torsdag 17. april 2014

Få ting gjør et menneske så hårdhjertet som å dele seng med feil person.
- Fra De håpefulle av Nicolai Houm

onsdag 16. april 2014

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?
Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?
Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?
Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 


beste snackset?
Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?
Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?
EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?
ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?
Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?
Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?
Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?
Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?
Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:


Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!
Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

mandag 14. april 2014

EN YTTERST INTERESSANT BOK OM DYRENES VERDEN av John Lloyd og John Mitchinson

Det er april, det er eksamenstid; jeg skal ha eksamen i biologi og leser og leser, tenker jeg skal gjøre det jeg pleier å gjøre når jeg leser til eksamen: Ikke bare lese pensum, men også annen litteratur som har med faget å gjøre, noe som ikke er så tungt, men fortsatt holder seg til emnet. (Dette trikset funker som bare det for meg.) Dermed fant jeg denne, tilfeldigvis, i biologihylla på biblioteket: En ytterst interessant bok om dyrenes verden. En bok som tar for seg over hundre forskjellige dyrearter. Hver art får sine to sider med fakta og illustrasjoner, og jeg lover dere, det er ytterst interessant. Jeg lærte masse nytt! Her skal dere få høre: Albatrossen kan tilbringe ti år på vingene, ja, i lufta, uten å nærme seg landjorden, på havet. Så hva gjør den når den skal sove? Den sover på vingene, den sover med en hjernehalvdel om gangen.

Neste dyr: Blekkspruten. Blekkspruten er så myk, har så godt som ingen harde kroppsdeler, at den kan krype gjennom et hull like stort som øyeeplene dens. Om loppen: Loppen akselerer femten ganger mer enn en romferge når den hopper. Om løver: Løver sliter med kolesterolet, kan ikke male, bare brøle; løper skikkelig dårlig og har skikkelig kort levealder, bare ti prosent av løveungene vokser opp til å bli eldre enn to år. De er det eneste kattedyret som lever i flokk, men er tydeligvis ikke særlig gode på det. Flokkens hannløve dreper gjerne løveungene. (Dette visste jeg da, så det på naturprogram på TV da jeg var liten. Og i Løvenes konge!) Jo større løvemanke en hannløve har, jo mindre attraktiv er han. Bjørnedyr: De kan "dø", stanse alle livsprosesser, ligge slik i over hundre år før de våkner til live igjen. Tilstanden kalles kryptobiose og når bjørnedyrene er i denne tilstanden, kan de overleve temperaturer fra -272 grader C (det er én grad over det absolutte nullpunkt) til 151 grader C; ligge i flytende helium; utsettes for stråledoser over tusen ganger høyere enn det som ville drept et menneske; og utsettes for trykk seks ganger høyere enn trykket på havets bunn. UTEN Å DØ. Sykt. 

Et annet rart dyr er sangsikaden. Den kommer bare fram for å pare seg hvert trettende eller syttende år. Og når de gjør det, gjør de det alle sammen samtidig og alle ungene spretter opp samtidig og alle frosker gleder seg, men det gjør ikke noe, for da er det så mange, så trillionvis mange, at de er sikret artens overlevelse, og det er også derfor de gjør det på den måten. 

Og en masse andre spennende dyr. Minus panda, pandaen var faktisk ikke med! Men det gjør ikke noe, den vet jeg så mye om fra før. Heller ikke tiger var med (jeg lette etter den rett etter å ha lest om løven, skulle bare se hvor mye "bedre" tigeren var en løven). 

En festlig bok altså, både for store og små. Jeg ble rett og slett glad av å lese den. Tenk at alle disse rare dyrene finnes! Det er fint å tenke på. 

Her kommer det noen bilde av dyrene i boka, som forøvrig hadde et forord av Stephen Fry: 


Tapirmamma og tapirbaby. 

Binturong. 

Munkelus. De har jeg skrevet en tekst om her

Sjiraffer.
De har svart tunge fordi det skal beskytte mot sola, siden de stikker den ut av munnen så mye, for å plukke mat.

Kengurubabyer spretter ut etter én måned. Istedenfor å ligge i en livmor  i mange måneder, som f.eks. hos oss og kuer, ligger de i pungen. Og når den ungen er blitt stor nok, gir moren plass til en ny en og produserer to typer melk: Skummet melk til den eldste ungen og helmelk til den yngste. 

Pangolin som har krøpet sammen til en ball. IKKE ta på den, i selvforsvar spretter den opp fra ballen og man kan kutte fingrene mellom skjellene!

Sjøpølse. I følge boka syntes tilogmed Darwin at den var stygg og ekkel. 


Bildekilder:

lørdag 12. april 2014

Forfatterne skriver og polene fortsetter å smelte: Om hvorfor litteraturen ikke forandrer verden

En gang i høst, da jeg nylig hadde tatt fatt på veien mot å bli biolog, var jeg en tur oppe på Grønt senter (i Kristiansand) for å høre forfatter Brit Bildøen snakke om klima og litteratur. Våren før hadde jeg gjort meg ferdig med et studium i litteraturvitenskap, fått grad og greier, flyttet fra byen jeg studerte i, og endelig bestemt meg for å gjøre det jeg så lenge hadde tenkt å gjøre, helt fra barnsben av, nemlig å bli biolog. Nå skulle jeg altså på et slags foredrag som handlet om begge deler, de to tingene som jeg er så glad i, natur og litteratur, to ting som ligger i nærheten av hjertet mitt og som jeg i grunnen finner igjen i alle de andre tingene jeg er opptatt av, f.eks. ski, som innebærer at jeg lengter etter snø, som også innebærer at jeg tenker mye på hvorfor det ikke er snø og prøver å huske tilbake til barndommen, på hvor mye vi lekte med snø da, eller om vi ikke gjorde det, tenker på votter og kalde isklumper som satt seg fast akkurat der i åpningen, mellom votten og mellom jakkeermet, eller kjeledressermet, kanskje, og som så smeltet, kom ned i en glipe, et mellomrom, ned der på huden; kaldt, over årene, en av livsårene, der hvor vi kan måle pulsen og som jeg lenge hadde problemer med å ta på fordi jeg følte meg så skjør der, og som jeg har lest så mye om i litteraturen, folk som kutter pulsårene fordi de ikke vil leve mer, folk har gjort det så mange ganger i fortellingene nå at det er en klisjé, men noen ganger funker det, ikke fordi selve bortgangen er så viktig, men fordi de vi leser om, de som er igjen, er farget av det som har skjedd, jeg kan med en gang komme på en novelle som handler om det, hvordan det er å miste noen slik, en novelle jeg har lest mange ganger. 

Men der sitter jeg, det er kveld, vi er ikke så mange, det kostet egentlig penger å komme inn, det visste jeg ikke og tømte lommeboka på bordet foran han som satt med vekselen, uhm, dette er alle pengene jeg har, sa jeg og visste at det var langt til nærmeste minibank, kom ikke til å rekke det før foredraget begynte; Det går så bra, så, sa han, vi arrangerer ikke dette for pengenes skyld! Vil du ha kaffe?, melk? sukker? Ja, takk, sa jeg, og kommer altså til å sitte der med en kaffe, bena i kryss, det kommer ikke så mange flere, er det bare vi, i underkant av tjue stykker, flere av dem har jeg sett før, under andre foredrag som jeg har vært på, som ikke handlet om litteratur og som ikke var i regi av Norsk forfattersentrum, men i regi av Naturvernforbundet eller lignende; det er nok ikke litteraturen de er her for, tenker jeg, selvsagt alltid med forbehold, jeg kan være forutinntatt. 


Og Brit Bildøen leser, hun leser fra boka si Adam Hiorths veg som handler om miljøverneren Jon Utskott som legger ut på sin årlige sykkelreise fra øst til vest, bare at denne gangen blir turen litt spesiell, noe annet enn de andre gangene; han har sagt ja til at en dokumentarfilmskaper får bli med. Og det er morsomt, for miljøverneren er sta og arrogant, eksentrisk, vet best, er eldst; dette er egentlig hans greie, denne sykkelturen, og Adam Hiorth er bare en liten jypling med kamera, hva vet han om å lage mat på stormkjøkken? Folk ler, trekker på smilebånd (det er mer min greie), og etterpå snakker Brit Bildøen om forfatternes klimaaksjon, som hun er med i, og hva er egentlig det, en haug med folk som skriver som synes det er dumt dette som skjer med klimaet?


For de spør, publikum spør, hva mener Brit Bildøen egentlig, og hva gjør forfatterne i denne aksjonen egentlig, hva er egentlig poenget? Hun svarte vagt, synes jeg, det var ikke noe spesifikt, nei, det var en slags bevisstgjøring da, av at det er klimaproblemer, men vet vi ikke det da? Er ikke det noe alle vet? Fra før av? Trenger vi en forfatternes klimaaksjon for å skjønne det? Og etter spørsmålene som kom fra salen (rommet med stoler) å dømme, var det ikke bare jeg som tenkte de tankene, var det ikke bare jeg som stilte meg de spørsmålene, bevisstgjøring, så verden skal reddes ved at litteraturglade mennesker skal få lese om hvor kjipt den globale oppvarmingen er, er det det forfatternes klimaaksjon er? That's it, liksom?


Så går det noen måneder, det blir vinter, jeg lengter etter snø, jeg lengter etter snø bare mer og mer, holder på å gå på veggene før den endelig kommer og jeg kaster meg ut i den nesten hver dag, ved enhver anledning, før den igjen smelter bort, noen uker etterpå og det blir vår og jeg går inn i verktøys- og utstyrsrommet i kjelleren for å finne fram sykkelen min, ser skiene på arbeidsbenken og kjenner et savn, gikk det over så fort, hvem vet når de skal ut igjen neste gang. Vinteren er over, nå er det vår, jeg hjelper min mamma med hagearbeid, raker løv under solen mens jeg hører på Kulturbanken på P2, hvor det bl.a. er en reportasje om noen kunstnere som har laget instrumenter av is, og også de snakker om miljøet, bevisstgjøring, ja, de spiller på instrumentene på skoler, isen, hva skjer med den mens de spiller, jo, den smelter, er et symbol på vår klodes is, smelter vekk fra oss, det blir bare varmere og varmere, og P2 spør barna som har sett konserten om dette med isen og de svarer at det er noe med miljøet, de er ganske små, barna, og kunstneren sier at dette er bidraget hans, det er kunst og musikk han driver med, ikke klima. Og igjen tenker jeg: Ok, bevisstgjøring; bevisstgjøring bevisstgjøring bevisstgjøring opp i mente. Samtidig er jeg klar over at publikum her var barn, de er små, er mye de ennå ikke vet, og at joda, ok, de har kanskje utbytte av dette, lærer kanskje noe, men å forholde seg til is i et konsertrom er ikke natur. Det er unaturlig. Naturen kommer inn i rommet som noe fremmed, det kan være spennende det, men det viktigste er jo å vite at naturen er noe ekte, noe som vi ikke har kontroll over, at det faktisk er den som former over oss, ikke motsatt. 


Men selvsagt, vi trenger kunst og litteratur. Det er ikke det. Jeg har bare problemer med tro at litteratur kan forandre verden. 


Ja, litteratur kan forandre enkeltmennesker, og enkeltmennesker kan gjøre noe; litteratur kan farge oss, lære oss, gjøre oss mer reflekterte, si oss noe om livet, virkelig ta ting på kornet og avsløre sannheter, lette på sløret, absolutt gi oss noe, men litteraturen alene holder ikke. Jeg kan lese om kjærlighet i all verdens bøker, men det er ikke derfra jeg får den. Jeg kan lese om all verdens ulike mennesker i bøkene inne på rommet mitt for meg selv, men jeg kan ikke forbli der, jeg må ut og treffe ekte mennesker. 


Og det samme gjelder for naturen. 


Denne uken lå det nyeste nummeret av Bokvennen i postkassen, og temaet for det var nettopp dette: Kan litteraturen forandre verden? Over halvparten av artiklene i nummeret var viet "Klima, økologi og vårt felles ansvar." I lederen blir Forfatternes klimaaksjon nevnt. Jeg kjenner at dette orker jeg ikke å lese, blir litt irritert, alt dette rabalderet omkring Forfatternes klimaaksjon, er ikke dette bare en masse styr for ingenting, et tomt skall, jeg tror ikke noe på dette. Jeg tror ikke litteratur kan redde miljøet på noen som helst måte, hele opplegget får meg til å tenke på politikeres tomprat, de sier så mye, men gjør ingenting. Forfatterne også, de skriver så mye, men hva har de egentlig gjort? De har bare skrevet noe. Ord på papir, på en skjerm. Noen dager senere er det lørdag og jeg får Bokmagasinet i postkassen, også der handler det om litteratur og natur, i kommentaren skriver Silje Bekeng om temaet i Bokvennen, hun nevner spesielt en artikkel skrevet av Trond Arnesen. Jeg har ikke lest den, men jeg leser den da. Trond Arnesen er dr. scient, førsteamansuensis og lærerutdannet i botanikk og miljøfag. Han skriver om at vi vet hva som skjer med naturen, vi vet det, intellektuelt. Vi er fullstendig klar over at vi trenger blomster og dyr, at vi dør uten plantene, vi er jo ikke dumme. Så stiller han spørsmålet: Er dette nok? Er det nok at vi vet? Ligger ikke engasjement i følelsene? Jo, det er jeg enig i, men jeg tror ikke nære følelser til naturen kommer gjennom litteratur, som han mener, skriver videre om. Jeg kan føle mange ting når jeg leser, men jeg kan ikke lese meg opp til den følelsen det er å stå på toppen av et fjell og se ut over vidda, kanskje blåser det litt i håret. Trond Arnesen skriver at litteratur er viktig for at vi skal få følelser for hvor viktig naturen, miljøet, er for oss, hvor dyrebar den er, alle artene, alt som vokser og gror; at det vil skje så lenge noen klarer å skrive godt om den. At det er derfor initiativ som Forfatternes klimaaksjon er viktige. Arnesen nevner også nettstedet Harvest som et eksempel på et godt initiativ, et nettsted hvor (hovedsaklig mannlige) skribenter skriver om friluftsliv og natur. Fra omtrent første stund, da nettsiden ble lansert for circa ett år siden, syntes jeg den var klein. En gjeng med byfolk skriver om naturopplevelser, hvor tøffe, men samtidig myke de er; at de egentlig helst vil gå over vidda på ski, men må passe på unger og gå rundt et vann med barnevogn istedet. Jeg får flashback til da Ari Behn fikk sitt første barn og sa at han helst ville ut i skogen og skyte en bjørn. Jeg må bare le, det er som om naturinteressen er noe de kler på seg, noe de trer over seg, noe de liksom har funnet fram til, noe unaturlig som de nå holder på å lære seg, som om de egentlig ikke er sånn, bevares, egentlig er de kulturelle mennesker, det er egentlig det de er, det holder ikke å bare gå ut i naturen, de må skrive og mene noe om den også, bare for å vise at de har sine gamle kulturelle jeg i behold. Som om naturen ikke er verdt noe i seg selv. 


Det får meg til å tenke på Friedrich Schillers litterære(!) teori om naiv vs. sentimental diktning. Om hvordan grekerne diktet naivt, de skrev ikke om naturen fordi de var en del av naturen, mens alle dikterne siden skrev sentimentalt, de skrev om naturen fordi de hadde fjernet seg fra den, sivilisasjonen og kulturen hadde skapt en avstand.


Det er lenge siden Schiller levde og det er lenge siden han skrev dette, lenge før global oppvarming og bil ble allemannseie, men jeg nevner det likevel, alt dette som skrives om naturen, jo mer vi skriver og leser om den, jo mer fjerner vi oss fra den. Vi kan lese om hvor mektig den er, men man skjønner det ikke det før man står på fjellet og det blåser snø overalt, er helt hvitt og man ser ikke en meter foran seg; at det begynner å gjøre vondt i fingrene fordi det er vanskelig å komme seg fram, vanskelig å bevege seg, så vanskelig at man nesten stopper opp, skia klistrer seg til den nye snøen, og man blir kald og man faktisk lurer på om det er nå man skal grave seg ned, for det det man har lært man skal når man har gått seg vill i vinterfjellet. Vi kan lese nyheter om tsunamier andre steder på kloden, steder de fleste av oss ikke har vært, og tenke: Tenk at vann kan være så mektig!, men ikke virkelig forstå det før vi bader i bølgene og det kommer en bølge som er litt større enn de andre, som man kaster seg uti, fordi det er gøy, men som man kaster seg uti feil og bli skubbet inn på stranda av, så hardt at det begynner å blø fra knærne, og det var bare den lille bølga der, nærmest ingenting, og skrubbsår på knærne, det tåler alle, men likevel er det en smakebit på hva naturen kan gjøre med oss ved en annen anledning. 


I Bokvennen skrives det også om at mye av det som er skrevet om miljø, natur og klimaproblemer er moralistisk og skremmende, dommedagsprofetier, at det motvirker saken, at vi ikke burde skremmes til å handle, men handle fordi vi har følelser for naturen, fordi vi er knyttet til den. Jeg ser ikke hvordan det første utelukker det andre; når det som skrives er skremmende og moralistisk, er det ikke for å skape dårlig stemning, det er fordi noen faktisk tror at verden kommer til å gå under hvis folk fortsetter på den samme måten. Det kan minne litt om kristne misjonærer. Hvis man går rundt og virkelig tror at folk som ikke tror på Gud og Jesus kommer til å havne i helvetet, er det da så rart at de går ut i verden og prøver å få folk til å tro, forsøke å redde de andre, selv om det er dødsirriterende? Noen tenker så mye på arters undergang og problemene som klimaendringene kommer til å medføre, at de bare ikke klarer å holde kjeft, de  si noe, så får det bare virke skremmende og moralistisk, de prøver bare å si: En dag kommer vi til å miste alt dette hvis vi ikke gjør noe.


Men i motsetning til tro, er ikke global oppvarming noe vi ikke vet. Det er et faktum. Vi vet dette nå, vi trenger ikke å bli fortalt det mer nå, vi er bevisstgjorte for lenge siden. Folk skriver og polene fortsetter å smelte. Å tro at litteraturen kan forandre verden er rett og slett naivt. Spar snakket, spar papir, plant et tre, gjør noe.

fredag 11. april 2014

Kloning og science-fiction, snart er det påske, alternative boktips

Snart er det påske og jeg skal på hyttetur og foreta ekskursjon i skauen, løpe mange mil og sykle mange mil, spise påskeegg og lese bøker og litteraturtidsskrifter (hvis jeg ikke leser dem opp før jeg drar, det ser nesten sånn ut, nyeste Vinduet har mye bra og interessant!), og ikke minst, fordi det snart også er den tiden, lese til eksamener. Først og fremst, i første omgang, biologieksamen. Jeg er allerede i gang, leser om måter å samle inn informasjon om DNA på, kloning etc., og det var da jeg begynte å tenke på Kazuo Ishiguros Never let me go. Også fordi jeg omtrent samtidig leste nyheten om at han skal utgi sin første på bok på ti år - i mars neste år. Hvis den kommer til å bli like bra som Never let me go, er det bare å glede seg!

Ja, for den handler om kloning av mennesker og jeg synes det er et skikkelig interessant (skrekk)scenario. Det ligner på min interesse for katastrofefilmer som liten, ble aldri lei av det. (Er egentlig ikke lei av det nå heller, temaet apokalypse er fortsatt fascinerende.) Jeg har sett mange filmer om kloning, men hvor går man i litteraturen for å lese om kloning? Til science fiction, men det jeg vet om science-fiction er tilnærmet ikke noe. Og jeg gidder ikke å lese skjønnlitteratur som ikke er bra litterært, bare fordi det handler om noe som er gøy. Tips mottas altså med takk, om noen vil gi. 

Nylig leste jeg en annen bok som handlet, om ikke akkurat om kloning, så om kopiering av mennesker, om en drøm om evig liv. Morels oppfinnelse av Adolfo Bioy Casares. En fullkommen roman, i følge Jorge Luis Borges, en forfatter jeg forøvrig ikke har lest (men som jeg selvfølgelig har tenkt til å lese). Perfekt, følge Octavio Paz (som jeg har lest). Morels oppfinnelse er forresten en liten roman, rekker knapt å skrelle en appelsin før den er over. Veldig mystisk også. (Noe som Never let me go også er.) Jeg vet ikke hva som foregår, ting er rart, og jeg får ikke vite alt heller. Vemodig er den óg, så det holder. 

Mystikk, men man slipper alt det der med å nøste opp kriminalsaker. 

Apropos kriminalsaker og science fiction og skrekkscenarioer, i dag ble planene om datalagringsdirektivet er skrotet. Hurra! Dét er verdt å feire med en is! 
Under lysekronene i en av de ærverdige hotellfoajeene ser jeg surfebrett i tre utstilt, og igjen må jeg tenke på snø, på den vinterverdenen jeg kommer fra. Jeg må tenke på treskiene, å ta seg fram over vann, ta seg fram over snø, med ønske om best mulig fart, best mulig glid. Denne aktiviteten i vann, med vann, at den kan gi innhold til et liv. 
- Fra "American Gangster. Første reisebrev" av Tor Eystein Øverås i Vinduet 1/2014

mandag 7. april 2014

En verden uten oss

Nylig avsluttet jeg sakprosaboka Verden uten oss av Alan Weisman. Den er ganske gammel egentlig, utgitt for første gang i 2007, jeg husker jeg leste en anmeldelse av den og at jeg noterte den ned bak øret, men hadde glemt den helt til jeg så den norske utgaven på biblioteket for et par måneder siden. Og nå har jeg altså lest den.

Boka er et forsøk på å beskrive hvordan verden ville ha sett om vi mennesker skulle forsvunnet fra kloden, hva hadde skjedd da? Hva hadde skjedd med atomreaktorene? (For tiden tar jeg et fysikkfag og har lest masse om kjerneenergi og blir helt svimmel hver gang jeg tenker på at uran har en halveringstid på 4,5 milliarder år.) Hva hadde skjedd med skyskraperne? (Manhattan er bygd på en sump, så de ville sunket ned.) Hva hadde skjedd med husdyra våre? (Katten ville klart seg best, den er vant til å jakte og drepe selv om den bor i hus sammen med oss og krøller seg i fotenden av senga og vil ha kos.) Hva ville ha skjedd med all plasten som vi har laget? (Allerede nå er havet fullt av bittesmå plastpartikler som evolusjonen ennå ikke har klart å skaffe mikrober til å bryte ned.)

Noen ting visste jeg godt fra før, mens andre ting var mer nytt for meg. F.eks. at den demilitariserte sonen mellom Sør-og Nord-Korea er grunnen til at noen arter fortsatt finnes, for der er det ingen mennesker som forstyrrer dem. Eller at Dartmoor-heiene i England ikke er naturlige, men blitt sånn etter at folk brant ned skogen for å gi plass til husdyr. Og at Panamakanalen er laget ved at to kontinentalplater er skjøvet vekk fra hverandre(!). (Etter at jeg leste dette følte jeg at det var allmennkunnskap som jeg burde ha visst.)

Men det som begeistret meg mest, var noe jeg leste nærmere slutten av boka. Forfatteren hadde intervjuet en Les Knight, grunnleggeren av en bevegelse kalt Voluntary Human Extinction Movement. Som jeg aldri hadde hørt om før, noe som er ganske rart, i og med hvor opptatt jeg er av apokalypsen, verdens undergang, overbefolkning, miljøvern og andre arters ve og vel.

VHEMT (gruppens forkotelse) er nemlig en bevegelse med slagordet "May we live long and die out". Det er en haug av folk som synes at folk må slutte å lage barn. Før eller siden kommer naturen til å ta knekken på oss, tror de, og det er også jeg helt sikker på, sånn som vi holder på og tror at vi eier verden og er bedre enn alle andre arter. Vi bare turer frem og tror at alle andre og alt annet i verden eksisterer for oss. VHEMT mener at siden vi uansett kommer til å dø ut, kan vi jo likegodt dø ut på en god måte. Det er ikke snakk om å drepe noesomhelst, bevegelsen er ikke for krig, sykdom, sult etc., men rett og slett bare for at vi slutter å reprodusere oss. Vi skal leve, men ikke skape liv. Jeg er også veldig for det, og har tenkt mye på det, snakket mye om hvor kjipt jeg synes det er at staten betaler fødselspermisjon og at alt legges til rette for å få barn, når det å få barn er så miljøfiendtlig som det er, noe som, har jeg fått erfare, er ganske upopulært å mene. Tingen er at jeg ikke synes det er noe flott at folk blir gravide, jeg synes ikke det er noen bra samfunnstjeneste å føde unger; jeg synes faktisk det er det mest egoistiske i hele verden. Enda et menneske som skal forbruke, ta plass, kreve sitt av det som egentlig er alles. Ofte blir jeg møtt av kommentarer som at hvis folk skal respektere mitt valg om å aldri få barn, så må jeg respektere at andre velger å få barn. Nja, sier jeg. Jeg respekterer ikke at folk dreper, lyver og gjør andre uetiske handlinger, og det å få barn setter jeg inn under den samme kategorien.

Jeg kan ikke gjøre noe med at folk gjør slike ting, men jeg kan mene at det ikke er noe greit. Og hittil har jeg følt meg ganske ensom med disse meningene mine, blir stort sett sett på som ganske usympatisk, tror jeg, men så har jeg altså funnet ut at det er mange som tenker sånn som jeg. Og det gjorde meg ganske glad.



Her, fra Wikipedia:
The Voluntary Human Extinction Movement (VHEMT[A]) is an environmental movement that calls for all people to abstain from reproduction to cause the gradual voluntary extinction of humankind. VHEMT supports human extinction primarily because, in the group's view, it would prevent environmental degradation. The group states that a decrease in the human population would prevent a significant amount of man-made human suffering. The extinctions of non-human species and the scarcity of resources required by humans are frequently cited by the group as evidence of the harm caused by human overpopulation.
Fra VHEMTs egen side:
Q: What will the world be like when our population starts getting smaller?Everyone and every living thing on this planet will benefit from an improved human population density. The promise of abundant living will once again be more than wishful thinking.
Shortages of resources are caused by longages of consumers, so the fewer we number, the greater our material wealth could be. Social justice demands a more equal opportunity to exploit Earth’s resources. A dubious goal, more easily achieved when there are fewer people to redistribute resources to.
Conflicts arise primarily out of resource shortages, so peace becomes more likely with fewer people occupying the same lands and drawing from the same wells.
Children will be more respected and better cared for as there are fewer of them. The appalling numbers of children dying today could be reduced to an ugly page in the history books.
Housing will become plentiful without building more houses. A sustainable civilization will be possible when we stop taking more than is being regenerated by Nature.
Naturally, Nature stands to gain even more in the long run by a phase-out of the human species. As fewer people inhabit an area, less damage is done to wildlife’s habitat. Restoration will be possible when cities shrink and green spaces are expanded. Eventually, extinctions will become less common as habitat is restored and preserved for wildlife.
The sooner we stop increasing the demands we make on Earth’s biosphere, the greater the diversity of species of plants and animals we will leave, and the healthier Gaia will be.
All of us can join in the fun of imagining for ourselves what our world will be like when our numbers are shrinking instead of growing. What would it be like to be among the last people on Earth?
A few of us alive today might see the day our density peaks, but, barring a tragic dieoff, none of us will be around to see fewer than seven billion again. We can only dream. 
Her kan man lese mer.

Noen vil kanskje si at det er misantropi, men jeg sier heller altruisme.



En dag kommer jeg til å dø, og tanken på at det er natur, snø og dyr igjen føles definitivt bedre enn at jeg skal ha noen etterkommere. Etter to generasjoner hadde jeg blitt glemt uansett.

Det er tilogmed slik at jeg tenker på dette når jeg tenker på hva jeg skal studere til høsten. Jeg vurderer nemlig bioteknologi, men er klar over at jeg da kanskje ender opp som en som hjelper folk med kunstig befruktning, og det kan jeg jo ikke, det strider mot mitt etiske syn. Det finnes allerede nok mennesker på jorda.

Jonathan Franzen skriver forresten mye om temaet overbefolkning i Frihet. Glemmer aldri når den unge dama Walter Berglund har en affære med sier at hun har sterilisert seg for den gode sak. (Også fordi at påfølgende sexscene er blitt kåret til verdens kleineste litterære sexscene, eller noe sånt.) I tillegg skriver Franzen i Freedom, fugleinteressert som han er, om sangfugler som er truet av huskatter. I Verden uten oss står det også om det, noe om at hvert tredje hus i verden har en katt. (Usikre tall, muligens jeg husker feil, men det var mange!)

Og mens vi snakker om natur, helt til slutt, dette leste jeg i D2 i dag og ble skikkelig misunnelig:


søndag 6. april 2014

Fra avisa 3 + boktoget


Denne teksten stod i Fædrelandsvennen 1.4.2014. Skrev det etter å ha skrevet en lignende tekst her på bloggen, de som har lest det vil kanskje ikke finne så mye nytt i denne. 

--

En litterær krise 


Når en leser begynner å lure på hva som er vitsen med å lese.

En dag går jeg på biblioteket for å avgi min stemme til Sørlandets litteraturpris. Saken er grei, synes jeg, jeg er ikke tvil om hvem som bør vinne. Kanskje er det derfor jeg begynner å tenke på litterær kvalitet– igjen, for det er noe jeg tenker mye på. Denne gangen begynner jeg å tenke på hvor lite, i noen tilfeller, som skal til for å utgi en roman. Jeg lurer på om redaktørerene som sitter i forlagene vet hva de driver med, det er som om det oftere og oftere, jo mer jeg leser, er slik at jeg undrer meg over om denne utgivelsen jeg sitter med virkelig er seriøs. Vil forlagene virkelig at vi skal lese dette fordi det er god litteratur, eller er det rett og slett fordi det selger, mer som et samlebåndsprodukt enn et ordentlig litterært verk? Som opptatt av norsk samtidslitteratur føler jeg at jeg ofte støter bort i det middelmådige. Forstå meg rett, det finnes god norsk samtidslitteratur, men også mye middelmådig, som jo er det verste, for hva skal vi egentlig med det? De påfølgende dager etter besøket på biblioteket, leser jeg flere norske samtidsromaner som gjør meg nedstemt og irritert. Tanken på at jeg brukte tid på å lese dette mølet, mens jeg vet at det må finnes gode bøker jeg heller burde ha brukt tiden på, er ikke særlig oppløftende. Leselysten blir mindre. Hva om den neste romanen jeg leser er likeså?

Da jeg studerte litteratur, var jeg en gang på en forelesning om Rainer Maria Rilke. Den åpnet med at foreleseren fortalte en anekdote om en tidligere litteraturprofessor som hadde pensjonert seg og proklamert at han nå bare skulle lese Rilke. Endelig skulle han få slippe å lese dårlig litteratur. Det er nesten så jeg er fristet til å gjøre mer eller mindre det samme, bare holde meg til de gamle  forfatterne jeg vet er bra. For å være sikker på at lesningen skal gi meg noe, istedenfor at det jeg leser bare skal forsvinne ut i sanden uka etterpå fordi det var så middelmådig at jeg glemte det hele. På en annen side ville jeg da gått glipp av f.eks. en ny Kjersti Annesdatter Skomsvold, og det vil jeg jo ikke. Men noen ganger går det for lang tid, jeg har lest altfor mange middelmådige bøker som får meg til å lure på hvorfor jeg i det hele tatt leser litteratur, og da er det kanskje ikke noe annet å gjøre enn å lese Hamsun og vente til det går over.

--



PS, ved siden av tekstene min er det ofte en spalte hvor lokalkjente sørlendinger blir spurt om lesevaner og hva de har lest i det siste. Denne dagen var det noen som ikke kunne fordra Knausgård!!! 




Jaja, det gjør ihvertfall Mette-Marit. Likte forresten boktog-prosjektet hennes (hallo, tog og litteratur er verdens beste match) + intervjuet NRK gjorde med henne på Twitter. På linken kan man lese utdrag fra intervjuet, jeg klarte dessverre ikke å finne hele. Synd. Hun hadde ihvertfall god litterær smak. I tillegg nevnte hun American Pastoral av Philip Roth, som jeg ikke har lest, men tilfeldigvis har liggende på kommoden. Fikk den i gave for en liten stund siden, men hadde helt glemt den bort. Helt til Mette-Marit nevnte den på Twitter altså. Jeg har nemlig ennå til gode å lese noe av Philip Roth, vet ikke hvor mange år jeg har tenkt på at jeg må det, jeg som er så glad i amerikansk litteratur. Nå er det bare å gjøre det, boka ligger jo der i en armlengdes avstand.