Bokfrokost lxxxviii

lørdag

Fallvann av Mikael Niemi.
müsli, eple og skummet kulturmelk.
kaffe.

EN REKKE AVBRUTTE FORSØK av Selma Lønning Aarø

I En rekke avbrutte forsøk tematiserer Selma Lønning Aarø forholdet mellom litteratur og virkelighet, hvordan det som er ment å være biografisk kan være verdt å stille seg spørsmål ved. For hvem er det som husker? Ulike mennesker husker forskjellig. Jeg skal ikke ta opp temaet i en stor skala her, det har nok av ganger blitt diskutert i kjølvannet av f.eks. (jada) Knausgård. Jeg har dessuten nettopp levert inn en bacheloroppgave om det (om harseleringen med biografisjangeren i Woolfs Orlando). Jeg skal nøye meg med å si at boka er bygd opp slik at henholdsvis annethvert kapittel er en episode fra forfatterens barndom, en rekke forsøk på biografisk skildring, mens de andre kapitlene beskriver hvordan menneskene rundt henne reagerer når de får lese det hun har skrevet om oppveksten. Hun sørger nemlig for at de får lese denne boken hun skriver på, mens hun skriver den (skriver på den hjemme på ferie hos mor og far). I begynnelsen er det mest morens reaksjoner vi får høre noe om, faren er nokså likegyldig, han ligger i en hengekøye i hagen og gjemmer seg bak en teoribok om båtregler (han skal ta båtførerprøven). Etterhvert får vi brødrenss reaksjoner også, og en tidligere barndomsvenninnes, og også forfatterens mann, før hele prosjektet oppløses i at også forfatterens sønner har noe å si om forfatterens barndomsminner.

Forfatteren er født på søttitallet, hun vokser opp på Stord på åttitallet; jeg har aldri sett Dirty Dancing og jeg vet ikke hva Selma-kjeks er, men morsomt er det. Jeg begynner å humre høyt på en benk ved gangveien. Både barndomsminnene og diskusjonene forfatteren har med sine nærmeste om det hun har skrevet og hva som er sant og hva som ikke er sant (du husker feil! det var ikke sånn! det har aldri skjedd!) er fornøyelig lesning. Fofatteren ironiserer over det hele, men ikke uten en varm humor. Det er ikke meningen at noen skal henges ut, hun vil bare få fram slik ting virkelig var, men hvordan var nå det igjen? Slik kan det fortone seg:

- Det var jeg som lagde den maurdrepemaskinen, erklærer forfatterens storebror.

   Han er tilbake fra bridgeturnering og er den første som leser kapittel nummer tre.

   - Var det?

   -Ser du virkelig for deg at du skulle hatt teknisk innsikt nok til å lage noe sånt i en alder av seks år?

   - Det kan jeg absolutt se for meg. 

   Forfatteren er dypt indignert. Broren hennes reiser seg uten et ord fra hagestolen. Da han på nytt dukker opp, sleper han på sen gammel barnevogn. Han plasserer den foran forfatteren og sier: - Lag en maurdrepemaskin!

   Forfatteren må innrømme at hun har glemt hvordan hun gjorde det.

- Ha! Fordi du aldri har gjort det!

Broren triumferer. 

- Det er 28 år siden. Er det så rart at man glemmer ting?

- Å lage maurdrepemaskiner er som å sykle. Man glemmer det aldri når man først har laget en. 

   I mellomtiden har forfatterens mor kastet seg over forfatterens PC.

   - Det er hårreisende! roper hun. 

   - Hva da? undrer forfatteren som tross alt er glad for avbrekket. Hun kan nemlig ikke for sitt bare liv huske hvordan hun laget den maurdrepemaskinen. 

   - Du ble ikke født i et lyskryss. 

   - Det vet jeg selvfølgelig, men det er jo sant at jeg spratt ut?

   - Spratt og spratt . . . 

   - Det høres uansett kjedelig ut at man spretter ut på et sykehus. Jeg foretrekker å bli født i en bil slik som Fred i Lars Saabye Chrstensens Halvbroren. 

   Forfatterens mor sukker tungt. 

   - Det var uansett ikke dette med lyskrysset jeg siktet til når jeg sa: Hårreisende.

   - Hva tenkte du på da?

   - Jeg tenkte selvfølgelig på det med denne Terje og det faktum at jeg liksom skal ha glemt alt sammen. Hvis du hadde fortalt meg noe slikt så ville jeg selvfølgelig ha ordnet opp i det.

   - Ordnet opp?

   - Ja, jeg ville ha snakket med foreldrene til denne Terje. 

   - Vel, du gjorde ikke det.

   - Også den ordbruken da. F . . .  Ja, jeg har ikke engang tenkt å si det høyt. Kan du ikke finne et annet ord?

   - Jeg må jo nesten bruke de ordene Terje brukte. Det er min plikt som biograf. 

   - Uff da! Det var vel ikke så enkelt for denne Terje...

   - Det var det sikkert ikke. 

   - Du kommer til å ta nattesøvnen fra oss alle sammen. Ottar! Kom og ta en kikk på det datteren din skriver. 

   -Jeg . . .  forsøker forfatterens far.

   - Akkurat ja. Du akter bare å sitte der. Som alltid. 

Ja, hvem var det som lagde den maurdrepemaskinen egentlig? Hvem var det egentlig av forfatteren og forfatterens bror som likte jordbær-Krone-Is best? Og er det virkelig sant at foreldrene glemte forfatteren igjen på ferja? Ja, sier forfatterens bror. Nei, sier forfatterens mor. Slikt kan nok mang en familie kjenne seg igjen i. Sikkert og visst er at jeg lar meg sjarmere. Det er en liten, fornøyelig bok, dette, samtidig som den tar for seg en viktig problemstilling; hva er egentlig sant, og ikke minst, hvem kan påberope seg å vite noe mer om hva som er sant eller ikke sant enn andre?

I still love the people I've loved, even if I cross the street to avoid them. 
- Uma Thurman

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!

Det Bakhtin sier

Apropos:

All forståing av levande tale, av levande ytring har ein aktivt svarande karakter (sjølv om aktivitetsgraden kan variere mykje). All forståing er svanger med eit svar og føder alltid eit moment av den reelle, totale, aktivt svarande forståinga, som aktualiserer seg i det etterfølgjande, reelle, uttalte svaret. Dette svaret kjem sjølvsagt ikkje alltid umiddelbart etter ytringa; den aktive svarande forståinga (til dømes av kommandoar) kan realiserast umiddelbart i handling (utføringa av ein ordre eller kommando som er forstått og akseptert), eller den kan inntil vidare vera taus (enkelte talegenrar er utelukkande mynta på slik forståing, til dømes lyriske genrar). Dette er så og seie ei svarande forståing med tidsforseinking; før eller seinare finn det som er høyrt og aktivt forstått, gjenklang i lyttarens tale eller handling. Den komplekse kulturkommunikasjonens genrar er i dei fleste tilfelle mynta på ei slik aktivt svarande forståing med tidsforseinking. 
-Fra "Om talegenrane av Mikhail Bakhtin

Hyllene på Bunnpris er tomme

Bunnpris: Hyllene er tomme, det er andre pinsedag, kveld, jeg sveiper med blikket over de så godt som tomme hyllene i kjøleavdelingen, bare "så godt som tomme" fordi det er jo noen varer igjen, noen begere med kesam og rømme, men det er ikke det jeg er på utkikk etter, jeg er på utkikk etter skummet kulturmelk til frokostblandingen min. Det har de ikke. Det er tomt for alle former for melk. Da er det ikke lenger noen grunn til å være i butikken, det var den skummede kulturmelken som var grunnen min, tenkte jeg på vei nedover fra Kronstad til sentrum, etter å ha løpt fra Sandviken langs Fløien og opp til Årstad, pustet inn lukten av vårregn, som ikke regnet akkurat da, men som hadde regnet og lagt seg på overflaten, trærne, jorden, asfalten, slik at omgivelsene nå gav fra seg en forfriskende lukt som jeg pustet inn mens jeg løp langs fjellet, delvis på Fjellveien, opp bakker, forbi storslagne villaer, noen gamle og slik man tenker seg at villaer er, noen nye, fancy, tegnet av arkitektbyråer; utenfor: dyre biler. En slags sightseeing, interessant, mens jeg pustet og peset, ikke så mye, siden jeg nok mer jogget enn løp. Senere tenker jeg på overganger, hvor går de? Hvor går grensen mellom definisjonene? Jeg tenker på det når jeg leser til eksamen i litteraturvitenskapelig retorikk. Men også da må jeg stusse over ordbruken: leser jeg? Jeg leser pensum, men jeg leser den ikke for første gang. Det gjorde jeg henholdsvis i januar og februar. Og forrige uke, da jeg leste jeg en analyse av Hitlers retorikk. Etter det, altså nå, leser jeg tekstene på pensum på nytt. Og leser jeg tekster på nytt ikke så lenge etter at jeg leste dem for første gang, er det en helt annen form for lesning jeg bedriver. Den kan være skummende, fordi den er repetetiv, som om jeg sier til noen (meg selv?): jada, jada, jeg vet jo dette, har hørt det før, som om det kjeder meg, men likevel er nødvendig. Hva om jeg ikke lot meg gå gjennom denne gjentagelsen, ville jeg husket det da, under eksamen? Kanskje ville jeg ikke kommet på det, tenkt over det. Gjentagelsen kan tvinge meg til en refleksjon. Sist gang kanskje leste jeg noe for så å stue det vekk bak, i minnenes register. På en annen side, jeg kan godt lese noe, få med meg noe, uten å tenke noenting over det der og da, liksom "glemme" det rett etter at jeg har lest noe og i verste fall ikke være i stand til å si noe om det rett etterpå, men siden komme på det og ha masse å si om det. Som om refleksjonene har ligget og gjært seg bak i hjernen uten at jeg har visst det. (Jeg forestiller meg forresten alltid at alt jeg vet, all min tenkning ligger bak der i hjernen, et sted underforan hestehalen, og jeg tenker på at det er ganske fysisk, ser for meg arkivskap på arkivskap og gamle dokumentmapper, bittebittesmå.) Det synes jeg er fascinerende. Det kan sammenlignes med uttrykket å sove på det. Et uttrykk som er et glimrende råd, det funker bestandig. Det blir alltid klarere etterpå, hvis man bare gir hjernen ro og fred til å virke på egenhånd mens du selv gjør noe annet.

Som f.eks. da jeg kom ut av Bunnpris med en pose epler, cherrytomater og en agurk og passerte en fyr som nikket og smilte til meg og som jeg også nikket og smilte til, fordi vi gjenkjente hverandre, uten at jeg kunne komme på fra hvor (og det samme kan sies om ham, det virket som om han også heller ikke kunne huske hvem jeg var, bortsett fra at det var noe kjent), hvorså jeg tok opp et eple (som nesten ikke smakte noe, det var en stor skuffelse) og deretter kom på at jeg kjenner ham igjen fra seminargruppen til litteraturvitenskapelig retorikk, hvor han var en student som ofte tok ordet (gjerne om Georgias) og som jeg også såvidt har snakket med, han var det! Så ble jeg nesten skuffet, for jeg tenkte at dette egentlig var en person jeg kjente mye bedre, men så kom jeg på at om dette hadde vært en person jeg kjente bedre, burde jeg ha gjort noe mer enn å bare smile og nikke, ihvertfall uttrykke et hei, kanskje spørre hvordan går det?, og at det dermed var bra at det ikke var en jeg kjente bedre enn som så, for altfor ofte er det slik at jeg nøyer meg med et hei når konvensjonene tilsier at jeg burde si mer, men som der og da, i uforberedtheten av å plutselig treffe på noen, gjør at jeg mister målet, hm, hva skal jeg si, og det var jo ikke så lenge siden jeg spurte om hvordan det går, det kan umulig ha skjedd noe særlig nytt siden sist, verken med den ene eller den andre.

Litteraturen i pinsen

Sekstende mai satte jeg meg på ferga til Stavanger med det nyeste nummeret av The Paris Review, på vei til en helg på Sørlandet.

På 17.mai gjorde jeg noe nytt noe. Jeg gikk for å høre på en tale. Etter tradisjonstro bløtkake, laksesmørbrød og kaffe på Hotell Ernst, gikk vi til Wergelandsparken og hørte på 17.mai-talen til Wergelandselskapet. Det viste seg at talen ikke skulle handle om Henrik, men om Camilla Collett siden det er tohundre år siden hun ble født i år. Etterpå tenkte jeg litt på om jeg noensinne har lest noe av henne. Jeg kom fram til at det må jeg ha gjort, men kom ikke på noe spesifikt. Mens Henrik Wergeland er en sterk person i mitt litterære register, er Camilla Collett bare vag.



På søndag dro pappa og jeg på tur til Monsøya i Ny-Hellesund med lokalboende guide. Her bodde sørlandspoeten Vilhelm Krag. Han vet jeg heller ikke så mye om, bortsett fra at han har diktet om hvor vakker Vesterveien er, og at ja, den er det; hvor mange ganger har ikke jeg syklet på Vesterveien en sommernatt og tenkt nettopp dét, eller da vi brukte to timer på å gå den en nyttårsaften føret var helt forjævlig, men det gjorde ikke noe, for vi hadde lommelerke og en flaske sjampis og så på fyrverkeriet over havet; at det er en statue av ham der, på Vesterveien, og at det er et sted vi ofte har tatt sigarettpauser på vei  til Vågsbygd etter at nattmaten er inntatt; og at konserthuset Kilden er oppkalt etter et av verkene hans.

Men altså, at Vilhelm Krag hadde hus i Ny-Hellesund, det er noe enhver sørlending vet. Noe jeg derimot ikke visste, var at Nordahl Grieg også har tilbragt tid i Ny-Hellesund mens han har skrevet dikt.

Forøvrig, mens vi trasket på stiene, tenkte jeg litt på to bøker om nettopp øy-liv som jeg nylig har lest, nemlig Sommerboken av Tove Jansson og Øyer i hjertet av Tove Nilsen. Begge to kan anbefales. (Og apropos finske forfattere, tusen takk for alle de nyttige anbefalingene jeg fikk!)

Vi var også en tur oppe i loshytta. Etter sigende kan man der se helt over til Danmark. Min litterære unnskyldning for å fortelle dette, er at jeg for tiden er superhekta på (danske) Helle Helle og synes alle burde lese henne. Spesielt Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann.

Senere ble det tid til årets første grillings. Mens lammekotelettene på grillen grillet seg ferdige, leste jeg et dikt av Harald Sverdrup i Dagbladet og ble fan.

Så dro jeg tilbake til Bergen med fly andre pinsedagsmorgen, og da jeg kom fram var det som om jeg hadde kommet til Syden. Jeg gikk hjem, fant verdens første nummer av svensk Granta i postkassa, skiftet til shorts og sandaler, kjøpte meg iskaffe og satte meg i en park.

Men på onsdag, på onsdag!, er det retorikkeksamen, Albert Camus, Derrida og Shakespeare som gjelder.

Gud skje lov for morgonane. 

[...]

Morgonstunda kunne me greia. Morgonen var eit høveleg stykke tid, ein bit av livet me kunne svelgja. Morgonon putra og levde rundt oss. Naboane tappa vatn på badet. Ein annan nabo sette på radioen. Kaffilukta spreidde seg, seiv ut ventilane, flaug i små kvervlar ute på gangvegane. 

- Utdrag fra Syngja av Lars Amund Vaage