I køen til buss-for-tog til Lillehammer hilser jeg på fem kritikere og en forfatter, jeg har med en sekk og en veske og et løvetanngult nett fylt med frokost og lunsj og en notatbok jeg skriver mindre i enn jeg har tenkt, i et anfall av engstelse for at noen på seminaret skal kaste et blikk på det jeg skriver og tenke sitt, slik jeg noen dager senere, på bussen oppover Nesodden ser hva passasjeren foran meg leser på sin mobiltelefon, å lese en tekst som tilhører noen andre trenger ikke å være en handling gjort med viten og vilje, en kaster et blikk og så er det gjort, slik man i blant kaster et blikk på noen og så er det gjort, eller ikke gjort, de fleste gangene er resultatet ikke gjort. Det skjer ingenting. Jeg skriver ned uttrykket Norwegian gloom, brukt om en type spekulativ fiksjon, tenker umiddelbart på begrepet Nordic noir, at de to er beslektet, beslektet av mørket og vinteren, det grå, at det som er skrevet eller laget er påvirket av de fysiske omgivelsene, det som ikke er skapt av menneskene, at det går an å tenke noe annet, på Kritikerseminaret er det mange som tenker noe annet, jeg overhører en eldre kvinne som sier jeg er nå mest interessert i det realistiske, jeg, da, i motsetning til hva, i motsetning til romskip og romvesen? Små, grønne menn, eller brune og edderkopplignende – og likevel også hundelignende – romvesen, som i filmen Project Hail Mary, en film jeg ser når jeg kommer hjem og som er full av ting som ikke gir mening, men som jeg liker likevel. Det vennlige romvesenet får navnet Rocky av filmens hovedperson, Rocky er noe helt annet enn de mer tilbaketrukne vesenene som lager kaos og uhygge på jorda i Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic, jeg leser om stalkeren Red liggende i senga på Birkebeineren Hotel & Apartments, mellom seminar og middag drikker jeg en øl før jeg går nedover bakken, gjennom skogen langs Mesnaelva; hver gang jeg går bakken, om det er ned eller opp, tar jeg en ny rute, blir jeg aldri familiær med én rute mellom leiligheten oppe ved stadion og Kulturhuset Banken nede i sentrum. Veien er ny hver gang, en av gangene jeg går oppover ser jeg en svarthvit fluesnapper, det er lenge siden jeg så en sist, og da jeg så en sist var det i akkurat samme type miljø, i en frodig skog langs en elv, Syverudbekken ved Årungen i Ås. Langs Mesnaelva gjenkjenner jeg en badeplass, jeg har vært der og badet før, den gang jeg hadde en kjær venn som bodde i byen, hun bodde i byen i tre år og jeg var flere ganger på besøk, sommer som vinter. Den ettermiddagen jeg går ned mot Kritikerlagets middag er det lummert, det er varmere enn jeg har tenkt, varmere enn jeg planla for før jeg dro, jeg kjenner meg klam i bootsene, i genseren, det begynner å regne og i gleden av å ha truffet nye mennesker som det føltes naturlig å sette seg sammen med, stuer jeg kjapt regnjakka inn under benken inne på restauranten, hvor den blir liggende i flere timer før jeg tar den på meg igjen. Når jeg igjen tar jakka på meg, lukter den slik klær lukter når klær har blitt liggende i fukt en stund, du vet, jeg kjenner at jeg angrer, men i det jeg tok den av kjentes det viktigere å bli i samtalen enn å gå fra den, det er prisen en i blant må betale, en jakke som lukter råttent, og i en jakke som lukter råttent spør en forfatter meg om jeg ikke også skal på Cappelen Damms fest, en gruppe rundt bordet hennes har nettopp forsvunnet ut døra for å dra dit, og jeg sier nei, jeg er faktisk ikke invitert, før hun spør om jeg vil bli med på en poesiopplesning i en bokhandel, off-Broadway. Jeg sier ja, selv om jeg egentlig hadde tenkt meg hjem, følte meg syk før jeg satte meg på buss-for-tog, men bestemte meg likevel for å dra, la adrenalinet ta over. Vi går nedover Storgata, finner bokhandelen som jeg i blant mottar bøker fra, bøker av for eksempel Eduardo Halfon, som tilfeldigvis befinner seg på festivalen, men som jeg ikke får sett, og den nydelige, lille boka Kaplevej 97 av Lilian Munk Rösing, som tilfeldigvis venter i en hvit konvolutt når jeg kommer hjem (hadde jeg visst at forsendelsen av boka ville sammenfalle med når jeg var i Lillehammer, kunne jeg ha hentet den selv, kanskje lå den klar til å bli sendt i en av posene som lå på gulvet i bokhandelen akkurat den kvelden jeg var der). Vi entrer bokhandelen midt i en opplesning, midt i en samtale mellom to oversettere, en av dem har nylig gjendiktet et utvalg dikt av Wisława Szymborska, hun er ny for meg, den polske nobelprisvinneren er ny for meg, tenk det, jeg kjenner at det er pinlig, at det er flaut når jeg ved en inkurie røper dette faktum for en bekjent ved frokostbordet på hotellet dagen etter, men: La oss ikke dvele ved det, la oss heller dvele ved diktene, som jeg først får høre et par av, stående inne i bokhandelen i Storgata, i min råtne regnjakke (som dessuten har en glidelås som ikke lenger fungerer), og som jeg senere leser selv, et dikt her og et dikt der; jeg leser dikt før jeg legger meg og jeg leser dikt når jeg står opp, jeg leser dikt mens jeg venter på Vy Ekspress som skal ta meg hjem fra Lillehammer, deretter når jeg er hjemme igjen, i hammocken på verandaen, idet adrenalinet har tatt slutt og kroppen endelig kan være syk i fred. Snufsende ligger jeg under et mykt teppe og leser Slutten og begynnelsen, gjendiktet av Agnes Banach, mens barna og nabobarna løper inn og ut av huset og hagen, i blant inn til oss, i blant inn til naboene som har en trampoline, det har ikke vi. Jeg sier til mannen min før det er hans tur til å reise, vil du høre dette diktet, før jeg for tredje eller fjerde eller femte gang leser
Verden er aldri klar
for å ta imot et barn.
Våre skip er fortsatt ikke tilbake fra Vinland.
Diktet fortsetter, det er et ganske langt dikt, selv om utdraget alene er som et eget dikt inni diktet. Hele diktet, med den fantastiske tittelen “En påbegynt fortelling”, er i seg selv verdt turen gjennom Storgata i en regnjakke som ikke lukter riktig, jeg er glad jeg sa ja til å bli med, slik mange gode ting kommer ut av å si ja, jeg tenker på Verden sa ja av Kaja Dahle Nyhus, at den ligner litt på diktet, at de kanskje går parallelt, for å ta et begrep fra den spekulative fiksjonen, parallelle verdener, et fenomen som stadig dukker opp i Gunnhild Øyehaugs verker, eller som jeg i hvert fall forbinder med verkene hennes, i hennes verk finnes parallelle verdener, i én verden eksisterer dette, i en annen eksisterer noe annet, kanskje noe lignende, men ikke helt det samme. I et foredrag Øyehaug holder på den første dagen av Kritikerseminaret, som handler om sci-fi og sjangerlitteratur i kritikken, forteller hun at bøkene hennes hos utenlandske bokhandlere ofte er plassert i hylla for sci-fi, noe jeg regner med at de ikke er her hjemme, siden hun nevner det slik. Kanskje er det rart, i og med at parallelle verdener også finnes i virkeligheten, hele tiden tar vi valg som utelukker noe annet, en annen retning som livet vårt kunne ha tatt: Hvis jeg ikke hadde gått akkurat dit akkurat den dagen, hadde ikke det og det skjedd. Det kan være både store og små hendelser, for eksempel den første gangen man tilfeldigvis møter på det mennesket som kommer til å bli ens ektefelle, og som er grunnen til at det nå løper barn inn og ut av et hus jeg selv bor i, eller det kan være hendelser av en mindre sort, som denne: Hvis jeg ikke hadde prikket en viss forfatter på skulderen for å fortelle henne at jeg likte foredraget hun holdt, hadde hun neppe spurt meg om jeg ville bli med i bokhandelen for å høre poesi, og hvis hun ikke hadde spurt meg om det, hadde jeg trolig ikke lest Wisława Szymborska liggende i hammocken et par dager senere, kanskje ville jeg ha tilbragt dagen på en annen måte, lest noe som kanskje ville ha ført til en større følelse av rastløshet, noe dårlig eller kjedelig som ville få meg til å ønske å legge bort boka, og derfor gi meg en rastløshet som ville gjort at jeg ikke ble liggende, og hadde jeg ikke blitt liggende, ville jeg kanskje ikke ha ristet av meg sykdommen på null komma niks, som var nettopp det som skjedde, slik at jeg ved den nye ukas begynnelse var i stand til å skrive et nytt utkast til min neste romans første side, noe jeg har gått og tenkt på lenge. Lenge, i flere uker, har jeg ikke skrevet noen ting, men bare gått og tenkt på hvordan jeg kunne endre begynnelsen av romanen. Jeg satt og så ut på landskapet mens buss-for-tog beveget seg fra Trelastgata ved Oslo S (for et fantastisk gatenavn) til Lillehammer skysstasjon, hvor jeg steg av og fulgte etter de andre seminardeltagerne til Kulturhuset Banken, hvor jeg før i år ikke har satt mine ben siden jeg var i begynnelsen av tjueårene. Å ikke høre på musikk på buss-for-tog var et valg jeg tok, jeg ville tenke i fred på timene det tok å komme frem, det samme på veien hjem, jeg ville tenke i fred, det er dessuten umulig for meg å lese på en buss. Da jeg søkte om å bli med på seminaret, så jeg for meg at jeg skulle sitte på et tog og lese Roadside Picnic hele veien, jeg tenkte med glede på togturene til og fra Lillehammer året før, da jeg dro innover landet for å løpe Birken, på toget leste jeg Barry Lopez, det føltes som en ferie, en ferie som varte en hel dag, intet mindre, intet lenger. (Boka selv var ikke en ferie.) Da jeg endelig kom hjem fra litteraturfestivalen på Lillehammer sent på kvelden føltes det som jeg hadde vært borte i en liten evighet, enda jeg bare hadde skrevet på tre sider av notatboka mi: Jeg skrev ned en påstand av Ali Smith, hun sa hun alltid tenker på KI når hun tenker på en hest. Hun forløste en latter fra salen da hun først sa nei til samtalelederen om å gå nærmere inn på det, var det ikke opplagt hvordan en hest var en metafor for KI? En hest inne i et rom er umulig å ikke forholde seg til, det forstod jeg, men da hun sa at hesten hadde sameksistert med menneskene i tusenvis av år falt jeg av. Litt senere sier Ali Smith: Utopia is rather boring, det kan vi vel alle enes om, bortsett fra de som er begeistret for solarpunk, vel og merke. Hvordan skrive godt eller interessant om lykkelige mennesker i utopien? Er det jeg som er fanget i en forståelse av at det alltid må være noe som gnager for at noe skal skje, et plagg som ikke sitter så godt på, som hele tiden får en til å ville rette opp plagget, løfte en kjolestropp, løsne beltet med et hull, stramme skolissene eller trekke opp en strømpebukse, noe man aldri får lyst til i utopien, i utopien har alle skreddersydde klær i de beste materialer, good vibes only? Videre skrev jeg: Persepolis. Forfatteren av Persepolis, Marjane Satrapi, er død, femtiseks år gammel. Jeg leser det under en pause fra stalkerne, jeg leser at hun er død av hjertesorg, at mannen hennes døde året før. Et annet sted på Lillehammer leser jeg en artikkel i Prosa som er en kritikk av kritikerne, og jeg frydes, tenker på samtalelederen som under en panelsamtale om lesekrisen forteller at hun på videregående saumfarte nummere av Vinduet for kritisk kritikk; jo slemmere, jo bedre. Jeg ble en snill kritiker etter at jeg ble forfatter, sier jeg til en kritiker jeg møter. Da forstod jeg hvor fælt det var å være mottageren av drepende kritikk, eller en lesning som ikke forstod boka, eller som innebar at den var lest feil, en grusom opplevelse som fortsatt gjelder, selv om terningkastet skulle være fem. Best å bare ikke være kritiker, tenker jeg nå, enda jeg må innrømme at det fortsatt er en (fæl?) glede å lese drepende kritikk, så lenge den er om andres bøker, ikke mine egne, eller kanskje så lenge den er om bøker skrevet av mennesker som verken er meg selv eller mennesker jeg bryr meg om.
På den siste siden skriver jeg:
Adam Roberts
metafor – metonym
sci-fi er metonymi, sier AR, mens Øyehaug sier fantasi er metafor for metafor
nei, nå sier han at sci-fi er mer metaforisk – poetisk – for poesi er i sitt vesen metaforisk.
Det er realisme som er metonomi?
men de som er autister skjønner jo bedre metonomi? Hvorfor synes de da sci-fi er så tiltrekkende?
R. Jacobson
Når man er liten vil man ha de samme historiene om og om igjen, og det vil man kanskje når man blir eldre og?
