lørdag 1. august 2015

Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. 

Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 

- Marguerite Duras

fredag 31. juli 2015

Bøkene jeg leste i juli



I juli har jeg lest og lest, begynt på mange bøker, hoppet fra en bok til en annen, frem og tilbake; noen ligger oppslåtte, noe med bokmerker, noen har jeg nesten glemt at jeg har begynt på, noen leser jeg langsomt, har med dem i nettet hele tiden, leser her og der, noen setninger mens jeg venter på toget. Jeg har gjenlest bøker og jeg har vært på biblioteket og lånt alt som har falt meg inn. Jeg har bestilt bøker på nett og vært i bokhandelen og sett etter bøker. Jeg har forelsket meg i en roman og jeg planlegger å kjøpe en ny bokhylle. Jeg har ligget i en lavvo på fjellet mens regnet siler ned utenfor og lest dikt av Walt Whitman. Jeg har brettet eselører, markert med penn og hatt bøker oppslått mens jeg har skrevet. Jeg har solt meg på verandaen mens jeg har hørt på podcast med forfattere som snakker om hvordan det er å skrive og å leve. Jeg har gått turer med hunden og lengtet etter å komme tilbake til leiligheten, sånn at jeg kan lese videre. 

Det har med andre ord vært en bra litteraturmåned. 

PROSA

1. SOMMEREN UTEN MENN av Siri Hustvedt
2. A CONCISE CHINESE-ENGLISH DICTIONARY FOR LOVERS av Xiaolu Guo
3. HVIS NOEN SER MEG NÅ av Benedicte Meyer Kroneberg
4. TORGET av Victoria Durnak
5. SAMMEN av Andy Jones
6. ARMADA av Ernest Cline
7. THE SECRET HISTORY av Donna Tartt
8. BERGENERS av Tomas Espedal

SAKPROSA
9. KITSCH OG KUNST av Hermann Broch
10. Å SKRIVE av Marguerite Duras

---

DEN KJIPESTE BOKA
Torget av Victoria Durnak. Hvorfor har jeg skrevet om her. 

DEN BESTE BOKA
Gjenleste Sommeren uten menn, og likte den enda bedre nå enn da jeg leste den forrige gang, som begynner å bli noen år siden. Kitsch og kunst var svært interessant og herlig å lese. Jeg har savnet å lese poetikk. (Jeg savner det så mye at jeg har søkt om å få ta enkeltemner på Blindern til høsten - ved siden av hovedstudiet mitt på Ås.) Men den virkelig aller beste leseropplevelsen var Bergeners av Tomas Espedal, og hvorfor har jeg skrevet om her

torsdag 30. juli 2015

Tomas Espedal, eller kunsten å ombestemme seg


























For mange år siden leste jeg Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. Og jeg hatet den. Jeg mislikte den så sterkt at det farget alt jeg leste om Tomas Espedal, alt hva han sa og skrev i offentligheten ble farget av denne boka - til det negative. Jeg nektet å lese mer av ham og syntes han var svært oppskrytt. Der sykler Tomas Espedal, sa jeg til den daværende kjæresten min når han besøkte meg i Bergen, Norges mest overvurderte forfatter.

Så kom Bergeners, etter at jeg hadde flyttet fra Bergen. Den skulle jeg ihvertfall ikke lese. Tenk, en så opplagt referanse til James Joyce, finnes det noe mer pretensiøst enn det, tenkte jeg. Det er jammen meg å sette seg selv høyt. (At jeg selv en gang kalte et romanutkast for Sult, eller ingenting, hadde jeg helt glemt.)

Det gikk noen år før jeg dro på biblioteket og så Bergeners i en av hyllene og tenkte: Skal jeg gi Tomas Espedal en sjanse til? Den handler jo tross alt om Bergen. Og jeg har jo nettopp brukt ukevis på å skrive om Bergen, byen som som satte dype spor i min sjel - for å si det på svulmende vis. Mer enn å tenke på Bergen bare som en by, tenker jeg på Bergen som en tilstand, en periode, en følelse, en erfaring, en historie. Når jeg tenker på ordet 'Bergen' tenker jeg ikke på Bryggen, bergensdialekt, brostein og Fløyen. Jeg tenker på alt det andre. Når jeg sier til folk at jeg bodde tre år i Bergen og de spør hvordan det var, svarer jeg alltid at det regna hele tiden, som om det liksom skal forklare alt. Men det er ikke en hemmelighet, jeg er ikke særlig god til å snakke for meg, jeg er mye flinkere til å skrive. (Jeg husker noe eksen min sa da vi nylig hadde blitt kjærester: Hadde det ikke vært for bloggen din hadde jeg ikke visst at du var så mye, du sa ikke så mye i begynnelsen.)

Uansett, det at jeg selv skriver så mye om Bergen, gjorde at jeg bestemte meg for å lese Bergeners. Om ikke for å gi Tomas Espedal en ny sjanse, så ihvertfall for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Og det er jeg veldig glad for nå. Nysgjerrigheten er en god ting, den leder, som tilfeldighetene, ofte til noe godt!

For Bergeners er nemlig helt nydelig. Jeg leste første del før jeg måtte ut med hunden, og da vi gikk ute ville jeg bare hjem og lese resten. Bergeners handler om kjærligheten, hvordan man klamrer seg til den selv om det er slutt, om å skrive, om å stenge seg inne for å kunne bli fri, om Bergen og om regnet, om mennesker som bor der og om mennesker som ikke klarer å bo der, om ensomheten, om sove, om litteratur. Bergeners handler om Bergen slik jeg selv bruker ordet Bergen. 

Her er et utdrag;
"Det er mange som forlater byen, som flytter. Det er mange som ikke orker å bo for lenge i Bergen; man blir syk og livstrøtt av det frihetsberøvende regnet og den fuktige innestengtheten mellom fjellene. Man blir tvunget til å leve innendørs, alene eller i små familier. Man går fra hus til hus, fra lokale til lokale, fra bar til bar, fra inne til inne. Man kunne tømme byen for ale dens innbyggere og fylle den opp med helt nye folk, men byen ville forbli den samme."
Etterpå måtte jeg kjøpe boka til meg selv, hvilket er noe jeg nesten aldri gjør: Å kjøpe en bok som jeg allerede har lest. I tillegg til ca. alt annet av Espedal. Jeg vil bare lese alt. Sist det skjedde var da jeg gav Helle Helle en ny sjanse etter å ha mislikt Hus og hjem. Etter den andre sjansen snudde det helt, jeg dro på biblioteket og lånte alt hun hadde skrevet og leste og leste til det ikke var noe mer ulest. Fra å mislike henne ble hun til en av mine absolutte favorittforfattere. Det ligner litt på hvordan jeg har fått flere av de beste vennene mine: De har vært mennesker jeg mislikte sterkt i begynnelsen, for så å ende opp som noen av de viktigste menneskene i livet mitt. (Moralen her er: Man skal alltid gi mennesker og forfatterskap andre sjanser.)

Senere, samme dag, hørte jeg på bokpod med Espedal, og jeg ble bare enda mer begeistret. Hele sommeren har jeg fått høre av venner at jeg må legge bak meg kjipe ting som har skjedd istedenfor å klamre meg til det. Jeg har prøvd å si at grunnen til at jeg ikke vil gi slipp er at jeg skriver bedre når jeg holder fast på det. Intervjueren fra Cappelen Damm spør Espedal i hans hjem i Bergen om han ikke noen gang bare har lyst til å legge alt bak seg med en gang, bryte opp alt tvert og gå videre i livet. Og Espedal ler og svarer at det finnes nok mennesker som gjør det, men de er ikke forfattere.

Og så sier Espedal: At det viktigste en forfatter må kunne, er botanikk og geografi. Man må hele tiden lære nye ting når man er forfatter, og spesielt bør man lære seg botanikk. Wergeland var botaniker, Shakespeare var botaniker. Og jeg som har skrevet om gress og andre vekster i ukevis, kjenner at hjertet gjør et ekstra hopp av glede, jeg får følelsen av at jeg har gjort noe riktig. Det føles litt som å få ros av læreren.

Espedal sier i forfatterportrettet mange ting som jeg nikker av inni meg mens jeg ligger på verandaen og soler meg, mens jeg står inne på kjøkkenet og varmer opp restene av en grønnsakssuppe til middag. Det er aldeles herlig og oppmuntrende å høre på. (Selv om det han snakker om ikke nødvendigvis er særlig til gladsaker.) Og kjærligheten til litteraturen er så stor, og det passer så fint akkurat nå, nå som jeg selv kjenner på den igjen. (Jeg sluker litteratur for tiden. Bare i dag har jeg lest tre bøker.)

I morgen drar jeg på hyttetur, ut i skogen skal jeg. Jeg skal fiske og sykle, bade, plukke blåbær og skrive litt. Når jeg kommer hjem ligger det forhåpentligvis en pakke med resten av bøkene til Tomas Espedal og venter på meg på posten, og gjett som jeg gleder meg!

Blant reolene på biblioteket

























I går var jeg en tur på biblioteket. Det er ganske lenge siden sist. Jeg kvier meg fra å si det, i fare for å virke arrogant, men jeg bor tross alt i Ås og biblioteket der er jo ikke særlig stort. Noen ganger låner jeg bøker på Deichmanske i Oslo, men som oftest er det å gå på biblioteket når jeg er der en omvei eller noe jeg gjør mens jeg venter på noe eller noen. Uansett, i går var jeg på biblioteket og lånte en liten haug med bøker. Jeg gjorde slik som jeg pleide å gjøre da jeg bodde i Bergen og skulle gi meg selv en belønning: Jeg dro til biblioteket med god tid og gikk langs hver eneste bokhylle og tok ut hver eneste bok jeg følte jeg ville lese. Helt uten tidspress. Jeg planla å dra dit. Jeg hadde satt av tid til å gå dit. Ofte på torsdag eller fredag ettermiddag. Snart helg. Å dra på biblioteket gav en følelse av at snart var det helg. I går var det riktignok onsdag, men jeg har sommerferie, så det gav en lignende følelse.

Jeg har skrevet i hele sommer, og nå føles det endelig ferdig. Eventuelt er jeg kommet til et punkt hvor jeg trenger å la hjernen tenke litt på egenhånd hva mer som skal tilføyes. Og i mellomtiden skal jeg lese.

Det jeg tenkte jeg skulle si noe om, er hva jeg tenker mens jeg går langs reolene og plukker akkurat de bøkene jeg tar med. Slik hendte det i går:

Vergils død av Hermann Broch:
Jeg har akkurat lest flere essays av Hermann Broch, men jeg har jo holdt på med 1888: Pasenow eller romantikken i en evighet nå, skal jeg virkelig begynne å en ny roman av ham uten å ha lest den andre ferdig? Ja, det er kanskje best å begynne på en helt ny en nå, starte helt på nytt. Dessuten har jeg jo tenkt litt på Vergil i det siste. Det passer å lese denne nå.

Hyperdraum av Hélène Cixous:
Ja, jeg må lese Cixous nå. Jeg har tenkt masse på henne de siste ukene. Spørsmålet er bare hvilken skal jeg lese, for på dette biblioteket finnes tydeligvis alle bøkene av Cixous som er oversatt til norsk. Men jeg velger altså Hyperdraum, for den handler om vennskapet med Derrida.

Å skrive av Marguerite Duras:
Å, har de denne her. Den prøvde jeg å bestille forleden, men nettbutikken jeg handlet i hadde den ikke. Men nå gjør det jo ikke noe, jeg kan låne den her. (Det hører også med at jeg plukket med meg Elskeren også, men satte den tilbake da jeg kom på at den er på vei til meg i posten.)

Torget av Victoria Durnak:
Jeg har tidligere lest alt av Victoria Durnak og likt det. Denne har jeg derfor tenkt lenge på å lese, den tar jeg med.

(Og nå har jeg lest den. Likte plottet, men følte ikke helt det store. Så kom slutten, og den hatet jeg. Herregud, for en flau slutt. Er nesten fristet til å si at det er den dårligste slutten på en roman jeg noensinne har lest. Helt på skolestil-nivå. Boka var så som så fra før av, men etter slutten falt hele boka sammen.)

Et eget rom av Lotta Elstad:
Leste nettopp et intervju med Lotte Elstad hvor hun snakket om denne boka. Det var meget interessant. Tar med denne også. (En gang var jeg også på biblioteket og vandret rundt, tok med Ettromsleiligheten, som ble liggende hos meg i tre måneder uten at jeg fikk lest den. Jeg prøvde å lese første side en rekke ganger, men avbrøt alltid. Tenkte alltid: Jeg orker ikke denne boka akkurat nå. Jeg kom meg aldri lenger enn første side. Håper derimot at jeg vil klare å komme lenger enn det denne gangen.)

Bergeners av Tomas Espedal:
Meh, Espedal, jeg hater han, for en oppskrytt forfatter, men jeg må nesten lese Bergeners, den handler jo om Bergen. Kanskje jeg skal gi ham en ny sjanse. Ja, jeg gjør det.

(Også denne har jeg nå lest, og jeg er glad for at jeg gav ham en ny sjanse, for Bergeners er helt nydelig. Etterpå bestilte jeg Imot naturen, nå er den på vei og jeg gleder meg!)

Her inne et sted av Roskva Koritzinsky:
Mener å huske at hun ble nominert til en pris eller noe, en debutantpris. Hørte om det på radioen. Vet ikke om jeg skal lese denne, forfatteren er yngre enn meg og jeg orker ikke debutanter som er yngre enn meg hvis de er bra. Det er en påminnelse om det jeg ennå ikke har fått til. Nei, skjerp deg, Kathleen, at andre skriver godt har ikke noe med deg å gjøre. Ta den med.

Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg:
Nylig var det en som mente jeg burde lese denne, og jeg kom på at jeg muligens også har den på leselista. Tar den selvsagt med når jeg da ser den.

Biene av Laline Paull: 
Denne har jeg på leslisa mi. Tror jeg. Det er ikke så godt å huske, det er ganske mange folk som skriver romaner om biene for tiden. Men så leser jeg på baksiden og husker at jeg snakket om denne boka i et bursdagsselskap i fjor høst, til noen som var veldig opptatt av insekter, men at hun ikke var særlig opptatt av skjønnlitteratur og at jeg dermed fikk følelsen av at jeg snakket om noe fryktelig uinteressant.

Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller:
Umiddelbart kunne jeg ikke huske om jeg hadde lest Innsirkling 2 eller ikke, men etter et raskt sjekk på bokelskere.no fant jeg ut at jeg hadde det. Da kom jeg på at jeg leste den på flyet til Indonesia for fire år siden. Og jeg har alltid tenkt at jeg skulle lese hele trilogien, helt siden jeg leste Innsirkling 1, for dette er bra saker.

Noen ganger må man bare la tilfeldighetene råde. Hva er det som tilfeldigvis ligger i hyllene? Det kan komme veldig gode ting ut av tilfeldigheter. Som en blogger jeg leser skrev nylig: Noen av de beste tingene jeg har opplevd har vært tilfeldigheter. Det stemmer svært ofte. Kanskje som oftest, når jeg tenker meg om?

mandag 27. juli 2015

Tilgivelsens (u)vesen

En kveld sitter vi på en benk utenfor Victoria kino og snakker om tilgivelse. Jeg tror ikke på det, skjønner ikke at tilgivelse er et mål vi skal strebe etter. Jeg forteller om en dokumentar jeg så en gang som handlet om en kvinne som skulle tilgi en mann som hadde drept hennes bror, mann og barn, hvordan filmen fremstilte hennes tilgivelse som en flott og god ting, og jeg forstod det ikke, syntes det var grotesk og uforståelig, hvorfor denne tilgivelsen? J og H mener at livet blir lettere dersom man tilgir, da legger man hendelsene over på den andre personen og man slipper selv å gå rundt med hat og kanskje tilogmed hevntanker, som det ser ut til at jeg går mye rundt med. Det er ufruktbart og ødelegger for så mye annet, sier en av dem. Synes du ikke det er bedre å leve livet videre uten hat og hevngjerrighet? Å heve seg over noe på en måte?, spør jeg. Det er det pappa alltid sier, at man må heve seg over andres smålighet og dårlige oppførsel, det er ikke noe vits i å bry seg om slikt. Jeg er ofte uenig med ham også. Jeg pleier å si at folk ikke fortjener å ikke få høre det, bli tatt på at de oppfører seg dumt. Skal man bare la dem ture på, slik at det kanskje aldri skjønner hva de holder på med? Er ting bare greit, skal alt bare være greit, skal man akseptere alt? Det handler ikke om å akseptere alt og å finne seg i alt, sier H, det handler om at folk kan gjøre feil. Ja, sier jeg, det vet jeg jo, men det får være grenser for handlinger.

De lurer på om jeg tenker på noe spesifikt. Jeg gjør det. Jeg sier at en gang skulle eksen min tilgi meg for noe, men hans oppførsel etterpå tilsa at han ikke egentlig hadde tilgitt meg. Å tilgi er bare noe man sier, sier jeg. Jeg tror ikke det finnes, verken fra min side eller fra dem jeg ønsker det fra. Å tilgi er ikke det samme som å glemme, vet du, sier H, men det finnes også falske tilgivelser. Å tilgi bare for å sette seg høyt, å sette seg i en maktposisjon ved å være den som tilgir, men likevel bruke de handlingene noen er tilgitt for som et redskap til å holde den såkalte tilgivede nede. Det høres ut som om du var offer for en falsk tilgivelse, sier J. Det dere skulle gjort da, sier H, var å gå fra hverandre med en gang, istedenfor å leve sammen med falske tilgivelser. Det kom jo ikke noe godt ut av det. Nei, sier jeg, det er sant. Man kan tilgi, men det betyr ikke at ting nødvendigvis kan være som før, sier H. Å tilgi noen for noe, betyr ikke at vennskapet trenger å fortsette. Men hva er poenget da, sier jeg. Tilgivelse handler om å kunne leve videre uten tærende følelser, sånn som du. Hvordan er det egentlig å leve med den hevngjerrigheten og hatet ditt? Det kan jo ikke være særlig bra, sier H. Jeg har allerede fortalt dem at jeg noen ganger føler en stor forakt for visse mennesker, at jeg noen ganger tenker på enkelte hendelser og blir fylt av stygge følelser. Det er så mange ting jeg ikke har lagt bak meg, ting som dukker opp, som liksom ikke er avsluttet. Jeg sier at jeg kan kanalisere hatet og hevngjerrigheten over i andre følelser, og at livet hadde blitt tomt dersom jeg skulle tilgi absolutt alt, da ville det ikke vært noe å tenke over og dermed heller ikke noe å skrive om. Ja, det er sant, du liker å rulle deg rundt i dritt, sier H, du livnærer deg av det. Men hva med de andre? Kanskje de har godt av tilgivelse, sier jeg og trekker på skuldrene. Jeg tror likevel du kunne ha godt av det, sier J. Forlate gamle ting og la dem bli der, slutte å gå rundt med dem til evig tid. Jeg har blitt kalt bitter av en annen venn. Det kler deg ikke, sa han. Vi drakk vin sammen forleden, men det var ikke da han sa det. Det var år siden. Denne gangen fortalte jeg ham bare om nylige hendelser, som jeg egentlig bare lo av. Jeg gjorde narr av min egen nylige forelskelse og hjertesorg. Det som var trist hadde blitt morsomt, det var ikke lenger så viktig.

Det var bare en forelskelse, sa han, og fortalte så om sin første kjærlighet som hadde fått ham til å gå rundt med dødsønsker i ettertid. Det var hardt å være den eneste som elsket, mens den andre ikke ville ha ham lenger. Jeg var ikke på noen måter uenig med ham i dette, kjærligheten er noe meget mer enn en forelskelse. Det finnes folk som får virkelig hjertesorg, sier J, som blir deprimerte og legger hele livet sitt i noen andres hender. Og når det blir slutt, da føles det som om ens eget liv er slutt. Det er jo ikke det jeg har opplevd. Jeg har bare vært litt trist. Du er jo et eget menneske i deg selv, sier J. Ingen fare, altså. De har selvfølgelig rett. Men den ikke-eksisterende tilgivelsen handler om et helt annet menneske. Noen ganger tror jeg at jeg ikke bryr meg lenger, sier jeg, at jeg har glemt det, mens jeg andre ganger føler et sterkt hat. Det er veldig varierende. Noen ganger føles det som om jeg er nettopp hevet over den slags, andre ganger føler jeg et sinne som nærmest får hjertet mitt til å slå raskere. Vil du ikke være hevet over det hele tiden, spør H. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg vet ikke om det betyr så mye, verken fra eller til. Jeg vet jeg noen ganger skulle ønske ting var mer harmonisk, og en virkelig tilgivelse ville kanskje laget mer harmoni, men samtidig er det noe i meg som ikke ønsker å være harmonisk, som tenker at det ikke går, at det bare er tull, og hvorfor skal hat og hevngjerrighet være mindreverdige følelser som man ikke får lov til å ha? Hvorfor kan jeg ikke bare få være sint når jeg blir sint?

Vi blir selvsagt ikke enige om dette med tilgivelse. Jeg befinner meg i vikingtiden, mens mine venner har beveget seg langt inn i en tid hvor protestantismen råder. Det er jeg som er barbaren, som tror på hevn og føler skadefryd. Vi begynner å snakke om andre ting mens vi går. J skal hjem, H og jeg skal drikke øl. Vi skilles ved en fontene som jeg synes er glorete, og jeg legger merke til at det er blitt ganske mørkt, det var ikke så lenge siden man fortsatt kunne skimte en lys horisont under det samme tidspunktet. Det fyller meg med en vemod, som alltid, en følelsen av at sommeren er på vei til å ta slutt, enda vi fortsatt er i juli. Det er irrasjonelt, og dessuten liker jeg vinteren, men likevel. Likevel er det bare slik.

søndag 26. juli 2015

Når jeg kommer hjem, del 2

På bussen nedover fjellet tenker jeg på at det er lettere å bryte opp nå enn før, kanskje fordi jeg har opplevd det så mange ganger at det ikke gjør noe lenger, for sånn er det, man må stadig vekk bryte opp for å kunne gå videre til det neste, hva nå enn det er. Ting er sjeldent trist, men jeg kan ofte bli rørt. Jeg kan bli rørt av en setning. Jeg kan bli rørt der vi står og lærer oss førstehjelp under et telt i regnet, i en slags kontrast til samtalen om konsekvensetikk vs. pliktetikk som vi har mens vi ligger i soveposene våre og spiser smash, slitne etter å ha besteget et fjell i omflakkende tåke. I teorien kan det volde mer skade å redde noen enn å ikke redde noen, man vet ikke hvem man utfører livreddende førstehjelp på. Man vet ikke hva som skjer i fremtiden. I den virkelige verden gjør man det bare. Man gjør det man kan. For livet der og da står høyest. 

Fjellet er både virkelig og samtidig vag og tåkete. Alt smaker bedre på fjellet. Ingenting smaker bedre enn en nistepakke med tørre brødskiver på toppen av et fjell man nettopp har gått opp. Hver bit med sjokolade smaker mye bedre her enn den gjør i sofaen hjemme. Sansene blir skarpere, men samtidig er det som en tåler mer. Når det er kaldt og regner og blåser, må man bare bite tennene sammen og fortsette å gå. Det nytter ikke å ikke gjøre det. Snart tenker man ikke på det. Hva kan man gjøre, fjellet er som det er. Fjellet er min kirke, finnes det en gud er det her hun er. Det er andektig og jeg føler meg liten og overveldet. Samtidig tenker jeg mye på de mest basale ting. Hva skal jeg ha på meg i dag, hvordan skal jeg få gått på do, hvordan skal vi lage maten, blir det regn eller sol i dag? Hva skal jeg ha med i sekken, hva skal jeg ikke ha med i sekken. Jeg tenker mye på hvor jeg skal tråkke føttene mine for å ikke miste balansen eller bli altfor våt. Bare innimellom tenker jeg på livet nedenfor. Selv om det regner nesten hver dag og soveposen er kald og liggeunderlaget tynt, tenker jeg sjeldent på sengen min hjemme. Tanken på den varer et kort sekund, så tenker jeg på noe nytt. I blant tenker jeg på livet og hva jeg skal, men mest tenker jeg på hvor veien jeg går på går videre, på fjellene foran meg, på at jeg ikke ser syv blåner, men ti. 

Fjellet er som lykken, vanskelig å beskrive. Fjellet er som kjærligheten, både god og vond. 

Det går ikke an å være sint på fjellet. Alt som er dumt blir mindre og ubetydelig på fjellet. På vei nedover tenker jeg på at jeg skulle vært mer på fjellet. Reist dit med en gang når livet blir vanskelig. Jeg savner ingenting på fjellet. Selv om alle ullsokkene mine er våte og skoene aldri får tørke ordentlig, før det er på tide å ta dem på igjen. Jeg har ikke lest nyhetene på dagevis, for alt jeg vet kan det ha skjedd mange viktige ting i verden mens jeg har vært borte, men på fjellet betyr de ingenting. Det er som om tiden står stille og det bare er der nede tiden går. Skylaget kommer og går, noen ganger ser vi solen. Jeg ruller opp ermene på ulltrøya når solen kommer fram. Jeg har ikke dusjet på dagevis, men det har ingen av de andre heller. Jeg har badet i en fjellbekk. Det var kaldt, men friskt. Etterpå var jeg glad, det var den eneste grunnen. Håret tørker i nærheten av bålet. Når jeg kommer hjem lukter det fortsatt bål av håret selv etter at jeg har dusjet. Jeg vasker alt i maskinen og bøkene jeg tok med er bølgete av vannet som har trengt inn i papiret gjennom sekken. Jeg har lest litt, men for det meste ikke lest. Jeg har skrevet litt, men ikke så veldig mye. Jeg har tatt noen bilder, men på ingen av dem kan det sees hvordan fjellet egentlig er. 

Sukkeret på havregrøten smaker søtere enn den ellers gjør, og vi vasker bestikket og matboksen i bekken etter hvert måltid. Smøret vil ikke alltid løse seg opp i det kalde vannet. Legger seg på plasten under vannet som skyller over. Skylaget kommer og går. Noen ganger ser en toppen av fjellene, andre ganger ikke. Snøen og isen som ligger der. Snøen som ikke har smeltet. Det er visst mer snø i år enn i fjor. Kyrne beiter gress på stølen, her er de hele sommeren. Jeg må hjem, for jeg hører ikke til her, samtidig som det ikke finnes noe annet sted jeg føler jeg hører mer til. Der nede glemmer jeg i lange perioder at fjellet finnes. Det kan gå ukevis, månedvis uten at jeg skjenker fjellet en tanke. 

I Korea roper de på fjellet, sier J. Av glede. Det er ikke sånn som her, hvor vi er så stille på fjellet. Jeg sier at uansett hvor mye man roper på fjellet, så bråker naturen uansett høyere. Det er ikke noe poeng i å rope. Ropene blir uansett slukt. Vi er så andektige, sier J. Kanskje det. 

Når jeg kommer ned igjen er jeg ikke blitt noe brunere, men jeg har sett blåisen. Jeg har ikke sett meg selv på mange dager, og er blitt helt tørr på leppene. Jeg har klatret på breen og padlet nedover stryk. Jeg har ikke drukket vin på dagevis, men har heller ikke savnet det. Det er ikke kommet noen bøker i posten, ingen har ringt meg. (Det er ihvertfall ingen tapte anrop.) Jeg handler kaffe og pålegg på butikken. Også her regner det. Når jeg våkner i min egen seng øser det ned. Skoene buldrer i vaskemaskinen. Jeg tenker på at jeg må kjøpe noen nye til neste gang, siden flere deler har røket. Det er heldigvis ikke så lenge til neste gang - denne gangen. 

søndag 19. juli 2015

Kitsch og kunst

























Egentlig skulle jeg bare innom Eldorado bokhandel for å kjøpe meg en pocketbok for Syrias skyld (kjøp en pocketbok, og halvparten av summen går til Norsk Folkehjelps nødhjelpsarbeid i Syria), men jeg endte opp med å kjøpe tre essays av Hermann Broch i stedet: Kitsch og kunst, i serien Cappelens upopulære skrifter. Jeg sier som Milan Kundera: "Broch er min yndlingsforfatter." Vel, han står ihvertfall bak en av bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg, 1903: Esch eller anarkiet. Jeg leste den for noen år siden og tenker stadigvekk på den.

(For oss som ikke klarer å kjøpe noe man ikke har lyst på, selv om det støtter en god sak, kan man i stedet sende en SMS.)

I morgen drar jeg opp på fjellet, og sånn som livet har vært de siste månedene føles det som om det er rehab jeg skal på. Om enn hvor mye jeg gleder meg til å klatre på isbreen og bare være ute i frisk luft hele tiden, gruer jeg meg også litt til å forlate pc-en, lesingen og det rommet av skriving jeg har befunnet meg i. Heldigvis kan jeg jo ta med papir og blyant.

torsdag 16. juli 2015

Gjenlesningens sommer


























Har tydeligvis en slags gjenlesningens sommer. I går leste jeg A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers av Xiaolu Guo. Det er syv år siden jeg leste den sist, og da elsket jeg den. Til min store overraskelse hadde den holdt seg, og jeg syntes den var like fin nå som da. (Dog var tristessen større den gang, nå tenkte jeg mer: Jaja, sånn er livet.)

En liten bemerkning og fornøyelse forresten, opplevde jeg da hovedpersonen Z finner en bok av Walt Whitman:

This is in a book from Walt Whitman, which sits on your bookshelf covered by the thick dust. But during the last two weeks it becomes my bible. I read it every day and I think I understand it. 

For sånn er det litt for meg også nå.