lørdag 31. desember 2016

Bøker lest i desember


Èn av bokhyllene mine (+ hund). 



Hadde siste eksamen ganske sent, og etter det har jeg stort sett vært på fylla. Alle unnskyldningene. I 2017 skal jeg lese flere bøker enn jeg har gjort i år. Jeg skal også lyst-lese litt mer. 

Mengele Zoo var den beste skjønnlitterære boka jeg leste. Jeg leste Nygårdshaugs Chimera i sommer og kan ikke fatte at disse to er skrevet av samme forfatter. Bortsett fra at temaet er det samme (øko-fascisme/-terrorisme) er kvaliteten på bøkene ekstremt forskjellig, skulle tro de var skrevet av to ulike forfattere. 

Ellers anbefaler jeg også Sapiens. 

Godt nyttår og godt nytt år!


SAKPROSA
1. SAPIENS. EN KORT HISTORIE OM MENNESKEHETEN av Yuval Noah Harari
2. THE MEANING OF HUMAN EXISTENCE av Edward O. Wilson

PROSA
3. ANNIHILATION av Jeff VanderMeer
4. MENGELE ZOO av Gert Nygårdshaug

POESI
5. HVORFOR ER JEG SÅ TRIST NÅR JEG ER SÅ SØT av Ingvild Lothe

onsdag 30. november 2016

Bøker lest i november




Til tross for masse å gjøre, at Svalbard på et tidspunkt var varmest i landet, at USA valgte en president som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, semesteroppgaver som skal leveres inn og eksamenslesing, har november vært en sykt fin måned for min del. November har flydd forbi. Er forelska, teit, glad og driver snart vennene mine fra vettet. Livet altså, det kan være sånn som dette. Og snart er det studiefri, da skal jeg skrive. Fyttikatta, som jeg lengter etter det. Enn så lenge gjenstår det å lese en del Høyesterettsdommer og vitenskapelige artikler om polyploidy hos hvete.

Leste ikke noen dårlige bøker denne måneden, så jeg nøyer meg med å si at den beste leseopplevelsen var Hillbilly Elegy. Meget god og interessant bok om Rustbeltet i USA, om dem som mange av oss middelklasseeuropeere arrogant liker å avfeie som 'white trash'. Hadde faktisk problemer med å legge den fra meg.


PROSA
1. LAND INGEN HAR SETT av Edvard Hoem

SAKPROSA
2. LANDSKAP I ENDRING av Dag O. Hessen
3. HILLBILLY ELEGY: A MEMOIR OF A FAMILY AND CULTURE IN CRISIS av J.D. Vance

fredag 18. november 2016

Nordlyset

Når kommer du hjem fra villmarken, spør han. Snart, sier jeg. Jeg sitter på toget hjem. I bagen min over setene ligger svett ullundertøy og avgiftsfri vodka. De siste dagene har jeg tilbragt på Svalbard. Jeg har sett nordlys og opplevd mørketiden for første gang. Nordlyset kunne vært grønnere, månen tittet fram og overlyste det hele, men jeg så det. Jeg så hvordan det beveget seg. Øyeblikket var noe jeg hadde forestilt meg i årevis. På rommet mitt ligger det en post it-lapp hvor jeg har skrevet ned de viktige tingene her i livet, hva er det som er viktig å gjøre her i livet, og på et av punktene stod det: Se nordlyset. Listen er kort, det er ikke mange punkter på den. De andre er: Skrive en roman, ta en mastergrad, kjøpe en hest, fortsette å gjøre alt jeg kan for å redde verdens biologiske mangfold. Jeg skrev lappen i en periode hvor jeg følte at ting hadde begynt å skli ut, jeg følte jeg hadde mistet fokus. Det var plutselig blitt så mye annet, uviktige ting tok altfor stor plass. Kort og presist måtte jeg minne meg selv på hva livet egentlig dreier seg om, hva jeg selv har valgt at det skal dreie seg om.

Betydningen av nordlyset kan diskuteres. Nå har jeg sett det, uten å bli en ny person. I overført betydning representerer kanskje ønsket om å se nordlyset at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Nordlyset har jeg villet se siden jeg var ungdom, minst, nå er jeg snart tretti. Slik er det med mange ting. Man får ikke alt man vil med en gang, men det kommer. Det er en tid for alt, så å si.

Mannen jeg tilbragte fem år med klagde ofte på hvordan jeg alltid sa jeg skulle ting, uten at det ble noe av. Det er ikke sant. Mye av alt jeg har villet har skjedd, det har bare tatt tid. Fem år er ikke en lang nok observasjon. Mange av tingene jeg ennå ikke har oppnådd, bekymrer jeg meg ikke over. Det kommer til å skje, tenker jeg, det tar bare tid.

Jeg spør vennene mine hva de ville ha sagt til sitt 16-årige jeg, hvilket råd ville de gitt. Mange svarer at de skulle sagt at det var ikke så viktig å bry seg om hva andre mener. Et godt råd, for de fleste gir jo faen. Akkurat dét er det beste med alderen - jo eldre man blir, jo mindre bryr man seg om hva andre synes. Jeg ville sagt til mitt 16-årige jeg: Slapp av, alt ordner seg - på en eller annen måte.

onsdag 2. november 2016

Rus

En ettermiddag sitter jeg og skriver, jeg har en middagsavtale med en venn som jeg kommer for sent til. Når jeg ankommer sier jeg unnskyld, selv om forsinkelsen ikke var så stor, for noe av det verste jeg vet er når folk kommer for sent eller ikke holder avtaler. Han sier at det ikke gjør noe, et kvarter slingringsmonn må man vel regne med. Ikke hos meg, sier jeg.

Jeg forteller ham at jeg har tusen ting å gjøre i studiene, det er en semesteroppgave jeg såvidt har begynt på og en mindre oppgave om Darwins finker som skal leveres til over helga. Jeg skal dessuten arrangere en hyttetur til Naturvernforbundets hytte i helga, og på fredag er det en biologkonferanse. Dette er det tyngste semesteret noensinne, sier jeg til N. Det er ikke ofte man hører sånt fra deg, sier N. Jeg har ikke en gang løpt, sier jeg. Jeg har ikke løpt på nesten to uker, kanskje over to uker, jeg har mistet oversikten. Men jeg løper for å hindre rastløshet, og det har jeg ikke nå. 

Jeg forteller pappa i bilen på vei hjem fra en kort hyttetur: I januar skal jeg leie et hus i Hellas og skrive. Han sier: Hvis det var jeg som måtte skrive, så hadde jeg bare gjort det med en gang, ikke ventet til siden. Jeg vet ikke om det er godt råd, men det er det jeg allerede har gjort. Altfor ofte i høst har jeg skjøvet studiene bort og skrevet i stedet. 

Jeg kommer for sent til nesten alt. Til øvingstimene, til forelesningene, til avtaler med venner. Noen ganger er det min skyld, andre ganger har det vært togstreiken, utenfor min kontroll, men det jeg kanskje kunne ha gjort var å dra i god tid. Jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan bruke sykkelen min. Det går mye fortere med den. 

S og jeg har kjøpt flybilletter til Barcelona. Vi skal sitte i en leilighet langt borte fra folk vi kjenner og skrive. Det klør i fingrene mine, i sjela, det er alt jeg vil. Jeg sier til P på en fest at det eneste jeg egentlig vil i livet er å skrive, selv om det ikke gjør meg lykkelig. Vi snakker om hvordan livet er. Hva er det som gjør oss fornøyde? 

Vi er hjemme hos meg, hver for oss, han i stua, jeg på rommet mitt ved skrivepulten. Vi skriver begge to. Jeg skriver en litteraturanmeldelse og blir ferdig. Jeg er ferdig, sier jeg. Føles det ikke godt, sier han. Jo, sier jeg, men det var ikke så langt. Det spiller vel ingen rolle, sier han, ingenting er som å bli ferdig med å skrive. Det er sant, sier jeg. Men det varer kortere og kortere for hver gang. Før kunne jeg være fornøyd lenge etterpå, nå blir jeg fort urolig igjen. 

Det jeg har slitt med i årevis er min mangel på strukturerende plott. Stort sett har jeg skrevet fra dag til dag, protagonistene har ikke gått fra A til B, alt har bare vært i en salig røre. Jeg har også vært splittet mellom to prosjekter, begge to har jeg tenkt på som to paralleller i årevis. Plutselig slo det meg hvordan jeg kunne fusjonere dem sammen, og plutselig fikk jeg plottet mitt. Begge deler skjedde samtidig. Da det skjedde følte jeg en stor glede og oppspilthet, jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg ikke hadde tenkt på før. Det hadde vært rett foran nesen min hele tiden. Det var så enkelt, likevel ville det romme alt. Plutselig visste jeg hvordan jeg skulle få alle delene jeg har jobbet med siden jeg var nitten til å passe sammen. Plutselig skjønte jeg hvordan delene skulle settes sammen til et hele.  

Og er det ikke det som er poenget med å skrive, å strukturere alt man tenker på, å forsøke å skape orden av kaos? Det er alt jeg vil. 

mandag 31. oktober 2016

Bøker lest i oktober

























Tror jeg har det travleste semesteret noensinne, likevel har jeg lest noen bøker. De aller beste bøkene var Om sommeren og Historia om det tapte barnet, mens den kjipeste boka var Du dør ikke. Og apropos Knausgård, så var jeg på Oslo Nye her forleden og så Riksteaterets oppsetning av Min kamp. Det var faktisk veldig bra. Anbefales!


PROSA
1. OM SOMMEREN av Karl Ove Knausgård
2. HISTORIA OM DET TAPTE BARNET av Elena Ferrante
3. DETTE ER HELT NØDVENDIG av Benedicte Meyer Kroneberg
4. DU DØR IKKE av Linn Strømsborg
5. HVER GANG DU FORLATER MEG av Linnéa Myhre

torsdag 20. oktober 2016

60 DAMER DU SKULLE HA MØTT av Marta Breen og Jenny Jordahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 4. oktober 2016. 


Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt
Ujevn sakprosa i tegneserieform.


Åtte av ti biografer som gis ut i Norge i dag, handler om menn. Dette syntes Breen og Jordahl var for ille, og derfor har de samarbeidet om å lage denne tegneserieboka om 60 norske kvinner. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, lyder undertittelen. Dette er virkelig for de som har det travelt. Hver kvinne får sine 2-4 sider. Det føles ut som en slags speed-dating. Ikke før man har rukket å lese litt om en kvinne, er det videre over på neste. Kanskje litt for fort etter min mening. Det er flere ganger jeg tenker at denne kvinnen skulle jeg gjerne lest mer om. Samtidig er man jo blitt advart: Dette er en bok for dem som har det travelt. Og kanskje er det nettopp en god ting at boka gir leseren en smakebit på alle de grepa kvinnene som har levd og gjort sitt for kvinnesaken i dette landet. Den evner å pirre nysgjerrigheten, så er det opptil leseren å oppsøke videre litteratur om kvinnene. Og om ikke, så har den i hvert fall gitt en oversikt.

Det er en spenstig og til tider morsomt bok, men boka mangler den snerten som forfatternes tidligere samarbeidsprosjekt, F-ordet, hadde. (Sammen med en tredje forfatter, Madeleine Schultz.) Det er som om 60 damer du skulle ha møtt prøver å være like kul, men ikke får det helt til. Hva man får vite om hver enkelte kvinne er dessuten ikke alltid like interessant. Enkelte ganger kan det nærmest virke som om det man får vite om en kvinne bare er fyllstoff fordi forfatterne ikke fant noe mer interessant å fortelle om vedkommende. Det er også kvinner jeg savner. Hvor er for eksempel Hanna Resvoll-Holmsen, Norges første kvinnelige naturverner og en pioner innenfor botanikk og realfag i akademia? Det er en skam at hun ikke er med! Det er klart det ikke er plass til alle, men enkelte av de omtalte kvinnenes meritter blekner i forhold til hennes. Dessuten virker det litt rart å bruke så mange sider på Sonja Henie når poenget med boken er å fremheve de som er tilsidesatt i historien. Alt i alt et spennende prosjekt, men med et ujevnt resultat.  

onsdag 19. oktober 2016

Demninger

Midt i en forelesning om et nytt kartleggingssystem for naturtyper i Norge kjenner jeg det. Det knyter seg i brystet, noe som minner om sommerfugler i magen kommer til, bortsett fra en viktig faktor, de er ikke knyttet til glede. Jeg er ikke forelska i noen, situasjonen jeg befinner meg i er vanlig, menneskene som omringer meg er de samme som alltid. I ukevis har jeg befunnet meg i dette klasserommet en gang i uka, det må være noe som kommer innenfra som utløser den klamme følelsen, hvis dette fortsetter kommer jeg ikke til å få puste, tenker jeg. Rekker jeg ut, tenker jeg. Kanskje jeg må spy, tenker jeg og kjenner en vag antydning til kvalme før det roer seg ned, men ikke uten at knuta i brystet forblir, følger med meg til lesesalen og forhindrer meg i å gå inn i kantinen og spise lunsj. Tanken på mat gjør meg kvalm, som i morges, i går og i forgårs. Dette kan ikke fortsette, sier den rasjonelle delen av hjernen. Jo, sier den andre som ikke klarer å håndtere alt sammen, det er altfor mye. Kanskje det går over, ok, sier den rasjonelle og slik møtes de på halvveien. Jeg gir deg noen dager til, sier den rasjonelle. Så får vi se. Likevel vet jeg hva som venter. På fredag er det fest, jeg har sett på attending-lista hvem som kommer og det var ikke behagelig. Jeg må ikke dra på festen, jeg kan la være, kan jeg ikke, det føles likevel ikke som et alternativ, jeg gå. Jeg kommer til å drikke for mye og gjøre teite ting, også N tror det, hun mener det er typisk meg. Du gjør jo ganske drastiske ting, sier hun. Dramatiske ting. Jeg er en dramatiker, kanskje en drama queen, jeg liker ikke å tenke på at jeg kanskje er det, vil ikke være det, kan du ikke bare drikke mindre, sier N stadig vekk, men det er lettere sagt enn gjort, jeg har ikke kontroll, mister den, ser for meg hvordan det kommer til å skje. Jeg kan jo ikke ikke dra, det er å sluntre unna, jeg ville gått på denne festen hvis livet var alminnelig, altså dersom jeg befant meg i en tilfreds væren så å si, jeg skal vel ikke flykte heller. Dessuten er det F som skal ha festen og jeg gleder meg til treffe ham. På fredag, sier han. Jeg får ikke ikke komme.

Jeg søker ly på lesesalen, prøver å lese artikler om hogst i Amazonas, det er heldigvis lenge til neste forelesning, eller uheldigvis, jeg har lyst til å løpe en mil, enten det eller kjøpe sigaretter, en av de tingene. Jeg skal kaste ut matrestene fra forrige uke når jeg kommer hjem, ikke fordi det er gammelt og uspiselig, eller jo, det er uspiselig, tacolefser og brød, det skal jeg ikke ha. Og nøttene, rester fra fjellturen vi var på i helga, da vennene mine hentet meg tidlig fredag morgen, jeg hadde sovet én time, de måtte hjelpe meg å pakke sekken, jeg satt i baksetet og skrev ferdig en litteraturanmeldelse som jeg ikke hadde gjort ferdig dagen før fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg, denne hjernen, denne hjernen, og så lite kapabel til å bli sittende og skrive ferdig, denne uroen som slo inn, som har blitt liggende, ikke en gang på fjelltur forsvant den, kanskje var det fordi vi så høyspentmaster og demninger - en form for uro på Hardangervidda, ledningene som vibrerte og den skarpe streken som demningen lagde midt i landskapet, en klar avgrensning: her er natur, her er kultur - her er mennesket. Ikke noen forandring langs en gradient, lik kalken gjesteforeleseren snakker om uten at jeg egentlig får så mye med meg, konsentrerer meg om å puste rolig, ok, dette går bra, dette går bra, sant.

Jeg vet hva som er i veien, det er ingenting mystisk. Jeg forteller det til N, jeg forteller det til S. Jeg ler når jeg forteller det, som om det er morsomt, lol, en morsom historie. Og det er ikke løgn noe av det jeg sier, men ingenting av det jeg sier samsvarer med slik jeg opplevde det, og etterpå angrer jeg på at jeg sa tingene, kunne jeg ikke heller beholdt dem for meg selv, jeg trodde kanskje det skulle hjelpe, men det gjør det ikke, det får tingene til å virke så små, er det ikke bare å kvinne seg opp, gå videre, men hvis ikke dette, hva da?

Under en søndagsmiddag sier M at han ikke forstår hvorfor det ikke bare er å riste ting av seg. Man lever slik man vil, sier han. Jeg nevner ikke at han brukte mer enn et år på å slutte på det forrige studiet som han hatet, har han helt glemt det? Det var ikke bare å gjøre det. Han synes jeg befinner meg på et tenåringsstadium, voksne mennesker vet bedre, sier han. Men jeg hører ikke på en person som synes skjønnlitteratur er unyttig.

Vi drar ned fra fjellet tidligere enn tenkt fordi vi ser på værmeldingen at det skal begynne å snø og O har ikke byttet til vinterdekk. Det er sent når vi kommer hjem, jeg legger meg til å sove med en gang. Ennå vet jeg ikke at det skal bli verre, at uroen skal vokse seg større, som en snøball. Vent! Så flåsete sagt, som i Donald, jeg klarer ikke å la være å forestille meg en snøball som ruller nedover en bakke og tar med seg grantrær, bare tøys, når har det skjedd i virkeligheten, liksom, prøver å le av meg selv, prøver å bagatellisere det som har skjedd, prøver å si til meg selv at universet er gammelt og at jeg uansett skal dø, get a grip, men det funker ikke denne gangen, det som skjer føles altfor stort og uhåndterlig og jeg klarer ikke å slippe det, når jeg skriver meldinger til E utelater jeg ord, mister jeg ordene, det jeg skal si fragmenteres. Setningene blir kortere, mangler ord. Ikke forsvinn helt da, skriver han.

lørdag 1. oktober 2016

Kneika

Vi drar til hytta og setter opp et viltkamera på et furutre. Jeg har kjøpt en dyr blanding med macademianøtter til fuglene, det er ikke lett å finne usaltede nøtter. Jeg håper viltkameraet skal fange opp nøttekråke, han spør om det da vil telle som et kryss i fugleboka. Har jeg sett nøttekråka dersom jeg ser det på viltkameraet jeg har satt opp? Det må jeg tenke på, sier jeg. Ihvertfall vil jeg da vite at den finnes der, og at jeg kan se etter den. Nøtteskrika har jeg sett, den flakset i trærne over veden en tidlig morgen forrige påske. Jeg så de skinnende blå fjæra. 

Om natten drømte jeg at jeg fanget en hel ulveflokk på viltkamera. Om morgenen var det lørdag og første dag med ulvejakt. For noen uker siden gråt jeg, jeg trodde det var på grunn av fellingstillatelsen, men hvem vet, det var så mye som skjedde på én gang. Det er ikke godt å si hva jeg var så lei meg for, var det mest det ene eller det andre? Vi hadde vært ute i skogen og plukket sopp og jeg ble stående ved kjøkkenbenken og rense den etter at kveldens gjester hadde kommet. O tilbød hjelp, så gikk det fortere. Jeg drakk rødvin og ble full, sendte dramatiske meldinger og glemte helt at det meste finnes i nyanser. Jeg gikk for å legge meg før de siste gjestene dro, jeg ble så trøtt. Av den friske skogluften eller det dramatiske, jeg vet ikke. 

Noen dager etterpå skrev jeg et brev som ble liggende. Å skrive det gjorde det bedre et par dager. Det skulle egentlig gis til noen, men jeg lot være. Etter en stund var det ikke så viktig lenger, det kunne være det samme. Eller? 

Jeg ble gående og vende følelsene innover. Først var det bare tungt, jeg mistet matlysten og sov da jeg kom hjem. Men den følelsen har jeg hatt før, og jeg vet at det er feil. Ikke gjør det, sa jeg til meg selv. Slutt med det, sa jeg til meg selv. Hvordan skal jeg vende dem utover?, spurte jeg tilbake. Det er ikke noen som kan ta dem i mot. Jo, sa en venn. Hun forstod hva jeg mente uten at jeg måtte si det. Bare vend dem ut, og hvis de ikke godtas, så er det leit, men da er de ihvertfall ute. Alt må ut i det åpne. Bare sånn blir man fri. 

Det er vanskelig å vende seg utover når man ikke er flink til å snakke. Da må man gjøre noe annet. Skrive for eksempel. Jeg tenkte på det en stund før jeg ble sittende på hytta og lese i Om sommeren, et avsnitt hvor Knausgård skriver at skriving kan erstatte nærværet av andre mennesker. Å skrive er også med på å rettferdiggjøre det å være alene. Det krever å være alene. Jeg prøver å fortelle til E i bilen mens vi kjører hjemover: Jeg vet ikke om jeg liker å være alene fordi jeg faktisk liker det eller om det bare er en unnskyldning fordi jeg ikke er i stand til å ha et mer sosialt liv. Skriver jeg fordi jeg er alene eller er jeg alene fordi jeg skriver? 

Jeg husker en gang jeg brukte det som en flukt. Det var før han jeg en gang ble sammen med og jeg var i en situasjon hvor vi hadde vært med på noe og var på vei til å diskutere hva vi skulle gjøre senere. Vi hadde vært med på en demonstrasjon. Det var ettermiddag, hva skulle vi gjøre resten av denne lørdagen? Jeg var så redd for at han skulle si at han ville noe som utelukket meg at jeg skyndte meg å komme ham i forkjøpet: Jeg sa jeg skulle hjem og skrive. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til det, kunne egentlig tenkt meg å henge mer med ham, men var redd for å risikere å høre et nei. Plutselig måtte jeg bare løpe til bussen. 

Det hende med E i bilen også. Han spurte hva jeg skulle om kvelden. Jeg sa jeg skulle være hjemme og jobbe litt, det var fint å være alene. Jeg sa jeg hadde truffet så mange mennesker denne uka at nå ville jeg være alene. Det jeg egentlig ville si var: Jeg har ingen planer, kanskje jeg skal være hjemme og jobbe litt, jeg skal ihvertfall ikke ut på noen fest, men hvis du vil henge, så kan vi godt det. Men det var umulig å si. Å være hjemme og skrive var en unnskyldning for at jeg ikke bare kunne si: Jeg skal være hjemme fordi jeg ikke har lagt noen sosiale planer. 

Hva kom først, høna eller egget? 

Å skrive er en slags trøst, fordi det er umulig å leve på noe annet vis. Å være utpreget sosial passer meg ikke. Jeg kommer ikke fram ved å snakke. Det er utilstrekkelig. Om det hadde vært en fest og jeg hadde gått på den, er det ikke sikkert det hadde blitt noe bedre av den grunn. Jeg kan godt anstrenge meg for å være sosial, og få det til rent overfladisk, men det ville ikke ha føltes så bra inni meg. Det fungerer bedre å skrive seg utover. 

--

Jeg fikk bare lest noen avsnitt før vi gikk ut i solen og ned til vannet. Jeg fikk følelsen av at jeg burde si noe, så jeg begynte å fortelle små ubetydelige ting. Etterpå lurte jeg på hvorfor jeg hadde sagt alle disse tingene, det var bare for å si noe. Egentlig ville jeg jo bare være stille. Jeg tenkte at det kunne jeg ha vært, dersom jeg hadde vært alene. Likevel var det ikke det jeg ville, jeg ville at han skulle være der. Jeg tenkte at han kanskje syntes jeg var teit som sa alle disse tingene, kunne jeg ikke si noe mer intelligent. Det tenkte jeg samtidig som jeg tenkte på at jeg bare burde være meg selv, men å si alle disse små, ubetydelige tingene var jo ikke akkurat meg selv, det heller. Å være meg var å gå ut i solen og sette seg på bryggekanten og se opp på himmelen.

En av dagene satt jeg inne på en bar og drakk drinker med to yngre venninner. Jeg sa til dem at med alderen var det så mye lettere å bare gjøre ting, uten å tenke så mye over det, for man hadde gjort verre ting før. Det er kanskje slik med noen ting, men med andre ting ikke. Jeg tenkte at dersom jeg ikke bare gjør alt jeg føler for, kommer jeg til å angre når jeg blir gammel. Når jeg blir gammel kommer jeg til å sitte der og tenke: Hvorfor sa jeg det bare ikke? Hvorfor gjorde jeg det bare ikke? Men så kommer man til det, og det er som man stivner fast. Det er ikke bare å si det, det er ikke bare å gjøre det. 

--

Jeg fulgte den ene venninnen til stasjonen. Hun skulle ta flytoget til Gardermoen. Selv skulle jeg hjem. Dagen etter fortalte hun at hun skulle ha blitt på Svalbard en dag lenger, for det hadde vært spektakulært nordlys der kvelden like etter at hun dro, mens hun drakk drinker med oss i Oslo, et mellomstopp på vei hjem til London. Man kan ikke alltid vite hva som kommer til å skje. Jeg så selv bilder av det på Facebook. Håper det blir nordlys når jeg skal dit neste gang. 

fredag 30. september 2016

Bøker lest i september



Hadde en følelse av å ha lest mer enn følgende denne måneden, men nei. Det var vel mer det at jeg fikk en haug med bøker som nå ligger i stabler på stuegulvet. Leselysten er absolutt der, men ikke tiden! Og siden jeg jobber som øvingslærer i matematikk i tillegg til å være bokanmelder: 71, 4 % av bøkene jeg leste var jobb. Bare de svenske bøkene var ren lystlesing. Stanna var hyggelig å lese, men ikke så mye mer enn det, selv om den hadde helt riktig moral. Oppbyggelig. Ung kvinne finner kjærligheten, men innser at det finnes viktigere ting i livet enn én mann, som f.eks. vennskap, å være fri og å utforske verden.

En annen bok om kjærligheten var Hålke av Helene Uri. Fin den óg, og fornøyelig, som Uri (nesten) alltid er. Men den beste boka jeg leste var Gull eller grønne skoger?, fordi den var interessant og spekket av forskning og forslag om hva som utgjør et godt liv. (Og nei, penger utelukkes ikke. F.eks. det nokså opplagte i at mennesker i rike land sjeldnere inngår ekteskap av økonomiske grunner enn i fattige land. Er ikke det en god ting vi har fått til, nettopp pga. penger?)

Ingen av bøkene jeg leste var dårlige, men jeg synes Sauebondens liv var den kjedeligste. Man må være et ganske bakpå bymenneske for å la seg overraske av hva James Rebanks har å si om livet tett på naturen.

Nå er det fredag ettermiddag og jeg skal på hytta og drikke vin og sette opp viltkamera. Kanskje lese litt Arne Næss også. God helg!


PROSA
1. OFFERET av Torborg Igland og Amund Hestsveen
2. HÅLKE av Helene Uri
3. ARV OG MILJØ av Vigdis Hjorth
4. DAGAR UTAN HUNGER av Delphine de Vigan
5. STANNA av Flora Wiström


SAKPROSA
6. SAUEBONDENS LIV av James Rebanks
7. GULL ELLER GRØNNE SKOGER? av Eivind Hoff-Elimari

onsdag 7. september 2016

Hanna Resvoll-Holmsen - Norges første grønnstrømpe

Leste Marta Breen og Jenny Jordahls 60 damer du skulle ha møtt: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt for noen helger siden. En kul bok, men jeg savnet en dame, nemlig Hanna Resvoll-Holmsen. En pioner innenfor botanikkfaget og Norges første grønnstrømpe. Så jeg tok saken i egne hender og tegnet en egen tegneserie om henne. Mine damer og herrer, la meg presentere en av norgeshistoriens kuleste damer: 






onsdag 31. august 2016

Faksimile fra Klassekampen 31. august 2016: Reproduksjon i klimakrisens tid

Faksimile Klassekampen 31. august 2016.


Reproduksjon i klimakrisens tid

Som biologstudent må man på et eller annet tidspunkt velge hvilken retning man vil gå. Det aller første valget der jeg studerer, er å velge mellom å bli hvit eller grønn biolog. Kort sagt innebærer det å være hvit biolog at man sysler med små deler av den levende verden på laboratoriet, mens det å være grønn biolog vil si å sysle med den verden som er ute. Selv syntes jeg det var et vanskelig valg. Til slutt forstod jeg at det riktige for meg ville være å velge den grønne biologien, den som tar for seg økologien, det biologiske mangfoldet og livsgrunnlaget vårt. Skrekkscenarioet jeg så for meg om jeg hadde valgt den andre veien var å ende opp i en jobb hvor jeg måtte hjelpe ufrivillige barnløse mennesker med å skaffe seg barn ved hjelp av prøverørsmetode. Heller ville jeg være arbeidsløs enn å bidra til økt befolkningsvekst.

Samme dag som jeg leser ferdig Vi lager barn av Eivor Andersen Oftestad, en bok om reproduksjon fra reformasjonen til i dag, leser jeg også at Oslo universitetssykehus strammer inn reglene for hvem som skal få behandling for ufrivillig barnløshet. Den øvre aldersgrensen for hvem som skal få hjelp settes ned, og de som allerede har barn fra før havner bakerst i køen. Foreningen Ønskebarn reagerer og mener det vil skape klasseskiller blant folk. Skillet går mellom de som har råd til å gå til privatklinikk og de som ikke har råd. Ufrivillig barnløshet fremstår som en sykdom, som om et livsløp for et menneske skal inneholde barn, og at avvik fra dette er feil.

Debatten om etikken rundt de bioteknologiske hjelpemidlene for å få barn er som oftest preget av hva enkeltmenneskene føler og om et barns egenverdi. Samtalen er preget av kristenmoral, selvrealisering, frykt og lengsel. Mange uttrykker sin bekymring for hva slags samfunn vi vil få dersom vi åpner opp for at foreldre skal få kunne designe sine barn. Med Vi lager barn ønsker Oftestad å lage en debatt rundt bioteknologi og barn. Spørsmålet er om den tilfører debatten noe nytt.

Oftestad retter søkelys på hva som kan skje med samfunnet dersom summen av enkeltindividers behov blir for stor. Fortsatt handler altså debatten om enkeltindividers lengsler og behov versus sorteringssamfunnet, og er komplett ignorant ovenfor det faktum at vi befinner oss midt i en økologisk krise. Den verden vi alle er født inn i deler vi med 7, 3 milliarder andre mennesker. Den verden som vi alle er født inn i, som gir oss vann og mat, er begrenset, og vi deler den med et uvisst antall millioner andre arter. Et stort antall av disse trues i dag av årsaker som alle springer ut fra menneskelig aktivitet. Den største årsaken er fragmentering og degradering av areal. Jo flere mennesker vi blir, jo mer areal trenger vi. Dette er areal som vi tar fra våre medarter.

Andre viktige grunner til den sjette masseutryddelsen er overbeskatning (for stor høsting av arter), globale klimaendringer og fremmede arter. Jo flere mennesker vi er, jo større blir trykket på de andre som lever. Eksponentiell vekst kan ikke fortsette inn i evigheten inne i et lukket system. Det vet vi som har dyrket bakterier i petriskåler. Det er noe riv ruskende galt når disse fakta ignoreres i en debatt om bioteknologi og barn. Vi lager barn streifer ikke en gang innom dette. Når man leser om den industrielle revolusjonen i boken, kan man tvert imot nærmest få inntrykk av at menneskebefolkningen ble holdt nede – i og med at forfatteren ensidig fokuserer på en gryende aksept for familieplanlegging og prevensjon. Vi som har fulgt med i timen, vet derimot at det var under den industrielle revolusjonen at befolkningsveksten i verden virkelig tok av – til tross for familieplanlegging og prevensjon i ørsmå deler av verden.

Riktignok nevner Andersen Oftestad Thomas Malthus, som i 1799 besøkte kvinneforkjemperen Katti Anker Møllers morfar og mormor i Fredrikshald. Malthus’ teori om at matproduksjonen ikke ville holde tritt med befolkningsveksten har vi ennå ikke erfart. Det er kanskje nok areal til å produsere mat til en stadig voksende befolkning, men dette går på bekostning av våre medarter.

Noen vil kanskje si at det er mye å be mennesker som ønsker prøverørsbarn om å avstå fra å få barn for å «redde verden.» Disse barna utgjør bare en brøkdel av alle barna som blir født i denne verden. Men i motsetning til de fleste andre er de laget av middelklassen i stater med god velferd – altså i familier og i land hvor forbruket er høyest. At disse barna lages må også sees i sammenheng med befolkningsveksten og barnepolitikken for øvrig. Vi er altfor mange, og i mange deler av verden er det fortsatt status med så mange barn som mulig. Selv i Norge går politikere med jevne mellomrom ut i media og oppmuntrer folk til å få barn. Høyres likestillingsutvalg med Tina Bru i spissen gikk ut tidligere i år og sa at kvinner burde få barn tidligere for å spare statens kostnader til prøverørsbehandlinger (Aftenposten, 10. mars). Her var premisset at kvinner i løpet av livet skal ha barn. Enten tidlig eller sent. Hvor ble det av alternativet aldri? Hvis staten virkelig vil spare penger, burde sterilisering av kvinner være gratis. I dag må man betale over sekstusen kroner for et slikt inngrep. Viktigst av alt sparer man også naturen, kloden, økosystemene for ytterligere belastning.

Hvert eneste nye menneske som kommer til er nemlig en belastning for denne kloden. Når foreningen Ønskebarn går ut og sier at restriksjonene til Oslo universitetssykehus er «uheldige» og at dette tydeligvis er en sak som mange blir opprørt over, tenker jeg at disse menneskene heller burde være glade for at prøverørsbarn i det hele tatt er tillatt. Hvordan det har blitt det, og ikke minst forblir tillatt, er for meg ufattelig. At det offentlige bruker ressurser, kompetanse og økonomi på å lage nye mennesker i en verden hvor det allerede bor altfor mange – og at ikke flere reagerer og er villige til å diskutere det, er i bunn og grunn merkelig. Hvis man ønsker seg en minkende befolkningsvekst, sender det å bruke ressurser på å lage prøverørsbarn ut motstridende signaler. Hvorfor skal man velge et barn mindre, det som er så lett å lage for de fleste, når andre stadig går på barneverksted?

Det er viktig å huske på at man ikke gjør et ufødt barn noen tjeneste ved å velge at det blir født. Ingen barn trenger å bli født. Det som skjer er at man fødes inn i en verden man aldri har bedt om. Her befinner man seg i et kort blaff av jordens alder – i alt dette vakre, fantastiske, nydelige og fascinerende. Noen av oss vil være i stand til å glede seg over det, andre ikke. Andersen Oftestad skriver om reproduksjon under reformasjonen, hvordan alle ble ansett født med arvesynd gjennom seksualakten. I dag snakker vi ikke så mye om den. Men jeg våger å påstå at det finnes en annen slags «arvesynd»: Skylden over å være et menneske i denne verden. Det er vanskelig å vandre på jorden i dag uten å bære med seg en sorg, en sorg over at det biologiske mangfoldet er i ferd med å gå tapt for oss.

Det finnes også et mer humanistisk argument mot prøverørsbarn: I denne verden finnes det allerede mange barn som ikke har noen foreldre. Å lage et barn på laboratorium når disse foreldreløse barna allerede finnes fremstår for meg som fullstendig grotesk. Sammen med det nevnte presset på vår jord utgjør dette argumenter mot bioteknologi som sjeldent diskuteres, men som tydelig viser hvordan det å lage barn på laboratorium er menneskearten på sitt verste og mest dekadente.

Kritikken mot bioteknologien i seg selv finnes allerede. Det jeg savner er en større diskusjon om etikken rundt bioteknologi og barn, en som sees i lys av vår jords økologiske krise og som tar vårt levesteds tilstand på alvor. Jeg sier ikke at frykten for et sorteringssamfunn ikke er verdt å ta på alvor – men at det finnes andre aspekter ved reproduksjon og det Andersen Oftestad kaller «barneavl» som er minst like alvorlige.
I denne verden ønsker alt som lever å bli mange og å fortsette livet i verden gjennom å spre genene sine – også mennesket. Det ligger i vår biologi. Gir det oss retten til å ture fram som vi vil Det er mange ting vi gjør og ikke gjør som er fjernt fra vår natur. Hva med hjernen vår og vår evne til å reflektere, er ikke den verdt å lytte til? Hva har skjedd med menneskene, som skal ha alt de ønsker seg, for enhver pris? Hvor ble det av ydmykheten? 

Hvem vil si følgende til sine barn: Det finnes ikke store pattedyr og regnskog lenger, vi lengtet sånn etter deg.

Bøker lest i august

PROSA
1.ER HUN DIN? av Nils-Øivind Haagensen
2. KAN JEG BLI MED DEG HJEM av Marie Aubert
3. ALLTID TILGIVELSE av Anne B. Ragde
4. OM VÅREN av Karl Ove Knausgård

SAKPROSA
5. VI LAGER BARN av Eivor Andersen Oftestad
6. SPRING FOR LIVET av Kristin Roset
7. SULTEN OG SKJØNNHETEN av Erland Kiøsterud
8. 60 DAMER DU SKULLE HA MØTT av Marta Breen og Jenny Jordahl





DEN BESTE BOKA
Om våren av Knausgård. Det er langt mellom litteratur som verdsetter livet så høyt som hos Knausgård, og særlig gjelder dette Om våren. Jeg siterer: "Visst finnes ondskapen. Visst finnes mørke, men bare som nålestikkstore punkter i lyset. Visst gjør det vondt å leve, men det vonde er bare en slags usynlige kanaler vi følger i det ellers nøytrale eller gode, og som vi før eller siden kommer ut av." For det er sant og det er godt å lese.

Men jeg må nevne Sulten og skjønnheten også. Essays om litteratur skrevet i en verden som befinner seg i en økologisk krise. Den stiller spørsmål ved fortellingene som fortelles i en verden i vanskeligheter. Kan man skrive som før? Temaet er interessant og er noe jeg har tenkt på i årevis. Jeg synes Kiøsterud har kommet med et godt bidrag til samtalen om dette.



DEN KJIPESTE BOKA
Spring for livet var enda en bok som handlet om å bli reddet fra spiseforstyrrelser ved å lene seg til andre mennesker. Jeg tror ikke på den fortellingen. Jeg vil så gjerne at den skal til livs. Å være frisk, og generelt det å være et menneske som klarer å leve et godt liv, er noe man må klare av seg selv. Selvfølgelig er andre mennesker viktige, men jeg tror ikke at man kan ha andre mennesker som en grunn til noe som helst. Det er tungt for andre mennesker å bære den byrden - og til syvende og sist lever vi for oss selv. Tror jeg da.

torsdag 4. august 2016

Bøker lest i juli

PROSA
1. CHIMERA av Gert Nygårdshaug
2. PERSONAR DU KANSKJE KJENNER av Synnøve Macody Lund
3. VENNSKAPETS PRIS av Kjell Askildsen
4. KJÆRLIGHETSHISTORIE; ELLER UTENOM OG HJEM; ELLER ET EPOS: EN ROMAN I TO AKTER av Gine Cornelia Pedersen
5. ALLE UTLENDINGER HAR LUKKA GARDINER av Maria Navaoor Skaranger
6. ELSKEREN av Marguerite Duras
7. NULL av Gine Cornelia Pedersen
8. BIOGRAFI. BREV. DAGBOK av Tomas Espedal

SAKPROSA
9. FRA EVIG VEKST TIL GRØNN POLITIKK av Svein Hammer







DEN BESTE BOKA
Fra evig vekst til grønn politikk, men av prosa: Elskeren av Duras. Leste den i solveggen på en hytte i Jotunheimen. Ellers fikk jeg sansen for både Skaranger og Pedersens debutromaner. 

DEN KJIPESTE BOKA
Biografi. Brev. Dagbok av Espedal. Den var fullstendig uinteressant. Etterpå lurte jeg på hvorfor jeg var så begeistret for Espedal i fjor sommer. Var tiden den rette, men feil nå? Jeg la den igjen på Svalbard da jeg dro. Jeg tenkte det ikke er verdt å ha den i bokhylla mi. 

torsdag 28. juli 2016

Døgn 15 i Longyearbyen

På vei hjem etter reinsdyrpizza og noen øl stopper vi og snakker med noen lokale. Hvordan er det egentlig å bo i Longyearbyen, spør vi, og de har sikkert fått spørsmålet tusen ganger før. De forteller at turistene er sprø, de hadde sett noen som satt nede på bakken og tok bilder av gresset. Gress, liksom. Nei, vet dere hva, sier jeg, gress er faktisk ikke bare gress. Det er veldig mange ulike gressarter. Og starr og siv. I dagevis har vi tilbragt tiden stirrende på bakken og det som gror der, de ulike gressene, artene i familien Poacea. I regn og vind. Vi har tilogmed tatt båten til andre siden av Adventfjorden for å se på planter. Jeg hadde håpet vi kom til å se en lundefugl på veien, men det gjorde vi ikke. Den dagen vi dro avgårde med båten var jeg så trøtt at jeg sovnet ved hytteveggen til botanikkprofessoren i lunsjpausen. Det var før jeg hadde oppdaget at det fantes rullegardiner på rommet mitt. Åtte dager tok det meg før jeg oppdaget rullegardinene. I think you have the record, sier J. Men dagen etterpå er det jeg som forteller om rullegardinene til A, han har heller ikke oppdaget dem, og han ankom Longyearbyen tilogmed før meg. 

Etter at jeg ble gjort oppmerksom på rullegardinene har jeg sovet godt hver eneste natt. Før det var jeg trøtt nesten hver dag. Jeg drakk kaffe og spiste store mengder sjokoladekjeks. Jeg løp mange mil, for det pleier ofte å kvikke meg opp. Jeg la meg tidligere enn vanlig. Men ingenting fungerte. Etter at jeg fant rullegardinene var det ikke lenger noe problem. 

I de to dagene før eksamen har vi lesedager. Den første lesedagen våkner jeg ikke før klokken to på dagen. Det ble sent dagen før. Vi glemte at kvelden gikk der vi satt og drakk øl og brennevin inne på R sitt kjøkken. Plutselig var klokken halv fire på natten. J og jeg gikk hjemover i sterk sollys. Solen var rett foran oss. Den var så blendende at vi nesten gikk på to reinsdyr som stod på veien. Etter å ha tittet nærmere var det faktisk tre av dem. På nær avstand så man virkelig hvor små de er, mye mindre enn reinsdyra jeg så på vei opp Jotunheimen tidligere i sommer. De er som noen slags pygméer. 

For en gangs skyld har jeg ikke dårlig samvittighet for å ha sovet så lenge. Vi har vært ute i felt og hatt undervisning i ni dager i strekk. Det har vært gøy, men også litt slitsomt. Den første lesedagen sitter jeg bare inne på rommet mitt og studerer plantefamilier mens jeg hører på klassisk musikk. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt med fargeblyantene mine hjemmefra slik at jeg kunne ha tegnet plantene, forskjellene mellom de ulike som ligner på hverandre, men det går ikke. Jeg har ikke fargeblyantene med meg. På kvelden tar jeg omsider en tur ut for å kjøpe pepsi max, det er alt. 

Den andre lesedagen står jeg opp tidlig og leser enda mer om plantefamiliene før jeg tar en løpetur rundt Longyearbyen og stikker innom turistkontoret. Jeg løper hjem og dusjer, spiser lunsj i kantinen sammen med noen medstudenter og sitter på laben og prøver å bli klokere på forskjellen mellom gressarter. Jeg kommer fram til at det ikke er så viktig å lære dem utenat, så lenge jeg klarer å nøkle, og er det noe jeg er god til å nøle, så er det gressarter. Det var det jeg lærte meg best under botanikkfeltkurset i fjor sommer. Jeg satt oppe hver kveld og nøklet gress, glemte helt de andre plantene. Det var bare gress jeg brydde meg om, til nød noen av de andre graminidene. 

Jeg teller alle artene jeg har lært utenat på latin og det er godt over hundre. Jeg har sett nesten alle sammen. Det er noen jeg ikke har sett, jeg har ikke sett hvalross, polarrev, lundefugl, polarlomvie, isbjørn og fjellrype. Jeg forventer å se noen av dem mer enn andre. Om litt mindre enn en uke drar jeg herfra. Jeg skal tilbake til fastlandet, til temperatur over tjue grader (tror jeg). Vi skal ut i seilbåt og jeg vil bade. Jeg har badet i Adventfjorden flere ganger, men det blir to-tre svømmetak før vi løper opp på land igjen. Jeg skal spise friske grønnsaker. En salat. Jeg lengter etter en frisk salat. (Slik en liten ting man setter pris på.) Jeg skal treffe noen jeg gleder meg til å se. Men aller først skal jeg se polarrev og de fuglene jeg ennå ikke har sett. 

tirsdag 19. juli 2016

Døgn 6 i Longyearbyen

Skal du være med i kirken senere, spør A i minibussen på vei til Endalen. Nei, sier jeg, det er ikke noe for meg. A sier hun ikke er religiøs selv, hun skal bare dit for å se på en av verdens nordligste kirker (eller er det faktisk den nordligste?), spise kaffe og kaker. Jeg skjønner det, sier jeg, men det er ikke for meg. Jeg forteller henne at jeg synes det er rart at mennesket kan gå inn i en bygning, uansett hvor fin den måtte være, og føle dette store som de føler, denne meningen, når naturen ligger stor og mektig utenfor, mye eldre enn oss. Større enn alt, vakrere enn alt og mektigere enn alt. Jeg skynder meg å legge til at folk selvsagt må få tro på hva de vil, men at det er feil for meg å være med. Istedet tar jeg meg en løpetur blant fjellene som omringer Longyearbyen. Fra sjøskrenten kan jeg se opp mot de to breene, Longyearbreen og Larsbreen. For første gang på mange dager kan man se den blå himmelen bak skyene. Etter en natt hvor det voldsomme regnet som rant ned takrennene vekket meg, er skyene trukket seg tilbake.

Ute i Endalen ser vi Betula nana ssp. tundrarum, Svalbards største tre. Den ligger langs bakken. Den er mindre enn den vanlige dvergbjørka i fjellene på fastlandet, Betula nana. Botanikkprofessoren forteller at de ikke kjenner til at den reproduserer seg. Tundrabjørka bare overlever og venter på bedre tider. En gang, rett etter forrige istid, var klimaet annerledes og da var det mange flere av dem her. Det er mulig bjørka vi ser på er 2000 år gammel. Den er rødlistet, det er bare et tjuetalls av dem på Spitsbergen. Jeg kjenner at jeg blir fylt av ærefrykt for dette treet som har ligget her så lenge, dette lille treet med sine bittesmå grønne blader. Det er noe søtt over dem, men dette treet er seigere enn de fleste. Alt som lever i Arktis er seigt. Her er det ingen som lever på slump.

Jeg treffer på svalbardreinen mens jeg er ute og løper. Den er mindre, mer kompakt bygd enn vanlig rein. Det er vanlig at både dyr og planter blir mindre med økende breddegrad. Det å være liten lønner seg i kulden. Svalbardreinen, Rangifer tarandus ssp. platyrhynchus, er en underart av den vanlige reinen. Den går rundt i Longyearbyen og bryr seg ikke om oss. Dyra i Longyearbyen er generelt ikke spesielt redde. Rødnebbternene angriper oss på vei ned til strandkanten. Vi er på vei til å bade i Adventfjorden. Vi vifter jakkene våre over oss. Vi skal bare bade! Vi skal ikke stjele egg!

På toppen av et fjell angriper alkekongene oss. Vi kommer litt for nære, men det er bratt og vanskelig å flytte på seg sånn uten videre. En alkekonge sneier hodet mitt. Alkekongene ser komiske ut der de flakser fort med de små vingene sine, svarte og hvite, de minner nesten om små pingviner som flyr.

Jeg elsker alkekongen, jeg elsker tundrabjørka, jeg elsker rødnebbternen, jeg elsker svalbardreinen, , svalbardvalmuen, svartbakkestjernen, polarmåka, snøspurven, polarjonsokblomen. Tenk at dere finnes. Tenk at dere finnes!

fredag 15. juli 2016

Døgn 2 i Longyearbyen




Vi lærer å skyte med rifle

Reinsdyra står på skytebanen, men gir faen i oss

Vi skyter omtrent over hodene på dem

Den ene legger seg ned

Chill

Dette er ingenting

Det som virkelig betyr noe er kulden

Snøen

Isen

Vinteren

Det er skrint i Arktis

Det gjelder å spare på energien

Det er en evolusjonær genistrek

Å ikke være redd for oss

(I dette tilfellet)



Først er jeg nervøs, så lærer jeg meg å ikke være det

Fyller opp rifla med ammunisjon

Skyter fire skudd

Treffer omtrent på samme sted alle fire gangene

Opp igjen, lade på nytt, skyte nye fire skudd

Liker det

Liker å ha kontroll over våpen



Jeg håper at jeg aldri må skyte en isbjørn

Jeg vil bare se en

I det fjerne

Kanskje fra båt, mens jeg sitter i en båt

Isbjørnen inne på forskningsstasjonen er en 500 kilograms hann

Skutt inne på en hytte

Den hadde kommet seg inn på en hytte



Jeg snakker med pappa på telefonen

Han var også på Svalbard som student

I ukevis

Dro de rundt i et forskningsskip

Uten å se en eneste isbjørn



Men det gjør ikke noe hvis jeg ikke ser en nå

For jeg vet allerede at jeg skal hit igjen



Jeg har ennå ikke sett praktærfugl

Men:

Myrsnipe

Polarmåke

Havelle

To hunner uten lang stjert

I teleskop

Vi gikk langs sjøen

Traff en mann med teleskop

Kunne også vi få se?

Litt nærmere

På havellene?



En polarmåke terger en flokk ærfuglhunner

Det er morsomt å se på, men alvor for dem det gjelder

Hun vokter på sine

Det gjør de andre også

Over tjue voksne ærfuglhunner i flokk, fire ærfuglunger

Det er alt

Det er alle som ble

Det er alle som klarte seg til i dag

Når vinteren kommer er det kanskje bare én

Kanskje ingen

torsdag 14. juli 2016

Døgn 1 i Longyearbyen

På flyet til Longyearbyen leser jeg nesten en hel trilogi av Tomas Espedal. At jeg tok med akkurat den til reisen er ganske tilfeldig. Biografi, Dagbok, Brev lå simpelthen i vinduskarmen hjemme da jeg pakket kofferten. Den hadde ligget der en stund, helt fra i fjor sommer, da jeg bestilte alle bøkene hans på nett og leste alle sammen, bortsett fra denne. Sommeren gikk mens jeg hadde hjertesorg og leste Espedal. Så var sommeren over og jeg hadde ikke lenger hjertesorg. Den aller siste boken av Espedal ble liggende ulest i vinduet. Der har den ligget mens jeg har ommøblert rommet flere ganger, hatt flere menn på besøk og tegnet hele veggen full av fugler. Omslaget på boken er helt hvitt, bortsett fra forfatternavnet, titlene og forlagets logo. Den matcher skriveboken jeg kjøpte for å ta med til Svalbard. En helt hvit Moleskine-bok. Før jeg reiste skrev jeg ned kjennetegnene til korsblomstfamilien, rosefamilien og gressfamilien. Rosefamilien fordi jeg fikk beskjed om å forberede et innlegg om den første dagen på kurset på Svalbard. Korsblomstfamilien og gressfamilien fordi det er noen av plantefamiliene jeg liker best. Jeg er fascinert av hvordan så mange av de ulike grønnsakene i butikken alle sammen er av samme art. Hodekål, brokkoli, blomkål, rosenkål, knutekål, grønnkål. Alle sammen er Brassicae oleracea, bare kunstige varianter av denne. Gressfamilien fordi jeg elsker den. Det var familien jeg lærte jeg best da jeg var på feltkurs i fjor, før jeg kom hjem og bestilte alle bøkene til Tomas Espedal.

Den jevne person tror gress er gress. Gress er egentlig så mye forskjellig. I fjor sommer kunne jeg ramse dem opp, et år senere har mange gått i glemmeboken. Men kanskje jeg lærer meg noen nye arter nå, eller jeg kommer på de jeg har glemt.

I den hvite skriveboken, som jeg kaller Svalbard-boken, har jeg også tegnet noen av roseartene som finnes på Svalbard. Reinrose, raggmure, flekkmure, tuemure, engmarikåpe. I tillegg har jeg skrevet ned kjennetegnene deres. Jeg har også skrevet ned fugleartene som finnes på Spitsbergen. Jeg håper jeg kommer til å se de fleste, krysse dem av i fugleguiden. Den aller første dagen på Svalbard ser jeg at snøspurvene er overalt, men jeg krysser den ikke av. Det har jeg allerede gjort. Jeg så den på fjellet i forrige uke. Kanskje har jeg sett den mange ganger før, uten å bry meg.

På flyet til Longyearbyen bryr jeg meg ikke om det Tomas Espedal skriver om. Jeg spiser baguettene jeg har smurt med alt som lå i kjøleskapet som jeg måtte bli kvitt før jeg dro, lettrømme og salat, krydret med pepper og tomatpuré. (Det smaker ikke så verst, brødet er godt.) Jeg kjøper også en øl. Jeg leser, men blir ikke berørt. Er det fordi disse tekstene handler om noe annet? Det føles som noe annet. I fjor sommer var jeg ikke glad, det var noe annet enn nå. På flyet til Longyearbyen er jeg bare glad. Jeg tenker på alkekonger, en bra mann og at jeg endelig er på vei. Det finnes ikke noe sted i verden jeg har lengtet mer etter enn Svalbard. Det finnes ikke noe sted jeg har tenkt mer på. Jeg kan ikke huske første gang jeg tenkte på Svalbard. Jeg kan huske at jeg foreslo at klasseturen skulle gå dit da jeg gikk i niende klasse, og at ingen andre ville dit (de ville helst til sydligere strøk). Noen ganger har jeg lurt på om jeg sa det fordi jeg ønsket å være annerledes de andre, men det er ikke sant. Jeg liker det kalde bedre. Det ville og vakre, der hvor mennesket fortsatt er lite.

Fra rommet mitt ser jeg fjell på fjell som går rett ned i fjorden. Adventfjorden. Solen er på himmelen midt på natten, jeg glemmer at det er sent og at dagen allerede har vært lang. Det var tidlig kveld da jeg satte meg på flyet på Gardemoen, nå er det sent. Det er den samme dagen som jeg våkner opp sammen med en mann som jeg bryr meg om og som samtidig ikke gjør meg paranoid. Vi satte oss på verandaen i solskinnet og spiste frokost. Vi spiste opp det som lå i kjøleskapet, et kjedelig utvalg etter at jeg i flere dager hadde unngått å kjøpe nye varer, jeg skulle jo til Svalbard, det var ikke nødvendig. A hadde kommet med brød fra bakeriet hun jobber på, rester. Baguetter og byggbrød i en papirpose. Snart drar hun på utveksling til Frankrike, det er ikke sikkert vi sees igjen før hun drar. Vi klemte hverandre og var rasjonelle mennesker, som hun sa. Det er sjeldent jeg blir lei meg når folk drar. Jeg tenker ikke at det er siste gang jeg ser noen, eller at det er synd at det blir lenge til neste gang. Som om man på et eller annet vis bærer med seg menneskene likevel, de man kjenner. De man har den samme relasjonen til, uansett hvor de er. Det er annerledes med de som drar som man ikke er sikker på relasjonen til, utryggheten over hva man er for hverandre, eller hvordan det kommer til å bli neste gang man sees, det er ikke sikkert det vil være det samme. Dem er det vanskelig å si hadet til.

Men det var ikke slik da jeg satte meg på toget til Gardemoen. Heller ikke på flyet. Var det kanskje derfor Tomas Espedals tekst fløt forbi, som skyene som passerer himmelen. Behagelig og mykt, men umerkelig. Jeg leste bare. Jeg tenkte ikke på sjela, men følte sjela da jeg gikk ned trappen fra flyet i Longyearbyen. Det var kaldt, men ikke så kaldt som jeg trodde det skulle være. Det holdt med skjorten under jaktjakken. Det var lyst. Det var fjell, golde og grå fjell, ikke sånne som i den norske fjellheimen, der er fjellene mer gule og grønne - når man er nær. Longyearbyen er grå og brun. Husene er små og slitte, alle kjører rundt i firehjulstrekkere. Fort. Det som er lagd av menneskene ser ut som det er laget for å tåle mye.

Noen av dem jeg snakker med skal være her et halvt år, andre bare om sommeren. Jeg skal hjem igjen i løpet av sommeren, men vet allerede at jeg skal tilbake. Det er mange som føler det slik, sier en franskmann jeg snakker med på felleskjøkkenet i det jeg pakker ut matvarer fra butikken, den eneste dagligvarebutikken i Longyearbyen. Det er ikke det at jeg synes Longyearbyen er det vakreste jeg har sett, det bare føles som det riktige stedet. Det føles som om jeg er hjemme. Så annerledes, men likevel så kjent. Alt jeg kjøper på butikken er det samme som hjemme. Havregryn, makrellitomat, peanøttsmør, brød, bananer og epler, øl.

På felleskjøkkenet er det merket med romnummeret hvilke plasser som er den enkeltes. Plassen er liten. Jeg skal ikke være her lenge, skal ikke fylle opp med alt. Kjøper bare pepper og oregano av krydder. Her skal jeg spise enkelt. Det er ikke her jeg skal eksperimentere med retter, lage nye, lære meg nye, slik jeg har gjort det siste halvåret. Jeg rasker sammen en middag av pasta og pesto den første dagen, for alt jeg vil er å gå ut og se på fugler når kofferten min ankommer nesten et døgn forsinket. Når jeg ser den i gangen er jeg ikke lenger bekymret. Bekymret over at jeg skal fryse ute i felt. I kofferten ligger alt jeg trenger, de vindtette buksene, jaktbootsene, kikkerten, marius-genseren, Gyldendals store fugleguide og floraen. Jeg tar en dusj og drikker to Spitsbergen pilsner før jeg går ut og ser på fuglene, kanskje en polarrev óg.

tirsdag 5. juli 2016

Juli

Gråtrostene som har vært utenfor i vår er ferdige med å hekke, jeg har ikke sett dem på flere uker. Jeg vet det også fordi skjærene har kommet tilbake, de hopper rundt på verandaen og lager et leven. Jeg har savnet dem mens jeg har sett på gråtrosten i hele vår. Gråtrosten var så sint, fløy etter skjærene til skjærene gav opp å være her. Nå har de spist opp meisebollene. På butikken står jeg ved stativet med nøtter og lurer på om jeg skal kjøpe salatblanding til dem, usaltede peanøtter og solsikkefrø, før jeg tenker at andre kanskje ikke liker skjærer så godt som jeg. Når de står utenfor, på møblene, og jeg sitter i sofaen, stopper jeg å lese. Jeg ser på skjærene til de flyr sin vei. Det skinner så pent i fjærdrakten deres, blått og grønt, svart og hvitt. De titter nysgjerrig rundt og er ikke sjenerte, når verandadøren er åpen er det nesten så de går inn. Er det mer mat her?, tenker de kanskje. 

Tenk, der går det noe som er så vakkert, hver dag. Hver dag ser jeg skjæra. Hver dag ser jeg den vakre skjæra og jeg blir ikke lei av den. 

Bråket til skjæra plager ikke meg. Det er verre med den stadige duren av gressklippere, men det er blitt juli og mindre av det, kanskje har folk dratt på ferie. I bodene står gressklipperne i fred. Enten det, eller så er jeg på mirakuløst vis aldri hjemme når det klippes. Kanskje er jeg ute på sykkeltur, kanskje bader jeg, kanskje er jeg i skogen og ser på andre fugler, kanskje er jeg på besøk hos en venn. Eller så regner det mer nå enn tidligere i sommer, folk holder seg inne. En ettermiddag tordner det så mye at jeg trekker ut støpslene, selv om jeg ikke ser noe lyn. Hvordan var nå det igjen, er lynet så langt borte at jeg ikke trenger å ta ut støpslene, eller: For sikkerhets skyld, jeg bare gjør det. 

torsdag 30. juni 2016

Bøkene jeg leste i juni (var bare skjønnlitteratur)






PROSA

1. JEG GIDDER IKKE LEVE UTEN DEG av Christelle Ravneberget
2. REDD BARNA av Tiril Broch Aakre
3. VERDENS BESTE BYGD av Arto Paasilinna
4. HISTORIE OM ET EKTESKAP av Geir Gulliksen
5. ENESTE av Silje Aanes Fagerlund
6. JUST KIDS av Patti Smith
7. RASTLØS av Kenneth Moe


Det er ikke lenge siden semesteret sluttet, bare for en uke siden leverte vi det siste. En rapport om vegetasjonen i Vardåsen, en ås i Ås. Det første jeg gjorde etterpå var å sykle på butikken og kjøpe øl. Jeg leste Patti Smith og det nyeste nummeret til Norsk Ornitologisk Forenings medlemsblad om hverandre, til jeg fikk besøk. Om morgenen diskuterte vi Zapffe før jeg satte meg på toget til Kristiansand og leste Christopher Hitchens bok om Clinton, som jeg ikke rakk å bli ferdig med, og glemte da jeg dro derfra igjen. (Det diskuteres mye Clinton for tiden.)

Det blir neppe den store lesesommeren skjønnlitterært sett. Snart drar jeg til Svalbard for å ta et kurs ved UNIS. Listen over akademiske tekster som skal leses før jeg setter meg på flyet nordover er lang. Allerede første dagen skal jeg presentere rosefamilien. Det er der jordbær, epler, bringebær og pærer hører til. Og reinrose, som det er masse av på Svalbard. Jeg gleder meg helt vilt! Jeg har drømt om å dra til Svalbard i godt over et tiår. Nå skal jeg ikke bare dra dit, men gjøre noe spesielt også. Jeg skal lære å håndtere rifle, se fugler - masse fugler! Jeg har tilogmed kjøpt meg en jegerjakke sånn at fuglene ikke skal se meg.

Geir Gulliksen skrev den beste boka jeg leste denne måneden. Han har også skrevet en diktsamling om mennesker og fugler, Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Jeg burde kanskje lese den.



DEN BESTE BOKA
Historie om et ekteskap. Det er noe svært intens ved romanene til Gulliksen. Om jeg ikke alltid føler med menneskene i dem, er jeg ihvertfall oppslukt.

DEN KJIPESTE BOKA
Redd barna. Jeg fikk med meg at det var en del ståhei rundt denne, den vant en pris og skulle visst være en meget god roman. Bøyd over en pappeske med bøker utenfor en bokhandel på Oslo S en formiddag jeg ventet på toget hjem, fant jeg denne. Ti kroner, det var så billig at jeg kjøpte den, enda jeg har oppdaget appen eBokBib, hvor man kan låne norske bøker og lese dem på smarttelefonen (eller nettbrett, men det har ikke jeg). Litt plagsomt og smått i lengden, men funker ok med tynne romaner, noe Redd barna er. Men ja, altså, romanen i seg selv er ganske intetsigende. Langt i fra det store, det rørende som jeg forestilte meg at den skulle være. Ikke at den var dårlig heller, langt i fra. Bare tam, platt. Tørr?

tirsdag 28. juni 2016

EN KJEMPE BEGRAVD av Kazuo Ishiguro

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 21. juni 2016. 

Fantasyroman fra et fiktivt England

Det er med stor forventning jeg begynner på En kjempe begravd. Etter å ha lest den briljante Gå aldri fra meg (2006) ønsker jeg meg enda en roman fra Ishiguro med den samme mystiske stemningen og de merkelige omgivelsene, følelsen av at noe skurrer og den ugne følelsen av at noe er veldig, veldig galt. Videre: At lag på lag skrelles av i løpet av romanen, til man til slutt kommer til et sted hvor det ikke nødvendigvis befinner seg en sannhet, men det er ihvertfall ikke noe mer som skjules. 

I førstningen er det nesten slik. I denne semi-fiktive verdenen som romanen utspiller seg i, ligger det en mystisk tåke over landskapet. Stedet er England i middelalderen, med drager, riddere og referanser til sagnet om Arthur.


Tåken får menneskene til å glemme minnene sine. Et gammelt, britisk ektepar er romanens hovedpersoner, eller skal vi heller si at den mannlige delen av dette ekteparet er det, i og med at den kvinnelige delen ikke gjør så mye mer enn å bli oppvartet og passet på. Til at kjærlighet er en så stor tematikk i denne romanen, er det ganske skuffende at den ene delen av paret inntar en så passiv rolle, selv om det må sies at forholdet mellom de to er rørende. Interessen for hva som har skjedd mellom de to dabber av etterhvert som romanen går, sammen med den mystiske stemningen. Leseren får vite mer og mer, skallene skrelles av, men effekten i denne romanen er ikke like stor som i Gå aldri fra meg.

Det som skjules og avsløres i En kjempe begravd er muligens stort nok til å potensielt gi den samme ubehagelige følelsen som i Gå aldri fra meg, men Ishiguro klarer ikke å fremstille det slik. Avsløringene om hovedpersonene helt på slutten er uoriginal og føles en smule banale, samtidig som at problemstillingen som forsøkes løftet opp fra enkeltpersonene og ut til menneskene en masse ikke virker særlig viktig.

Gå aldri fra meg hadde rett og slett en nerve som En kjempe begravd ikke har, selv om denne romanen for all del er en god fortelling som er spennende nok.

torsdag 2. juni 2016

Vaksinasjonskontoret

Småløper til vaksinasjonskontoret en varm, varm junimorgen. Jeg er for sent ute, det var noe jeg kom på at jeg måtte gjøre før jeg dro ut, overføre penger fra en konto til en annen, glemte at jeg var blitt blakk. Småløper i en sommerkjole, når fram fem minutter før, det er bare jeg som er altfor redd for å komme for sent.

På vaksinasjonskontoret sier jeg til legen at jeg skal til Svalbard, men der får man ikke bruk for vaksiner. Nei, bare pass deg for polarrevene, de kan ha rabies, sier legen. Det er bare polarrevene på Svalbard som har det, polarrevene på fastlands-Norge har det ikke (eller fjellrev som vi ofte heller kaller dem når de er på fastlandet, men det er samme art, Vulpes lagopus, en av Norges fire hundedyr). De skal ha kommet til Svalbard på isflak fra Russland. Jeg ser det for meg og lurer på om det bare er et spørsmål om tid før fjellreven på fastlands-Norge også får rabies. 

Legen husker at jeg ikke liker sprøyter (det er en del av en større fobi, blodfobien) og stryker meg trøstende på overarmen, ber meg puste godt og spør om jeg vil ha vann, men det går bedre denne gangen enn forrige gang. Kaldsvetter bare litt. Etterpå snakker vi litt om vaksiner før hun lar meg gå. Her sitter jeg og snakker om alt dette til deg, det er ikke sikkert du er interessert, sier legen. Joda, man kan aldri vite for mye, sier jeg. Hun husker kanskje ikke at jeg er biologstudent. Det er ganske lenge siden jeg var der sist, snart et halvt år. Tiden bare flyr. 

En kveld drar jeg på fest i en hage. Jeg forsøker mer enn en gang før jeg får det til. Første gang snur jeg når jeg ankommer hagen, jeg tør ikke, jeg har prøvd å ringe E flere ganger, men får ikke tak i henne. Hvis noen ser at jeg snur sier jeg bare at jeg glemte noe hjemme. Det er ikke så langt hjem, bare fem minutter å gå. Når jeg kommer hjem drikker jeg en øl. Så prøver jeg igjen. Denne gangen går jeg inn i hagen, med hjertebank, tenk om jeg ikke finner noen jeg kjenner, tenk om de jeg kjenner som sa de skulle hit av en eller annen grunn ikke er her, tenk om de er her, men jeg ikke finner dem. Jeg kaldsvetter på hendene. Jeg har på meg tøysko denne gangen, i fjor på samme fest hadde jeg på meg gummistøvler og jeg ankom sammen med to venner, det var mye mindre skummelt. 

Jeg finner E og K under trærne, de sitter ved et langbord. Det er noen andre som sitter der også, det er en mann der som jeg ikke har snakket med siden i fjor, siden jeg gråt og han dro avgårde med toget. Jeg har sett ham, gående på campus mens jeg har vært langt borte. Sist så jeg ham passere utenfor mens jeg satt inne på lesesalen og tittet ut, han gikk i den jakka han alltid går i, og sekken som jeg tror er dama hans sin. En blå Fjällräven-sekk. Ikke i den mørkeste blåfargen, heller ikke den lyseste. Den blåfargen midt i mellom, den som jeg synes er finest. Min Fjällräven-sekk er knallgrønn og jeg går ikke lenger med den så ofte, den er ofte altfor liten og ikke like behagelig som den alminnelige Bergans-sekken. Den sistnevnte sitter mye bedre på. 

Det var på den samme festen i fjor vi ble kjent. Jeg syntes han var en dust. Vi stod ved siden av hverandre på en konsert. Bandet stod under en presenning og spilte cover-sanger. Ei i klassen min sang. Jeg drakk min siste øl, skulle bare være her og ta en øl, dra hjem og legge meg, være opplagt til å lese til eksamen, men stemninga var så god at vennene mine ville hjem og hente mer å drikke. Vi gjør det, sa jeg. Enig. Lets go somewhere more private, foreslo han etter at vi hadde delt en røyk. Ok, sa jeg. Jeg blir her, sa jeg til vennene mine. Kan dere ta med ølen min, den ligger i øverste hylle i hjørneskapet. Ølbokser med isbjørner på. Vi satte oss et annet sted, litt lengre unna konserten. Vi snakket om bøker. Jeg hilste på bofellene hans, som jeg siden ble så flau over å se. Jeg blir alltid flau over å se dem, der er jeg, hun som ble sykt forelska og deretter dumpa. De bor ikke lenger sammen. Han har flyttet inn med dama. De har fått seg en hund. En liten golden retriever-valp. 

Vi snakker ikke med hverandre på festen ett år etterpå. Han har garantert sett meg. Han vet at jeg garantert har sett ham. Men det kan være det samme. Jeg har ikke lyst til å snakke med ham, han er blitt en kuriositet, noe som er langt bak, enda det bare er et år siden. Jeg har blitt forelsket i en annen i mellomtiden. Det er en verre sak. Han er en dust han også, men ikke mindre nydelig av den grunn. (Det samme gjaldt den forrige.) Han var med meg hjem den samme dagen jeg var på vaksinekontoret den første gangen. Da var turen til Tanzania ennå ikke avlyst. Jeg hadde et plaster på skulderen. Jeg hadde fått instrukser om hva jeg ikke burde gjøre i Tanzania. Ikke drikk vann som du ikke vet kommer fra en forseglet plastflaske. Det var sikkert noe annet også, men jeg kan ikke huske det. Nå skal jeg ikke lenger sydover, men nordover. Det er også noe hjertet mitt har lengtet etter, mye lengre enn jeg har lengtet etter afrikanske savanner, akasietrær og savannekråker. 

I bilen på vei til fugletaksering snakker vi om TV-serier. Vi kan ikke unngå å snakke om Skam. Jeg sier alltid at jeg kjenner meg så godt igjen. A er overrasket over at jeg liker det så godt, det hadde hun ikke trodd, at det var drama og romantikk jeg brydde meg om. Men også fremstilling av vennskap og det å være ung, sier jeg. Dessuten er Skam en feministisk serie. Livet til jenter beskrives realistisk. Det gjør vondt i hjertet mitt når William sier til Noora at han drar til London, bare sånn uten videre. Det gjør vondt i brystet når han setter seg inn i bilen og kjører. For flyet går om en time. Han har ikke tatt seg bryet med å gi Noora tid. Noora får bare fem lusne minutter på gata når han uansett er på vei til flyplassen. I fjor fikk jeg en halvtime på en utekafé mens han var på vei til toget. Jeg kom rett fra et feltkurs i botanikk. Jeg hadde bagen min med, en sovepose. Jeg hadde på meg marius-genser og hele hodet var fylt av systematikk. Jeg fikk en halvtime, det var såvidt han hadde tid. Men han kom ikke tilbake. Han hoppet ikke av toget. William ber vennen sin om å rygge bilen tilbake. Han kommer tilbake til Noora som ringer til Eva og sier at han har dratt. Han har dratt. I det lille øyeblikket før han kommer tilbake skjønner hun ikke hva som har skjedd. Plutselig er det bare ikke noe mer. 

Jeg husker jeg lå og sov på sofaen for å få tiden til å gå når han ikke var der. Jeg leste en roman som jeg nesten har glemt. Jeg hadde den på leselista mi, men jeg hadde ikke summet meg til å lese den før han snakket om den. Leser du den fordi jeg snakket om den, sa han en dag ute på verandaen min, da var den mye tommere enn den er nå, nå er den fylt av planter og en hylle og stativer med klær til tørk. Det er varmere nå enn da jeg var på feltkurs i fjor og vi sendte meldinger til hverandre. Jeg sendte bilder av biller og en gjedde som vi hadde fisket i garn. Jeg svarte nei. Nei, nei, den var på leselista mi uansett

Etter eksamen i økologi har klassen en avslutningssammenkomst. Det er veldig mange som ikke er der. K og jeg har hver vår dunk med vin. Etterpå sykler noen av oss til en fest i en annen hage. Det er satt opp et partytelt. Folk spiller fele og jeg lirer bare av meg spydigheter til han jeg prøver å komme over, uten å vite det. Det er ikke før dager etterpå at N sier det. Du var rett og slett slem, sier hun. Var jeg?, sier jeg. Kanskje, når jeg tenker meg om. Jeg tror du blir sånn når du er såret, sier hun. Det er kanskje vanskelig. Hun har kanskje rett. Hun har sannsynligvis rett. Du er kanskje ikke helt ferdig med han ennå, sier hun. Hun har nok rett. Jeg trodde det var over, men det er ikke over. Jeg vil at det skal være over, men jeg må kanskje vente litt til. På en festival på en gård er han der og det slår meg at jeg fortsatt synes han er nydelig. Jeg drikker litt for mange øl og sier så mye teit at jeg er flau i dagevis etterpå, før jeg skjønner at jeg har vært altfor hard mot meg selv. De fleste merket det nok ikke.

Når jeg kommer hjem fra vaksinasjonskontoret denne gangen setter jeg meg på verandaen med en bok. Jeg skal anmelde den, helst i dag, jeg må lese den ferdig. Jeg lager meg kaffe, drikker en kopp, men sovner likevel i sola på verandagulvet. Jeg våkner ikke før N kommer hjem og setter seg ute med en sen lunsj. Hjelp, sier jeg. Kjolen føles klam og det er enda et par kapitler igjen. 

Bøkene jeg leste i mai: Litteraturvitere, japanere og biologer




PROSA
1. DEN JAPANSKE ELSKEREN av Isabel Allende
2. SPRÅKETS SYVENDE FUNKSJON av Laurent Binet
3. EN KJEMPE BEGRAVD av Kazuo Ishiguro
4. DEN SJUENDE DAGEN av Yu Hua

SAKPROSA
5. ON HUMAN NATURE av Edward O. Wilson
6. UDØDELIGHETENS HISTORIE av Dag Øistein Endsjø
7. WHY WE RUN. A NATURAL HISTORY av Bernd Heinrich
8. THE SELFISH GENE av Richard Dawkins


I mai leste jeg 50/50 prosa og sakprosa. Og det meste jeg leste var (veldig) bra. Det var også ganske variert. Jeg har bl.a. lest om gener (og hatt eksamen i genetikk), om løping (og løpt mange, mange mil), franske litteraturvitere og klassesamfunnet i Kina. Jeg har tilogmed lest fantasy!

Snart er det sommerferie, men den kommer ikke til å være lang. Jeg skal ta et sommerkurs i arktisk flora og fauna på Svalbard. Jeg har ikke tenkt så mye på hva jeg skal lese i sommer, bortsett fra at jeg håper på å få lest Eneste av Silje Aanes Fagerlund, Om våren av Knausgård og mensen-antologien til Gyldendal. Resten tar jeg som det kommer.



DEN KJIPESTE BOKA
Den japanske elskeren. Slike bøker går det tretten på dusinet av.

DEN BESTE BOKA
Språkets syvende funksjon er noe av det beste og morsomste jeg har lest på lenge. Det er en krimroman som utspiller seg blant fransk akademia anno 1980. Lættis for litteraturvitere.

I tillegg var Den sjuende dagen meget god og svært rørende; The Selfish Gene en klassiker (med rette) jeg burde ha lest for lenge siden, og Why We Run en interessant og fiffig bok om dyr som beveger seg fort og langt.

søndag 29. mai 2016

Beskrivelse av ulike rom

En natt i slutten av mai beveger jeg meg rundt i en sveitservilla ute på Hvitsten i Vestby med en øl i hånden og et nett hengende fra den ene skulderen. Utenfor spilles det kontrabass og trommer ved siden av et bål, det er også noen som rapper. Et annet sted i hagen, på andre siden, nedenfor mot låven som er blitt en bar for anledningen (eller kanskje den alltid er det?), står det store griller hvor noen griller hjemmelagde burgere. Jeg er rastløs og beveger meg fra punkt til punkt, i villaen går jeg gjennom kjøkkenet. Det er stort og i fargen sjøgrønn, det er den fineste fargen jeg vet, og gulvet er av store fliser i sjakkmønster. På komfyren står to store kjeler med gryteretter, den ene med kjøtt i, den andre uten. Det er bare å forsyne seg. Jeg tenker at det er det fineste kjøkkenet jeg noensinne har vært i. Jeg tenker at det er det fineste huset jeg har vært i. Det er finere enn huset jeg prøvde å beskrive i en fortelling en gang, den handlet om to mennesker som bodde i verdens fineste hus. De visste ikke det, men jeg visste det. De tenkte ikke noe over det, det var det bare jeg som gjorde. Jeg husker ikke hva som skjedde med dem, kanskje rakk det aldri å skje noe fordi jeg brukte så lang tid på å beskrive huset og hagen at jeg mistet interessen for menneskene som bodde der. Kanskje var det for godt til å være sant at de bodde i verdens fineste hus, hva skulle jeg vite om det å bo i verdens fineste hus sammen med verdens beste venn?

For det var de også. Ihvertfall i begynnelsen. I et av forsøkene på å skrive dem ut fra at de bodde i verdens fineste hus, et forsøk jeg gjorde for omtrent år siden (fortellingens begynnelse, beskrivelsen av huset, er en tekst jeg har hatt liggende i flere år, jeg gjør stadig nye forsøk på å skrive om de to menneskene i dette huset), ble det vondt i mellom dem. I seg selv ikke noe spesielt, de kunne jo ikke akkurat være lykkelige, forbli lykkelige. Det som var så dumt var at jeg beskrev det som hendte med dem med en likegyldig kulde, det var som om de gav faen i at oppførte seg dårlig med hverandre, og det føltes ikke sant, for de skulle bry seg, de elsket jo hverandre. De skulle bli såret, de skulle bli lei seg, gråte, gjøre drastiske ting, men jeg fikk det ikke til. De brydde seg ikke om hverandre. Jeg måtte slette det jeg skrev, spole tilbake. Igjen var det bare to mennesker i verdens fineste hus. 

I beskrivelsen har det nettopp vært fest der. Det henger lanterner i trærne og på verandaen. Det er selvsagt en sveitservilla. Hagen er stor. Det er rotete der teksten begynner, det står åpne vinflasker på bordene på verandaen. De to menneskene sover med vinduene åpne. De hører postbilen kjøre rundt med post, barn som løper og roper og leker. Det er sommer, klart det er sommer. Fra det punktet like før de står opp, er fortellingen fryst fast. 

Det er kanskje ikke en fortelling, bare et bilde beskrevet med ord. 

En annen gang forsøkte jeg å flytte på dem. Det var ikke nødvendig å bo i et hus, det var mindre viktig. Det viktigste var det som skjedde mellom de to, det var før de ble verdens beste venner. Kanskje det ikke skulle skje heller. De gikk på Majorstuen mens han snakket om litteratur, han virket ganske ensporet. Hun ville snakke om andre ting. Men egentlig var ikke det så viktig heller, hva de snakket om. 

I Skam har jeg ofte lurt på hva Noora og William egentlig snakker om, når vi ikke ser hva de gjør. Hva er det de har til felles? Det er fullstendig urealistisk, tenkte jeg i begynnelsen. Men kanskje det ikke er så viktig. På Instagram følger jeg Elizabeth Wurtzel, hun skrev nylig at grunnen til at mennesker forblir ugifte er at de har så høye krav til den gode samtalen. Kanskje det ikke er så viktig. Når man har vært sammen lenge nok begynner man uansett bare å snakke om praktiske ting, spesielt hvis man får barn. Man utveksler strofer om hvem som skal handle til middag. Den interessante samtalen er ikke så viktig, skrev hun som er uteksaminert fra Harvard og har skrevet mange bestselgende bøker. Det skuffet meg at hun skrev det. Det skuffet meg at hun som skrev et av mine første møter med feminisme (selv om jeg som søttenåring tolket det som anti-feminisme) skrev om det å være ugift som om det var noe negativt, noe man bare er fordi man ikke ennå er så heldig å ha blitt gift. 

Så tenkte jeg på at jeg kanskje har forkastet henne for lenge siden, det er år og dag siden jeg leste henne sist. Forrige gang var en artikkel om Palestina og Israel, hun lente seg meget sterkt til den sistnevntes side. Men det er ikke så lenge siden jeg lånte bort en av bøkene hennes til en venn. Hun har sannsynligvis ikke lest den (ennå), hun som har så mye å gjøre. Jeg har ikke spurt. Forrige gang vi så hverandre var på en bursdagsfest i en hage, en annen hage. Det er et par uker siden allerede, tiden går så fort. Jeg drakk rødvin fra en turkopp, jeg tenkte av en eller annen grunn at man måtte ha med seg sine egne ting å spise og drikke av siden festen skulle være ute, selv om det var i en hage. Og der ligger den ennå, i et nett sammen med et palestinaskjerf som jeg også glemte. Jeg glemmer stadig vekk skjerf. Denne gangen glemte jeg det fordi jeg bare skulle hjem og hente noe. Men jeg dro ikke tilbake igjen, selv om det bare er syv minutter å gå. 

A skal komme med tingene mine en kveld. Hun skal sy favorittbuksene mine som har fått et hull bak. Det er mulig hun må sy på en lapp, men det gjør ikke noe. Heller det enn å kaste buksa. Det gjør ikke noe at det ser litt rart ut, den er god å gå i. En gang var den helt svart, nå er den grå. Jeg har hatt den i et par år. Jeg kjøpte den fordi jeg ikke lenger passet i noen av buksene jeg hadde. De hadde alle blitt for små. De hadde alle egentlig vært for små hele tiden, det var ikke meningen at jeg skulle passe inn i dem. Jeg har gitt nesten alle til Fretex eller lagt dem ut på byttemarked. Noen av dem har jeg beholdt, som et slags minne. De ligger i en pappeske nede i boden. De ligger der sammen med hesteutstyret, planker fra en køyeseng som ikke lenger er i bruk, sovepose og liggeunderlag, ting man har men sjeldent bruker. Ekstra stoler, de jeg nettopp har båret ned etter en fest som var for flere uker siden. De ble bare stående en stund. 

onsdag 25. mai 2016

Det finnes tolkere overalt. Alle snakker sitt eget språk, selv om de kan litt av den andres språk. Tolkerens mange knep er et vidåpent felt, og han glemmer ikke sine egne interesser. 
- Derrida

torsdag 19. mai 2016

Før jeg visste ordet av det var eksamen over

Drar hjem fra kollokvie på pinseaften, litt for sent til å kjøpe jordbær på butikken. Jeg har sagt at jeg skal ha det med til 17.mai-frokost, nå blir det bare rundstykker og prosecco, ingen jordbær. Mel av ulike sorter har jeg masse av. Jeg skynder meg å bake rundstykkene kvelden før, mens jeg drikker en øl og er i tvil om det å dra på bursdagsfest så nær eksamen er et riktig valg. Jeg var tross alt på hagefest dagen før der igjen. Jeg veier for og i mot flere ganger. Noen ganger klikker hodet hvis man skal lese på det samme om og om igjen. Det er sant, hvis man leser for mye, kan man faktisk gjøre vondt verre. Bli så lei at man begynner å gi faen, bli slapp med nøyaktighetene. På en annen side burde jeg stryke bunadsskjorta. R har gitt meg et tips om å bruke rettetanga. Det gjør jeg i morgen når jeg våkner, tenker jeg, men selvsagt skjer det ikke, jeg våkner altfor sent og prøver halvhjertet å rette kragen før jeg bare må ta på den krølla bunadsskjorta. Jeg håper mamma ikke ser det på bildene på Facebook, hvis hun ser at jeg har krølla bunadsskjorte kommer hun til å gi meg et strykejern, og hva skal jeg med en ting som bare brukes én gang i året? (Bortsett fra bunadsskjorta.) Jeg stryker aldri skjortene mine. Men kanskje jeg burde det, hadde det ikke sett litt finere ut? Noen av dem blir rette og fine av å henge i klesskapet. Den store, blå for eksempel. Men den begynner å få hull. Det samme gjør favorittbuksene mine. Hver gang de er nyvasket sjekker jeg hullene bak, kan jeg gå med buksene en omgang til uten å risikere at det sprekker opp i buksebaken? Skal jeg kanskje ta på en lang bluse eller genser, i tilfelle det skjer? Kan jeg ikke bare ta på meg en svart truse, så løser det seg, den vil gå i ett med buksa dersom buksa ryker. Jeg skulle kanskje ha sydd dem, men jeg kan ikke sy. Her kaller jeg meg miljøverner, men sy klær kan jeg ikke.

Fortvil ikke! Nå kan man sende avgårde selv ødelagte klær til Fretex. De er altså ikke ute etter klær lenger, men tekstiler. De gjør dem om til tepper som flyktninger får. 

Jeg skulle likevel ha klart å sy. 

Ok, neste år skal jeg stryke bunadsskjorta. Neste år skal jeg gjøre klar bunaden før morgenen, istedenfor å fly frem og tilbake og få panikk over at jeg ikke finner sølvet. (Jeg hadde gjemt dem godt, også for min egen hukommelse.) 

Det er bare det at det er så mange vitenskapelige artikler å lese, så mange hypoteser å holde oversikt over, så mange mennesker å snakke med og så mange gressplener å tilbringe sommerlige kvelder på. 

Dagen etter eksamen tilbringer jeg hele ettermiddagen med å lese vitenskapelige artikler om biodiversitet og habitatfragmentering, inntullet i et teppe fordi det er så kaldt. Ute regner det. Det har vært så fint i det siste, i dag er det over. Jeg prøver å rydde i kjøleskapet, spiser en salat til middag som består av alle rester som er i kjøleskapet; den blir ikke så veldig god, men jeg spiser den likevel. Jeg leser nesten et helt kapittel av en bok jeg skal skrive om, drikker lakris-te for å varme meg, så kaldt er det. Jeg blir kald av å spise middag. Det er som om kroppen må bruke energi på å fordøye, drit i varmen. Jeg vet ikke om det er sånn, men det føles slik. Kanskje jeg burde begynne å spise flere varme middager. Flere pastaretter med kremet saus, sopp, rista valnøtter og parmesan. Mer husmannskost. Fiskekaker og poteter og kokte grønnsaker. Kanskje. Hvis jeg vil. (Vil jeg det?)