onsdag 31. desember 2014

Bøkene jeg leste i desember

Man skulle tro at man med juleferie og alt fikk lest mer skjønnlitteratur enn vanlig. Men det var den gang jeg studerte humaniora og siste eksamen var i begynnelsen av desember og juleferien varte i godt over en måned. Nå gjør jeg ikke det lenger (heldigvis, for jeg synes ferie er ganske kjedelig i lengden), og det fikk knapt gå en dag etter siste eksamen før jeg begynte å lese på neste semesters pensum. Jeg fikk med andre ord ikke lest så mye skjønnlitteratur i (rom)julen som jeg egentlig hadde forestilt meg. 

Uansett, da gjenstår det bare å ønske dere godt nyttår og godt nytt år!

PROSA

1. ALDRI FUCKE OPP av Jens Lapidus
2. CAPPELENS FORSLAGS KONVERSASJONSLEKSIKON av en haug norske forfattere/skribenter


SAKPROSA
3. KRÅKER av Cord Riechelmann



DEN BESTE BOKA
Kråke-boka. 

DEN KJIPESTE BOKA
Cappelens forslags konversasjonsleksikon var ikke den kjipeste boka i den forstand at den var kjip, men enkelte av bidragsyternes tekster var faktisk kjipe. Spesielt la jeg merke til at Hilde Østbys tekster var jævla irriterende. Overraskende nok stod Gert Nygårdshaug bak veldig mange av tekstene jeg likte ekstra godt. Man kjenner altså ikke alltid seg selv hele tiden. 


tirsdag 30. desember 2014

2014

Etter noen ganske kjipe år, kanskje livets aller kjipeste år (ja, definitivt livets kjipeste årrekke), ble 2014 et svært godt år. Heldigvis. Jeg har sikkert skrevet masse om det her på bloggen fra før av. Essensen av det er at jeg endelig gjør det jeg alltid har villet gjøre. Og det er ikke bare bare. Føler jeg har gått rundt i over et tiår med en konstant lengsel etter noe, og nå er det over. Det er en enorm lettelse.

Jeg skal forsøke å oppsummere året litt.

I 2014 lærte jeg meg å lappe dekk. Og den lærdommen fikk jeg bruk for mange ganger. Jeg tror ikke jeg har syklet så mye som jeg har gjort i 2014. Jeg syklet, syklet og syklet helt til sykkelen gikk i stykker. Var tilogmed med på sykkelritt. Nå ligger den der i boden, ubrukelig. Også jeg som hadde tenkt til å kjøpe vinterdekk og sykle hele vinteren gjennom. Nå må jeg kjøpe en helt ny sykkel istedet.

Andre ting jeg lærte meg dette året: Forskjellen på thiedemanntøyler og glidetøyler, hvordan man setter opp et stillas, hvordan man skiller steinsopp fra annen sopp, hvordan man partiellderiverer funksjoner, grunnleggende atomfysikk, hva adenintrifosfat er, hvordan man systematiserer dyreriket - by heart, om de ulike stjernelivene, hvordan man lager neslesuppe, hvordan man sager trær ved å bruke minst mulig krefter og hvordan man dissekerer høne.

Ting jeg ikke lærte meg i år: Hvordan man smører helt perfekte ski til ethvert føre, hvordan man passer på planter slik at de ikke dør(!*), hvordan man skriver en roman, at 'boklov' ikke er et ord på wordfeud, hvordan holde hælen nede under ridning, å skjule at jeg ikke liker noen, at jeg ikke trenger å ytre absolutt alt jeg mener, og konversere for konversasjonens skyld.

I 2014 ble jeg reddet ned fra vinterfjellet av en snøscooter.

I 2014 så jeg masse på sport på TV. Til å være meg. Svært mye i forhold til tidligere i livet. Fulgte med på vinter-OL, så finalekampen i VM fotball(!) og stort sett alt av World Equestrian Games.

Den beste filmen jeg så var Lars von Triers Nymphomaniac. Etterpå hørte jeg masse på Rammstein mens jeg løp i snøen. Så fikk jeg beinhinnebetennelse fordi jeg løp for mye.

Alle de beste romanene jeg leste i år er skrevet for mange, mange, mange tiår siden. Like etter siste eksamen i år fikk jeg et litteraturmagasin i posten. Bladde i det og denne tanken kom til meg: Jøss, skriver dere om det der ennå? Det er så mange ting jeg som kommer på nytt og på nytt. Resirkulering av idéer og tanker. Da jeg var barn ble jeg skikkelig provosert en gang da noen sa at hadde man lest én bok, hadde man lest alle. Nå, derimot, har jeg begynt å tenke at det faktisk er litt sånn.

I 2014 flyttet jeg til Ås, i min egen leilighet. Begynte å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Spiste sopp til middag hele høsten, ble hjem for fosterkatter fra FOD, og ble økonomiansvarlig i en forening.

Dette skjer i 2015: Jeg skal bli enda bedre til å ri og delta på sprangstevne(r), lære meg kjemi og botanikk, dra på flere ekskursjoner (skal faktisk være på ekskursjon i over halve juni, ute i skogen og ved kysten, det blir gøy!), se den nye Star Wars-filmen og dra til Falun og se ski-VM  og Petter Northugs comeback (haha).

Dette var en av hestene jeg traff i 2014. 
















































*Jeg kan sykt mye om fotosyntese og planteceller, sannsynligvis mer enn folk flest, men å passe på mine egne planter klarer jeg ikke. Oh, the irony!

mandag 29. desember 2014

I attribute my success to this - I never gave or took any excuse. 
- Florence Nightingale 

søndag 28. desember 2014

Québec

Sitter på Grand og venter på reinsdyrstekene våre, drikker eplemost med et hint av sur ettersmak, presset i Askim, ser av og til på dem som sitter på bordet ved oss, langt nok vekk til at jeg blir usikker på om de snakker norsk eller et språk jeg ikke kan, tenker på at det er romjul og på at de kanskje har dratt fra der de kommer fra for å feire jul et helt annet sted, som er her. Kanskje bor de på dette hotellet, eller kanskje de bor på et annet, men har tatt en spasertur bort hit, kan ikke se det på yttertøyet. for ingen her har yttertøy hengende på stolene, alle har lagt det i garderoben, hos garderobedamen som gav meg feil kortnummer, prøver derfor å gi meg en kåpe og et skjerf som ikke er mitt når jeg senere løser det inn, den er ikke min, min kåpe er blå, den blåfargen som man umiddelbart tenker på når man tenker på blå (ihvertfall jeg), blå som blålys, blå som blå legoklosser, med svart krave. Kanskje har de dratt fra Canada, helt fra Canada, landet med verdens lengste kystlinje, verdens lengste landegrense til et annet land (sammen med USA, naturligvis, sånt kan man bare være to om). Når jeg tar en titt på kartet ser det mye større ut enn jeg alltid har tenkt meg det, er mye, mye større enn USA, er faktisk verdens andre største land målt i samlet areal, grenser til den arktiske isen. Det minner meg litt om den gangen jeg så på kart og virkelig forstod hvor stort Grønland er, jeg som tidligere trodde det var kjempelite, kanskje på omtrentlig like stor størrelse som Island, hadde liksom alltid satt dem opp mot hverandre, men nei, jeg tok feil. Måtte se på mange kart da det skjedde, se på Grønland i alle mulige versjoner, var det virkelig sant, er Grønland virkelig så stort? Er dette landet av is og snø, omtrent bare is og snø, så stort? Og nå: Er virkelig Canada, dette landet av snø og skog, masse skog, så mye skog, så stort? Ser for mil for mil med skoger av grantrær, snø og elg, hjort, bjørn, elver fulle av laks, villmarken; tenker på at det er mye større enn i Norge og at jeg nettopp har lest at skogsbilveiene i Norge har gjort at det nesten ikke finnes noen steder i Norge som er mer enn fem kilometer unna menneskelig påvirkning. Tilbragte dagene i jula med å lese om vassdragene, skogsbilveiene, rørlegging av elver og bekker, rasering av Norges kystlinje og brudd på allmennretten, overdreven hyttebygging på fjellet på hver sin dag, noen ganger liggende på sofaen.

Tenk å ha det slik at man bare drar av sted til et fremmed land i ferien, noen dager fri og vi drar hit, til tolv minusgrader, drikker vin og spiser rakfisk, kanskje ikke kaldere enn hjemme, Québec forestiller jeg meg, for er det kanskje ikke fransk jeg hører. Det er nesten som et eget land inne i Canada, jeg så en film derfra en gang, jeg så den én gang, så flere ganger. Flere ganger uten tekst, det var fordi jeg likte den og fordi jeg prøvde å lære meg fransk. Kom ut av det med noen ord som jeg nå kan: Cheval, céleste, mille ville tranquille, myrtille; hest, himmelsk, tusen små landsbyer, blåbær. De drar før vi får desserten vår, brunostparfait med pærekompott. Jeg husker jeg ble lei av filmen etterhvert, når jeg tenker på den nå tenker jeg alltid først på hovedpersonen, hun var helt ok, men kanskje litt for pretensiøs og hipster (til å være den gang, ikke nå). Det neste jeg tenker på er en annen som var med i filmen, en med briller og en markant nese, en nese som man la merke til, og på hvordan hun var, så irritert og sur, bitter, klagde bare over kjærligheten (filmen handlet om kjærligheten), men jeg kan ikke huske hva det var med kjærligheten som var så ille, kanskje var det bare en person hun var bitter på. Når jeg tenker på henne tenker jeg bare på at jeg ikke vil se filmen igjen. Husker en dansescene på en privat fest, hvor det lyser rødt, det er bare røde lys der inne, på hvordan de to hovedpersonene er forelsket i samme person og på hvordan de begge blir skuffet når de finner ut på likt at vedkommende er opptatt av noen andre, ingen av de to. Han som regisserte filmen var visst en wonderkid, han var visst bare atten eller noe. Jeg husker ikke hva han heter eller om han har laget noe igjen, har ikke hørt om noe fra Canada siden.

Kanskje de også har vært på Nasjonalgalleriet. Kanskje gikk de inn på Tronsmo først, kjøpte en bok. Hun kjøpte en bok, Lydia Davis samlede, en pocketbok, som hun leser i på senga på hotellrommet mens han står inne på badet og barberer seg, jeg vet ikke, jeg husker ikke hvordan han så ut, kanskje hadde han skjegg. Han satt med ryggen mot meg, men jeg tror ikke det var noe skjegg. Og hun hadde krøller, kanskje fikset hun håret og sparte boka til flyreisen hjem. Hjem til nyttår, eller kanskje til et annet land, til noen venner i Sverige, i Stockholm. Vi reiser rundt her, her hvor det er mørkt, sånn som hjemme, vi drar ikke til sydlige strøk, vi vil bort, men ha det som hjemme.

KRÅKER av Cord Riechelmann

Kråker er et av favorittdyra mine, så da jeg fant ut at via Instagram at den tyske biologen og filosofen Cord Riechelmann hadde skrevet et portrett av dette dyret og at den nå hadde blitt oversatt til norsk, bestilte jeg den sporenstreks. Lenge har jeg vært fascinert over dens intelligens og sofistikerte oppførsel (som det mennesket jeg er; vil jeg alltid, mer eller mindre ubevisst alltid sammenligne andre arter med min egen? Ja, men det betyr ikke at noen arter er verdt mer enn andre, annet enn hvordan min interesse rettes.) For eksempel er kråker det eneste dyret ved siden av primater som har vist at den, når den står ovenfor et problem, kan finne en løsning spontant, altså løse et problem ved å tenke gjennom hvordan, uten å lære gjennom erfaring eller ved å ha sett andre artsfrender gjøre det samme først. Kråker har også (som mange andre fugler) meget interessante måter å organisere levesettet sitt på, bl.a. lar noen kråker sine barn bli igjen i redet og være med å oppfostre det nye kullet, altså deres søsken, om de ikke selv finner seg noen make med en gang. Eller så danner noen ungkråker som ennå ikke har fått seg maker ungdomsgjenger, litt sånn som når vi bor i kollektiv/bofellesskap før (noen av oss) finner en vi vil gifte oss og heller bo sammen med.

Den kråka jeg kanskje liker aller best, er skjæra. Pica pica heter den på latin, og får meg noen ganger til å tenke på lyden til en viss pokemon. Jeg tilbragte deler av sommeren dette året med å ligge i hammocken og lese På sporet av den tapte tid mens skjærene samlet seg i flokk og kraet som gale hver gang katten kom spankulerende. Det var en fascinerende observasjon. Når katten ikke var der så jeg dem som separate fra hverandre, Det var bare når det var fare på ferde at de oppførte seg som en flokk. Også det, til tider, litt som oss.

Vakker er den også.

Da jeg var yngre var jeg nok mest interessert i en annen kråke, nemlig ravnen. Det hang nok sammen med min interesse for mytologi og det mystiske. I Vesten har ravnen oftest blitt tilknyttet døden, kanskje henger det sammen med det faktum at mange kråker er åtseletere. De spiser kjøtt, men har ikke klo og kraftig nebb, som rovfugler har. (Rovfugler er forøvrig en annen myteomspunnet fugl, hvor mange land har ikke en ørn som nasjonalsymbol.)

Rabenbaum av Caspar David Friedrich.

Kråker handler om kråka som dyr og myteomspunnet vesen, ispedd forfatterens egne observasjoner av forskjellige kråker verden rundt. Siste del av boka utgjøres av beskrivelser av de enkelte kråkeartene, fra den kanskje mest kjente i vår del av verden, gråkråka (Corvus cornix), til den sjeldne floreskråka (Corvus florensis) som bare lever på øya Flores i Indonesia. Innimellom er det fine illustrasjoner av kråker, bl.a. Rabenbaum, malt av Caspar David Friedrich i  ca.1822. (Det er forøvrig en vandreutstilling, Alene med naturenpå Nasjonalgalleriet nå, med malerier av nettopp Caspar David Friedrich, og J.C. Dahl. Om det ikke akkurat er kråketrær å se, er det mange andre trær. Den kan sees til fjerde januar.)

Fin, liten bok altså. Burde interessere flere enn oss som er over gjennomsnittet oppatt av fugler.

fredag 19. desember 2014

Juleferie

Leverte inn siste eksamen igår klokken 11.59, kvitterte for meg; gikk på polet og kjøpte en boks med min yndlingsvin (som er amerikansk, verken italiensk eller fransk), dro på båltur i skogen med biologiklassen og spiste risgrøt og drakk gløgg, dro hjem da mørket kom og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til. Satte meg ved pc-en av vane, sjekket fasit for matematikkeksamen og regnet ut hvilken karakter jeg mest sannsynlig får. Stekte vårruller til middag, hørte på Yelawolf og leste hesteblogger hele kvelden, rotet den bort i en slags rastløshet, juleferie, hva gjør jeg nå? Har tilbragt hver kveld de tre siste ukene ved pulten, lest og lest, øvd og øvd, og så: Er det ferie. Glemte helt bort å vaske klær før jeg tar toget i morgen, planlegger å ta med pensum, begynne på neste semester med en gang. Ja, det sier man bare, sa en studievenn, men man gjør det aldri. Vi kjenner ikke hverandre spesielt godt, det er sikkert og visst.

onsdag 17. desember 2014

Faglitteratur


























Har én eksamen til før juleferie, men har allerede skaffet meg neste semesters pensum og gleder meg til å begynne! (Nesten alle, jeg mangler fysikkboka.) Et av emnene jeg skal ta er kjemi. Det kan bli interessant, i og med at jeg ikke har hatt noe kjemi annet enn det som var i naturfag i første klasse på videregående. Som er cirka 10 år siden.

Koser meg ærlig talt med studiene. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som Hermione Granger i Harry Potter-bøkene, foreta tidsreiser for å rekke alle fagene hun vil ta på Hogwarts. Jeg klarte å stappe inn et ekstra fysikkemne, men kunne godt ha tatt ett til.

Jaja, det er et luksusproblem. Kanskje jeg kan bruke tiden til overs til å skrive i stedet.

lørdag 13. desember 2014

6 dager til juleferie

Jeg kunne aldri bodd på Ås, sier H når hun ringer meg for å be om tips til en gave, hun er på vei til bokhandelen for å kjøpe en presang til en venn som har bursdag. Jeg rekker ikke å si at jeg ikke har lest så mye i det siste, jeg er ikke oppdatert på høstens bøker, men hun kommer meg i forkjøpet: Hva med den boka du instagrammet? The Elegant Universe?, svarer jeg, den har jeg ikke rukket å begynne på ennå, men jeg fikk den anbefalt av noen som har peiling på astrofysikk. Det er bra da, sier hun. Jeg forestiller meg at hun taster ned tittelen på boken, men kommer på at vi snakker sammen, kanskje hun skriver i en notatbok, eller kanskje hun husker det i hodet fordi hun har god hukommelse og jeg kan ikke komme på om hun har god hukommelse eller ikke, kanskje fordi den er helt passe? Helt grei? Apropos, sier jeg. Jeg har nettopp lest Carl Sagans Kontakt, det er en skjønnlitterær bok om universet skrevet av en astrofysiker så det er mye sant i den, men den er gammel, fra 1985, jeg vet ikke om det er så gøy, eller, jeg syntes den var gøy; diskuterer med meg selv, høyt, som N pleier å le av, jeg gjør det visst ganske ofte. Klarer ikke helt å bestemme meg for  hva jeg synes om noe, eller hva jeg kan huske om noe, var det det ene eller det andre? Det gjør ikke noe, sier H, han liker det. Ok, sier jeg og går langs bokhylla mi. Jeg har en til, sier jeg. Tror du han ville vært interessert i Tsjernobyl? Hva sa du, Tsjernobyl? Ja, sa jeg det feil? Ja, jeg tror det, sier H. Det gjør jeg også ofte, en gang sa eksen min at det var fordi jeg leste mer enn jeg snakket med mennesker, du kan en masse ord, men du kan ikke si dem. Da har jeg en bok her, sier jeg, Bønn for Tsjernobyl. Forfatteren var på litteraturfestivalen i år, sier jeg, og skynder meg å legge til: På Lillehammer, fordi det ikke er like logisk for alle at det er akkurat den litteraturfestivalen jeg snakker om, er liksom ikke litteraturfestivalen med stor forbokstav for alle mennesker. Ja, det er bra, sier hun, og jeg tenker fortsatt at hun skriver i en liten skrivebok som hun har med seg i skulderveska eller sekken, på bussen, på vei til sentrum av Kristiansand, fra retning Lund og jeg ser for meg hvilket busstopp hun stopper ved og hvilken bokhandel hun går inn i, den på hjørnet hvor de tre andre hjørnene i krysset er Narvesen, 7-Eleven og Deli de Luca, og så det fjerde, en bokhandel, hvor jeg har kjøpt mange bøker, hvor jeg kjøpte kalkulatoren min i fjor høst da jeg skulle begynne å regne matematikk igjen; de har åpent til syv hver dag, av og til gikk jeg inn dit når det var lenge til bussen gikk.

Jeg kunne aldri bodd på Ås, sier hun, jeg var jo der tidligere i høst, det var bare jorder overalt, og ett eneste kulturhus, alt var sentrert rundt det. Hvordan går det med deg, trives du der? Ja, sier jeg, som om det er opplagt, klart jeg gjør, tenker ikke før etterpå at hun kanskje faktisk lurer på det og ikke skjønner at jeg har flyttet ut på landet, aller minst at jeg faktisk liker det. Jeg skynder meg å si at jeg har fått meg hest på delfôr, en brun varmblodsvallak med hvite tegninger. Hun sier det er fint, har ikke tid til å snakke så mye mer, hun skal rekke toget til Oslo. Dra hjem til jul. Hun skal til Førde også, der slektningene bor, men kanskje vi kan sees i romjula. Ja, sier jeg. Om under en uke har jeg også juleferie. Jeg skal ta toget motsatt vei, til Kristiansand, lese bøker og høre på musikk, vet ikke helt hva, har gått lei av alt jeg allerede hører på. Hører på mengder av musikk mens jeg regner meg bakover alle tidligere eksamensoppgaver. Snakker med katten og glemmer å ta inn avisen. Betaler regninger og krangler på Twitter. Skulle ønske det kunne snø igjen.

onsdag 10. desember 2014

Livet 2.0

Er glad for så mange ting for tiden at alt sammen fortjener en egen bloggpost. Dette er jeg glad for:

- At jeg fikk A på eksamen i cellebiologi i går.

- At jeg har fått meg en hest på delfôr; en skikkelig fin eks-elitekonkurransehest som jeg skal trene masse sprangridning og dressur med. Jeg kommer til å lære masse! Kanskje blir det stevner også, til våren! (Bare jeg finner mitt grønne kort/rytterlisens et sted på loftet hos foreldrene mine. Har jo ikke brukt det siden jeg var fjortis.)

- At emnet Fysikk og natur ikke kræsjer med de obligatoriske fagene jeg skal ha til våren. Hurra! 

- At jeg ble ferdig med 3/4 av eksamene i dag og at The Elegant Universe av Brian Greene ventet på meg i postkassa. Gleder meg til å lese den, har vært særs opptatt av astrofysikk på fritiden i høst. 

- At jeg fikk programmet for intensivemnet Vern og forvaltning av norsk natur som jeg skal ta i januar og allerede har kjøpt pensum, begynt å se på det og er helt superexcited over alle gjesteforeleserne som kommer. Fra WWF, UiO, Sabima, Naturvernforbundet m.fl. Det blir sykt interessant!

- At jeg skal ha fiskegrateng til middag nå, likesom en hyggelig prikk over i-en. 





mandag 8. desember 2014

Miljøsorg

Tidligere i høst deltok jeg i Morgenbladet og Samtidens samtidskonkurranse "Tegn i tiden", hvor man skulle skrive om samtiden. I dag fikk jeg svar om at jeg ikke hadde vunnet, men at teksten i det minste hadde kommet til finalerunden. Det var ihvertfall en slags trøst. Jeg skrev om miljøsorg og har egentlig mye mer å si om dette, bl.a. om ambivalensen som oppstår når man har vokst opp i et hjem som har alt og vet at grunnen er olja. Overført til det større bilde er det det samme med tanke på oss nordmenn. Unge klimaforkjempere skriker høyt om å la olja ligge, men hva er det som har betalt deres kunnskap? For ikke å snakke om helse (det er bare å ta en titt på Aftenpostens helseartikkel her.). Musikere (og andre utøvende kunstnere eller/og skribenter) nekter å ta i mot en pris fra Statoil, men hvor tror de pengene fra statlige stipender kommer fra? Forstå meg rett, jeg har heller ikke lyst til at verden skal gå ad undas, men det er noe å tenke på. Forøvrig er det en tematikk jeg er veldig opptatt av og jeg kommer antagelig til å skrive noe mer om det. Enn så lenge, her er teksten jeg sendte inn, med noen få modifikasjoner som jeg har gjort i ettertid:

--

MILJØSORG

En dag tar jeg med meg en venn og drar på et foredrag på universitetet. Det er Natur & Ungdom som holder det, de serverer nybakt sjokoladekake og epler, mest sannsynlig plukket i en eplehage i nærheten. Det er en professor ved universitetet som holder foredraget, han er i mot vindmøller, snakker om at strømmen vi får fra vindmøller bare fyller det ekstra behovet for strøm som vi skaper når vi setter opp vindmøllene, fremfor at de fyller et behov vi allerede har skaper den bare nytt behov. Nå er det greit å bruke mer strøm, den er jo fornybar. Dessuten, sier han, ødelegger den landskapet. Ikke bare er den stor, men den bråker og lager bevegende skygger, dreper fugler og flaggermus som kommer i dens vei og krever ikke bare plass der den er, men også plass der den skal komme til, bygges opp; for å sette opp en vindmølle på en de plass må det bygges et stort veinett i skogen, fjellet, landskapet; vi må hogge ned trær, lage store åpne sår i landskapet som før var uberørt, vil vi virkelig det? Noen miljøorganisasjoner sier ja, andre sier nei. Professoren sier han har møtt mange mennesker som har mistet rekreasjonsmulighetene sine pga. vindmøller, de kan ikke lenger ferdes ut i den naturen de kjenner og er nær, fordi den er ødelagt, av vindmøller, og det som følger er ikke noe å kimse av, det som følger er en sorg, en ekte sorg. Han har sett voksne mennesker gråte pga. dette, sier professoren. Det er sterkt, det er ikke bare noe man kan avvise. Han kjenner til hyttefolk som har sluttet å være hyttefolk, de ser ikke lenger vitsen med å dra på hytta, naturen er tatt fra dem, vindmøllene stiller den bort,  hensynsløst har de blitt frarøvet noe de elsker, naturen, roen, stillheten, freden.

Omgivelsessorg kalles det. Den er reell, som annen sorg, sorg over å ha tapt noe eller noen. Etter foredraget forblir min mening om vindmøller ambivalent, men jeg forstår at det er mulig å ha en slik sorg. Jeg har også en stor sorg. Og det er denne sorgen som tidligere har gjort at jeg så skråsikkert har ment at vi må ha vindmøller: Hensynet til verden som helhet må gå over noen menneskers rekreasjonsmuligheter. Ikke er jeg skråsikker lenger, fordi jeg har fått ny kunnskap og etterhvert innsett at heller ikke det er nok, jeg må lese mer, men poenget er at jeg tenker slik, om alt. Det er sorgen sin skyld, som går hånd i hånd med angsten og sinnet. For miljøproblemene denne planeten står overfor har gitt meg en sorg, siden så lenge jeg kan huske. Det er ikke bare fornuft og rasjonalitet som for lengst har fått meg til å droppe julegavene til jul, til å ta toget fremfor å fly, til å legge om kosten til hovedsaklig vegetarisk, til å holde meg våken til butikkene har stengt og dykke i søppelcontainere for å «redde» spiselig mat som har «gått ut på dato», og ikke minst, til å droppe litteraturstudiene til fordel for biologistudiet. Det er sorgen og smerten over å bevitne hvordan vi mennesker behandler denne planeten, som om den er til for oss. Det er sorgen over å vite at polene smelter, at levestedene til så mange arter (og derfor også artene i seg selv) er i fare for å dø ut. Sorgen over alt det menneskeskapte som havner ute i naturen, til skade for alle som ikke er oss (mennesker). Angsten for hvordan det skal gå, for de raske miljøforandringene, været, klimaet. Det er ikke tordenet i seg selv jeg er redd for der jeg ligger i senga og hører tidenes tordenvær. Det er klimaforandringene jeg er redd for. Ikke for min egen del, ikke for menneskenes del, men for alle de andres del. På vegne av alt levende, det biologiske mangfoldet. Og det er ikke bare jeg som føler det slik, selv om det ofte har føltes slik, der jeg skaper dårlig stemning ved å kritisere mine middelklasseforeldres valg av bil, eller lar være å gratulere noens lykkelige omstendigheter, fordi alt jeg klarer å tenke på er overbefolkning og alle ringvirkningene et menneske til kommer til å skape; enda et menneske, enda et livs (over)forbruk. Det er ikke fordi jeg er et udannet og uhøflig menneske. Det er sorgen og angsten min. Jeg er ikke i stand til å legge den vekk, nettopp fordi den er ektefølt, ligger der i brystet mitt og knuger som enhver annen sorg, en sorg jeg trodde jeg var nokså alene om, før den drev meg til å avslutte litteraturstudiene til fordel for biologistudiet, hvor jeg endelig traff likesinnende. Hun som hadde to storesøstre som jobbet som sivilingeniører i oljebransjen og var bestemt på at hun, i det minste, ikke skulle gjøre det samme. Hun som hadde bodd i oljebyen og som nå hadde flyttet til landet, det var bedre å studere fysikk her, hun hadde jo ikke tenkt til å bli dratt inn av oljeselskapene. Hun som kom fra vestkanten og hadde sett seg lei av fokuset til vennegjengen; dyre merkejakker og -vesker, det stadige jaget, hun hadde sett hvor meningsløst det var og flyttet vekk. Folk som gjengjente logoen til Sea Shepherd på pc-en min og kom i prat med meg. Eller som i noe jeg leste og gjenkjente, sittende på toget, i den nyeste til Naomi Klein, 'This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate': But what should we do with this fear that comes from living on a planet that is dying, made less alive every day? First, accept that it won't go away. That it is a fully rational response to the unbearable reality that we are living in a dying world, a world that a great many of us are helping to kill, by doing things like making tea and driving to the grocery store and yes, okay, having kids. Next, use it. Fear is a survival response. Fear makes us run, it makes us leap, it can make us act superhuman. But we need somewhere to run to. Without that, the fear is only paralyzing. So the real trick, the only hope, really, is to allow the terror of an unlivable future to be balanced and soothed byt the prospect of building something much better than many of us have perviously dared to hope. I mange år, miserabel, men uvitende om hvorfor, gikk jeg rundt med sorgen og angsten uten å gjøre noe med det. Jeg var ung og manglet realfagskompetanse, hadde ikke troen på meg selv, før jeg en dag bare måtte gripe saken i egne hender. Tvang meg selv til å regne matematikk, forstå det, slik at jeg kunne begynne på biologistudiet og gjøre noe. Hele tiden var det sorgen og angsten som drev meg fremover, og jeg fikk det til. Fordi målet var så klart, hadde ikke vært klarere. Det var utenfor meg selv. Kanskje er det idealistisk og fånyttes, kanskje tilogmed naivt. Min venn, hun som ble med på foredraget, ler av meg når vi kommer hjem til meg og sitter i sofaen og drikker te, tror du at du skal redde verden. Jeg vet at jeg ikke kan, men jeg skal være med å prøve, sier jeg. Det finnes ikke noen mellomting, med alt jeg vet og stadig får vite mer om går det ikke an å legge smerten vekk, skyve den bort og late som om den ikke finnes. Ikke igjen, det har jeg allerede gjort, og da tærte den på kroppen, spiste den meg opp. Jeg gikk rundt og ønsket meg helt andre steder, et annet liv enn det meningsløse. Og kanskje er det fortsatt meningsløst, som min venn har påpekt flere ganger: Hvis du ikke skal ha noen barn, hvem er det du skal etterlate denne planeten til da? Også da igjen: Jeg bryr meg om de levende her og nå, og de fremtidige generasjoner av andre arter enn oss selv. Men hvis det ikke er mennesker her, hvem skal sette pris på naturen da? Et tåpelig, antroposentrisk spørsmål. Har ikke alt i verden sin egenverdi? Et begrep jeg vanskelig klarer å forklare og argumentere for, kanskje er det nettopp derfor egenverdi finnes? Verdien skal ikke måles opp i mot noe, den bare er. Naturen skal være, den eksisterer uten at noen ser den. Den er som kunnskapen, verdt noe i seg selv, ikke i hva den skal brukes til.

En uke senere, etter å ha besøkt hytta som min pappa og min bestefar bygde på åttitallet, en hytte som befinner seg i et område hvor det vurderes å sette opp vindmøller, befinner jeg meg på en forelesning i zoologi. Foreleseren nevner en fatal utsetting av en type kreps i et vassdrag en gang på søttitallet, da den statlige etaten kalt Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske måtte betale fem millioner kroner i erstatning etterpå. En liten trøst for en stor sorg. Siden, i 1985, byttet det navn til Direktoratet for naturforvaltning. Siden igjen, i 2013, slått sammen med Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet. Kanskje er det en slags trøst; det har gått fra å handle om hvordan vi skal kunne utnytte naturen mest til å handle om dens egenverdi, ihvertfall i navnet. Forhåpentligvis i handling også.

søndag 7. desember 2014

Om å komme hjem

Innimellom celleanatomi, cellesykluser, celledifferansieringer; innimellom kloroplast, klorofyll, mitokondrier, plastider, virus; innimellom amøber, sporedyr og flagellater; innimellom malariaparasitter, tsetsefluer, mygg, lakselus og dinoflagellater; innimellom nitrogen, oksygen, karbon, svovel, fosfor og hydrogen; innimellom cyanobakterier, kiselalger, vannlopper og zoobenthos tenker jeg: det er så mye jeg vil skrive. Det er så mye jeg vil si noe om. Men så sitter jeg der foran pulten, pc-en som lyser blåaktig, omgitt av matematikkbøker, labrapporter og flertallige skisser av meiosen og sitronsyresyklusen i den aerobe celleåndingen, der sitter jeg og jeg vet ikke hva jeg har å si. Eller snarere: jeg vet hva jeg har å si, men det er vanskelig å skrive det. Noe om at verden er blitt stor og at ting rører meg på en annen måte enn det har gjort. Eller, det har alltid rørt meg slik, men jeg har bare opplevd en flik av det, ikke holdt ved det. Andre ganger tenker jeg at det er uinteressant å lese om det som er godt. Hva er det å si om det som bare er godt? Hva er det å si om livet når det er bra? Ingenting, å skrive om det er banalt, meningsløst, kjedelig. Jeg har ikke møtt noen som har fått meg til å ville endre narrativet på livet mitt. Jeg har ikke tenkt til å skrive om hvordan alle ting ledet opp til et viktig punkt, hvor alt ble annerledes, selv om de finnes i mine tankeeksperimenter, noe jeg holder på med mens jeg går og ikke hører på musikk.

Det hender noen ganger at jeg nesten brekker meg når jeg tenker på livet før. Det hender jeg scroller tilbake på instagram, kanskje mest for å minne meg selv på hvordan jeg heldigvis ikke har det lenger, føle en slags takknemlighet. Til hvem?, spør den jeg alltid snakker med. Til meg selv mest, kanskje, svarer jeg. 

I ti år pleide jeg å drømme om at hesten min ikke var død likevel, men at han stod og ventet på meg i en stall, det var bare jeg som hadde glemt ham. Så begynte jeg å ri ordentlig igjen og jeg har ikke drømt det siden. Jeg tenker noen ganger på at det er hester som har reddet livet mitt. Det er ihvertfall svært vanskelig å beskrive hvor stort dette savnet har vært. (Og hvor mye lettere det er å leve når de er der.)

Det er ikke bare hestene heller. Det er studiene også. I veldig, veldig mange år lå det i bakhodet mitt at jeg ville bli biolog. I veldig mange år tenkte jeg på det som tapt, at det var for sent, at jeg aldri kom til å bli det. I veldig mange år gjorde jeg helt andre ting. I veldig mange år drev jeg med ting som jeg trodde skulle gjøre livet godt, for det er det vi alle lengter etter, ikke sant, et balansert liv, et liv hvor det vi gjør ikke er fjernt fra det vi ønsker; et liv hvor man ikke stadig vekk spiddes av små stikk av vemod, savn, lengsel; et liv hvor man ikke alltid bærer på noe, en stadig tilbakevendende følelse av at livet kunne vært noe annet. Også dét har jeg gjort noe med. Jeg sitter her, mitt første semester på biologistudiene er snart over. Om to dager har jeg eksamen. Jeg sitter og skriver fordi jeg er så trygg, jeg vet det kommer til å gå bra.