fredag 25. juli 2014

Bokfrokost cxvi
























hageliv

Utefrokost etter løpetur som måtte avsluttes etter bare 6 km fordi det, til tross for at jeg stod opp tidlig, var altfor varmt:

The Gathering av Anne Enright.
mysli, skummet kulturmelk og banan.
knekkebrød med Norvegia.
vann.

Egentlig er det bare én ting å gjøre for tiden, og det er å bade!

tirsdag 22. juli 2014

Sommer på landet, i skogen

Mens det ute i verden har skjedd de frykteligste ting, har jeg de to siste ukene vært på hytta i skogen på landet og bare gjort hyggelige ting. Jeg har smugstartet høstens biologistudier, satt opp stillas, høytrykksspylt tak og veranda, sagd ved, padla i kano, løpt og lest masse, masse. Ble sykt brun og sov som en stein hver natt. Hadde et ekorn i et tre som nærmeste nabo og selskap av et vepsebol under verandaen. Nå er jeg tilbake i byen, ved havet; til internett og måkeskrik, aviser hver dag. (Dessverre er det like varmt her som der, tretti grader i skyggen. Herregud. Jeg er ikke lagd for dette, jeg som begynte å lengte etter vinter og snø allerede i mai.) I morgen skal jeg prøve bunaden min for første gang og bade i sjøen.








Tyskland - Argentina

Onsdag kveld, min bror og jeg sitter på hytta og leser i bøker, spiller spill; mamma ringer ens ærend for å fortelle at Tyskland leder over Brasil 5-0 i semifinalen, og det er bare første omgang!, sier hun, stakkars Brasil, og han Müller altså, som jeg leser om i Dagbladet noen dager senere; leser om Thomas Müller og at han og kona, som er profesjonell dressurrytter, har førti hester, og jeg tenker på store, massive, men meget elegante, holsteinerhester fordi jeg leste Wendy da jeg var barn og Wendy bodde i Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland, på et stutteri hvor de avlet holsteinerhester, og faren hennes var dressurrytter og hadde en svart hest som het Onyx, og at jeg, hver gang vi dro på biltur Europa rundt, når vi hadde passert Danmark etter å ha tatt ferja fra Kristiansand og entret nettopp Schleswig-Holstein, alltid så etter holsteinere. Og jeg ser for meg en stall med holsteinere og hannoveranere og oldenburgere, førti stykk, og at jeg en gang red en oldenburger-/hannoveraner-blanding i Horsens i Danmark, og noen dager senere, i Middelfart: en fuks pensjonert politihest som kastet meg av, noe som jeg var vant til, bare å børste av seg støvet og komme seg opp på hesten igjen, men ikke denne gangen, denne gangen brakk jeg armen og måtte ligge over noen dager på sykehuset i Odense, og også det var sommer, som nå, varmt, jeg har et bilde av meg selv med fatle og skjørt og bare ben. Og vi bor i feriehus og klapper geiter i en besøksinnhengning, som vi en dag også gjør denne sommeren, ihvertfall jeg, på vei til hytta; på Gjerstad stopper vi og besøker aper, iguaner, surikater og sommerfugler i en liten miniaturdyrehage, og geiter, afrikanske dverggeiter, utbredt over hele verden, og geiter er et av yndlingsdyrene mine, jeg skal ha noen når jeg kjøper meg småbruk, om en lang stund til ennå, men en gang. Jeg ser for meg en rødmalt stall med hvite lister, et jorde, og hester, geiter, hunder og en katt; et lite dyrkeområde med gulrøtter og andre grønnsaker og nytteplanter. Jeg skal stå opp klokken seks hver dag og gå ut og fore hestene i stallen. Jeg skal høre humringen deres og at noen av dem kanskje går utålmodig rundt i boksen sin, sultne, og gi dem høy og pellets før jeg går inn på mitt eget kjøkken og lager kaffe, spise frokost selv før dagen virkelig begynner, før hestene skal ut, før jobb, før alt det andre.

Jeg tenker på det mens jeg løper på veiene et sted i Østfold, langs jorder med spirende korn, jorder med kyr, kulturlandskapet. Gule og grønne hav av korn blant skogene og innsjøen, gårdene. Traktorer, forlatte bensinstasjoner, av og til hester, jeg løper forbi en liten flokk, den ene av dem ser nysgjerrig bort på meg, det ser ut som en unghest, i det jeg løper forbi på en av langturene mine, med drikkebelte og musikk i ørene, hjemover til hytta. Ettermiddag, har lest en hel roman tidligere på dagen oppe på taket av hytta i sola. Leaving the Atocha Station av Ben Lerner. Jeg liker romanen veldig godt, det er som en moderne versjon av Rilkes Malte Laurids Brigges opptegnelser, satt i Madrid istedenfor Paris. Og jeg kan ikke huske hvordan jeg fikk det for meg at jeg skulle lese den, det var noe med The Paris Review; men hvordan? Leste jeg om boka på bloggen deres, eller leste jeg en novelle av Ben Lerner i et av numrene deres og undersøkte forfatteren videre? Hadde jeg hatt internett hadde jeg sjekket det, søkt på boka på bloggen deres, men det har jeg ikke. I skogen har vi ikke engang 3G. Vi har bøker og vi har NRK. Kampen mellom Tyskland og Brasil, som går på TV2, kommer ikke inn i stua vår. På det trege E-nettet ser jeg på Twitter at kampen ender 7-1 for Tyskland, og jeg skulle ønske jeg hadde sett kampen, for det hørtes gøy ut, grunnen til at fotball er så kjedelig er jo at det aldri skjer noe.

Lørdag leser jeg utdrag fra den kommende VM-boka til Knausgård og en forfatter til som jeg ikke husker navnet på fordi jeg ikke visste om ham fra før av. Utdraget står i Dagbladet, og helt ærlig leser jeg det ikke helt, jeg skummer gjennom. Det er den gjenkjennelige stilen til Knausgård i de delene av utdraget som er hans; jeg tenker at jeg heller får lese boka når den kommer. I avisen står det også om Marguerite Duras. Det står om Marguerite Duras overalt. Det står om Marguerite Duras i Vinduet, jeg leser essayet Hanne Ørstavik har skrevet om Marguerite Duras og får lyst til å lese henne selv. Jeg leser om Marguerite Duras i Bokvennen, men gir meg etter noen stykker, det er grenser for hvor mye jeg kan lese om Marguerite Duras uten å ha lest Marguerite Duras. Men jeg hadde tenkt. Jeg befinner meg i Oslo under slippfesten til den norske oversettelsen av Å skrive, det er på Månefisken og jeg vurderer å gå, planlegger å gå, forteller om det til både H og E, spør om de vil bli med, og de sier ja begge to, men når vi sitter der på gresset i Sofienbergparken og det er varmt og vi drikker øl og spiser salte kjeks og det bare er en halvtime igjen til arrangementet begynner, har jeg liksom ikke like lyst lenger. Jeg kjenner at litteraturarrangementer ikke frister meg så mye, det er så mye styr, så mye styr som ikke er å lese. Alle disse menneskene, alle som skal si noe om det som er skrevet. Kan vi ikke heller bare lese. Jeg sier til meg selv at jeg heller skal kjøpe boka på Tronsmo dagen etter, lese den på toget på vei hjem, men på Tronsmo kjøper jeg den ikke, jeg blir satt ut av hvor liten boka er. At den ligger der på kassebenken og er så liten, som om det var en dukkerekvisitt, ikke en ekte bok. Jeg holder på å kjøpe en annen bok når jeg ser den der, tenker flere ganger, mens jeg fikler med lommeboka og betaler for den andre boka, på om jeg skal si: Forresten, jeg tar denne også, men jeg gjør det ikke. Jeg gjør det ikke. Jeg legger den andre boka i ryggsekken og sier til han jeg er sammen med, nå har jeg kjøpt den, vi kan gå nå, og så går vi.


Etter semifinalen mellom Tyskland og Brasil bestemmer jeg meg for at jeg vil se finalekampen. Tyskland vs. Argentina. Faktisk våkner jeg søndag morgen og gleder meg til den. Jeg har veddet om VM-resultatet, at Tyskland skal vinne, og nå ser det ut til at de faktisk kan vinne. Jeg synes ikke det er så verst. Jeg må se. Dessuten heier jeg på Tyskland. Tyskland er jo et av favorittlandene mine. Tyskland: holsteinere, hannoveranere, oldenburgere, Goethe, Kant, Nietzsche, Schopenhauer, Thomas Mann, Rilke, Brecht, Kirsebærblomster, Goodbye Lenin!, Daniel Brühl, Berlin, Hamburg, Essen, Dresden, tysk (som jeg synes er mye finere enn både fransk, spansk, engelsk og italiensk), Sylt, autobahn, presisheten, Einstein, folkevogn. Men først sykler jeg i regnet og det er ikke det minste kaldt, bare vått; lager fiskeboller til middag og leser i The Goldfinch av Donna Tartt, som jeg blir helt absorbert av. Theo, gutten som boka handler om, og livet hans. New York og Las Vegas, huset til familien Barbour, jenta med fløyta og onkelen hennes med alle de antikke møblene i kjelleren. Den er vanskelig å legge vekk før kampen, men jeg får det til. 0-0 mellom Tyskland og Argentina etter første omgang. Det er jevnt og spennende. Jeg leser noen avsnitt i pausen. 0-0 mellom Tyskland og Agentina etter andre omgang og tilleggstid. To lag som er nesten like gode. Vi spiser lakris og knekkebrød med brunost. 0-0 etter første ekstraomgang, jeg leser litt til. Faren til Theo og den nye dama hans Xandra som hater NYC kommer og henter Theo for å ta ham med til Las Vegas. Ut til det åpne blå. Andre ekstraomgang, Tyskland, Mario Götze, scorer et mål og det er bare noen minutter igjen av andre ekstraomgang, argentinerne scorer ikke, og Tyskland vinner hele greia. Tyskland vinner verdensmesterskapet i fotball 2014, første gang som et samlet Tyskland, og det er stas, det er kjempestas og fotball er blitt gøy og jeg sier synd jeg skulle finne ut at fotball er gøy, nå som VM er over, men fortvil ikke, om to år er det EM og det er nesten like gøy, sier pappa.

søndag 6. juli 2014

Not knowing the second law of thermodynamics is equivalent to never having read a work by Shakespeare. 
- C. P. Snow, kjemiker

torsdag 3. juli 2014

Vesterveien og dens utsikt

En sen sommerkveld sykler jeg nedover Vesterveien. Det er en vei jeg har sykla mange ganger, men ikke så mye i det siste, ikke de siste årene. Det var noe jeg gjorde de første årene jeg hadde kjæreste, da ting var fint og vi fortsatt var greie mot hverandre og jeg var naiv og ung og trodde på mening og kjærlighet, lenge før jeg ble det mennesket jeg er nå og som jeg mye heller vil være, selv om jeg er bitter, kynisk og sint. Den gangen jeg hadde lave ambisjoner og ikke trodde man trengte penger for å være lykkelig. Jeg hadde en mp3-spiller som gikk på utskiftbare batterier og vi pleide å gå hjem fra byen, på Vesterveien, for å spare taxi-penger. Det tok godt over en time, på asfalt og i den tjukke lufta utenfor nikkelverket som lukter og smaker av noe unormalt, noe fremmed. I gamle dager var trærne ved fabrikken helt svarte. Det er de ikke nå lenger, men veien er ikke fin, er bare fabrikken og biler og bensinstasjoner hvor man kan kjøpe fem boller i en pose. En annen dag løper jeg forbi, løper langtur og hører på radio etter at spillelisten jeg har laget er over. Jeg har løpt tjue kilometer. Det er noe jeg gjør minst en gang i uka. Jeg tenker på om jeg skulle ha gjort det med den kroppen jeg hadde for fem år siden, hvor slitsom det ville vært. Det hadde ikke gått. Aldri i verden. Jeg blir mer sliten av den tanken enn av løpinga akkurat der og da, den flyter bare, går bare av seg selv, jeg tenker ikke lenger på at det er slitsomt og hardt. Bare når jeg løper intervaller og trapper og helvetesbakker med urimelige skråningsvinkler. Men jeg gjør det likevel. Jeg gjør det likevel og blir sliten, sittende, tar knekken på rastløsheten, leser en bok. Sannheten er nemlig den at jeg egentlig er altfor rastløs til å lese bøker. Jeg er altfor rastløs til å sitte stille lenge om gangen, det er nesten umulig. Det er derfor jeg løper, ihvertfall er det én av grunnene. En annen er at jeg liker å være ute, så lenge det ikke er altfor varmt. Ting blir så mye vanskeligere når det er varmt, så utmattende, jeg venter til kvelden med å løpe og ligger i hammocken og prøver å lese, men sovner. I løpet av sommeren skal jeg flytte nordover, dit hvor somrene er lysere om natten, men ofte mindre varmt. Kanskje blåser det mindre også, for det gjør det her. Jeg spiser salte kjeks i hammocken en dag, jeg har hørt salt er bra når det er varmt, og papiret fyker vekk, under hekken bak hammocken, jeg må nesten krype for å få tak i det igjen. I avisen står det om Hovefestivalen og jeg blir sliten bare av å tenke på det. Å telte sammen med en masse fulle folk og høy musikk, alt bråket, det var sånt jeg gjorde jeg for fem år siden, men også da trengte vi en pause; vi gikk til rullesteinsstranda for oss selv, drakk en øl borte fra de andre. Også det får meg til å tenke aldri. Det var gøy, men ikke igjen. Ikke nå lenger. 

En annen dag går V og jeg en tur på Odderøya, det var der Quart-festivalen var. Vi går langs skråningen mot havet, ferdsel på eget ansvar, sier skiltet, fare for steinsprett. Vi diskuterer hva steinsprett er for noe. Er det stein som kommer til å ramle på oss ovenfra, eller stein som vi tråkker på som glipper. Vi håper på det siste, det er det mye lettere å ha kontroll over. Dessuten er det en ting til jeg ikke skjønner; er ikke all ferdsel på eget ansvar? 

På toppen setter vi oss på en benk og drikker vann. Det er for varmt. Vi skal egentlig til et lite tjern som vi har sett på kartet, men vi finner det ikke, går i ring. Det finnes rådyr på øya, og det er rart at de ikke dør ut, for øya er så liten. Tanken på at de svømmer over vannet er for utrolig, men samtidig er det like utrolig at de kan leve her på dette lille området. For det er lite selv om vi ikke finner tjernet. Jeg har visst om dem i mange år, men aldri trodd helt på at det bodde rådyr der, før jeg så en i fjor sommer, da vi gikk ut dit for å plukke blåbær og smake på øl i et minibryggeri. En annen teori: løper de gjennom sentrum om natten når vi ikke ser dem? Det hender jeg ser en katt i sentrum, som er rart, men ikke rart. Kristiansand er ikke en veldig stor by. Sentrum er et rutenett, Kvadraturen, omflankert av hav på to kanter, elv på en kant (Otra) og skogen bak den fjerde siden, Baneheia. Baneheia er begynnelsen på Bymarka, det er der jeg begynner når jeg skal innover i skogen og løpe, på røtter og steiner, blant trær og skygge, opp og ned. En sjelden gang på skogsbilvei. Vi går på tur der en dag, V og jeg, og drikker opp alt vannet, blir fort tørste igjen, det er så varmt. Og gresset har blitt gult på veldig mange steder, det er lenge siden det regna her sist. Jeg venter på regnet, savner det litt. Det kommer en dag jeg sitter på biblioteket og skriver på en novelle, ikke bare regnet, men også torden. Det slutter lenge før jeg drar hjem, før jeg lukker pc-en og er fornøyd. Når jeg løper etterpå ligger det vanndammer på stiene og det lukter friskt. Jeg løper et sted jeg aldri har løpt før, visste ikke en gang at dette stedet fantes, i nærheten av Postveien over Groheia, nede ved Suldalen. Og det er forbausende at det fortsatt er nye steder i en by jeg har bodd så mange år i, deler av skogen jeg ikke har vært i. Jeg tenker jeg må huske dette stedet, memorerer det i hjernen: Dette er et sted som kan utforskes videre. 

tirsdag 1. juli 2014

The first human who hurled an insult instead of a stone was the founder of civilisation. 
- Sigmund Freud

Bøkene jeg leste i juni

























Juni var en bra lesemåned. Leste stort sett bra bøker. Oppdaget noen fine forfattere, og ble tilogmed begeistret! Zapffe, hvor har han vært hele mitt (litterære) liv! Og Philip Roth da, jeg skulle ha begynt å lese ham for lenge siden. Men: Bedre sent enn aldri. Jeg leste også en indonesisk forfatter, for første gang. Og det er mye igjen av sommeren til å lese på. Jeg har en fin liten stabel jeg har tenkt til å lese, i delvis overført betydning: filer på lesebrettet. Det er bare å si god sommer!
summer
PROSA
1. AMERICAN PASTORAL av Philip Roth
2. BARSKE GLÆDER av Peter Wessel Zapffe
3. THE DISCOMFORT ZONE av Jonathan Franzen
4. EGENMÄKTIGT FÖRFARANDE av Lena Andersson
5. THE RAINBOW TROOPS av Andrea Hirata
6. STÅL av Silvia Avallone
7. SWANNS KJÆRLIGHET og NAVNET (andre og tredje del av PÅ SPORET AV DEN TAPTE TID) av Marcel Proust 
8. WHERE'D YOU GO, BERNADETTE av Maria Semple

SAKPROSA
9. BØNN FOR TSJERNOBYL av Svetlana Aleksijevits

POESI

10. DANSESKOLEN av Annabelle Despard
11. FLYTTERESTER av Cecilie Løveid
---

DEN BESTE BOKA MELLOM

American Pastoral av Philip Roth. Sykt bra. Romanen er fra 1997, og tilfeldigvis, i helga, leste jeg at det nå skal lages film av den. Interessant.  

Og På sporet av den tapte tid, selvsagt. En fryd å lese.

DEN KJIPESTE BOKA

Den mye omtalte augustprisvinneren Egenmäktigt förfarande av Lena Andersson. Oppskrytt og overvurdert. Den kunne jeg ha styrt meg for.

mandag 30. juni 2014

Fotball-VM

Sykler til butikken for å kjøpe en boks med vaniljeis, vi skal ha pannestekt banan og is til dessert. Stiller meg bak en guttegjeng i kø mens jeg kikker ut av butikken på sykkelen som jeg har lånt og ikke låst, man vet jo ikke, kanskje noen tar den, det hadde vært synd, den er helt ny. Guttene i guttegjengen teller kroner, de er kanskje ti-åringer, plukker kjærligheter-på-pinner og sjokolade, du vet den kampen mellom Chile og Brasil, pappa var på den, sier en av dem. Å, sier en annen. Ja, pappa er i Brasil for han jobber og kan se alle VM-kampene, sier han, er storveis fornøyd. Jeg har tippet kampresultater og lagt hundre kroner i en pott, men har ikke sett en eneste kamp. Fotball, fotball; har aldri fått til å interessere meg, eller, kanskje en gang, i 1998, da jeg var ti år og gikk i fjerde klasse, vi snakket om fotball på skolen og jeg så alle kampene som Norge var med i. Norge vant 2-1 over Brasil, det ble full ståhei og vi skjøt tilogmed opp en rakett, en salutt. Ufrivillig får jeg likevel med meg noe, folk på Twitter som ellers skriver om andre ting, skriver om fotball; noen heier på Mexico, andre på Nederland; de diskuterer og diskuterer, siterer sportskommentatorer og linker til Knausgårds tekst om den argentinske fotballspilleren Ángel di María; og ropene fra stua når noen scorer, eller diskusjonen, blir det straffekonkurranse, mon tro; å nei, å nei, JAAAAAAAAAAAA!!!!!!; et for meg uforståelig engasjement, likevel er det så mange som holder på med dette. Ser og ser, følger med på kampene, spillerne, jeg vet ikke en gang hvor mange det er av dem, elleve på hvert lag?; spillerne som løper fram og tilbake på en grønn firkant, bare det, det skjer jo nesten aldri noe; lyden av publikum, massen; og jeg ser for meg kaoset i Brasil og de som står utenfor stadionene og selger mat, ser for meg gatene, byene, bilene, at det er varmt og at de snakker portugisisk og at folk hoier i gatene, kanskje med flagg og i fotballklær. Men bare i et øyeblikk eller to tenker jeg på det, glimt av et kart over Sør-Amerika dukker opp på netthinnen, Brasil ligger der og breier seg, stor og strakt, og sydspissen der nede, som ikke er Brasil, men Chile og hvor man må dra hvis man skal ta en av turistbåtene til Antarktis; og Argentina, som alltid får meg til å tenke på nazister på flukt, det er det først jeg tenker på, deretter, som nummer to, tenker jeg på Evita-filmen med Madonna i som jeg så da jeg var liten, litt amputert fordi mamma sa lukk øynene hver gang det kom en sexscene, og jeg kan egentlig ikke huske noe av den, bortsett fra sangen Don't cry for me Argentina, det er alt. Videre: Colombia, som får meg til å tenke på Gabriel García Marquez, som er død, døde mens jeg var på hytta i påskeferien og leste gamle pennyklubbøker. Bolivia, som får meg til å tenke på en venn som oppholdt seg der en lang periode og jobbet på et bordell, sier han, og jeg vet ikke med ham, jeg vet ikke alltid om det han sier er tøys eller sant, og jungelen, som han forteller er så fuktig at en gang han våknet i teltet og hadde hengt sokkene sine utenfor til tørk, hadde det begynt å vokse sopp på dem, som muggen som stortrivdes i bunnen av ranslene våre i 1998, da vi var ti år og glemte matpakker og most frukt i sekken og lot papirene bli fuktskadede før vi kom på å gi dem til foreldrene våre. Og lille Ecuador i det ene hjørnet, som jeg lenge, lenge, da jeg gikk i femteklasse, trodde lå i Afrika fordi en i klassen var adoptert derfra og hun var så mørk og hadde afrohår. Jeg husker hun fortalte at hun hadde vært der og spist marsvin, til så mange av jentene i klassens forstyrrelse, de hadde all slags små gnagere i bur på rommene sine, noe jeg aldri helt forstod greia med, hva skulle man med sånne gnagere, jeg syntes ikke det var noe søte, satt jo bare der i burene sine med sine vibrerende neser, gjorde ingenting, var like kjedelige som fotballkamper. Jentene, som alle skrev dyrlege eller frisør i minnebøkene under drømmeyrke. Bortsett fra hun fra Ecuador, hun skulle bli kjendis eller noe, kanskje skuespiller eller popstjerne, jeg husker ikke, men jeg husker at hun alltid skulle synge og danse hver gang det var en forestilling, gjerne til Britney, kanskje FN-dagen eller talentshowet, i gymsalen. I gymsalen hvor vi spilte hjørnefotball ved andre anledninger, som jeg faktisk syntes var ganske gøy, noe helt annet enn fotballen i friminuttene, som nesten ingen jenter var med på, bare gutter. Skrekken for å bli taklet i bakken av voldsomme gutter med vinnerinstinkt, kanskje tilogmed syvendeklassegutter, nei takk. (Mens jeg etter skoletid, velvillig, med jevne mellomrom satte meg på sta hester som kastet meg av på bakken, eller ble trampet av en hest på foten eller ved uhell sparket og bitt, alt det der gikk helt greit.) Da var stikkball mye gøyere, hvis man først skulle spille noe. Eller slåball, som det hendte at vi spilte på på fritiden også, hos S som bodde nede på myra og hadde høner og trampoline i hagen, stor hage med busker rundt og Grimsbekken like ved. Jeg så henne en gang i en trapp på vei ned fra Fløien, hun var på vei opp. Forsvunnet ut av livet for lenge siden, ikke en gang i periferien.