onsdag 15. mai 2019

I think the term ‘climate change fiction,’ as a descriptor of genre, will eventually fall out of use–much the same way we don’t tend to use the phrases ‘love fiction’ or ‘loss fiction’ to describe stories about foundational components of the human experience. The role of fiction in society is to wrestle with what it means to be human, and climate change is a deeply human thing. As such, I don’t think it imposes any new obligations on those who write about it, but rather indicts as delinquent those who don’t.
- Omar El Akkad

tirsdag 14. mai 2019

Ereocene

Det internasjonale naturpanelet, IPBES, slipper en rapport om tilstanden til verdens biologiske mangfold. I rapporten står det at går nedover med artsmangfoldet, en million arter kan dø ut i løpet kort tid. Habitatødeleggelse er den største trusselen mot mangfoldet; at vi mennesker stjeler arealer fra villmarken for å dyrke mat på den i stedet, at vi bygger veier slik at vi fragmenterer landskapet. Det er vanskelig for små dyr å passere en firefelts motorvei. For de aller minste er det til og med vanskelig å passere en grusvei i skogen. Hvorfor må de passere den? De må passere den for å finne mat, for å finne en make.

Rapporten forteller ikke om noe nytt. Biologene har visst det lenge, naturvernorganisasjonene har visst det lenge. Jeg meldte meg inn i en naturvernorganisasjon for flere år siden nettopp på grunn av dette. Ecocide. Jeg kunne ikke bare sitte og se på.

Vi har visst det lenge, men likevel skriver avisene om rapporten som om det den melder om er noe nytt. FN slår alarm, skriver de. På sosiale medier spør folk hva vi skal gjøre. Har de glemt Rio i 1992, Aichi-målene fra 2010? Har de glemt WWF-rapporten som kom ut for et par år siden, som fortalte at en tredjedel av verdens dyreliv har blitt borte i løpet av de siste førti årene? Har de glemt Elizabeth Kolberts The Sixth Extinction fra 2014, som fortalte om flaggermusene og froskene som blir rammet av sykdommer som spres rundt i vår globaliserte verden - folk reiser hit og dit, og med seg sprer de fremmede arter, patogener som flaggermusene og froskene ikke har fått noen sjanse til å utvikle motstandsdyktighet mot? Slike ting tar tid. Det er som du, når du blir født. Når du kommer har du ennå ikke utviklet immunforsvaret ditt helt. Det tar tid. Det er noe kroppen må lære seg.

Har de glemt Half-Earth fra 2016, hvor E. O. Wilson foreslo at vi i stedet for å kalle vår tidsalder Antropocen, heller burde kalle den Ereocene - ensomhetens tidsalder?

Oss og artene som ikke lenger finnes. Oss og de som en gang fantes, spøkelsene etter dem, gjenferdene på verdens zoologiske museer og herbarier.

I Half-Earth skrev Wilson også en nekrolog over alle verdens arter av elvemuslinger som ikke lenger finnes. Det var en lang liste av navn, etterfulgt av R.I.P. Hvil i fred.

De fantes milliarder av den over den hele nordlige halvkule før, men nå finnes den knapt lenger. Førti prosent av den europeiske bestanden av elvemuslinger finnes i Norge, men den er truet. Den trues av forsuring, regulering av vassdrag, avrenning fra landbruk. Mange steder har den forsvunnet.

Elvemuslingene er skikkelige gode på å filtrere vann. En enkelt elvemusling filtrerer omtrent femti liter vann i døgnet. Den holder elvene rene, og det er bra både for oss og de andre dyra som lever der. Laksen og ørreten for eksempel.

De er kanskje ikke like spennende å se på som de større dyra, de som går på fire bein og har flekker og store tenner, hale og poter (eller høver). Elvemuslingen går kanskje under det som pappaen din kaller 'kategori E': ganske kjedelige ting å se i naturen. (Kategori A inneholder hvaler. Rådyr befinner seg i kategori B eller C, alt ettersom hvor nærme de er, og i hvilket landskap.)

Det irriterer meg at mediene og miljøorganisasjonene skriver om rapporten som om det den melder er en overraskelse. Miljøorganisasjonene undergraver seg selv når de skriver om den på sosiale medier som om den er en sjokkerende nyhet. Hva er det de har holdt på med i alle disse årene, om det ikke er nettopp å arbeide for å beskytte artsmangfoldet? De gjorde det jo fordi situasjonen allerede var alvorlig, ikke fordi de ikke hadde noe bedre å gjøre. Når de skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, er det som om de ikke tar seg selv alvorlig, som om alt det de har arbeidet med bare har vært tull. Det er respektløst. Det gjør meg sint.

Når mediene skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, åpner det opp for en tilgivelse av myndighetene. Dette er jo noe nytt, noe som har tatt oss på senga, hvordan i alle dager skulle myndighetene vite at noe burde ha blitt gjort for lenge siden?

De bør ikke få tilgivelse. Jeg tilgir dem ikke.

mandag 6. mai 2019

Sjøfuglene

Jeg tisser i en plastbeholder før vi drar til jordmoren. For en gangs skyld husker jeg å gjøre det før vi kommer dit (det er første gang). Jordmoren sjekker urinen med noe som ligner papirremser. Hun dypper dem i urinen og ser på dem. Ingenting er galt. Så gir hun meg en plastbeholder til neste kontroll. En plastbeholder for hver gang. Det blir et titalls plastbeholdere. Jeg lurer på om de kastes like etterpå, like etter at jordmoren har sjekket urinen, eller om de gjenbrukes. Jeg følger aldri helt med på hva hun gjør med plastbeholderne etter at hun har helt ut urinen. Det hadde sikkert vært rart å si til henne at jeg kan tisse i den gamle beholderen neste gang, den samme beholderen hver gang. Jeg kunne vasket den mellom hver kontroll, men kanskje er det ikke nok, kanskje kan man ikke stole på at den blir vasket godt nok, og gammel urin blandes sammen med den nye og gir usikre resultater.

Jeg tenker også: Så teit. Så teit å tro at det har noe å si, at det betyr noe at jeg, en av verdens over syv milliarder mennesker, skulle gjøre noen forskjell ved å bruke noen færre plastbeholdere.

(Selv om Emily Dickinson skrev If I can stop one heart from breaking...)

Pappaen din mener at det ikke hjelper noe særlig at noen få mennesker gjør det de kan for å forbruke minst mulig plast når plast fortsatt er lovlig. At det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullsnett fremfor plastposer når de handler på butikken, at det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullspinner av papir i stedet for plast, at det ikke hjelper at noen få mennesker bestiller grønnsakene sine fra en lokal gård. Plast må bli forbudt fra øverste hold, bare slik blir det virkelig fart på alternativene.

Han mistet en sigarett i toalettet her en dag. Han okket seg over det, før jeg hørte at han tisset ned i skåla og deretter skylte ned.

Der drepte du en sjøfugl, sa jeg til pappaen din da han kom ut i stua igjen og jeg så for meg en død måke med magen full av plast. En svartbak eller en gråmåke eller en krykkje. Hettemåke, dvergmåke, sildemåke, eller fiskemåke. Det er mange forskjellige.

Folk flest bryr seg ikke så veldig mye om måker. De er ikke spesielt vakre, snarere tvert i mot. Noen synes de ser skumle ut, at de har onde øyne, og så skriker de og graver i søpla. I byene drar de søppelposer ut av overfylte søppelkasser som ikke er lukket ordentlig. På leting etter noe å spise, river de plastposene i stykker og drar innholdet ut over hele byen. Det kan sees grytidlig om morgenene, søppel strødd ut overalt på asfalten, på brosteinene. Da vet man at måkene har vært på ferde. Om sommeren sirkler måkene over kebabsjappene om nettene, når byen er i ferd med å stenge. De venter på at noen fulle mennesker skal miste nattmaten sin på bakken. En falafelrull med hvitløksdressing, en bakt potet, et pappbeger med pommes fries som noen bare har spist halvparten av.

I blant snapper de mat rett ut av hendene på folk. Boller, croissanter. (Eller pain au chocolates, som pappaen din er glad i.)

Måkene etterlater seg drit på hustakene og møblene i hagene og på uteserveringene. Fugledritt. Hvit gugg som størkner.

De hekker for nære, sier menneskene. Vi har forandret landskapet, og blir irriterte når dyrene tilpasser seg det nye landskapet. Kan de ikke bare holde seg unna, sier menneskene. Noen skyter måkene fordi de er irriterende.

En død lundefugl får nok mer sympati. De er søte. Karismatiske, med sine fargerike nebb. De er sjarmerende, der de klønete letter fra havoverflaten, som om det å fly egentlig ikke helt er deres greie, og det er det ikke heller. Egenskaper som er bra å ha når man flyr, er ikke gode egenskaper å ha når man dykker. De er kanskje bedre på å dykke enn å fly. De dykker ned i havet etter mat; småfisk, muslinger, krepsdyr. I havet forveksler de maten med plast, og så spiser de plasten i stedet. Spiser de nok plast, dør de. Det er ingen næring i plast, men den fyller magen og lurer fuglen til å tro at den er mett. Eller så setter fuglene seg fast i plasten, eller plasten setter seg fast på dem, rundt halsen på en ungfugl som ennå ikke er ferdig utvokst. Så vokser fuglen, mens plastbiten rund halsen blir strammere og strammere, helt til fuglen kveles.

(Jeg har hørt at barn i livmoren kan få navlestrengen tvinnet rundt dem slik at de kveles. Når du beveger deg mye, er jeg ikke bare glad for å kjenne at du lever, men jeg er også bekymret for at du skal sirkle rundt for mye og få strengen tvinnet rundt deg. Tenk om!)

Det er mange grunner til at bestandene med sjøfugl minker. Lundefugler som måker. Ikke bare skadeskyting og plast, men også varmere hav og påfølgende forandringer i matfatet, makrellen som blir mangfoldig og spiser alle de mindre dyrene, slik at ingenting blir igjen til sjøfuglene.

Jeg kan ikke forestille meg en sommer uten måkeskrik. Det er liksom lyden av sommer: måker, saltvann, jordbær og vannmelon, klissete fingre. Selv om de i blant er irriterende. Selv om de i blant nærmer seg når vi sitter ute og spiser reker med spiralloff, dill, majones og sitroner. Jeg vet jeg kommer til å savne dem når de blir borte. Når du blir eldre, er det kanskje slik somrene blir. Helt stille.

tirsdag 30. april 2019

Kvinne/mann ratio april

I april leste jeg én mannlig forfatter: T. S. Eliot. Det vil si 9 % av det jeg leste. Ikke noe å skryte av, men i hvert fall bedre enn i mars.

Kindle-en min begynte å fungere igjen for noen dager siden, etter noen måneder hvor den bare har ligget i dvale. (Jeg trodde den ikke var mulig å vekke igjen, men så fikk jeg det plutselig til.) Da jeg fikk den til å funke igjen, gikk jeg inn i netthandelen for e-bøker og vurderte om jeg skulle lese Gold Fame Citrus av Claire Vaye Watkins, American War av Omar El Akkad eller Clade av James Bradley. Jeg landet på Gold Fame Citrus, og til nå liker jeg den veldig godt (jeg angrer altså ikke på valget). Det er mulig at jeg velger å lese de to andre når jeg er ferdig med den, vi får se.

En anekdote til, er at da jeg tidligere i april spurte forlaget om jeg kunne få tilsendt noen bøker, ba jeg bare om kvinnelige forfattere. Etterpå kom jeg på at jeg hadde glemt å be om den nyeste til Mikael Niemi, hvilket var synd. Han er jo en mannlig forfatter jeg liker (Populærmusikk fra Vittula var kjempefestlig!). Jeg får huske på ham neste gang.

Ikke gikk jeg for å se en eneste mannlig forfatter på Cambridge Literary Festival heller (men en av intervjuerne var faktisk en mann: det var en mann som intervjuet Madeline Miller).

Uff, da. Ok, jeg lover å lese enten Omar El Akkad eller James Bradley den neste måneden (om ikke begge!).

Litteratur i april

April, april.

Jeg har allerede skrevet en del om Cambridge Literary Festival, men en ting jeg ikke nevnte, var noe Ali Smith sa på arrangementet hvor hun presenterte sine tre favorittdebutanter. Hun begynte nemlig presentasjonen med å si at da hun leste debutantene, skrev hun i margen: I LOVE READING!!! 

Jeg og!

Spesielt når det er så bra som i f. eks. diktsamlingen Atlaspunkt. Se her da:

det tar mange millioner år å bli født
all tiden det tar å bli til
du er dekket av jord, aske, støv
de sier jeg kommer fra deg
men jeg har aldri berørt deg
har glemt gravitasjonen din

og: 

jeg løfter hånden rundt

den lille kulen av blått glass
slipt for å holde på hemmeligheter, sanger, sjel

det eneste jeg eier, alle eier en

Å, Atlaspunkt er så fin! Så fin at da jeg ble ferdig, leste jeg den enda en gang. 

Andre høydepunkter i april: Everyday Madness, Spring, The Skin Chairs. 

Tentacles var en overraskende god cli-fi-roman. Ganske sprø, men uten å være irriterende og uten at jeg mistet empatien for karakterene. (Legg gjerne igjen anbefaling på cli-fi-litteratur i kommentarfeltet, da jeg skal bruke de neste ukene på å skrive et essay om denne sjangeren.)

Alt jeg leste i april var i grunnen bra, bortsett fra Loving her. Herregud, for en rævva roman. (Hvis du er interessert i å lese mer om hvorfor kan du vente til neste nummer av Melk.)

Tilfeldighetene skal forresten ha det til at navnet vi har bestemt oss for at ungen vår skal hete, dukket opp på en (heldigvis sympatisk) karakter i The Skin Chairs. 

Mye varmt vær i april = sommerkjole. 

Mye varmt vær i april = mye utelesing. 

Mye varmt vær i april = frokost ute. 

Leste Gornick mens jeg tok svangerskapsdiabetestest (for
de som ikke vet, så innebærer det å drikke en glukosedrikk
 og ta tre blodprøver med en times venting mellom hver.)


PROSA
1. EVERYDAY MADNESS av Lisa Appignanesi
2. LOVING HER av Ann Allen Shockley
3. GINGERBREAD av Helen Oyeyemi
4. SPRING av Ali Smith
5. HEFTIGE BÅND av Vivian Gornick
6. THE SKIN CHAIRS av Barbara Comyns
7. MALURTVEIEN 10 av Maria Sand
8. TENTACLES av Rita Indiana
9. FATES AND FURIES av Lauren Groff

POESI
10. PRUFROCK AND OTHER OBSERVATIONS av T. S. Eliot
11. ATLASPUNKT av Maria Dorothea Schrattenholz

mandag 29. april 2019

En cantaloupemelon


For noen dager siden, bare noen uker etter Idai, traff en ny syklon Afrikas østkyst. Kenneth het den, og var sterkere enn Idai. Hjemmene i Macomia-distriktet i Mozambique ble hardt rammet, ødelagte. I det voldsomme og tunge regnet som fulgte, ble tak blåst av de gjenværende husene, og trær revet opp fra jorden. Elvene steg, avlingene lagt under vann. Det var høysesong for avling i landet. Det blir ikke noe mat å få fra den lenger nå.

Ikke er det bare det som skjer umiddelbart når en syklon treffer som er ille, men også ettervirkningene. Sykdommer som kolera og malaria sprer seg raskere og fortere etter naturkatastrofer. De sprer seg med vannet.

Det har ikke skjedd før, at dette området i verden har blitt rammet av to sykloner i løpet av så kort tid. Ikke en gang to sykloner i løpet et år har skjedd før. Nå har det skjedd med bare noen ukers mellomrom. Det er en hendelse av sjeldenhet i verden.

I løpet av tiden som er gått fra den første syklonen til den neste, har du vokst fra å være på størrelse med et granateple til å bli på størrelse med en cantaloupemelon. 
I løpet av tiden tok Mozambique opp et lån fra Det internasjonale pengefondet. Det måtte de for å kunne klare håndtere skadene etter syklonen. Over atten hundre millioner dollar lånte Mozambique for å betale for skadene som skyldes klimagassutslipp hos oss. Det er mye for et land som regnes som et av verdens fattigste. Og så kom Kenneth.
Syklonen Kenneth og regnet som falt etterpå kan knyttes direkte til klimaendringene, sa en meteorolog på nyhetene. 

Da syklonen herjet, var pappaen din og jeg på et middagsbesøk. Vi ble servert marokkansk tagine med lam til hovedrett, og cantaloupe og dadler til dessert. Det var en ren tilfeldighet. Pappaen din spurte vertene om hva de syntes om Extinction Rebellion. Det er så mange som har uttalt seg om at de bare en mengde hvite middelklassemennesker som ikke har noe bedre å gjøre, som om det skulle diskvalifisere dem og deres sak. Hva annet kan man gjøre, når myndighetene og maktene fortsetter som de gjør? Finnes det noe bedre å gjøre enn å ta til gatene og kreve at katastrofen vi befinner oss i skal tas alvorlig? Nei.

Vertinnen svarte at hun støttet demonstrantene i Extinction Rebellion, men hun stilte seg tvilende til om det hjalp for noe. Hun kunne nemlig huske da over en million mennesker gikk i demonstrasjoner mot krigen i Irak i 2003, uten at det ble slutt på krigen av den grunn. Hun selv hadde vært med på å demonstrere. Jeg sluttet å være naiv etter det, sa vertinnen mens vi spiste dadler og drakk vin (det vil si at de andre drakk vin, jeg drakk alkoholfri øl).

This is a call to declare climate emergency, sa demonstrantene i Extinction Rebellion
da de lagde kaos i gateneNå har flere av politikerne sagt at vi befinner oss i en nødssituasjon. Jeremy Corbyn sa at demonstrasjonene var en wake-up call, og statsministeren i Skottland har erklært ’climate emergency’. De sier det, men hva betyr det? Hva betyr det at de sier det? Jeg vet ikke hva det betyr, om det bare er ord. Ord som de sier. Det vil ikke være første gang ord og handling ikke samsvarer. Jeg tror det ikke før jeg ser det. 

(Slik var det med deg også, i begynnelsen. Jeg trodde nesten ikke på deg, at du fantes, før vi så deg på en skjerm. Nå kjenner jeg at du beveger deg dagen lang, lille cantaloupe. I blant kiler du til og med, og jeg må le.)