torsdag 12. juli 2018

Tretten plot og en Instagramkonto

Noen skriver feltdagbok når de driver med feltarbeid, andre skriver blogg. Jeg gjør kanskje mest av det siste. Og så har jeg selvsagt den vanlige dagboken min. Det var et av nyttårsforsettene mine, at jeg skulle skrive dagbok, og det er et forsett jeg har klart å holde ganske godt. Jeg har også en lang rekke med notater på mobilen, innimellom handlelister og lister over bøker jeg har tenkt til å lese. I tillegg var det en liste over ting jeg måtte gjøre, som jeg nettopp slettet fordi alle tingene var blitt gjort. Ikke at jeg følte meg noe særlig nærmere målet av den grunn, jeg hadde nylig et møte med veilederen min hvor det stadig kom til flere ting som må gjøres. Likevel skriver jeg.

Det hjelper å skrive for å få en oversikt over hva som skjer. Hva skjer egentlig nå? Det var derfor jeg begynte med dagboka. Ofte føler jeg mange ting uten å skjønne hvorfor. Når jeg skriver, finner jeg ut av det. Det samme gjelder feltarbeidet gjennom feltdagboka (eller feltbloggen, altså). 

I dag regner det i Longyearbyen. Jeg sitter på arbeidsrommet vi har hatt som base i flere uker nå. På søndag må vi ut, fra da av er det noen andre som skal ha rommet. På gulvet står tønner med silikagel, på veggen henger de slitte termodressene. På bordet ligger det flere poser med små beger med DNA-prøver, og flaggene vi har brukt for å markere de ulike individene av rødsildre ute i felt. Flaggene er fargerike, de skal være lette å se der ute, i alt det grå og delvis grønne, verden er mer grå enn noen annen farge her i Arktis. I hvert fall i Longyearbyen. Vi tok taxi ut til feltarbeidet en dag det ikke var noen ledige biler å oppdrive på universitetet. Vi fortalte taxi-sjåføren at vi studerte planter. Han ble overrasket, hvilke planter da? Her vokser det knapt noe. Det er sant, det vokser knapt noe, men noe er det jo, man må bare gå langt ned på bakken. De er små, plantene som vokser i Arktis. Man må se nøye etter for å se dem. Kjører man forbi landskapet med bil, ser man ikke annet enn gress og mose. Det er jo også noe, men kanskje ikke fargerikt. Gresset er ikke særlig grønt heller, bortsett fra like ved fuglefjellene og gårdene hvor alle trekkhundene bor. Der er det ekstra grønt. De stedene står ut som spesielt grønne flekker i det ellers grå landskapet.  

I forrige uke ble vi ferdig med å merke alle plottene og samle prøver fra alle individene. Tretten plot har vi nå. Det føltes som en lettelse, at det verste arbeidet er gjort. Deretter kom kjæresten min på besøk og jeg tenkte ikke så mye på masteroppgaven i det hele tatt. Det er mye å gjøre, men den er liksom ikke altoppslukende. Som om mitt egentlige liv foregår utenom masteroppgaven. 

Jeg føler i blant på en dårlig samvittighet over at jeg ikke bryr meg mer om den enn jeg gjør. Kanskje er det fordi jeg omgir meg med doktorgradsstudenter og om ikke de er det ennå, så har de i hvert fall klare ambisjoner om å bli det. Det har ikke jeg. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg burde ville disse tingene, burde ha slike ambisjoner, hvilket også står for meg som absurd, i og med at jeg har ambisjoner om noe annet, og burde det da ikke føles greit? Kan du ikke gjøre flere ting om gangen, foreslår en tanke i hodet mitt. Nei, det har jeg ikke lyst til, men jeg burde kanskje gjøre det likevel? 

Helst vil jeg være hjemme, på det varme Østlandet. Kjæresten foreslo at jeg skulle slette Instagram-kontoen min, er ikke det bare et sted hvor alle viser hverandre hvor topp de har det, og hva får du egentlig ut av det? Det var noe jeg selv hadde tenkt på, og i løpet av ukene her på Svalbard har det vært ekstra ille å stadig se alle disse bildene av folk som er på stranden og bader og er sammen med vennene sine, mens jeg er her oppe i seks grader og vind og stort sett er ganske ensom. Jeg bestemte meg derfor for å deaktivere kontoen, og det kommer den til å forbli så lenge jeg er på Svalbard. Det ligner litt på den gangen jeg sletta Facebook og måtte være borte derfra i noen år fordi jeg ikke orket å sammenligne livet mitt med andres. Nå sammenligner jeg riktignok mitt liv med andres på en annen måte enn før: den gangen var jeg ikke fornøyd med noen ting, nå er jeg jo fornøyd med alt det grunnleggende, vel vitende om at den situasjonen jeg befinner meg i er midlertidig, men også det er jo noe jeg skal leve meg gjennom, så hvorfor gjøre det verre enn det er? Litt som at alkoholikere unngår situasjoner hvor det serveres alkohol når de prøver å bli edru. Jeg må unngå sosiale medier for å kunne klare å slutte å sammenligne meg selv med andre, det er nemlig min akilleshæl. 

Faktisk skal jeg hjem en liten tur om ikke så lenge. Det er dyrt og lite miljøvennlig, men helt nødvendig for psyken. Først skal jeg riktignok gjøre noen flere vegetasjonsanalyser og delta på et kurs i hvordan man studerer klimaendringer på planter. Det gruer jeg meg til, siden jeg har så lave ambisjoner om gjøre akademisk karriere, men etterpå skal jeg i det minste hjem. 

onsdag 4. juli 2018

En måned på Svalbard

Her en dag fikk jeg et brev fra en venn som ikke har sett kjæresten sin på tolv uker. Storpolitiske beslutninger utenfor enkeltmenneskers kontroll er grunnen til deres adskillelse, kjæresten hennes får rett og slett ikke komme til Norge. De møtes et sted på midten, i hjertet av Europa, kan man flåsete si. En annen venninne har ikke sett kjæresten sin på måneder, og fortsatt er det måneder til de skal ses, de bor på hvert sitt kontinent, men snart ikke lenger. Jeg har ikke sett kjæresten min på en måned, like lenge som jeg har vært på Svalbard. Èn måned, fire uker. Ikke flere måneder, ikke flere uker. Likevel føles det lenge nok. Da forelskelsen var helt ny, skulle kjæresten min på en konferanse. Han skulle være en uke borte. Det er en av de lengste ukene i mitt liv, talte jeg sekunder? Hver dag var forferdelig lang. I Longyearbyen har jeg talt dager. Det var vanskeligst i begynnelsen, så gikk det lettere. Man vender seg liksom til ting. Det handler om vane. Og det at jeg vet: en dag er det over. Om fem måneder skal jeg hjem igjen.

Jeg skal være her fem måneder til. For fem måneder siden, altså i månedsskiftet januar/februar, ble debutboka mi lansert. Det snødde veldig, men jeg kom meg likevel til forlaget for å spise lunsj og holde i boka for første gang. Det var slippfest på Ås stasjon. Jeg trodde ikke det skulle komme så mange, men det gjorde det. Folk jeg ikke trodde skulle komme, kom, og folk jeg trodde kom til å komme, kom ikke. Det snødde da óg. Det føles egentlig ikke så veldig lenge siden.

I løpet av den siste måneden har jeg gått glipp av forlagets sommerfest og vi er blitt ferdige med å sette opp nesten alle transektene. To plot mangler, dem skal vi ta i morgen. Jeg skal være glad når det er over, nå har jeg merka så mange rødsildrer at jeg kjenner et visst ubehag av å tenke på å gjøre det. Først likte jeg å komme inn i vanen med å merke dem, det føltes som om jeg gjorde noe, og at det jeg gjorde, gikk fint. Så gjorde jeg det så mange ganger at vanen begynte å gå over til noe som føltes nesten kvalmende. Det har føltes litt som om det aldri tar slutt, at vi aldri blir ferdig med å merke disse rødsildrene, men nå, nå nærmer det seg slutten. I morgen kveld er vi ferdige. (Bank i bordet.) Da har vi merket til sammen 624 rødsildreindivider.

Jeg kjente forøvrig en slags tilfredsstillelse da jeg fikk en e-post fra Nederland med resultatene fra forrige forsendelse av planteprøver. Der stod det, svart på hvitt, på Excel-arket, hvor mange genom individene hadde. Interessant var det at man kunne se at i noen av populasjonene levde diploide, triploide og tetraploide sammen. Krysser de diploide og tetraploide seg? Er dette et eksempel på en triploid bro? Jeg scrollet nedover skjermen og kjente at det var godt med noen resultater, at alt dette kjedelige arbeidet tross alt ikke er forgjeves. Det er jo forresten det jeg foretrekker, å se på data på en skjerm. Å være ute og hente data skulle jeg gjerne ha sluppet.

Men det går jo. Det går.

Og i morgen kommer kjæresten min på besøk. Gleder meg helt forferdelig mye. Har gledet meg til det siden jeg dro hjemmefra en tidlig morgen i begynnelsen av juni, da jeg satte meg på toget til Gardemoen og på flyet hit.

søndag 1. juli 2018

Foxdalen

Svalbardreinsdyr.

Overnatta på Andersenhytta. 


Selfie godt pakket inn i ull og termodress.

Snøsildre (Micranthes nivalis). 

Svalbards flora av Olaf I. Rønning, utgitt på Norsk
polarinstitutt (1996). Den har ikke blitt oppdatert siden. 

Svalbardrypa.


Tidligere denne uka dro vi på en ekskursjon til Foxdalen for å merke og samle inn data fra 144 rødsildreindivider. Foxdalen er ikke så veldig langt unna Longyearbyen, der den ligger helt innerst i Adventdalen, men arbeidet i felt ville ta så mye tid at det å gå frem og tilbake flere ganger var et mer krevende alternativ. Vi måtte krysse en elv gjentatte ganger, og for hver gang var den blitt større siden sist. Vi satt med bløte føtter under en skydekket himmel, i 5 grader og i vind i timevis. Deler av feltutstyret ble ødelagt (fuktighetsmåler og fotokamera - men heldigvis har man iPhone 6 i baklomma). På Andersenhytta måtte vi sove med halvlada rifle ved senga, og vannet måtte vi spare på, for alt rennende vann på Svalbard kan være forgifta av revens bendelorm. Da vi kom hjem, spiste jeg som et sluk, jeg ble aldri mett, og jeg begynte å tenke på revens bendelorm, men leste deretter at inkubasjonstiden er på minimum ett år. Jeg var rett og slett bare veldig sulten etter strabasene i villmarka.

Tenkte mer enn én gang på hvorfor jeg ikke gjør feltarbeid i tropene. Det er mange grunner til det:

1. Jeg suger i artsbestemmelse. I Arktis er det så få arter. Når man gjør vegetasjonsanalyse her, er det ikke så mange arter å velge mellom. Til og med jeg kan klare det da!

2. Det er ganske jævlig og kaldt å drive med fint fingerarbeid (altså: glem votter!) når den effektive temperaturen er på 0 grader. Men av erfaring vet jeg at i tropene klarer jeg ikke en gang å ha ferie. Der ville jeg ha kollapset etter fem meter med ryggsekk, og vært i dårlig humør lenge før det. I varmen funker verken hjernen eller kroppen min. I kulden funker hjernen, og kroppen funker på et slags vis, den også.

3. Med henvisning til punkt 2, kunne man jo ha spurt seg: hvorfor ikke gjøre feltarbeid i tempererte områder? Hjemme i en eller annen skog rundt Oslofjorden, verdens paradis? Nå hadde det seg at jeg ville studere polyploidy. Det kunne jeg sikkert gjort på en domestisert art her hjemme (det ville ikke blitt en skog da, men en åker), de fleste domestiserte artene våre er nemlig polyploide. Det hadde jo også vært nyttig. Men jeg er ikke så veldig opptatt av å gjøre ting fordi det er nyttig. (På en annen side: alt er nyttig for en forfatter.) Og i Arktis er det veldig mange arter som består av både individer med enkle genom og individer med flere genom. Altså helt ypperlig dersom man vil sammenligne innad i en art!

4. Jeg er ganske lite eventyrlysten. Å reise langt for å svømme i rev og klatre opp i palmer for å hogge ned kokosnøtter med machete, appellerer ikke noe særlig til meg. Svalbard er mer enn mellomting mellom å være hjemme og å reise ut, man befinner seg jo tross alt fortsatt i Norge.

Hjemme igjen var det som vanlig masse data å plotte inn i Excel. Mens jeg gjorde det, hørte jeg på en episode fra fjorårets Sommer i P2, hvor botaniker Charlotte Sletten Bjorå snakker om feltarbeid i Øst-Afrika. Det er ikke bare bare: der må man hanskes med giftige slanger, maur i soveposen, væpnede ranere og heksedoktorer. Spesielt kjente jeg på angsten over å miste feltboka. Ta alt, bare ikke feltboka! Og det bringer meg på tanken at jeg og en venninne en gang meldte oss på et universitetskurs hvor vi skulle være tre uker i Tanzania og Zanzibar, at vi tok alle vaksinene og greier, før universitetet(!) fikk trøbbel med Lånekassen og avlyste hele kurset. Husker at det var skikkelig skuffende, at vi måtte ta et kurs i statistikk i stedet for å se løver i Serengeti. Så kanskje er jeg litt eventyrlysten likevel, for det hadde vært ganske gøy å dra dit, tror jeg.

lørdag 30. juni 2018

Litteratur i juni


De av Helle Helle og den evinnelige couscoussalaten med revne gulrøtter. 



SAKPROSA
1. KOLLAPS av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk (red.)
2. IMOT DØDEN av Bernhard Ellefsen

PROSA
3. OUR SPOONS CAME FROM WOOLWORTHS av Barbara Comyns
4. NULLINGEN AV PAUL ABEL av Bjørn Vatne
5. DE av Helle Helle
6. FEBERDRØM av Samantha Schweblin
7. THE DYING ANIMAL av Philip Roth


Har ikke lest så mange bøker her på Svalbard, som jeg har skrevet før, er feltarbeidet så slitsomt at jeg helst bare vil se på serier når jeg kommer hjem. (Har sett nesten to sesonger av Sex and the City siden jeg kom hit. Går aldri lei.) Men ikke alltid! Dro på ekskursjon med en flere kg tung ryggsekk, men det stoppet meg ikke fra å også ta med lesebrettet. Etter en dags hardt arbeid lå jeg inni soveposen med hodelykt og leste slutten av Philip Roths The Dying Animal. Jeg leste at feministen og forfatteren Carmen Callil meldte seg ut av juryen da Philip Roth ble tildelt den internasjonale Man Booker-prisen i 2011, fordi han (i følge henne) skriver om det samme om og om igjen. Det skjønner ikke jeg, for The Dying Animal er noe helt annet enn alt annet jeg har lest av Roth før. Men, haters gonna hate, antar jeg.

Ellers var det fint å lese Our Spoons Came from Woolworths. Nå har jeg lest alle bøkene av Comyns som er mulig å laste ned på nettbrett, så nå venter jeg på at et par trykte skal komme i posten. Det er ting jeg ser fram til her, at det skal komme noe fint i posten. Medstudentene mine flyr ut på tur i tide og utide, men jeg vil helst bare la turklærne ligge og lese i en bok når det er lørdag. Jeg forstår ikke denne trangen til å ville være ute i villmarken. Jeg er bare her for å få noen data å skrive masteroppgave om, og ser på det å være ute i felt som et nødvendig onde. Det er veldig klart for meg her på Svalbard, som er fryktelig ugjestmildt.

I dag er det faktisk lørdag og jeg har fri for en gangs skyld. Har en mild hodepine etter å ha drukket seks glass vin i går kveld, da jeg kom hjem fra ekskursjon. (Og spist ti pizzastykker, to pannekaker, etterfulgt av sjokolade, nøtter og tørka mango. Var som et sluk etter ekskursjonen.) Feltassistenten som var med, har (selvsagt) allerede dratt ut på tur igjen. Jeg skal skal bare drikke Pepsi Max, lese Berge av Kjærstad, og skrive brev til en venn.

God sommer da! Lite av den her.

onsdag 27. juni 2018

Podcastarbeid

Samlebåndsarbeid. 






















Har de siste dagene preparert 144 små plastposer med merkelapper, spikre, enda en plastpose oppi der igjen (med en liten bit fuktet kaffefilter, for at planteprøvene ikke skal tørke ut), en beholder med silikagel for DNA-prøver, og sikkert noe mer som jeg har glemt i skrivende stund. Repetitivt arbeid som ikke krever noe særlig tankekraft, og som ledet tankene mine til en roman av Michel Houellebecq, hvor han harselerer over forskere. For det kan kanskje virke mer spennende enn det faktisk er, det de driver med, disse DNA-analysene og bioteknologien, men egentlig er det samlebåndsarbeid akkurat som på et hvilket som helst fastfoodkjøkken.

Samlebåndsarbeid var det Houellebecq som skrev. Fastfoodkjøkken var det jeg som tenkte på, siden jeg har jobbet på et. Der hadde vi en sjef som hang over oss hele tiden samtidig som hun mente at hun visste bedre hvordan tingene skulle gjøres (selv jobbet hun aldri på kjøkkenet, hun hadde null idé om hvordan det var). Nå sitter jeg i fred og hører på podcasts dagen lang. Foruten flere episoder av The New Yorker Fiction Podcast, hørte jeg siste episode av Åpen bok på P2, om barnebøker. Det var helt fantastisk å høre på Vigdis Hjorth snakke om Jørgen + Anne = sant. Jeg lo for meg selv. I samme episode snakket de om dødens tilstedeværelse i barnelitteratur, og de syv dødssynder, noe som ledet meg til å tenke på hvilken dødssynd som er min. Det var minst fem kandidater (muligens seks)*, men da jeg var kommet hjem hadde jeg landet på sjalusi. Ingenting får fram verre ting i meg enn sjalusi. (Det kan dere f.eks. lese litt mer om her: Svartsjuke og andre ord.) Kjæresten min var helt enig. Jeg ledet ham ikke en gang til å synes det. Først spurte jeg ham om vrede var min dødssynd, men han avfeide det og foreslo sjalusi i stedet. Jeg kunne bare komme på én dødssynd som ville passet ham.

Deretter leste jeg om de syv hellige dyder**, og da hadde jeg bare én kandidat til meg selv (til gjengjeld en meget klar kandidat): Innsatsvilje. Eller diligence, som det heter på engelsk, og som jeg synes beskriver det bedre. Så tenkte jeg på hvilken dyd som ville vært kjæresten min sin, men klarte ikke å velge bare én, jeg stod med fem kandidater som alle beskriver ham like godt.

Med andre ord tenkte jeg på hvor til kort jeg kommer i forhold til mannen i mitt liv. (Uten at jeg fikk noen dårlig selvfølelse av den grunn, jeg tenkte mest på hvor heldig jeg er. Og at jeg forhåpentligvis selv blir et litt bedre menneske av å være sammen med ham.)

I dag har jeg imidlertid pakket og gjort oss klare til de neste dagenes feltarbeid. Vi skal nemlig til Foxdalen og bo på en hytte mens vi merker, samler inn prøver og kartlegger noen av de siste plottene. Krysser fingra for at det ikke regner. Jeg har nå lest alle bøkene jeg tok med meg fra fastlandet, men det er ingen grunn til å fortvile: jeg har med lesebrettet og har begynt på The Dying Animal av Philip Roth. Denne hovedpersonens dødssynd er garantert begjær. Dessuten har jeg vært på Bruktikken, hvor alt er gratis, og tatt med meg A Little Life av Hanya Yanagihara hjem, en murstein på over syvhundre sider. Får se om jeg orker å begynne på den, det er så mye annet jeg også gjerne skulle ha lest i sommer.

Nå er det jo snart juli allerede.



*De syv dødssynder er, for dere som ikke har oversikt: Begjær, hovmod, fråtseri, gjerrighet, vrede, sjalusi og latskap. 
**De syv hellige dyder er: Kyskhet, måtehold, barmhjertighet, innsatsvilje, tålmodighet, velvilje og ydmykhet. 

mandag 25. juni 2018

Sankthansaften

Skal du ut i felt nå igjen? sier T på felleskjøkkenet lørdag morgen. Ja, sier jeg, dette er den femte dagen ut denne uka. Plantene blomstrer når de blomstrer, det er ikke noe å gjøre med det. Nå har vi merket over halvparten, og det er bare fem plot igjen. Vi trenger ikke å gå så langt denne gangen, vi parkerer bilen ved Gruve 6 som er falleferdig, man skal ikke nærme seg gruven, den kan dette ned over hodene våre. Det er satt opp varselskilt og sperringer. Men vi sitter i skråningen et stykke unna, det er en slags elv mellom oss og gruven. Vi sitter og merker planter, samler inn DNA og jordprøver. Jeg hører på Lykke Lis nyeste album, so sad so sexy, tre ganger før vi blir ferdige. Etterpå er det jonsokbål nede på stranden. Jeg kjøper to pølser i brød med en gang, fordi jeg er så sulten. Man blir så sulten av å være ute. Vi hjelper til med å bære paller over på bålet. Vi drikker øl og drar på puben for å se Tyskland mot Sverige. Det er flere bord med svensker inne på puben, men jeg sitter med fire tyskere og en østerriker. Vi snakker norsk og engelsk, men etterhvert slår de over til tysk. Jeg skjønner litt, og hva er det uansett å skjønne, vi ser jo på fotball, så det går bra. Tyskland vinner! Etterpå går vi ned til jonsokbålet igjen, det er helt lyst. Natta er helt lys. På vei hjem hører jeg på so sad so sexy igjen og det føles ikke som midnatt, men som om klokken er seks eller noe, det er så lyst. Det slutter liksom ikke å fascinere.

Hjemme spiser jeg opp resten av brødet, vel vitende om at det ikke er noe brød å kjøpe på søndag, og at jeg dermed ikke får laget noen skikkelig matpakke på mandag. Man må tenke så langt frem her. Jeg er ikke vant til å dra et sted hver dag med matpakke i sekken. Hjemme gjør det ikke noe å ikke ha med matpakke, det finnes kantiner. På universitetssenteret i Longyearbyen er det ingen som driver kantinen for øyeblikket. Det går altså ikke an å glemme å lage kaffe, å glemme å kjøpe inn filterkaffe, eller brød. I blant, etter en dag på universitetssenteret, kunne jeg tenke meg å sette meg på en kafé og lese litt på vei hjem, men alle kaféene stenger så tidlig at jeg ikke rekker det. Rett hjem! Nordpolet stenger også tidlig, i blant rekker jeg ikke det heller. Det er ikke noe annet sted som selger øl. Da er det lurt å ha et lite lager, men det er slitsomt å gå i oppoverbakke i en halvtime med tung sekk. Det er slitsomt fra før av. Jeg burde heller sette meg på puben og lese, ja, det er mye bedre, men jeg har likevel ikke gjort det. Kanskje vil jeg noen ganger bare hjem likevel, å være et sted uten fremmede.

torsdag 21. juni 2018

Argentina og årets lengste dag

I dag er det årets lengste dag, sier veilederen når vi er ute i felt. På vei ut i felt sluknet alle lampene i bilen hennes, og speedometeret viste 0 km/t. Da vi parkerte var bilen kaputt. Hun fikk ikke startet den igjen, men sorgene kunne vi ta senere. Vi gikk oppover rasfeltet på fjellet mellom Todalen og Endalen, samlet inn prøver mens vi unngikk å løsne stein. Dette er Habitat 3, kode H3, det verste habitatet. Det aller beste habitatet å gjøre feltarbeid i, er Habitat 1, kode H1. Det er langs elveleiet nede i dalen, og man slipper å være redd for løse steiner. Man slipper å klatre, man slipper å deale med høydeskrekken, man kan bare sitte på bakken. En av gangene vi hentet prøver fra et Habitat 1, kom en praktærfugl forbi. Den vasset i elva like ved. Den var så nærme. Jeg hadde aldri sett en praktærfugl så nærme før. I Habitat 3 ser man oftere svalbardrypa. Den flyr så rart, som om den er altfor tung, som om den egentlig ikke er ment til å fly. J kaller den en høne, en arktisk høne. Det er i det hele tatt en rar fugl. Her er jeg, en høne, og jeg skal bo her i Arktis. Gjemme meg i snøen og lage disse rare lydene. For den høres rar ut, svalbardryp, den gjør det.

Det er den lengste dagen i dag, men i Arktis går solen aldri ned, så hva spiller det noen rolle. Jeg begynner å venne meg til det, at solen aldri går ned. Nå sover jeg godt hver natt. Våkner jeg midt på natten og ser lyset glippe inn mellom sprekkene i gardinene, sovner jeg straks igjen. Jeg våkner ikke lenger midt på natten og tror at det er blitt langt på dag og at jeg har forsovet meg.

At det er årets lengste dag, betyr at det er et halvt år siden årets korteste dag. For et halvt år siden, på årets korteste dag, var kjæresten min og jeg i Liverpool, hjemme hos familien hans. Det føles veldig lenge siden, et halvt år. Den tiden det har tatt å komme seg hit fra dit, er den samme mengden tid jeg skal tilbringe på Svalbard. Når jeg tenker på det på den måten, tenker jeg at det er veldig lenge. Jeg tenker ikke nødvendigvis på at det vil føles lenge, men på at det vil rekke å skje mye i løpet av den tiden, for det har det nemlig gjort det siste halve året. Det siste halve året har det skjedd mye, det er ingen grunn til å tro at det kommer til å skje lite det neste halve året. Det skremmer meg liksom litt, for hva er alle disse tingene som skal skje? Man vet ikke hva disse tingene kommer til å være. Og når disse tingene har skjedd, vil jeg være en annen, og alle jeg kjenner vil også være en annen enn den de var, og tanken på det er skremmende. Jeg har nemlig nylig lest at når hjernen forandrer seg, altså fysisk, er det noe annet som blir borte. Det vil si at når noe nytt skjer, er det noe gammelt som forsvinner. Det skriver nemlig Catherine Malabou. Det er en tanke som gjør meg redd. 

På en annen side er det jo fint at ting forandrer seg. Det vil jo verden gjøre uansett, uavhengig om jeg liker det eller ikke. Eller, det handler ikke så mye om å like det eller ikke like det, det handler mer om at jeg er redd. Jeg er mye reddere for det enn for høyden på fjellet, på det å falle når vi går nedover, skli på en stein. Jeg tror jeg er mye reddere for det som forandrer seg. Men likevel må jo ting forandre seg, og jeg hadde det ikke dårlig det foregående halvåret. Noen ganger, men ikke hele tiden. Det gikk veldig fort, selv om det var langt. 

For fire år siden var det fotball-VM, akkurat som nå. Da var det like før jeg flyttet til Ås. Det var fryktelig mye som ennå ikke hadde skjedd. Ikke ante jeg at det vokste en valmue på Svalbard. Ikke ante jeg at jeg skulle treffe mannen i mitt liv. Jeg hadde ennå ikke fått meg hund, og jeg hadde ennå ikke fått utgitt noen roman. Jeg husker at jeg bekymret meg veldig for den romanen, at jeg aldri kom til å klare det, og at jeg sa det til pappa, som så sa at han ikke var bekymret, det kom til å skje at jeg skulle skrive den romanen. Vi var på hytta den sommeren, flere uker, fordi vi skulle legge ny shingel på taket, og det tok sin tid. Det var Tyskland mot Argentina i VM-finalen. Det gikk ikke bra med Argentina. På årets lyseste dag (idag) gikk det heller ikke noe særlig bra med Argentina. Tre-null mot Kroatia. Jeg tapte tjue kroner på tippinga. I ryggsekken ligger flere ark med data etter dagens feltarbeid, men jeg har ennå ikke lagt dem inn på et Excel-ark. Det kan vente til en annen dag. 

onsdag 20. juni 2018

Svalbardvalmue






















For noen år siden fant forskerne ut at det man tidligere trodde bare var én art Svalbardvalmue (eller polarvalmue), egentlig består av to arterPapaver cornwallisense og Papaver dahlianum. De to kan skilles blant annet på antall pollenbærere og på hvordan frukten er formet. P. cornwallisense har færre pollenbærere enn P. dahlianum, i tillegg til en mer kuleformet frukt. For noen dager siden, da vi lette etter plot i Todalen, så vi en valmue som ikke hadde begynt å blomstre. Etterpå tenkte jeg at jeg gledet meg til å se den i blomst siden valmuer må være noe av det fineste som finnes. Og i dag så vi den! På denne solskinnsdagen på vei hjem fra Foxdalen etter å ha sett oss ut et tre plot der. Valmuen vi så var antagelig Papaver cornwallisense. Fin!

PS:
For dere som synes det blir litt for mye planter, Svalbard og masteroppgave for tiden, så slenger jeg ut at jeg nylig leste ut antologien Kollaps. På randen av fremtiden av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk (red.). Dette er en antologi hvor ulike folk fra akademia, særlig humanistiske fag (men også naturvitenskapsmann Dag O. Hessen), har skrevet om den økologiske krisen vi nå befinner oss i. Det er akkurat ting som dette jeg savnet da jeg selv studerte humaniora - hvor er bevisstheten om den økologiske endetiden vi befinner oss i? Som noen kanskje har lest, så slutta jeg jo å studere humaniora nettopp fordi økologi og klima var så fraværende. Nå som jeg studerer naturvitenskap, vet jeg jo at verden ikke blir noe bedre av den grunn. Som en av bidragsyterne, botanikeren Magnus Popp ved Naturhistorisk museum (Universitetet i Oslo), skriver i sitt essay: "Det som slo beina under meg, var at møtet ble åpnet av en kunnskapsminister som ga uttrykk for å være imponert over alt det vi, forskerne, fikk til, og som var overbevist om at vi ville klare å løse klimakrisen. Jeg ble helt knust. Forskere løser ikke klimakriser. Forskere redder ikke samfunn. Alt vi gjør er å beskrive, med stigende presisjon, hvordan alt går til helvete. Og imens kollapser samfunnet." I denne antologien viskes det løgnaktige skillet mellom natur og kultur ut. Anbefales, altså.

søndag 17. juni 2018

Alkekonger

Det er så bråkete på Svalbard. Været er så bråkete. Midt på natten våkner jeg av at vinden lager så mye lyd. Jeg lukker vinduene. Det er ikke bare været, men også fuglene. Flokker av alkekonger flyr over fjelltoppen like utenfor soveromsvinduet. I forgårs så jeg en fjellrev luntre oppover fjellet. Den var litt brun og litt hvit, vinterpelsen holdt å forsvinne. Det er fortsatt tidlig vår på Svalbard. Hjemme har syrinene blomstret ferdig for lenge siden, da jeg dro var syrinene i nabolaget visne og brune.

Hvitkinngjess går også langs fjellet mens de lager tutelydene sine. Jeg har også sett og hørt svalbardrypa, den dukket opp da jeg stod over rødsildra og tok bilder. Nesten to hundre individer av rødsildre har vi tatt bilde av. Alle bildene skal sorteres, men jeg har ikke fått meg til å gjøre det ennå. Det er andre ting som har kommet i veien, jeg har tilbragt hele helgen med å skrive og lese om menneskenes undergang. Jeg leser en essaysamling hvor ulike eksperter på hvert sitt område skriver om den økologiske krisen vi befinner oss i. Det er en meget interessant essaysamling, Kollaps, redigert av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk. Jeg har også tippet litt på fotball-VM: I dag vinner Brasil over Sveits. Hvis det skjer, vinner jeg en liten slant.

lørdag 16. juni 2018

Fra Zadie Smiths "ten rules for writers"

Tell the truth through whichever veil comes to hand – but tell it. Resign yourself to the lifelong sadness that comes from never ­being satisfied.

Resten kan du lese her

torsdag 14. juni 2018

Shit will happen to your fieldwork

I våres tok jeg et kurs i naturvitenskapelig metode, hvor det gjentatte ganger ble sagt: Shit will happen to your fieldwork. Det kommer til å gå galt. Et skrekkeksempel som ble brukt var om man skulle gjøre feltarbeid på Svalbard og trengte å dra til et sted med helikopter, noe som koster cirka 75 000 kr per tur. Drar man med helikopter for å samle prøver, er det best å få med seg alt på den ene turen og helst ikke glemme noe, slik at man unngår å måtte ta en helikoptertur til for å samle inn de resterende dataene. Fullt så uheldig er ikke jeg, men det går ikke akkurat knirkefritt heller. Hele helga jobbet vi (tre-fire personer) for å samle inn plantemateriale fra 192 individer av rødsildre, slik at de skulle klare å komme seg til Nederland før laben tar ferie.* Vi betalte til og med mer for å sende dem i ekspressfart. I dag fikk vi vite at Jetpak har sendt prøvene til feil land. Det betyr at innen prøvene kommer seg til riktig land, vil det være ferie, og innen ferien er over, vil plantematerialet være dødt, og vi må altså gjøre alt på nytt igjen. Ti dager inn i masteroppgaven, og dette skjer allerede. Ja, ja, sett fra den lyse siden: nå kan det vel ikke bli verre? (Bank i bordet.) Eller som noen kommenterte på Instagram: dette er jo en fin story til min neste bok. Aldri så galt at det ikke er godt for noe?


Drikker litt vin for å roe ned nervene. 


*Det er bare én person som jobber på laben.

tirsdag 12. juni 2018

Snø, plast og diesel

Det snør om morgenen. Jeg trekker fra gardinene hvis gliper slipper gjennom midnattssolen om natten, så ser jeg det: det snør. Det ser fryktelig kaldt ut, jeg tenker på tørre hender, at hendene mine kommer til å bli tørre og kalde og at huden kommer til å sprekke. Huden i ansiktet føles dratt i etter dager ute i vinden, i denne slags ørkenen. Huden er stram og myk, som det har foregått en slags ansiktsløftning. Huden er solbrun og fregnete, tar jeg av meg brillene er det et tydelig skille. Brilleskille. Rett under nesa er det tørt, det svir. Hver dag går jeg i ullundertøy, fleece og vindtette bukser og jakke, jeg hadde ikke med meg så mange skift; jeg må stadig gå med det samme. Siden vi er ute hver dag, er det ikke rom for noen vask. Tenk om klærne ikke tørker til jeg skal ut igjen. Heller skitne klær enn å fryse. Under klærne er jeg fortsatt solbrun etter uker med sol hjemme.

Vi har med oss varmedresser ut i felten. Bærer dem i ryggsekken, sammen med alle de små plastposene som vi har skrevet på med koder i sprittusj, all denne plasten. Først et sett til planteprøver, de som skal sendes til Nederland for videre analyse. I Nederland skal det avsløres om hver enkelt plante har ett genom eller to. Så et sett til med plast: disse til jordprøver. Vi skjærer fem centimeter ned i jorden med en kniv, tar opp jord, legger det i den lille plastposen med ziplock. Når vi kommer tilbake til universitetssenteret legger vi jordprøvene i fryseren, de skal analyseres senere, til høsten, når det ikke lenger er noen planter å se på ute. Vi skal måle pH på jorden. Deretter en tredje runde med plast: små, runde plastsylindere fylt med silika. I disse skal det være enda et sett planteprøver, til DNA-analyse. Vi pirker blader av plantene, med en pinsett. Jeg stikker meg på pinsetten når jeg prøver å lirke den ut av brystlomma på varmedressen, begynner å blø. I plastsylinderen blandes planteprøver sammen med silika som trekker all fuktigheten ut, slik at planteprøvene kan ligge lenge uten at DNA-et ødelegges.

Tre sett med plast for hvert eneste individ, til sammen over 600 individer. All denne plasten, til én eneste, liten masteroppgave av en plante, hva da med forskningsprosjekter? De som gjøres av forskere på universitetene rundt om kring, de må bruke forferdelig mye plast. Men hva ellers skal man samle prøvene i, plasten er jo så god på å bevare organiske ting. Det hadde ikke gått å samle prøvene i en liten treboks med kammere.

I det hele tatt er det svært lite miljøvennlig å befinne seg på Svalbard. Det finnes knapt kortreist mat. Kanskje noe fisk, noe reinsdyr. Jeg overhører en samtale i kantinen, det er noen forskere fra The European Space Agency. De skal på en tur og trenger å bestille mat. Noen er vegetarianere. Det er ganske stress. Det koster femti kroner mer for maten dersom man er vegetarianer. De diskuterer om dette skal legges på budsjettet eller om de må be enkeltpersoner betale femti kroner mer. Er det rettferdig at vegetarianere må betale mer? It makes sense on Svalbard, sier den ene. På butikken koster en paprika sytti kroner. Hjemme kjøper jeg halvannen kilograms poser med gulrøtter stadig vekk, har dem liggende, spiser revne gulrøtter, lager gulrotsuppe, har gulrøtter oppi pastasausen, oppi woken. En slik pose varer lenge. Kjøper jeg en slik pose her, går det ikke lang tid før gulrøttene råtner. De har allerede vært lagret så lenge, før de nådde butikken, før de nådde handleposen min, før de nådde kjøleskapshylla mi. Brødene bakes ikke her, men et eller annet sted i Nord-Norge, antagelig Troms. Brødene rekker å bli ganske tørre før de når Longyearbyen, men jeg har aldri klart å lage noen skikkelige gode brød selv. Jeg kan ikke bake brød. Jeg burde lære meg å bake brød. Det er jeg burde lære meg å bake brød.

Men vinden gjør meg så sliten. Solen som aldri lar meg være i fred. Den lille omkretsen rundt Longyearbyen, som om jeg beveger meg så mye lengre hver dag når jeg er hjemme, men det er noe med tanken på at hjemme, der kan jeg bevege meg hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg kan sette meg på toget og være milevis unna. Her kommer man ingen vei. Vi låner bil fra universitetssenteret og kjører på grusveien ut til Endalen, på grusveien ut på Hotellneset, men ingen av veiene går særlig langt, jeg har vært ved enden av den ene. Bilen er sliten, full av skrammer, flere av setebeltene fungerer ikke lenger. Bilen går på diesel. Når motoren går lukter det lakris. Det er en Toyota. Universitetssenterets logo er klistret på siden. Den logoen må de ha laget en eller annen gang på 90-tallet, og det samme gjelder bilen. På den ene bilen åpner luka over tanken seg hver gang man kjører. Hver gang jeg går ut av bilen, har luka åpnet seg.

Når jeg kommer hjem vil jeg ikke bake brød. Jeg vil bare spise middag, drikke en øl og se et eller annet lett noe på skjermen. Det er sånn det er å jobbe. Det er sånn det er å bli sliten, kroppslig sliten, å gå med tung bør og å være ute i vær og vind hele dagen, men også sliten i hodet, av å samarbeide med andre hele dagen, flere dager i strekk. Det er lenge siden jeg har gjort noe sånt, i årevis har dagene stort sett vært styrt av meg selv og mitt, av å lese, av å skrive. Slik vil jeg at det skal fortsette, og det kunne det jo, likevel måtte jeg opp hit, gjøre alt dette som jeg ikke liker, trekke fra gardinene om morgenen og oppdage at det snør, tilbringe en sommer uten sommer, forlate hus og mann, det er meg et mysterium hvorfor. Jeg tenker på praktærfuglen som fløy rett foran nesa på oss under dagens lunsjpause, skulle den liksom ha noe med dette å gjøre?

Trærne, jernbanelinja, natten. Å dele seng med verdens fineste menneske. Likevel er jeg her.

torsdag 7. juni 2018

Rødsildre

Til tross for navnet finnes rødsildre i alle nyanser fra hvit til rød.
(Til og med enda hvitere og enda rødere enn disse to!)

Det aller første transektet, på Hotellneset.
 Legg merke til de snødektene fjellene i horisonten. 

Med denne utsikten ble dagens lunsj inntatt. 


I dag, etter noen dager med forberedelse og skytetrening (hvor jeg overrasket meg selv ved å skyte alle skuddene i midten av blinken på allerede fjerde forsøk - jeg har visst et ukjent talent)*, dro vi ut i felt og satte opp det aller første transektet. For de som ikke vet hva det er, er det en linje man legger langs bakken for å kunne undersøke vegetasjonen (eller noe annet) langs den. I dette tilfellet, i min masteroppgave, er poenget med transektet å merke opp et sted med masse rødsildre. Langs transektet, innenfor en ramme på 40 x 20 m, valgte jeg i dag ut femti planter tilfeldig**. Disse skal jeg følge nærmere med på. Til sammen skal jeg ha 15-20 transekter med ca. 50 planter i hver. Til sammen altså et sted mellom 750 og 1000 individer av rødsildre. Disse individene skal jeg følge gjennom hele sommeren. 

En slektning som er botaniker sa en gang til meg at han opprinnelig studerte biologi, men at han endte opp med å spesialisere seg på planter da han skulle skrive gradsoppgave fordi det var så mye lettere med planter enn dyr: man slipper å løpe etter dem. Jeg er også veldig glad for å kunne se studieobjektene mine hele tiden istedenfor å alltid lure på om viltkameraet har noe å melde, eller om dyra har lagt fra seg noe bæsj i løpet av uka, eller ikke. Men det er ikke først og fremst derfor jeg valgte å skrive masteroppgave om rødsildre. 

Høsten for snart to år siden leste jeg side opp og side ned om polyploidy, især hos hvete. Polyploidy er når organismer har mer enn ett sett med genomer. Vi mennesker har to, ett fra far og ett fra mor. De fleste pattedyr har det slik, vi er meget enkle vesener, på den måten. Planter derimot, de kan ha to genomer, tre genomer, fire genomer! Kanskje til og med mer! Hveten har tre, og se på den, som den rager over jorden. 

Jeg er veldig glad i hveten, men jeg er kanskje ikke så veldig glad i landbruksindustrien. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller ville studere polyploidy hos en vill plante, en plante som vi mennesker ikke har noen direkte nytte av. Et sted i verden som har særlig mange polyploide planter, er Arktis, og ikke bare det, men i Arktis er det mange arter som har indvider med ulike antall genomer. Innenfor arten rødsildre finnes det nemlig de som har et genom (diploide) og de som har to (tetraploide). Det som altså har bragt meg til Svalbard, er et ønske om å studere polyploidy hos en vill art. 

Før jeg kom hit grudde jeg meg til å dra, men nå som jeg er her hygger jeg meg veldig. Svalbard er så vilt, så spesielt. Det er så fint å være ute hele dagen. Etter at vi hadde vært i felt i dag og satt opp et transekt, var jeg skikkelig glad og fornøyd. Så ble jeg enda mer glad da jeg kom hjem og fant ut at det hadde blitt snakket entusiastisk om debutboka mi i dagens episode av Åpen bok på NRK P2. Marta Norheim nevner forresten at det i romanen blir skrevet om at hveten er hexaploid! (Det er når organismen har tre genomer.)

Så nå drikker jeg hveteøl. Fikk endelig summet meg til polet (Nordpolet) på vei hjem for å hente alkoholkortet mitt. For sånn er det her på Svalbard, det er bare lov til å kjøpe tjuefire øl i måneden. (Men det er lov til å kjøpe så mye vin og cider som man vil!)***


*Dette var ikke flaks, fordi skuddene kom nærmere og nærmere midten for hver gang. 
**Brukte Random Number Generator-appen for å få til dette. Alt hva man kan gjøre med en smarttelefon i disse dager. 
***Siden det ikke er skatter og avgifter på alkohol her, må drikkinga begrenses på en annen måte. Men så kommer spørsmålet: hvorfor er det da ingen begrensning på vin og cider? 

tirsdag 5. juni 2018

Om å forflytte seg til et annet sted

Vi spiser på Bass dagen før jeg drar. Små retter av ål og rabarbra, fritert kylling med dipp, neper og klippfiskmajones, asparges med chèvrekrem og pekan, lam og stikkelsbær, piggvar og ramsløksolje, avslutter med ananasis og kokoskrem. Vi drikker hvitvin til, flere glass. På restauranten sitter vi inne, men døra inn står på vidt gap. Det er så varmt ute at det er en slags befrielse å sitte inne, der det er svalere. På bordet ved siden av sitter et annet par, etter at de har gått snakker vi om paret, var de på date, hadde de kjent hverandre lenge, hva drev med ellers, tror du de har barn hjemme og barnevakt, feiret de et jubileum? P tror de har kjent hverandre lenge, det virket slik. Apropos par, sier jeg. Dagen før satt pappa og jeg på toget fra Mjøndalen til Drammen etter en båttur oppover Drammenselva. På jernbanestasjonen på Gulskogen så vi et kjærestepar på perrongen, de kysset hverandre ha det. Den unge kvinnen gikk inn på toget, den unge mannen forsvant rundt hjørnet, og like før toget skulle dra, løp kvinnen ut igjen og satte seg i en bil med en annen mann. Deretter kjørte de avgårde. Så jeg virkelig det jeg så? Pappa hadde også sett det samme. Det var som å se en film, en filmscene hadde utspunnet seg på Gulskogen stasjon.

Hvordan så de ut? spør P. Hun hadde på seg et eller annet rosa, sier jeg, kanskje hadde hun på seg hvite shorts. Det kan ha vært et skjørt. Det var et ganske risikabelt stunt, hadde det vært meg hadde jeg fått mannen i bilen til å hente meg på neste stasjon, for å være helt sikker på å unngå uønskede sammenkomster. P er enig, og det kommer en ny rett på bordet. Vi blir sittende lenge. Jeg spør P om han virkelig tror vi kommer til å slutte å snakke sammen når vi en dag har vært sammen lenge, han sier nei. Man vet aldri, men det er vanskelig å forestille seg, for alltid er det noe jeg har lyst til å si til ham. Stadig går jeg rundt og observerer eller leser noe og tenker dette må jeg fortelle om til P. Vi drikker i overkant mange glass med vin, fordi det aldri blir kjedelig å snakke, men til slutt må vi dra. Vi tar trikken nedover til jernbanestasjonen. Ute føles det helt tropisk. Vi stopper et sted og tar et glass vin til, men så må vi hjem.

Dagen etter drar jeg til Longyearbyen. Jeg har gruet meg til å dra fra P og hundene, og i løpet av turen opplever jeg at tre ulike personer sniker i tre ulike køer, samt at en mann dytter meg vekk i midtgangen for å slippe fram seg selv og kona først. Etterpå står vi alle uansett og venter på at rullebåndet med bagasjen skal settes i gang, ingen kom seg noe fortere ut av flyplassen av å dytte. Nesten alltid blir jeg litt gretten av å reise med flyet, så mange ulike køer, så mange mennesker som vil fram først, men så ringer mamma og jeg blir litt mindre gretten. Hun forteller meg om noen hun kjenner som spiste noe de trodde var strutseving, men som kanskje heller var ormetelg fordi de ble liggende syke med magesjau i fire dager etterpå. Hun tør ikke å plukke det, men skulle gjerne spist strutseving krydret med chilli. Hun spør hvor jeg er. Jeg forteller mamma at jeg nettopp har ankommet Svalbard, at jeg venter på baggasjen min, og at jeg ikke heller har plukket strutseving, men bare spist det hos andre som har plukket det, hos en venninne hvis artskunnskap langt overgår mine.

Når jeg går ut av flyplassen med trillekofferten P og jeg kjøpte sammen i Vietnam for snart ett år siden, blir jeg overveldet av den friske, skarpe luften og synet av alle fjellene langs horisonten, hva var det jeg gruet meg til, det er jo fint å være her. Flybussen som tar meg med til Nybyen er nesten tom, jeg tar bilder ut av vinduet og sender dem til P og til mamma. P skriver at han synes det ser ganske grimt ut på Svalbard, jeg sier at jeg synes landskapet er vakkert på en karrig og hard måte, den er liksom truende og overveldende, ja, kanskje litt stygg også, sanden som virvler opp når bilene kjører forbi (de kjører så fort!), grusen, steinen, og så er det alle rørene som ligger over bakken i Longyearbyen, det er ikke særlig pent, men en påminner om permafrosten og hvor hardt det er å leve her. Senere ser jeg to reinsdyr beite langs veien ned til butikken, de har fortsatt på seg en hvit vinterdrakt, det har jeg ikke sett før. P synes de ser ut som geiter. Jeg sier at de er mindre enn reinsdyrene på fastlandet, de er liksom litt dvergaktige.

Denne gangen håper jeg at jeg også kommer til å se en polarrev, for det gjorde jeg ikke forrige gang. Jeg har hørt at de ofte er å se bak disse brakkene, og vinduet mitt vender mot den riktige siden, mot den bratte fjellskråningen. Øverst der kommer alkekongene til å fly senere i sommer. Det vet jeg, for jeg klatret opp skråningen i forfjor. Helt fryktelig med den høydeskrekken jeg har, dessuten har jeg blitt mer bekymret for å dø, mer nå enn før.

mandag 4. juni 2018

Nybyen

I en av disse brakkene bor jeg. 

I dag tidlig (faktisk ikke fyllesyk, selv etter seks glass hvitvin og middag på Bass i Oslo) dro jeg avgårde fra trær, tropevarme, kjæreste og hunder, til Svalbard. I en av disse brakkene i Nybyen skal jeg bo i et halvt år. Forrige gang, da jeg tok et sommerkurs her, bodde jeg nede ved fjorden like ved univsersitetssenteret og delte kjøkken med ca. 28 andre mennesker. Det orker jeg ikke å gjøre igjen, så nå bor jeg her, i utkanten av Longyearbyen og deler kjøkken med "bare" fem andre. Ganske mye hyggeligere. 

På vei hit leste jeg halvparten av Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne, om et miljøparti som gjør et statskupp i Norge og hjernevasker befolkningen. Jeg gru-hygget meg veldig, og er veldig spent på hva som skjer med Paul Abel videre. For en spennende bok! Jeg får litt samme følelse som i Orwells 1984. Nå skal jeg aldri mer si "det er ikke noe vits i å bry seg om alle disse andre tingene dersom vi ikke først og fremst har en levelig planet" eller liknende. Neida, det er en stund siden jeg sa det. 

I morra skal jeg på skytetrening, men først skal jeg lese videre i boka. Tror ikke det blir så mye tid til lesing etter det, men hvem vet? 

torsdag 31. mai 2018

Litteratur i mai

Mai begynte i Göteborg. På toget på vei hjem leste jeg Junot Díaz' This Is How You Lose Her, og jeg elsket den. To dager etterpå ble Díaz busted i en #metoo-sak. Ugh. 

I mai oppdaget jeg Barbara Comyns. Jeg leste The Juniper Tree, og det er noe av det beste jeg har lest noensinne. Etter å ha lest den ville jeg bare lese MER. Det gjorde jeg også, men etter bok nummer tre innså jeg at jeg måtte legge Comyns vekk litt - ikke fordi jeg hadde ombestemt meg angående kvaliteten, men fordi jeg måtte lese til eksamen. Jeg skjønte nemlig fort at dersom jeg begynner på en roman av Comyns, slutter jeg ikke før jeg har lest den ferdig. 

På tampen leste jeg Francesca Lia Blocks The Thorn Necklace, en slags memoar og poetikk på en gang (speaking of which). I den var det også en liste over romaner som har betydd mye for Block, og da tenkte jeg: lurer på om hun har lest Barbara Comyns?

En eller annen dag, kanskje var det attende mai, var jeg fyllesyk og lå på verandaen og hørte David Sedaris lese novellen "Leopard" av Wells Tower. Det var fint.

Så døde Philip Roth og jeg måtte lese Philip Roth. 

Da eksamensperioden var over, dro jeg i bokhandelen og svidde av en tusenlapp på bøker (nei, mer!). Akter å bruke store deler av de kommende dagene på å lese romaner, før jeg drar til Svalbard. Nå som også leiligheten har blitt varm og det ikke lenger er noe sted å flykte fra varmen til, begynner jeg (nesten?) å se fram til litt arktisk vær. Jeg håper jeg ikke pakker irrasjonelt (å, det er så varmt, det er sikkert ikke så viktig med den buffen)

Men først er det altså noen dager igjen med denne østlandske tropevarmen. I kveld skal jeg i en trettiårsdag, og i helga skal jeg på båttur i Oslofjorden. Det blir bra.


Bading og lesing i Drøbak. 


PROSA
1. THE RULES DO NOT APPLY av Ariel Levy
2. BLUE NIGHTS av Joan Didion
3. WASTELAND av Francesca Lia Block
4. THIS IS HOW YOU LOSE HER av Junot Díaz
5. THE JUNIPER TREE av Barbara Comyns
6. HESTER SOM IKKE VIRKER av Hege Heieren
7. THE VET'S DAUGHTER av Barbara Comyns
8. SISTERS BY A RIVER av Barbara Comyns
9. DRONNING MAUD LAND av Line Madsen Simenstad
10. KLØR av Ida Frisch
11. I MARRIED A COMMUNIST av Philip Roth

POETIKK
12. HJEMLØSNHETEN av Terje Holtet Larsen
13. THE THORN NECKLACE av Francesca Lia Block

ESSAYS
14. MINIATYRLESNINGAR av Gunnhild Øyehaug

POESI
15. JONATHAN OG SAILOR J. av Jonathan August Lengali

tirsdag 29. mai 2018

Halvveis til en master

I går gikk jeg inn i eksamenslokalet fra solskinnet utenfor, da jeg gikk ut igjen regnet det. Jeg hadde allerede kommentert mange statistiske modeller før jeg snudde meg mot de store dørene inn til salen som stod åpne (det hadde vært problemer med varmen i salen under tidligere eksamener), og så at bakken utenfor var våt. I flere uker har det vært sol og sommer, jeg har vært og badet mange ganger. Til og med dagen før eksamen dro vi for å bade.

Dette var den siste eksamenen. Fra nå av er det bare masteroppgaven. Om én uke drar jeg til Svalbard. Da blir det lite bading. (Jeg løp ut i Adventfjorden forrige gang, dukket under og løp opp igjen. Det var helvetes kaldt.)

Etter eksamen gikk jeg hjem i duskregnet, det luktet så godt. Jeg hadde heldigvis tatt med meg en slags jakke i sekken. Jeg dro hjem, drakk øl, stekte torsk, kokte pasta og lagde både tomatsaus og pesto fra scratch mens jeg hørte på en podcast om Philip Roth. Jeg leser for tiden I Married a Communist, og det er vel det jeg har mest lyst til å gjøre i sommer: lese Philip Roth og bade. Men man kan som kjent ikke alltid gjøre det man har mest lyst til.

Strandliv i mai. 

onsdag 23. mai 2018

Philip Roth og Amerika






















I mars, april i år var kjæresten min og jeg på en roadtrip i California. På veien stoppet vi ved naturreservater, strender, airbnb-er og moteller. Et sted i ingensteds, nå kan jeg ikke lenger huske navnet, overnattet vi på et motell. Det var et typisk, amerikansk motell hvor man kjører bilen rett til døra, hadde det ikke vært for at vi fikk et rom i andre etasje. Vanligvis spiste vi frokost sammen, kjæresten min og jeg, men denne morgenen gikk jeg ned til resepsjonen før ham. Jeg hadde med lesebrettet, drakk kaffe fra plastkrus og spiste toast med smør og jelly, frokosten kunne sånn sett vært bedre, men det jeg leste kunne ikke det. Det jeg leste var de siste sidene av Philip Roths The Plot Against America. Om den unge Philip og den jødiske familien hans som drar på ferie til Washington D.C. fordi faren vil vise sønnene sine hvor fantastisk landet deres er, om den heroiske flyveren Charles Lindbergh som blir president i USA og som mener det beste for amerikanerne er å ikke blande seg inn i hva som skjer i Europa og la Hitler styre som han vil, om den tidligere nabogutten som er blitt forflyttet fra New Jersey til Kentucky sammen med sin mor fordi de er jøder som må integreres med resten av befolkningen, og som den unge Philip nekter å trøste når de er på telefonen med hverandre og det er opptøyer i Kentucky og moren til den tidligere nabogutten ikke er kommet hjem.

Da kjæresten min omsider kom ned til resepsjonen, hadde jeg lest romanen og var i gang med å lese om de historiske faktaene som fulgte etter, om den virkelige personen Charles Lindbergh, at barnet til han og kona faktisk ble kidnappet (i romanen er barnet borte fordi det vokser opp i Tyskland og oppdras som Hitlerjugend), at Franklin D. Roosevelt skal ha sagt at Lindbergh var en nazist, og en rekke andre historiske hendelser som romanen tok for seg, og jo mer jeg leste, jo mindre ble avstanden mellom fakta og fiksjon, slik at det jeg allerede hadde følt gjennom lesningen av romanen, et ubehag, ble løftet til et enda høyere nivå, til et enda sterkere ubehag, etter at jeg hadde avsluttet selve historien, den om unge Philip, men som fortsatte i det jeg leste om de historiske skikkelsene (som jo kan sies å være en del av romanen, det tok ikke slutt da jeg trodde det tok slutt), og til sist: en hel tale av Charles Lindbergh, en tale han holdt i virkeligheten, mens andre verdenskrig var godt i gang, og som det (etter å ha lest den i Roths roman) var mulig å høre klipp av, husker jeg rett, men som jeg ikke fikk gjort, siden kjæresten min kom for å spise frokost og vi kom i snakk med en annen av de boende på motellet, noen som hadde kjørt ned fra Seattle for å besøke datteren og barnebarna i California, etterfulgt av at vi selv måtte skyndte oss ut på veien igjen, siden vi skulle rekke å nå San Francisco til et visst tidspunkt.

Lydklippet fikk jeg aldri hørt på, men det gjør ikke noe. Romanen står, og vel så det. I The Plot Against America, før Charles Lindbergh blir valgt som president, tror folk at han aldri kommer til å bli valgt. Folk er overbeviste om at landsmenn og landskvinner ikke vil stemme på ham. Han er altfor kontroversiell. Likevel blir han valgt. Romanen ble utgitt i 2004, mer enn ti år før Trump ble valgt som president. Kanskje kunne man gjenkjenne andre presidentskap i romanen, dersom man leste romanen tidligere, ikke vet jeg, jeg leste den ikke før nylig, og da var det umulig å ikke tenke på nåtidens USA.

I morges våknet jeg til at kjæresten min ikke lå i senga, en dag med eksamen, og at Philip Roth er død. Uten å ha fått nobelprisen. Selv er det mye av Roth jeg ikke har lest. Foruten The Plot Against America, bare American Pastoral. Jeg har mye til gode, men det har allerede vært klart lenge at American Pastoral, som er bedre enn til og med The Plot Against America, står i sjela og hylla mi som en av de største romanene. Hvis jeg skulle ha skrevet en liste over de fem beste bøkene jeg har lest, ville American Pastoral uten tvil ha havnet på lista. Philip Roth er en av de virkelig store. Det er bare å si: tusen, tusen takk for litteraturen.

tirsdag 22. mai 2018

Hellige dager, en avsporing

Jeg hørte på Bokstabelens episode om bøker som handler om å skrive og å lese her en dag mens jeg laget middag, og der snakket de blant annet om Per Pettersons essaysamling Månen over Porten. Den har jeg ikke lest, men en av podcastvertene nevnte at hun ikke syntes det var så veldig interessant når forfatterne begynner å skrive for mye om seg selv når det de egentlig skal er er å skrive om det å skrive og det å lese. Da tenkte jeg med en gang på Hjemløsheten, hvor opptatt Holtet Larsen er av et barndomsminne, som han stadig kommer tilbake til, uten at jeg forstår hvorfor, og hvor opptatt han er av at han har vokst opp på Oslo øst, uten at jeg ser at det skulle ha noen betydning for skrivingen. Espen Grønlie i nyeste nummer av BLA var ikke nådig: [...] Holtet Larsens bok fremstår ved endt lesning som ulidelig selvopptatt. Jeg får lyst til å bryte ut: Blir forfatterne mer selvopptatte nå, vil litteraturen dø! Jeg finner det nesten uutholdelig å høre om Holtet Larsens (manglende) ambisjoner i unge år, og hvordan han fant fram til litteraturen og dermed seg selv - eller noe i den duren.

Videre i podcasten tok de fram et sitat av Per Petterson, det gikk cirka slik: Man er ikke forfatter bare fordi man skriver. Med det ble det ment at man ikke er forfatter før det å skrive opptar så og så mye av livet, det er noe mer enn å bare skrive, det er (alt)oppslukende og viktig, det aller viktigste. Hvis det er det som er å være forfatter, må det jo være vanskelig å skrive om det å skrive uten å skrive om seg selv, ja, er det egentlig mulig? Fordi trangen til å skrive ligger sammenvevd med livet, som podcasten nevner senere når de snakker om kvinnelige forfattere, hva gjør forfatteren når alt hun vil er å skrive, men også er nødt til å ta vare på et barn og sosialisere seg med familien? Er det mulig å virkelig skrive hvis man får barn? Det minner meg om noe annet jeg leste nylig, i Gunnhild Øyehaugs Miniatyrlesningar: 19 tekstar om litteratur, hvor hun skriver om at verken Simone de Beauvoire eller Virginia Woolf hadde barn, ville de ha skrevet noe helt annet dersom de hadde fått det? Det kan man jo lure på. 


Men tilbake til saken: fordi trangen til å skrive er så tett sammenvevd med livet, må det jo være vanskelig å ikke også skrive noe om seg selv når man skriver om å skrive og å lese? Kanskje det heller handler om hvor mye, hvor mye av seg selv skal man gi når man skriver om skriving? For enkelte må jo trangen være så stor at den overskygger alt annet, jeg vet at det i hvert fall er slik for meg. En gang ble jeg dumpet av noen, hvor så vedkommende, som visste godt at jeg var et skrivende menneske, sa: I det minste kan du skrive om det. Jeg sa til ham at han ikke var verdt å skrive noe om (jeg ville ikke gi egoet hans den gleden), til tross for at jeg var sønderknust og hadde hjertesorg lenge. Og det samme til tross, som er hele poenget her, er at en liten bit av meg tenkte faktisk samtidig: ja, nå har jeg i hvert fall noe å skrive om. Han har rett i det. Nå vet jeg at det kanskje ikke handlet så mye om å ha noe å skrive om, men om å føle noe så sterkt at det blir umulig å ikke skrive. Jeg har nemlig også opplevd å ha god flyt i skrivingen når jeg har vært hodestups forelsket. 


Men slikt kan man jo ikke gå gjennom hele tiden, til stadigheter. Livet går stort sett ganske rolig for seg, og man skriver likevel. Hvordan og hva er det da som gjør at man skriver? 


I podcasten nevner de Marguerite Duras' Å skrive. Det er lenge siden jeg leste den, men jeg sparte på dette sitatet: Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 


Duras, altså. Deretter trykket jeg pause på podcasten siden middagen ble ferdig: eggnudler og grønnsaker i kokosmelk og rød karri, med peanøtter og lime. Jeg tok det vi hadde av grønnsaker i kjøleskapet, kjøpte ingenting nytt siden det var pinse. Vi hadde heldigvis paprika, gulrot, rødløk, hvitløk og løk liggende. Noen av dem halve, noen av dem enda mindre, paprikaen var det svært lite igjen av etter å ha spist varme rundstykker med ost og smør til lunsj hele pinsen gjennom. Jeg brukte store deler av helga på å ligge på verandaen og lese. Takk gud for helligdager og fred fra gressklipping. Tirsdag morgen var de i gang igjen.

Hvis vi en gang flytter til et hus med en hage, skal jeg la hagen bli en salig blanding av hageplanter og ville vekster, henge en hengekøye i et tre og tillate plass nok til et hagebord med stoler rund. Ellers: ingen plen. Et villnis skal det være, fullt av blomster og bier og andre insekter. En plen er et ødeland for insektene. En monokultur hvor bare én art trives. Og så den fordømte gressklippingen da, et sisyfosarbeid, en arv etter den franske adelen fra tider vi heldigvis ikke befinner oss i lenger. Hagen vår skal være like rotete som et essay, for så vidt fransk det også, kan man tenkes å si. Det bringer meg tilbake til Miniatyrlesningar, i et av essayene til Øyehaug minnes hun da hun studerte litteraturvitenskap, hun befant seg i auditorium A på Sydneshaugen skole, da en medstudent var forbanna på foreleseren for å ikke ha fått essayet sitt godkjent. Straks begynner jeg å lure på hvor auditorium A er, men til tross for to år vandrende i Sydneshaugen skoles ganger, kan jeg ikke huske hva som var auditorium A, dette auditorium A, hvor Øyehaugs medstudent argumenterer for at han har fulgt alle reglene for et essay. Han har fulgt alle reglene, og bør således få det godkjent. 

Å skrive et essay er som Duras sier. 

Jeg trodde jeg skulle skrive om Hjemløsheten, jeg hadde en slags plan om å skrive en liten snutt om alle bøkene jeg har lest denne måneden, mest for moro skyld, men nå vet ikke hvordan jeg finner tilbake. Jeg kan nevne at jeg satte pris på Holtet Larsens utbroderinger om Kurt Vonnegut, en forfatter jeg har likt svært godt de få gangene jeg har lest ham, og som jeg stadig tenker jeg bør lese mer av. Selv om jeg syntes sammenligningen av vonnegutianere, ibsenianere og bjørnsonianere blir litt merkelig, i og med at Ibsen og Bjørnson er nordmenn og følgelig har en mer naturlig plass i den litterære sfæren en som skriver på norsk har. Eller? 

Ikke at jeg forholder meg noe særlig til dem, jeg har andre skuldre å sette meg på. 

Jeg våknet opp tirsdag morgen, sakte, som alltid i mai, drakk kaffe og leste essay. Tenkte som alltid på hvor deilig den tilværelsen er og at en slags livets dagen derpå er overhengende, på en tid i livet hvor morgener ikke kommer til å være lange, når? Jeg husker det var noen som skrev til meg på Instagram en gang, det er mange år siden, at jeg skulle sette pris på det å kunne lese en roman om morgenen, for en dag kom det ikke lenger til å være sånn. Når? For det er mange år siden denne personen skrev det til meg og jeg gjør det fortsatt, spiser frokost og leser romaner om morgenen. Når skal det ikke være sånn lenger? 

mandag 21. mai 2018

Slutten av et semester

Da jeg studerte humaniora, kunne jeg alltid lese en eller annen roman som hadde noe å gjøre med det jeg leste på til eksamen. Ikke bare da jeg tok litterære fag, men også da jeg tok andre humanistiske fag, som f.eks. religionsvitenskap. For eksempel leste jeg Imre Kertész da jeg leste om jødedommen. Likeså leste jeg Barabbas av Pär Lagerkvist og Trekket mot nord av Tayeb Salih da jeg leste om henholdsvis kristendommen og islam. Jeg kunne lese romaner med god samvittighet. Det pleide å gå veldig bra. Etter at jeg begynte å studere naturvitenskap, var det ikke lenger så enkelt. Det jeg mener med enkelt, er ikke å si at humaniora er enklere, men at tilnærmingen er en annen, og at det å lese romaner gjør at faget blir lettere, mer levende, og at det er enklere for meg, nettopp fordi jeg elsker å lese. For meg er det ikke noe tungt å ta opp en roman og begynne på den. Jeg stod aldri utenfor studiene og følte jeg måtte dytte meg selv inn, trå over en grense mellom studiet og livet ellers, fordi det å lese rett og slett er noe jeg gjør hele tiden, å lese har vært en naturlig del av livet siden jeg var ganske liten.

Nå som jeg studerer naturvitenskap, er det noe annet. Det handler så mye om tekniske ting, for eksempel nå som jeg snart skal ha eksamen i bioinformatikk. Det finnes ikke noen romaner som kan hjelpe meg til å forstå bioinformatikk bedre. Jeg er rett og slett nødt til å få meg selv til å sette meg ned og lese til eksamen. Å øve på oppgaver i bioinformatikk og lære seg de ulike algoritmene er noe jeg må dytte meg selv til å gjøre, det er ikke noe som faller seg naturlig, noe som skjer av seg selv når man leser, nei, jeg må finne fram penn og papir og regne. Jeg må øve meg i programmering. Alle disse tingene liker jeg, men jeg liker det ikke så godt at jeg står opp og setter i gang umiddelbart, jeg må hele tiden tvinge meg selv til å sette i gang, noe jeg sjeldent gjør med lesing. Da begynner jeg bare med en gang, og jeg har problemer med å avslutte for å gjøre andre ting, jeg vil bare lese, det er så lett.

Jeg mener ikke å si at alt jeg leser er lett å lese. Jeg leser romaner som møter motstand. Det er bare så mye lettere å begynne, å forsøke.

Mannen jeg bor sammen med er langt inn i en doktoravhandling i samfunnsvitenskap. Han tenker på det han studerer hele tiden, legger det sjeldent helt vekk. Det faller ham naturlig å holde på med det han gjør, han holder rett og slett på med det som interesserer ham mest. Dagen lang, i helgene og i feriene. Det er altoppslukende. I studiene mine holder jeg ikke på med det som interesserer meg mest, derfor må jeg helle tiden trå inn og ut av dem. Det kan gå uker uten at jeg taster en eneste programmeringskode eller leser en eneste vitenskapelig artikkel om økologi eller genetikk. Den iherdige interessen jeg observerer at kjæresten min har for det han driver med, finner jeg ikke igjen i mine naturvitenskapelige studier, men jeg finner dem igjen i min interesse for litteratur. Det er en interesse som jeg aldri legger fra meg, det er det jeg holder på med dagen lang, i helgene og i feriene. Slutten av debutromanen min ble for eksempel skrevet bak en vifte på en kafé i Dong Hoi i Vietnam.

Det hender selvsagt at jeg må tvinge meg selv til å skrive. Det er en del av det. Men jeg tenker veldig ofte på det jeg skal skrive, det jeg vil skrive. Det er ikke noe jeg legger vekk på samme måte som jeg kan legge vekk studiene. Det kan gå dager uten at jeg tenker på masteroppgaven, men det går sjeldent en dag hvor jeg ikke tenker på det jeg skriver.

Noen ganger lurer jeg altså på om jeg studerer det jeg burde studere, når det er helt opplagt at det jeg virkelig lar meg oppslukes av er noe annet.

Altså, jeg elsker naturvitenskap, det er tosidig, og jeg bruker det når jeg skriver, svært mye av det, men når det ikke kan brukes, i hvert fall ikke med en gang og umiddelbart, lurer jeg i blant på hvorfor jeg prøver å lære meg det. Kanskje må jeg bare skjerpe meg. Kanskje er dette bare en måte å prokrastinere på, å si at det er mai og at jeg snart skal ta eksamen, men stort sett bruker dagene på å lese bøker og være ute. Jeg kan kanskje si at det er været som trekker meg ut, at jeg må gripe sjansen på sommer nå, siden jeg snart skal dra til Arktis. Det er en dårlig unnskyldning, jeg har rett og slett mistet hele interessen for å lese til eksamen. Det har vært en dalende interesse for å lese til eksamen for hvert semester som går, det føles som om jeg studerer langt på overtid. Innimellom har det vært enkelte emner som har interessert meg veldig, som jeg dykker ned i og oppslukes av, som for eksempel genetisk grunnlag for biodiversitet, jeg leste artikkel på artikkel om hveten og jordbrukets historie. På et bokbad for noen uker siden var det noen som kommenterte at de tre, fire, fem første sidene av debutromanen min handlet om nettopp landbruksrevolusjonen, og det var noe jeg selv ikke hadde tenkt på, gjorde den det? Det vil si, jeg visste jeg hadde skrevet om den, men at den fremstod som så markant at noen tok det opp på den måten, var noe jeg ble overrasket av, hadde jeg skrevet en roman om landbruket? Ja, det hadde jeg visst på et vis. Men det visste jeg ikke at jeg kom til å gjøre den høsten jeg leste om hvete, einkorn og durum.

Man vet liksom aldri, kanskje jeg en dag skriver en roman om en bioinformatiker.

tirsdag 15. mai 2018

Dager i mai, en fortsettelse

Vi hører på radio om morgenen. En morgen på hytta snakker fire menn om Jordan Peterson på P2, alle sammen liker de ham, selv om de ikke er enige i alt. Det ligger en bok av Peterson på nattbordet vårt hjemme, det er en (kvinnelig) venn som har lånt meg den, hun er begeistret, jeg er (selvsagt) meget skeptisk. Boka har ligget på nattbordet lenge, jeg har lest de to forordene, både forordet av forfatteren og av en som har lest Peterson og er begeistret. Jeg leste forordene, kjedet meg og tenkte ugh. En av mennene på radioen som er begeistret for Peterson forklarer det med at det er interessant at Peterson bruker de gamle bibelske mytene og tolker dem på nytt, han snakker om det som om det aldri er blitt gjort, som om mennesker i nyere tid aldri før har tolket historiene i det gamle testamentet på nytt og på nytt. Har han ikke lest skjønnlitteratur, tenker jeg. I litteraturen brukes det gamle på nytt og på nytt hele tiden. Ikke bare der, men i andre kunstformer også. Jeg kjenner jeg blir irritert av å høre disse mennene diskutere Peterson, hvorfor har ikke P2 også invitert en person som er kritisk?

Det høres ut som en reprise fra i fjor, antagelig er det det. Det er lørdag morgen, man sender kanskje ikke nye ting da. Senere går vi på tur, det er så varmt. Kjæresten min forteller om incels, sinna menn som ikke får seg noe og som skylder deres misere på kvinner. Jeg har kanskje bodd under en stein, for jeg har ikke hørt uttrykket før, men når vi kommer hjem er det som om jeg leser det overalt. Men ikke er det nytt for meg, selve kjernen. Jeg har lenge irritert meg over retorikken rundt enslige menn, og kvinner som venter altfor lenge med å få barn. At det liksom er kvinners skyld at så mange menn er enslige og miserable. At kvinner må gifte seg nedover, ikke hige etter menn med høy sosioøkonomisk status. At kvinner er altfor opptatt med å realisere seg selv og finne den perfekte mannen, men han finnes ikke, og så blir kvinnene for gamle til å få barn. At det er kvinnenes skyld at menn forblir enslige og befolkningsveksten daler. Kvinnenes skyld alt sammen. Kvinner gjør altfor mye slik som de har lyst til.

Det finnes knapt noe verre enn folk som skylder deres egen misere på andre. En gang hadde jeg to venner, venner av den situasjonsbetingede sorten, mennesker man er mye sammen med fordi situasjonen legger til rette for det, som stadig vekk la skylden på andre. De snakket alltid stygt om populære og pene jenter, som om det at de selv hadde liten suksess i kjærlighetslivet skyldes de andre, de pene jentene. Å, de var fulle av hat når de snakket om de pene jentene. En venn, en venn som er langt fra situasjonsbetinget, men en ekte, som også altså hadde disse to som to situasjonsbetingede venner, ble så dritlei av å høre på hatet deres at hun tok til motmæle og sa at de skulle skjerpe seg, slutte å snakke stygt om folk. Kanskje de skulle ta en liten titt på seg selv, de var ikke akkurat så fryktelig sjarmerende selv. Trodde de virkelig at alt handlet om hvordan man så ut? Hvordan kunne det gå dem hus forbi at disse pene jentene også kanskje var både mer sjarmerende, snillere og smartere enn de to, hvis de også kunne bli litt hyggeligere, så ville det kanskje gå bedre med dem også. De ble paffe av utbruddet, om de tok til seg det som ble sagt vet jeg ikke, våre veier skiltes ikke så lenge etterpå. Jeg traff dem i blant siden, våre veier møttes igjen, men kanskje ikke nå lenger. Den ene giftet seg med en amerikaner og flyttet til Florida. Den andre droppet ut av studiene da hun var nesten ferdig og flyttet tilbake til hjemstedet, et sted langt ute i periferien.

En annen morgen blir Siv Jensen intervjuet om det kommende reviderte statsbudsjettet. Hun sliter med å bevise at arbeidsplasser blir skapt av å senke skattene, og i løpet av intervjuet går hun fra å bli intervjuet som finansminister til å bli intervjuet som partileder. Det er noe Solveig Horne har sagt om innvandring og integrering, taler partiet med to tunger? De sier både det ene og det andre. Hvordan kan de gå inn for at barnefamilier lettere skal få opphold, når de samtidig sier at Oslo må slutte å ta i mot så mange innvandrere? Siv Jensen sier at dette må hver enkelt kommune få bestemme, men hvorfor snakker politikere på Stortinget om at Oslo må ta inn færre da, skal ikke kommunene få bestemme selv likevel? Noe må de altså snakke om før det reviderte statsbudsjettet legges frem. Deretter kommer nyhetene, de snakker om al-nakba, katastrofen, det er femtende mai, sytti år siden palestinerne ble fordrevet fra sitt land.

Utenfor siver luktene av våren inn, lyden av fuglene. Plutselig var det som om alt stod i flor, alle fargene, alt lyset. Jeg tenker på at jeg snart skal dra herfra, til et sted hvor det ikke finnes busker eller trær, et sted hvor alt er så goldt, for det meste stein, hav og is. Hvem ved sine fulle fem vil dit når det er her det skjer, alt livet her i forhold til der.

På Facebook ser jeg at folk poserer med masteroppgavene sine utenfor Urbygningen på universitetet, noen i bunad eller dress, andre i litt mer alminnelige klær. Noen skriver at nå står de altså der, uten å vite hva de skal gjøre med resten av livet. En annen lurer på om det er noen arbeidsgivere som trenger noen med hans kunnskap, han er ledig til ansettelse. Neste år er det jeg som skal levere, om alt går etter tidsskjemaet. I følge kjæresten min, som selv er veileder på flere masteroppgaver, går ting ofte ikke etter tidsskjemaet, uforutsette ting skjer hele tiden, feltarbeidet tar mer tid enn man tror, folk ber om forlengelse, de leverer inn et halvt år etter at de egentlig skulle ha levert, det gjorde han selv. Jeg tenker med gru på en slik forlengelse, jeg vil bare bli ferdig. Neste sommer vil jeg være ferdig med det hele.

På syttende mai skal det visstnok regne, men selv regnet er ikke verst på denne tiden av året. Det begynte å regne under en grillmiddag i forrige uke, vi løp inn i stua med alle tingene, heldigvis var vi alle nesten ferdige med å spise. Det var fortsatt varmt, selv om det begynte å regne, og det varte ikke lenge. Etterpå, på vei hjem, luktet det godt av våt jord.

I en roman jeg leser, leser jeg i begynnelsen av et kapittel om en elv som går forbi huset til barna romanen handler om. Hovedpersonen, som har samme navn som forfatteren, skriver at alle barn burde ha en elv rett ved siden av huset, og også voksne, for den saks skyld. Man kan høre innenfra når den har rent over sine bredder. Jeg tilbragte tre uker i Longyearbyen sommeren for to år siden, det rant en elv rett utenfor vinduet mitt nede ved Adventfjorden. Det hadde regnet mye på Spitsbergen før jeg kom, og jeg syntes elva var bråkete. Så bråkete at jeg lukket vinduet hver dag når jeg skulle sove, men selv da kunne jeg høre den. Så bråkete at når jeg nå skal til Longyearbyen igjen, har jeg sørget for at jeg ikke kommer til å bo i den samme bygningen. Jeg skal bo lenger oppe ved fjellene i stedet, ikke nede ved fjorden. Veien til og fra universitetet kommer til å bli lengre, tjuefem minutter lengre å gå, men det gjør ikke noe, jeg liker å gå for meg selv litt før dagens dont begynner, før man må forholde seg til folk.

Barna i romanen, Sisters by a River av Barbara Comyns, bor i England. Det er en fornøyelig roman, jeg ler høyt flere ganger under lesningen. Den både ligner og ikke ligner andre romaner av Comyns. Dette er den tredje romanen av Comyns jeg leser på ti dager, siden jeg leste henne for første gang for ti dager siden, The Juniper Tree, en roman som etterlot meg med begeistring og en lengsel etter å lese mer, mer av denne forfatteren. Hvor hadde hun vært i mitt liv tidligere? Barbara Comyns er som en blanding av Ian Banks, Claire-Louise Bennett, Helle Helle og Roald Dahl. The Juniper Tree er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. Det var lenge siden jeg hadde hatt en slik følelse etter å ha lest noe, en slags følelse av å bli forelsket, av å bare ville lese mer. Det er lite beleilig at slikt skjer midt under eksamensperioden, men det var det også da jeg forelsket meg i mannen i mitt liv, midt i eksamensperioden, på samme årstid som denne, med alt det grønne sprunget ut og åpne vinduer og lys og fuglekvitter ute, sånt er det lite å gjøre med. Det er snart nøyaktig tre år siden jeg traff denne mannen for første gang og han ble med meg hjem.

Vi hørte ikke på radio for tre år siden, han forstod ikke like mye norsk som nå. Nå snakker vi to språk om hverandre, og radioen står på nesten hver morgen, i vinduskarmen.