onsdag 12. november 2014

Selvløsheten

Etter å ha vært ute og løpt, hentet pakke på posten i samme slengen, dusjet og skjært grønnsaker til middag og lurt på hva jeg skal se på nå som HBO Nordic har stoppet meg fra å se episoder av noe som helst før jeg fikser betalingsinformasjonen min, kommer jeg på hva en venn minnet meg om dagen før: I morgen kommer Knausgård på Brenner & Bøkene! Det blir det. Brenner & Bøkene, jeg har notert meg det bak øret, at jeg skal se på det, må se på det, har bare ikke gjort det ennå, til tross for at jeg fikk med meg hva Espedal sa i første episode, snakket om det på telefonen en dag jeg gikk rundt i Oslo på jakt etter dobbelsidig teip, fant det ikke, men kjøpte flere LED-lykter til sykkelen i stedet, gikk på Litteraturhuset etterpå og drakk øl, hørte om årets Nobelprisvinner, men tankene gikk, tenkte veldig ofte på helt andre ting, som f.eks. her sitter jeg og drikker øl, nesten ingen andre drikker øl, og ingen er på min alder, halvparten har grått hår, og andre ting som ikke hadde noe med akkurat stedet og nået å gjøre, tankene gikk, kanskje tenkte jeg på hvordan, hva, hvem er jeg, hvorfor lever jeg, hvorfor sitter jeg her, må jeg sitte her for å være lykkelig, hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør, hvordan kan livet bli bedre av at jeg sitter her; den evige strømmen av livsanalyse som pågår inne i hodet, som Knausgård snakker om i episoden: Den stadige jakten etter mening, den stadige slitsomme jakten etter mening, det plagsomme jeg-et; Jeg. Her. I verden. Han sier, til Brenner, at det finnes noen ting han gjør her i livet, hvor jeg-et blir borte, man slutter å tenke på jeg-et fordi man blir helt oppslukt. Han sier at for ham er de tingene skriving, fotball, å spille i band og å fiske. For meg er de tingene: å ri, være sammen med hester, regne matematikk og bli med botanisk forening ut i skogen. De tingene ligner på hverandre [...], hva er felles for de tingene? Jo, du tenker ikke på deg selv, på hva du holder på med, de tingene finnes ikke, du er helt oppslukt med det du er inne i. Han kaller tilstanden å være selvløs, og det er godt, det er en god ting. Det er det han leter etter. Det er som i barndommen, man er selvløs; har man det vondt kommer grunnen utenfra, ikke innenfra; har man det vondt i barndommen er det ikke på grunn av en selv, men på grunn av noen andre, i motsetning til når man er voksen og bevisst over seg selv, når man går rundt i livet og hele tiden tenker på sin plass i verden, seg selv i forhold til alle andre, hva er meningen med det jeg gjør nå, kan jeg ikke bare være glad? Nei. Det går ikke. Jeg-et presser seg fram. Det er som Knausgård sier: Jeg har av og til sagt at det er barnas tilværelse som er meningen med livet, og vi er deres tjenere. Som er fint, som er sant, for det er jo den samme følelsen vi lengter etter som voksne, følelsen av å være selvløs, av å bare leve, uten å tenke over det; en tilstand som vi som voksne kan finne fram til i korte perioder av gangen, men ikke alltid, ikke hele tiden, langt i fra. Vi kan oppleve den igjen noen timer, og så: Så kommer jeg-et igjen. Som følger med en overalt, nesten overalt. Inn på Litteraturhuset, på toalettet, i baren, inn i Wergelandsalen, på stolen, sitter sammen med meg og venter på at samtalen på scenen skal begynne; det er selvbevisstheten jeg drikker øl med, livets følgevenn, her sitter vi.

tirsdag 11. november 2014

Podcast

I.
En kveld på vei til en bursdagsmiddag går jeg istedenfor å sykle, den er punktert, punkterte på vei hjem fra stallen, i mørket, ble ikke redd som jeg ofte pleier å bli, men sinna, på hvem? – ingen, ingen å bli sinna på, var bare sykkelslangen som punkterte, burde alltid sykle rundt med lappesaker i sekken, jeg har jo uansett alltid sekken, hvorfor ikke lappesakene, tenker: Alltid fra nå av, neste gang. Jeg går, med paraply og et skjerf over hodet, for det regner, jeg har tegnet en tegning som bursdagsbarnet skal få, har pakket det inn i en mappe inni en plastpose fra en dyrebutikk, det er der hun som jeg bor med jobber, hun har kanskje kjøpt noe til kattene, eller hunden som var på besøk i helgen, en stor flatcoated retriever, glad; i dag er det mandag og jeg går langs jordet, gjennom sentrum, langs barneskolen, hører på podcast på veien, om bøker, de snakker om bokhyllene sine, hvordan de behandler bøkene sine, låner de dem ut eller ikke (ja), skriver de i bøkene sine eller ikke (ja); og hun ene sier at hun ikke har noen bokhylle akkurat nå, for hun bor på en liten hybel, hun har bare stabler med bøker og det minner meg om da jeg også bodde på et lite rom og hadde stabler med bøker på gulvet og på pulten, jeg hadde flyttet fra noen, eller så var det den andre som hadde flyttet fra meg, det var han som tok bokhyllene våre med, han tok dem med og satte dem opp hos seg selv, de ble hans, var ikke lenger mine selv om jeg hadde kjøpt dem, som om det bare var å gjøre det, jeg hadde uansett ikke plass, og bøkene mine, de lå i grønne fruktkasser som han hadde stjålet fra utsiden av butikker i nattemørket, på sykkel; han hadde tatt dem med seg bak på bagasjebrettet, kanskje to om gangen gjennom en hel sommer, og så var det mange av dem og vi flyttet, det var da vi flyttet sammen, siden: Vi flyttet samtidig, men ikke sammen, og bøkene mine fikk plass i grønne kasser, ble liggende i garasjen hjemme hos foreldrene mine mens jeg bodde i et rom med skråtak og hadde bøker i stabler på gulvet, på pulten, jeg gjorde ikke annet enn å være i det rommet og lese, meg og bøkene; stå opp, spise frokost, lese, dra på forelesning, høre, dra hjem igjen, innom butikken på veien, kanskje biblioteket, spise, lese, spise, lese, spise, lese. Det var alt. Jeg tenker på det når hun snakker om rommet sitt på podcasten og jeg går langs veien og det duskregner, jeg har paraply over meg, det går, det fungerer; jeg har med en gammel flaske rødvin som jeg har spart, kanskje jeg skal drikke den, kanskje ikke. Den samme personen snakker om en bok hun har lest, en bok som beskriver lyset i Finnmark, hus som er fuktige og trekker, alt er trasig, sier hun, trasig, og jeg tenker på et hus jeg bodde i en gang, med bokhyllene, et blått hus i en hage med plommetrær, mange, ved endestoppet av en bane; det var jeg og han som siden dro av sted med bokhyllene, hvorfor? han leser ikke en gang bøker; jeg tenker på det stedet fordi det var så kaldt der, kulden kom liksom fra bakken, jeg hadde alltid raggsokker på, og trekket, kulden fra bekken som rant ved siden av, den konstante lyden fra bekken, den store bekken, med vinduene åpne, da også; hvordan ytterplagg hang i gangen og aldri ble tørre, bare råtna; hvordan vi måtte gå langt til banen og på at det bare var oss, ingen andre, bortsett fra de som bodde i overetasjen, men som bare gikk rundt der som spøkelser, kanskje var jeg også et spøkelse for dem, der jeg gikk, selv om jeg ofte ikke var hjemme, var ikke alltid noe å dra hjem for? Det turkismalte gulvet og hullet i veggen, en slags dør mellom stua og soverommet, med forheng, et svart forheng; speilet vi hadde som han også tok med og som jeg nå har et makent til stående i gangen, har ikke hengt det opp på veggen ennå fordi jeg ikke har bestemt meg for hvor, det er bare jeg som bestemmer nå, jeg trenger ikke å bestemme meg nå, ingen andre har noen mening om det, er bare min som betyr noe. Klistremerket som jeg klistret på speilet i det blå huset, en isbjørn, det har ikke speilet i ganga mi, det er forskjellen. Jeg kunne aldri klistret en isbjørn på et speil nå lenger, hvorfor skulle jeg det? Kjøpte klistremerker med arktiske og antarktiske dyr i en altmulig-butikk i Berlin, kanskje var det da vi gikk fra Prenzlauer Berg gjennom hele byen, det var høst, som nå, november, vi stoppet på en bro over jernbaneskinnene og jeg husker lyset akkurat da, lyset, og det har jeg ikke tenkt på før, hvordan jeg kan huske lyset under ulike hendelser, på samme måte som jeg alltid husker hva jeg hadde på meg ved enhver anledning, selv om det er femten år siden, tre år siden, eller det ikke en gang skjedde noe viktig, var bare en dag som alle andre dager, ihvertfall tilsynelatende, kanskje var det egentlig noe viktig? Og en dag, en dag våkner jeg og ser lyset som kommer inn i stuen, prøver å ta et bilde av det mange ganger, men forgjeves, det blir ikke sånn som jeg ser det. Lilla, jeg ser på det mens jeg spiser frokost og kattene går rundt, mennesket har endelig våknet; ser lyset forsvinne mens frokostblandingen forsvinner; det lilla, sånn som dette lyser det bare når vinteren nærmer seg. Senere på dagen ser jeg på lyset i stuen når jeg kommer hjem, det er et annet lys, men også vinterlys, denne gangen klarer jeg å ta et bilde av det, hvordan det faller på sofaen. Det er den samme dagen vi kikker på kakerlakker på laboratoriet, ser på munndeler på insekter, sånn ser det faktisk ut, har jeg noensinne sett på det så nærme før, visst hva alle delene er: underkjeve, overkjeve, underleppe, overleppe; beina som er femleddete, kroppens tre deler: hode, thorax, abdomen. Jeg rekker å spise før jeg går ut igjen, snakker med pappa på telefonen, han har tid til å snakke med meg selv om det er midt på dagen; så venter jeg ved jordet på at noen skal hente meg, vi skal et sted, og jeg ser på lyset over jordet mens jeg venter. Senere, på vei hjem i bilen, etter at vi har gjort ærendene våre, tar jeg bilder av lyset igjen, det er så fint lys i dag, hele dagen så jeg på lyset, det sa meg: Nå kommer vinteren. Nå kommer den. Men hvordan kan noen skrive om lyset, hvordan? Om noen skriver om lyset kan vi jo bare se det for oss fordi vi har sett det før?, vi har tenkt på det før, hvordan lyset traff veggene, gulvet, gjenstandene, møblene, inne hos oss selv. Støvet som ble synlig, svevende i luften. 

II.

Hører på podcast om bøker mens jeg sitter i entreen og lapper sykkeldekk for ente gang i år og katten leker med sølvpapir og bruksanvisninger som jeg for lengst ikke lenger trenger, men hva kan man egentlig forvente når man sykler over hundre kilometer hver uke på en billig sykkel som sikkert egentlig, har jeg skjønt nå, er til hyggelig bybruk, maks fire kilometer hver dag; sykle en tur til kaféen på hjørnet og kanskje til en venn i en nabobydel, til stranden, bryggekanten, med øl i en pose bakpå; på asfalt, avstander som man likegodt kunne gått, hadde ikke gjort noe om man gikk i stedet, med musikk på øret blir det nesten like bra, gjør ikke noe at det tar ti minutter lenger, dét er det denne sykkelen er til for. Anskaffet meg sykkelen da livet var akkurat sånn, bodde i byen, skulle bo i byen; syklet til kinoen, syklet til kaféene, syklet til bokhandlene, syklet til butikkene, syklet til vennene, syklet til festene, syklet til strendene, bare en kort tur, straks der, gadd ikke en gang sykle med hjelm, skulle jo ikke langt, syklet aldri på bilveier, tenkte ikke så veldig på at jeg kunne dø heller. På podcasten sier en av kvinnene at hun ikke skjønte døden før hun selv fikk barn, at det ikke var før da det ble helt forferdelig å tenke på det, og jeg har ikke fått noen barn, men er blitt reddere for å dø likevel, alt det jeg skal gjøre, selv om jeg vet at det ikke spiller noen rolle fra eller til, at jeg er bare en organisme blant alle andre organismer, tildelt en ekstremt liten brøkdel av universets alder, fjorten milliarder år, her, og at det jeg-et jeg føler, bare er et resultat av en veldig stor hjerne, som bare er en samling nerver og hjerneceller, hva mer? – ikke noe, men også derfor er det jeg ikke blir skuffet når de samme kvinnene kort etterpå snakker om Brødrene Løvehjerte, om hvordan Astrid Lindgren en gang sa at det ikke var verdener utenfor denne hun snakket om når hun skrev om lyset og Nangilima, men rett og slett det at synet vil se ting lysere når blodtrykket minker, at det var dét lyset Kavring så da han var på vei til å dø, det var ikke noe mer enn blodtrykket som sank etter en febertokt (med sine fantasier, sitt Nangijala), det var ingen verden etter denne, det er ingen verden etter denne, ingen Nangilima, og så sa hun, til den mannen hun fortalte det til: Men dette må du aldri si til noen


søndag 9. november 2014

Virveldyr med kjever (Gnathostomata)

Jeg skal jo ikke ha barn, men må innrømme det hadde vært gøy med en unge som var like glad i å ri som jeg er, jeg hadde med glede sponset hest og ridetimer og kjørt henne (eller han) på stevner hver helg, sier jeg til N, men N sier nei, hun ville heller hatt hest selv, og jeg sier at å betale for hesten til en unge ikke utelukker min egen, vi kan ha to, hver vår, men å delta i Oslo Horse Show og lignende, dét løpet har kjørt for lege siden, det er derfor det ville vært så gøy med en unge, hun kunne vært med der, sier jeg, og N sier men tenk om du får et barn som ikke liker hester i det hele tatt og jeg må medgi at det er et poeng og også en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn, man vet ikke hva man ender opp med, tenk om man ender opp med personer man ikke liker i det hele tatt, men som man elsker likevel. Vi går tur med en hund, en flatcoated retriver, og jeg må også medgi at det hadde vært lettere å ha en hund om man var flere om det enn bare en, vet ikke hva jeg skulle gjort med hunden når jeg skal til Tanzania og se på sjiraffer i tre uker, vet ikke hva jeg skulle gjort med hunden når jeg skal til Alaska og stå på ski og se på brunbjørner. Når jeg skal til Svalbard og se på hvaler og fugler, fuglene som jeg leser om i zoologiboka, som har tre tær som er blitt til vinger, og fire bak, som de står på; det er oss, fuglene og kenguruene, de eneste dyrene som står på to ben, men til gjengjeld er det mange, mange fugler; mange, mange ordener; lommer, lappedyrkere, stormfugler, pelikanfugler, haukefugler, falker, hønsefugler, tranefugler, måker, alkefugler, andefugler, vader, duefugler, råkefugler, gjøkfugler, ugler, natteravner, seilere, spurvefugler; fuglene som er så forskjellige, som lever på alle sine forskjellige vis, noen monogame, noen polygame, andre ingen av delene men i helt andre samlivsformer; noen foreldre som passer lenge på barna, andre som bortadopterer, legger eggene sine i andres reder, egg som forandrer form og farge etter hvilke andre egg som ligger i redet, fra helt kritthvit til den dypeste lilla, det er mulig, tror det nesten ikke selv om jeg har sett det; noen som går mange mil for å hente mat til seg og sine, andre som står støtt i snøstorm og 60 minusgrader; fugler som gjenkjenner mennesker, husker de som har vært slemme, hakker og bæsjer på bilene til folk de ikke liker; fugler som samler, fugler som liker bling, fugler som stjeler, fugler som lager intrikate reder, se jeg har det fineste huset, bli dama mi. Fuglene på balkongen, skjærene, Pica pica, som samler seg i flokk og jager når kattene kommer, kra kra; jeg gir dem tørt brød på balkongen, gammelt brød, har kjøpt frøballer som jeg skal sette opp nå som vinteren kommer. Vinteren som har lagt sine spor en fredag ettermiddag, jordene vi går forbi, hunden og jeg, er hvitt av små snøflak, eller er det sludd, men det ligger der ihvertfall, bare ikke på grusveien, men snart, snart. Jeg har votter på, den tjukke, røde goretexjakka som jeg begynte å gå med for tidlig, i et slags håp om at det nå endelig skulle bli kaldt, men det er det ikke, jeg må ta av meg vottene og dra ned glidelåsen, er ikke kaldt nok ennå, blir varm av å gå, kanskje er det bare det.

onsdag 5. november 2014

Ute og sykler

Halvveis til ridesenteret en mørk kveld ryker sykkelkjede og jeg står der, tettpakket i klær, det begynner å bli kaldt, så kaldt at ansiktet blir tørt, med blinkende hvite led-lys både foran og bak, refleksvest og en sekk med rideutstyr, der står jeg med et røket sykkelkjede. Sykkelen er ikke en gang min, jeg har bare lånt den fordi min egen står parkert ved sykkelstativene utenfor bygget jeg bor i, med ødelagte bremser og løst styre, jeg har kviet meg fra å ta den med til reparasjon, har allerede vært på sykkelverksted med den to ganger i år, skal jeg gå og fikse den enda en gang, skjønner først ikke at den kan være så slitt, men glemmer at jeg syklet et 80 km langt terrengløp i sommer, over stok og stein, fra Strømstad til Halden, på en sykkel som ikke er en terrengsykkel, og alle de gangene jeg syklet på den før det, som forberedelse, på grusveier og rundt innsjøer, sommeren lang, det er ikke rart den er blitt ødelagt igjen. Dessuten har jeg flyttet til et nytt sted og jeg vet ikke en gang om de har et sykkelverksted. Fem frisørsalonger har dette tettstedet, men verken Clas Ohlson, innvandrerbutikk eller sykkelverksted. Jeg får ikke kjøpt dobbelsidig teip og kattene klorer opp sofaen. Jeg får ikke kjøpt den riktige typen karri. Jeg får ikke fikset sykkelen min. Dessuten er det så mørkt når det blir mørkt. Ikke sånn som i byen, der jeg kommer fra, med gatelys overalt. Hver kveld jeg sykler tenker jeg: Dette er siste gang. Om jeg vil eller ikke. Jeg kommer til å bli påkjørt bakfra av en bilist. Eller jeg kommer til å sykle ut i en grøft når en bil kommer mot meg, jeg ser ingenting i skinnet av frontlysene, blir blendet, blind, tror jeg kjenner veien, men jeg gjør ikke det. Jeg kommer til å sykle ut på midten av veien og bli truffet. Om ikke ut i grøfta. Jeg kjenner hjertet banke raskere hver gang jeg ser at det nærmer seg en bil. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette, av og til regner det også, men jeg sykler i seksten kilometer én vei likevel, for jeg skal til stallen og ri. Etterpå sykler jeg hjem igjen like langt. Jeg har ikke trent versader, bøyninger og galoppsteg i ett år allerede for å glemme det. Dét er det, det er derfor. Og når jeg sykler hjem igjen er det ikke like ille, føles ikke like hasardiøst. Jeg stopper på Kiwi i Vestby og kjøper en brus, er tørst, kanskje også en banan eller en sjokolade eller noen nøtter, nå er jeg på vei hjem, det gikk bra. Jeg døde ikke på veien.

Etter 10 km ryker kjedet, jeg googler sykkelkjede og tar med sykkelen til kjøpesenteret like ved, flaks at det røk her på sykkelstien og ikke på en mørk landevei fem kilometer unna, hva skulle jeg ha gjort da, gått langs veien og vært reddere lengre enn vanlig? Marsjerer inn på Clas Ohlson og kjøper kjede og sykkelolje, men vet ikke hva jeg gjør, har aldri byttet kjede på sykkel før, og klarer det heller ikke, må stakkarslig trekke den med meg til stasjonen hvor jeg kjøper en togbillett til 75 kr for å ta toget ett stopp, uten å i det hele tatt få ridd. Føler meg snytt for noe, at pengene bare renner ut av et hull i buksa, forsvinner fra meg. Tenker det ikke lenge før jeg tenker på andre mulige scenarioer som hadde vært verre, som er veldig mange scenarioer, jeg kunne f.eks. vært tvangsprostituert i et fattig land, innesperra i en leilighet i en by i et land som hun ikke vet noen ting om. Også ler jeg kanskje der jeg sitter med thermovotter og billett i lomma på stasjonen, fordi jeg er glad problemene mine bare er ødelagte sykler og ridetimer jeg ikke får tatt. Det kunne vært verre, mye verre. Og når jeg kommer hjem er det bare å sette seg i sofaen, drikke te, spise brødskiver og google sykkelreparatører i omegn. Det er ikke verre enn det. 

fredag 31. oktober 2014

Bøkene jeg (knapt) leste i oktober

Oktober. Om man ser bort fra 'moden kvinne', skulle man tro det var jeg som hadde sendt inn dette problemet til spalta Vigdis vet i Bokvennen: 




mellom

SAKPROSA
1. KJELL ASKILDSEN. ET LIV av Alf van der Hagen

2. NOT THAT KIND OF GIRL av Lena Dunham

---

DEN BESTE BOKA
Boka om Kjell Askildsen. Svært godt skrevet biografi om en av mine favorittforfattere. Har lest an del anmeldelser av boka, hvor det skrives at van der Hagens sakprosa likegodt kunne vært prosa, og det sier jeg meg enig i. Samtaleformen i blandet tidligere upubliserte tekster av Askildsen fungerer glimrende. Selv klarte jeg nesten ikke å legge boka fra meg. 

DEN KJIPESTE BOKA
Not That Kind of Girl. Rævva. 

torsdag 23. oktober 2014

Stalkende forfattere og uempatiske bokbloggere

Jeg er sistnevnte. Og på Flamme-bloggen sier jeg litt om hva jeg synes om førstnevnte: http://www.flammeforlag.no/bryr-meg-ikke-om-hva-en-forfatter-matte-fole/

Om det skulle være interessant, er artikkelen til Kathleen Hale å finne her.

Illustrasjonsbilde: Dette er en bok jeg har skrevet bare gode ting om. Lorrie Moore
er generelt en forfatter jeg bare skriver gode ting om. 

tirsdag 21. oktober 2014

Det er dette du må lære å tåle

En av tingene jeg er redd for er å bli avslørt, men avsløres for hva er ikke alltid så lett å vite. Av og til, spesielt når jeg er full, kan det hende jeg sier ting som jeg etterpå skulle ønske jeg ikke sa, ikke fordi jeg ikke mente det, men fordi det kanskje ikke ble så nyansert som det egentlig er, eller at det var informasjon som ville sett annerledes ut med flere fakta, noe som ikke kunne stå der alene, som ville ta seg helt annerledes ut der alene enn om man visste alle de andre tingene også. For eksempel drar jeg en dag på en foreningsfest hvor jeg forteller noe om meg selv til en studievenn, hvorpå hun svarer: Det er jo litt spesielt, uten at jeg utdyper hvorfor, et hvorfor som kanskje ville forklart det bedre, men som ikke føles riktig å fortelle heller, litt for mye på en gang kanskje, jeg er redd for å vippe folk av pinnen, skåner dem fra den pinlige stillheten som kunne etterfølge en slik informasjon, og jeg tenker på en venninne, en veldig god venninne, som alltid sa, da vi var yngre, at jeg måtte slutte å si A uten å si B, du kan ikke si A uten å si B!, hun var virkelig irritert på meg for det, jeg husker en gang hun virkelig var opprørt over at jeg gjorde det, ja, nærmest såret, sint, og jeg husker at det etterlot meg med en følelse av å ikke ville gjøre det mer, jeg skjønte hvor dumt det var (selv om jeg ikke alltid, som nå, gjorde det med vilje). Men noen ganger er det ikke slik at man tenker så mye over hva man sier, det bare kommer ut, og man innser, dette skulle jeg ikke ha sagt, for det er ukomplett med resten, og resten, vil jeg virkelig si resten? Og jeg tenkte på det etterpå, sa jeg virkelig dette, men siden: jaja, det får vel bare være sånn at jeg sa det. Av og til angrer jeg på det jeg skriver også, men som oftest får ingen se det jeg angrer på at jeg skrev, det ligger bare på pc-en min og bringer en skam som brer seg ut i kroppen min hver gang jeg ser på det siden, når jeg tar en titt på det, skrev jeg dette? Skrev jeg virkelig dette? Og det trenger ikke ta så lang tid heller, kanskje bare to dager, jeg sitter en fredag ettermiddag og skriver og skriver, spiser brødskiver med brunost og skriver for meg selv, kanskje av og til avbrutt av kattene, mens hun jeg bor med har dratt av sted, og jeg skriver, og noen dager etterpå, når jeg tenker på hva jeg har brukt helga til, kommer jeg på det jeg skrev og jeg tenker, virkelig?, og jeg tenker at nei, det neste jeg skriver skal være så, så mye bedre, ja, det skal virkelig være noe, det skal være det virkelige. Og så tenker jeg at den tanken, den tanken har jeg tenkt hundre ganger før, at skal det bli noe, og gjentagelsen føles gammel, som om jeg er blitt gammel, og jeg tenker: hvorfor skal jeg slite med sånne tanker så mye, om at skal jeg skrive, kanskje jeg bare skal gi opp, gi det helt opp, som jeg nesten har gitt opp å lese; jeg leser i Bokvennen, i spalta til Vigdis Hjort, det er noen som har sendt inn et spørsmål, hvordan få lesegleden tilbake?, og Vigdis svarer; Kanskje får du den aldri tilbake, ikke på den samme måten som du hadde før? Og jeg tenker, jeg har også mistet den! Jeg, som spørsmålsinnsenderen, spyr nesten ved tanken på å lese skjønnlitteratur. Jeg tenker med skrekk på den våren jeg bare leste, leste, leste, leste i min ensomhet, som om lesing er blitt det samme som det, ensomheten, og jeg vil ikke ha den, vil ikke befatte meg med den (hvem vil egentlig det?), og alt jeg leser blir sakprosa, for det gjør det liksom litt bedre, er ikke helt det samme. Jeg vil ikke lese under treet sammen med Marcel, eller på rommene våre mens alt skjer utenfor, menneskene vi hører fra underetasjen; og innsenderen, en kvinne, en moden en sådan, sier: Det er så mye annet å fylle livet med, og jeg nikker gjenkjennende, selv om jeg ikke er en moden kvinne (det har vi ikke til felles, innsenderen og jeg), det er så mye annet, som: Skogsturer, matematikk, hester, levende mennesker og naturdokumentarer. I hylla i stua står Reisen til nattens ende av Céline, jeg har sagt til en venninne at jeg skulle lese den, vi skulle lese den på likt og snakke om den etterpå, men jeg har ikke begynt. Jeg har bare bladd i den, lest tilfeldige avsnitt om sinte mødre, det er alt, og jeg vet ikke når jeg kommer til å begynne. Jeg har lest om valpetrening, hundetrening; jeg har lest gamle hestesportblader som min samboer har tatt med hjemmefra, jeg leser This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate av Naomi Klein på nettbrettet, og jeg leser om fotosyntese, medlemsbladene til WWF mens det nye nummeret av både Vinduet og Bokvennen fort havner under stuebordet, shit. Også skriver Vigdis Hjorth at spørsmålsinnsenderen kanskje bør lese Herta Müller, og hun skriver om hvorfor, hvorfor det er så spesielt, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få noen større glede av det enn det jeg allerede har lagt fra meg, ja, selv Vigdis har jeg lagt fra meg, en rosa pocketbok jeg kjøpte på en bruktbutikk sammen med noen blomstervaser jeg putta roser oppi, som nå er visnet og kastet for lenge siden, jeg leser to sider om gangen med dagers mellomrom, i den rosa pocketboken som av og til ligger på badet, noen ganger i hylla (hvor jeg glemmer at den finnes), noen ganger på pulten ved siden av senga fordi jeg har intensjoner om å lese i den før jeg sovner, men det jeg gjør istedet er å sjekke e-posten og se om det er kommet noe nytt på finn.no og kanskje spille noen brett på Wordfeud, og kvinnen som er ulykkelig forelsket i en litteraturprofessor får være i fred, hun kommer ingen vei, er bare ulykkelig forelska for alltid, er bare alltid på vei til Trondheim for å treffe ham, hun kommer ingen vei, alltid er det bare det, mens livet går sin gang og jeg gjør alle de hverdagslige tingene som alle mennesker gjør, og noe av det jeg er redd for, er å bli avslørt som kjedelig, selv om jeg selv liker alt det jeg gjør, vil jeg ikke at folk skal synes jeg er kjedelig, å, jeg er så redd for det, ironien i det hele, på en side bryr jeg meg så lite om hva folk synes, på en annen side betyr andres mening alt, og det finnes ingen konklusjon om det, ingen, noen dager er man full av redsel, andre ganger så fandenivoldsk, ingenting betyr noe, men likevel er det noe som betyr så mye at man kjenner det i langt inne i sjela, kanskje hjertet, shit, at det skal være sånn, alltid.

torsdag 16. oktober 2014

Lengsel




















Noen spurte meg en gang hva min motivasjon for å stå opp halv syv om morgenen og regne matte var. Dette er svaret. (Ihvertfall et av dem.)