lørdag 13. september 2014

PUSTEPROBLEM av Marita Liabø

Pusteproblem handler om småbarnsmoren Hedda som mister fotfestet. Hedda som lager tapasmatpakker til unga sine hver dag, henter barna i barnehagen og på skolen hver dag, etter jobb, fordi mannen hennes er på en eller annen filminnspilling. Kan han ikke få seg en 9 til 5-jobb? Ikke nå, Hedda, det går ikke, sier han, men det er samtidig han som vil flytte til hjembygda, til nærheten av svigerforeldrene hennes, som alltid stiller opp. Besteforeldra til ungene deres, som stiller opp. Det har alltid forbauset meg hvordan noen sønner og døtre ser ut til å forvente at foreldrene stiller opp når det gjelder barnebarna. Som om de liksom må. Som om det er en plikt, noe selvfølgelig. Hedda og mannen hennes Jostein er den typen datter og sønn, forventer liksom at foreldre skal stille opp når de trenger det. Det er jo barnabarna deres! Ok, men de fire barna er faktisk barna deres. Det er lett å tenke skjerp dere når jeg leser, selv om romanen faktisk ikke klager så mye over tilværelsen man har satt seg selv i så mye som den kunne ha gjort. Heldigvis. Så hva er egentlig problemet til Hedda? Tilværelsen som småbarnsmor er vanskelig. Hver kveld etter at unga har lagt seg drikker hun et glass vinn (eller en flaske). Hun har forhold på si med en lærerkollega. Kanskje er hun bare kommet til et punkt i livet hvor ting er litt miserabelt, en kneik. Kanskje må hun bare utblåse litt i en periode. Ungene er ikke egentlig et problem, hun elsker dem, vil at livet skal være unger, hun skulle faktisk gjerne hatt et til. Det er bare det at hun skulle ønske Jostein var hjemme litt mer.

Først virker det som om det bare er dette som lager friksjon i livet til Hedda. Etterhvert kommer det nye ting til. Hun har hatt mange affærer. Hun er på fylla stadigvekk, i tide og utide. Hun elsker barna sine, drar ut spiralen fordi hun vil ha en til. Hun synes det er så mye å gjøre, orker ikke annet enn å lage pannekaker til middag hver dag, men hun skal ha et barn til. Fire er ikke nok. Hun vil ikke flytte til hjembygda til Jostein, men så vil hun det likevel. Ja, hun kan godt slutte i jobben. Nå har hun ligget med en elev og får sparken uansett. Vi flytter! Vi flytter og starter et nytt liv! Konstant ønsker Hedda et nytt liv. At ting skal begynne på nytt. Hun vil gjerne ha oppmerksomhet fra alle mennene hun inngår affærer med, men ingen dypere følelser relatert til de individene de er, blir beskrevet. I hvert forhold hun går inn i ønsker hun bare å bli sett av noen nye. Hvem de er spiller ingen rolle. Det er stillstand hun ikke takler. Hun orker ikke at livet skal være Jostein, fire barn og en lærerjobb i Oslo. Men det må gjerne være Jostein, fem barn og en ny lærerjobb med nye kolleger et annet sted enn i Oslo. Hun kan bare ikke være i ro. Hedda lider av rastløshet og hun har alltid gjort det. Jo mer av boken som leses, jo tydeligere blir det. De problemene hun har som vi først ser, er ikke problemer som har oppstått nå. Hun har alltid hatt rastløsheten, men den er lettere å skyve bort, gjøre noe med, når man er yngre, for da skjer det noe nytt hele tiden. Det er stadig vekk noe å oppnå når man er ung. En utdannelse, en livspartner, et sted å bo (permanent), en jobb, barn. Nå har hun fått alt, hvordan skal livet bevege seg framover da? 

Det er et slags i-landsproblem. Noen vil si at man har alt å leve for når man har alt. Andre vil si: Når man har alt, hva skal man leve for da?

Tematikken er interessant, men jeg synes ikke Pusteproblem går langt nok inn i dybden på dette. Til tross for Heddas problemer synes jeg ikke Liabø går noe særlig dypt inn i henne. Hedda elsker Jostein, men jeg er ikke helt sikker på det, og hva betyr det egentlig å elske noen, hva vil det si? Hedda elsker barna sine, men hva vil det si, egentlig? Ingen av disse tingene beskrives i denne romanen, vi skal liksom bare anta det. Det tas for gitt at vi skal tro på det. I romanen selv er det ikke mye som tilsier så sterke følelser, heller ikke det som er fortvilelse, depresjon, angst, det som er selve rastløsheten. Pusteproblem er en tørr framstilling av en historie som kunne vært interessant. Noen ganger tar jeg meg i å tenke at Hedda er basert på en figur, en person vi forestiller oss, kanskje vi har sett noen altfor fulle damer på byen. Hedda er løst basert på en slik en, uten at forfatteren har giddet å gå ordentlig bak for å undersøke noe mer. Hedda er for mye av et skall.

Det skal dog sies at et sted i romanen går forfatteren vekk fra Hedda og hennes families synsvinkler og ser familien fra en utenforståendes synsvinkel, og måten det er gjort på må beskrives som noe i nærheten av mesterlig. Om vi alle kunne opplevd å se oss selv på den måten! Få det lille sjokket, overraskelsen. Hva hadde skjedd da? Hadde det forandret oss? Gjort oss til bedre mennesker? Dårligere? Det er interessant å tenke på. 

onsdag 10. september 2014

I have never imputed to Nature a purpose or a goal, or anything that could be understood as anthropomorphic. What I see in Nature is a magnificent structure that we can comprehend only very imperfectly, and that must fill a thinking person with a feeling of humility. This is a genuiely religios feeling that has nothing to do with mysticism. 
- Einstein

tirsdag 9. september 2014

Stedet

Med nytt hjem kommer nytt kontor, eller arbeidssted, en pult, en benk; med rullende stol. Noen sier kjøkken er det viktigste stedet i et hjem, spise må man jo, og helst skal man spise sunt, hjemmelaga; ting laga fra bunnen av, noe jeg er ganske god på faktisk; jeg har laga alle mulige supper fra bunnen av; tomatsuppe (med skålda tomater, det er kjempegøy å skålde tomater), neslesuppe, gulrotsuppe, borsj (med og uten vodka), grønnsakssuppe (har tilogmed laga buljong fra bunnen av), maissuppe, potet- og aspargessuppe, hvit bønnesuppe med bakt hvitløk, flere forskjellige typer fiskesupper (trenger minst to hender for å telle), reke - og mangosuppe etc. Og det var bare suppene. Andre ting jeg har laga fra bunnen av: jeg trenger hender og føtter til å telle alle typer vegetarburgere jeg har laga, noen med spinat, andre av havregryn, noen av bønner; jeg har laga veganske bananpannekaker, gulrotpannekaker, eplemos fra epler jeg har plukka selv, gnocchi (selv om jeg i utgangspunktet ikke liker gnocchi så godt, det bare virket så morsomt å gjøre det), pesto med basilikum som hovedingrediens, pesto med soltørka tomater som hovedingrediens, femti ulike hummuser, samosaer med ertefyll, vegansk sushi, etc. etc. etc. Sitter og spiser rødbeteburgere med stekt løk as we speak. Skjønner det med mat, liker å lage mat, liker å spise god mat, liker å se hvordan enkeltdeler blander seg sammen og blir til et stort hele, se alle ingrediensene gå sammen og bli til noe. Andre sier soverommet er det viktigste. Jeg trenger bare en stor seng, hvite laken og leselampe. Etter en barndom hvor jeg delte rom med min søster, et folkehøyskoleår hvor jeg delte rom med en annen og fire år som samboer med en kjæreste har jeg knapt hatt mitt eget soverom. Men det er aldri for sent. Likevel, det er et sted som er viktigere. Arbeidsstedet. I mitt tilfelle akkurat nå er det på soverommet, en benk, en benk som bare er min, har ikke vært sånn alltid, husker jeg bodde sammen med noen som jeg delte arbeidspult med, vi kranglet om det, jeg ville ha en helt for meg selv, han ville heller ha mer stueplass, jeg kunne ikke forstå hva som var viktig med det, er det et rom som er uviktig må det være stua, man kan leve uten stue, ikke uten egen pult hvor man kan ha alle sine papirer og bøker spredt rundt til enhver tid, la alt som ser ut som rot for andre være i et system som du kjenner til, vite hvor alt er hele tiden; et sted som man kan få fred og ro. Det stedet hvor man skriver skriver skriver, og regner regner regner, hvor blyanter spisses og rutebøker brukes opp i takt med en stadig voksende beherskelse over tall; der man leser, tar notater, skriver brev, av og til betaler man kanskje regningene mens man hører på musikk, og man vet alltid hvor kodebrikken er, for det er jo bare din pult. Det er ingen som flytter på noe, som roter, som tror de rydder, men bare lager kaos. Man kan klistre hvilke post-it-lapper man vil overalt, husk det og husk det, torsdag: flaggermus-tur (med radar!), timeplanen klistret på veggen foran, kan bare se på den og vite at tirsdag i morgen er det zoologi klokken tolv, vi skal se på insekter og edderkoppdyr, senere dissekere fugl og frosk. Pulten og stolen som er i akkurat riktig høyde, til meg, mine hundreåtti centimeter (som det står i passet, men er lenge siden jeg har målt selv og har hatt passet siden jeg var seksten, kanskje jeg snart må ha nytt?), ingen andres centimetere på sokkelesten. Sender en tanke til Virginia Woolf, hvem (i den vestlige verden) kan leve uten egen pult. Det er ikke det at den er så stor, er ikke i et eget rom, men rett ved senga (har hørt man ikke skal ta med arbeid inn i soverom, men man hører så mye rart og jeg får uansett alltid sove); bøkene mine er ikke der, de er i stua, i ganga, men pulten er min, bare min, det er bare mine ting på den, bortsett fra bøker jeg har lånt, men det er jeg som har lånt dem. Tegninger jeg har tegna, av soppsporer og gjær, kopper med te som jeg har laga til meg selv, blyantholder av hermetikkboks som det har vært bønner i (laga salat og pasta), skrivebøker. Her skal jeg lære ting, noe av alt jeg trenger å vite. Mangler en papirkurv, mangler en ekstra lampe, men det kommer.

søndag 31. august 2014

Bøkene jeg leste i august: Våpen, hipster-Oslo og granateplesuppe

I august har jeg flytta til et nytt sted og begynt på et nytt universitet. Nærmere bestemt Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Skrev dette i fjor høst, nå er jeg her. Endelig, for innerst inne har jeg jo hatt lyst til dette så mye lengre, jeg har bare ikke gjort det før nå. Jeg har også flytta inn i egen leilighet. Blitt kjent med masse folk, utforska skogene i nærområdet og sykla masse, bare for å se. Var også på utferd til Hamar med biologiklassen. Skrevet journaler opp i mente, allerede i morgen har jeg fem studiepoeng i boks. Etc, etc. Det har skjedd så mye i det siste at det har blitt lite lesing. For å være helt ærlig liker jeg det veldig godt. Ihvertfall akkurat nå. Snart kommer høsten og vanene, det blir nok mer lesning da. Akkurat nå er det bare så mye annet. 

PROSA co
1. A FAREWELL TO ARMS av Ernest Hemingway
2. FORDELER OG ULEMPER VED Å VÆRE TIL av Vigdis Hjorth
3. MAGNHILD av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk

4. POMEGRANATE SOUP av Marsha Mehran
slutt
TEGNESERIER

5. AYA av Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
---

DEN BESTE BOKA MELLOM
A Farewell to Arms. Ikke det beste jeg har lest av Hemingway, men jeg har tenkt på den relativt ofte i ettertid. Selv om det må innrømmes at jeg så Hemingway & Gellhorn ikke så lenge etterpå og kanskje hjalp den også meg med å tenke på A Farewell to Arms. 

DEN KJIPESTE BOKA

Boka til Vigdis, usj.


Den ene bokhylla i den nye leiligheten. Gir det et halvt år, så er det stappa der.

mandag 25. august 2014

(August)

Står på jordet og noterer ned oppførselen til to utvalgte sauer hvert femte minutt, jeg har to stykk som har gått i hver sin retning, det er derfor vi står midt på, har gjort det vanskelig for oss selv. Vi snakker om gård og gårdsbruk; én skal leve av det, to skal drive en liten gård på deltid, jeg skal ha småbruk for gøy, bare noen hester og geiter. Noen kommer fra gård, kan mye mer om beiteforhold og sauer og kyr enn det jeg kan, jeg som kommer fra byen, har bodd i byen hele mitt liv, til nå; har trasket asfalt og kjøpt overprisede ting på 7-eleven til alle døgnets tider, har hørt lyden av kollektivtrafikk utenfor vinduet til sent på kveld, ungdommer som hoier og skåler med ølflasker, sittet på bibliotek og lest og ønsket meg andre steder, sett flere duer og måker enn husdyr. Det eneste jeg kan ganske mye om, det eneste jeg er på linje med de andre om, er det jeg vet om hester, og hjertet mitt svulmer opp hver gang jeg ser en, som om jeg liksom ikke skulle være vant til dem, er som en tiåring i hjertet, tenker på den tiårige meg og vet hun hadde blitt glad og fornøyd, at jeg endelig har begynt med det hun så for seg. Har tatt med meg salen som har ligget og støvet i kjelleren til mamma og pappa siden hesten min døde, ikke fordi jeg har tenkt til å bruke den i nærmeste fremtid, skal ikke kjøpe hest igjen sånn med en gang, om noen år, men har tatt den med som et slags symbol på at årene uten hest i livet er over, som går hånd i hånd med bylivet og alt jeg gjorde som ikke var dette her, et liv jeg egentlig ikke ville ha og som til slutt knuget så mye i brystet at jeg ble syk og full av en anger, har ikke hastverk med å legge den ned i boden, når jeg går forbi kjenner jeg en lukt av noe velkjent, en ro, det er beroligende. Og når foreleseren i husdyrfag forteller om hvordan dyr gjenkjenner kjente, ikke bare av sin egen art, men også andre arter, tenker jeg på hesten min som alltid kom bort til meg fra paddocken, ikke til de andre, bare meg, og i boksen, fordi jeg var jeg og ingen andre. Var ikke fordi jeg hadde med en bøtte mat, som sauene vi skal studere atferden til, som vi må lokke til oss fra enden av det store jordet, for å komme bort til oss, hvorfor skulle de ellers komme bort, de kjenner oss ikke, kanskje muligens foreleseren, og vi står der, ser på dem i to timer, i to timer står vi der i solskinnet og ser på sauene, hva de gjør, for det meste ligger de og hviler eller spiser, det er mest de to tingene, av og til breking, av og til løping, en gang ser vi gjensynsglede, sauer som ikke har sett hverandre på en stund som løper mot hverandre, speiding, nysgjerrige tryner, på oss, hva gjør vi her, hvorfor står vi rundt dem, vil vi være med i flokken? Vi står der og henger og noen av oss står midt på jordet, sauene våre er på hver sin side, heldigvis gjør den ene ikke mye ut av seg, sover mest. Vi snakker om radio, hva vi hører på og alle hører på kjasekanaler eller musikkanaler og jeg sier jeg hører på P2, unnskylder: det er mye kultur der, men de andre skjønner ikke hva som er interessant med det; har nettopp nettopp revet ut Oktobers høstliste og hengt den opp på veggen hjemme fordi det er så mye der jeg vil lese, jeg blir helt oppglødd, men er ikke noe vi snakker om her, er ikke et tema, og det er helt greit, tenker ikke på litteratur hele dagen lang som før, alles eksistensielle kriser, død og livets meningsløshet, tenker mer på den fantastiske verden, hvordan ting blir til, alt som finnes og lever, tenk at alt dette finnes!, oppstått av seg selv, grunnstoffer, over millioner av år, blir rørt og står under store trær når det regner, holder meg tørr, tenker på planteliv, og kanskje når jeg kommer hjem spiser jeg en brødskive og hører jeg på podcasts om bøker før jeg legger meg.

mandag 18. august 2014

Institutt for plantevitenskap

Våkner opp tidlig en mandag morgen, spiser opprevet brød i mangel på brødkniv, smører på peanøttsmør med lommekniven som jeg kjøpte under en mellomlanding i Sveits, visste den skulle komme til nytte når jeg en dag skulle flytte til Ås og bli biolog, innerst inne på flyplassen på vei hjem fra Athen i desember totusenogtolv da jeg ennå studerte litteraturvitenskap visste jeg det kanskje, at jeg en gang skulle få en tilværelse hvor ting var mer praktisk enn bare tenkende, selv om det kanskje ikke var akkurat slik jeg tenkte det, sveitserkniven som smørekniv på et shabby kjøkken hos Studentsamkipnaden, i påvente på å flytte inn et annet sted.

På kjøkkenet snakker jeg med en spanjol som er biolog, nå skal hun ta master, hun har sett at jeg har et klistremerke fra Sea Shepherd på pc-en og hun sier at hun en dag vil jobbe for Sea Shepherd og jeg sier at det skal jeg også og at litt av grunnen til at jeg bestemte meg for å bli biolog var Sea Shepherd. Jeg forteller at jeg studerte litteraturvitenskap og hadde en eksistensiell krise, følte meg nytteløs og at livet ikke hadde noen mening, bestemte meg for å bli biolog og faktisk gjøre noe, og har bare vært her i ti dager, men føles allerede som jeg gjør noe, har telt kronblader, gjort fire forsøk, hatt på meg hvit frakk med penn på ytterlomma på brystet og laget gele til gelektroforesekar som man bruker når man skal studere DNA og som jeg tidligere bare har lest om, snakket om på videregående muntlig eksamen i våres, men ikke gjort på ordentlig, i virkeligheten, ikke før nå. Og mange ganger snakker vi om det, ei annen jeg snakker med, som er fra samme by som jeg, sier at hun studerte til å bli ingeniør i Stavanger, oljebyen, men hun kunne ikke gjøre det likevel, hun måtte heller gjøre noe for miljøet, så hun flyttet hit i stedet, begynte på miljøfysikk og fornybar energi, og jeg blir glad, synes det er fint at det er slik, at det er så mange som bryr seg om det som er viktigst. Hvis ikke her (jorda), hvor ellers?

Hun sier hvis jeg vil ha mat, bare ta, hun har så mye og hun flytter om to dager, endelig. Jeg sier takk, men nei, jeg skal også flytte om to dager og jeg var på dumpsterdiving i går, har nok av naanbrød, ferdiglasagne, tomater og nøtter. På andre siden av stasjonen forklarer jeg, ved den gule åkeren, i den bygningen som jeg har sett på fra bussen som jeg tok fram og tilbake fra Oslo, før jeg installerte meg på sovesal, der skal jeg bo. 

Jeg skal ha planter på balkongen, en jungel, inne også, veldig gjerne en kjøttetende plante, men har ennå ikke funnet ut hvordan den får mat innendørs, må kanskje sette den ved siden av en fruktkurv eller la en banan stå litt for lenge rett ved siden av. Vil så gjerne ha et sitrontre, fordi det er så fint. (Og fordi gin fizz er en god drink.) Vil så gjerne ha planter som slynger seg oppover stolpene på balkongen, i taket over, hvorfor ikke alt dette, balkongen er sydvendt, sol lenge. Potter med urter; basilikum, gressløk, oregano, timian. Avokadoplante, sukkulenter, blomster. Vet ikke en gang om jeg har grønne fingre, men tror man kan bestemme seg for det hvis man vil, hvis man begynner å tenke på planter som de levende organismene de faktisk er og ikke bare noe som vokser som ikke angår oss, litt sånn som meg før, da jeg var yngre, klarte ikke en gang å holde en kaktus i live. Husker en gang vi hadde vært på lang sommerferie og mamma var helt hysterisk da vi kom hjem fordi det ikke hadde regnet og ingen hadde vannet plantene i hagen og halvparten var døde, gule, uttørkede; jeg tror hun gråt, og hun ble sint, skulle aldri på sommerferie igjen i sitt liv, ville jo bare være sammen med plantene sine. Og vi andre, som ikke tok det alvorlig, "det er bare planter!", men som jeg forstår bedre nå, kanskje fordi jeg skjønner bedre hva som ligger bak, hva de består av, hva de lever av og hvordan, at maskineriet deres er like flott som dyrenes, minst, nei, egentlig flottere, fordi uten dem hadde det ikke vært noe oss. Som jeg selvsagt alltid har visst, men som jeg ikke før (ganske) nylig virkelig har tenkt på, all variasjonen, hva de går gjennom og hvordan ulike planter tilpasser seg det som er rundt dem, det er så mye mer enn det vi får vite bare ved å kaste et blikk på dem. 

lørdag 9. august 2014

We profess ourselves to be the slaves of chance.
- Fra Shakespeares The Winter's Tale

torsdag 7. august 2014

[...] as spelled out in Newton's first law of motion (This not dissimilar from the law of cat inertia: 'A cat at rest will tend to remain at rest unless acted upon by some outside force such as the opening of cat fodd, or a nearby scurrying mouse.')
- Fra What a Wonderful World: One Man's Attempt to Explain the Big Stuff av Marcus Chown