søndag 17. juni 2018

Alkekonger

Det er så bråkete på Svalbard. Været er så bråkete. Midt på natten våkner jeg av at vinden lager så mye lyd. Jeg lukker vinduene. Det er ikke bare været, men også fuglene. Flokker av alkekonger flyr over fjelltoppen like utenfor soveromsvinduet. I forgårs så jeg en fjellrev luntre oppover fjellet. Den var litt brun og litt hvit, vinterpelsen holdt å forsvinne. Det er fortsatt tidlig vår på Svalbard. Hjemme har syrinene blomstret ferdig for lenge siden, da jeg dro var syrinene i nabolaget visne og brune.

Hvitkinngjess går også langs fjellet mens de lager tutelydene sine. Jeg har også sett og hørt svalbardrypa, den dukket opp da jeg stod over rødsildra og tok bilder. Nesten to hundre individer av rødsildre har vi tatt bilde av. Alle bildene skal sorteres, men jeg har ikke fått meg til å gjøre det ennå. Det er andre ting som har kommet i veien, jeg har tilbragt hele helgen med å skrive og lese om menneskenes undergang. Jeg leser en essaysamling hvor ulike eksperter på hvert sitt område skriver om den økologiske krisen vi befinner oss i. Det er en meget interessant essaysamling, Kollaps, redigert av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk. Jeg har også tippet litt på fotball-VM: I dag vinner Brasil over Sveits. Hvis det skjer, vinner jeg en liten slant.

lørdag 16. juni 2018

Fra Zadie Smiths "ten rules for writers"

Tell the truth through whichever veil comes to hand – but tell it. Resign yourself to the lifelong sadness that comes from never ­being satisfied.

Resten kan du lese her

torsdag 14. juni 2018

Shit will happen to your fieldwork

I våres tok jeg et kurs i naturvitenskapelig metode, hvor det gjentatte ganger ble sagt: Shit will happen to your fieldwork. Det kommer til å gå galt. Et skrekkeksempel som ble brukt var om man skulle gjøre feltarbeid på Svalbard og trengte å dra til et sted med helikopter, noe som koster cirka 75 000 kr per tur. Drar man med helikopter for å samle prøver, er det best å få med seg alt på den ene turen og helst ikke glemme noe, slik at man unngår å måtte ta en helikoptertur til for å samle inn de resterende dataene. Fullt så uheldig er ikke jeg, men det går ikke akkurat knirkefritt heller. Hele helga jobbet vi (tre-fire personer) for å samle inn plantemateriale fra 192 individer av rødsildre, slik at de skulle klare å komme seg til Nederland før laben tar ferie.* Vi betalte til og med mer for å sende dem i ekspressfart. I dag fikk vi vite at Jetpak har sendt prøvene til feil land. Det betyr at innen prøvene kommer seg til riktig land, vil det være ferie, og innen ferien er over, vil plantematerialet være dødt, og vi må altså gjøre alt på nytt igjen. Ti dager inn i masteroppgaven, og dette skjer allerede. Ja, ja, sett fra den lyse siden: nå kan det vel ikke bli verre? (Bank i bordet.) Eller som noen kommenterte på Instagram: dette er jo en fin story til min neste bok. Aldri så galt at det ikke er godt for noe?


Drikker litt vin for å roe ned nervene. 


*Det er bare én person som jobber på laben.

tirsdag 12. juni 2018

Snø, plast og diesel

Det snør om morgenen. Jeg trekker fra gardinene hvis gliper slipper gjennom midnattssolen om natten, så ser jeg det: det snør. Det ser fryktelig kaldt ut, jeg tenker på tørre hender, at hendene mine kommer til å bli tørre og kalde og at huden kommer til å sprekke. Huden i ansiktet føles dratt i etter dager ute i vinden, i denne slags ørkenen. Huden er stram og myk, som det har foregått en slags ansiktsløftning. Huden er solbrun og fregnete, tar jeg av meg brillene er det et tydelig skille. Brilleskille. Rett under nesa er det tørt, det svir. Hver dag går jeg i ullundertøy, fleece og vindtette bukser og jakke, jeg hadde ikke med meg så mange skift; jeg må stadig gå med det samme. Siden vi er ute hver dag, er det ikke rom for noen vask. Tenk om klærne ikke tørker til jeg skal ut igjen. Heller skitne klær enn å fryse. Under klærne er jeg fortsatt solbrun etter uker med sol hjemme.

Vi har med oss varmedresser ut i felten. Bærer dem i ryggsekken, sammen med alle de små plastposene som vi har skrevet på med koder i sprittusj, all denne plasten. Først et sett til planteprøver, de som skal sendes til Nederland for videre analyse. I Nederland skal det avsløres om hver enkelt plante har ett genom eller to. Så et sett til med plast: disse til jordprøver. Vi skjærer fem centimeter ned i jorden med en kniv, tar opp jord, legger det i den lille plastposen med ziplock. Når vi kommer tilbake til universitetssenteret legger vi jordprøvene i fryseren, de skal analyseres senere, til høsten, når det ikke lenger er noen planter å se på ute. Vi skal måle pH på jorden. Deretter en tredje runde med plast: små, runde plastsylindere fylt med silika. I disse skal det være enda et sett planteprøver, til DNA-analyse. Vi pirker blader av plantene, med en pinsett. Jeg stikker meg på pinsetten når jeg prøver å lirke den ut av brystlomma på varmedressen, begynner å blø. I plastsylinderen blandes planteprøver sammen med silika som trekker all fuktigheten ut, slik at planteprøvene kan ligge lenge uten at DNA-et ødelegges.

Tre sett med plast for hvert eneste individ, til sammen over 600 individer. All denne plasten, til én eneste, liten masteroppgave av en plante, hva da med forskningsprosjekter? De som gjøres av forskere på universitetene rundt om kring, de må bruke forferdelig mye plast. Men hva ellers skal man samle prøvene i, plasten er jo så god på å bevare organiske ting. Det hadde ikke gått å samle prøvene i en liten treboks med kammere.

I det hele tatt er det svært lite miljøvennlig å befinne seg på Svalbard. Det finnes knapt kortreist mat. Kanskje noe fisk, noe reinsdyr. Jeg overhører en samtale i kantinen, det er noen forskere fra The European Space Agency. De skal på en tur og trenger å bestille mat. Noen er vegetarianere. Det er ganske stress. Det koster femti kroner mer for maten dersom man er vegetarianer. De diskuterer om dette skal legges på budsjettet eller om de må be enkeltpersoner betale femti kroner mer. Er det rettferdig at vegetarianere må betale mer? It makes sense on Svalbard, sier den ene. På butikken koster en paprika sytti kroner. Hjemme kjøper jeg halvannen kilograms poser med gulrøtter stadig vekk, har dem liggende, spiser revne gulrøtter, lager gulrotsuppe, har gulrøtter oppi pastasausen, oppi woken. En slik pose varer lenge. Kjøper jeg en slik pose her, går det ikke lang tid før gulrøttene råtner. De har allerede vært lagret så lenge, før de nådde butikken, før de nådde handleposen min, før de nådde kjøleskapshylla mi. Brødene bakes ikke her, men et eller annet sted i Nord-Norge, antagelig Troms. Brødene rekker å bli ganske tørre før de når Longyearbyen, men jeg har aldri klart å lage noen skikkelige gode brød selv. Jeg kan ikke bake brød. Jeg burde lære meg å bake brød. Det er jeg burde lære meg å bake brød.

Men vinden gjør meg så sliten. Solen som aldri lar meg være i fred. Den lille omkretsen rundt Longyearbyen, som om jeg beveger meg så mye lengre hver dag når jeg er hjemme, men det er noe med tanken på at hjemme, der kan jeg bevege meg hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg kan sette meg på toget og være milevis unna. Her kommer man ingen vei. Vi låner bil fra universitetssenteret og kjører på grusveien ut til Endalen, på grusveien ut på Hotellneset, men ingen av veiene går særlig langt, jeg har vært ved enden av den ene. Bilen er sliten, full av skrammer, flere av setebeltene fungerer ikke lenger. Bilen går på diesel. Når motoren går lukter det lakris. Det er en Toyota. Universitetssenterets logo er klistret på siden. Den logoen må de ha laget en eller annen gang på 90-tallet, og det samme gjelder bilen. På den ene bilen åpner luka over tanken seg hver gang man kjører. Hver gang jeg går ut av bilen, har luka åpnet seg.

Når jeg kommer hjem vil jeg ikke bake brød. Jeg vil bare spise middag, drikke en øl og se et eller annet lett noe på skjermen. Det er sånn det er å jobbe. Det er sånn det er å bli sliten, kroppslig sliten, å gå med tung bør og å være ute i vær og vind hele dagen, men også sliten i hodet, av å samarbeide med andre hele dagen, flere dager i strekk. Det er lenge siden jeg har gjort noe sånt, i årevis har dagene stort sett vært styrt av meg selv og mitt, av å lese, av å skrive. Slik vil jeg at det skal fortsette, og det kunne det jo, likevel måtte jeg opp hit, gjøre alt dette som jeg ikke liker, trekke fra gardinene om morgenen og oppdage at det snør, tilbringe en sommer uten sommer, forlate hus og mann, det er meg et mysterium hvorfor. Jeg tenker på praktærfuglen som fløy rett foran nesa på oss under dagens lunsjpause, skulle den liksom ha noe med dette å gjøre?

Trærne, jernbanelinja, natten. Å dele seng med verdens fineste menneske. Likevel er jeg her.

torsdag 7. juni 2018

Rødsildre

Til tross for navnet finnes rødsildre i alle nyanser fra hvit til rød.
(Til og med enda hvitere og enda rødere enn disse to!)

Det aller første transektet, på Hotellneset.
 Legg merke til de snødektene fjellene i horisonten. 

Med denne utsikten ble dagens lunsj inntatt. 


I dag, etter noen dager med forberedelse og skytetrening (hvor jeg overrasket meg selv ved å skyte alle skuddene i midten av blinken på allerede fjerde forsøk - jeg har visst et ukjent talent)*, dro vi ut i felt og satte opp det aller første transektet. For de som ikke vet hva det er, er det en linje man legger langs bakken for å kunne undersøke vegetasjonen (eller noe annet) langs den. I dette tilfellet, i min masteroppgave, er poenget med transektet å merke opp et sted med masse rødsildre. Langs transektet, innenfor en ramme på 40 x 20 m, valgte jeg i dag ut femti planter tilfeldig**. Disse skal jeg følge nærmere med på. Til sammen skal jeg ha 15-20 transekter med ca. 50 planter i hver. Til sammen altså et sted mellom 750 og 1000 individer av rødsildre. Disse individene skal jeg følge gjennom hele sommeren. 

En slektning som er botaniker sa en gang til meg at han opprinnelig studerte biologi, men at han endte opp med å spesialisere seg på planter da han skulle skrive gradsoppgave fordi det var så mye lettere med planter enn dyr: man slipper å løpe etter dem. Jeg er også veldig glad for å kunne se studieobjektene mine hele tiden istedenfor å alltid lure på om viltkameraet har noe å melde, eller om dyra har lagt fra seg noe bæsj i løpet av uka, eller ikke. Men det er ikke først og fremst derfor jeg valgte å skrive masteroppgave om rødsildre. 

Høsten for snart to år siden leste jeg side opp og side ned om polyploidy, især hos hvete. Polyploidy er når organismer har mer enn ett sett med genomer. Vi mennesker har to, ett fra far og ett fra mor. De fleste pattedyr har det slik, vi er meget enkle vesener, på den måten. Planter derimot, de kan ha to genomer, tre genomer, fire genomer! Kanskje til og med mer! Hveten har tre, og se på den, som den rager over jorden. 

Jeg er veldig glad i hveten, men jeg er kanskje ikke så veldig glad i landbruksindustrien. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller ville studere polyploidy hos en vill plante, en plante som vi mennesker ikke har noen direkte nytte av. Et sted i verden som har særlig mange polyploide planter, er Arktis, og ikke bare det, men i Arktis er det mange arter som har indvider med ulike antall genomer. Innenfor arten rødsildre finnes det nemlig de som har et genom (diploide) og de som har to (tetraploide). Det som altså har bragt meg til Svalbard, er et ønske om å studere polyploidy hos en vill art. 

Før jeg kom hit grudde jeg meg til å dra, men nå som jeg er her hygger jeg meg veldig. Svalbard er så vilt, så spesielt. Det er så fint å være ute hele dagen. Etter at vi hadde vært i felt i dag og satt opp et transekt, var jeg skikkelig glad og fornøyd. Så ble jeg enda mer glad da jeg kom hjem og fant ut at det hadde blitt snakket entusiastisk om debutboka mi i dagens episode av Åpen bok på NRK P2. Marta Norheim nevner forresten at det i romanen blir skrevet om at hveten er hexaploid! (Det er når organismen har tre genomer.)

Så nå drikker jeg hveteøl. Fikk endelig summet meg til polet (Nordpolet) på vei hjem for å hente alkoholkortet mitt. For sånn er det her på Svalbard, det er bare lov til å kjøpe tjuefire øl i måneden. (Men det er lov til å kjøpe så mye vin og cider som man vil!)***


*Dette var ikke flaks, fordi skuddene kom nærmere og nærmere midten for hver gang. 
**Brukte Random Number Generator-appen for å få til dette. Alt hva man kan gjøre med en smarttelefon i disse dager. 
***Siden det ikke er skatter og avgifter på alkohol her, må drikkinga begrenses på en annen måte. Men så kommer spørsmålet: hvorfor er det da ingen begrensning på vin og cider? 

tirsdag 5. juni 2018

Om å forflytte seg til et annet sted

Vi spiser på Bass dagen før jeg drar. Små retter av ål og rabarbra, fritert kylling med dipp, neper og klippfiskmajones, asparges med chèvrekrem og pekan, lam og stikkelsbær, piggvar og ramsløksolje, avslutter med ananasis og kokoskrem. Vi drikker hvitvin til, flere glass. På restauranten sitter vi inne, men døra inn står på vidt gap. Det er så varmt ute at det er en slags befrielse å sitte inne, der det er svalere. På bordet ved siden av sitter et annet par, etter at de har gått snakker vi om paret, var de på date, hadde de kjent hverandre lenge, hva drev med ellers, tror du de har barn hjemme og barnevakt, feiret de et jubileum? P tror de har kjent hverandre lenge, det virket slik. Apropos par, sier jeg. Dagen før satt pappa og jeg på toget fra Mjøndalen til Drammen etter en båttur oppover Drammenselva. På jernbanestasjonen på Gulskogen så vi et kjærestepar på perrongen, de kysset hverandre ha det. Den unge kvinnen gikk inn på toget, den unge mannen forsvant rundt hjørnet, og like før toget skulle dra, løp kvinnen ut igjen og satte seg i en bil med en annen mann. Deretter kjørte de avgårde. Så jeg virkelig det jeg så? Pappa hadde også sett det samme. Det var som å se en film, en filmscene hadde utspunnet seg på Gulskogen stasjon.

Hvordan så de ut? spør P. Hun hadde på seg et eller annet rosa, sier jeg, kanskje hadde hun på seg hvite shorts. Det kan ha vært et skjørt. Det var et ganske risikabelt stunt, hadde det vært meg hadde jeg fått mannen i bilen til å hente meg på neste stasjon, for å være helt sikker på å unngå uønskede sammenkomster. P er enig, og det kommer en ny rett på bordet. Vi blir sittende lenge. Jeg spør P om han virkelig tror vi kommer til å slutte å snakke sammen når vi en dag har vært sammen lenge, han sier nei. Man vet aldri, men det er vanskelig å forestille seg, for alltid er det noe jeg har lyst til å si til ham. Stadig går jeg rundt og observerer eller leser noe og tenker dette må jeg fortelle om til P. Vi drikker i overkant mange glass med vin, fordi det aldri blir kjedelig å snakke, men til slutt må vi dra. Vi tar trikken nedover til jernbanestasjonen. Ute føles det helt tropisk. Vi stopper et sted og tar et glass vin til, men så må vi hjem.

Dagen etter drar jeg til Longyearbyen. Jeg har gruet meg til å dra fra P og hundene, og i løpet av turen opplever jeg at tre ulike personer sniker i tre ulike køer, samt at en mann dytter meg vekk i midtgangen for å slippe fram seg selv og kona først. Etterpå står vi alle uansett og venter på at rullebåndet med bagasjen skal settes i gang, ingen kom seg noe fortere ut av flyplassen av å dytte. Nesten alltid blir jeg litt gretten av å reise med flyet, så mange ulike køer, så mange mennesker som vil fram først, men så ringer mamma og jeg blir litt mindre gretten. Hun forteller meg om noen hun kjenner som spiste noe de trodde var strutseving, men som kanskje heller var ormetelg fordi de ble liggende syke med magesjau i fire dager etterpå. Hun tør ikke å plukke det, men skulle gjerne spist strutseving krydret med chilli. Hun spør hvor jeg er. Jeg forteller mamma at jeg nettopp har ankommet Svalbard, at jeg venter på baggasjen min, og at jeg ikke heller har plukket strutseving, men bare spist det hos andre som har plukket det, hos en venninne hvis artskunnskap langt overgår mine.

Når jeg går ut av flyplassen med trillekofferten P og jeg kjøpte sammen i Vietnam for snart ett år siden, blir jeg overveldet av den friske, skarpe luften og synet av alle fjellene langs horisonten, hva var det jeg gruet meg til, det er jo fint å være her. Flybussen som tar meg med til Nybyen er nesten tom, jeg tar bilder ut av vinduet og sender dem til P og til mamma. P skriver at han synes det ser ganske grimt ut på Svalbard, jeg sier at jeg synes landskapet er vakkert på en karrig og hard måte, den er liksom truende og overveldende, ja, kanskje litt stygg også, sanden som virvler opp når bilene kjører forbi (de kjører så fort!), grusen, steinen, og så er det alle rørene som ligger over bakken i Longyearbyen, det er ikke særlig pent, men en påminner om permafrosten og hvor hardt det er å leve her. Senere ser jeg to reinsdyr beite langs veien ned til butikken, de har fortsatt på seg en hvit vinterdrakt, det har jeg ikke sett før. P synes de ser ut som geiter. Jeg sier at de er mindre enn reinsdyrene på fastlandet, de er liksom litt dvergaktige.

Denne gangen håper jeg at jeg også kommer til å se en polarrev, for det gjorde jeg ikke forrige gang. Jeg har hørt at de ofte er å se bak disse brakkene, og vinduet mitt vender mot den riktige siden, mot den bratte fjellskråningen. Øverst der kommer alkekongene til å fly senere i sommer. Det vet jeg, for jeg klatret opp skråningen i forfjor. Helt fryktelig med den høydeskrekken jeg har, dessuten har jeg blitt mer bekymret for å dø, mer nå enn før.

mandag 4. juni 2018

Nybyen

I en av disse brakkene bor jeg. 

I dag tidlig (faktisk ikke fyllesyk, selv etter seks glass hvitvin og middag på Bass i Oslo) dro jeg avgårde fra trær, tropevarme, kjæreste og hunder, til Svalbard. I en av disse brakkene i Nybyen skal jeg bo i et halvt år. Forrige gang, da jeg tok et sommerkurs her, bodde jeg nede ved fjorden like ved univsersitetssenteret og delte kjøkken med ca. 28 andre mennesker. Det orker jeg ikke å gjøre igjen, så nå bor jeg her, i utkanten av Longyearbyen og deler kjøkken med "bare" fem andre. Ganske mye hyggeligere. 

På vei hit leste jeg halvparten av Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne, om et miljøparti som gjør et statskupp i Norge og hjernevasker befolkningen. Jeg gru-hygget meg veldig, og er veldig spent på hva som skjer med Paul Abel videre. For en spennende bok! Jeg får litt samme følelse som i Orwells 1984. Nå skal jeg aldri mer si "det er ikke noe vits i å bry seg om alle disse andre tingene dersom vi ikke først og fremst har en levelig planet" eller liknende. Neida, det er en stund siden jeg sa det. 

I morra skal jeg på skytetrening, men først skal jeg lese videre i boka. Tror ikke det blir så mye tid til lesing etter det, men hvem vet? 

torsdag 31. mai 2018

Litteratur i mai

Mai begynte i Göteborg. På toget på vei hjem leste jeg Junot Díaz' This Is How You Lose Her, og jeg elsket den. To dager etterpå ble Díaz busted i en #metoo-sak. Ugh. 

I mai oppdaget jeg Barbara Comyns. Jeg leste The Juniper Tree, og det er noe av det beste jeg har lest noensinne. Etter å ha lest den ville jeg bare lese MER. Det gjorde jeg også, men etter bok nummer tre innså jeg at jeg måtte legge Comyns vekk litt - ikke fordi jeg hadde ombestemt meg angående kvaliteten, men fordi jeg måtte lese til eksamen. Jeg skjønte nemlig fort at dersom jeg begynner på en roman av Comyns, slutter jeg ikke før jeg har lest den ferdig. 

På tampen leste jeg Francesca Lia Blocks The Thorn Necklace, en slags memoar og poetikk på en gang (speaking of which). I den var det også en liste over romaner som har betydd mye for Block, og da tenkte jeg: lurer på om hun har lest Barbara Comyns?

En eller annen dag, kanskje var det attende mai, var jeg fyllesyk og lå på verandaen og hørte David Sedaris lese novellen "Leopard" av Wells Tower. Det var fint.

Så døde Philip Roth og jeg måtte lese Philip Roth. 

Da eksamensperioden var over, dro jeg i bokhandelen og svidde av en tusenlapp på bøker (nei, mer!). Akter å bruke store deler av de kommende dagene på å lese romaner, før jeg drar til Svalbard. Nå som også leiligheten har blitt varm og det ikke lenger er noe sted å flykte fra varmen til, begynner jeg (nesten?) å se fram til litt arktisk vær. Jeg håper jeg ikke pakker irrasjonelt (å, det er så varmt, det er sikkert ikke så viktig med den buffen)

Men først er det altså noen dager igjen med denne østlandske tropevarmen. I kveld skal jeg i en trettiårsdag, og i helga skal jeg på båttur i Oslofjorden. Det blir bra.


Bading og lesing i Drøbak. 


PROSA
1. THE RULES DO NOT APPLY av Ariel Levy
2. BLUE NIGHTS av Joan Didion
3. WASTELAND av Francesca Lia Block
4. THIS IS HOW YOU LOSE HER av Junot Díaz
5. THE JUNIPER TREE av Barbara Comyns
6. HESTER SOM IKKE VIRKER av Hege Heieren
7. THE VET'S DAUGHTER av Barbara Comyns
8. SISTERS BY A RIVER av Barbara Comyns
9. DRONNING MAUD LAND av Line Madsen Simenstad
10. KLØR av Ida Frisch
11. I MARRIED A COMMUNIST av Philip Roth

POETIKK
12. HJEMLØSNHETEN av Terje Holtet Larsen
13. THE THORN NECKLACE av Francesca Lia Block

ESSAYS
14. MINIATYRLESNINGAR av Gunnhild Øyehaug

POESI
15. JONATHAN OG SAILOR J. av Jonathan August Lengali

tirsdag 29. mai 2018

Halvveis til en master

I går gikk jeg inn i eksamenslokalet fra solskinnet utenfor, da jeg gikk ut igjen regnet det. Jeg hadde allerede kommentert mange statistiske modeller før jeg snudde meg mot de store dørene inn til salen som stod åpne (det hadde vært problemer med varmen i salen under tidligere eksamener), og så at bakken utenfor var våt. I flere uker har det vært sol og sommer, jeg har vært og badet mange ganger. Til og med dagen før eksamen dro vi for å bade.

Dette var den siste eksamenen. Fra nå av er det bare masteroppgaven. Om én uke drar jeg til Svalbard. Da blir det lite bading. (Jeg løp ut i Adventfjorden forrige gang, dukket under og løp opp igjen. Det var helvetes kaldt.)

Etter eksamen gikk jeg hjem i duskregnet, det luktet så godt. Jeg hadde heldigvis tatt med meg en slags jakke i sekken. Jeg dro hjem, drakk øl, stekte torsk, kokte pasta og lagde både tomatsaus og pesto fra scratch mens jeg hørte på en podcast om Philip Roth. Jeg leser for tiden I Married a Communist, og det er vel det jeg har mest lyst til å gjøre i sommer: lese Philip Roth og bade. Men man kan som kjent ikke alltid gjøre det man har mest lyst til.

Strandliv i mai. 

onsdag 23. mai 2018

Philip Roth og Amerika






















I mars, april i år var kjæresten min og jeg på en roadtrip i California. På veien stoppet vi ved naturreservater, strender, airbnb-er og moteller. Et sted i ingensteds, nå kan jeg ikke lenger huske navnet, overnattet vi på et motell. Det var et typisk, amerikansk motell hvor man kjører bilen rett til døra, hadde det ikke vært for at vi fikk et rom i andre etasje. Vanligvis spiste vi frokost sammen, kjæresten min og jeg, men denne morgenen gikk jeg ned til resepsjonen før ham. Jeg hadde med lesebrettet, drakk kaffe fra plastkrus og spiste toast med smør og jelly, frokosten kunne sånn sett vært bedre, men det jeg leste kunne ikke det. Det jeg leste var de siste sidene av Philip Roths The Plot Against America. Om den unge Philip og den jødiske familien hans som drar på ferie til Washington D.C. fordi faren vil vise sønnene sine hvor fantastisk landet deres er, om den heroiske flyveren Charles Lindbergh som blir president i USA og som mener det beste for amerikanerne er å ikke blande seg inn i hva som skjer i Europa og la Hitler styre som han vil, om den tidligere nabogutten som er blitt forflyttet fra New Jersey til Kentucky sammen med sin mor fordi de er jøder som må integreres med resten av befolkningen, og som den unge Philip nekter å trøste når de er på telefonen med hverandre og det er opptøyer i Kentucky og moren til den tidligere nabogutten ikke er kommet hjem.

Da kjæresten min omsider kom ned til resepsjonen, hadde jeg lest romanen og var i gang med å lese om de historiske faktaene som fulgte etter, om den virkelige personen Charles Lindbergh, at barnet til han og kona faktisk ble kidnappet (i romanen er barnet borte fordi det vokser opp i Tyskland og oppdras som Hitlerjugend), at Franklin D. Roosevelt skal ha sagt at Lindbergh var en nazist, og en rekke andre historiske hendelser som romanen tok for seg, og jo mer jeg leste, jo mindre ble avstanden mellom fakta og fiksjon, slik at det jeg allerede hadde følt gjennom lesningen av romanen, et ubehag, ble løftet til et enda høyere nivå, til et enda sterkere ubehag, etter at jeg hadde avsluttet selve historien, den om unge Philip, men som fortsatte i det jeg leste om de historiske skikkelsene (som jo kan sies å være en del av romanen, det tok ikke slutt da jeg trodde det tok slutt), og til sist: en hel tale av Charles Lindbergh, en tale han holdt i virkeligheten, mens andre verdenskrig var godt i gang, og som det (etter å ha lest den i Roths roman) var mulig å høre klipp av, husker jeg rett, men som jeg ikke fikk gjort, siden kjæresten min kom for å spise frokost og vi kom i snakk med en annen av de boende på motellet, noen som hadde kjørt ned fra Seattle for å besøke datteren og barnebarna i California, etterfulgt av at vi selv måtte skyndte oss ut på veien igjen, siden vi skulle rekke å nå San Francisco til et visst tidspunkt.

Lydklippet fikk jeg aldri hørt på, men det gjør ikke noe. Romanen står, og vel så det. I The Plot Against America, før Charles Lindbergh blir valgt som president, tror folk at han aldri kommer til å bli valgt. Folk er overbeviste om at landsmenn og landskvinner ikke vil stemme på ham. Han er altfor kontroversiell. Likevel blir han valgt. Romanen ble utgitt i 2004, mer enn ti år før Trump ble valgt som president. Kanskje kunne man gjenkjenne andre presidentskap i romanen, dersom man leste romanen tidligere, ikke vet jeg, jeg leste den ikke før nylig, og da var det umulig å ikke tenke på nåtidens USA.

I morges våknet jeg til at kjæresten min ikke lå i senga, en dag med eksamen, og at Philip Roth er død. Uten å ha fått nobelprisen. Selv er det mye av Roth jeg ikke har lest. Foruten The Plot Against America, bare American Pastoral. Jeg har mye til gode, men det har allerede vært klart lenge at American Pastoral, som er bedre enn til og med The Plot Against America, står i sjela og hylla mi som en av de største romanene. Hvis jeg skulle ha skrevet en liste over de fem beste bøkene jeg har lest, ville American Pastoral uten tvil ha havnet på lista. Philip Roth er en av de virkelig store. Det er bare å si: tusen, tusen takk for litteraturen.

tirsdag 22. mai 2018

Hellige dager, en avsporing

Jeg hørte på Bokstabelens episode om bøker som handler om å skrive og å lese her en dag mens jeg laget middag, og der snakket de blant annet om Per Pettersons essaysamling Månen over Porten. Den har jeg ikke lest, men en av podcastvertene nevnte at hun ikke syntes det var så veldig interessant når forfatterne begynner å skrive for mye om seg selv når det de egentlig skal er er å skrive om det å skrive og det å lese. Da tenkte jeg med en gang på Hjemløsheten, hvor opptatt Holtet Larsen er av et barndomsminne, som han stadig kommer tilbake til, uten at jeg forstår hvorfor, og hvor opptatt han er av at han har vokst opp på Oslo øst, uten at jeg ser at det skulle ha noen betydning for skrivingen. Espen Grønlie i nyeste nummer av BLA var ikke nådig: [...] Holtet Larsens bok fremstår ved endt lesning som ulidelig selvopptatt. Jeg får lyst til å bryte ut: Blir forfatterne mer selvopptatte nå, vil litteraturen dø! Jeg finner det nesten uutholdelig å høre om Holtet Larsens (manglende) ambisjoner i unge år, og hvordan han fant fram til litteraturen og dermed seg selv - eller noe i den duren.

Videre i podcasten tok de fram et sitat av Per Petterson, det gikk cirka slik: Man er ikke forfatter bare fordi man skriver. Med det ble det ment at man ikke er forfatter før det å skrive opptar så og så mye av livet, det er noe mer enn å bare skrive, det er (alt)oppslukende og viktig, det aller viktigste. Hvis det er det som er å være forfatter, må det jo være vanskelig å skrive om det å skrive uten å skrive om seg selv, ja, er det egentlig mulig? Fordi trangen til å skrive ligger sammenvevd med livet, som podcasten nevner senere når de snakker om kvinnelige forfattere, hva gjør forfatteren når alt hun vil er å skrive, men også er nødt til å ta vare på et barn og sosialisere seg med familien? Er det mulig å virkelig skrive hvis man får barn? Det minner meg om noe annet jeg leste nylig, i Gunnhild Øyehaugs Miniatyrlesningar: 19 tekstar om litteratur, hvor hun skriver om at verken Simone de Beauvoire eller Virginia Woolf hadde barn, ville de ha skrevet noe helt annet dersom de hadde fått det? Det kan man jo lure på. 


Men tilbake til saken: fordi trangen til å skrive er så tett sammenvevd med livet, må det jo være vanskelig å ikke også skrive noe om seg selv når man skriver om å skrive og å lese? Kanskje det heller handler om hvor mye, hvor mye av seg selv skal man gi når man skriver om skriving? For enkelte må jo trangen være så stor at den overskygger alt annet, jeg vet at det i hvert fall er slik for meg. En gang ble jeg dumpet av noen, hvor så vedkommende, som visste godt at jeg var et skrivende menneske, sa: I det minste kan du skrive om det. Jeg sa til ham at han ikke var verdt å skrive noe om (jeg ville ikke gi egoet hans den gleden), til tross for at jeg var sønderknust og hadde hjertesorg lenge. Og det samme til tross, som er hele poenget her, er at en liten bit av meg tenkte faktisk samtidig: ja, nå har jeg i hvert fall noe å skrive om. Han har rett i det. Nå vet jeg at det kanskje ikke handlet så mye om å ha noe å skrive om, men om å føle noe så sterkt at det blir umulig å ikke skrive. Jeg har nemlig også opplevd å ha god flyt i skrivingen når jeg har vært hodestups forelsket. 


Men slikt kan man jo ikke gå gjennom hele tiden, til stadigheter. Livet går stort sett ganske rolig for seg, og man skriver likevel. Hvordan og hva er det da som gjør at man skriver? 


I podcasten nevner de Marguerite Duras' Å skrive. Det er lenge siden jeg leste den, men jeg sparte på dette sitatet: Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 


Duras, altså. Deretter trykket jeg pause på podcasten siden middagen ble ferdig: eggnudler og grønnsaker i kokosmelk og rød karri, med peanøtter og lime. Jeg tok det vi hadde av grønnsaker i kjøleskapet, kjøpte ingenting nytt siden det var pinse. Vi hadde heldigvis paprika, gulrot, rødløk, hvitløk og løk liggende. Noen av dem halve, noen av dem enda mindre, paprikaen var det svært lite igjen av etter å ha spist varme rundstykker med ost og smør til lunsj hele pinsen gjennom. Jeg brukte store deler av helga på å ligge på verandaen og lese. Takk gud for helligdager og fred fra gressklipping. Tirsdag morgen var de i gang igjen.

Hvis vi en gang flytter til et hus med en hage, skal jeg la hagen bli en salig blanding av hageplanter og ville vekster, henge en hengekøye i et tre og tillate plass nok til et hagebord med stoler rund. Ellers: ingen plen. Et villnis skal det være, fullt av blomster og bier og andre insekter. En plen er et ødeland for insektene. En monokultur hvor bare én art trives. Og så den fordømte gressklippingen da, et sisyfosarbeid, en arv etter den franske adelen fra tider vi heldigvis ikke befinner oss i lenger. Hagen vår skal være like rotete som et essay, for så vidt fransk det også, kan man tenkes å si. Det bringer meg tilbake til Miniatyrlesningar, i et av essayene til Øyehaug minnes hun da hun studerte litteraturvitenskap, hun befant seg i auditorium A på Sydneshaugen skole, da en medstudent var forbanna på foreleseren for å ikke ha fått essayet sitt godkjent. Straks begynner jeg å lure på hvor auditorium A er, men til tross for to år vandrende i Sydneshaugen skoles ganger, kan jeg ikke huske hva som var auditorium A, dette auditorium A, hvor Øyehaugs medstudent argumenterer for at han har fulgt alle reglene for et essay. Han har fulgt alle reglene, og bør således få det godkjent. 

Å skrive et essay er som Duras sier. 

Jeg trodde jeg skulle skrive om Hjemløsheten, jeg hadde en slags plan om å skrive en liten snutt om alle bøkene jeg har lest denne måneden, mest for moro skyld, men nå vet ikke hvordan jeg finner tilbake. Jeg kan nevne at jeg satte pris på Holtet Larsens utbroderinger om Kurt Vonnegut, en forfatter jeg har likt svært godt de få gangene jeg har lest ham, og som jeg stadig tenker jeg bør lese mer av. Selv om jeg syntes sammenligningen av vonnegutianere, ibsenianere og bjørnsonianere blir litt merkelig, i og med at Ibsen og Bjørnson er nordmenn og følgelig har en mer naturlig plass i den litterære sfæren en som skriver på norsk har. Eller? 

Ikke at jeg forholder meg noe særlig til dem, jeg har andre skuldre å sette meg på. 

Jeg våknet opp tirsdag morgen, sakte, som alltid i mai, drakk kaffe og leste essay. Tenkte som alltid på hvor deilig den tilværelsen er og at en slags livets dagen derpå er overhengende, på en tid i livet hvor morgener ikke kommer til å være lange, når? Jeg husker det var noen som skrev til meg på Instagram en gang, det er mange år siden, at jeg skulle sette pris på det å kunne lese en roman om morgenen, for en dag kom det ikke lenger til å være sånn. Når? For det er mange år siden denne personen skrev det til meg og jeg gjør det fortsatt, spiser frokost og leser romaner om morgenen. Når skal det ikke være sånn lenger? 

mandag 21. mai 2018

Slutten av et semester

Da jeg studerte humaniora, kunne jeg alltid lese en eller annen roman som hadde noe å gjøre med det jeg leste på til eksamen. Ikke bare da jeg tok litterære fag, men også da jeg tok andre humanistiske fag, som f.eks. religionsvitenskap. For eksempel leste jeg Imre Kertész da jeg leste om jødedommen. Likeså leste jeg Barabbas av Pär Lagerkvist og Trekket mot nord av Tayeb Salih da jeg leste om henholdsvis kristendommen og islam. Jeg kunne lese romaner med god samvittighet. Det pleide å gå veldig bra. Etter at jeg begynte å studere naturvitenskap, var det ikke lenger så enkelt. Det jeg mener med enkelt, er ikke å si at humaniora er enklere, men at tilnærmingen er en annen, og at det å lese romaner gjør at faget blir lettere, mer levende, og at det er enklere for meg, nettopp fordi jeg elsker å lese. For meg er det ikke noe tungt å ta opp en roman og begynne på den. Jeg stod aldri utenfor studiene og følte jeg måtte dytte meg selv inn, trå over en grense mellom studiet og livet ellers, fordi det å lese rett og slett er noe jeg gjør hele tiden, å lese har vært en naturlig del av livet siden jeg var ganske liten.

Nå som jeg studerer naturvitenskap, er det noe annet. Det handler så mye om tekniske ting, for eksempel nå som jeg snart skal ha eksamen i bioinformatikk. Det finnes ikke noen romaner som kan hjelpe meg til å forstå bioinformatikk bedre. Jeg er rett og slett nødt til å få meg selv til å sette meg ned og lese til eksamen. Å øve på oppgaver i bioinformatikk og lære seg de ulike algoritmene er noe jeg må dytte meg selv til å gjøre, det er ikke noe som faller seg naturlig, noe som skjer av seg selv når man leser, nei, jeg må finne fram penn og papir og regne. Jeg må øve meg i programmering. Alle disse tingene liker jeg, men jeg liker det ikke så godt at jeg står opp og setter i gang umiddelbart, jeg må hele tiden tvinge meg selv til å sette i gang, noe jeg sjeldent gjør med lesing. Da begynner jeg bare med en gang, og jeg har problemer med å avslutte for å gjøre andre ting, jeg vil bare lese, det er så lett.

Jeg mener ikke å si at alt jeg leser er lett å lese. Jeg leser romaner som møter motstand. Det er bare så mye lettere å begynne, å forsøke.

Mannen jeg bor sammen med er langt inn i en doktoravhandling i samfunnsvitenskap. Han tenker på det han studerer hele tiden, legger det sjeldent helt vekk. Det faller ham naturlig å holde på med det han gjør, han holder rett og slett på med det som interesserer ham mest. Dagen lang, i helgene og i feriene. Det er altoppslukende. I studiene mine holder jeg ikke på med det som interesserer meg mest, derfor må jeg helle tiden trå inn og ut av dem. Det kan gå uker uten at jeg taster en eneste programmeringskode eller leser en eneste vitenskapelig artikkel om økologi eller genetikk. Den iherdige interessen jeg observerer at kjæresten min har for det han driver med, finner jeg ikke igjen i mine naturvitenskapelige studier, men jeg finner dem igjen i min interesse for litteratur. Det er en interesse som jeg aldri legger fra meg, det er det jeg holder på med dagen lang, i helgene og i feriene. Slutten av debutromanen min ble for eksempel skrevet bak en vifte på en kafé i Dong Hoi i Vietnam.

Det hender selvsagt at jeg må tvinge meg selv til å skrive. Det er en del av det. Men jeg tenker veldig ofte på det jeg skal skrive, det jeg vil skrive. Det er ikke noe jeg legger vekk på samme måte som jeg kan legge vekk studiene. Det kan gå dager uten at jeg tenker på masteroppgaven, men det går sjeldent en dag hvor jeg ikke tenker på det jeg skriver.

Noen ganger lurer jeg altså på om jeg studerer det jeg burde studere, når det er helt opplagt at det jeg virkelig lar meg oppslukes av er noe annet.

Altså, jeg elsker naturvitenskap, det er tosidig, og jeg bruker det når jeg skriver, svært mye av det, men når det ikke kan brukes, i hvert fall ikke med en gang og umiddelbart, lurer jeg i blant på hvorfor jeg prøver å lære meg det. Kanskje må jeg bare skjerpe meg. Kanskje er dette bare en måte å prokrastinere på, å si at det er mai og at jeg snart skal ta eksamen, men stort sett bruker dagene på å lese bøker og være ute. Jeg kan kanskje si at det er været som trekker meg ut, at jeg må gripe sjansen på sommer nå, siden jeg snart skal dra til Arktis. Det er en dårlig unnskyldning, jeg har rett og slett mistet hele interessen for å lese til eksamen. Det har vært en dalende interesse for å lese til eksamen for hvert semester som går, det føles som om jeg studerer langt på overtid. Innimellom har det vært enkelte emner som har interessert meg veldig, som jeg dykker ned i og oppslukes av, som for eksempel genetisk grunnlag for biodiversitet, jeg leste artikkel på artikkel om hveten og jordbrukets historie. På et bokbad for noen uker siden var det noen som kommenterte at de tre, fire, fem første sidene av debutromanen min handlet om nettopp landbruksrevolusjonen, og det var noe jeg selv ikke hadde tenkt på, gjorde den det? Det vil si, jeg visste jeg hadde skrevet om den, men at den fremstod som så markant at noen tok det opp på den måten, var noe jeg ble overrasket av, hadde jeg skrevet en roman om landbruket? Ja, det hadde jeg visst på et vis. Men det visste jeg ikke at jeg kom til å gjøre den høsten jeg leste om hvete, einkorn og durum.

Man vet liksom aldri, kanskje jeg en dag skriver en roman om en bioinformatiker.

tirsdag 15. mai 2018

Dager i mai, en fortsettelse

Vi hører på radio om morgenen. En morgen på hytta snakker fire menn om Jordan Peterson på P2, alle sammen liker de ham, selv om de ikke er enige i alt. Det ligger en bok av Peterson på nattbordet vårt hjemme, det er en (kvinnelig) venn som har lånt meg den, hun er begeistret, jeg er (selvsagt) meget skeptisk. Boka har ligget på nattbordet lenge, jeg har lest de to forordene, både forordet av forfatteren og av en som har lest Peterson og er begeistret. Jeg leste forordene, kjedet meg og tenkte ugh. En av mennene på radioen som er begeistret for Peterson forklarer det med at det er interessant at Peterson bruker de gamle bibelske mytene og tolker dem på nytt, han snakker om det som om det aldri er blitt gjort, som om mennesker i nyere tid aldri før har tolket historiene i det gamle testamentet på nytt og på nytt. Har han ikke lest skjønnlitteratur, tenker jeg. I litteraturen brukes det gamle på nytt og på nytt hele tiden. Ikke bare der, men i andre kunstformer også. Jeg kjenner jeg blir irritert av å høre disse mennene diskutere Peterson, hvorfor har ikke P2 også invitert en person som er kritisk?

Det høres ut som en reprise fra i fjor, antagelig er det det. Det er lørdag morgen, man sender kanskje ikke nye ting da. Senere går vi på tur, det er så varmt. Kjæresten min forteller om incels, sinna menn som ikke får seg noe og som skylder deres misere på kvinner. Jeg har kanskje bodd under en stein, for jeg har ikke hørt uttrykket før, men når vi kommer hjem er det som om jeg leser det overalt. Men ikke er det nytt for meg, selve kjernen. Jeg har lenge irritert meg over retorikken rundt enslige menn, og kvinner som venter altfor lenge med å få barn. At det liksom er kvinners skyld at så mange menn er enslige og miserable. At kvinner må gifte seg nedover, ikke hige etter menn med høy sosioøkonomisk status. At kvinner er altfor opptatt med å realisere seg selv og finne den perfekte mannen, men han finnes ikke, og så blir kvinnene for gamle til å få barn. At det er kvinnenes skyld at menn forblir enslige og befolkningsveksten daler. Kvinnenes skyld alt sammen. Kvinner gjør altfor mye slik som de har lyst til.

Det finnes knapt noe verre enn folk som skylder deres egen misere på andre. En gang hadde jeg to venner, venner av den situasjonsbetingede sorten, mennesker man er mye sammen med fordi situasjonen legger til rette for det, som stadig vekk la skylden på andre. De snakket alltid stygt om populære og pene jenter, som om det at de selv hadde liten suksess i kjærlighetslivet skyldes de andre, de pene jentene. Å, de var fulle av hat når de snakket om de pene jentene. En venn, en venn som er langt fra situasjonsbetinget, men en ekte, som også altså hadde disse to som to situasjonsbetingede venner, ble så dritlei av å høre på hatet deres at hun tok til motmæle og sa at de skulle skjerpe seg, slutte å snakke stygt om folk. Kanskje de skulle ta en liten titt på seg selv, de var ikke akkurat så fryktelig sjarmerende selv. Trodde de virkelig at alt handlet om hvordan man så ut? Hvordan kunne det gå dem hus forbi at disse pene jentene også kanskje var både mer sjarmerende, snillere og smartere enn de to, hvis de også kunne bli litt hyggeligere, så ville det kanskje gå bedre med dem også. De ble paffe av utbruddet, om de tok til seg det som ble sagt vet jeg ikke, våre veier skiltes ikke så lenge etterpå. Jeg traff dem i blant siden, våre veier møttes igjen, men kanskje ikke nå lenger. Den ene giftet seg med en amerikaner og flyttet til Florida. Den andre droppet ut av studiene da hun var nesten ferdig og flyttet tilbake til hjemstedet, et sted langt ute i periferien.

En annen morgen blir Siv Jensen intervjuet om det kommende reviderte statsbudsjettet. Hun sliter med å bevise at arbeidsplasser blir skapt av å senke skattene, og i løpet av intervjuet går hun fra å bli intervjuet som finansminister til å bli intervjuet som partileder. Det er noe Solveig Horne har sagt om innvandring og integrering, taler partiet med to tunger? De sier både det ene og det andre. Hvordan kan de gå inn for at barnefamilier lettere skal få opphold, når de samtidig sier at Oslo må slutte å ta i mot så mange innvandrere? Siv Jensen sier at dette må hver enkelt kommune få bestemme, men hvorfor snakker politikere på Stortinget om at Oslo må ta inn færre da, skal ikke kommunene få bestemme selv likevel? Noe må de altså snakke om før det reviderte statsbudsjettet legges frem. Deretter kommer nyhetene, de snakker om al-nakba, katastrofen, det er femtende mai, sytti år siden palestinerne ble fordrevet fra sitt land.

Utenfor siver luktene av våren inn, lyden av fuglene. Plutselig var det som om alt stod i flor, alle fargene, alt lyset. Jeg tenker på at jeg snart skal dra herfra, til et sted hvor det ikke finnes busker eller trær, et sted hvor alt er så goldt, for det meste stein, hav og is. Hvem ved sine fulle fem vil dit når det er her det skjer, alt livet her i forhold til der.

På Facebook ser jeg at folk poserer med masteroppgavene sine utenfor Urbygningen på universitetet, noen i bunad eller dress, andre i litt mer alminnelige klær. Noen skriver at nå står de altså der, uten å vite hva de skal gjøre med resten av livet. En annen lurer på om det er noen arbeidsgivere som trenger noen med hans kunnskap, han er ledig til ansettelse. Neste år er det jeg som skal levere, om alt går etter tidsskjemaet. I følge kjæresten min, som selv er veileder på flere masteroppgaver, går ting ofte ikke etter tidsskjemaet, uforutsette ting skjer hele tiden, feltarbeidet tar mer tid enn man tror, folk ber om forlengelse, de leverer inn et halvt år etter at de egentlig skulle ha levert, det gjorde han selv. Jeg tenker med gru på en slik forlengelse, jeg vil bare bli ferdig. Neste sommer vil jeg være ferdig med det hele.

På syttende mai skal det visstnok regne, men selv regnet er ikke verst på denne tiden av året. Det begynte å regne under en grillmiddag i forrige uke, vi løp inn i stua med alle tingene, heldigvis var vi alle nesten ferdige med å spise. Det var fortsatt varmt, selv om det begynte å regne, og det varte ikke lenge. Etterpå, på vei hjem, luktet det godt av våt jord.

I en roman jeg leser, leser jeg i begynnelsen av et kapittel om en elv som går forbi huset til barna romanen handler om. Hovedpersonen, som har samme navn som forfatteren, skriver at alle barn burde ha en elv rett ved siden av huset, og også voksne, for den saks skyld. Man kan høre innenfra når den har rent over sine bredder. Jeg tilbragte tre uker i Longyearbyen sommeren for to år siden, det rant en elv rett utenfor vinduet mitt nede ved Adventfjorden. Det hadde regnet mye på Spitsbergen før jeg kom, og jeg syntes elva var bråkete. Så bråkete at jeg lukket vinduet hver dag når jeg skulle sove, men selv da kunne jeg høre den. Så bråkete at når jeg nå skal til Longyearbyen igjen, har jeg sørget for at jeg ikke kommer til å bo i den samme bygningen. Jeg skal bo lenger oppe ved fjellene i stedet, ikke nede ved fjorden. Veien til og fra universitetet kommer til å bli lengre, tjuefem minutter lengre å gå, men det gjør ikke noe, jeg liker å gå for meg selv litt før dagens dont begynner, før man må forholde seg til folk.

Barna i romanen, Sisters by a River av Barbara Comyns, bor i England. Det er en fornøyelig roman, jeg ler høyt flere ganger under lesningen. Den både ligner og ikke ligner andre romaner av Comyns. Dette er den tredje romanen av Comyns jeg leser på ti dager, siden jeg leste henne for første gang for ti dager siden, The Juniper Tree, en roman som etterlot meg med begeistring og en lengsel etter å lese mer, mer av denne forfatteren. Hvor hadde hun vært i mitt liv tidligere? Barbara Comyns er som en blanding av Ian Banks, Claire-Louise Bennett, Helle Helle og Roald Dahl. The Juniper Tree er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. Det var lenge siden jeg hadde hatt en slik følelse etter å ha lest noe, en slags følelse av å bli forelsket, av å bare ville lese mer. Det er lite beleilig at slikt skjer midt under eksamensperioden, men det var det også da jeg forelsket meg i mannen i mitt liv, midt i eksamensperioden, på samme årstid som denne, med alt det grønne sprunget ut og åpne vinduer og lys og fuglekvitter ute, sånt er det lite å gjøre med. Det er snart nøyaktig tre år siden jeg traff denne mannen for første gang og han ble med meg hjem.

Vi hørte ikke på radio for tre år siden, han forstod ikke like mye norsk som nå. Nå snakker vi to språk om hverandre, og radioen står på nesten hver morgen, i vinduskarmen.

mandag 7. mai 2018

En mandag i mai

Snart nærmer de siste eksamenene seg, dersom man ikke teller med forsvaret av masteroppgaven, men det er noe annet. Når man har holdt på med en oppgave i et år, må man nesten ha noe å si om den etterpå. Snart nærmer de siste emne-eksamenene seg, så skal jeg aldri mer ha eksamen. Aldri si aldri, sier kjæresten. Det er sant, sier jeg. Det kom overraskende på meg at dagens forelesning i bioinformatikk var den siste forelesningen i bioinformatikk. Foreleseren snakket om funksjonell genomikk, det var gjenkjennelig, fordi vi hadde snakket om det samme i statistikken. Klyngeanalyser, varmekart og så videre, eller cluster analysis og heat maps, som det heter i statistikkforelesningene, som i motsetning til bioinformatikken foregår på engelsk. Men altså nå: foregikk.

Har det vært påske allerede, tenker jeg når jeg går tur med hundene etterpå, etter den siste forelesningen i bioinformatikk. Vi går på stien langs jernbanen, det vokser hvitveis på bakken. Akkurat der vi går vet jeg at det vokser multer om sommeren. Den sommeren jeg oppdaget det, gikk jeg på tur med en annen hund. Eierne var på bryllupsreise på Bali, hunden deres var hos oss. Siden den gang har paret fått to barn.

I år fyller jeg tretti, det er ikke mye i forhold til hvor lenge statistikken forteller meg at jeg skal leve. Men likevel, det er så mye som forekommer meg som i går.

Dagene bare fyker forbi.

Alla dessa dagar som kom och gikk, inte viste jag att de var livet, skrev Stig Johansson, men slik er det ikke for meg, for jeg vet. Dette her er livet mitt, og det kan forsvinne!, tenker jeg ofte minst en gang om dagen. Det kan svinne hen, noen kan dø, noe kan gå galt, jeg kan gjøre en feil som det ikke går an å leve med, alt kan glippe liksom når som helst - eller tenk om jeg ikke setter nok pris på det nå, og så blir jeg seksti og lengter tilbake. Eller, tenk om jeg lengter tilbake når jeg blir førti. Jeg prøver å huske hva jeg har lest at gamle mennesker svarer når de blir spurt om hva de skulle ha gjort annerledes, og jeg husker at de ofte svarer det samme, og så tenker jeg: ja, jeg skal høre på dere, jeg.

Nostalgi er det ikke. Ting må gjerne forandre seg, det er fint. Jeg vil bare ikke at de skal forandre seg uten at jeg var klar over hva det forandret seg fra (tror jeg).

Den ene dagen har man to hunder som ligger og slapper av; den ene på verandaen i sola, den andre i en stol inne i stua. Kjæresten sitter inne og ser på en fotballkamp, jeg sitter ute og drikker kaffe og leser. Det er en veldig fin roman jeg leser, noe av det beste jeg har lest. Jeg sluker den på en dag, men innimellom spiser vi middag og går på den lokale puben med hundene og tar en øl før solen går ned.

En annen dag tar man med hundene på middagsbesøk hos noen venner, hvor det blir spist brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, ramsløkssmør og salat av skvallerkål og marikåpe. Man lar hundene leke litt i hagen og tar en lang omvei hjem fordi været er så fint. Runden har jeg gått veldig mange ganger, også den langs jernbanesporet, men på den andre siden, der hvor det er en større grusvei. Der vokser det ingen multer.

Jeg plukket multene den sommeren jeg hadde hjertesorg. Det er tre år siden. Selv om tiden er en annen i dag, kan jeg fortsatt kjenne at det stikker i hjertet når jeg tenker på det.

I morgen er den siste forelesningen, det skal jeg heller ikke gå på mer. For aller siste gang skal jeg gå til universitetet og sette meg i en av forelesningssalene med notatbok og penn. Kanskje du holder en forelesning en gang, sier kjæresten min. Tja, sier jeg.

mandag 30. april 2018

Bøker i april - sør og vest

PROSA
1. THE YEAR OF MAGICAL THINKING av Joan Didion
2. SOUTH AND WEST av Joan Didion
3. THE PLOT AGAINST AMERICA av Philip Roth
4. WINTER av Ali Smith 
5. GRATIS OG UFORPLIKTANDE VERDIVURDERING av Marit Eikemo
6. HUNDEN av Kerstin Ekman

POESI
7. MEADOWLANDS av Louise Glück 

POETIKK

8. KVA HENDER I ROMANEN? av Ingrid Z. Aanestad

ESSAYS
9. Å TALE OG Å TIE av Vigdis Hjorth



På en kafé i Mission District, San Franscisco. Skrivebok og bok. 


Måneden begynte i California og avsluttes i Gøteborg, hvor jeg nå altså befinner meg. Helt siden jeg flyttet til Ås, for snart fire år siden, har jeg tenkt at jeg skulle ta toget dit, det er jo ikke så langt unna. Nå nærmer det seg nesten slutten for livet på Ås (kanskje), jeg skal bo et halvt år i Longyearbyen, deretter et halvt år i Cambridge, og etter det er det ikke sikkert at det er noe som holder oss i Ås. 

Midt i eksamenstiden har jeg altså dratt til Gøteborg for å være litt alene og for å skrive litt. Jeg sitter på Stadsbiblioteket, det er fint bibliotek, veldig brukervennlig, masse folk. Jeg skriver litt, drikker litt kaffe, leser litt i The Rules Do Not Apply av Ariel Levy. Jeg har ikke kommet så langt i den, men langt nok til å ha lest dette: "I started keeping a diary in the third grade and, in solidarity with Anne Frank, I named it and perosnified it and made it my confidante. "The point that prompted me to keep a diary in the first place: I don't have a friend," Frank told Kitty, her journal. Writing is communicating with an unknown intimate who is always available, the way the faithful can turn to God. My lined notebooks were the only place I could say as much as I wanted, whenever I wanted. To this day I feel comforted and relieved of loneliness, no matter how foreign my surroundings, if I have a pad and a pen."

The Rules Do Not Apply
handler om å miste, det gjorde også The Year of Magical Thinking av Joan Didion, som jeg leste denne måneden. Jeg leste den i løpet av en dag i San Francisco; på banen til Berkeley, stående i kø til kabeltrikken, på kafé, i parken. På banen gråt jeg nesten. Da jeg var ferdig med boka gikk jeg for å spise middag med kjæresten min, hummerravioli og rødvin. Dagen etter dro vi hjem. 

Jeg leste mye bra i april, ingenting å klage på. Eller, det er ikke helt sant, foruten Ariel Levy leser jeg også The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak. Den er fryktelig dårlig, men jeg fortsetter likevel å lese i den, personene i boka reiser rundt i Indonesia og spiser mat, det er vel nettopp i det jeg finner noe interessant, som får meg til å lese videre. 

Jeg leste Kva hender i romanen? på vei hit. Aanestad skriver: "Det er sant at eg skriver fordi eg elskar livet." (Tror jeg, i hvert fall noe lignende, jeg har ikke boka med meg på biblioteket.) 

søndag 22. april 2018

Hundehår etc.

Vi går rundt Årungen i solskinnet og jeg forteller kjæresten min om boka jeg leser, Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo, om en kvinne som tror at livet kommer til å bli mye bedre når de endelig får flyttet inn i et hus. Om de bare får flyttet inn i dette huset, skal hun gjøre det ene og det andre, alle tingene hun ikke får gjort så lenge de bor i leiligheten, alt skal bli så bra bare de får flyttet inn i dette huset, sier jeg. Det er veldig gjenkjennelig, sier jeg og tenker på begynnelsen av tjueårene, da jeg til slutt måtte slette Facebook fordi jeg ikke lenger orket å være så misunnelig. Jeg slettet Facebook, ikke fordi storebror ser deg, ikke fordi jeg var redd for at data om meg selv skulle samles inn i et omfang jeg ikke var klar over og brukes utenfor min kontroll, nei, jeg slettet kontoen min fordi jeg ble sittende og se på bildene til folk og deres tilsynelatende perfekte liv. Jeg husker spesielt én kvinne jeg var veldig, veldig misunnelig på, det så ut som hun hadde det aller beste forholdet og dro på de aller fineste reisene, hun var også pen og fikk til alt, hun holdt på med en mastergrad og var i det hele tatt mye smartere enn meg (trodde jeg), jeg så og så og så og var så fryktelig misunnelig, dette orket jeg ikke, jeg sluttet å lese blogger og jeg slettet Facebook og var borte i fire år, før jeg opprettet ny konto, litt tryggere på meg selv, litt eldre og med flere meritter, hvis jeg kan si det slik, da jeg var blitt eldre og hadde fått til flere ting i livet, kunne jeg endelig logge meg på igjen. Jeg hadde ikke noen kjæreste, jeg hadde fullført en bachelorgrad, jeg hadde reist litt på de fire årene, jeg hadde flyttet litt rundt, jeg hadde levd litt, på godt og vondt, jeg var litt tryggere på meg selv. Da var jeg tjuefem år.

Hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering er i førtiårene, hun bor i en treroms med mann og to barn. Det er trangt. De gav bud på et hus, men i løpet av budrunden ble det for dyrt for dem, det ble ikke deres hus. Nå skal de by på et nytt hus. De fikk barn sent, mye senere enn alle vennene deres, de måtte vente på at mannen skulle få fast jobb i en avis, han skulle bli politisk redaktør, men så fikk noen annen jobben. Han måtte skaffe seg en annen jobb. Hele tiden venter hun. Hun venter alltid, på ham, på å få barn, det må skje snart, det må skje snart, alle andre har det. Nå er det huset det gjelder, nå må de snart komme seg unna denne trange leiligheten, alt skal bli så bra da. Alt skal bli så bra, bare det og det skjer, hvem har ikke tenkt det? Jeg har tenkt det fryktelig mange ganger. Blir du aldri misunnelig? spør jeg kjæresten min. Kanskje litt på andre akademikere, svarer han to meter foran meg, han går så fort. Ja, sier jeg, jeg blir for det meste misunnelig på andre som skriver, ikke på andre ting, ikke nå lenger, sier jeg. Jeg tenker på noen Instagram-kontoer som er fryktelige, Instagram-kontoer som jeg følger nå, men som jeg ikke burde ha fulgt da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Heldigvis hadde jeg ikke smart-telefon da jeg var i begynnelsen av tjueårene, da hadde det nok vært fryktelig mye verre. Jeg hadde en Nokia-telefon man bare kunne ringe og sende SMS med, man kunne ikke en gang ta bilder. Det hender jeg ønsker meg en slik en igjen, men det er ganske fint med et kamera i lomma. Vi sender hverandre bilder av hundene når den ene er langt unna. Man kan bruke en app til å leie biler og leiligheter. Man kan dra opp et kart når man er gått vill. Man kan søke opp ordet "janus-faced" når man lurer på hva det betyr, hvor kommer ordet fra? Fra den romerske guden Janus, guden av begynnelser, porter, overganger, tiden, dualiteten, døråpninger, passasjer og endinger.

Jeg håper jeg ikke blir som hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering når jeg kommer i førtiårene, selv om jeg er veldig sent ute med ting selv. Snart er jeg tretti og jeg holder fortsatt på med en masteroppgave, andre er ferdige med den for lengst. De har fått seg jobber, heltidsjobber. Jeg står sjeldent opp før åtte om morgenene, må sjeldent møte opp til noe. I begynnelsen av tjueårene jobbet jeg i en fastfood-restaurant, jeg likte ikke å tenke på at jeg var en som jobbet i en fastfood-restaurant, på samme måten som hovedpersonen i Therese Bohmans Den andra kvinnan ikke liker å se på seg selv som en ung kvinne som jobber i en kantine på sykehuset, der er et svært gjenkjennelig avsnitt hvor en kunde spør om ertesuppa er god, og hun svarer at det er den vel, men at hun ikke har laget den. Hun er nemlig ikke en kantinedame, selv om hun jobber i kantinen. Hun tar avstand fra ertesuppa for å vise kunden at hun ikke hører til der, ikke egentlig. Jeg hadde den samme følelsen da jeg jobbet i en fastfood-restaurant, men ikke først og fremst på grunn av kundene, mer på grunn av de sekstenårige deltidsansatte som jobbet der om helgene og på kveldene, hvordan de snakket til meg som om jeg var voksen og dette var livet mitt, en dame som jobber på en fastfood-restaurant, ikke noe annet. For de gikk jo på skolen og skulle bli noe, de hadde bare en liten jobb ved siden av, mens dette var i en periode heltidsjobben min. En heltidsjobb jeg ikke likte å snakke om, en heltidsjobb jeg ikke ville vedkjenne meg; når jeg ikke var der, tenkte jeg aldri på den, selv om sjefen ikke var noe grei og arbeidsforholdene dårlig, jeg skulle uansett ikke jobbe der for alltid, jeg brydde meg ikke om å gjøre noe med noen av tingene, når jeg ikke var på jobben, tenkte jeg ikke på jobben. Når jeg ikke var på jobben leste jeg bøker og syklet, gikk på konserter og drakk øl. Det aller beste med jobben, var å kunne betale for meg selv.

Jeg hadde en annen kjæreste da, vi bodde i en vertikal leilighet, i andreetasjen i et hus, uten veranda. Veggene på kjøkkenet var stygge og grønne, i følge ham gikk det ikke an å ha besøk der. Det går ikke an å ha besøk i leiligheten til hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering heller, men så fort de får flyttet inn i et hus skal de ha besøk hele tiden, det skal renne i dørene av gjester, barn og voksne, de skal spise fancy middager og drikke vin på kjøkkenet, ikke bare bestille kjapp sushi, som de gjør i leiligheten. Det var da jeg bodde i den stygge leiligheten at jeg var misunnelig på andre, på andres leiligheter, som de ikke nødvendigvis eide, men som de bodde i på en måte som han jeg var sammen med og jeg ikke gjorde i den leiligheten vi var i, og jeg ville også bo på en sånn måte at jeg trivdes, og jeg ville også ha et forhold hvor man var forelsket i hverandre, som man var fornøyd med, jeg ville også være sammen med en som var kjekk og smart, i stedet var alt så halvveis, ikke helt sånn jeg ville det skulle være, jeg ble veldig opptatt av disse tingene, i stedet for å bruke energi på det viktige, som å studere, skrive, det falt liksom bak. Derfor slettet jeg Facebook. Jeg slettet Facebook og flyttet til en annen by for å studere, jeg gjorde det slutt med mannen som jeg innerst inne hadde følt lenge ikke var den riktige mannen (han leste ikke bøker, det burde være et tegn alene), jeg sluttet å bry meg om andres tilsynelatende perfekte liv, og det var befriende. Det er fortsatt befriende.

Det er et godt tegn, sier kjæresten min når jeg sier at jeg ikke blir misunnelig på andres forhold lenger. Det gjør heller ikke noe at vi bor i en treroms, men det er kanskje ikke så rart, vi er bare rundt tretti og har ingen barn, hva skal man da med noe mer? Det hender vi snakker om et hus med et kontor til hver av oss, hvert vår kontor, et kontor med en skrivepult av massivt tre og hyller med bøker fra gulv til tak, men jeg skal selvfølgelig skrive mye før den tid, at vi bare har et kontor med en stusselig skrivepult fra Ikea gjør ingenting, det går an å skrive der også. Det går an å skrive overalt. Det går an å skrive på sofaen som er dekket av hundehår, hundehår som også det persiske teppet er fullt av til tider, det er ikke alltid vi får støvsugd så mye. En dag kommer det middagsgjester og vi rekker så vidt å støvsuge før de kommer, da har det ligget hybelkaniner i gangen helt siden vi kom hjem fra California for over en uke siden. Noen av plantene er visne, jeg har ikke kastet dem ut. Noen av plantene som lever har vokst seg ville og stygge, men jeg får meg ikke til å beskjære dem, stakkars plante, du som vokser, alle de nye bladene du har grodd, hvem er jeg til å plukke dem av, til å skjære av greiner? Jeg får det ikke til, og planten blir stående, stor og stygg, den ser helt vill ut.

Det lukter sikkert hund hjemme hos oss, det kunne sikkert vært ryddigere, renere. Det hender jeg i blant tenker herregud, for et høl av skitt, andre ganger lar jeg det fare, det er ikke så farlig, det er ikke verdt å la seg bli sint over. Det er ikke noen vits å risikere blodtrykket, eller hjertet, på noe som helst annet vis.

Det gjør ikke noe at spisebordet er fylt av papirer og tomme kaffekopper.

Det gjør ikke noe at hundene har revet lekene sine i fillebiter slik at bomullsdotter ligger strødd over hele gulvet. (Verre er det med alle kulepennene som de får tak i og biter i stykker, jeg skulle gjerne likt å ha dem intakt.)

Kanskje var det ikke så rart at jeg var så misunnelig den gangen, at jeg ønsket meg så mye annet enn det jeg hadde, kanskje var det nettopp det jeg burde være for å klare å komme meg ut av tingene, slik at jeg faktisk kunne få alt det jeg ville, jeg var jo tydeligvis ikke særlig fornøyd. (Selv om det jeg ville ha, ikke var det jeg så på andres blogger, men noe helt annet.) Det ligger bra ting i å ikke være helt fornøyd også. Men det handler om helt andre ting enn å være misfornøyd med en treroms.

Det kunne vært verre, kan man alltids si.

Jeg vet ikke hvordan det går med hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering, jeg har ikke lest den ferdig. Når vi kommer hjem fra turen, er det snart tid for middag, jeg lager grønnsakspai fra bunnen av, jeg bruker de tre eggene vi har igjen etter å ha lagd pasta carbonara, og fløten, fyller paien med brokkoli, selleri, paprika, løk, hvitløk, det vi har liggende i kjøleskapet mens jeg hører på soundtracket til Call Me By Your Name. (En fin film, bortsett fra en av de siste scenene, scenen hvor faren og sønnen sitter i sofaen og snakker, det er en forferdelig samtale, hvordan kan faren si det han sier, diskreditere familien på den måten? Litt i overkant lang var filmen også, kanskje. Vi så den på flyet hjem fra California mens vi drakk øl, hver gang vi gikk for å kjøpe øl var vi bekymret for at kortet ikke skulle virke, det hadde oppført seg rart hele dagen, noen ganger funket det, andre ganger ikke. Det fungerte hver gang, det fungerte da vi skulle kjøpe billetter og ta toget hjem, først til Oslo, så til Ås.)

Du er kanskje litt irriterende selv, sier kjæresten min. Hvordan da, sier jeg, jeg poster nesten aldri noe på Facebook. Ikke der, han mener Instagram. Jo, kanskje det, sier jeg. Men det finnes verre folk! (Det er alltid noe verre.) Det hender jeg har lyst til å slette Instagram også. Jeg slettet Twitter tidligere i uka, orket ikke lenger å lese alt dette politiske maset, all drittslengingen, de korte kommentarene til nyhetene, som om det liksom gir meg noe, det gjør jo ikke det, nå skal jeg holde meg til aviser, lese lange nyheter. Lese dem etterpå, når de har skjedd, ikke når de skjer. Hva skal jeg med alle disse fragmentene, tenkte jeg og slettet appen. Ikke kontoen, men appen. I stedet har jeg i uken som har gått tatt med Meadowloands av Louise Glück og The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak i sekken, i nettet. Den første fin, den andre dårlig. Blikket til hovedpersonen på de andre menneskene skal liksom være så smart, men er bare fryktelig irriterende. (Et sted beskriver hovedpersonen seg selv og en venn som champagne og popcorn: selv er hun popcorn, mens venninnen, som er veldig smart og vakker og rik, er champagne, She gives off bubbles-- and what are bubbles if not diamonds in water? Herregud, har dere hørt noe så dumt.) Man skulle tro været fikk en til å lese mindre, trekke en ut fra sofaen og hyllene, men nei, tvert i mot, været innbyr til å sitte på verandaen og lese, eller gå en tur og slå seg ned et sted hvor det selges iskrem og øl, hvor det bare er å sette seg ned og lese, mens hundene ligger i skyggen under benken.

(Sannheten er ikke helt slik, noen ganger er hundene utålmodige, de vil ikke ligge under benken, de vil heller snuse på en busk, bade i en dam, hilse på andre hunder. Det hender vi må legge fra oss bøkene, og noen ganger blåser det også, det er litt for kaldt, så vi går hjem.)

søndag 15. april 2018

Salinas


Vi ankom San Francisco på ettermiddagen og satte oss på en shuttlebuss til Salinas. Vi ble sluppet av på en parkeringsplass utenfor en bensinstasjon. Jeg hadde overhørt en passasjer inne på shuttlebussen spørre sjåføren når ankomsten til stoppestedet var, for hun ville gjerne ringe til datteren sin og be om å bli hentet der, for det var virkelig ikke et sted man ville bli værende på. Jeg tolket det som at noe kriminelt lett kunne skje dersom man befant seg der, og spesielt dersom det ble mørkt, og enda mer spesielt dersom man var turist, som oss, og så forvirrede ut. 

Da vi ble satt av hadde solnedgangen begynt, det lå et lilla skjær på himmelen, langs horisonten, jeg ble stående og beundre det lilla mot det grønne, trærne, mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten vår. Det var for langt til å gå, og ikke lurt, vi hadde hver vår trillekoffert å drasse med, han også en sekk, jeg en skulderveske. Det luktet så godt, mediterranean. California har samme klima som i middelhavslandene. De inkluderer blant annet Spania, Italia, Slovenia, Albania, Hellas, Kypros, Libanon, Israel, Syria. Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko. Jeg fortalte det til kjæresten min, vet du at California har samme klima som deler av Midtøsten? Han var overrasket, forestilte seg at det var mye varmere der enn her.

Mens vi ventet på taxien ble det kaldere, kulden kom med mørket. Det var noe helt annet enn på flyplassen da vi ventet på shuttlebussen. I Norge hadde det ennå vært snø da vi dro, enda det var i slutten av mars. Det hadde vært en lang vinter. Da vi kom hjem lå det enda snøflekker på bakken, noen av dem ganske store. På deler av det bare lå mengder av grus. På plattformen på Oslo S måkte jeg med meg store mengder grus med trillekofferten. Det var godt å komme til solen i California, selv om det ble kaldere om kvelden. Hos Airbnb-verten vår i Salinas satte vi oss i boblebadet i hagen. Stjernehimmelen var fremme. Vi la oss tidlig, trøtte etter en lang reise. Dagen etter fortalte Airbnb-verten vår, Rebecca, at Salinas blir kalt The Salad Bowl of the World. Vi kjørte forbi jorder med dyrket mark. Salinas blir ikke større, for på jordene skal det ikke bygges hus. Jorden er så rik at den skal brukes til dyrkning, sånn er det i Salinas. Det dyrkes flere avlinger i løpet av året. Vi passerer vannspredere mens Rebecca forteller om automatiseringen av landbruket, nå jobber det knapt med mennesker i landbruket, eierne kjøper dyre maskiner som gjør hele jobben med å så og høste, men senere i løpet av vår reise gjennom California ser jeg et skilt hvor det står at over jobbene til over én million kaliforniere er tilknyttet landbruket. Kanskje er ikke det så mange i forhold til de nesten førti millioner kaliforniere som finnes.

Salinas er også hjembyen til John Steinbeck. Rebecca forteller oss at Steinbeck begynte på The Grapes of Wrath, som han forlot og ikke fant igjen. Han måtte dermed skrive romanen på nytt. Da det første manuset senere ble funnet, viste det seg å være helt likt den ferdige romanen, med unntak av elleve ord. Selv har jeg bare lest et av kapitlene, jeg husker ikke så mye av det, jeg vet bare at romanen handler om menneskene som flyktet fra The Dust Bowl i 1930-årene, støvet som feide over Amerika og fordrev folk fra gårdene sine. Jeg spør kjæresten min om han har lest den. Det har han. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har lest den, jeg leste utdraget fordi det var på pensum da jeg tok et emne i amerikansk kultur og historie. Det er rart, med tanke på at jeg ofte leste hele boka dersom vi hadde utdrag på pensum, jeg leste tross alt hele Dantes guddommelige komedie, og hvorfor gjorde jeg det og ikke det andre? Amerika interesserer meg jo mye mer enn det gamle Europa, det middelalderske og tyngende, bibelske skikkelser og synder, engler og demoner.

En frekk anmelder mente at jeg burde ha sitert Bibelen i romanen min. Han savnet et sitat om gresset, et spesifikt et som han selv siterte. I en bedrevitende tone antydet han at jeg, forfatteren, burde være mer belest på andre ting enn den litteraturen jeg faktisk har lest og verdsetter. Til det siterer jeg Vigdis Hjorth fra hennes (kommende) essaysamling Å tale og å tie: Det er ikke en lesers eller kritikers sak av moralske eller oppbyggelige grunner å etterlyse perspektiver eller synspunkter i en roman som forfatteren har valgt å holde utenfor. I en skjønnlitterær tekst kan tekstens jeg sitte ved bredden av en elv uten å være forpliktet til å beskrive hva som skjer på den andre siden av den. Etter at jeg selv ble forfatter, har jeg lagt merke til hvor ofte kritikere synder på dette; ja, visst skal man kritiseres, men det er det man har skrevet som skal kritiseres.

Det finnes ingen bibel i vårt hjem, jeg har eid en én gang - da Jobs bok var på pensum. Etterpå gav jeg den bort, like raskt som jeg hadde kjøpt den i en brukthandel for ti kroner. Derimot har jeg en slitt Leaves of Grass liggende, den er full av pennestreker, eselører og kaffe. Himmelen er så stor hos Whitman, landskapet så åpent, menneske er fritt og kan få til alt, livet er noe stort og vakkert, tenk at vi er her, sammen med dyra, hestene og ørnene, og gresset og jorden, tenk at det vokser. Så utrolig fantastisk det er.