onsdag 15. august 2018

Den internasjonale Bookerprisen 2018

I våres slo det meg at måten jeg valgte ut nye bøker å lese på altfor lenge hadde vært via de samme, få kanalene, så jeg bestemte meg for å prøve nye metoder. Det var lurt, for det var nemlig etter at jeg ble bevisst på dette, at jeg oppdaget Barbara Comyns gjennom bloggen til The Paris Review (som jeg ikke hadde lest på en lang stund) - hvem vet om jeg ville ha oppdaget henne om jeg hadde fortsatt i de samme sporene.

Noe annet jeg i den anledning bestemte meg for, var at jeg skal lese meg gjennom langlista til Man Booker prize 2018. Foreløpig har jeg bare lest The Overstory av Richard Powers, men for en bok! Jeg hadde på forhånd lest at det var en roman, og syntes derfor det var rart at de åtte første kapitlene var som noveller i seg selv. Er dette en novellesamling? tenkte jeg. De kunne stått alene alle sammen - som åtte fine noveller. Men så, sakte men sikkert, som et tre som vokser og strekker seg, viser det seg at boka er en roman. En nydelig roman om menneskene, trærne, naturen og hvordan vi hører sammen.

Her er et lite utdrag fra kapittelet om Adam Appich, hvis far planter et tre for hvert barn som blir født: 

Four springs later, with the leaves’ first flush, the Appich kids fight over whose tree is the most beautiful. They fight again when the seeds come out, and later the nuts, and finally the autumn rush of color. Health and power, size and beauty: they fight over everything. Each child’s tree has its own excellence: the ash’s diamond-shaped bark, the walnut’s long compound leaves, the maple’s shower of helicopters, the vase-like spread of the elm, the ironwood’s fluted muscle.

Har forøvrig funnet ut at man kan sende alle markeringer og notater man gjør i en bok på lesebrettet som pdf til seg selv. Enda en fordel med lesebrett altså (i tillegg til at man kan befinne seg på Svalbard og få en bok i fanget i løpet av et minutt).

Neste ut er From A Low and Quiet Sea av Donal Ryan. Har allerede lastet den ned på lesebrettet.

Vi får se om jeg rekker å lese alle bøkene på langlista (tretten bøker!) før kortlista annonseres den 20. september. Det er uansett ikke målet, jeg vil bare oppdage ny, god litteratur.

mandag 13. august 2018

Bloggen er ti år

En eller annen gang i løpet av sommeren passerte datoen for tiårsdagen til denne bloggen. Jeg startet den for å øve på å skrive, selv om mange av de tidligere innleggene ikke hadde noe med skriving å gjøre. Det er mye i arkivet som gjør meg flau, men heldigvis forandrer man seg.

Jeg prøvde å skrive en liten tekst om de ti årene og dens forandringer, men det interesserte meg altfor lite. Ti år, poff. Det gikk fort.

Ti år er et helt lite hundeliv nesten.

tirsdag 31. juli 2018

Litteratur i juli

Utdrag fra Maggie Nelsons
The Argonauts. 
SAKPROSA
1. THE ARGONAUTS av Maggie Nelson

PROSA
2. BERGE av Jan Kjærstad
3. KUDOS av Rachel Cusk
4. FAMILIESYKDOMMEN av Kristin Friis
5. AV MÅNESKINN GROR DET INGENTING av Torborg Nedreaas
6. MENSSMERTER av Kopano Matlwa
7. STALLO av Stefan Spjut

POESI 
8. BARSEL av Kristin Storrusten







For tiden befinner jeg meg på Svalbard, men nylig befant jeg meg hjemme på Østlandet. Der tilbragte jeg dagene lesende, løpende og badende. På strekningen Oslo - Ås gikk det buss for tog, og siden jeg ikke klarer å lese på bussen, fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på lydbok igjen (An American Marriage av Tayari Jones).

En av bøkene jeg leste-leste, var Stallo. Det er litt tilfeldig at jeg begynte på den. Jeg kjøpte den for femten kroner på et loppemarked i våres, siden har den blitt liggende under stuebordet. Jeg visste ingenting om boka før en venn nevnte den. Å, den har jeg faktisk hjemme, sa jeg, og begynte på den dagen etter. Kjæresten min kommenterte at han riktignok hadde sett meg besatt av bøker flere ganger før, men dette var det mest ekstreme han hittil hadde sett. Det var vanskelig å forklare ham at jeg synes en nesten 600 sider lang roman om troll kan være så spennende og nifs. Jeg er glad jeg ikke var på hytta da jeg leste den, da hadde jeg ikke turt å gå på utedoen alene for å si det sånn (jeg er snart tretti år, bare så det er sagt). Da vet jeg det når jeg skal lese oppfølgeren: jeg tar ikke med meg Stalpi på høstferie.

Som om ikke Stallo var nok, leste jeg også Berge. Der er det også noe fryktelig som skjer i en hytte i skogen. Også det en bok jeg slet med å legge fra meg. Det samme med Kudos, men sånn har det vært med hele Faye-trilogien til Cusk.

Ellers gleder jeg meg til bokhøst. Til høst generelt. Jeg har allerede sett noen bøker jeg gleder meg til. Jeg gleder meg også til å skrive, og til å flytte hjem igjen.

fredag 27. juli 2018

Tørke

Jeg går forbi jordet til biblioteket. Aksene er gule og grønne, jeg klarer ikke å se på dem om det er meningen at de skal være sånn eller ikke, om de altfor raskt er blitt gule, tørre, om kornet er i trøbbel. Jeg har ikke sett at det vannes på jordet. Hver dag tenker jeg på tørken, skogbranner, tropevarme. Hver morgen, før det er blitt altfor varmt, løper vi i skogen, i skyggene, og i blant langs jernbanen, hvor det i sommer ikke går noe tog fordi det bygges på sporet. Til og fra Oslo må man ta buss for tog. En kveld er jeg litt full når vi skal hjem fra Oslo, det er betydelig mer ubehagelig å være full på bussen enn på toget, jeg kjenner at jeg blir litt kvalm, men det går bra. Det er mørkt ute når bussen kjører. Sommernatt, mørkt med en lys stripe i horisonten. Jeg har befunnet meg på fastlandet, på Østlandet, i nesten to uker. Veldig tidlig om morgenen landet flyet fra Svalbard på Gardemoen, jeg gråt da jeg kom ut av flyet og så trærne og den rosa horisonten, morgenrøden, og lukten av trope, den lukten man kjenner når man lander på flyplassen i sørlige strøk. Det er alltid lukten som er det første som slår meg. Lukten av varme. Jeg gråt fordi jeg var overveldende glad for å være hjemme. På Oslo S kjøpte jeg hveteboller og smoothie, jeg satte meg på trappen utenfor stasjonen mens jeg ventet på buss for tog til Ås, det var fortsatt tidlig om morgenen. Jeg tittet på menneskene som gikk forbi ikledd sommerlige klær, ikke turbukser og allværsjakker, tunge boots. Jeg så på trærne og bygningene. Jeg var overveldende glad over å være i en by.

På biblioteket er det nesten ingen. En voksen og et barn snakker sammen om hunder. De sitter på gulvet, lent mot hver sin bokhylle. Jeg går langs reolene, ser på bøker på måfå, om jeg tilfeldigvis ser noe jeg vil lese. I blant leser jeg på den måten, retningsløst. Lesebrettet tok jeg ikke med hjem. Før jeg dro tenkte jeg på bøkene som ligger i stabler på kontoret og under stuebordet, at jeg heller kunne lese dem, men da jeg kom hjem, viste det seg at jeg ikke hadde så lyst til det. Det vil si at jeg leste to av dem glupsk, resten ble liggende. En annen gang, tenkte jeg, og dro på biblioteket i stedet. Barnet og den voksne prater om spanske gloser. Den voksne sier at hun kan si takk på spansk, det er por favor, sier hun. Barnet gjentar. Por favor. Nei, tenker jeg, det betyr vær så snill, men jeg sier ingenting der jeg drar bøker ut av bokhyllene og leser på omslaget. Jeg tar med fire bøker hjem. Låneautomaten sier at jeg skylder biblioteket førti kroner, men jeg får låne likevel. Jeg legger bøkene i nettet. Etterpå går jeg i bokhandelen, jeg har et gavekort der som jeg ennå ikke har brukt. Jeg titter og titter på bøkene, men finner ikke noe jeg har spesielt lyst til å lese (akkurat nå). Jeg går derfra uten noen ny bok, jeg får heller vente til bokhøsten er i gang. På vei hjem passerer en  traktor  med en tilhenger med to kyr og en kalv i. Kanskje skal de slaktes, tenker jeg, fordi det ikke er nok fôr.

Det er juli. Jeg har erklært ferie. Egentlig skulle jeg ha deltatt på et sommerkurs på Svalbard og fått fem studiepoeng. Men egentlig egentlig skulle jeg ikke gjort det heller. At jeg sa ja til det i utgangspunktet, da jeg heller skulle ha sagt nei. Jeg veksler på å sitte inne, hvor det er svalere, og ute på verandaen. Hunden har masse energi, som om hun er helt uanfektet av varmen, hun vil bare leke hele tiden. B, som har dratt helt fra Østerrike for å delta på et sommerkurs ved universitetet i Oslo, og som i den anledning bor hos oss, lurer på om hunden er ung, er den ennå en valp? Nei, den er over to år gammel, sier jeg. Vi sitter på verandaen i kveldingen og drikker vin, spiser en gryte som minner mer om høst enn sommer, og venter på regnet.

torsdag 12. juli 2018

Tretten plot og en Instagramkonto

Noen skriver feltdagbok når de driver med feltarbeid, andre skriver blogg. Jeg gjør kanskje mest av det siste. Og så har jeg selvsagt den vanlige dagboken min. Det var et av nyttårsforsettene mine, at jeg skulle skrive dagbok, og det er et forsett jeg har klart å holde ganske godt. Jeg har også en lang rekke med notater på mobilen, innimellom handlelister og lister over bøker jeg har tenkt til å lese. I tillegg var det en liste over ting jeg måtte gjøre, som jeg nettopp slettet fordi alle tingene var blitt gjort. Ikke at jeg følte meg noe særlig nærmere målet av den grunn, jeg hadde nylig et møte med veilederen min hvor det stadig kom til flere ting som må gjøres. Likevel skriver jeg.

Det hjelper å skrive for å få en oversikt over hva som skjer. Hva skjer egentlig nå? Det var derfor jeg begynte med dagboka. Ofte føler jeg mange ting uten å skjønne hvorfor. Når jeg skriver, finner jeg ut av det. Det samme gjelder feltarbeidet gjennom feltdagboka (eller feltbloggen, altså). 

I dag regner det i Longyearbyen. Jeg sitter på arbeidsrommet vi har hatt som base i flere uker nå. På søndag må vi ut, fra da av er det noen andre som skal ha rommet. På gulvet står tønner med silikagel, på veggen henger de slitte termodressene. På bordet ligger det flere poser med små beger med DNA-prøver, og flaggene vi har brukt for å markere de ulike individene av rødsildre ute i felt. Flaggene er fargerike, de skal være lette å se der ute, i alt det grå og delvis grønne, verden er mer grå enn noen annen farge her i Arktis. I hvert fall i Longyearbyen. Vi tok taxi ut til feltarbeidet en dag det ikke var noen ledige biler å oppdrive på universitetet. Vi fortalte taxi-sjåføren at vi studerte planter. Han ble overrasket, hvilke planter da? Her vokser det knapt noe. Det er sant, det vokser knapt noe, men noe er det jo, man må bare gå langt ned på bakken. De er små, plantene som vokser i Arktis. Man må se nøye etter for å se dem. Kjører man forbi landskapet med bil, ser man ikke annet enn gress og mose. Det er jo også noe, men kanskje ikke fargerikt. Gresset er ikke særlig grønt heller, bortsett fra like ved fuglefjellene og gårdene hvor alle trekkhundene bor. Der er det ekstra grønt. De stedene står ut som spesielt grønne flekker i det ellers grå landskapet.  

I forrige uke ble vi ferdig med å merke alle plottene og samle prøver fra alle individene. Tretten plot har vi nå. Det føltes som en lettelse, at det verste arbeidet er gjort. Deretter kom kjæresten min på besøk og jeg tenkte ikke så mye på masteroppgaven i det hele tatt. Det er mye å gjøre, men den er liksom ikke altoppslukende. Som om mitt egentlige liv foregår utenom masteroppgaven. 

Jeg føler i blant på en dårlig samvittighet over at jeg ikke bryr meg mer om den enn jeg gjør. Kanskje er det fordi jeg omgir meg med doktorgradsstudenter og om ikke de er det ennå, så har de i hvert fall klare ambisjoner om å bli det. Det har ikke jeg. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg burde ville disse tingene, burde ha slike ambisjoner, hvilket også står for meg som absurd, i og med at jeg har ambisjoner om noe annet, og burde det da ikke føles greit? Kan du ikke gjøre flere ting om gangen, foreslår en tanke i hodet mitt. Nei, det har jeg ikke lyst til, men jeg burde kanskje gjøre det likevel? 

Helst vil jeg være hjemme, på det varme Østlandet. Kjæresten foreslo at jeg skulle slette Instagram-kontoen min, er ikke det bare et sted hvor alle viser hverandre hvor topp de har det, og hva får du egentlig ut av det? Det var noe jeg selv hadde tenkt på, og i løpet av ukene her på Svalbard har det vært ekstra ille å stadig se alle disse bildene av folk som er på stranden og bader og er sammen med vennene sine, mens jeg er her oppe i seks grader og vind og stort sett er ganske ensom. Jeg bestemte meg derfor for å deaktivere kontoen, og det kommer den til å forbli så lenge jeg er på Svalbard. Det ligner litt på den gangen jeg sletta Facebook og måtte være borte derfra i noen år fordi jeg ikke orket å sammenligne livet mitt med andres. Nå sammenligner jeg riktignok mitt liv med andres på en annen måte enn før: den gangen var jeg ikke fornøyd med noen ting, nå er jeg jo fornøyd med alt det grunnleggende, vel vitende om at den situasjonen jeg befinner meg i er midlertidig, men også det er jo noe jeg skal leve meg gjennom, så hvorfor gjøre det verre enn det er? Litt som at alkoholikere unngår situasjoner hvor det serveres alkohol når de prøver å bli edru. Jeg må unngå sosiale medier for å kunne klare å slutte å sammenligne meg selv med andre, det er nemlig min akilleshæl. 

Faktisk skal jeg hjem en liten tur om ikke så lenge. Det er dyrt og lite miljøvennlig, men helt nødvendig for psyken. Først skal jeg riktignok gjøre noen flere vegetasjonsanalyser og delta på et kurs i hvordan man studerer klimaendringer på planter. Det gruer jeg meg til, siden jeg har så lave ambisjoner om gjøre akademisk karriere, men etterpå skal jeg i det minste hjem. 

onsdag 4. juli 2018

En måned på Svalbard

Her en dag fikk jeg et brev fra en venn som ikke har sett kjæresten sin på tolv uker. Storpolitiske beslutninger utenfor enkeltmenneskers kontroll er grunnen til deres adskillelse, kjæresten hennes får rett og slett ikke komme til Norge. De møtes et sted på midten, i hjertet av Europa, kan man flåsete si. En annen venninne har ikke sett kjæresten sin på måneder, og fortsatt er det måneder til de skal ses, de bor på hvert sitt kontinent, men snart ikke lenger. Jeg har ikke sett kjæresten min på en måned, like lenge som jeg har vært på Svalbard. Èn måned, fire uker. Ikke flere måneder, ikke flere uker. Likevel føles det lenge nok. Da forelskelsen var helt ny, skulle kjæresten min på en konferanse. Han skulle være en uke borte. Det er en av de lengste ukene i mitt liv, talte jeg sekunder? Hver dag var forferdelig lang. I Longyearbyen har jeg talt dager. Det var vanskeligst i begynnelsen, så gikk det lettere. Man vender seg liksom til ting. Det handler om vane. Og det at jeg vet: en dag er det over. Om fem måneder skal jeg hjem igjen.

Jeg skal være her fem måneder til. For fem måneder siden, altså i månedsskiftet januar/februar, ble debutboka mi lansert. Det snødde veldig, men jeg kom meg likevel til forlaget for å spise lunsj og holde i boka for første gang. Det var slippfest på Ås stasjon. Jeg trodde ikke det skulle komme så mange, men det gjorde det. Folk jeg ikke trodde skulle komme, kom, og folk jeg trodde kom til å komme, kom ikke. Det snødde da óg. Det føles egentlig ikke så veldig lenge siden.

I løpet av den siste måneden har jeg gått glipp av forlagets sommerfest og vi er blitt ferdige med å sette opp nesten alle transektene. To plot mangler, dem skal vi ta i morgen. Jeg skal være glad når det er over, nå har jeg merka så mange rødsildrer at jeg kjenner et visst ubehag av å tenke på å gjøre det. Først likte jeg å komme inn i vanen med å merke dem, det føltes som om jeg gjorde noe, og at det jeg gjorde, gikk fint. Så gjorde jeg det så mange ganger at vanen begynte å gå over til noe som føltes nesten kvalmende. Det har føltes litt som om det aldri tar slutt, at vi aldri blir ferdig med å merke disse rødsildrene, men nå, nå nærmer det seg slutten. I morgen kveld er vi ferdige. (Bank i bordet.) Da har vi merket til sammen 624 rødsildreindivider.

Jeg kjente forøvrig en slags tilfredsstillelse da jeg fikk en e-post fra Nederland med resultatene fra forrige forsendelse av planteprøver. Der stod det, svart på hvitt, på Excel-arket, hvor mange genom individene hadde. Interessant var det at man kunne se at i noen av populasjonene levde diploide, triploide og tetraploide sammen. Krysser de diploide og tetraploide seg? Er dette et eksempel på en triploid bro? Jeg scrollet nedover skjermen og kjente at det var godt med noen resultater, at alt dette kjedelige arbeidet tross alt ikke er forgjeves. Det er jo forresten det jeg foretrekker, å se på data på en skjerm. Å være ute og hente data skulle jeg gjerne ha sluppet.

Men det går jo. Det går.

Og i morgen kommer kjæresten min på besøk. Gleder meg helt forferdelig mye. Har gledet meg til det siden jeg dro hjemmefra en tidlig morgen i begynnelsen av juni, da jeg satte meg på toget til Gardemoen og på flyet hit.

søndag 1. juli 2018

Foxdalen

Svalbardreinsdyr.

Overnatta på Andersenhytta. 


Selfie godt pakket inn i ull og termodress.

Snøsildre (Micranthes nivalis). 

Svalbards flora av Olaf I. Rønning, utgitt på Norsk
polarinstitutt (1996). Den har ikke blitt oppdatert siden. 

Svalbardrypa.


Tidligere denne uka dro vi på en ekskursjon til Foxdalen for å merke og samle inn data fra 144 rødsildreindivider. Foxdalen er ikke så veldig langt unna Longyearbyen, der den ligger helt innerst i Adventdalen, men arbeidet i felt ville ta så mye tid at det å gå frem og tilbake flere ganger var et mer krevende alternativ. Vi måtte krysse en elv gjentatte ganger, og for hver gang var den blitt større siden sist. Vi satt med bløte føtter under en skydekket himmel, i 5 grader og i vind i timevis. Deler av feltutstyret ble ødelagt (fuktighetsmåler og fotokamera - men heldigvis har man iPhone 6 i baklomma). På Andersenhytta måtte vi sove med halvlada rifle ved senga, og vannet måtte vi spare på, for alt rennende vann på Svalbard kan være forgifta av revens bendelorm. Da vi kom hjem, spiste jeg som et sluk, jeg ble aldri mett, og jeg begynte å tenke på revens bendelorm, men leste deretter at inkubasjonstiden er på minimum ett år. Jeg var rett og slett bare veldig sulten etter strabasene i villmarka.

Tenkte mer enn én gang på hvorfor jeg ikke gjør feltarbeid i tropene. Det er mange grunner til det:

1. Jeg suger i artsbestemmelse. I Arktis er det så få arter. Når man gjør vegetasjonsanalyse her, er det ikke så mange arter å velge mellom. Til og med jeg kan klare det da!

2. Det er ganske jævlig og kaldt å drive med fint fingerarbeid (altså: glem votter!) når den effektive temperaturen er på 0 grader. Men av erfaring vet jeg at i tropene klarer jeg ikke en gang å ha ferie. Der ville jeg ha kollapset etter fem meter med ryggsekk, og vært i dårlig humør lenge før det. I varmen funker verken hjernen eller kroppen min. I kulden funker hjernen, og kroppen funker på et slags vis, den også.

3. Med henvisning til punkt 2, kunne man jo ha spurt seg: hvorfor ikke gjøre feltarbeid i tempererte områder? Hjemme i en eller annen skog rundt Oslofjorden, verdens paradis? Nå hadde det seg at jeg ville studere polyploidy. Det kunne jeg sikkert gjort på en domestisert art her hjemme (det ville ikke blitt en skog da, men en åker), de fleste domestiserte artene våre er nemlig polyploide. Det hadde jo også vært nyttig. Men jeg er ikke så veldig opptatt av å gjøre ting fordi det er nyttig. (På en annen side: alt er nyttig for en forfatter.) Og i Arktis er det veldig mange arter som består av både individer med enkle genom og individer med flere genom. Altså helt ypperlig dersom man vil sammenligne innad i en art!

4. Jeg er ganske lite eventyrlysten. Å reise langt for å svømme i rev og klatre opp i palmer for å hogge ned kokosnøtter med machete, appellerer ikke noe særlig til meg. Svalbard er mer enn mellomting mellom å være hjemme og å reise ut, man befinner seg jo tross alt fortsatt i Norge.

Hjemme igjen var det som vanlig masse data å plotte inn i Excel. Mens jeg gjorde det, hørte jeg på en episode fra fjorårets Sommer i P2, hvor botaniker Charlotte Sletten Bjorå snakker om feltarbeid i Øst-Afrika. Det er ikke bare bare: der må man hanskes med giftige slanger, maur i soveposen, væpnede ranere og heksedoktorer. Spesielt kjente jeg på angsten over å miste feltboka. Ta alt, bare ikke feltboka! Og det bringer meg på tanken at jeg og en venninne en gang meldte oss på et universitetskurs hvor vi skulle være tre uker i Tanzania og Zanzibar, at vi tok alle vaksinene og greier, før universitetet(!) fikk trøbbel med Lånekassen og avlyste hele kurset. Husker at det var skikkelig skuffende, at vi måtte ta et kurs i statistikk i stedet for å se løver i Serengeti. Så kanskje er jeg litt eventyrlysten likevel, for det hadde vært ganske gøy å dra dit, tror jeg.

lørdag 30. juni 2018

Litteratur i juni


De av Helle Helle og den evinnelige couscoussalaten med revne gulrøtter. 



SAKPROSA
1. KOLLAPS av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk (red.)
2. IMOT DØDEN av Bernhard Ellefsen

PROSA
3. OUR SPOONS CAME FROM WOOLWORTHS av Barbara Comyns
4. NULLINGEN AV PAUL ABEL av Bjørn Vatne
5. DE av Helle Helle
6. FEBERDRØM av Samantha Schweblin
7. THE DYING ANIMAL av Philip Roth


Har ikke lest så mange bøker her på Svalbard, som jeg har skrevet før, er feltarbeidet så slitsomt at jeg helst bare vil se på serier når jeg kommer hjem. (Har sett nesten to sesonger av Sex and the City siden jeg kom hit. Går aldri lei.) Men ikke alltid! Dro på ekskursjon med en flere kg tung ryggsekk, men det stoppet meg ikke fra å også ta med lesebrettet. Etter en dags hardt arbeid lå jeg inni soveposen med hodelykt og leste slutten av Philip Roths The Dying Animal. Jeg leste at feministen og forfatteren Carmen Callil meldte seg ut av juryen da Philip Roth ble tildelt den internasjonale Man Booker-prisen i 2011, fordi han (i følge henne) skriver om det samme om og om igjen. Det skjønner ikke jeg, for The Dying Animal er noe helt annet enn alt annet jeg har lest av Roth før. Men, haters gonna hate, antar jeg.

Ellers var det fint å lese Our Spoons Came from Woolworths. Nå har jeg lest alle bøkene av Comyns som er mulig å laste ned på nettbrett, så nå venter jeg på at et par trykte skal komme i posten. Det er ting jeg ser fram til her, at det skal komme noe fint i posten. Medstudentene mine flyr ut på tur i tide og utide, men jeg vil helst bare la turklærne ligge og lese i en bok når det er lørdag. Jeg forstår ikke denne trangen til å ville være ute i villmarken. Jeg er bare her for å få noen data å skrive masteroppgave om, og ser på det å være ute i felt som et nødvendig onde. Det er veldig klart for meg her på Svalbard, som er fryktelig ugjestmildt.

I dag er det faktisk lørdag og jeg har fri for en gangs skyld. Har en mild hodepine etter å ha drukket seks glass vin i går kveld, da jeg kom hjem fra ekskursjon. (Og spist ti pizzastykker, to pannekaker, etterfulgt av sjokolade, nøtter og tørka mango. Var som et sluk etter ekskursjonen.) Feltassistenten som var med, har (selvsagt) allerede dratt ut på tur igjen. Jeg skal skal bare drikke Pepsi Max, lese Berge av Kjærstad, og skrive brev til en venn.

God sommer da! Lite av den her.