torsdag 19. mars 2015

Atomfysikk

Har kanskje en crush på Petter Northug, men det er Niels Bohr som henger på veggen over skrivepulten min. Hører for tiden Susanne Sundførs Ten Love Songs på repeat mens jeg jobber med oppgaver om atomfysikk og lengter etter påskeferien, for da skal jeg kanskje få tid til å skrive i tillegg.

Her er et dikt jeg fant i fysikkboka.

SEEREN
Til Niels Bohr

Vi er på langfærd. Vi er led i livet.
På vandring i et land, mens det blir til. 
Hvert nu fornys, fordybes perspektivet, 
utvides verden, fordi tanken vil. 

Som morgensol igennem skyer sivet, 
afdækker åndens lys det store spil. 
En skaber er hver seer, som fik givet
den sans: at se en ting, før den er til. 

En verden faldt. Men over grundens grus
lød vældigt videnskabens vingesus. 
Et pust af fremtid streifende vor pande. 

Så hviler da i menneskenes hånd
en frugt, på godt og ondt, af stof og ånd.
Og vi går frem mot livets nye lande. 

- Piet Hein

mandag 16. mars 2015

Svartsjuke og andre ord

Svartsjuke heter det på svensk om sjalusi, jeg husker at jeg la merke til det først en gang jeg leste om eller noe av Sara Stridsberg, hennes litterære univers er full av svartsjuke, kvinner som gjør ting de ikke bør, aksepterer ting de ikke bør, ut av en uro, sannsynligvis også en følelse av å være mindreverdig de man er sjalu på, eller de man er sjalu over. Svartsjuke, tenkte jeg, for et bra ord, beskriver det mer treffende enn sjalusi, som bare er et eget ord. Svartsjuke, man blir helt svart, sjalusien bare tærer på, får en til å gjøre lite hyggelige ting, ondsinnede ting. Ondsinnede, et ord nettbanken min bruker om datavirus som gjør ting man ikke vil, som om det har et sinn, en vilje, et ønske om å være ond. Ondartet er bedre, selv om ordet ond i det hele tatt tyder på en evne til å gjøre etiske vurderinger, noe kreftceller ikke kan, de har bare en stoppmekanisme som har gått feil, slutter å begå apoptose, en slags cellenes selvmord, kunne man si, men heller ikke cellene har vilje. Samtidig legger jeg merke til at New Scientist spør sine lesere på fjesboka: hvordan kan det ha seg at øgler på forskjellige øyer utvikler de samme trekkene, er det slik at evolusjonen når de samme målene alltid?, som også er helt feil, evolusjonen har ikke noe mål, det er en serie med tilfeldigheter, er foranderlig hele tiden, det er ikke slik at den ønsker å oppnå noe absolutt, lik en idé i Platons ånd, eller kanskje nettopp kunne man tenke seg Platons idéverden, det finnes en hest som er helt perfekt, men ingen av hestene i denne verden er den hesten. Det finnes en øgle som er helt perfekt, men ingen av øglene på noen av øyene er denne øgla, men de utvikler seg, utvikler seg hele tiden til å bli denne øglen. Samtidig kan man jo ikke unngå det faktum at de kanskje en dag kommer til å være så forskjellige fra det vi tenker på som en øgle i dag, at de kanskje ikke lenger kan kalles øgler, om en million år, og da vil de jo ikke lenger gå mot det som er Platons øgle, nei, de vil være forbi Platons øgle, være i en ny orden kanskje. Men dette går selvfølgelig bare an å tenke på, det er ikke heller sikkert at det da vil være mennesker på jorden. Skal jeg gjette sier jeg nei, sånn som vi holder på. Kanskje vil det finnes andre arter med store hjerner, som tenker, med helt andre idéer og en helt annen virkelighetsforståelse, intelligent liv uten å være som oss, kanskje det som i dag er kråker da vil være noe annet, flygende herskere over jorden, hvem vet, ingen.

En gang da klassen min på barneskolen var på sykkeltur til Danmark var jeg så svartsjuk at jeg siste dagen, den dagen vi skulle sykle hjem, til ferja og så ta ferja over Skagerrak fra Hirtshals til Kristiansand, tok den uåpnede drikken til min daværende bestevenn fra kjøleskapet og gjemte den i et annet skap, slik at hun ikke skulle ha noe på sykkelturen. Da vi senere gikk rundt i feriehuset og gjorde oss klare til å dra og hun spurte om noen hadde sett drikken hennes, sa jeg ingenting, trakk på skuldrene, visste ikke hvor den var blitt av. Det høres kanskje ut som en liten historie, men er noe jeg husker ennå og som ofte kommer til meg, minner meg på min hevngjerrighet og manglende evne til å akseptere sjalusi, la ting fare og å være the bigger person. Jeg tenker av og til på at flasken står der i det skapet ennå, femten år etterpå, og at min daværende bestevenn ikke en gang vet at dette skjedde, for da sommeren kom flyttet hun til Danmark og vi har ikke sett hverandre siden.

Men det var ikke først og fremst sjalusi som nylig fikk meg til å tenke på henne, det var en samtale på et vorspiel eller noe om hva man drev med som barn, og noen begynte å snakke om pokemonkort, som min daværende bestevenn og jeg hadde en hel isboks av sammen. Vi spilte og spilte og vant og vant, hadde en samling sammen som vi splittet i to da hun dro, og ikke bare det, men hun fikk med seg en hårlokk av mitt hår som hun selv klipte av etter at jeg sa ja, selvfølgelig skulle hun få med seg det. Selv etterlot hun seg ingenting hos meg, annet en en litt vag tristhet, vi hadde ikke vært så nærme hverandre i det siste, det hele hadde begynt å gå over, det som var mellom oss. Var ikke sånn som et år tidligere, da vi dro på leirskole med klassen og veltet i kano sammen, tråkket rundt på jordene og i sauemøkk og så på hoggorm og padder mens de andre var igjen på leirskolen og bare hang, da vi siste natten sov på reinsdyrskinn i en lavvo ute på en eng mens alle de andre heller ville sove i de utdelte hengekøyene sine og kanskje snike seg til å være i soverom med representanter fra det motsatte kjønn, noe som vi ennå ikke brydde oss så veldig mye om. Det var kanskje da det begynte å bli så viktig at det oppstod et gap mellom oss, at de tidlige ettermiddagene hjemme hos henne mens vi så på tv og spiste iskrem opphørte. Kanskje var det fordi jeg ikke var så opptatt av verken merkeklær eller gutter, jeg tenkte mer på hester og bøker og klarte på den måten ikke å holde følge med henne, gutter var noe sekundært, har alltid vært noe sekundært, også siden når de ble til menn, noe man kan tenke litt på når alt det viktigste allerede er tenkt på, eller som man plutselig kommer på eksisterer når det er for sent og noen andre har snappet til seg den man hadde et øye for, og det ikke hjelper å si til seg selv at man selvsagt ikke har eierett på noen, markedet er fritt, man skulle vært litt tidligere ute, investert i flere aksjer da det var tid, nå er det for sent. 

Jeg feilstaver og søker på 'lizzard' på google, får opp et treff på urban dictionary om at det visstnok betyr: "A girl that seems sweet and nice, but turns out to be a complete bitch determined to screw up her life as well as the lives of others." Jeg har aldri hørt det brukt før, ihvertfall aldri lagt merke til det. Det er egentlig øglene jeg er ute etter. Lizard er også den engelske tittelen på en novellesamling av Banana Yoshimoto som jeg ikke har lest. Den er dedikert til Kurt Cobain, og jeg kan ikke la være å tenke at det er litt kleint. Var det ingen som stod en nærmere som var verdt en dedikasjon? Kanskje betyr det så mye, de menneskene som lager noe for oss et helt annet sted, mennesker som vi aldri treffer. Mennesker som skriver bøker, som døde lenge før jeg ble født; skriver bøker som jeg nå leser og som treffer meg, får meg til å se på livet fra en litt annen vinkel, eller bare bekrefter det jeg allerede har tenkt på, men som jeg ikke har klart å formulere; ikke nødvendigvis i tekst, noe håndfast, men for meg selv. Det er derfor en venn klarer å redde meg, fordi jeg har tenkt så mye på hva verdighet innebærer og viktigheten av det, kunne hun bare si til meg en kveld jeg ble opprørt, verdigheten, og så navnet mitt, og det holdt for meg, jeg beholdt roen fordi ordet innebærer så mye, jeg kunne ikke komme på noe som ville være viktigere enn alt jeg legger i dette ordet og som jeg jobber med hele tiden, ikke fordi det alltid er så vanskelig, men fordi ingen er perfekte og av og til er det som om noe annet truer med å ta over, noe menneskelig. Hevngjerrigheten, sjalusien, sinnet, småligheten, alt det man egentlig ønsker å være fri fra, men som trenger seg på, ødelegger og bringer skam og anger med seg. Og faren ved det, ønsket om å unngå disse sinnstilstandene kan føre en på ville veier, det verste av alt: Et desperat ønske om å unngå å føle noe som helst, som i verste fall er livsfarlig, spiser en sakte opp innenfra. Som den gangen jeg satt på benken i gangen i det gule bygget til humanistisk fakultet i Bergen og spiste lunsj for meg selv og bestemte meg for at disse rundstykkene skulle være det siste brødet jeg spiste, før jeg gikk inn på lesesalen igjen og fortsatte å skrive på en oppgave om Strindberg. Hvordan alt annet enn det å få A på eksamen og bli tynn, tynnere sluttet å bety noe. Hvordan folk kunne si hva som helst uten at jeg brydde meg, alt jeg følte var bare en vag irritasjon i blant, og en glede hver gang jeg gikk på vekta og så at tallet hadde sunket, noe som skjedde på et fast tidspunkt hver uke. Jeg tenker på det når jeg en lørdag går rundt i Oslo sammen med venner og vi passerer kioskene som det går tretten på dusinet av, hvordan det var da jeg bodde i Bergen og besøkte han som var kjæresten min i Oslo annenhver helg, og på at jeg ikke kan huske at noen noengang var frekk mot meg på den tiden, ingen sa noe som gjorde vondt, og jeg tenker på at det kanskje var fordi folk var redde for å si noe til meg, eller om det var noen som faktisk ikke var så greie, bare at jeg ikke la merke til det fordi jeg helt hadde sluttet å bry meg? Og så, når man har lagt det bak seg, er det igjen slik at man bryr seg så mye, om alt, om hva folk sier og kan tenkes å si, hva de mener med det de har sagt, alt er så åpent for tolkning. Jeg husker at en dame på stasjonen en gang kjeftet på meg fordi jeg ikke stod i den riktige køen, og at jeg ble skikkelig lei meg, noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, hvordan det satte meg ut og ble liggende i meg en altfor lang stund i forhold til rimelighetens grenser. Jeg bet det likevel i meg, gjorde alt det jeg skulle gjøre, og det var det. Men når det siden har skjedd større ting som får meg helt i ubalanse, tenker jeg på hvor deilig det hadde vært om ting kunne være som før, da jeg gikk rundt i Bergen og ikke tenkte på så mye annet enn de to nevnte tingene, hvordan livet på den måten var veldig enkelt og lett håndterlig og jeg leker med tanken igjen og igjen, men i dialog med meg selv, og jeg tenker at det er rart at jeg kan være så rasjonell på mange måter, og likevel settes ut av spill og tenke på slike irrasjonelle løsninger på problemer, som egentlig ikke er løsninger, det vet jeg jo. Det er rart hvordan hjernen kan være så splittet, oppføre seg så dialektisk. Også når det gjelder andre ting. I en hel uke forbereder jeg meg febrilsk til en deleksamen i kjemi, samtidig som jeg etter å ha vært bortreist en ukes tid har så mye å ta igjen, og det er tungt. Jeg føler tiden bare går fra meg og at jeg bruker altfor lang tid på hver oppgave, og at jeg egentlig ikke helt skjønner hva jeg har gjort når jeg har gjort dem, eller og at jeg glemmer hvordan jeg løste en oppgave til neste dag og jeg må lære meg det på nytt igjen, og det går trått og trått, og en studievenn foreslår at jeg skal komme på en konsert hun skal spille på og drikke øl, men jeg sier nei og holder meg hjemme fordi jeg skal lese kjemi mens solen skinner utenfor og alle er glade, smiler, sitter utenfor naturforvalterbygget og koser seg, og jeg får lyst til å gjøre mange ting som ikke er kjemi, men sliter meg igjennom det likevel, og når dagen for deleksamen er der er jeg likevel helt sikker på at det kommer til å gå rett i dass, at jeg ikke har skjønt noe, før jeg sitter der med en penn i hånden og kalkulatoren klar. Da er det akkurat som om jeg går ut av meg selv og lar hjernen klare seg på egenhånd, helt kald og rolig regner den seg gjennom alt sammen, likesom jeg sitter ved siden av og ser på at dette er noe som skjer som jeg ikke helt har kontroll over, og etterpå er jeg selvsagt glad fordi det gikk bra, og jeg er i det hele tatt fascinert over det hele. Funderer over det fra en biologisk synsvinkel, det er selvsagt at hjernen min bare gidder å bruke energi når det gjelder, den kan ikke være så konsentrert og effektiv hele tiden. Samtidig hadde den neppe klart seg særlig bra hvis jeg ikke hadde øvd så mye, da ville den jo ikke hatt noe å konsentrere seg om. Jeg må stole litt mer på meg selv, tenker jeg der jeg går med jakka åpen og skjerfet i ryggsekken. Jeg planlegger å løpe når jeg kommer hjem, tar på meg kortbukser og løper fem kilometer så fort som jeg aldri før har løpt denne distansen, i ren våryrhet, uten å en gang prøve. På vei hjem, når jeg har fått pusten igjen, går jeg på butikken og kjøper øl, tillater meg en feiring av disse to små begivenhetene, i tillegg til våren. For det er en tillatelse, hvis det ikke er en tillatelse, men bare noe jeg gjør, risikerer jeg at alt flyter over og går over i kaos, man må passe på. Det er en hårfin grense, tenker jeg og tenker på hårstrå, for omtrent et år siden klippet jeg av meg alt håret og nå kan jeg endelig ha det i hestehale igjen. Jeg tenker at jeg aldri skal klippe av meg alt håret igjen, fordi jeg ikke er spesielt vakker og kan ikke bare gjøre ting som om alt kler den smukke, det gjelder ikke meg. Jeg gjorde det like før eksamen, hadde ikke noe hår å dra hånden gjennom i frustrasjon eller nervøsitet. Kanskje var det da jeg begynte å trekke pusten i stedet, i et ekstra stort innpust, så utpust. 

tirsdag 3. mars 2015

På kjemilaboratoriet

Def. Hjelpeløshet, tilstand som kjennetegnes ved passivitet; personen unnlater å utføre spesifikke handlinger, for dermed å unngå noe uønsket, fordi personen tror at evnen til å utføre disse handlingene mangler. [...] Hjelpeløshet kan også oppstå som en funksjon av hvordan personen typisk tenker om suksess og nederlag [...]  http://snl.no/hjelpeløshet

Da jeg var liten lå jeg hver tirsdag kveld i senga og grudde meg til morgendagen. Hver onsdag delte vi klassen i to, den ene delen skulle ha sløyd, mens den andre delen skulle ha håndverk i rommet på den andre siden av korridoren. De gangene det skulle være sløyd fikk jeg nesten ikke sove i ren gru. Jeg må ha vært omtrent ti-elleve år. Sløyd var det verste faget jeg visste. Sløyd var to pinefulle timer, aldri gikk tiden så sakte som når vi hadde sløyd. Lukten av sagflis, frustrasjonen over bøyde spikere, spikere som ikke gikk rett inn i treet, men snittet utenfor, all gnikkingen med sandpapir, aldri ble det fint nok, aldri ble det glatt nok. Hjelpeløsheten, ikke minst. Alltid har jeg likt å jobbe selvstendig, finne ut av ting på egenhånd, men i sløyd gikk det ikke lenger, jeg visste aldri hva jeg skulle gjøre, ble sittende rådvill, avhengig av andres hjelp, hele tiden. Når jeg var ferdig med å pusse, pusset jeg mer fordi jeg ventet på at noen andre skulle bli ferdig med å pusse slik at jeg kunne observere dem og gjøre det samme. Å selv finne ut hva det neste jeg skulle gjøre var, var umulig. Det er en ubehagelig følelse, og jeg misliker den sterkt. Heldigvis går tiden og man vokser opp, og når man er voksen kan man selv bestemme hva man skal gjøre. Aldri mer trenger man å pusse på en plankebit, svi hendene sine i syre når man lager en sølvring og svette i et varmt og klamt rom, slik jeg husker at sløyd var, det foregikk alltid i varme og klamme rom.

Nå har denne følelsen dukket opp på ny. Den har dukket opp på kjemilaboratoriet. Det obligatoriske kjemikurset på studiet mitt. Søndag kveld gruer jeg meg til morgendagen, for da skal jeg på laboratoriet og gjøre ting jeg ikke forstår. Skrive en rapport om ting jeg ikke forstår. Jeg føler meg hjelpeløs, som en tigger går jeg rundt på laben og håper at kunnskap skal falle ned i hatten min, eller lommene på den hvite frakken. At det kanskje er i dag jeg endelig skal få eierskap til denne kunnskapen. Alle disse tingene som jeg ikke vet hva er, alle kolbene med rare navn, alle benevningene jeg ikke kjenner til, definisjoner som går på tvers med ting jeg kjenner fra fysikken, som jeg forøvrig ikke har problemer med. Det er det rare. Hvordan jeg kan føle meg som en virkelig dust på kjemilaben, mens andre ting er lett (eller heller ikke nødvendigvis lett, men overkommelig). Det er som om hjernen fordufter i det jeg tar på meg frakken. Jeg er glad for at labpartneren min har mer peiling enn jeg, samtidig kjemperedd for å bidra for lite. Følelsen av å være uselvstendig og avhengig av andre for å få til noe er helt skrekkelig. Forferdelig. Vanligvis hater jeg å bli sjefet rundt, men det er, med en vond bismak, helt greit på kjemilaben. På en smertelig måte blir jeg lettet hver gang labpartneren min spør om jeg kan gå og hente ditt og datt, deretter noen ganger stresset når jeg ikke finner ut hvor disse tingene ligger eller hvordan de ser ut, gikk jeg kanskje rett forbi? Hvorfor sa jeg ja til å gjøre det? Jeg kan ikke gå tilbake igjen og spørre hva han mener! Ligger tingene rett foran nesen på meg, så jeg det ikke? Hva er en erlenmeyerkolbe? (Etter å ha googlet det etterpå tenker jeg at det burde jeg virkelig ha visst og at det er flaut for en biologistudent å ikke vite dét.)

En mandag skal vi gjøre noen beregninger. Jeg sitter og leser og leser i labheftet. Den samme siden om og om igjen, men jeg skjønner ingenting. Jeg som har en A i matematikk skjønner ingenting. Hodet er helt låst. Vi sitter og funderer og funderer og jeg føler meg som en idiot. Det er ikke bare et uttrykk, men jeg føler meg virkelig som en idiot, som om jeg ikke har noe på et universitet å gjøre. Hva gjør jeg her? Hvordan klarte jeg å komme inn her? Lurte jeg dem? Jeg har bare lurt dem alle sammen, jeg er egentlig ikke noe smart. (At jeg fikk full pott på den forrige deleksamenen i kjemi er helt irrelevant.) Jeg klarer ikke å konsentrere meg i denne settingen, vet at jeg hadde klart beregningene om jeg hadde fått sittet alene for meg selv. Ikke her på laben, med tretti andre mennesker rundt meg og en labpartner. Det går bare ikke. Vi spør en hjelpelærer om hjelp og jeg skjønner ingenting da heller, jatter bare med og later som jeg skjønner. Når vi rydder tingene vi har brukt bekymrer jeg meg for at jeg heller de ulike væskene i feil dunk. Tenk om det skjer noe. Tenk om det skjer noe!, selv om det sikkert ikke skjer noe.

Vi blir igjen lenge etter den beregnede labtiden for å bli ferdige. Når jeg kommer hjem føler jeg meg helt utmattet, men er glad det er en hel uke til neste gang. At labrapporten kanskje ikke blir godkjent vil jeg ikke tenke på, jeg håper ikke det. Håper den blir bra nok slik at den er ute av verden, et steg videre mot et godkjent laboratoriekurs. Jeg teller ned antall ganger igjen, fem ganger til. Fem mandager til. Før jeg vet ordet av det er det sommerferie, tenker jeg. Når man er student og det er mars, er det så godt som juni i morgen. Men hver mandag føles lang, like lang som sløydtimene. Som et mantra messer jeg for meg selv, inni meg, klokken fem er det over, klokken fem er det over, klokken fem er det over, klokken fem er du på vei hjem og skal spise middag og dra til hestene, tenk på det.

Som jeg alltid gjør når jeg holder på med noe som ikke er så veldig gøy, påminner jeg meg selv om at det jeg holder på med en gang skal ta slutt. For alle ting tar slutt en gang, og det er en god tanke.

mandag 2. mars 2015

Bøkene jeg leste i februar

PROSA
1. NEW YORK-HEMMELIGHETER av Emma Chase
2. DE GRUNNLEGGENDE BESTANDDELER av Michel Houllebecq
3. ØYA av Amund Hestsveen og Torborg Igland
4. SVÆRMERE av Knut Hamsun


Var på Ski-VM i Falun. Skaffet meg en gammel svensk utgave av Granta med en
 novelle av Sara Stridsberg som jeg ikke tidligere har lest. 


DEN BESTE BOKA
De grunnleggende bestanddeler av Houellebecq. 

DEN KJIPESTE BOKA
New York-hemmeligheter, og hvorfor kan dere lese her:


onsdag 18. februar 2015

Fragmenter

Botanikkforeleseren sammenligner organismer i parasittisk symbiose med forhold mellom mennesker, vi kan tenke om folk hvorfor er de to sammen?, vi kan ha en venn som vi ikke forstår blir i forholdet han befinner seg i; vi kan se at han blir behandlet dårlig, at dama hans er forferdelig, hvorfor holder de sammen, og svaret er at vi vet ikke; akkurat som vi ikke vet hvorfor noen mennesker forblir sammen kan vi ikke helt vite hvorfor noen organismer finner seg i å leve med en parasitt, kanskje er det ikke så ille som det ser ut for oss utenfor ved første øyekast, kanskje begge partene faktisk får noe ut av det, om vi undersøker saken nærmere, om vi var fluer på veggen hjemme hos han vi kjenner og så at hun var en mye varmere person enn hun gav inntrykk for ute i verden, kanskje ville det være blikket vårt det var noe galt med fordi verden ikke er lik for alle; for én sannhet kan være løgn et annet sted. Og jeg tenker at jeg har tenkt så mye på det, hvorfor forlot jeg ikke det tærende forholdet jeg var i tre år tidligere? Hvorfor dro jeg ikke bare med en gang, hvorfor var det ingen som sa noe til meg under sløret, skjønner du ikke hvem du er? Husker du ikke hvem du egentlig er? Selvsagt fordi man må finne ut av sånne ting selv, men jeg skulle fortsatt ønske det var noen som hadde sagt noe. Man ønsker noen ganger å bli fortalt hva man skal gjøre, istedenfor å finne ut av det selv, det er derfor det er så fælt med dugnad, man blir stående der rådvill, hva skal jeg egentlig gjøre? Kan noen fortelle meg hva jeg skal gjøre? Hva skal jeg med denne trillebåren? Hvordan maler man egentlig en murvegg? Kan jeg bare bruke denne malingen som står her, langs murveggen, og kostene, hva slags koster skal man bruke, men sånn er livet. Man lurer på hva man bør gjøre, hele tiden. Man må finne ut av ting hele tiden. Man må ta avgjørelser hele tiden, man må avgjøre om det er på tide å avgjøre noe. Man angrer mer på det man ikke gjorde enn det man gjorde.

Noen ganger når jeg leter etter noe på pc-en kommer jeg over gamle bilder. Jeg sletter noen av dem, for alltid. Tømmer papirkurven ved et senere tidspunkt, sjekker at jeg mener det samme, dette må slettes. Jeg har altfor mange bilder av ting jeg ikke vil vedkjenne meg lenger, og altfor få bilder som gjør hjertet varmt. Det gjør egentlig ikke noe. Det siste kan man tenke på, jeg har kanskje gullfiskhukommelse, glemmer hvor jeg la mobilen for to sekunder siden og hvor jeg la nøklene, at jeg lagde kaffe på termos, men glemmer å ta den med i sekken, men andre ting husker jeg. Ting som var vemmelig husker jeg, ting som var fint husker jeg.

Noen ganger tenker jeg på en venn som jeg har gjennomskuet. Det føles som en gjennomskuelse. Som om jeg sitter her nå med en sannhet, så lenge etterpå. Jeg tenker på hvem jeg er sammen med dette mennesket og liker det ikke. For vi er mange, er vi ikke, forskjellig fra menneske til menneske, og noen får fram det verste i oss. Derfor er det kanskje ikke en gjennomskuelse av en annen, men av en selv.

Om det gikk an å samle opp alle sammen og gjøre seg til én.

Det er ikke en gang sikkert man vil det.

Det er ikke sikkert det er så viktig heller.

torsdag 12. februar 2015

Overbefolkning, host, host

The greatest shortcoming of the human race is our inability to understand the exponential function.
- A. A. Bartlett

søndag 1. februar 2015

No hour of life is wasted that is spent in the saddle.  
Winston Churchill

Boka jeg leste i januar

Etter mange måneders lesesperre så det ut til å løsne i slutten av januar. Etter å ha tatt 5 studiepoeng på tre uker (på universitetet mitt kan man i januar ta et intensivt kurs før semesteret begynner på "ordentlig" i slutten av måneden - eller man kan ta helt fri), dro jeg på biblioteket og lånte med meg bøker jeg er ganske sikker på er bra, nemlig bøker av Hamsun, Thomas Mann og Vesaas. Den fjerde jeg lånte med meg var Houellebecq, som jeg har lest før, men ikke fikk så mye ut av, sannsynligvis fordi jeg ikke var moden nok da. Men jeg leste et oversatt intervju med ham i Morgenbladet hvor de bl.a. snakket om den nye romanen hans (som ikke kommer på norsk før i høst), og jeg fikk så lyst til å lese ham. Anbefaler også intervjuet, det var meget interessant og mannen hadde mange gode poenger.

Anyways, jeg rakk altså å lese Is-slottet før måneden var omme. Det var fint. Jeg leste den ut på et døgn (uvanlig i disse dager) og husket igjen på hva litteratur skal være. Jeg tror jeg skal holde meg til klassikere en stund, før jeg våger meg på noe nytt igjen, for å være sikker på at lesesperren er over.

Etter Is-slottet, som altså er den eneste boka jeg leste helt ut i januar, begynte jeg på Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler. Den har vært en fornøyelse å lese og jeg har et par kapitler igjen.

Jeg tror det blir bedre i februar.

Fra De grunnleggende bestanddeler.