men tror ikke, at denne boka vil være siste gang.

torsdag 2. oktober 2014

We see ourselves as some sort of god, we walk around the earth and decide who will live and who will die, and what will be destroyed and what will be saved, but the fact is that we're just a bunch of primates out of control. 
- Cpt. Paul Watson

onsdag 1. oktober 2014

Ti bøker som har påvirket meg

En gang i august ble jeg utfordret av en venninne på Facebook til å liste opp 10 bøker som har hatt en påvirkning på mitt liv. Kom ikke på det igjen før jeg nylig så noen andre gjøre det, og skrev min egen liste. Det jeg derimot ikke gjorde, var å forklare hvorfor bøkene er på listen. Så her er lista, og hvorfor

1. Drømmefakultetet av Sara Stridsberg
Leste denne den sommeren jeg bodde i København og ikke visste hva jeg skulle gjøre etterpå. Hadde en kjæreste som aldri stod opp. Syklet rundt på måfå og skrev og trodde det skulle bli noe. Drakk mynte- og kirsebærsaft og leste meg gjennom bokhylla til arkitektstudenten vi leide leiligheten til, på Østerbro. Gjenoppdaget hvor stort litteratur kunne være, noe så sterkt og forferdelig hadde jeg knapt lest før. Da jeg kom hjem var det mange viktige ting jeg ikke hadde funnet ut av ennå, men leselysten var umettelig og etterhvert bestemte jeg meg for å studere litteraturvitenskap. 

2. Trolldomsfjellet av Thomas Mann
Bodde i Bergen, hadde et halvt år igjen av bachelorgraden i litteraturvitenskap; løp slavisk en mil hver dag og var generelt forferdelig miserabel med tilværelsen. Flikket på en bacheloroppgave om Virginia Woolf, levde på havregrøt og skjønte ikke poenget med noe, egentlig; livet, litteraturen, (den såkalte) kjærligheten, alt sammen. Leste Trolldomsfjellet som en av de siste bøkene på studiet, og den ble hengende ved meg. Tenkte stadig vekk på den mens jeg trasket brostein for meg selv. Hele våren kom den tilbake til meg, og om sommeren. Da jeg endelig bestemte meg for at jeg skulle studere realfag og faktisk gjøre noe nyttig for verden, var det som en slags motsatt Hans Castorp. Jeg vil ikke være som han, tenkte jeg.

pi
3. Mio, min Mio av Astrid Lindgren det går bra
Fordi det var den første boka jeg leste.

4. 
Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen 
Leste Kjell Askildsens samlede da jeg nettopp hadde flyttet sammen med kjæresten. Skjønte at det ikke bare var meg som følte meg ensom sammen med kjæresten, men at det egentlig faktisk var sånn det var. At alle mennesker er ensomme og aldri helt og fullt kan kjenne noen andre.

5. 
Birds of America av Lorrie Moore
Denne kjøpte jeg i et antikvariat i New Orleans og leste den mens vi reiste gjennom det nord-amerikanske kontinent i tog og bil. Tenkte mye på at jeg egentlig ikke burde studere litteraturvitenskap på denne turen, at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Da jeg kom tilbake til Norge erklærte jeg at jeg skulle slutte på litteraturvitenskap. (Men så fikk jeg så gode karakterer at jeg ikke kunne slutte likevel. Uansett var kimen der, og jeg har siden lest nesten alt av Lorrie Moore.)

6. Den fremmede av Albert Camus

Denne er bare med på lista fordi den gjorde stort inntrykk og alltid har kommet tilbake til meg.

7. Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez

Fordi den er så bra. En av de beste bøkene jeg har lest. Har bidratt sterkt til at jeg nå ofte blir så sur når jeg leser skjønnlitteratur. Alt det middelmådige. Alt det folk skriver som ikke er denne boka.

8. Et drømspill av August Strindberg
Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lest den. Mange. Også noe av det beste jeg har lest. Fuck Ibsen. Et drømspill fikk meg til å virkelig skjønne at teater ikke trenger å handle om borgerskapets tåpelige små problemer. (I-landsproblemer ville jeg kalt det i dag.) Jeg var vilt begeistret, og er fortsatt vilt begeistret for den aldeles gærne Strindberg. (Synd han ikke lever i dag. Det skulle politisk korrekte Sverige hatt godt av.)

9. Mysterier av Knut Hamsun
Denne er på lista fordi det er den beste boka av en av mine største favorittforfattere. Hamsun får meg til å le, og det er ikke ofte det skjer. Når jeg har lest altfor mye dårlig/middelmådig er det bare å lese Hamsun, så kommer jeg på hva litteratur faktisk er for noe.

o
10. Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Visste ikke helt hvilket av verkene hennes som jeg skulle sette her, kunne likegodt vært en av de andre jeg har lest. Virginia Woolf er bare helt fantastisk. Vill og farlig, fryktinngytende, intelligent, vittig, skarp, melankolsk og livsbejaende, sinna, ærlig, alt; ja, verden, det er sånn verden er, sånn som hun skriver. At jeg har plassert henne nederst på lista betyr ingenting, denne lista er ikke kronologisk. 
How sad to think that nature speaks and mankind doesn't listen.
- Victor Hugo