tirsdag 28. juni 2016

EN KJEMPE BEGRAVD av Kazuo Ishiguro

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 21. juni 2016. 

Fantasyroman fra et fiktivt England

Det er med stor forventning jeg begynner på En kjempe begravd. Etter å ha lest den briljante Gå aldri fra meg (2006) ønsker jeg meg enda en roman fra Ishiguro med den samme mystiske stemningen og de merkelige omgivelsene, følelsen av at noe skurrer og den ugne følelsen av at noe er veldig, veldig galt. Videre: At lag på lag skrelles av i løpet av romanen, til man til slutt kommer til et sted hvor det ikke nødvendigvis befinner seg en sannhet, men det er ihvertfall ikke noe mer som skjules. 

I førstningen er det nesten slik. I denne semi-fiktive verdenen som romanen utspiller seg i, ligger det en mystisk tåke over landskapet. Stedet er England i middelalderen, med drager, riddere og referanser til sagnet om Arthur.


Tåken får menneskene til å glemme minnene sine. Et gammelt, britisk ektepar er romanens hovedpersoner, eller skal vi heller si at den mannlige delen av dette ekteparet er det, i og med at den kvinnelige delen ikke gjør så mye mer enn å bli oppvartet og passet på. Til at kjærlighet er en så stor tematikk i denne romanen, er det ganske skuffende at den ene delen av paret inntar en så passiv rolle, selv om det må sies at forholdet mellom de to er rørende. Interessen for hva som har skjedd mellom de to dabber av etterhvert som romanen går, sammen med den mystiske stemningen. Leseren får vite mer og mer, skallene skrelles av, men effekten i denne romanen er ikke like stor som i Gå aldri fra meg.

Det som skjules og avsløres i En kjempe begravd er muligens stort nok til å potensielt gi den samme ubehagelige følelsen som i Gå aldri fra meg, men Ishiguro klarer ikke å fremstille det slik. Avsløringene om hovedpersonene helt på slutten er uoriginal og føles en smule banale, samtidig som at problemstillingen som forsøkes løftet opp fra enkeltpersonene og ut til menneskene en masse ikke virker særlig viktig.

Gå aldri fra meg hadde rett og slett en nerve som En kjempe begravd ikke har, selv om denne romanen for all del er en god fortelling som er spennende nok.

torsdag 2. juni 2016

Vaksinasjonskontoret

Småløper til vaksinasjonskontoret en varm, varm junimorgen. Jeg er for sent ute, det var noe jeg kom på at jeg måtte gjøre før jeg dro ut, overføre penger fra en konto til en annen, glemte at jeg var blitt blakk. Småløper i en sommerkjole, når fram fem minutter før, det er bare jeg som er altfor redd for å komme for sent.

På vaksinasjonskontoret sier jeg til legen at jeg skal til Svalbard, men der får man ikke bruk for vaksiner. Nei, bare pass deg for polarrevene, de kan ha rabies, sier legen. Det er bare polarrevene på Svalbard som har det, polarrevene på fastlands-Norge har det ikke (eller fjellrev som vi ofte heller kaller dem når de er på fastlandet, men det er samme art, Vulpes lagopus, en av Norges fire hundedyr). De skal ha kommet til Svalbard på isflak fra Russland. Jeg ser det for meg og lurer på om det bare er et spørsmål om tid før fjellreven på fastlands-Norge også får rabies. 

Legen husker at jeg ikke liker sprøyter (det er en del av en større fobi, blodfobien) og stryker meg trøstende på overarmen, ber meg puste godt og spør om jeg vil ha vann, men det går bedre denne gangen enn forrige gang. Kaldsvetter bare litt. Etterpå snakker vi litt om vaksiner før hun lar meg gå. Her sitter jeg og snakker om alt dette til deg, det er ikke sikkert du er interessert, sier legen. Joda, man kan aldri vite for mye, sier jeg. Hun husker kanskje ikke at jeg er biologstudent. Det er ganske lenge siden jeg var der sist, snart et halvt år. Tiden bare flyr. 

En kveld drar jeg på fest i en hage. Jeg forsøker mer enn en gang før jeg får det til. Første gang snur jeg når jeg ankommer hagen, jeg tør ikke, jeg har prøvd å ringe E flere ganger, men får ikke tak i henne. Hvis noen ser at jeg snur sier jeg bare at jeg glemte noe hjemme. Det er ikke så langt hjem, bare fem minutter å gå. Når jeg kommer hjem drikker jeg en øl. Så prøver jeg igjen. Denne gangen går jeg inn i hagen, med hjertebank, tenk om jeg ikke finner noen jeg kjenner, tenk om de jeg kjenner som sa de skulle hit av en eller annen grunn ikke er her, tenk om de er her, men jeg ikke finner dem. Jeg kaldsvetter på hendene. Jeg har på meg tøysko denne gangen, i fjor på samme fest hadde jeg på meg gummistøvler og jeg ankom sammen med to venner, det var mye mindre skummelt. 

Jeg finner E og K under trærne, de sitter ved et langbord. Det er noen andre som sitter der også, det er en mann der som jeg ikke har snakket med siden i fjor, siden jeg gråt og han dro avgårde med toget. Jeg har sett ham, gående på campus mens jeg har vært langt borte. Sist så jeg ham passere utenfor mens jeg satt inne på lesesalen og tittet ut, han gikk i den jakka han alltid går i, og sekken som jeg tror er dama hans sin. En blå Fjällräven-sekk. Ikke i den mørkeste blåfargen, heller ikke den lyseste. Den blåfargen midt i mellom, den som jeg synes er finest. Min Fjällräven-sekk er knallgrønn og jeg går ikke lenger med den så ofte, den er ofte altfor liten og ikke like behagelig som den alminnelige Bergans-sekken. Den sistnevnte sitter mye bedre på. 

Det var på den samme festen i fjor vi ble kjent. Jeg syntes han var en dust. Vi stod ved siden av hverandre på en konsert. Bandet stod under en presenning og spilte cover-sanger. Ei i klassen min sang. Jeg drakk min siste øl, skulle bare være her og ta en øl, dra hjem og legge meg, være opplagt til å lese til eksamen, men stemninga var så god at vennene mine ville hjem og hente mer å drikke. Vi gjør det, sa jeg. Enig. Lets go somewhere more private, foreslo han etter at vi hadde delt en røyk. Ok, sa jeg. Jeg blir her, sa jeg til vennene mine. Kan dere ta med ølen min, den ligger i øverste hylle i hjørneskapet. Ølbokser med isbjørner på. Vi satte oss et annet sted, litt lengre unna konserten. Vi snakket om bøker. Jeg hilste på bofellene hans, som jeg siden ble så flau over å se. Jeg blir alltid flau over å se dem, der er jeg, hun som ble sykt forelska og deretter dumpa. De bor ikke lenger sammen. Han har flyttet inn med dama. De har fått seg en hund. En liten golden retriever-valp. 

Vi snakker ikke med hverandre på festen ett år etterpå. Han har garantert sett meg. Han vet at jeg garantert har sett ham. Men det kan være det samme. Jeg har ikke lyst til å snakke med ham, han er blitt en kuriositet, noe som er langt bak, enda det bare er et år siden. Jeg har blitt forelsket i en annen i mellomtiden. Det er en verre sak. Han er en dust han også, men ikke mindre nydelig av den grunn. (Det samme gjaldt den forrige.) Han var med meg hjem den samme dagen jeg var på vaksinekontoret den første gangen. Da var turen til Tanzania ennå ikke avlyst. Jeg hadde et plaster på skulderen. Jeg hadde fått instrukser om hva jeg ikke burde gjøre i Tanzania. Ikke drikk vann som du ikke vet kommer fra en forseglet plastflaske. Det var sikkert noe annet også, men jeg kan ikke huske det. Nå skal jeg ikke lenger sydover, men nordover. Det er også noe hjertet mitt har lengtet etter, mye lengre enn jeg har lengtet etter afrikanske savanner, akasietrær og savannekråker. 

I bilen på vei til fugletaksering snakker vi om TV-serier. Vi kan ikke unngå å snakke om Skam. Jeg sier alltid at jeg kjenner meg så godt igjen. A er overrasket over at jeg liker det så godt, det hadde hun ikke trodd, at det var drama og romantikk jeg brydde meg om. Men også fremstilling av vennskap og det å være ung, sier jeg. Dessuten er Skam en feministisk serie. Livet til jenter beskrives realistisk. Det gjør vondt i hjertet mitt når William sier til Noora at han drar til London, bare sånn uten videre. Det gjør vondt i brystet når han setter seg inn i bilen og kjører. For flyet går om en time. Han har ikke tatt seg bryet med å gi Noora tid. Noora får bare fem lusne minutter på gata når han uansett er på vei til flyplassen. I fjor fikk jeg en halvtime på en utekafé mens han var på vei til toget. Jeg kom rett fra et feltkurs i botanikk. Jeg hadde bagen min med, en sovepose. Jeg hadde på meg marius-genser og hele hodet var fylt av systematikk. Jeg fikk en halvtime, det var såvidt han hadde tid. Men han kom ikke tilbake. Han hoppet ikke av toget. William ber vennen sin om å rygge bilen tilbake. Han kommer tilbake til Noora som ringer til Eva og sier at han har dratt. Han har dratt. I det lille øyeblikket før han kommer tilbake skjønner hun ikke hva som har skjedd. Plutselig er det bare ikke noe mer. 

Jeg husker jeg lå og sov på sofaen for å få tiden til å gå når han ikke var der. Jeg leste en roman som jeg nesten har glemt. Jeg hadde den på leselista mi, men jeg hadde ikke summet meg til å lese den før han snakket om den. Leser du den fordi jeg snakket om den, sa han en dag ute på verandaen min, da var den mye tommere enn den er nå, nå er den fylt av planter og en hylle og stativer med klær til tørk. Det er varmere nå enn da jeg var på feltkurs i fjor og vi sendte meldinger til hverandre. Jeg sendte bilder av biller og en gjedde som vi hadde fisket i garn. Jeg svarte nei. Nei, nei, den var på leselista mi uansett

Etter eksamen i økologi har klassen en avslutningssammenkomst. Det er veldig mange som ikke er der. K og jeg har hver vår dunk med vin. Etterpå sykler noen av oss til en fest i en annen hage. Det er satt opp et partytelt. Folk spiller fele og jeg lirer bare av meg spydigheter til han jeg prøver å komme over, uten å vite det. Det er ikke før dager etterpå at N sier det. Du var rett og slett slem, sier hun. Var jeg?, sier jeg. Kanskje, når jeg tenker meg om. Jeg tror du blir sånn når du er såret, sier hun. Det er kanskje vanskelig. Hun har kanskje rett. Hun har sannsynligvis rett. Du er kanskje ikke helt ferdig med han ennå, sier hun. Hun har nok rett. Jeg trodde det var over, men det er ikke over. Jeg vil at det skal være over, men jeg må kanskje vente litt til. På en festival på en gård er han der og det slår meg at jeg fortsatt synes han er nydelig. Jeg drikker litt for mange øl og sier så mye teit at jeg er flau i dagevis etterpå, før jeg skjønner at jeg har vært altfor hard mot meg selv. De fleste merket det nok ikke.

Når jeg kommer hjem fra vaksinasjonskontoret denne gangen setter jeg meg på verandaen med en bok. Jeg skal anmelde den, helst i dag, jeg må lese den ferdig. Jeg lager meg kaffe, drikker en kopp, men sovner likevel i sola på verandagulvet. Jeg våkner ikke før N kommer hjem og setter seg ute med en sen lunsj. Hjelp, sier jeg. Kjolen føles klam og det er enda et par kapitler igjen. 

Bøkene jeg leste i mai: Litteraturvitere, japanere og biologer




PROSA
1. DEN JAPANSKE ELSKEREN av Isabel Allende
2. SPRÅKETS SYVENDE FUNKSJON av Laurent Binet
3. EN KJEMPE BEGRAVD av Kazuo Ishiguro
4. DEN SJUENDE DAGEN av Yu Hua

SAKPROSA
5. ON HUMAN NATURE av Edward O. Wilson
6. UDØDELIGHETENS HISTORIE av Dag Øistein Endsjø
7. WHY WE RUN. A NATURAL HISTORY av Bernd Heinrich
8. THE SELFISH GENE av Richard Dawkins


I mai leste jeg 50/50 prosa og sakprosa. Og det meste jeg leste var (veldig) bra. Det var også ganske variert. Jeg har bl.a. lest om gener (og hatt eksamen i genetikk), om løping (og løpt mange, mange mil), franske litteraturvitere og klassesamfunnet i Kina. Jeg har tilogmed lest fantasy!

Snart er det sommerferie, men den kommer ikke til å være lang. Jeg skal ta et sommerkurs i arktisk flora og fauna på Svalbard. Jeg har ikke tenkt så mye på hva jeg skal lese i sommer, bortsett fra at jeg håper på å få lest Eneste av Silje Aanes Fagerlund, Om våren av Knausgård og mensen-antologien til Gyldendal. Resten tar jeg som det kommer.



DEN KJIPESTE BOKA
Den japanske elskeren. Slike bøker går det tretten på dusinet av.

DEN BESTE BOKA
Språkets syvende funksjon er noe av det beste og morsomste jeg har lest på lenge. Det er en krimroman som utspiller seg blant fransk akademia anno 1980. Lættis for litteraturvitere.

I tillegg var Den sjuende dagen meget god og svært rørende; The Selfish Gene en klassiker (med rette) jeg burde ha lest for lenge siden, og Why We Run en interessant og fiffig bok om dyr som beveger seg fort og langt.

søndag 29. mai 2016

Beskrivelse av ulike rom

En natt i slutten av mai beveger jeg meg rundt i en sveitservilla ute på Hvitsten i Vestby med en øl i hånden og et nett hengende fra den ene skulderen. Utenfor spilles det kontrabass og trommer ved siden av et bål, det er også noen som rapper. Et annet sted i hagen, på andre siden, nedenfor mot låven som er blitt en bar for anledningen (eller kanskje den alltid er det?), står det store griller hvor noen griller hjemmelagde burgere. Jeg er rastløs og beveger meg fra punkt til punkt, i villaen går jeg gjennom kjøkkenet. Det er stort og i fargen sjøgrønn, det er den fineste fargen jeg vet, og gulvet er av store fliser i sjakkmønster. På komfyren står to store kjeler med gryteretter, den ene med kjøtt i, den andre uten. Det er bare å forsyne seg. Jeg tenker at det er det fineste kjøkkenet jeg noensinne har vært i. Jeg tenker at det er det fineste huset jeg har vært i. Det er finere enn huset jeg prøvde å beskrive i en fortelling en gang, den handlet om to mennesker som bodde i verdens fineste hus. De visste ikke det, men jeg visste det. De tenkte ikke noe over det, det var det bare jeg som gjorde. Jeg husker ikke hva som skjedde med dem, kanskje rakk det aldri å skje noe fordi jeg brukte så lang tid på å beskrive huset og hagen at jeg mistet interessen for menneskene som bodde der. Kanskje var det for godt til å være sant at de bodde i verdens fineste hus, hva skulle jeg vite om det å bo i verdens fineste hus sammen med verdens beste venn?

For det var de også. Ihvertfall i begynnelsen. I et av forsøkene på å skrive dem ut fra at de bodde i verdens fineste hus, et forsøk jeg gjorde for omtrent år siden (fortellingens begynnelse, beskrivelsen av huset, er en tekst jeg har hatt liggende i flere år, jeg gjør stadig nye forsøk på å skrive om de to menneskene i dette huset), ble det vondt i mellom dem. I seg selv ikke noe spesielt, de kunne jo ikke akkurat være lykkelige, forbli lykkelige. Det som var så dumt var at jeg beskrev det som hendte med dem med en likegyldig kulde, det var som om de gav faen i at oppførte seg dårlig med hverandre, og det føltes ikke sant, for de skulle bry seg, de elsket jo hverandre. De skulle bli såret, de skulle bli lei seg, gråte, gjøre drastiske ting, men jeg fikk det ikke til. De brydde seg ikke om hverandre. Jeg måtte slette det jeg skrev, spole tilbake. Igjen var det bare to mennesker i verdens fineste hus. 

I beskrivelsen har det nettopp vært fest der. Det henger lanterner i trærne og på verandaen. Det er selvsagt en sveitservilla. Hagen er stor. Det er rotete der teksten begynner, det står åpne vinflasker på bordene på verandaen. De to menneskene sover med vinduene åpne. De hører postbilen kjøre rundt med post, barn som løper og roper og leker. Det er sommer, klart det er sommer. Fra det punktet like før de står opp, er fortellingen fryst fast. 

Det er kanskje ikke en fortelling, bare et bilde beskrevet med ord. 

En annen gang forsøkte jeg å flytte på dem. Det var ikke nødvendig å bo i et hus, det var mindre viktig. Det viktigste var det som skjedde mellom de to, det var før de ble verdens beste venner. Kanskje det ikke skulle skje heller. De gikk på Majorstuen mens han snakket om litteratur, han virket ganske ensporet. Hun ville snakke om andre ting. Men egentlig var ikke det så viktig heller, hva de snakket om. 

I Skam har jeg ofte lurt på hva Noora og William egentlig snakker om, når vi ikke ser hva de gjør. Hva er det de har til felles? Det er fullstendig urealistisk, tenkte jeg i begynnelsen. Men kanskje det ikke er så viktig. På Instagram følger jeg Elizabeth Wurtzel, hun skrev nylig at grunnen til at mennesker forblir ugifte er at de har så høye krav til den gode samtalen. Kanskje det ikke er så viktig. Når man har vært sammen lenge nok begynner man uansett bare å snakke om praktiske ting, spesielt hvis man får barn. Man utveksler strofer om hvem som skal handle til middag. Den interessante samtalen er ikke så viktig, skrev hun som er uteksaminert fra Harvard og har skrevet mange bestselgende bøker. Det skuffet meg at hun skrev det. Det skuffet meg at hun som skrev et av mine første møter med feminisme (selv om jeg som søttenåring tolket det som anti-feminisme) skrev om det å være ugift som om det var noe negativt, noe man bare er fordi man ikke ennå er så heldig å ha blitt gift. 

Så tenkte jeg på at jeg kanskje har forkastet henne for lenge siden, det er år og dag siden jeg leste henne sist. Forrige gang var en artikkel om Palestina og Israel, hun lente seg meget sterkt til den sistnevntes side. Men det er ikke så lenge siden jeg lånte bort en av bøkene hennes til en venn. Hun har sannsynligvis ikke lest den (ennå), hun som har så mye å gjøre. Jeg har ikke spurt. Forrige gang vi så hverandre var på en bursdagsfest i en hage, en annen hage. Det er et par uker siden allerede, tiden går så fort. Jeg drakk rødvin fra en turkopp, jeg tenkte av en eller annen grunn at man måtte ha med seg sine egne ting å spise og drikke av siden festen skulle være ute, selv om det var i en hage. Og der ligger den ennå, i et nett sammen med et palestinaskjerf som jeg også glemte. Jeg glemmer stadig vekk skjerf. Denne gangen glemte jeg det fordi jeg bare skulle hjem og hente noe. Men jeg dro ikke tilbake igjen, selv om det bare er syv minutter å gå. 

A skal komme med tingene mine en kveld. Hun skal sy favorittbuksene mine som har fått et hull bak. Det er mulig hun må sy på en lapp, men det gjør ikke noe. Heller det enn å kaste buksa. Det gjør ikke noe at det ser litt rart ut, den er god å gå i. En gang var den helt svart, nå er den grå. Jeg har hatt den i et par år. Jeg kjøpte den fordi jeg ikke lenger passet i noen av buksene jeg hadde. De hadde alle blitt for små. De hadde alle egentlig vært for små hele tiden, det var ikke meningen at jeg skulle passe inn i dem. Jeg har gitt nesten alle til Fretex eller lagt dem ut på byttemarked. Noen av dem har jeg beholdt, som et slags minne. De ligger i en pappeske nede i boden. De ligger der sammen med hesteutstyret, planker fra en køyeseng som ikke lenger er i bruk, sovepose og liggeunderlag, ting man har men sjeldent bruker. Ekstra stoler, de jeg nettopp har båret ned etter en fest som var for flere uker siden. De ble bare stående en stund. 

onsdag 25. mai 2016

Det finnes tolkere overalt. Alle snakker sitt eget språk, selv om de kan litt av den andres språk. Tolkerens mange knep er et vidåpent felt, og han glemmer ikke sine egne interesser. 
- Derrida

torsdag 19. mai 2016

Før jeg visste ordet av det var eksamen over

Drar hjem fra kollokvie på pinseaften, litt for sent til å kjøpe jordbær på butikken. Jeg har sagt at jeg skal ha det med til 17.mai-frokost, nå blir det bare rundstykker og prosecco, ingen jordbær. Mel av ulike sorter har jeg masse av. Jeg skynder meg å bake rundstykkene kvelden før, mens jeg drikker en øl og er i tvil om det å dra på bursdagsfest så nær eksamen er et riktig valg. Jeg var tross alt på hagefest dagen før der igjen. Jeg veier for og i mot flere ganger. Noen ganger klikker hodet hvis man skal lese på det samme om og om igjen. Det er sant, hvis man leser for mye, kan man faktisk gjøre vondt verre. Bli så lei at man begynner å gi faen, bli slapp med nøyaktighetene. På en annen side burde jeg stryke bunadsskjorta. R har gitt meg et tips om å bruke rettetanga. Det gjør jeg i morgen når jeg våkner, tenker jeg, men selvsagt skjer det ikke, jeg våkner altfor sent og prøver halvhjertet å rette kragen før jeg bare må ta på den krølla bunadsskjorta. Jeg håper mamma ikke ser det på bildene på Facebook, hvis hun ser at jeg har krølla bunadsskjorte kommer hun til å gi meg et strykejern, og hva skal jeg med en ting som bare brukes én gang i året? (Bortsett fra bunadsskjorta.) Jeg stryker aldri skjortene mine. Men kanskje jeg burde det, hadde det ikke sett litt finere ut? Noen av dem blir rette og fine av å henge i klesskapet. Den store, blå for eksempel. Men den begynner å få hull. Det samme gjør favorittbuksene mine. Hver gang de er nyvasket sjekker jeg hullene bak, kan jeg gå med buksene en omgang til uten å risikere at det sprekker opp i buksebaken? Skal jeg kanskje ta på en lang bluse eller genser, i tilfelle det skjer? Kan jeg ikke bare ta på meg en svart truse, så løser det seg, den vil gå i ett med buksa dersom buksa ryker. Jeg skulle kanskje ha sydd dem, men jeg kan ikke sy. Her kaller jeg meg miljøverner, men sy klær kan jeg ikke.

Fortvil ikke! Nå kan man sende avgårde selv ødelagte klær til Fretex. De er altså ikke ute etter klær lenger, men tekstiler. De gjør dem om til tepper som flyktninger får. 

Jeg skulle likevel ha klart å sy. 

Ok, neste år skal jeg stryke bunadsskjorta. Neste år skal jeg gjøre klar bunaden før morgenen, istedenfor å fly frem og tilbake og få panikk over at jeg ikke finner sølvet. (Jeg hadde gjemt dem godt, også for min egen hukommelse.) 

Det er bare det at det er så mange vitenskapelige artikler å lese, så mange hypoteser å holde oversikt over, så mange mennesker å snakke med og så mange gressplener å tilbringe sommerlige kvelder på. 

Dagen etter eksamen tilbringer jeg hele ettermiddagen med å lese vitenskapelige artikler om biodiversitet og habitatfragmentering, inntullet i et teppe fordi det er så kaldt. Ute regner det. Det har vært så fint i det siste, i dag er det over. Jeg prøver å rydde i kjøleskapet, spiser en salat til middag som består av alle rester som er i kjøleskapet; den blir ikke så veldig god, men jeg spiser den likevel. Jeg leser nesten et helt kapittel av en bok jeg skal skrive om, drikker lakris-te for å varme meg, så kaldt er det. Jeg blir kald av å spise middag. Det er som om kroppen må bruke energi på å fordøye, drit i varmen. Jeg vet ikke om det er sånn, men det føles slik. Kanskje jeg burde begynne å spise flere varme middager. Flere pastaretter med kremet saus, sopp, rista valnøtter og parmesan. Mer husmannskost. Fiskekaker og poteter og kokte grønnsaker. Kanskje. Hvis jeg vil. (Vil jeg det?)

onsdag 11. mai 2016

Mini-sommer og eksamen





Etter dagens eksamen i genetikk stakk jeg innom butikken for å kjøpe en pose og en pistasje-is. Det var så deilig vær at jeg ikke riktig ennå ville dra hjem og begynne å lese til neste eksamen. Istedet gikk jeg en lang tur mens jeg kikket etter brennesle. (Derfor posen.) Etter dagens tur klør det på føttene og beina etter å ha stått i buskas med kortbukser, jeg har blitt solbrent og det føles som sommer. Frokostene inntas på verandaen og livet er generelt ganske ålreit!* Velsmakende brenneslesuppe til middag ble det óg!




*Selv om telefonselgeren som ringte meg tidligere i dag spurte meg Er du så heldig at du betaler telefonabonnement for deg selv og en familie, eller betaler du bare for deg selv? Folk er jammen meg frekke. Jeg betaler for meg selv, og mitt liv som singel og barnløs med middels dyrt mobiltelefonabonnement er livet akkurat slik jeg vil ha det, ellers takk! 

mandag 9. mai 2016

DEN STORE RUMPEFEIDEN av Marta Breen og Jenny Jordahl


Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tirsdag 3.5.2016.

Den store rumpefeiden har Marta Breen sammen med illustratør Jenny Jordahl skrevet en svært fornøyelig bok om «medias bakside». I boken er utklipp fra media med forfatternes sarkastiske kommentarer, tegninger og tekster. Selv om man får lyst til å le når man leser boka, blir man også oppgitt. Oppgitt av hvor fiksert media og samfunn er i kropp, kropp, kropp – og av hvordan folk misforstår hva feminisme handler om. For eksempel er det en litt lengre tekst (relativt sett, ingen tekster i Den store rumpefeiden er spesielt lange), som handler om menn som proklamerer at de «elsker kvinner» som tar en av misforståelsene på kornet. Selv om det sikkert er en velmenende kommentar, er det akkurat slike kommentarer og generaliseringer av kvinner vi ikke vil ha. Kvinner er individer som menn er individer, ikke en masse av noe å elske. Det er så opplagt, men menn er dessverre ganske gode på å ytre slikt – spesielt på kvinnedagen. Man kan ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Det samme gjelder om trenden hvor kvinner proklamerer at de er stolte over kroppen sin – uansett hvordan den ser ut. Ærlig talt, hva er det å være stolt over? Det er bare en kropp, alle har det. Det er synd at folk er nødt til å se for seg den samme situasjonen, bare med menn i stedet, for å skjønne hvor dumt det er. Tenk dere det, menn som går ut i media og roper ut hvor stolte de er av kroppen sin!

Breen er god på å sette fingeren på fenomener i media. Ting man kanskje ikke har tenkt så mye over tidligere blir opplagt - og latterlige. Jeg leser boka altfor fort og tar meg selv i å ønske at den var lengre. Mer av disse vittige kommentarene! Mer av de morsomme tegningene til Jordahl! Hvis man fortsatt tror feminister bare er «sinte og sure kjerringer» etter å ha lest Den store rumpefeiden, er det nok heller bare en selv som er sint og sur.

Likevel må jeg påpeke at deler av boka kan være kjedelig for de som følger Breen og Jordahl  i sosiale medier eller pleier å lese Breens kronikker i avisen hun skriver fast i, for det er en del gjenbruk av tekster, tweets og tegninger. Men for de som ikke gjør det, er det bare å kose seg!