tirsdag 1. september 2015

Drittdager

Etter en dag fylt med helt nye fag; statistikk, moser, lav og mikrobiologi, steker jeg pannekaker til middag mens jeg leser et essay i Morgenbladet for andre gang. Jeg spiser pannekaker tredje dag på rad, slik går det når man er singel, lever for seg selv og åpner en familiepakke med pannekakemiks. N kommer hjem mens jeg sitter ved kjøkkenbordet mitt, det hvite, det som jeg har arvet fra mamma og pappa og som vi satt og spiste middagene våre ved da jeg var barn. De satte det vekk i garasjen for mange år siden, da de pusset opp og kjøpte nye møbler og jeg hadde en kjæreste som jeg bodde sammen med på en annen kant av landet. Jeg tenkte på dere, sa pappa, da vi sparte på møblene, den dagen jeg fikk det og fylte leiligheten min med ting og ikke lenger var sammen med han som var kjæresten min. Da det var slutt for lenge siden og jeg hadde blitt meg igjen. Bare meg. Det er ikke bare meg. Det høres så stusselig ut. Bare. Som om det er lite, at det mangler noe. Noen ganger føles det som om jeg mangler noe, men det er ikke en mann. Det er andre ting. Jeg forteller til N at jeg noen ganger er veldig lei meg, men alltid blir lettet når jeg får mensen to dager senere, for da vet jeg at det bare er derfor. Det var ikke noe annet. Kanskje jeg skal begynne å holde orden på det, slik at neste gang jeg blir lei meg over ingenting skal vite at det bare er hormonene som spiller meg et puss. At det uforklarlige ikke er uforklarlig likevel. Som om det hjelper? Gjør det det? Når N går på jobb, klarer jeg likevel ikke å si det til meg selv: Se på datoen, du får mensen snart, det er derfor du er så lei deg. Ute regner det og det er høst blitt. Jeg mikser en rum sour i termokoppen min fordi jeg ikke har noen shaker, den jeg bruker å drikke kaffe av på universitetet hver dag. Rom, sitron og sukker. På en tirsdag. Jeg tenker flere ting. Det første: Ikke drikke alkohol på en tirsdag. Det andre: Hvorfor kan man ikke ta en drink på en tirsdag? Det er bare normer. Dessuten er det lenge siden jeg drakk forrige gang, for hele helga brukte jeg til å lese til eksamen, og den er nå unnagjort. Jeg tror det gikk bra, selv om jeg glemte å skrive sot som en av de ni planetary boundaries som Rockström et al. skrev om i 2009. Jeg husket alle de andre. Globale klimaendringer, tap av biodiversitet, menneskenes arealbruk, ferskvannsbruk, nitrogensyklusen, ozonlaget, forsuring av havene og forurensning. Det jeg også glemte, var at jeg drakk øl i går, men det var bare en. Jeg tenker på noe Vigdis Hjorth sa i en podcast: Jeg kan ha edru dager, men jeg liker det ikke. (Fritt oversatt.) Så tenker jeg den ente tanken: Men du er ikke hun. Du er bare en som har fått sykt mange refusjonsbrev. Jeg lurer på om det er det som gjør meg litt lei meg, og at det er debutantfestival i Oslo i disse dager. Når? Neste uke? Det spiller ingen rolle, det skal ihvertfall ikke jeg dra på. Du er smålig og bitter, sier jeg til meg selv. Helvete. Men jeg setter meg ned og skriver igjen likevel.

Det er altså ikke sant at jeg er lei meg for ingenting. Jeg har også begynt på et nytt botanikkfag, på et litt høyere nivå enn det forrige. Det har fått meg til å tenke på sist jeg tok et botanikkurs, da jeg ble forelska og dumpa, i løpet av kurset. I mitt hodet har alt dette vokst seg sammen. Jeg klarer ikke å tenke på botanikk uten å tenke på alt det andre, som jeg egentlig ellers har sluttet å tenke på, men når jeg først tenker på det er det i grunnen ikke så veldig hyggelig. Det er kanskje ikke det som er hovedårsaken til min melankoli, men den legger brennbart materiale på bålet. Jeg er allerede ganske skjør. Det hjelper ikke at det regner ute og er blitt betydelig mye mørkere om kveldene. Det hjelper ikke at jeg tegner timeplanen min for de kommende månedene og henger den opp på veggen, lurer på når jeg skal presse inn ditt og datt, og at jeg tilogmed har tatt en pause i ridningen, fordi det er så mange andre ting å gjøre. Det er ikke det at jeg ikke liker det jeg gjør, men det skulle vært mer tid, tid til alt. Man har tid til alt man virkelig vil, sier jeg alltid, å ikke ha tid er bare en dårlig unnskyldning, men noen ganger føles det ikke slik. Det er bare altfor mye. Midt i min melankoli tenker jeg på bading og sol og sjø og alle verdens fine ting, og jeg vet at livet er skikkelig fint, men jeg er lei meg likevel. Noen dager bare er sånn. Man må bare vente til det går over. Det er det som er så bra med å bli eldre. Man vet nemlig det. Det går over.
I believe that the more clearly we can focus our attention on the wonders and realities of the universe about us, the less taste we shall have for destruction. 
- Rachel Carson, 1954

mandag 31. august 2015

Bøkene jeg leste i august

























Denne måneden har jeg tatt et intensivkurs i bevaringsbiologi, som endte i en eksamen i dag. Jeg har derfor lest noen bøker om klima og andre miljøutfordringer. Apropos det så ble også essaysamlingen Evig barnefri utgitt denne måneden. Det kan kanskje være litt kleint å sette opp bøker man selv er med i på lista over bøker man har lest, men det er jo en essaysamling med mange flere skribenter i, så det må være lov. 

Noen på Twitter skrev at bokhøsten nå var over, men hun mente vel at alt som skal utgis i høst nå er sluppet. For min del har den ikke begynt ennå, men det er mange bøker jeg gleder meg til, bl.a. til at Kjell Askildsen kommer med en ny novellesamling, og til Knausgård, selvsagt.

Jeg har lagt merke til at det visstnok er god stil å løfte opp noen debutanter, si at jeg gleder meg til en av dem, men jeg har ikke god stil. Jeg må overbevises først. Jeg har sjeldent troa. Eller så er jeg bare smålig. Eller, vent, jeg gleder meg faktisk til Bienes historie av Maja Lunde. Vet dere at det faktisk finnes folk som jobber som pollinatorer? De jobber med å ta på blomster. Hele dagen. 


Så blir det høst og de må finne seg noe annet å gjøre. 

Men det er uansett ikke det som er problemet her. Problemet er biene. Andre pollinatorer er også viktige. Til våren skal jeg ha insekthotell på verandaen. 

Men altså, bokhøst først!



PROSA
1. ET EGET ROM av Lotta Elstad

2. UNDERKASTELSE av Michel Houllebecq
3. HER INNE ET STED av Roskva Koritzinsky
4. IMOT NATUREN av Tomas Espedal
5. FUTURE PERFECT av Mara Lee
6. BARE ET MENNESKE av Kristine Næss
7. AVSLØRT av Renée Knight

SAKPROSA
8. EVIG BARNEFRI av Heidi Helene Sveen (red.)

9. KULTURELT NØDVERGE av Peter Wessel Zapffe
10. THIS CHANGES EVERYTHING: CAPITALISM VS. CLIMATE av Naomi Klein
11. THE GOD SPECIES: HOW THE PLANET CAN SURVIVE THE AGE OF HUMANS av Mark Lynas

ANNET
12. MITT PRIVATLIV av Tomas Espedal

--

DEN BESTE BOKA
Kulturelt nødverge av Zapffe og Mitt privatliv av Espedal. 


DEN KJIPESTE BOKA
Her inne et sted av Roskva Koritzinsky, fordi den den var dritkjedelig. Jeg glemte den to sekunder etter å ha lest den. 

onsdag 26. august 2015

Du skal ikke drepe, heter det, for du vet ikke hva døden er. Men vet vi da, hva livet er? Og forbys vi av den grunn å yngle?
- Peter Wessel Zapffe

tirsdag 25. august 2015

The earth is not our prisoner, our patient, our machine, or, indeed, our monster. It is our entire world. And the solution to global warming is not to fix the world, it is to fix ourselves. 
- Naomi Klein

lørdag 22. august 2015

Statskog selger sin skog

... og det Zapffe sa i 1970 er dessverre fortsatt aktuelt:

Efter Stortingets løpende forræderi mot hjemlandet er Eidsvoldssøilen blitt parodisk. Hvad vi trenger er en skamstøtte nedenfor Løvebakken (hvad slags "løver" er det den symboliserer?) med navnene på alle dem som solgte våre herligheter til utenlandsk kapital.

fredag 21. august 2015

Sitroner

1. En dag går jeg forbi jordet der jeg bor og ser siloballene stå overalt, spredt. Det er varmt, jeg har på meg en sommerkjole, er på vei hjem fra en forelesning i naturforvaltning. Gående, jeg fikk så lyst til å gå i dag, høre på musikk, istedenfor å suse avgårde på sykkel. Jeg tar et bilde av jordet i det N kommer syklende forbi meg og tror at jeg tar en selfie. Jeg sier at sånt gjør jeg da ikke i offentligheten, før jeg sier at vi sees hjemme, jeg må på butikken. Jeg må på butikken og kjøpe egg, jeg har tenkt til å lage lemon curd. På fredag kjøpte jeg sitroner og smør. På lørdag kjøpte jeg sukker. I dag kjøper jeg egg. (Det er det som skjer når man bare skummer gjennom en oppskrift.) Jeg pleier sjeldent å kjøpe egg og blir stående og se på alle de ulike pakningene. Hvilke egg er de beste eggene? Jeg har hørt at økologiske egentlig ikke er så bra, kyllingene får riktignok leve lenger, men hva skal man med et langt liv når det ikke er godt? Jeg har hørt at frittgående høns hakker på hverandre, men han som sa det til meg kom fra en gård hvor de hadde hatt kyllingproduksjon. Han var medlem av Senterpartiet og var i mot ulv. Han visste at jeg var en naturverner, så vi lot temaet ligge. Men hvilke egg skal jeg kjøpe? Jeg kjøper de økologiske, og gulost og brunost på tilbud, fire øl.

Jeg leser om naturvern på verandaen. På verdensbasis blir det brukt seks milliarder dollar i året på naturvern på landområder, og Verdensbanken er den største sponsoren. Til sammenligning brukte USA i 2010 738 milliarder dollar(!) på militæret sitt. Ett eneste hangarskip koster seks milliarder dollar. Selv om jeg er voksen, rasjonell og ikke tror at fred i verden er mulig, er det vanskelig for meg å forstå disse tallene og jeg må lese dem mange ganger. 

Jeg bryr meg ikke så mye om penger, sa jeg en gang da jeg var yngre. Si det til noen som ikke har dem, sa mamma. Det jeg mener nå er at så lenge man har nok, får det holde. Men hva er nok, det kommer an på hvem en spør. Mye vil alltid ha mer, sier N. Vi snakker om kasjmirindustrien i Sentral-Asia og hvordan bøndene aldri kan få nok geiter. Jo flere geiter, jo mer kasjmir, jo mer fortjeneste. Dess mindre plass og planter til den utrydningstruede saiga-antilopen. Saiga-antilopen, arten hvis ene populasjon falt døde som fluer like før sommeren. På mystisk vis døde 134 000 saiga-antiloper i Kazakhstan i løpet av to uker. 

2. Menneskene er så redde for hverandre. Det de heller burde være redde for, er seg selv. 

3. Jeg hører på Kaja Gunnufsen mens jeg lager lemon curd på kvelden med verandadøren åpen. Hun synger sanger om å være singel og tragisk. Jeg blir nesten litt irritert. Synes slettes ikke det er noe stusselig ved et liv alene. Friheten er stor og vakker. Den er som et åpent landskap og en flokk ville hester. 

4. Neste dag lar jeg også sykkelen stå. Når jeg går hjem er jeg sulten og trøtt og ser at alle siloballene på jordet er borte. I løpet av et døgn er de blitt borte. Jordet ligger igjen ribbet for det gresset som vokste opp der i vår. Gresset som jeg har sett på nesten hver dag. Gresset som jeg har tenkt på hver dag de siste månedene. Jordet som jeg har fulgt med på i et år. Det er omtrent et år siden jeg flyttet til Ås. Da jeg kom hit så jordet akkurat slik som det ser ut nå. 

Jeg lager en mislykket frittata til middag, med eggene og eggehvitene som er igjen, kantarell fra i fjor, brokkoli, soltørka tomater, valnøtter og paprika. Har baileys med appelsinsmak i kaffen etterpå. Deretter drar vi ut. Jeg hilser på førsteårsstudenter og er glad det ikke er jeg som går usikker rundt. Herregud, for en lettelse det er, sier jeg til A. Det er hardt å være ny. Å ikke vite hvor stedene er. Å ikke vite hvor tingene ligger. Å måtte skaffe seg venner og en bekjentskapskrets. Det er hardt og vanskelig, sier jeg. Men man bare gjøre det. Og det er jo litt gøy også, å bli kjent med nye mennesker. Faktisk er det mer enn bare litt gøy. Det er nødvendig. På sitt beste er det spennende, interessant og fint. 

Jeg forteller H mens vi sitter ute i augustnatten at jeg som oftest blir irritert når venner av meg prøver å spleise meg med noen de kjenner. Ikke fordi jeg synes det er irriterende å bli forsøkt spleiset, men fordi de som prøver seg på det alltid velger en person jeg så opplagt ikke vil like. Jeg blir fornærmet av at de i det hele tatt kunne tro at jeg ville finne denne andre personen spennende og verdt min tid. Jeg sier det fordi han prøver å ymte fram om en venn av seg. Det som skjer, skjer, sier jeg, man trenger ikke å tenke så mye på det. Det finnes to typer mennesker, sier jeg. De som leter etter en kjæreste, og de som aldri tenker på det å ha kjæreste før de faktisk møter et spesielt individ. Jeg er av den siste typen. Poenget er ikke å ha en kjæreste. Poenget er å være sammen med et meget spesielt menneske. Om det er for noen måneder, noen år eller mange spiller ingen rolle. Noen har kortere holdbarhetstid enn andre, men det betyr ikke at kaka var mindre søt, mektig, frisk, alt ettersom. (Med fare for å høres ut som noe fra et dameblad: Macademianøttpai eller sitronkake?)

5. Det lukter sitron i leiligheten etter at jeg lager lemon curd. Jeg vet ikke om jeg har klart å lage den riktig, for jeg har aldri laget det før og jeg har heller aldri smakt det før, som jeg kan huske. Jeg har ingenting å sammenligne det med. Jeg bestemte meg bare for å lage det. Jeg vet bare at de snakket om det på MasterChef hele tiden, at jeg elsker sitroner og at det stod en oppskrift i Morgenbladet, som fikk meg til å tenke på det igjen, som gjorde at jeg kjøpte en pose sitroner på butikken. Samme dag gikk jeg forbi en blomsterbutikk og kjøpte med meg tre planter. Grønne. Uten blomster. Jeg liker ikke å ha blomster. De bare dør og jeg må feie opp kronbladene som ligger tørket på gulvet. Etterpå ser det ut som om planten mangler noe. Det beste er å bare ha de utelukkende grønne med en gang. De som ikke blomstrer. Når jeg kommer hjem ser jeg at jeg ikke har nok potter. Men det gjør ikke så mye, det er plantene som er vakre. Da jeg var liten og mamma sa at jeg måtte vanne plantene sa jeg: Når jeg blir stor skal jeg aldri ha planter

Det er lenge siden jeg skjønte at ingenting er hugget inn i stein, heldigvis, men når sant skal sies glemmer jeg ofte å vanne plantene. Selv et lite tre i en krukke på verandaen har dødd i min varetekt. For cirka et år siden fikk jeg det av min mamma, nå står det der og er helt brunt og tørt. Når jeg siden treffer D som prøver å rekruttere meg til å delta i en øko-hage, sier jeg at jeg ikke har grønne fingre. Han skal si at det ikke gjør noe, det er ingen som har det, man lærer seg fram til grønne fingre. Jeg synes han er så hyggelig at jeg ikke har hjerte til å si at jeg ikke vil ha grønne fingre. Det vil si at det hadde vært gøy å klare å holde liv i planter og å dyrke dem, dersom det hadde kommet lett til meg, men når jeg skal være helt ærlig er ikke det å dyrke planter en ting jeg er særlig interessert i. Det er altfor mange andre ting jeg synes er mer interessant og som jeg heller har lyst til å bruke tiden på. Det er veldig fint å kunne dyrke sine egne grønnsaker, men jeg vil helst bare kjøpe dem. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å stå i jorden og så. Jeg har ikke kjærlighet nok til å få noe til å gro. Jeg er totalt mislykket som et praktisk menneske. Men det sier jeg ikke til D. (Det er nemlig slettes ikke noe å skryte av.) Jeg sier heller at jeg skal komme på dugnad i kjøkkenhagen, dersom jeg har tid. Det er en slags løgn. Man har nemlig tid til alt man virkelig har lyst til, og jeg vet allerede når jeg sier det at jeg ikke kommer til å ha tid til å være med i en øko-hage. 

mandag 17. august 2015

Jeder sei auf seine Art ein Grieche! Aber er sei's!

(Enhver får være greker på sin måte, bare han er det!)

- Goethe