tirsdag 19. mars 2019

Jeg forteller om Tor Ulven. Om hvordan han skriver om rester og spor etter det som har levd. Om støv, brødsmuler og kalk. At svaler flyr ut av pupiller, at tenner og munner og fingre vokser ut av steiner og jord. Uten at det blir trist, det blir trøst, sier jeg. Tøft, sier Alfred. Jeg synes det er vanskelig å forklare diktene uten å vise dem. Jeg finner ikke ordene. Det magiske er å lese dem, sier jeg.

- Fra Naturhistorie av Marte Huke

søndag 17. mars 2019

3 bøker om California

Denne uka leste jeg tre bøker om California: Pure Hollywood av Christine Schutt, Permission av Saskia Vogel og Slow Days, Fast Company av Eve Babitz.

Bøker om California har en tendens til å være rosa.

Pure Hollywood er en novellesamling. Riktignok var ikke alle novellene satt til California, men det er i hvert fall tittelnovellen, som jeg også likte best, ved siden av novellen 'The Hedges.' Førstnevnte inneholdt slikt som historier om LA ofte inneholder: unge, vakre mennesker, rike mennesker i filmbransjen, en del rusmidler, store hus, at folk kjører bil. Denne handlet om noen-og-tjue år gamle Mimi, enke etter en eldre komiker, og broren hennes, og moren deres som døde for lenge siden. En ulykkelig mor og en far som er borte, som av en eller annen grunn også er en gjenganger i historier om LA. Dette var nemlig også utgangspunktet i romanen Permission.

'If Joan Didion had written about the BDSM community in LA it may have felt a bit like Permission,' står det på omslaget til romanen at Literary Hub har beskrevet den som. Eh, nei. Jeg syntes heller den minnet om en døll, voksen BDSM-versjon av Francesca Lia Blocks Echo (som forøvrig er en bok jeg elsker, så det er egentlig altfor snilt av meg å si det.) Derimot kunne Slow Days, Fast Company kanskje minne litt om Joan Didion: beskrivelsene av menneskene de treffer og omgås, de treffende beskrivelsene av California og det mundane. Dog er en stor forskjell at Babitz er mye mer entusiastisk i sin beskrivelse av LA og omegn. Hun elsker Los Angeles (og til dels områdene rundt, som f.eks. Bakersfield og gården hun besøker der, hvor de dyrker druer, et sted hun vier et helt kapittel om). Didion elsker California på et vis, stedet beskrives som hjemme. Hennes South and West ender jo slik: Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places, men hun er nok likevel mer kritisk til sitt hjemsted enn det Babitz er. Babitz skriver rett ut at hun elsker Los Angeles, og hun er lei av alle som omtaler byen hennes som "this town", som alltid gjøres i negative vendinger: This actress "works." She's one of the one percent in "this town" in the Screen Actors Guild who can support themselves. The other ninety-nine percent presumably live half-lives of expectation. Because she has always worked, she never refers to Hollywood as "this town." "This town" is a phrase to be spoken in tones of bitterness as proof of corruption (e.g. "The only way to get anywhere in 'this town' is to sell your ass"). The minute I hear those words spoken earnestly, I grow uneasy and bored. 

Hos både Babitz og Didion dukker kjente mennesker opp i fortellingene, uten at det gjøres et stort nummer ut av det hos noen av dem. Om noe er det kanskje enda mindre av et nummer hos Babitz (som selv hadde et forhold med bl.a. Jim Morrison), selv om det er om andre hun skriver. Hun skriver om sitt eget miljø i Los Angeles, som inneholder mye av det samme som tidligere nevnte novelle 'Pure Hollywood'. Det kunne blitt navlebeskuende, men Slow Days, Fast Company er langt i fra det. Boka (som består av flere løst sammensatte stykker fra ulike steder i Sør-California) er interessant fordi Babitz er en god (og sympatisk) observatør, det handler mer om de andre enn henne selv. (Eller så handler det også om henne, men ikke uten de andre, og slettes ikke gjennom de andre på den måten at de andre bare er midler - nei, de er også der for seg selv.) Jeg liker Slow Days, Fast Company svært godt, og synes det er rart at jeg ikke har lest Babitz før, sucker som jeg er for kalifornisk litteratur/fiksjon (eller California generelt). Babitz' språk er stilsikkert, jeg kunne formelig kjenne det sterke solskinnet og skimte den fascinerende galskapen i LA.

(Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg tok med meg min pocketversjon av Slow Days, Fast Company i bomullsnettet mitt denne uka. Flaks for freden mellom mannen i mitt liv og meg da han brukte en evighet på å bestille noe i baren (i tillegg til å gå ut for å røyke). Dette leste jeg nemlig litt senere hos Babitz, og det er helt sant: There are a lot of people who don't grow limp with hatred when they're kept waiting. I know a whole bunch of people who don't consider the concept of fifteen minutes time at all. So if they say they'll meet you at 11:00 and they show up at 11:25, they apologize (if they remember) for being ten minutes late--the other fifteen minutes never existed and there is some sort of common understanding among most people that those fifteen minutes are a grace period. Since I've started carrying a book everywhere, even to something like the Academy Awards, I've had a much easier time of it, and the bitterness that shortens your life has been headed off at the pass by the wonderful Paperback. Light, fitting easily into most purses, the humble paperback has saved a lot of relationships for me that would have ended in bloodshed.)

Så, hvis 'Pure Hollywood' inneholdt mye av det samme som Slow Days, Fast Company, hvorfor likte jeg ikke den? Novellesamlingen hadde sine overraskelsesmomenter, både i språk og handling, og det hendte flere ganger at jeg ble perpleks ('hjelp, dette hadde jeg ikke ventet meg!'), men samtidig var det litt for mange klisjeer, og dermed ble ikke Pure Hollywood til noe annet enn en helt ok novellesamling, og hva skal man egentlig med helt ok novellesamlinger? Nei, jeg leser neppe verken Schutt eller Vogel igjen. Babitz derimot, må jeg lese mer av!

søndag 10. mars 2019

Inderst inde ved man, at begyndelsen er en bro, der er bygget i forvejen, men det er først, når man går ut i det tomme rum, at man kan mærke broen under fødderne. 
- Inger Christensen, Hemmelighedstilstanden

lørdag 9. mars 2019

Dagen etter kvinnedagen

Jeg glemte ikke kvinnedagen, men befant meg et sted uten internett, og fikk dermed ikke sagt i går hva jeg hadde tenkt til å tipse om: podcasten Reading Women som jeg oppdaget tidligere denne uka. Jeg hørte på flere episoder mens jeg lagde marokkansk pastilla med søtpotet og feta på det knøttlille kjøkkenet vårt i Cambridge (uten oppvaskmaskin - noe som har ført til å færre hjemmelagde middager enn vi pleier og mer ute-spising, men det gjør kanskje ikke noe siden det snart blir slutt på å gå ut for å spise om noen måneder når bebien kommer), bl.a. en som tok for seg An American Marriage av Tayari Jones som jeg nylig leste (hørte!) ferdig. Også selvfølgelig som et apropos til at folk burde lese kvinner. Jeg fikk med meg gjennom sosiale medier at Klassekampen hadde skrevet en liste over kvinnelige forfattere man burde ha lest. Det var en skikkelig fin liste! Jeg kan legge til noen flere gode: Louise Glück, Lorrie Moore, Banana Yoshimoto, Deborah Levy, Barbara Comyns, Eline Lund Fjæren, Sara Sølberg, Lydia Davis, Mara Lee, Tove Jansson, Rebecca Solnit, Jenny Offill, Anne Helene Guddal, Gine Cornelia Pedersen, Mona Høvring, Ariel Levy, Emily Dickinson, Claire-Louise Bennet, Therese Bohman, Marit Tusvik, Caroline Kaspara Palonen, Ingrid Melfald Hafredal, Chris Kraus, Helene Uri, Marie Aubert, Sofi Oksanen og Donna Tartt. Det er selvsagt mange flere!

Forøvrig leser jeg for tiden Invisible Women: Exposing data bias in a world designed for men av Caroline Criado-Perez, etter at jeg leste artikkelen 'The deadly truth about a world built for men - from stab vests to car crashes" i Guardian i forrige uke. Er åtte kapitler inn og blir stadig rasende av alt jeg får vite om. Kan ikke anbefale den ennå, siden jeg ikke er ferdig (kan jeg?), men anbefaler i hvert fall artikkelen. Det er mildt sagt provoserende at halvparten av verdens befolkning behandles som outliers.

Som Simone de Beauvoir skrev (sa?): Representation of the world, like the world itself, is the work of men; they describe it from their point of view, which they confuse with the absolute truth. Det er dessverre fortsatt aktuelt. 

onsdag 6. mars 2019

Bokbad

















"Alle" skriver fra Oslo, skriver Klassekampen om de siste årenes debutanter. Vel, ikke jeg. Jeg har skrevet fra Ås, og det jeg skriver på for tiden foregår i Kristiansand. Hvorfor ikke, tenker jeg. Jeg har ikke noen følelse av at "Oslo er der det skjer." Alt skjer jo overalt, hele tiden.

Noe av det som skjer, er at jeg stikker til Kristiansand i morgen, hvor jeg på søndag skal lede en forfattersamtale for første gang i mitt liv. På Teateret klokken 19. Jeg er ganske spent på hvordan det skal gå, og både gruer og gleder meg, men som vi alle vet: det er en første gang for alt. I hvert fall: kom!

mandag 4. mars 2019

I certainly did not want to write the major female character that has always been written for Her. I was more interested in a major unwritten female character. 
- Fra "The Cost of Living" av Deborah Levy

fredag 1. mars 2019

Kvinne/mann-ratio

Hvor mange kvinner leste jeg i februar og hvor mange menn?

3 menn og 8 kvinner. Det vil si  27,2 % menn og 72,2 % kvinner. Nærmere en 50/50-ratio enn i forrige måned, men fortsatt ganske langt fra. Jeg vet ikke helt om det er et mål å oppnå en 50/50-ratio, dette er mest noe jeg gjør for å oppdage om det finnes et mønster hos meg.

Det kan nevnes at to av de mannlige forfatterne jeg leste denne måneden, var bøker jeg anmeldte for Fædrelandsvennen. Det vil si at jeg ikke plukket dem opp helt fritt ut i fra ren lyst, selv om de heller ikke på noen måte var påtvunget meg. Serotonin synes jeg som sagt ikke noe særlig om, men Drapet på kommandanten var en fornøyelse.

Det levner imidlertid ikke noen tvil om at de beste bøkene jeg leste denne måneden, var skrevet av to kvinner: Deborah Levy (The Cost of Living) og Alice Munro (Lives of Girls and Women.) 

I mars skal jeg lese mer av Deborah Levy. Gleder meg!

torsdag 28. februar 2019

Litteratur i februar

I går deltok jeg i en forfattersamtale med Mari Nymoen på Risør bibliotek, så i skrivende stund sitter jeg derfor på et skikkelig fint hotell mens jeg venter på bussen til Oslo. På vei ned hit hørte jeg de siste kapitlene av An American Marriage på lydbok, som jeg begynte med i fjor sommer da det gikk buss for tog på Østlandet, og som jeg også hørte på mens jeg var på Svalbard (fordi det ikke går rutebuss der og jeg måtte gå så langt hver morgen og ettermiddag, frem og tilbake fra hybelen). Har ikke hørt på den siden, rett og slett fordi jeg ikke skjønner poenget med lydbok når man heller kan lese. Derfor passer det fint på bussturer, for jeg blir bare bilsyk av å lese på bussen. I dag tenkte jeg at jeg skulle høre The Hate U Give, som jeg av en eller annen grunn lasta ned en eller gang for lenge siden, selv om jeg er skeptisk til alt som puttes i YA-sjangeren (ugh).

(Her forteller jeg forteller litt mer om livets (litterære) vaner.)

Om en ti dagers tid skal jeg delta i enda en forfattersamtale, på Teateret i Kristiansand: jeg skal bokbade Sara Sølberg. Vi skal snakke masse om den fine romanen Seismiske smell. (Og jeg gruer meg litt, siden jeg aldri har ledet en samtale før - men en gang må jo alltid være den første, sant.)

Ellers fant jeg til min store glede en EcoFiction-boksirkel i Cambridge, hvor vi denne måneden leste Sealed. Jeg har forstått at EcoFiction-begrepet her brukes mer om science fiction og dystopier og lignende, og derfor er noe annet enn hva vi kanskje forbinder med økolitteratur, som vi snakket litt om på Risør bibliotek i går. Jeg vet ikke om jeg helt liker assosiasjonene begrepet gir - og som gjør at man eventuelt kanskje tenker at litteraturen som går innenfor er blir for spesielt interesserte. Jeg har altså et ambivalent forhold til dette begrepet, har jeg skjønt.

Den neste boka vi skal lese i boksirkelen, blir i hvert fall The End We Start From av den lokale forfatteren Megan Hunter. Om noen uker skal hun snakke om å skrive under et arrangement kalt "Writing in the Anthropocene", og det må jo bli interessant. Jeg kjenner jeg forøvrig setter pris på å være i England og bevege meg litt utenfor den norske litteratursfæren, hvor jeg av og til får følelsen av at alle leser det samme. (Selv om folk sikkert ikke gjør det altså, det bare virker sånn i ekkokammeret.)



Fra forfattersamtale i Risør.
Bilde: Christina Tveit/Risør bibliotek. 


I februar oppdaget jeg Deborah Levy nokså tilfeldig. Jeg oppdaget nemlig først den helt fantastiske bokhandelen Heffer bookstore her i Cambridge, og ble gående der altfor lenge. Jeg var egentlig ute etter noe spesielt, og da det jeg var ute etter visste seg å være med i en tre for to-deal, måtte jeg bare skynde meg å ta en tredje bok, som altså var The Cost of Living, fordi jeg muligens hadde hørt navnet hennes før, hadde det i bakhodet, men kunne ikke huske fra hvor og relatert til hva, men det skulle vise seg å være et bra valg, for The Cost of Living var noe av det beste jeg leste denne måneden. Etterpå fikk jeg lyst til å lese alt av Deborah Levy, som jeg dessverre ikke har gjort ennå, rett og slett fordi så mange andre bra bøker også kom på min vei: f.eks. Lives of Girls and Women, som også går som noe av det beste jeg leste denne måneden. Kjenner meg igjen, kjenner meg igjen, kjenner meg igjen, tenkte jeg hele tiden under lesningen av den, spesielt er det et sted som handler om hvor mye hovedpersonen hater 'Household Science' (kunst og håndverk blir det vel hos oss), jeg ble tatt tilbake til hvordan jeg selv grudde meg til de timene hver onsdag morgen, jeg grudde meg så mye at jeg nesten ikke fikk sove kvelden før. Grusomt!

På den motsatte siden av skalaen denne måneden, finnes Michel Houellebecq. Jeg fatter virkelig ikke opphausingen av Serotonin. Jeg føler Houellebecq skriver den samme boka hver gang, bare med en annen politisk setting i bakgrunnen, en setting som jeg egentlig aldri opplever som særlig viktig for hovedpersonen uansett. Det blir dermed for grunt. Men nå banner jeg sikkert i kirka.

Stay tuned for litt kjønnsstatistikk!


PROSA
1. SEROTONIN av Michel Houellebecq
2. CITY OF BOYS av Beth Nugent
3. DRAPET PÅ KOMMANDANTEN. BOK 1 av Haruki Murakami
4. LIVES OF GIRLS AND WOMEN av Alice Munro
5. SEALED av Naomi Booth
6. LULLABY av Leïla Slimani
7. AN AMERICAN MARRIAGE av Tayari Jones
8. HVIT av Han Kang

SAKPROSA
9. THE COST OF LIVING av Deborah Levy

POESI
10. I HJERTET AV TINGENE av Zbigniew Herbert
11. DETTE ER MUSIKK av Mari Nymoen Nilsen