søndag 1. februar 2015

No hour of life is wasted that is spent in the saddle.  
Winston Churchill

Boka jeg leste i januar

Etter mange måneders lesesperre så det ut til å løsne i slutten av januar. Etter å ha tatt 5 studiepoeng på tre uker (på universitetet mitt kan man i januar ta et intensivt kurs før semesteret begynner på "ordentlig" i slutten av måneden - eller man kan ta helt fri), dro jeg på biblioteket og lånte med meg bøker jeg er ganske sikker på er bra, nemlig bøker av Hamsun, Thomas Mann og Vesaas. Den fjerde jeg lånte med meg var Houellebecq, som jeg har lest før, men ikke fikk så mye ut av, sannsynligvis fordi jeg ikke var moden nok da. Men jeg leste et oversatt intervju med ham i Morgenbladet hvor de bl.a. snakket om den nye romanen hans (som ikke kommer på norsk før i høst), og jeg fikk så lyst til å lese ham. Anbefaler også intervjuet, det var meget interessant og mannen hadde mange gode poenger.

Anyways, jeg rakk altså å lese Is-slottet før måneden var omme. Det var fint. Jeg leste den ut på et døgn (uvanlig i disse dager) og husket igjen på hva litteratur skal være. Jeg tror jeg skal holde meg til klassikere en stund, før jeg våger meg på noe nytt igjen, for å være sikker på at lesesperren er over.

Etter Is-slottet, som altså er den eneste boka jeg leste helt ut i januar, begynte jeg på Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler. Den har vært en fornøyelse å lese og jeg har et par kapitler igjen.

Jeg tror det blir bedre i februar.

Fra De grunnleggende bestanddeler.

torsdag 22. januar 2015

Rettelse

En bloggleser fortalte meg at Grunnlovens miljøparagraf ikke lenger er paragraf 110 b, men 112, og at den er kommet i ny språkdrakt:


Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. 
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. 
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.


Det burde jeg ha sjekket ut, så mye som jeg har vært inne på lovdata.no de siste tre ukene. Jeg har nemlig tatt kurset Vern og forvaltning av norsk natur. I dag var siste forelesning, med Dag O. Hessen som snakket om biologi og klima. På mandag er det eksamen. Tvi, tvi til meg selv og mine medstudenter, måtte vi bli gode naturforvaltere, mer fornuftige enn  dagens regjering som er helt på trynet hva angår oljeutvinninga i Arktis. Kanskje er det de driver med et brudd på nettopp Grunnlovens paragraf 112? Sprø logikk, ihvertfall. I det minste er det masse snø for tiden, det roer ned nervene/sjela.*




*Og da snakker jeg ikke om eksamensnerver, for det har jeg ikke. Jeg tenker mer på tre ukers forelesninger om ødeleggelser av biologisk mangfold, klima, økosystemer, bestander, samt nevnte regjerings klimapolitikk. 

mandag 19. januar 2015

Paragraf 110 b i Kongeriket Norges Grunnlov

Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhet og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. 

Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. 

For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kunskab om Naturmileuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. 

Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger. 

søndag 18. januar 2015

Riding a horse is not a gentle hobby, to be picked up and laid down like a game of solitaire. It is a grand passion. It seizes a person whole and once it has done so, he will have to accept that his life will be radically changed.
- Ralph Waldo Emerson

torsdag 15. januar 2015

Der det er vinter

Hver sine interesser, sier T der vi går på det isglatte føret og snakker om steder vi vil dra til. N sier hun vil til Australia og dykke. K sier New Zealand ville vært vel så bra, kanskje bedre, og jeg er enig, for jeg ser for meg landskapet på New Zealand som tiltrekker meg mye mer enn det golde, varme, tørre landskapet i Australia, selv om jeg må medgi at de har et spennende dyreliv, en haug med dyr som bare finnes der. Men aller, aller mest har jeg lyst til å dra til Antarktis, deretter ramser jeg opp i tilfeldig rekkefølge: Alaska, Grønland, Island, Svalbard, ja, også Canada, som jeg holdt på å glemme. Tenk Alaska, stort og kaldt og rått og vilt, snø og trær overalt og hundeslede, jeg tenker tilogmed på å dra på utveksling dit, dit eller til Svalbard, jeg er ikke helt sikker ennå. Vil bare til det første jeg tenker på som vilt og vakkert, Svalbard er 98 % villmark og inneholder syv av Norges 44 nasjonalparker. Jeg har villet dra dit siden jeg foreslo Svalbard som mål for klasseturen i tiende klasse, hvilket riktignok var urealistisk siden det er er mye dyrere å reise nordover enn sørover.

Selveste Knut Hamsun skrev et essay om Nord-Norge (ikke akkurat Svalbard, men Arktis), om at det var helt absurd at man skulle få skattefradag og lignende goder når man flyttet nordover, fordi de som bodde i nord jo var de aller heldigste nordmennene. Med hans kjente trassighet beskrev han landskapet og alle naturens goder der oppe som vi i sør og mer tettbygde strøk ikke har. Jeg syntes han hadde helt rett i sine poenger, men er samtidig glad for at jeg befinner meg i verdens mindretall som foretrekker det kalde fremfor det varme, fordi det også betyr at jeg får stillheten fremfor støyen.

søndag 11. januar 2015

Alexander Kielland om havet

«Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe; uten krav; uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i en syk verden.»

lørdag 10. januar 2015

Rovvilt

Det går et gisp i forsamlingen i det en student fremsier et argument for å ikke ha ulv i Norge. Ganske tåpelig er argumentet også, selv om en skal passe seg for å redusere motstanderes meninger til vås. Etter forelesningen, på vei hjem, sier N det enda var godt vi ikke så hvem personen var, men bare hørte ham, hvis ikke hadde vi nok skult på ham i all overskuelig framtid. Ikke så lite sannsynlig, sier jeg, og tenker på en klassekamerat fra ungdomsskolen som en gang argumenterte for dødsstraff, noe jeg tenker på hver eneste gang jeg ser henne, selv tretten år etterpå. Hver gang, da jeg fortsatt bodde i Kristiansand og gikk for å drikke kaffe på en viss kaffebar og hun sa hei, Kathleen og jeg ba henne om en kaffe og kanskje noe å spise til, tenkte jeg på denne høylydte og intense diskusjonen i klasserommet. Lenge etterpå hadde jeg en viss avsmak for henne, det skyldtes min egen sterke mening om hvor galt og uetisk dødsstraff er, jeg kunne rett og slett ikke se mennesker som var for dødsstraff som anstendige, skikkelige mennesker, det var rett og slett barbarisk. Da ungdomsskolen sluttet så jeg henne ikke på mange år, før det åpnet en ny kaffebar i byen og selve avsmaken hadde gått over, for det var alltid hyggelig å treffe på henne der, men likevel fikk synet av henne meg alltid til å tenke på denne tidligere episoden.

På en annen side, sier jeg, så fortjener kanskje folk med slike meninger å bli skult stygt på. Hvordan kan man sette hensynet til menneskeskapte hunderaser over naturen? Argumentet hans gikk som følgende: I naturmangfoldloven står det at ikke bare ville arter skal vernes om, men også domestiserte arter, og at jakthunder blir drept av ulv, hva med disse? Med mitt biosentriske verdensbilde er det et helt uforståelig argument. Men det måtte jo selvfølgelig komme på et universitet hvor de fleste synes å være enten veldig for eller veldig i mot ulv. Ulv er heller ikke det eneste man kan være uenig om på dette kurset, Vern og forvaltning av norsk natur, det er masse å ta av; vindmøller, kjernekraft, skogbruk, monstermaster. På kollokvie fronter jeg kjernekraft, mens hun som er tysk sier nei, nei. En annen forteller om osmotisk kraft med brakkvann, som Statkraft nå bruker en masse penger på å utvikle som ny fornybar energikilde, men straks er det noen som lurer på om det da vil gå bra med de anadrome fiskeartene, de som lever sine voksne liv i havet og drar tilbake opp elvene for å gyte. Selv miljøorganisasjonene krangler, Naturvernforbundet og Natur & Ungdom står på hver sin kant når det gjelder vindmøller; noen synes tørrlegging av elver er en god idé, andre ikke.

Dagen etter er det en forelesning viet kun rovvilt. Vedkommende uten ansikt, men med stemme og holdninger vi gjenkjenner, kommer med en lang kommentar etterpå. Var det et spørsmål, spør representanten fra Norsk institutt for naturforskning. Nei, det er en kommentar, sier den ansiktløse ulvmotstanderen, jeg vil at folk skal tenke over dette. Tenke over hva da, at det er synd på folk som bor i områdene med ulv? De mister dyra sine, sier motstandere. Ja, og så, sier jeg. Hadde en ulv drept hesten eller hunden min, hadde jeg fortsatt vært for ulv. Det er sånn naturen er.