onsdag 24. mai 2017

Bachelorgrad nummer to

For to dager siden ble jeg ferdig med bachelorgrad nummer to. Det er fire år siden forrige. Til høsten skal jeg endelig begynne på master - i molekylærgenetikk og evolusjon. Men først skal jeg tilbringe tre måneder med å skrive, gå tur med hunden og bade. Det blir helt fantastisk!

Jeg skal selvfølgelig også lese, og tar gjerne mot boktips. Som om jeg ikke har en lang leseliste fra før, men jeg er litt blank og vet ikke helt hvor jeg skal begynne. I dag leste jeg imidlertid Inger Christensens Alfabet for første gang, og det er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. I mange år har boken stått i bokhylla mi uten at jeg har lest den, som om jeg liksom ventet på den rette tiden til å lese den. Deretter begynte jeg på Siri Hustvedts A Woman Looking at Men Looking at Women. Elsket forordet, et stort JA til å bedre integrere humaniora og naturvitenskap. Ellers har jeg en liten stabel med bøker som skal leses, men det blir som å ha en masse klær, men ingenting å gå i: jeg føler bare ikke for å lese akkurat disse bøkene akkurat nå. (Bare at det siste kanskje er mindre av et I-lands-problem.)

Ha en fin langhelg, jeg skal drikke øl, dra på båttur og lete etter sjeldne fioler med Norsk Botanisk Forening.



onsdag 10. mai 2017

CHARLOTTE av David Foenkinos

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Poetisk og dyster roman om jødisk kunstner
Én av de mange tragiske skjebner fra andre verdenskrig og jødeutryddelsen.

Charlotte er basert på historien om den jødiske kunstneren Charlotte Salomon som døde tjueseks år gammel og gravid i konsentrasjonsleir i 1943. Forfatteren, som gir seg til kjenne i romanen, er oppslukt av Charlotte og kunsten hennes. Han reiser til stedene hun har oppholdt seg og skriver om det. Noen steder blir han møtt av folk som vil fortelle, andre steder ikke.

Ved første øyeblikk kan det synes som om man har åpnet sidene i en diktbok, men man skjønner etterhvert at dette er en roman. En forklaring på hvorfor romanen er skrevet på denne måten, kommer senere i teksten, og dette føles riktig å få vite. Selv om Charlotte er en roman, mangler den ikke det poetiske. Romanen er fyldig, tross dens sparsommelige oppbygning. "Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående./Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon./Landet styres av en voldshungrig mobb./I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer./Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene./Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun./Det ropes taktfast og rasende./Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel?

Meta-aspektet ved den tilføyer historien noe godt og menneskelig ved å knytte et menneske som døde under grusomme omstendigheter til fremtiden og en historie, til andre mennesker (især forfatteren selv), selv om det ikke gjør historiens hendelser mindre tragiske. Å knytte sammen mennesker, tider og hendelser er viktig. Også dét er verdt å nevne, dette er en historie man har hørt i mange ulike versjoner tidligere, men likevel har Foenkinos maktet å fortelle den på nytt. Hans versjon har en verdi, fordi den gjør inntrykk – kanskje nettopp ved å knytte den til et enkeltmenneske. Selv om man vet hva som kommer til så skje, blir man ikke mindre berørt når man leser om det. 

tirsdag 9. mai 2017

DET VI TENKER PÅ NÅR VI PRØVER Å IKKE TENKE PÅ GLOBAL OPPVARMING av Per Espen Stoknes

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Vi trenger å snakke om klimaet
Hvordan snakke om global oppvarming med andre uten å være en irriterende moralist?

Et sted i boken siterer Stoknes økologen Aldo Leopold: ”En av straffene økologisk kunnskap medbringer, er at man lever alene i en verden av sår. Mye av skaden som allerede er påført landet, er nærmest usynlig for lekfolk.”

Ofte har jeg lurt på hvordan det kan ha seg at politikere (og velgere) handler på tvers av de vitenskapelige faktaene vi sitter inne med, og forklaringen er delvis å finne i denne boka. Selv om vi har viten om global oppvarming, er fenomenet abstrakt, og fienden er ikke lett å peke på. Snarere enn at det i seg selv er et problem, er det et problem ved oss mennesker at vi stadig vil plassere ting som enten det ene eller det andre. Fiende, venn. Det kan forklare hvorfor folk bekymrer seg mer for den relativt lille faren som terrorister og andre folk med våpen utgjør, enn for at hele livsgrunnlaget vårt kan bli ødelagt. Stoknes selv er psykolog og beskriver godt hvordan ting henger sammen på det menneskelige plan. En som er mer kynisk og pessimistisk enn tonen i boka, vil kanskje lure på hvor det blir av alle menneskene som rett og slett gir faen i global oppvarming. Kanskje kunne man si at de ikke er så viktige, fordi de ikke utgjør folk flest – de fleste mennesker bryr seg jo, det er bare litt vanskelig å forstå faren –, men når verdens makthavere uttaler seg om at menneskeskapte klimaendringer er noe tøys, da kan man ikke bare avskrive det som uviktig.

Rett skal være rett, dette er en bok om menneskers psyke, ikke om politikk. Selv om det kanskje er urimelig å be mennesker om å gjøre noe på det individuelle plan, er det jo tross alt mennesker flest som skal velge makthaverne, så kanskje det ligger noe i å snakke med medmennesker om global oppvarming likevel – uten å være moraliserende og sint. Hvordan?, spør du? Stoknes har noen forslag som det kan være verdt å titte litt nærmere på.

tirsdag 2. mai 2017

DE BESTE INTENSJONER av Anne Karin Sæther

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 25.4.2017.


Olja bestemmer
Hvem er det egentlig som styrer Norge?  

Det finnes to typer klimafornektere: De som sier det rett fram, og de som taler med to tunger. I Arbeiderpartiet finnes det nesten en tradisjon for sistnevnte. For kan man virkelig tro at politikerne tar klimaproblemene på alvor når de på den andre siden deler ut nye konsesjoner og deltar i hemmelige møter med folk fra oljebransjen? I De beste intensjoner legges slike og andre udemokratiske forbindelser fram. Samtidig brettes norsk oljehistorie ut, og Norges dobbeltrolle som oljeland i klimakampen settes i søkelys. Fra funnet av olje på Ekofiskfeltet lille julaften 1969 og opprettelsen av statsselskapet Statoil, til privatiseringer, månelandingen på Mongstad og de siste årenes klimakonferanser. Utbroderingene om de tette forbindelsene mellom Arbeiderpartiet og Statoil, dannelsen av hemmelige oljegrupper innad i partiet og politikernes uvilje mot å påvirke statens eget selskap er alle forhold som det norske folk burde vite mer om. Som Willoch sa, Statoil er en stat i staten, men noen ganger under lesingen av De beste intensjoner kan man spørre seg om det ikke er Statoil som står øverst – noe som i hvert fall får denne leserens hår til å reise seg. Er det ikke litt merkelig at et selskap som staten eier to tredjedeler av kan tale de folkevalgte i mot?

Interessant er det også å lese om hvordan myter som at Norge var fattig før oljen ble funnet har fått slik fotfeste. Nei, Norge var ikke fattig, bare mindre rik. Det er dessuten tragikomisk hvordan argumentet om at Norge bør fortsette å pumpe olje for å forsyne verdens fattige med energi blir brukt – som om det å ta opp olje er uselvisk bistand. De beste intensjoner dekonstruerer oljenæringens retorikk og det er helt fantastisk. Sæther har skrevet en ytterst interessant (og i blant til og med spennende) sakprosabok basert på grundig kildekritikk som alle Statoil-eiere burde lese, kanskje særlig før årets stortingsvalg.