tirsdag 13. juni 2017

Hong Kong + Vietnam

Glad nerd.

I går fikk jeg vite at jeg fikk A på den økologiske fordypningsoppgaven, og en bedre avslutning på en bachelorgrad kunne jeg vel ikke hatt. I tillegg kom kjæresten min hjem fra England med nytt pass, etter at hunden klarte å tygge opp halvparten i forrige uke. En ganske stressende situasjon når man har en nær forestående reise. I morgen drar vi nemlig til Hong Kong. Siden videre til Vietnam. Med meg har jeg blant annet The Sympathizer av Viet Thanh Nguyen. Gruer meg til varmen, men gleder meg ellers! Det kan hende jeg blogger litt, for skrivelysten går som smør. Bloggen tar altså ikke sommerferie, kanskje snarere tvert i mot. God sommer enn så lenge!

onsdag 31. mai 2017

I leiligheten

I det siste har jeg sovet dårlig. Jeg vet ikke om det er fordi hunden bjeffer og maser på oss altfor tidlig om morgenen, eller om det er noe annet. Jeg tenker på at jeg må si fra til leieboeren at han må flytte ut, for P skal flytte inn. Egentlig har han vel allerede flyttet inn, jeg kan ikke huske sist vi sov over hos ham. Det hender vi stikker over til kollektivet hans for å spise middag med vennene hans eller hente noe, men også det begynner å bli ganske lenge siden nå. Det er uansett ikke plass til leieboeren lenger, vi tråkker oppå hverandre og dessuten skal vi kanskje ha en hund til. Hundene skal holde hverandre med selskap mens vi ikke er hjemme. Det er ikke det at vi ikke er så mye hjemme, i grunnen er vi ganske mye hjemme, sånn blir det når man driver med de tingene vi driver med, men likevel føler jeg på det dømmende blikket til leieboeren, sitter dere her igjen, som om det vi gjør er å slappe av på sofaen hele dagen, hvilket ikke er sant, vi leser og leser og leser og skriver, det er det vi gjør hele dagen.

I noen uker har leieboeren en jente som ofte er på besøk, nesten hver dag lager de middag sammen før hun på kvelden drar. P og jeg har teorier om jenta, er hun kjæresten til leieboeren eller bare en venninne? P mener det er kjæresten, jeg mener det er venninnen, siden hun alltid drar hjem om kvelden. P er uenig, for han har nemlig sett at de har kysset, det har ikke jeg, men når han sier det kan det hende jeg har hørt at de har kysset. Det kan hende at hun har en jobb som er langt unna og som hun må dra til tidlig om morgenen, sier P. Joda, kanskje, sier jeg. Etter hvert blir det klart at de har et slags romantisk forhold. På 17. mai kommer P og jeg fulle inn i leiligheten mens leieboeren og jenta nettopp har blitt ferdige med å spise en gryte full av blåskjell. De drikker hvitvin og skjenker i hvitvin til oss, selv om P har fått mer enn nok allerede. Heldigvis er de på vei ut, de skal til Oslo.

I den påfølgende uken ser vi lite til henne. Vi lurer på om de kanskje har slått opp, eller om hun bare er travel og leser til eksamen, for hun har fortalt oss at hun studerer økonomi ved det samme universitetet som oss. Jeg mener det siste er usannsynlig, men en morgen når jeg våkner av at hunden bjeffer, hører jeg dem inne på rommet hans. Døren inn til dem er halvåpen og jeg går inn på badet, det er tidlig om morgenen på en lørdag, jeg skal rekke et tog til Fredrikstad. De har antagelig våknet av hunden de også. Stadig bekymrer jeg meg over at hunden plager dem, som om det ikke også er leieboerens sitt valg å bo her. P og hunden har vært her i mange måneder. P skjønner ikke hvorfor jeg bekymrer meg så mye over andre. Jeg tenker på at jeg sa fra til leieboeren før han flyttet inn at jeg hadde en kjæreste med hund som var her fire dager i uka, og at han svarte at det var helt greit. Men P er her sju dager i uka, og hunden er ikke bare en hund, men en ganske bråkete, ung hund. (For ett år siden var hun en liten valp.)

Etter at vi røpte for hverandre hva vi følte om den andre, var det helt umulig å være borte fra hverandre mer enn nødvendig. De eneste gangene vi ikke har sovet sammen har vært når den ene har vært bortreist. En dag kommer vi til å bli lei av hverandre, sier P. Ingenting varer for alltid, men det er ikke noe vits i å leve når man tar sorgene på forskudd. Det kan hende det vil være døden som gjør at det blir slutt mellom oss, før vi rekker å bli lei av hverandre, sier jeg.

Jeg bekymrer meg for at leieboeren synes det er rotete og skittent i leiligheten. Det er hundehår overalt, å støvsuge hundehåret er som sisyfosarbeid. Overalt ligger det rot, å rydde det bort er også sisyfosarbeid. På kjøkkenbordet ligger sakspapirene som Sogn og Fjordane politidistrikt har sendt til meg. Selv om jeg har studert litt juss og i det hele tatt er et belest menneske, er jeg ikke helt sikker på hva de mener å si meg, men jeg orker ikke å tenke på det. Jeg lar papirene bli liggende fordi jeg tenker at det kan hende jeg orker å tenke på det på et senere tidspunkt. (Forutsatt at jeg ikke glemmer at papirene eksisterer, og derfor må de bli liggende.)

Jeg går frem og tilbake til butikken med hermetikk og glass sammen med hunden. Skapet under kjøkkenbenken er fullt. Noen som bor her bretter ikke sammen melkekartonger og eggekartonger. Jeg vet at det ikke er P, for vi drikker ikke melk og vi kjøper aldri så mange egg på en gang. Vi kjøper de små pakningene med seks egg i, enten er det jeg som lager quiche eller så er det P som lager pasta carbonara. Jeg har lært meg å lage quiche uten å bruke oppskrift. Det er noe med deigen og eggeblandingens forvandling i ovnen som jeg fascineres av, at hvetemel, smør, vann, egg og fløte i ovnen blir til noe helt annet. Til 17. mai-frokosten lager jeg quiche med spinat og sopp. Fortsatt har jeg ikke hentet paiformen, jeg håper den ikke blir glemt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare tar meg en tur med hunden for å hente den med en gang jeg tenker på at jeg har glemt paiformen hos noen andre. (Det er fordi jeg aldri kan gjøre noe med en gang jeg har tenkt på det, alle tanker må liksom mørnes først.)

Jeg sier ikke i fra til leieboeren om eggekartongene og melkekartongene. Jeg føler jeg har mast altfor mye om at søpla skal sorteres allerede, og er det noe jeg ikke vil være så er det en masete kjerring. Jeg vet ikke om det er tilfeldighetene eller om det er noe med det, men da jeg bodde med en annen jente maste jeg aldri, nå som jeg bare bor sammen med gutter tenker jeg masete tanker stadig vekk. Inni meg tenker jeg stadig hvorfor legger han ikke tallerknene rett inn i vaskemaskinen? Det er ikke alltid jeg sier det (jeg vil jo ikke mase!), og jeg gidder ikke å rydde opp etter andre. Jo mer rot, jo mer rotete tillater man at det kan bli. Når det allerede er rotete, gjør det ikke noe at man roter litt til.

En dag er jeg lei av å leve i rot og skitt og går i gang med å vaske hele leiligheten. P kommenterer at plantene trenger vann. Jeg sier at jeg ikke skjønner noe av plantene, før vannet jeg sjeldent og de ble ikke tørre, nå vanner jeg omtrent like mye som før, men de blir likevel tørre. Han sier at det kan ha noe med at jeg før bodde med N, og at hun kanskje vannet plantene også. Nå bor jeg ikke lenger med N og tror at plantene vannes like mye som før, mens de egentlig vannes mye sjeldnere. Eureka. Jeg setter dem ut på verandaen mens jeg støvsuger og vasker gulvene. Når plantene står ute ser jeg tydelig at de har vokst i én retning, mot lyset som kommer utenfra. Leiligheten er en ganske mørk leilighet. Jeg tenker at jeg skal la plantene stå ute en stund, slik at de får lys fra alle kanter og begynner å vokse litt mer jevnt. Etter at jeg har vasket og ryddet hele leiligheten kjenner jeg at noe har lettet fra skuldrene. Jeg setter meg i sofaen og spiser iskrem mens jeg skuer ut over arbeidets resultater, som en annen Mustafa, bare uten Simba.

Bøkene jeg leste i mai

Eksamenslesing ute på verandaen. (Ikke min snus.)


SAKPROSA

1. SJARMEN MED TARMEN av Giulia Enders

PROSA
2. THE GIRLS av Emma Cline

POESI 
3. ALFABET av Inger Christensen


Den aller beste boka jeg leste denne måneden var Alfabet. Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har lest den før, den har stått i bokhylla mi i årevis, vært med på flyttelass etter flyttelass etter at jeg kjøpte den på et eller annet loppemarked, men jeg har altså ikke lest den før nå. Kanskje var det fordi jeg ventet på den rette tiden, og den rette tiden var nå? Det var i hvert fall veldig fint å lese den, noe av det beste jeg har lest i mitt liv. Nå ligger Inger Christensens samlede digte på stuebordet.

Den kjipeste boka jeg leste denne måneden var The Girls. Jeg fatter ikke at denne boka har fått så mye oppmerksomhet. Det var ikke det at den var kjedelig, tvert i mot, men jeg fikk ikke innsikt i noe nytt.

onsdag 24. mai 2017

Bachelorgrad nummer to

For to dager siden ble jeg ferdig med bachelorgrad nummer to. Det er fire år siden forrige. Til høsten skal jeg endelig begynne på master - i molekylærgenetikk og evolusjon. Men først skal jeg tilbringe tre måneder med å skrive, gå tur med hunden og bade. Det blir helt fantastisk!

Jeg skal selvfølgelig også lese, og tar gjerne mot boktips. Som om jeg ikke har en lang leseliste fra før, men jeg er litt blank og vet ikke helt hvor jeg skal begynne. I dag leste jeg imidlertid Inger Christensens Alfabet for første gang, og det er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. I mange år har boken stått i bokhylla mi uten at jeg har lest den, som om jeg liksom ventet på den rette tiden til å lese den. Deretter begynte jeg på Siri Hustvedts A Woman Looking at Men Looking at Women. Elsket forordet, et stort JA til å bedre integrere humaniora og naturvitenskap. Ellers har jeg en liten stabel med bøker som skal leses, men det blir som å ha en masse klær, men ingenting å gå i: jeg føler bare ikke for å lese akkurat disse bøkene akkurat nå. (Bare at det siste kanskje er mindre av et I-lands-problem.)

Ha en fin langhelg, jeg skal drikke øl, dra på båttur og lete etter sjeldne fioler med Norsk Botanisk Forening.



onsdag 10. mai 2017

CHARLOTTE av David Foenkinos

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Poetisk og dyster roman om jødisk kunstner
Én av de mange tragiske skjebner fra andre verdenskrig og jødeutryddelsen.

Charlotte er basert på historien om den jødiske kunstneren Charlotte Salomon som døde tjueseks år gammel og gravid i konsentrasjonsleir i 1943. Forfatteren, som gir seg til kjenne i romanen, er oppslukt av Charlotte og kunsten hennes. Han reiser til stedene hun har oppholdt seg og skriver om det. Noen steder blir han møtt av folk som vil fortelle, andre steder ikke.

Ved første øyeblikk kan det synes som om man har åpnet sidene i en diktbok, men man skjønner etterhvert at dette er en roman. En forklaring på hvorfor romanen er skrevet på denne måten, kommer senere i teksten, og dette føles riktig å få vite. Selv om Charlotte er en roman, mangler den ikke det poetiske. Romanen er fyldig, tross dens sparsommelige oppbygning. "Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående./Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon./Landet styres av en voldshungrig mobb./I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer./Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene./Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun./Det ropes taktfast og rasende./Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel?

Meta-aspektet ved den tilføyer historien noe godt og menneskelig ved å knytte et menneske som døde under grusomme omstendigheter til fremtiden og en historie, til andre mennesker (især forfatteren selv), selv om det ikke gjør historiens hendelser mindre tragiske. Å knytte sammen mennesker, tider og hendelser er viktig. Også dét er verdt å nevne, dette er en historie man har hørt i mange ulike versjoner tidligere, men likevel har Foenkinos maktet å fortelle den på nytt. Hans versjon har en verdi, fordi den gjør inntrykk – kanskje nettopp ved å knytte den til et enkeltmenneske. Selv om man vet hva som kommer til så skje, blir man ikke mindre berørt når man leser om det. 

tirsdag 9. mai 2017

DET VI TENKER PÅ NÅR VI PRØVER Å IKKE TENKE PÅ GLOBAL OPPVARMING av Per Espen Stoknes

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Vi trenger å snakke om klimaet
Hvordan snakke om global oppvarming med andre uten å være en irriterende moralist?

Et sted i boken siterer Stoknes økologen Aldo Leopold: ”En av straffene økologisk kunnskap medbringer, er at man lever alene i en verden av sår. Mye av skaden som allerede er påført landet, er nærmest usynlig for lekfolk.”

Ofte har jeg lurt på hvordan det kan ha seg at politikere (og velgere) handler på tvers av de vitenskapelige faktaene vi sitter inne med, og forklaringen er delvis å finne i denne boka. Selv om vi har viten om global oppvarming, er fenomenet abstrakt, og fienden er ikke lett å peke på. Snarere enn at det i seg selv er et problem, er det et problem ved oss mennesker at vi stadig vil plassere ting som enten det ene eller det andre. Fiende, venn. Det kan forklare hvorfor folk bekymrer seg mer for den relativt lille faren som terrorister og andre folk med våpen utgjør, enn for at hele livsgrunnlaget vårt kan bli ødelagt. Stoknes selv er psykolog og beskriver godt hvordan ting henger sammen på det menneskelige plan. En som er mer kynisk og pessimistisk enn tonen i boka, vil kanskje lure på hvor det blir av alle menneskene som rett og slett gir faen i global oppvarming. Kanskje kunne man si at de ikke er så viktige, fordi de ikke utgjør folk flest – de fleste mennesker bryr seg jo, det er bare litt vanskelig å forstå faren –, men når verdens makthavere uttaler seg om at menneskeskapte klimaendringer er noe tøys, da kan man ikke bare avskrive det som uviktig.

Rett skal være rett, dette er en bok om menneskers psyke, ikke om politikk. Selv om det kanskje er urimelig å be mennesker om å gjøre noe på det individuelle plan, er det jo tross alt mennesker flest som skal velge makthaverne, så kanskje det ligger noe i å snakke med medmennesker om global oppvarming likevel – uten å være moraliserende og sint. Hvordan?, spør du? Stoknes har noen forslag som det kan være verdt å titte litt nærmere på.

tirsdag 2. mai 2017

DE BESTE INTENSJONER av Anne Karin Sæther

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 25.4.2017.


Olja bestemmer
Hvem er det egentlig som styrer Norge?  

Det finnes to typer klimafornektere: De som sier det rett fram, og de som taler med to tunger. I Arbeiderpartiet finnes det nesten en tradisjon for sistnevnte. For kan man virkelig tro at politikerne tar klimaproblemene på alvor når de på den andre siden deler ut nye konsesjoner og deltar i hemmelige møter med folk fra oljebransjen? I De beste intensjoner legges slike og andre udemokratiske forbindelser fram. Samtidig brettes norsk oljehistorie ut, og Norges dobbeltrolle som oljeland i klimakampen settes i søkelys. Fra funnet av olje på Ekofiskfeltet lille julaften 1969 og opprettelsen av statsselskapet Statoil, til privatiseringer, månelandingen på Mongstad og de siste årenes klimakonferanser. Utbroderingene om de tette forbindelsene mellom Arbeiderpartiet og Statoil, dannelsen av hemmelige oljegrupper innad i partiet og politikernes uvilje mot å påvirke statens eget selskap er alle forhold som det norske folk burde vite mer om. Som Willoch sa, Statoil er en stat i staten, men noen ganger under lesingen av De beste intensjoner kan man spørre seg om det ikke er Statoil som står øverst – noe som i hvert fall får denne leserens hår til å reise seg. Er det ikke litt merkelig at et selskap som staten eier to tredjedeler av kan tale de folkevalgte i mot?

Interessant er det også å lese om hvordan myter som at Norge var fattig før oljen ble funnet har fått slik fotfeste. Nei, Norge var ikke fattig, bare mindre rik. Det er dessuten tragikomisk hvordan argumentet om at Norge bør fortsette å pumpe olje for å forsyne verdens fattige med energi blir brukt – som om det å ta opp olje er uselvisk bistand. De beste intensjoner dekonstruerer oljenæringens retorikk og det er helt fantastisk. Sæther har skrevet en ytterst interessant (og i blant til og med spennende) sakprosabok basert på grundig kildekritikk som alle Statoil-eiere burde lese, kanskje særlig før årets stortingsvalg.

søndag 30. april 2017

Bøkene jeg leste i april



PROSA
1. SENTERET av Victoria Durnak
2. HANNAHS HISTORIE MED HEDDY av Kristine Næss
3. SKJØNNHET ER ET SÅR av Eka Kurniawan

SAKPROSA
4. DE BESTE INTENSJONER av Anne Karin Sæther
5. DET VI TENKER PÅ NÅR VI PRØVER Å IKKE TENKE PÅ GLOBAL OPPVARMING av Per Espen Stoknes
6. DYRENES INDRE LIV av Peter Wohlleben
7. MENN FORKLARER MEG TING av Rebecca Solnit

POESI

8. UNNGÅ ØYEKONTAKT av Nora Aschim
9. FENGSELSDIKT av Mahvash Sabet


Den beste boka var De beste intensjoner. God bok om Norges dobbelrolle som oljeland i klimakampen som jeg anbefaler alle å lese. Menn forklarer meg ting var også helt nydelig, på en tragikomisk måte. Smart og skarp. Skjønnhet er et sår var også en fornøyelig (og sprø19 leseopplevelse.

Den kjipeste boka var kanskje Hannahs historie med Heddy. Den var langt i fra kvaliteten i Bare et menneske. Dyrenes indre liv var også langt unna Trærnes hemmelige liv. Jeg var heller ikke spesielt imponert over Unngå øyekontakt.