fredag 1. november 2019

Kjønnsstatistikk oktober

50/50 menn og kvinner i oktober, akkurat sånn det burde være?

PS: Her kan du lese om salgsboom for kvinnelige norske forfattere. 

Mannlig forfatter som jeg fikk
anbefalt av en mann. (Veldig bra bok, da, jeg skal
innrømme det.)

torsdag 31. oktober 2019

Litteratur i oktober

Noen av bøkene jeg leste i oktober, noen av bøkene jeg tenkte å begynne på,
noen av bøkene jeg begynte på, men ikke fullførte (ennå), og bøker som ikke
er mine og som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å lese. (Og Barney the Bear.)




















SAKPROSA 
1. SKIKK OG BRUK av Sigrid Sollund
2. BLI MOR NO? av Kristina Leganger Iversen
3. 33 NORSKE TRÆR av Ole Mathismoen
4. DOWN TO EARTH: POLITICS IN THE NEW CLIMATIC REGIME av Bruno Latour

PROSA 
5. DRAPET PÅ KOMMANDANTEN. BOK 2 av Haruki Murakami

POESI
6. F. EKS. JULI av Eldrid Lunden


Den beste boka jeg leste i oktober må ha vært Bli mor no?. Var også meget interessant å lese Latours lille bok, og Skikk og bruk, en moderne skikk og bruk-bok som jeg lærte mye av. Etter å ha lest den har jeg i større grad begynt å starte e-poster med 'kjære' i stedet for 'hei', selv om jeg ikke kjenner vedkommende jeg skriver til så godt. Det er visst nemlig god skikk og bruk å gjøre det. Ikke var boka bare interessant og lærerik, men morsom også.

Den kjipeste boka jeg leste var Murakami, som jeg tidligere i dag leverte inn en litt laber anmeldelse av. Likte den første boka, men ikke bok nummer to. Det er typisk Murakami, synes jeg. Begynner bra, og så daler det bare nedover og jeg begynner å kjede meg.

I morgen skal vi på livets første utenlandsreise med baby. Det blir neppe noe lesing på reisen da. Hei!

onsdag 2. oktober 2019

Litt septemberstatistikk

7 av 9 bøker i september var skrevet av damer, 78 % damer altså. 

Hva er unnskyldningen denne gangen? At jeg har lest om amming og mamming? Det er nok litt av grunnen, men ikke hele. 

Jeg holder for tiden på å lese Den afrikanske farmen av Karen Blixen. Det står om den at da Hemingway vant nobelprisen, sa han at prisen heller burde ha gått til Isak Dinesen og Den afrikanske farmen. Hadde han sagt det om han visste at Isak Dinesen egentlig var kvinnen Karen Blixen? 

Ikke vet jeg. 

tirsdag 1. oktober 2019

Litteratur i september

I september fant jeg ut at noen har skrevet en masteroppgave om Grunnleggende plantediversitet. Der blir romanen bl.a. lest opp mot Arne Næss' dypøkologiske teori. Det er litt av en ære å bli lest så godt og grundig!

Apropos det, så tok jeg over som redaksjonssekretær i Forfatternes klimaaksjon i forrige uke. Tips meg gjerne om forfattere dere ville likt å se på nettsiden!

Ellers har jeg begynt å anmelde bøker igjen, etter en liten sommerpause. I helga var vi på hytta og der leste jeg Pupp? En skikkelig skuffende bok. I grunnen var det en del skuffende bøker denne måneden. En positiv overraskelse var imidlertid Du vet at du vil. Den var slettes ikke som jeg hadde forventet, mye mer interessant enn som så!


PROSA
1. ALDRI, ALDRI, ALDRI av Linn Strømsborg
2. MEG, MEG, MEG av Linnéa Myhre
3. FUGL av Sigbjørn Skåden
4. PRZEWALSKIS HEST av Maja Lunde
5. DU VET AT DU VIL av Kristen Roupenian

SAKPROSA
6. PUPP? av Mina Lystad og Kristin Grue
7. MAMMA FOR FØRSTE GANG av Gro Nylander

POESI
8. KOM OG SETT MEG I ORDEN av Kristian Bergquist
9. HADDE DU BODD HER HADDE DU VÆRT HJEMME NÅ av Kjersti Bjørkmo

torsdag 5. september 2019

Kjønnsstatistikk i august

Leste fire bøker i august, og alle var skrevet av damer.

Som jeg allerede har nevnt, er jeg mest opptatt av å lese om babyer og mammaer for tiden, så det er kanskje ikke så rart at det blir høy kvinneandel da. Sånn får det bare være.

Dette bildet er staget, men det er sant
at jeg gikk rundt med baby i bæretøyet
mens jeg leste i denne romanen
(Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg). 

onsdag 4. september 2019

Litteratur i august


Besøkte Hamsuns skrivestue på Nørholm i Grimstad tidlig i august
 (på Hamsuns fødselsdag den 4., faktisk). 


I august begynte jeg på masterstudier i litteraturvitenskap på UiO. Det er noen uker siden, og jeg har bare vært på ett seminar (av sånn ca. åtte). I dag droppet jeg å dra på seminar for å dra på barselyoga med Tobie i stedet. Det var skikkelig koselig. Jeg skjenket hovedpersonen i Velkommen til dyrehagen en takknemlig tanke. Det er flere uker siden jeg leste den boka, men jeg tenker fortsatt på den nesten hver dag. Den er nesten litt som en venn. Det er kanskje ikke så rart, siden den handler om babyer og en relativt ny mor - en kvinne som først ikke ville ha barn, men som så ville, ville, ville, og det er jo meg. Jeg elsket å lese den boka. Hør her da: 

Verden er rund. For det meste har det ikke vært mulig å leve her. For det meste har vi ikke levd; vi gjør det nå, menneskeslekten dukket opp i siste minutt før midnatt. Mine døtre fantes i meg da jeg fantes i min mor, da jeg ble løfta ut i lyset. 
     Du kan lese ti tusen bøker om krigene menneskene har ført mot hverandre, massemordene, massakrene. Men det finnes en annen historie også, den er større. Ingen skriver den, men den synges hver dag og alle har sunget den. En sang uten ord. Den bæres, den løftes og den holdes. Varsomt på armen. 

Eksemplaret mitt er stappa av eselører, så jeg kunne fortsatt, men det har jeg ikke tid til. Bare les boka? 

Leser visst bare om livet med barn for tiden, eller livet uten (jeg leste Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg her forleden). Sånn er det jo, i hvert fall for meg: når noe stort i livet har skjedd, er det gjerne det jeg vil lese om. Til og med under et seminar om Roland Barthes (det ene seminaret jeg klarte å kare meg til, med baby og ektemann og brystpumpe på slep), klarte jeg å få innlegget jeg skulle holde til å handle om barn - av alle kapitlene i Mytologier valgte jeg nemlig å presentere kapitlet 'Romaner og barn'. (Det er egentlig et ganske kjedelig kapittel, ganske passé, men det fikk jeg ikke rede på før jeg hadde valgt kapittelet - kun basert på overskriften.) 

Neida, jeg leser litt andre ting også. F.eks. leser jeg meg SAKTE gjennom novellesamlingen Du vet at du vil av Kristen Roupenian og Mansfield Park av Jane Austen (pensum!). I august leste jeg en diktsamling av Eldrid Lunden, og det var nydelig. Og Svømme hjem av Deborah Levy som kommer på God natt, Oslo om et par uker!!! Det gleder jeg meg til. Fin roman, forresten. Leste ingenting dårlig i august. Eller jo, det gjorde jeg, men de bøkene avbrøt jeg bare. (Det er en ny egenskap jeg har fått etter at Tobie kom - jeg legger fra meg bøker. Før leste jeg alltid til siste side, men ikke nå lenger. Jeg gidder bare ikke.)

Fortsettelse følger. God bokhøst!


SAKPROSA 
1. MAMMASJOKKET av Helena Brodtkorb 

POESI
2. DET ER BERRE EIT SPØRSMÅL OM TID av Eldrid Lunden 

PROSA 
3. SVØMME HJEM av Deborah Levy
4. VELKOMMEN TIL DYREHAGEN av Silje Bekeng-Flemmen

tirsdag 6. august 2019

Kjønnsstatistikk juli

Én av de fem bøkene jeg leste i juli var skrevet av en mann. 20 % menn og 80 % damer, altså. (Samme ratio som i måneden før.)

Jeg kan nevne at boka som var skrevet av en mann, Se på oss nå av Geir Gulliksen handlet ganske mye om babyer og brystmelk til å være skrevet av en mann. Jeg vet ikke helt hva det skal bety, om det betyr noe.

På et tidspunkt var jeg på biblioteket og lånte en haug bøker, det var noen dager før babyen vår ble født. Jeg trakk ut en roman fra hylla, en roman om en nybakt mor skrevet av en mann. Jeg gikk med den i favnen en stund, før jeg plukket ut så mange bøker jeg ville lese at jeg var nødt til å legge fra meg noe. Da la jeg fra meg romanen om en nybakt mor skrevet av en mann. Jeg tenkte vel noe sånt som denne er kanskje ikke så interessant likevel. (Sier dette noe om mine fordommer?)

Imidlertid tok jeg med Fugl av Sigbjørn Skåden med hjem, så den skal jeg lese snart. Forhåpentligvis før dette arrangementet på Arendalsuka om en ukes tid.

mandag 5. august 2019

Litteratur i juli

Under pæretreet med en sovende baby leste jeg Isakstuens Rase.


I juli fødte jeg en baby, så jeg fikk ikke lest så mye. Over halvparten av bøkene ble lest før. Etterpå brukte jeg flere uker på å lese Se på oss nå. 

Ingenting av det jeg leste i juli var spesielt dårlig. Best likte jeg Echo Mountain og Rase. Sistnevnte var enda bedre enn Vær snill med dyrene, som jeg forøvrig også likte godt.

Nå hygger jeg meg med barselbølgen i norsk samtidslitteratur. Har nettopp lest Velkommen til dyrehagen av Silje Bekeng-Flemmen, men det får jeg fortelle mer om ved en senere anledning, når babyen ikke er sulten.


PROSA
1. SE PÅ OSS NÅ av Geir Gulliksen
2. FERDIG MED TING av Prableen Kaur 
3. SMILEFJES. TOMMEL OPP. REGNBUE. av Victoria Durnak
4. RASE av Monica Isakstuen

SAKPROSA
5. ECHO MOUNTAIN av Anna Kleiva

tirsdag 2. juli 2019

Kjønnsstatistikk juni


En av mennene jeg leste i juni. 

En bok jeg leste i juni som både menn og
kvinner skrev i. 

I juni leste leste jeg flest bøker av kvinner. 80 % av det jeg leste var skrevet av kvinner, bare 20 % av det jeg leste var skrevet av menn. Det kan også nevnes at den beste skjønnlitterære boka jeg leste var skrevet av en kvinne (The Mars Room av Rachel Kushner), og at den dårligste skjønnlitterære boka jeg leste var skrevet av en mann (Nickel-guttene av Colson Whitehead). 


Det skal også sies at jeg leste en del babybøker denne måneden, og de er som oftest skrevet av kvinner. I hvert fall de jeg velger å lese. (Min ektemann leste også en babybok denne måneden, og den var faktisk skrevet av en mann - så de finnes faktisk.)

I juli planlegger jeg imidlertid å lese Gun Island av Amitav Ghosh, og han er jo en mann. Det må være over ti år siden jeg leste en roman av ham sist, men jeg husker jeg likte den godt (Et hav av valmuer). 

mandag 1. juli 2019

Litteratur i juni

I juni har jeg stort sett hatt permisjon og bare ventet på at babyen skal komme, så jeg har lest en del bøker (fødebaggen har jeg derimot ennå ikke pakket...).

Den aller beste skjønnlitterære boka jeg leste var The Mars Room av Rachel Kushner. Tips til sommerferien, sier jeg bare! The Great Derangement av Amitav Ghosh var den aller beste sakprosaboka. Meget interessant om det å skrive under den økologiske krisa, og nå har jeg den nyeste romanen til Ghosh klar på lesebrettet (Gun Island). Kanskje jeg får lest den før babyen kommer, kanskje ikke.

Den dølleste boka jeg leste var Nickel-guttene av Colson Whitehead. Jeg fatter ikke hvorfor det er så stor begeistring rundt ham, jeg synes romanene hans er fryktelig platte. Karakterene hans har jo ikke noe liv. Styr unna.

Det hender jeg tenker på å skrive et eget innlegg med tips til sommerlektyre, men så går tiden til andre ting. For eksempel svømming og lesing. Men jeg tipser jo om bøker hver måned, og det man leser til andre tider i året kan man vel lese om sommeren også. (For eksempel bøkene jeg skrev om i februar.)

God sommer!


Leste (et utvalg av) talene til Thunberg samlet,
men hadde lest/hørt dem før alle sammen. 

Har skrevet et essay om cli-fi i sommerens utgave av BLA.
Essayet kan også leses på nett her. 

Den beste boka jeg leste i juni! Les den!

Ektemann leste The Vegetarian, jeg leste Den ærlige
bedrageren. Vegetarianeren
leste jeg på norsk i fjor,
og jeg tenker på den ennå. Det er en bok som bare blir bedre
med tiden. Apropos er det en fin artikkel om Han Kang i
nyeste nummer av BLA
, i anledning hennes besøk på årets
litteraturfestival i Lillehammer. 

Leste en bok av Vigdis Hjorth. Ikke en av hennes beste. 

Hoppet i taket da jeg leste at Nørholm åpnes for
publikum i august! Her kan man kjøpe billetter. 

Badet i havet og begynte på Echo Mountain av Anna
Kleiva. 


PROSA
1. CIRCE av Madeline Miller
2. HOTELL MONTEBELLO av Rebecca Wexelsen
3. TAKK, GANSKE BRA av Vigdis Hjorth
4. DU ER MEG FOR SØVNIG av Caroline Kaspara Palonen
5. CITY OF GIRLS av Elizabeth Gilbert
6. NICKEL-GUTTENE av Colson Whitehead
7. DEN ÆRLIGE BEDRAGEREN av Tove Jansson 
8. HERR LEONARD LEONARD av Kjell Askildsen
9. THE MARS ROOM av Rachel Kushner

SAKPROSA
10. THE GREAT DERANGEMENT av Amitav Ghosh
11. SMÅEN BLIR FØDT av Gro Nylander
12. SMÅEN 0-2 ÅR av Gro Nylander
13. MIRAKLENES TID av Hedvig Montgomery
14. THIS IS NOT A DRILL av Exctinction Rebellion
15. NO ONE IS TOO SMALL TO MAKE A DIFFERENCE av Greta Thunberg 

POESI
16. ØY, ØY av Caroline Kaspara Palonen

torsdag 20. juni 2019

[T]he climate crisis is also a crisis of culture, and thus of the imagination.
- Amitav Ghosh, The Great Derangement

lørdag 1. juni 2019

Litt kjønnsstatistikk for mai

Denne måneden leste jeg seks bøker skrevet av menn, og åtte bøker skrevet av kvinner, det vil si omtrent 50/50. (42,8 % menn og 57,2 % kvinner for å være nøyaktig.) Det meste av skjønnlitteraturen jeg leste var skrevet av kvinner, bortsett fra to grafiske bøker, og en roman av Omar El Akkad, American War. (Jeg holdt det jeg lovet i forrige måned.) Ellers stod mennene bak månedens sakprosa (men det skal sies at Third Culture Kids var en antologi med både kvinner og menn i, selv om redaktøren altså var mann).

American War må jeg si noe om. Jeg fikk den anbefalt på Twitter av flere da jeg etterlyste cli-fi-litteratur, og overalt på internett omtales den også som cli-fi-litteratur. Skuffelsen var dermed STOR da jeg leste den. Bortsett fra introen og bokas premiss, at den omhandler et USA som er i borgerkrig en gang inn i fremtiden (rundt 2090) på grunn av uenigheter om bruk av fossilt drivstoff, handler den svært lite om klima. Først tenkte jeg: Typisk menn å måtte ty til krig for å gjøre klima og miljø interessantMen ok, la meg se hva den har å si da. Romanen viste seg å ikke ha noe særlig å si om klodens klimatiske omgivelser i 2090. Først og fremst beskrev romanen radikalisering og terror under krig, og det kunne romanen like godt ha tatt for seg ved å skrive om den faktiske borgerkrigen som var, fremfor å finne opp en ny. At sørstatene og nordstatene i USA hadde gått til krig på grunn av The Sustainability Act var bare en liten detalj som El Akkad ikke gadd å skrive noe mer om. Hvorfor The Sustainability Act ble opprettet, hva den innebar, hvordan omgivelsene i landet hadde blitt osv. ble knapt beskrevet.*  Etterpå leste jeg en haug intervjuer med Omar El Akkad, og stadig ble American War omtalt som en cli-fi-roman. Jeg tror det er derfor jeg ble så irritert. Å kalle romanen en cli-fi-roman er en overdrivelse. Hadde jeg lest den med et annet utgangspunkt, uten å tenke på den som en cli-fi-roman, hadde jeg kanskje likt den bedre. (Eller ikke, krig er jo veldig kjedelig å lese om - det måtte kanskje et lokkemiddel som klima og miljø til for at jeg skulle gidde å lese en roman om krig.)

Ok, det var den ranten. Ellers dro jeg på et forfatterarrangement med en mannlig forfatter. Det var i anledning utgivelsen av Robert Macfarlanes Underland. Macfarlane er visst en kjent og velrenommert forfatter i sjangeren naturlitteratur, men helt ny for meg. Forfatterintervjuet jeg overvar var interessant, men etter to kapitler inn i Underland kan jeg ennå ikke si at jeg er så veldig begeistret. Vi får se.

Ellers leste jeg hele to bøker av Adrian Tomine, og det blir neppe de eneste, for det var skikkelig bra. Her er en god anmeldelse av Killing and Dying. "Anbefales på det varmeste", som de sier.





*Apropos, er det noen forfattere som tar utfordringen å skrive om bompengekrigen? 

fredag 31. mai 2019

Litteratur i mai

For første gang i mitt liv ble jeg invitert til Litteraturfestivalen i Lillehammer, men jeg kunne ikke dra siden jeg er høygravid. Jaja, jeg satser på å bli invitert igjen en annen gang.

Noen litteratur-relaterte ting som derimot skjedde:

- Jeg fulgte Viet Thanh Nguyens twitter-tråd i anledning 'Asian Pacific American Heritage Month', hvor han hver dag i mai anbefalte en Asia-amerikansk forfatter. En av anbefalingene var den grafiske romanen Shortcomings av Adrian Tomine, som jeg leste og likte, men enda bedre likte jeg Tomines Killing and Dying. Det er ikke en grafisk roman, men en grafisk novellesamling. Anbefalt sommerlesning!

- Kickstarterkampanjen til antologien An Invite to Eternity startet.

- Judith Kerr døde, og jeg kom på at jeg faktisk leste den søte The Tiger Who Came to Tea tidligere i år, uten å sette den på lista over bøker lest. Jeg må ha tenkt noe så teit som at barnebøker ikke telles, men hvorfor det, egentlig? The Tiger Who Came to Tea er jo kjempebra! Mye bedre enn mye litteratur for voksne. Derfor setter jeg den på lista nå.

- Jeg deltok på et arrangement med en MANNLIG forfatter! Det var et forfatterintervju med Robert Macfarlane i anledning utgivelsen av Underland. (Men det kan jeg heller fortelle mer om senere, når jeg teller opp månedens kvinne/mann-ratio).

- Jeg skrev et essay om cli-fi til BLAs neste nummer. Følg med (om det skulle være interessant)!


Tok en tur i Cambridges botaniske hage, hvor jeg
 avsluttet denne novellesamlingen. 

En dag satte vi oss ved elva Cam for å lese. 

De beste bøkene jeg leste i mai: Lost Objects, Hot Milk og Killing and Dying. 

Den mest opprørende boka jeg leste i mai: The Uninhabitable Earth. 

Den dårligste boka jeg leste i mai: The Birdwoman's Palate (som jeg sant skal sies begynte på en eller annen gang i fjor, men ikke leste ferdig før nå). Ikke les den. 

Den mest overvurderte/skuffende boka jeg leste i mai: American War. (Det kan jeg også fortelle mer om når jeg går gjennom kjønnsstatistikken for mai.)


PROSA
1. GOLD FAME CITRUS av Claire Vaye Watkins 
2. LOST OBJECTS av Marian Womack
3. AMERICAN WAR av Omar El Akkad
4. THE DREAMERS av Karen Thompson Walker
5. THE BIRDWOMAN'S PALATE av Laksmi Pamuntjak
6. THE CHANGELING av Joy Williams
7. THE TIGER WHO CAME TO TEA av Judith Kerr
8. HOT MILK av Deborah Levy

POESI
9. GJENTAGELSESTVANG av Joanna Rzadkowska

SAKPROSA
10. THE UNINHABITABLE EARTH av David Wallace-Wells
11. A BRIEF HISTORY OF INDONESIA av Tim Hannigan
12. THIRD CULTURE KIDS av Aon Raza Naqvi (red.)

GRAFISK FIKSJON
13. SHORTCOMINGS av Adrian Tomine
14. KILLING AND DYING av Adrian Tomine

onsdag 29. mai 2019

Skal det være et nett? Eller en kritisk lesning av din egen tekst?














I dag startet Kickstarter-kampanjen for An Invite to Eternity. Her kan du støtte boka og forlagets fremtidige bøker og få et nett, en kritisk lesning av din egen tekst, eller rett og slett et eksemplar av boka på kjøpet. (E-bok eller paperback, velg selv!) Mulighetene er mange, og ett pund er også et bidrag!

PS: Nevner igjen at jeg har med et bidrag i boka, i tilfelle det var uklart før. Dette er jo (en slags) reklame/selvpromotering?

lørdag 25. mai 2019

An Invite to Eternity

En av tingene jeg har holdt på med det siste halvåret her i England, har vært å skrive et bidrag til antologien An Invite to Eternity. Antologien er en samling prosatekster om merkelig/underlig (uncanny/strange) natur, redigert av forfatterne Marian Womack og Gary Budden. Mitt bidrag, med tittelen 'Snow, wind and diesel', handler om en forsker som har stukket av til Arktis. Det har vært ganske annerledes, men gøy, å skrive på engelsk og i en helt annen sjanger enn jeg vanligvis har skrevet i.* Antologien gis ut på Calque Press til høsten. Ville bare vise dere det fine omslaget, og si at jeg gleder meg! 


































Her er forresten de andre bidragsyterne: Helen Marshall (forord), Naomi Booth, Tiina Raevaara, Timothy J. Jarvis, Alexandra Manglis, DP Watt, Vida Cruz, Claire Dean, Regina Kanyu Wang, Malcolm Devlin, Gareth E. Rees, Usman T Malik, Camilla Grudova og Alberto Chimal.



*Ja, jeg er klar over at jeg skriver masse om natur, men til nå har det vært mer realistisk enn spekulativt. 

onsdag 15. mai 2019

I think the term ‘climate change fiction,’ as a descriptor of genre, will eventually fall out of use–much the same way we don’t tend to use the phrases ‘love fiction’ or ‘loss fiction’ to describe stories about foundational components of the human experience. The role of fiction in society is to wrestle with what it means to be human, and climate change is a deeply human thing. As such, I don’t think it imposes any new obligations on those who write about it, but rather indicts as delinquent those who don’t.
- Omar El Akkad

tirsdag 14. mai 2019

Ereocene

Det internasjonale naturpanelet, IPBES, slipper en rapport om tilstanden til verdens biologiske mangfold. I rapporten står det at går nedover med artsmangfoldet, en million arter kan dø ut i løpet kort tid. Habitatødeleggelse er den største trusselen mot mangfoldet; at vi mennesker stjeler arealer fra villmarken for å dyrke mat på den i stedet, at vi bygger veier slik at vi fragmenterer landskapet. Det er vanskelig for små dyr å passere en firefelts motorvei. For de aller minste er det til og med vanskelig å passere en grusvei i skogen. Hvorfor må de passere den? De må passere den for å finne mat, for å finne en make.

Rapporten forteller ikke om noe nytt. Biologene har visst det lenge, naturvernorganisasjonene har visst det lenge. Jeg meldte meg inn i en naturvernorganisasjon for flere år siden nettopp på grunn av dette. Ecocide. Jeg kunne ikke bare sitte og se på.

Vi har visst det lenge, men likevel skriver avisene om rapporten som om det den melder om er noe nytt. FN slår alarm, skriver de. På sosiale medier spør folk hva vi skal gjøre. Har de glemt Rio i 1992, Aichi-målene fra 2010? Har de glemt WWF-rapporten som kom ut for et par år siden, som fortalte at en tredjedel av verdens dyreliv har blitt borte i løpet av de siste førti årene? Har de glemt Elizabeth Kolberts The Sixth Extinction fra 2014, som fortalte om flaggermusene og froskene som blir rammet av sykdommer som spres rundt i vår globaliserte verden - folk reiser hit og dit, og med seg sprer de fremmede arter, patogener som flaggermusene og froskene ikke har fått noen sjanse til å utvikle motstandsdyktighet mot? Slike ting tar tid. Det er som du, når du blir født. Når du kommer har du ennå ikke utviklet immunforsvaret ditt helt. Det tar tid. Det er noe kroppen må lære seg.

Har de glemt Half-Earth fra 2016, hvor E. O. Wilson foreslo at vi i stedet for å kalle vår tidsalder Antropocen, heller burde kalle den Ereocene - ensomhetens tidsalder?

Oss og artene som ikke lenger finnes. Oss og de som en gang fantes, spøkelsene etter dem, gjenferdene på verdens zoologiske museer og herbarier.

I Half-Earth skrev Wilson også en nekrolog over alle verdens arter av elvemuslinger som ikke lenger finnes. Det var en lang liste av navn, etterfulgt av R.I.P. Hvil i fred.

De fantes milliarder av den over den hele nordlige halvkule før, men nå finnes den knapt lenger. Førti prosent av den europeiske bestanden av elvemuslinger finnes i Norge, men den er truet. Den trues av forsuring, regulering av vassdrag, avrenning fra landbruk. Mange steder har den forsvunnet.

Elvemuslingene er skikkelige gode på å filtrere vann. En enkelt elvemusling filtrerer omtrent femti liter vann i døgnet. Den holder elvene rene, og det er bra både for oss og de andre dyra som lever der. Laksen og ørreten for eksempel.

De er kanskje ikke like spennende å se på som de større dyra, de som går på fire bein og har flekker og store tenner, hale og poter (eller høver). Elvemuslingen går kanskje under det som pappaen din kaller 'kategori E': ganske kjedelige ting å se i naturen. (Kategori A inneholder hvaler. Rådyr befinner seg i kategori B eller C, alt ettersom hvor nærme de er, og i hvilket landskap.)

Det irriterer meg at mediene og miljøorganisasjonene skriver om rapporten som om det den melder er en overraskelse. Miljøorganisasjonene undergraver seg selv når de skriver om den på sosiale medier som om den er en sjokkerende nyhet. Hva er det de har holdt på med i alle disse årene, om det ikke er nettopp å arbeide for å beskytte artsmangfoldet? De gjorde det jo fordi situasjonen allerede var alvorlig, ikke fordi de ikke hadde noe bedre å gjøre. Når de skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, er det som om de ikke tar seg selv alvorlig, som om alt det de har arbeidet med bare har vært tull. Det er respektløst. Det gjør meg sint.

Når mediene skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, åpner det opp for en tilgivelse av myndighetene. Dette er jo noe nytt, noe som har tatt oss på senga, hvordan i alle dager skulle myndighetene vite at noe burde ha blitt gjort for lenge siden?

De bør ikke få tilgivelse. Jeg tilgir dem ikke.

mandag 6. mai 2019

Sjøfuglene

Jeg tisser i en plastbeholder før vi drar til jordmoren. For en gangs skyld husker jeg å gjøre det før vi kommer dit (det er første gang). Jordmoren sjekker urinen med noe som ligner papirremser. Hun dypper dem i urinen og ser på dem. Ingenting er galt. Så gir hun meg en plastbeholder til neste kontroll. En plastbeholder for hver gang. Det blir et titalls plastbeholdere. Jeg lurer på om de kastes like etterpå, like etter at jordmoren har sjekket urinen, eller om de gjenbrukes. Jeg følger aldri helt med på hva hun gjør med plastbeholderne etter at hun har helt ut urinen. Det hadde sikkert vært rart å si til henne at jeg kan tisse i den gamle beholderen neste gang, den samme beholderen hver gang. Jeg kunne vasket den mellom hver kontroll, men kanskje er det ikke nok, kanskje kan man ikke stole på at den blir vasket godt nok, og gammel urin blandes sammen med den nye og gir usikre resultater.

Jeg tenker også: Så teit. Så teit å tro at det har noe å si, at det betyr noe at jeg, en av verdens over syv milliarder mennesker, skulle gjøre noen forskjell ved å bruke noen færre plastbeholdere.

(Selv om Emily Dickinson skrev If I can stop one heart from breaking...)

Pappaen din mener at det ikke hjelper noe særlig at noen få mennesker gjør det de kan for å forbruke minst mulig plast når plast fortsatt er lovlig. At det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullsnett fremfor plastposer når de handler på butikken, at det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullspinner av papir i stedet for plast, at det ikke hjelper at noen få mennesker bestiller grønnsakene sine fra en lokal gård. Plast må bli forbudt fra øverste hold, bare slik blir det virkelig fart på alternativene.

Han mistet en sigarett i toalettet her en dag. Han okket seg over det, før jeg hørte at han tisset ned i skåla og deretter skylte ned.

Der drepte du en sjøfugl, sa jeg til pappaen din da han kom ut i stua igjen og jeg så for meg en død måke med magen full av plast. En svartbak eller en gråmåke eller en krykkje. Hettemåke, dvergmåke, sildemåke, eller fiskemåke. Det er mange forskjellige.

Folk flest bryr seg ikke så veldig mye om måker. De er ikke spesielt vakre, snarere tvert i mot. Noen synes de ser skumle ut, at de har onde øyne, og så skriker de og graver i søpla. I byene drar de søppelposer ut av overfylte søppelkasser som ikke er lukket ordentlig. På leting etter noe å spise, river de plastposene i stykker og drar innholdet ut over hele byen. Det kan sees grytidlig om morgenene, søppel strødd ut overalt på asfalten, på brosteinene. Da vet man at måkene har vært på ferde. Om sommeren sirkler måkene over kebabsjappene om nettene, når byen er i ferd med å stenge. De venter på at noen fulle mennesker skal miste nattmaten sin på bakken. En falafelrull med hvitløksdressing, en bakt potet, et pappbeger med pommes fries som noen bare har spist halvparten av.

I blant snapper de mat rett ut av hendene på folk. Boller, croissanter. (Eller pain au chocolates, som pappaen din er glad i.)

Måkene etterlater seg drit på hustakene og møblene i hagene og på uteserveringene. Fugledritt. Hvit gugg som størkner.

De hekker for nære, sier menneskene. Vi har forandret landskapet, og blir irriterte når dyrene tilpasser seg det nye landskapet. Kan de ikke bare holde seg unna, sier menneskene. Noen skyter måkene fordi de er irriterende.

En død lundefugl får nok mer sympati. De er søte. Karismatiske, med sine fargerike nebb. De er sjarmerende, der de klønete letter fra havoverflaten, som om det å fly egentlig ikke helt er deres greie, og det er det ikke heller. Egenskaper som er bra å ha når man flyr, er ikke gode egenskaper å ha når man dykker. De er kanskje bedre på å dykke enn å fly. De dykker ned i havet etter mat; småfisk, muslinger, krepsdyr. I havet forveksler de maten med plast, og så spiser de plasten i stedet. Spiser de nok plast, dør de. Det er ingen næring i plast, men den fyller magen og lurer fuglen til å tro at den er mett. Eller så setter fuglene seg fast i plasten, eller plasten setter seg fast på dem, rundt halsen på en ungfugl som ennå ikke er ferdig utvokst. Så vokser fuglen, mens plastbiten rund halsen blir strammere og strammere, helt til fuglen kveles.

(Jeg har hørt at barn i livmoren kan få navlestrengen tvinnet rundt dem slik at de kveles. Når du beveger deg mye, er jeg ikke bare glad for å kjenne at du lever, men jeg er også bekymret for at du skal sirkle rundt for mye og få strengen tvinnet rundt deg. Tenk om!)

Det er mange grunner til at bestandene med sjøfugl minker. Lundefugler som måker. Ikke bare skadeskyting og plast, men også varmere hav og påfølgende forandringer i matfatet, makrellen som blir mangfoldig og spiser alle de mindre dyrene, slik at ingenting blir igjen til sjøfuglene.

Jeg kan ikke forestille meg en sommer uten måkeskrik. Det er liksom lyden av sommer: måker, saltvann, jordbær og vannmelon, klissete fingre. Selv om de i blant er irriterende. Selv om de i blant nærmer seg når vi sitter ute og spiser reker med spiralloff, dill, majones og sitroner. Jeg vet jeg kommer til å savne dem når de blir borte. Når du blir eldre, er det kanskje slik somrene blir. Helt stille.

tirsdag 30. april 2019

Kvinne/mann ratio april

I april leste jeg én mannlig forfatter: T. S. Eliot. Det vil si 9 % av det jeg leste. Ikke noe å skryte av, men i hvert fall bedre enn i mars.

Kindle-en min begynte å fungere igjen for noen dager siden, etter noen måneder hvor den bare har ligget i dvale. (Jeg trodde den ikke var mulig å vekke igjen, men så fikk jeg det plutselig til.) Da jeg fikk den til å funke igjen, gikk jeg inn i netthandelen for e-bøker og vurderte om jeg skulle lese Gold Fame Citrus av Claire Vaye Watkins, American War av Omar El Akkad eller Clade av James Bradley. Jeg landet på Gold Fame Citrus, og til nå liker jeg den veldig godt (jeg angrer altså ikke på valget). Det er mulig at jeg velger å lese de to andre når jeg er ferdig med den, vi får se.

En anekdote til, er at da jeg tidligere i april spurte forlaget om jeg kunne få tilsendt noen bøker, ba jeg bare om kvinnelige forfattere. Etterpå kom jeg på at jeg hadde glemt å be om den nyeste til Mikael Niemi, hvilket var synd. Han er jo en mannlig forfatter jeg liker (Populærmusikk fra Vittula var kjempefestlig!). Jeg får huske på ham neste gang.

Ikke gikk jeg for å se en eneste mannlig forfatter på Cambridge Literary Festival heller (men en av intervjuerne var faktisk en mann: det var en mann som intervjuet Madeline Miller).

Uff, da. Ok, jeg lover å lese enten Omar El Akkad eller James Bradley den neste måneden (om ikke begge!).

Litteratur i april

April, april.

Jeg har allerede skrevet en del om Cambridge Literary Festival, men en ting jeg ikke nevnte, var noe Ali Smith sa på arrangementet hvor hun presenterte sine tre favorittdebutanter. Hun begynte nemlig presentasjonen med å si at da hun leste debutantene, skrev hun i margen: I LOVE READING!!! 

Jeg og!

Spesielt når det er så bra som i f. eks. diktsamlingen Atlaspunkt. Se her da:

det tar mange millioner år å bli født
all tiden det tar å bli til
du er dekket av jord, aske, støv
de sier jeg kommer fra deg
men jeg har aldri berørt deg
har glemt gravitasjonen din

og: 

jeg løfter hånden rundt

den lille kulen av blått glass
slipt for å holde på hemmeligheter, sanger, sjel

det eneste jeg eier, alle eier en

Å, Atlaspunkt er så fin! Så fin at da jeg ble ferdig, leste jeg den enda en gang. 

Andre høydepunkter i april: Everyday Madness, Spring, The Skin Chairs. 

Tentacles var en overraskende god cli-fi-roman. Ganske sprø, men uten å være irriterende og uten at jeg mistet empatien for karakterene. (Legg gjerne igjen anbefaling på cli-fi-litteratur i kommentarfeltet, da jeg skal bruke de neste ukene på å skrive et essay om denne sjangeren.)

Alt jeg leste i april var i grunnen bra, bortsett fra Loving her. Herregud, for en rævva roman. (Hvis du er interessert i å lese mer om hvorfor kan du vente til neste nummer av Melk.)

Tilfeldighetene skal forresten ha det til at navnet vi har bestemt oss for at ungen vår skal hete, dukket opp på en (heldigvis sympatisk) karakter i The Skin Chairs. 

Mye varmt vær i april = sommerkjole. 

Mye varmt vær i april = mye utelesing. 

Mye varmt vær i april = frokost ute. 

Leste Gornick mens jeg tok svangerskapsdiabetestest (for
de som ikke vet, så innebærer det å drikke en glukosedrikk
 og ta tre blodprøver med en times venting mellom hver.)


PROSA
1. EVERYDAY MADNESS av Lisa Appignanesi
2. LOVING HER av Ann Allen Shockley
3. GINGERBREAD av Helen Oyeyemi
4. SPRING av Ali Smith
5. HEFTIGE BÅND av Vivian Gornick
6. THE SKIN CHAIRS av Barbara Comyns
7. MALURTVEIEN 10 av Maria Sand
8. TENTACLES av Rita Indiana
9. FATES AND FURIES av Lauren Groff

POESI
10. PRUFROCK AND OTHER OBSERVATIONS av T. S. Eliot
11. ATLASPUNKT av Maria Dorothea Schrattenholz