mandag 29. februar 2016

Bøkene jeg leste i februar

Til tross for skuddår, fikk jeg ikke lest mer enn tre bøker denne måneden. Muligens fordi jeg brukte mye tid på å studere Gyldendals store fugleguide, hvilket er noe jeg akter å fortsette med denne våren.

Men i mars er det påskeferie, og det gleder jeg meg til. Skal se mye på fugler, men får kanskje lest noen bøker også.

PROSA

1. NORMA av Sofi Oksanen
2. FÅ BARN av Geir Nummedal

SAKPROSA
3. HVEM SKAL EIE NORGE? av Knut G. Olsen, Askild M. Aaaarød og Jo M. Bredeveien


Denne boka leste jeg ikke i februar, men jeg fikk den. 

JOMFRUHINNER OG HIJAB av Mona Eltahawy

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 23.02.2016:

Nylig fortalte en venninne av meg som reiste alene i et muslimsk land at det kom en gjeng med menn inn på hotellrommet hennes midt på natten for å sjekke om hun hadde utenomekteskapelig mannlig besøk. Da hun fortalte meg dette kjente jeg at pulsen begynte å stige av sinne. Den samme følelsen fikk jeg allerede seksten sider inn i Jomfruhinner og hijab, med undertittelen Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon. Å lese om hvor dårlig det står til med kvinners rettigheter i verden har en tendens til å gjøre en feminist ganske sint. Samtidig skal man alltid passe seg for å bli etnosentrisk. Eltahawy er derimot ikke det, som egypter delvis oppvokst i Saudia-Arabia er det sin egen kultur hun kritiserer. Hun skriver det motsatte: At vi skal passe oss for kulturrelativisme. Vi må ikke være redde for å kritisere andre kulturer – i frykt for å tråkke noen på tærne eller i frykt for å få på oss merkelapper som ellers hører til folk på yttersiden av politiske retninger. Sagt på en annen måte: En skal ikke tåle så inderlig vel det som ikke rammer en selv.

Eltahawy gjør rede for kvinnerettigheter i flere land, og hun trekker paralleller til den arabiske våren. Samtidig som dikaturer ble veltet i flere forskjellige land, opplevde kvinnene i disse landene å bli bedt om å holde seg hjemme og vente mens mennene demonstrerte. Et bilde hun bruker er mennenes frustrasjon under portforbudene. Om de syntes det var så ille å bli stengt inne på den måten, kunne de ikke da forestille seg hvor mye verre det er å være kvinne? Å måtte skjule seg under slør, å ikke eie seg selv fordi man som kvinne blir sett på som et barn hele livet, et menneske som ikke får gjøre noe uten at en far, en bror eller en sønn godkjenner det først?

Som en annen venn sa da han så boka oppslått på stuebordet mitt: «Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon? Det er vel ikke noe å spørre om en gang!». Jeg skulle ønske det ikke var nødvendig å skrive bøker som dette, men så lenge verden fortsetter å være så urettferdig, må man rope ut om det. Spesielt når mektige land gang på gang lar urett passere for oljas skyld.

onsdag 24. februar 2016

Falker

Jeg savner O litt, sier jeg til N mens jeg heller kaffe fra presskanna over på termokoppen. Jeg ler når jeg sier det, ler alltid av meg selv når jeg er sentimental. N har for lengst avslørt meg, jeg er ikke så kald som jeg liker å utgi meg for. Jeg sier til henne at denne følelsen er bedre enn den som var, hvor jeg gikk rundt og ikke skjønte noen ting, hele tiden tenkte jeg: hva vil han egentlig? Hver hendelse ble tolket i ti forskjellige retninger. Jeg veide opp de ulike teoriene opp mot hverandre, hvilken er den mest sannsynlige? (Det er ganske patetisk, men likevel et faktum.) Det er bedre slik det er nå, sier jeg. Det er leit, men jeg kan ihvertfall tenke på andre ting.

Vi pakker sekkene våre, vi skal begge på forelesning kvart over ti. Jeg skal på den siste forelesningen om fugler. Jeg tror vi begynner med slanger neste uke, sier jeg til N. Amfibier og reptiler. Vi går gjennom alle verdens virveldyr, med hovedvekt på de norske. Jeg fyller veggen på soverommet mitt med tegninger av norske fugler. Jeg lærer dem best når jeg tegner dem, for det er da man ser etter detaljer. Det går opp for en at vandrefalk og jaktfalk ikke er like, de har faktisk ulike mønstre på hodet. Mønsteret på bukene deres får meg til å tenke på islendere. Genseren. Som den M gav til meg en kveld jeg stod og frøs i tynn bluse og trenchcoat utenfor Tre Glass, utestedet som jeg alltid kaller To glass, fordi det høres mer riktig ut. Det er fordi du har bodd i Bergen, sa A en gang, der er det et utested som heter det, og hun har rett, for da jeg bodde der var jeg der stadig vekk, men det hadde jeg helt glemt.

Jeg har ikke lyst til å gi islenderen tilbake til M, den er så varm. Jeg går med den i noen dager før jeg leverer den tilbake. Den er så varm at det holder å bare ha på den, jeg trenger ikke noen jakke over. Jeg sitter med den på lesesalen og leser om gener, lager krysskjemaer for ulike egenskaper og slektstre med arvelige sykdommer. Noen ganger tenker jeg på at jeg kanskje kommer til å støte bort i O, det er det rette instituttet. Det er min favorittbygning på universitetet, det er så lyst, med store vinduer. Bygningen heter Sørhellinga. Det er kanskje den bygningen som ligger nærmest hjemme. Når vi skal dit trenger vi bare tjue minutter. Når vi skal til Tårnbygningen trenger vi trettifem minutter. Hver gang jeg skal dit tenker jeg at det er på tide å titte i kaféen i fjerde etasje, øverst, det skal visst være veldig fint og ha en fin utsikt, men jeg har fortsatt ikke vært der og sett. Jeg må alltid skyndte meg til et annet sted.

I blant når jeg er der tenker jeg på tårnfalker, men det bor ingen tårnfalker der, jeg tror noen ville ha sagt det dersom det var.

mandag 22. februar 2016

HVEM SKAL EIE NORGE? av Knut G. Olsen, Askild M. Aaaarød og Jo M. Bredeveien

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17.02.2016
Slapt om et spennende og viktig spørsmål




I Hvem skal eie Norge? tar forfatterne for seg fire ulike hendelser hvor naturen har blitt objekt for handel. Hvilket ståsted forfatterne har er opplagt, i og med at boken er utgitt på Manifest forlag. Privatisering og salg av norske naturressurser til utenlandske selskap er ikke noe forfatterne liker særlig godt. Det er en god idé å belyse ulike problemstillinger med spesifikke historier, som for eksempel i kapittelet om fiskekvoter, hvor de drar fram den unge fiskeren Thomas Wold som ikke har råd til å kjøpe fiskebåten «Karl Wilhelm» med dens tilhørende fiskekvoter fra sin egen bestefar, fordi fiskekvoter har blitt big business og alt var mye bedre før, da deltakerloven gjaldt. Det forfatterne ikke problematiserer er ulempene med en slik lov, men det er nok gjort bevisst. Det er privatiseringen og inntog av store selskaper de ikke vil ha, ingen vits i å se noe fra den andre siden, forfatterne har allerede bestemt seg for hva leserne skal ledes til å bli enige i.

Dette gjelder også de andre kapitlene, som handler om vannkraft, gruvedrift og den norske skogen. I kapittelet som handler om salg av den norske skogen, en naturressurs som forfatterne påstår skal bli «den nye olja», problematiserer de salget av skogen til store internasjonale aktører. Til å være så dristige å kalle skogen for «den grønne oljen», gir forfatterne svært lite innblikk i hva det skal bety. I en bok som handler om norske naturressurser skulle man gjerne fått et innblikk i hva disse verdiene faktisk er. Hva mener de når de sier at skogen kan gi oss akkurat det samme som oljen kan gi oss?

Å forvente en nyansert fremstilling av handel i en bok som tydelig er skrevet med en venstrepolitisk synsvinkel er nok for mye å be om, men litt mer dybde må man kunne kreve. Denne boka ville ikke en gang gjort seg som en artikkelserie i et venstrepolitisk tidsskrift. Dette minner mer om fire dvaske innlegg på en blogg med tretti sidevisninger hver dag – satt mellom permer.

søndag 21. februar 2016

Fuglene og nervene

Jeg er der om ti minutter, sier H til meg på telefonen, trikken kommer om ett minutt. Jeg står inne i en bokhandel fredag kveld og venter, vil ikke sette meg på et utested og vente fordi jeg er redd for at jeg skal bli sittende for lenge alene. Det vet du ikke, sier jeg, det kan skje ting i verden som du ikke har kontroll over. Hva skulle det være?, sier H og ler av meg og min engstelighet. Det er uklart om det er den generelle engsteligheten min eller om det er fylleangsten, jeg drakk tross alt ganske mye dagen før. Jeg sier til henne at det kan hende trikken hennes krasjer. H svarer: Hva er sjansene for det? Det skjer ikke! Hun sier jeg bare skal vente i bokhandelen, så er hun der snart, vant som hun er til at jeg er nevrotisk og dramatisk. Ok, sier jeg og vi legger på. Jeg går langs reolene og ønsker meg en bok som jeg bare kan lese i hele dagen i morgen, hjemme, for meg selv. Jeg har avlyst alle planene jeg hadde for resten av helgen. Det har vært så mye i det siste, jeg trenger å være for meg selv. Jeg ser den nyeste romanen til Jonathan Franzen på et av bordene og tenker at jeg skal kjøpe den til lesebrettet mitt når jeg kommer hjem. Han skuffer meg aldri. Det ringer igjen. Det er H, hun sier: Du kommer ikke til å tro på dette, men trikken min krasjet nettopp i en annen trikk! Ja, det var det jeg sa, sier jeg og er ikke overrasket. Det skjer alltid, sier jeg. Kødder du? Opplever du dette ofte, eller?, sier H. Hun må gå og finne en annen trikk. Etterpå, når vi sitter inne på Fru Hagen forteller hun meg at det kom brannbiler kjørende. Jeg har aldri opplevd at to trikker krasjer i hverandre før, sier hun som har bodd i Oslo i nesten tjuesyv år. Jeg forteller henne at sånn er livet, det er alltid sånn. Jeg tror ikke på at noe skal skje før det skjer. Jeg har kanskje lært det av mamma, som stadig sa inshalla da jeg vokste opp. Uavhengig om man tror på gud eller ikke, er det sant at man aldri skal være for sikker på noe som helst.

Jeg forteller H at greia mellom O og jeg er over. Det er mindre enn én uke siden hun satt i stuen min søndag morgen og jeg lå i sofaen og brukte tre timer på å spise et rundstykke med makrellitomat og majones; fyllesyk og kvalm, mens det eneste jeg klarte å snakke om var en viss mann, tolket ned og tolket opp i mente. Hva mener han med det, hvorfor er han sånn og andre ganger slik? Jeg blir gal!, sa jeg. N var der også og sa at det er nettopp det som er moroa, å ikke vite alt som skjer. Jeg er egentlig enig, men ikke akkurat da. Jeg orker ikke mer, sa jeg. Jeg orker ikke å bruke så mye tid på å tolke et menneske når jeg egentlig bare vil lære meg alle Norges fugler utenat. Vi skal bare være venner nå, sier jeg til H. Vi vurderer om vi skal prate mer eller dra på kino og se Gaspar Noés nye film. Jeg orker ikke mer øl og H er småsyk, så vi går for det siste. Det er chill og vi observerer minst tre par som drar fra kinosalen i løpet av filmen. Vi lurer på om de gikk fordi de hatet den eller om de bare måtte gå og ligge med hverandre. Vi gjetter på det første. Jeg elsker filmen, men H må tenke litt på den først. Jeg sier at det er akkurat sånn kjærligheten er, og H sier at det ikke er noe rart at jeg synes det, i og med at forholdet mitt til E var helt fucka. Det er ikke rart jeg mener kjærligheten er slik. Destruktiv, desperat og nedbrytende. Men jeg tenker ikke på det slik lenger. Av en eller annen grunn tenker jeg nå på den som lys og lett, full av glede. Det tok noen år før jeg skjønte at det ikke trenger å være mørkt og jævlig. Er det mørkt, forlat det.

Jeg tror mennesker blir ulykkelige fordi de prøver å oppnå det å ikke være alene, når det er et faktum at vi alltid er alene, sier jeg. Vi fødes alene og vi dør alene, og å prøve å bryte med dette gjør mennesker ulykkelige. Når man endelig bare innser at man alltid - hele livet - vil være alene og aldri kjenne et annet menneske fullt og helt, da vil man ikke lenger være ulykkelig. Når man endelig bare omfavner at man er alene i verden og at livet ikke har noen mening, istedenfor å lete etter en mening med det hele og å prøve å oppnå å ikke være alene, da vil man endelig være fri. Og alt som skjer da vil bare være det det er, ikke noe mer, ikke et forestilt skinn av noe man ønsker seg, men som er uoppnåelig. Når man aksepterer at ting er som de er og gleder seg over det, fremfor å hele tiden ønske at det skal være noe annet og bedre. H er enig, men klarer ikke helt å løsrive seg fra ønsket om kjæreste likevel. Hun ønsker seg både mann og barn, hele pakka, ekteskap, bryllup, alt det der. Jeg sier at jeg ønsker meg en hytte langt inne i skogen ved siden av en liten innsjø hvor jeg kan isbade hver dag om vinteren - og hester og geiter. Ingen hund?, spør H. Nei, sier jeg. Jeg trodde du skulle skaffe deg hund, sier hun. Ikke nå lenger, sier jeg, jeg passet en hund i ukevis i sommer, og N som jeg bor med jobber med hunder og nå har jeg skjønt at hunder ikke er noe for meg. Hva med katt?, spør H. Ingen katter, sier jeg, de dreper småfugler. Jeg elsker katter, men å slippe katter ut i norsk natur er som å slippe ut en invasiv art.

Første gang det gikk opp for meg hvor mye huskatter har å si for ville fugler, var i Freedom av Jonathan Franzen. Den ene karakteren er svært opptatt av fugler. Det var lenge før jeg begynte å studere biologi og økologi. Tanken om at et kjæledyr kunne være en trussel for biodiversiteten hadde aldri slått meg før. Først tenkte jeg at det var en overdrivelse, katter kunne ikke ha mye å si. Men det har de. Én død rødlista fugl er én for mye, med mindre det er en vill, naturlig art som har drept den. De må få drepe som de vil. Katten hører ikke til i den norske naturen. Jeg vil bo i skogen, og hvis ulven kommer og tar geitene mine, er det greit. Sånn er livet, sånn er naturen.

Det er ikke alltid jeg vil bo i en hytte i skogen. Noen ganger er tanken på å være langt borte fra folk ikke en særlig fristende tanke. Da ser jeg for meg noe annet. Men som oftest er det småbruket jeg tenker på, og den friske luften. Lyset fra solen klokken tjuetre på kvelden om sommeren, myggen. Lukten av skogen i juli, når det er tørt. Fisken jeg skal spise til middag. Lukten av hestene. Og vinteren når den kommer, all snøen. Det blir nok hardt, men verdt det. Stå opp klokken syv hver morgen for å gi dyrene mat. Lyden av hester som spiser inne i boksene sine. Om vinteren skal jeg gå på ski innover i skogen og himmelen vil ikke være forstyrret av kunstig lys. 

Jeg forstår meg ikke alltid på deg, sier H. Du er engstelig for å sette deg på et utested alene, men å spontant dra til Førde for å aksjonere og å eksponere deg i media med ytringer som folk ikke liker er helt greit. Jeg trekker på skuldrene, jeg har ikke noen forklaring på det selv en gang. Du elsker å være alene, men ingen blir så gal som deg når du blir forelska. Det finnes bare ytterligheter hos deg, sier H. Outliers, sier jeg som er blitt så opptatt av statistikk. Standardavviket mitt ville vært ekstremt stort.

På toget hjem hører jeg på Amason mens jeg nesten sovner. De gangene jeg sovner våkner jeg alltid av meg selv like før Ås. Jeg forstår ikke at jeg ennå ikke har opplevd at en konduktør vekker meg i Moss, og jeg som må bli der natten gjennom fordi siste tog strekningen Moss - Oslo har gått. Hver gang jeg våkner like før Ås tenker jeg på hva som kunne ha skjedd og sender en takknemlig tanke til min kropp som på et eller annet vis aldri lar meg i stikken, antagelig er det hjernen. Også denne gangen kan jeg gå over broen eller gjennom undergangen, over på riktig side av jernbanen, gå hjem og sove i min egen seng. Denne gangen tenker jeg på at det er første gang på ganske lenge at jeg skal våkne opp lørdag morgen i min egen seng uten å være fyllesyk. Jeg skal spise rundstykker til frokost og lese Purity fra begynnelse til slutt. Jeg skal ikke på fest, jeg skal si at jeg ikke føler meg så bra, for det er sant. Jeg føler meg ikke så veldig bra i psyken. Det er ikke noe alvorlig, jeg trenger bare å hvile det av meg til mandag. Det blir som å hvile av seg en forkjølelse. På mandag vil jeg (forhåpentligvis) være klar til å lese om fuglene igjen. 

tirsdag 16. februar 2016

Havet om vinteren

På toppen av Engebøfjellet i Vevring ser vi havørnen. Siden ser vi mange av den, men jeg blir ikke lei. Den flyr over fjorden, fjorden som noen vil det skal dumpes avfall i. Hva kommer til å skje med maten til havørnen hvis det får skje? Hvis arbeidsplasser og profitt får telle som viktigere enn de som lever i og av fjorden? Jeg er dratt til Vevring fordi jeg mener det finnes viktigere ting enn arbeidsplasser. Det sier jeg til J i huset ved fjellet når han spør: Hva bringer deg hit? Vi spiser frokost og kler på oss til å sitte i timer på fjellet. Det er tidlig morgen og det blåser mer enn dagen før. Jeg trekker plastposer over raggsokkene, sålen er begynt å gå i stykker på den ene skoen, de begynner å falle fra hverandre. Jeg har arvet dem av min bror, jeg vet ikke hvorfor han ikke ville ha dem lenger, og de har egentlig vært litt for store for meg, men de er varme. Etter to gåturer ble jeg vant til at de var litt for store. På toppen av Engebøfjellet er jeg glad for at de er store, jeg får plass til et par ullsokker til.

Jeg er i Vevring noen dager, aksjonerer og snakker med andre folk som bryr seg om miljøet. Vi diskuterer vindmøller og politikk. På bussen hjem ser jeg bare ut av vinduet, Vestlandet er som vanlig vakkert, men det blir aldri vanlig. Jeg bare ser og ser. Noen bor her, men ikke jeg. Jeg skal tilbake til det flate landskapet, det ligger også ved en slags fjord, det er ihvertfall 'fjord' i navnet. Jeg merker at jeg er litt sliten av å ha hatt så mange mennesker rundt meg hele tiden, nesten hele døgnet. På bussen hører jeg på Dagsnytt atten, men skrur av når det begynner å handle om noe innen idretten, det interesserer meg ikke i det hele tatt. Jeg leser om pigghåen, den er rødlistet. En av Norges ni haier. Den svømmer rundt i fjorden, lang og slank. I blant selges den som mat i frysedisken, det er når den er havnet i garnet som bifangst. Den svømmer i stimer på opptil flere tusen individer. R spør hvilken art i Førdefjorden som er min favoritt, og jeg svarer: pigghåen!

Noen dager senere leser jeg om håkjerringa. Den kan bli 200 år gammel, veie opptil ett tonn og bli åtte meter lang! Jeg leser om den på toget på vei hjem fra Oslo en søndag kveld. Jeg forteller om håkjerringa til O som jeg treffer på toget, hun har også vært i Oslo, hun har vært på en date.

Allerede på tirsdag føler jeg uken har vært lang, alt jeg vil er å gjemme meg under dyna med en katt eller stikke til skogs. I nyhetene leser jeg om en gråhai som er fanget som bifangst ikke så langt vekk herfra, der vi tok et vinterbad senest i går. Det var årets første bad, omtrent en måned senere enn i fjor. Det var solen som lokket oss ut fra lesingen. Denne gangen var det ikke badstu, vi bare løp ut i havet på sokkelesten. Raggsokkene som ble fylt av sand, sanden som havnet på badegulvet da jeg hang dem opp til tørk og som jeg ikke orket å feie bort da jeg kom hjem om kvelden, men lot ligge. I morgen, tenkte jeg. Jeg feier det bort i morgen.

torsdag 11. februar 2016

MYSTERIEAVENYEN av John Irving

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 2.2.2016.

Typisk Irving
Oppslukende om Maria-monstere og gjenferd, søppelfyllinger og transvestitter, løvetemmere og jesuitter.


Mysterieavenyen er på typisk irvingsk vis herlig absurd. Absurd uten å miste virkeligheten, til tross for mirakler og synske søppelbarn, barn oppvokst på søppelfyllingen i Oaxaca i Mexico. I en tid hvor litteratur synes å bare bli mer og mer selvbiografisk og jeg-konsentrert, er det forfriskende å lese en fortelling som er full av originale mennesker og episoder som det Mysterieavenyen inneholder, noe som romanen faktisk selv diskuterer, når hovedpersonen Juan Diego intervjues av sin tidligere student om verkene til Shakespeare og Mark Twain. Men ikke bli redd, dette er ikke en av de kjedelige lukkede romanene hvor en forfatter skriver om andre forfattere som skriver, fordi dette er det eneste vedkommende kjenner til. Tvert i mot! Denne romanen handler om en fantasifull og langt i fra kjedelig forfatter, og søppelfyllingene i Oaxaca, de katolske helligdommene i Mexico by og Manila i Filippinene fremstår som kjent. Man kunne kanskje si at Juan Diego fremstår som en slags mellommann, mellom det absurde og det realistiske, mellom de jesuittiske munkene, den ateistiske legen og de prostituerte, men så enkelt er det ikke. Det er ikke noe skille mellom det ene og det andre – fordi det ikke finnes. Også grensene for hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig viskes ut i Mysterieavenyen. Juan Diego tviler, uten at det fremstilles som noe negativt, en lærdom flere mennesker burde ta til seg. Ting er sjeldent svart-hvitt, tvil er et gode. Man skal aldri være for skråsikker på noe som helst her i verden. På subtilt vis beskriver Irving livene til hovedpersonene, de korte og de lange, hvor godt og vondt livet kan være – samtidig. Altfor ofte beskrives livet på enten det ene eller det andre viset, som om mennesket har glemt at universet er over 13 milliarder år gammelt. Tenk litt på dét, hvor absurd livet allerede er. Det er bare å la seg oppsluke av det. 

onsdag 10. februar 2016

Bøkene jeg leste i januar



Har kommet til en periode hvor jeg helst bare vil lese sakprosa. Igjen. Men jeg leste én diktsamling i januar, og den var til gjengjeld virkelig fornøyelig. The Albertine Workout er en diktsamling om Albertine i På sporet av den tapte tid. Som jeg forøvrig leser andre bind av akkurat nå, eller for å være helt ærlig så begynte jeg på den i juleferien, men den har siden bare blitt liggende på nattbordet mitt (jeg har omsider fått nattbord!). Dog var den beste boka jeg leste kanskje The Horse, som er utgitt av Scientific American. Hester altså. Verdens vakreste dyr.


POESI

1. THE ALBERTINE WORKOUT av Anne Carson


PROSA
2. MYSTERIEAVENYEN av John Irving

SAKPROSA
3. WOMAN'S IN HUMANITY TO WOMAN av Phyllis Chesler

4. THE HORSE: THE EPIC HISTORY OF OUR NOBLE COMPANION av Wendy Williams