torsdag 21. juni 2018

Argentina og årets lengste dag

I dag er det årets lengste dag, sier veilederen når vi er ute i felt. På vei ut i felt sluknet alle lampene i bilen hennes, og speedometeret viste 0 km/t. Da vi parkerte var bilen kaputt. Hun fikk ikke startet den igjen, men sorgene kunne vi ta senere. Vi gikk oppover rasfeltet på fjellet mellom Todalen og Endalen, samlet inn prøver mens vi unngikk å løsne stein. Dette er Habitat 3, kode H3, det verste habitatet. Det aller beste habitatet å gjøre feltarbeid i, er Habitat 1, kode H1. Det er langs elveleiet nede i dalen, og man slipper å være redd for løse steiner. Man slipper å klatre, man slipper å deale med høydeskrekken, man kan bare sitte på bakken. En av gangene vi hentet prøver fra et Habitat 1, kom en praktærfugl forbi. Den vasset i elva like ved. Den var så nærme. Jeg hadde aldri sett en praktærfugl så nærme før. I Habitat 3 ser man oftere svalbardrypa. Den flyr så rart, som om den er altfor tung, som om den egentlig ikke er ment til å fly. J kaller den en høne, en arktisk høne. Det er i det hele tatt en rar fugl. Her er jeg, en høne, og jeg skal bo her i Arktis. Gjemme meg i snøen og lage disse rare lydene. For den høres rar ut, svalbardryp, den gjør det.

Det er den lengste dagen i dag, men i Arktis går solen aldri ned, så hva spiller det noen rolle. Jeg begynner å venne meg til det, at solen aldri går ned. Nå sover jeg godt hver natt. Våkner jeg midt på natten og ser lyset glippe inn mellom sprekkene i gardinene, sovner jeg straks igjen. Jeg våkner ikke lenger midt på natten og tror at det er blitt langt på dag og at jeg har forsovet meg.

At det er årets lengste dag, betyr at det er et halvt år siden årets korteste dag. For et halvt år siden, på årets korteste dag, var kjæresten min og jeg i Liverpool, hjemme hos familien hans. Det føles veldig lenge siden, et halvt år. Den tiden det har tatt å komme seg hit fra dit, er den samme mengden tid jeg skal tilbringe på Svalbard. Når jeg tenker på det på den måten, tenker jeg at det er veldig lenge. Jeg tenker ikke nødvendigvis på at det vil føles lenge, men på at det vil rekke å skje mye i løpet av den tiden, for det har det nemlig gjort det siste halve året. Det siste halve året har det skjedd mye, det er ingen grunn til å tro at det kommer til å skje lite det neste halve året. Det skremmer meg liksom litt, for hva er alle disse tingene som skal skje? Man vet ikke hva disse tingene kommer til å være. Og når disse tingene har skjedd, vil jeg være en annen, og alle jeg kjenner vil også være en annen enn den de var, og tanken på det er skremmende. Jeg har nemlig nylig lest at når hjernen forandrer seg, altså fysisk, er det noe annet som blir borte. Det vil si at når noe nytt skjer, er det noe gammelt som forsvinner. Det skriver nemlig Catherine Malabou. Det er en tanke som gjør meg redd. 

På en annen side er det jo fint at ting forandrer seg. Det vil jo verden gjøre uansett, uavhengig om jeg liker det eller ikke. Eller, det handler ikke så mye om å like det eller ikke like det, det handler mer om at jeg er redd. Jeg er mye reddere for det enn for høyden på fjellet, på det å falle når vi går nedover, skli på en stein. Jeg tror jeg er mye reddere for det som forandrer seg. Men likevel må jo ting forandre seg, og jeg hadde det ikke dårlig det foregående halvåret. Noen ganger, men ikke hele tiden. Det gikk veldig fort, selv om det var langt. 

For fire år siden var det fotball-VM, akkurat som nå. Da var det like før jeg flyttet til Ås. Det var fryktelig mye som ennå ikke hadde skjedd. Ikke ante jeg at det vokste en valmue på Svalbard. Ikke ante jeg at jeg skulle treffe mannen i mitt liv. Jeg hadde ennå ikke fått meg hund, og jeg hadde ennå ikke fått utgitt noen roman. Jeg husker at jeg bekymret meg veldig for den romanen, at jeg aldri kom til å klare det, og at jeg sa det til pappa, som så sa at han ikke var bekymret, det kom til å skje at jeg skulle skrive den romanen. Vi var på hytta den sommeren, flere uker, fordi vi skulle legge ny shingel på taket, og det tok sin tid. Det var Tyskland mot Argentina i VM-finalen. Det gikk ikke bra med Argentina. På årets lyseste dag (idag) gikk det heller ikke noe særlig bra med Argentina. Tre-null mot Kroatia. Jeg tapte tjue kroner på tippinga. I ryggsekken ligger flere ark med data etter dagens feltarbeid, men jeg har ennå ikke lagt dem inn på et Excel-ark. Det kan vente til en annen dag. 

onsdag 20. juni 2018

Svalbardvalmue






















For noen år siden fant forskerne ut at det man tidligere trodde bare var én art Svalbardvalmue (eller polarvalmue), egentlig består av to arterPapaver cornwallisense og Papaver dahlianum. De to kan skilles blant annet på antall pollenbærere og på hvordan frukten er formet. P. cornwallisense har færre pollenbærere enn P. dahlianum, i tillegg til en mer kuleformet frukt. For noen dager siden, da vi lette etter plot i Todalen, så vi en valmue som ikke hadde begynt å blomstre. Etterpå tenkte jeg at jeg gledet meg til å se den i blomst siden valmuer må være noe av det fineste som finnes. Og i dag så vi den! På denne solskinnsdagen på vei hjem fra Foxdalen etter å ha sett oss ut et tre plot der. Valmuen vi så var antagelig Papaver cornwallisense. Fin!

PS:
For dere som synes det blir litt for mye planter, Svalbard og masteroppgave for tiden, så slenger jeg ut at jeg nylig leste ut antologien Kollaps. På randen av fremtiden av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk (red.). Dette er en antologi hvor ulike folk fra akademia, særlig humanistiske fag (men også naturvitenskapsmann Dag O. Hessen), har skrevet om den økologiske krisen vi nå befinner oss i. Det er akkurat ting som dette jeg savnet da jeg selv studerte humaniora - hvor er bevisstheten om den økologiske endetiden vi befinner oss i? Som noen kanskje har lest, så slutta jeg jo å studere humaniora nettopp fordi økologi og klima var så fraværende. Nå som jeg studerer naturvitenskap, vet jeg jo at verden ikke blir noe bedre av den grunn. Som en av bidragsyterne, botanikeren Magnus Popp ved Naturhistorisk museum (Universitetet i Oslo), skriver i sitt essay: "Det som slo beina under meg, var at møtet ble åpnet av en kunnskapsminister som ga uttrykk for å være imponert over alt det vi, forskerne, fikk til, og som var overbevist om at vi ville klare å løse klimakrisen. Jeg ble helt knust. Forskere løser ikke klimakriser. Forskere redder ikke samfunn. Alt vi gjør er å beskrive, med stigende presisjon, hvordan alt går til helvete. Og imens kollapser samfunnet." I denne antologien viskes det løgnaktige skillet mellom natur og kultur ut. Anbefales, altså.

søndag 17. juni 2018

Alkekonger

Det er så bråkete på Svalbard. Været er så bråkete. Midt på natten våkner jeg av at vinden lager så mye lyd. Jeg lukker vinduene. Det er ikke bare været, men også fuglene. Flokker av alkekonger flyr over fjelltoppen like utenfor soveromsvinduet. I forgårs så jeg en fjellrev luntre oppover fjellet. Den var litt brun og litt hvit, vinterpelsen holdt å forsvinne. Det er fortsatt tidlig vår på Svalbard. Hjemme har syrinene blomstret ferdig for lenge siden, da jeg dro var syrinene i nabolaget visne og brune.

Hvitkinngjess går også langs fjellet mens de lager tutelydene sine. Jeg har også sett og hørt svalbardrypa, den dukket opp da jeg stod over rødsildra og tok bilder. Nesten to hundre individer av rødsildre har vi tatt bilde av. Alle bildene skal sorteres, men jeg har ikke fått meg til å gjøre det ennå. Det er andre ting som har kommet i veien, jeg har tilbragt hele helgen med å skrive og lese om menneskenes undergang. Jeg leser en essaysamling hvor ulike eksperter på hvert sitt område skriver om den økologiske krisen vi befinner oss i. Det er en meget interessant essaysamling, Kollaps, redigert av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk. Jeg har også tippet litt på fotball-VM: I dag vinner Brasil over Sveits. Hvis det skjer, vinner jeg en liten slant.

lørdag 16. juni 2018

Fra Zadie Smiths "ten rules for writers"

Tell the truth through whichever veil comes to hand – but tell it. Resign yourself to the lifelong sadness that comes from never ­being satisfied.

Resten kan du lese her

torsdag 14. juni 2018

Shit will happen to your fieldwork

I våres tok jeg et kurs i naturvitenskapelig metode, hvor det gjentatte ganger ble sagt: Shit will happen to your fieldwork. Det kommer til å gå galt. Et skrekkeksempel som ble brukt var om man skulle gjøre feltarbeid på Svalbard og trengte å dra til et sted med helikopter, noe som koster cirka 75 000 kr per tur. Drar man med helikopter for å samle prøver, er det best å få med seg alt på den ene turen og helst ikke glemme noe, slik at man unngår å måtte ta en helikoptertur til for å samle inn de resterende dataene. Fullt så uheldig er ikke jeg, men det går ikke akkurat knirkefritt heller. Hele helga jobbet vi (tre-fire personer) for å samle inn plantemateriale fra 192 individer av rødsildre, slik at de skulle klare å komme seg til Nederland før laben tar ferie.* Vi betalte til og med mer for å sende dem i ekspressfart. I dag fikk vi vite at Jetpak har sendt prøvene til feil land. Det betyr at innen prøvene kommer seg til riktig land, vil det være ferie, og innen ferien er over, vil plantematerialet være dødt, og vi må altså gjøre alt på nytt igjen. Ti dager inn i masteroppgaven, og dette skjer allerede. Ja, ja, sett fra den lyse siden: nå kan det vel ikke bli verre? (Bank i bordet.) Eller som noen kommenterte på Instagram: dette er jo en fin story til min neste bok. Aldri så galt at det ikke er godt for noe?


Drikker litt vin for å roe ned nervene. 


*Det er bare én person som jobber på laben.

tirsdag 12. juni 2018

Snø, plast og diesel

Det snør om morgenen. Jeg trekker fra gardinene hvis gliper slipper gjennom midnattssolen om natten, så ser jeg det: det snør. Det ser fryktelig kaldt ut, jeg tenker på tørre hender, at hendene mine kommer til å bli tørre og kalde og at huden kommer til å sprekke. Huden i ansiktet føles dratt i etter dager ute i vinden, i denne slags ørkenen. Huden er stram og myk, som det har foregått en slags ansiktsløftning. Huden er solbrun og fregnete, tar jeg av meg brillene er det et tydelig skille. Brilleskille. Rett under nesa er det tørt, det svir. Hver dag går jeg i ullundertøy, fleece og vindtette bukser og jakke, jeg hadde ikke med meg så mange skift; jeg må stadig gå med det samme. Siden vi er ute hver dag, er det ikke rom for noen vask. Tenk om klærne ikke tørker til jeg skal ut igjen. Heller skitne klær enn å fryse. Under klærne er jeg fortsatt solbrun etter uker med sol hjemme.

Vi har med oss varmedresser ut i felten. Bærer dem i ryggsekken, sammen med alle de små plastposene som vi har skrevet på med koder i sprittusj, all denne plasten. Først et sett til planteprøver, de som skal sendes til Nederland for videre analyse. I Nederland skal det avsløres om hver enkelt plante har ett genom eller to. Så et sett til med plast: disse til jordprøver. Vi skjærer fem centimeter ned i jorden med en kniv, tar opp jord, legger det i den lille plastposen med ziplock. Når vi kommer tilbake til universitetssenteret legger vi jordprøvene i fryseren, de skal analyseres senere, til høsten, når det ikke lenger er noen planter å se på ute. Vi skal måle pH på jorden. Deretter en tredje runde med plast: små, runde plastsylindere fylt med silika. I disse skal det være enda et sett planteprøver, til DNA-analyse. Vi pirker blader av plantene, med en pinsett. Jeg stikker meg på pinsetten når jeg prøver å lirke den ut av brystlomma på varmedressen, begynner å blø. I plastsylinderen blandes planteprøver sammen med silika som trekker all fuktigheten ut, slik at planteprøvene kan ligge lenge uten at DNA-et ødelegges.

Tre sett med plast for hvert eneste individ, til sammen over 600 individer. All denne plasten, til én eneste, liten masteroppgave av en plante, hva da med forskningsprosjekter? De som gjøres av forskere på universitetene rundt om kring, de må bruke forferdelig mye plast. Men hva ellers skal man samle prøvene i, plasten er jo så god på å bevare organiske ting. Det hadde ikke gått å samle prøvene i en liten treboks med kammere.

I det hele tatt er det svært lite miljøvennlig å befinne seg på Svalbard. Det finnes knapt kortreist mat. Kanskje noe fisk, noe reinsdyr. Jeg overhører en samtale i kantinen, det er noen forskere fra The European Space Agency. De skal på en tur og trenger å bestille mat. Noen er vegetarianere. Det er ganske stress. Det koster femti kroner mer for maten dersom man er vegetarianer. De diskuterer om dette skal legges på budsjettet eller om de må be enkeltpersoner betale femti kroner mer. Er det rettferdig at vegetarianere må betale mer? It makes sense on Svalbard, sier den ene. På butikken koster en paprika sytti kroner. Hjemme kjøper jeg halvannen kilograms poser med gulrøtter stadig vekk, har dem liggende, spiser revne gulrøtter, lager gulrotsuppe, har gulrøtter oppi pastasausen, oppi woken. En slik pose varer lenge. Kjøper jeg en slik pose her, går det ikke lang tid før gulrøttene råtner. De har allerede vært lagret så lenge, før de nådde butikken, før de nådde handleposen min, før de nådde kjøleskapshylla mi. Brødene bakes ikke her, men et eller annet sted i Nord-Norge, antagelig Troms. Brødene rekker å bli ganske tørre før de når Longyearbyen, men jeg har aldri klart å lage noen skikkelige gode brød selv. Jeg kan ikke bake brød. Jeg burde lære meg å bake brød. Det er jeg burde lære meg å bake brød.

Men vinden gjør meg så sliten. Solen som aldri lar meg være i fred. Den lille omkretsen rundt Longyearbyen, som om jeg beveger meg så mye lengre hver dag når jeg er hjemme, men det er noe med tanken på at hjemme, der kan jeg bevege meg hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg kan sette meg på toget og være milevis unna. Her kommer man ingen vei. Vi låner bil fra universitetssenteret og kjører på grusveien ut til Endalen, på grusveien ut på Hotellneset, men ingen av veiene går særlig langt, jeg har vært ved enden av den ene. Bilen er sliten, full av skrammer, flere av setebeltene fungerer ikke lenger. Bilen går på diesel. Når motoren går lukter det lakris. Det er en Toyota. Universitetssenterets logo er klistret på siden. Den logoen må de ha laget en eller annen gang på 90-tallet, og det samme gjelder bilen. På den ene bilen åpner luka over tanken seg hver gang man kjører. Hver gang jeg går ut av bilen, har luka åpnet seg.

Når jeg kommer hjem vil jeg ikke bake brød. Jeg vil bare spise middag, drikke en øl og se et eller annet lett noe på skjermen. Det er sånn det er å jobbe. Det er sånn det er å bli sliten, kroppslig sliten, å gå med tung bør og å være ute i vær og vind hele dagen, men også sliten i hodet, av å samarbeide med andre hele dagen, flere dager i strekk. Det er lenge siden jeg har gjort noe sånt, i årevis har dagene stort sett vært styrt av meg selv og mitt, av å lese, av å skrive. Slik vil jeg at det skal fortsette, og det kunne det jo, likevel måtte jeg opp hit, gjøre alt dette som jeg ikke liker, trekke fra gardinene om morgenen og oppdage at det snør, tilbringe en sommer uten sommer, forlate hus og mann, det er meg et mysterium hvorfor. Jeg tenker på praktærfuglen som fløy rett foran nesa på oss under dagens lunsjpause, skulle den liksom ha noe med dette å gjøre?

Trærne, jernbanelinja, natten. Å dele seng med verdens fineste menneske. Likevel er jeg her.

torsdag 7. juni 2018

Rødsildre

Til tross for navnet finnes rødsildre i alle nyanser fra hvit til rød.
(Til og med enda hvitere og enda rødere enn disse to!)

Det aller første transektet, på Hotellneset.
 Legg merke til de snødektene fjellene i horisonten. 

Med denne utsikten ble dagens lunsj inntatt. 


I dag, etter noen dager med forberedelse og skytetrening (hvor jeg overrasket meg selv ved å skyte alle skuddene i midten av blinken på allerede fjerde forsøk - jeg har visst et ukjent talent)*, dro vi ut i felt og satte opp det aller første transektet. For de som ikke vet hva det er, er det en linje man legger langs bakken for å kunne undersøke vegetasjonen (eller noe annet) langs den. I dette tilfellet, i min masteroppgave, er poenget med transektet å merke opp et sted med masse rødsildre. Langs transektet, innenfor en ramme på 40 x 20 m, valgte jeg i dag ut femti planter tilfeldig**. Disse skal jeg følge nærmere med på. Til sammen skal jeg ha 15-20 transekter med ca. 50 planter i hver. Til sammen altså et sted mellom 750 og 1000 individer av rødsildre. Disse individene skal jeg følge gjennom hele sommeren. 

En slektning som er botaniker sa en gang til meg at han opprinnelig studerte biologi, men at han endte opp med å spesialisere seg på planter da han skulle skrive gradsoppgave fordi det var så mye lettere med planter enn dyr: man slipper å løpe etter dem. Jeg er også veldig glad for å kunne se studieobjektene mine hele tiden istedenfor å alltid lure på om viltkameraet har noe å melde, eller om dyra har lagt fra seg noe bæsj i løpet av uka, eller ikke. Men det er ikke først og fremst derfor jeg valgte å skrive masteroppgave om rødsildre. 

Høsten for snart to år siden leste jeg side opp og side ned om polyploidy, især hos hvete. Polyploidy er når organismer har mer enn ett sett med genomer. Vi mennesker har to, ett fra far og ett fra mor. De fleste pattedyr har det slik, vi er meget enkle vesener, på den måten. Planter derimot, de kan ha to genomer, tre genomer, fire genomer! Kanskje til og med mer! Hveten har tre, og se på den, som den rager over jorden. 

Jeg er veldig glad i hveten, men jeg er kanskje ikke så veldig glad i landbruksindustrien. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller ville studere polyploidy hos en vill plante, en plante som vi mennesker ikke har noen direkte nytte av. Et sted i verden som har særlig mange polyploide planter, er Arktis, og ikke bare det, men i Arktis er det mange arter som har indvider med ulike antall genomer. Innenfor arten rødsildre finnes det nemlig de som har et genom (diploide) og de som har to (tetraploide). Det som altså har bragt meg til Svalbard, er et ønske om å studere polyploidy hos en vill art. 

Før jeg kom hit grudde jeg meg til å dra, men nå som jeg er her hygger jeg meg veldig. Svalbard er så vilt, så spesielt. Det er så fint å være ute hele dagen. Etter at vi hadde vært i felt i dag og satt opp et transekt, var jeg skikkelig glad og fornøyd. Så ble jeg enda mer glad da jeg kom hjem og fant ut at det hadde blitt snakket entusiastisk om debutboka mi i dagens episode av Åpen bok på NRK P2. Marta Norheim nevner forresten at det i romanen blir skrevet om at hveten er hexaploid! (Det er når organismen har tre genomer.)

Så nå drikker jeg hveteøl. Fikk endelig summet meg til polet (Nordpolet) på vei hjem for å hente alkoholkortet mitt. For sånn er det her på Svalbard, det er bare lov til å kjøpe tjuefire øl i måneden. (Men det er lov til å kjøpe så mye vin og cider som man vil!)***


*Dette var ikke flaks, fordi skuddene kom nærmere og nærmere midten for hver gang. 
**Brukte Random Number Generator-appen for å få til dette. Alt hva man kan gjøre med en smarttelefon i disse dager. 
***Siden det ikke er skatter og avgifter på alkohol her, må drikkinga begrenses på en annen måte. Men så kommer spørsmålet: hvorfor er det da ingen begrensning på vin og cider? 

tirsdag 5. juni 2018

Om å forflytte seg til et annet sted

Vi spiser på Bass dagen før jeg drar. Små retter av ål og rabarbra, fritert kylling med dipp, neper og klippfiskmajones, asparges med chèvrekrem og pekan, lam og stikkelsbær, piggvar og ramsløksolje, avslutter med ananasis og kokoskrem. Vi drikker hvitvin til, flere glass. På restauranten sitter vi inne, men døra inn står på vidt gap. Det er så varmt ute at det er en slags befrielse å sitte inne, der det er svalere. På bordet ved siden av sitter et annet par, etter at de har gått snakker vi om paret, var de på date, hadde de kjent hverandre lenge, hva drev med ellers, tror du de har barn hjemme og barnevakt, feiret de et jubileum? P tror de har kjent hverandre lenge, det virket slik. Apropos par, sier jeg. Dagen før satt pappa og jeg på toget fra Mjøndalen til Drammen etter en båttur oppover Drammenselva. På jernbanestasjonen på Gulskogen så vi et kjærestepar på perrongen, de kysset hverandre ha det. Den unge kvinnen gikk inn på toget, den unge mannen forsvant rundt hjørnet, og like før toget skulle dra, løp kvinnen ut igjen og satte seg i en bil med en annen mann. Deretter kjørte de avgårde. Så jeg virkelig det jeg så? Pappa hadde også sett det samme. Det var som å se en film, en filmscene hadde utspunnet seg på Gulskogen stasjon.

Hvordan så de ut? spør P. Hun hadde på seg et eller annet rosa, sier jeg, kanskje hadde hun på seg hvite shorts. Det kan ha vært et skjørt. Det var et ganske risikabelt stunt, hadde det vært meg hadde jeg fått mannen i bilen til å hente meg på neste stasjon, for å være helt sikker på å unngå uønskede sammenkomster. P er enig, og det kommer en ny rett på bordet. Vi blir sittende lenge. Jeg spør P om han virkelig tror vi kommer til å slutte å snakke sammen når vi en dag har vært sammen lenge, han sier nei. Man vet aldri, men det er vanskelig å forestille seg, for alltid er det noe jeg har lyst til å si til ham. Stadig går jeg rundt og observerer eller leser noe og tenker dette må jeg fortelle om til P. Vi drikker i overkant mange glass med vin, fordi det aldri blir kjedelig å snakke, men til slutt må vi dra. Vi tar trikken nedover til jernbanestasjonen. Ute føles det helt tropisk. Vi stopper et sted og tar et glass vin til, men så må vi hjem.

Dagen etter drar jeg til Longyearbyen. Jeg har gruet meg til å dra fra P og hundene, og i løpet av turen opplever jeg at tre ulike personer sniker i tre ulike køer, samt at en mann dytter meg vekk i midtgangen for å slippe fram seg selv og kona først. Etterpå står vi alle uansett og venter på at rullebåndet med bagasjen skal settes i gang, ingen kom seg noe fortere ut av flyplassen av å dytte. Nesten alltid blir jeg litt gretten av å reise med flyet, så mange ulike køer, så mange mennesker som vil fram først, men så ringer mamma og jeg blir litt mindre gretten. Hun forteller meg om noen hun kjenner som spiste noe de trodde var strutseving, men som kanskje heller var ormetelg fordi de ble liggende syke med magesjau i fire dager etterpå. Hun tør ikke å plukke det, men skulle gjerne spist strutseving krydret med chilli. Hun spør hvor jeg er. Jeg forteller mamma at jeg nettopp har ankommet Svalbard, at jeg venter på baggasjen min, og at jeg ikke heller har plukket strutseving, men bare spist det hos andre som har plukket det, hos en venninne hvis artskunnskap langt overgår mine.

Når jeg går ut av flyplassen med trillekofferten P og jeg kjøpte sammen i Vietnam for snart ett år siden, blir jeg overveldet av den friske, skarpe luften og synet av alle fjellene langs horisonten, hva var det jeg gruet meg til, det er jo fint å være her. Flybussen som tar meg med til Nybyen er nesten tom, jeg tar bilder ut av vinduet og sender dem til P og til mamma. P skriver at han synes det ser ganske grimt ut på Svalbard, jeg sier at jeg synes landskapet er vakkert på en karrig og hard måte, den er liksom truende og overveldende, ja, kanskje litt stygg også, sanden som virvler opp når bilene kjører forbi (de kjører så fort!), grusen, steinen, og så er det alle rørene som ligger over bakken i Longyearbyen, det er ikke særlig pent, men en påminner om permafrosten og hvor hardt det er å leve her. Senere ser jeg to reinsdyr beite langs veien ned til butikken, de har fortsatt på seg en hvit vinterdrakt, det har jeg ikke sett før. P synes de ser ut som geiter. Jeg sier at de er mindre enn reinsdyrene på fastlandet, de er liksom litt dvergaktige.

Denne gangen håper jeg at jeg også kommer til å se en polarrev, for det gjorde jeg ikke forrige gang. Jeg har hørt at de ofte er å se bak disse brakkene, og vinduet mitt vender mot den riktige siden, mot den bratte fjellskråningen. Øverst der kommer alkekongene til å fly senere i sommer. Det vet jeg, for jeg klatret opp skråningen i forfjor. Helt fryktelig med den høydeskrekken jeg har, dessuten har jeg blitt mer bekymret for å dø, mer nå enn før.