onsdag 29. februar 2012

Jeg gir bort Essays in Love

Siden det er vinterferie (leseuke!), jeg eier altfor mange bøker og jeg nettopp har sett Pulp Fiction for jeg vet ikke hvilken gang (den filmen slutter aldri å være kul) og fordi paret med bokseren og den lille franske jenta kanskje er et av de mest romantiske parene i film som jeg vet om, så lager jeg en konkurranse hvor noen (du?) kan vinne Alain de Bottons Essays in Love. (Som forøvrig ikke akkurat er en pulp fiction-bok.) Alt jeg vil du skal gjøre er å fortelle meg om et sykt romantisk par i filmens verden. Vinneren trekker jeg om en ukes tid.

Bokfrokost xxiii


















en skål med kiwi og pære.
vanilje- og blåbæryoghurt.*
grønn te med mandarin- & appelsinsmak.
Charles Bukowskis Burning in Water Drowning in Flame. 
tidsskriftet Fett som kjæresten min dro inn i huset (absolutt ikke jeg), men som jeg leser likevel fordi det er et intervju med Sara Stridsberg i det.



*Hvis noen lurer på hvorfor Kathleen Rani Hagen, co-operativets beste venn, spiser Yoplait-yoghurt (og ikke yoghurt fra Tine), så er det fordi de var på tilbud for ti kroner siden de hadde gått ut på dato og noe av det verste jeg vet er å kaste mat, så jeg følte jeg måtte redde dem der jeg gikk rundt i butikken, som forøvrig var en coop-butikk.

mandag 27. februar 2012

Mythbusting Los Angeles

LA er ikke bare en bitteliten skyline downtown som folk ler av fordi de tenker på NYC. LA er også bydelene sine (selv om de egentlig er selvstendige byer hvis vi skal være helt korrekte). F.eks. Marina del Rey.


I Marina del Rey bor det pelikaner. Pelikaner får meg alltid til å tenke på Pelle Pelikan i Bamse Bjørn-tegneserien. Han har plass til alt inni nebbet sitt:




Mamma og pappa i Marina del Rey.


Og Venice. Der Hank Moody befinner seg i de første sesongene av TV-serien Californication. Weee!
writer



I Venice Beach bor det duer.
kurr kurr

Og måker.
keep our beaches clean

I Venice Beach lager de bord av surfebrett.


Og så har vi Beverly Hills. Byen i USA med highest income. (De har sikkert ikke skatt der.)
rich


Parkeringshus på et kjøpesenter i Beverly Hills. Her tenkte jeg på TV-serien Dirty Sexy Money, når han ene rike kiden i familien Darling bestemmer seg for leve et vanlig liv som oss dødelige og altså da tar seg jobb som parkeringsmann (en sånn en som parkerer bilen for deg, vet du, jeg vet egentlig ikke hva det heter).



Skilt med glitterbokstaver. Og sola, sola den er så sterk og jeg hadde glemt solbrillene mine.
vondt

Min bror hadde ikke glemt solbrillene sine.



Det går busser i Beverly Hills, hvem hadde trodd det. Mythbusted!
kollektiv

Rastabuss.


Lunsj på Farmer's Market i Los Angeles. Kjempegod mat!
buffe

Enøyd, rødt monster.
tagg

Bakeri for hunder. 


Frisk frukt på Farmer's Market.
ananas


Tørket chillisnacks.


Smoothie.



Hippiebil.
festival

Tørkede grønnsaker. Nam!

søndag 26. februar 2012

Bøkene jeg leste i februar, del 1: En banan, kongeriket Danmark og et supermarked i California

Denne måneden har jeg lest nesten bare pensum. Godt over halvparten av alle bøkene jeg har lest har faktisk vært pensum. Og en god del av dem igjen har vært dramastykker.

1. HAMLET av William Shakespeare ¤ ¤ ¤

Jeg liker å si at jeg hater Shakespeare, og når jeg sier det så er jeg faktisk i godt selskap, sammen med bla. Hamsun, Voltaire, T.S. Eliot og Tolstoj (elsker at jeg alltid er enig med Hamsun i alt som handler om litteratur). Og forsåvidt gjør jeg det ennå, men å lese Hamlet var faktisk interessant. Jeg har aldri lest noe drama av Shakespeare før, bare sett flere av stykkene hans satt opp. (Jeg gikk på musikk-, dans-, dramalinja på videregående. Vi var på teater hele tiden.) Og så sonettene da. Selvsagt sonettene. I engelsktimene. Som jeg heller ikke liker. Sonettene til Shakespeare var lenge det jeg trodde at poesi var. Jeg trodde poesi var kleine, skjematiske rim om den urealistiske kjærligheten. Det trodde jeg dødslenge takket være Shakespeare. Mennesker som elsker og dør for hverandre rett etter at de har møtt hverandre. Yeah, right. Den må du lenger ut på landet med, Bill.

Jeg leste i hvertfall Hamlet og jeg syntes det var interessant, stykket er jo fullt av sarkasme, og til tider synes jeg tilogmed at stykket er vittig. Jøss. Jeg ble overrasket. Og nå skal jeg tilogmed holde et innlegg om den på en kollokvie. Men slapp av likevel, jeg har ikke gått til å digge Shakespeare. Det er fortsatt for mye tragedie, jeg tror ikke på det, og når stykkets handling er lagt til Danmark, hvorfor ikke ta bryet med å gi karakterene danske navn, i stedet for Claudius og Polonius?

2. KJØKKEN av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)

Kjøkken består av to kortromaner, Kjøkken og Moonlight Shadow. Jeg likte begge to veldig godt, men mest tittelromanen. Og hva er det jeg liker? Hva er det jeg liker med Banana Yoshimoto? Jo, det er det enkle og nøkterne språket, nesten smånaivt er det; man skulle nesten tro at det ikke var mulig å fange noen stemning med det, men så gjør hun det likevel, Banana Yoshimoto, og jeg tenker jeg vil også det, jeg vil også det, jeg vil også skrive sånn som du. Og så tenker jeg at det er rart at hun får meg til å tenke det, for boka er jo en oversettelse fra japansk, for alt jeg vet så skriver hun kanskje, og trolig, annerledes enn det jeg leser på norsk - egentlig.

Nå har jeg lest fire kortromaner av Banana Yoshimoto. Foruten disse to som er nevnt også Hardboiled og Hard Luck, og de handler alle sammen om mennesker som opplever at noen dør, og dette at noen dør forstyrrer livene deres. De huler seg ikke inne i hjemmene sine i sorg. De blir kjent med nye mennesker, de lager nye relasjoner. Og like mye, om ikke mer, handler det om disse relasjonene som selve sorgen over tapene. Det handler også mye om det å flytte, om å bevege seg fra rom til rom. Kjøkken handler, som tittelen sier, mye om rommet kjøkken. Hovedpersonen beveger seg fra kjøkken til kjøkken samtidig som relasjonene forandrer seg. Og selv om alle kortromanene (som jeg har lest) tar utgangspunkt i døden til et menneske, er alle historiene Yoshimoto skriver forskjellige fra hverandre. De er så grunnleggende like, det er det samme utgangspunktet, men historiene blir forskjellige. Det er som om Yoshimoto er nødt til å fortelle akkurat dette, grunnoppskriften, men hun gjør det alltid annerledes fra den ene gangen til den neste. Retten blir forskjellig fra gang til gang, og jeg blir ikke lei, kan spise den neste mandag også, jeg, i motsetning til Yuichi i Kjøkken som får servert så mye tofu at han til slutt ikke vil spise i det hele tatt hvis han ikke får noe annet snart.

3. HOWL AND OTHER POEMS av Allen Ginsberg ¤ ¤ ¤ ¤

Diktsamlingen hvor et av mine yndlingsdikt i hele verden befinner seg i: A Supermarket in California.

Dette blir jeg helt gal av å tenke på

lørdag 25. februar 2012

Planetene

Jeg sitter i Grieghallen, er kanskje den eneste kvinnen her som er her uten en mann/kjæreste, hører det filharmoniske orkester fremføre Gustav Holsts Planetene til de nyeste NASA-bildene på storskjerm. I det den voldsomme musikken til Mars kaster seg ut i rommet, tenker jeg på at hver gang noen blir spurt hvilken planet som er favorittplaneten deres, skal alle alltid være så humanistiske og svare Jorda!, og jeg tenker at jovisst er det et kjempefint svar, og jeg tenker tenk, dette er hjemmet vårt hver gang jeg ser bilder av denne klinkekulen tilsynelatende helt alene midt oppi det svarte mørket, hjemmet til oss alle sammen, men likevel synes jeg det er et kjedelig svar, altfor korrekt; jeg tenker at hvis noen noengang spør meg det spørsmålet, så skal jeg svare Saturn, for jeg liker ringene dens. Saturn med ringene sine, den planeten jeg var mest opptatt av da jeg var liten (jeg verken er eller har noensinne vært en humanist).

Deretter tenker jeg på Lars von Triers Melancholia og på at jeg vil se den igjen. Stillbildene og stemningen, Kirsten Dunst som først er kjempeglad og fjollete der hun sitter i limousinen på vei til bryllupsfesten sin, som siden blir mørk og dyster, klar over døden som snart kommer til å ramme dem, som pisker hesten sin fordi han ikke vil løpe lenger, kanskje fordi han er et dyr og alle dyr har en sans vi ikke har, på en måte, er sterkere knyttet til instinktene enn oss. Hesten vil ikke løpe, og Kirsten Dunst, eller rollen som hun spiller da, som jeg ikke kan huske navnet på, blir sint og slår, og Charlotte Gainsbourg (hvis rollenavn jeg heller ikke kan huske), søsteren hennes, ber henne om å la være å slå, stop it!, søsteren som beholder en stoisk ro gjennom filmen, eller som i hvertfall er roligere enn Kirsten, for hun stoler på sin mann stjernekikkeren som mener at planeten (kometen?) Melancholia ikke kommer til å treffe jorden, den kommer til å snu før det skjer. Vi kan leve videre ufortrødent. (Men han tar feil.) Jeg vil se den igjen, tenker jeg, i det musikken til Venus når ørene mine, favorittdelen min av stykket, ved siden av musikken til Neptun. Neptun, som er den siste planeten, hvor jeg tenker, nå er det ikke flere planeter igjen annet enn Jorda, men Jorda kommer ikke, etter Neptun er det slutt, etter Neptun reiser alle musikerne seg opp og mottar klapp, applaus, fra salen, og jeg tenker med en liten skuffelse der jeg sitter, å, nei, Jorda var ikke med.

fredag 24. februar 2012

torsdag 23. februar 2012

Skriblerier i kantina

Kantina er mitt nye yndlingssted. Egentlig går jeg først dit for å spise noe mat, det er derfor jeg går dit i utgangspunktet. Suppe + brød + smør til tretti spenn f.eks. Men det viktigste, og det beste, med kantina, er alle historiene jeg får hørt. Jeg lytter ikke med vilje, tenker ikke hør etter nå; stemmene til menneskene rundt meg bare når meg. Jeg hører folk snakke om bøker. F.eks. hørte jeg to fyrer snakke om hvor vanskelig Mrs. Dalloway er å lese, hvorpå jeg nikket meg enig (inni meg) siden da jeg prøvde meg på den sist, gav jeg opp etter tre sider. Nå, derimot, har jeg begynt på den på nytt (fordi den er pensum), og nå liker jeg den. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg leste tre sider av dem og gav opp, den er jo ikke vanskelig å lese i det hele tatt! Kanskje mitt litterære jeg, min mottagelighet, har vokst. Jeg tror nemlig jeg var søtten år da jeg plukket den opp sist og gav meg etter tre sider. Søtten år, det er seks år siden. Nesten en tredjedel av livet mitt. Nå leser jeg meg gjerne gjennom resten av Virginia Woolfs forfatterskap.

I kantina hører jeg også ekteskapsstrabaser. Neida. Men drama er det. En gutt kommer opprømt inn i kantina og setter seg sammen med de to vennene sine, ei jente og en gutt; han sier at det han nå skal si, det må de ikke si til noen. (Jeg derimot, jeg skal komme til å skrive om det.) Det handler om at han har tatt kompisens nylige eksdame i senga til en av kollektivkameratene sine. A slo opp med B som denne morgenen lå i senga til C som er kompis med A. Dere må ikke si noe, sier gutten som har observert det hele. Jenta derimot sier: Du er nødt til å fortelle det til A. Gutten: Nei, dette blander jeg meg ikke opp i ass. Jeg bare så det og måtte fortelle det til noen. Nå later jeg som jeg ikke har sett det, de må finne ut av det sjæl. Jeg tenker at dette var mye drama for ikke noe. A og B har jo slått opp. Og hvis ingen sier noe, så blir det jo aldri noe problem. For det man (A) ikke vet, det har man (A) ikke vondt av. Dessuten har ikke en gang B og C ligget sammen, gutten bare så B ligge i senga til C. Jeg skjønner ikke hva som er så opprørende med det. Det er så ille at de må på Opera og ta seg en øl. Jeg tenker at jeg vil hjem og lese tegneserier og engelske pockettbøker (på Kindle) under dyna, snufs, snufs. Men det går ikke, for jeg sitter jo her fordi jeg venter på en enda en forelesning om antikken mens jeg drømmer om å drikke ouzo i Hellas (ikke en umulig drøm, snart kommer alt til å være gratis der borte) og bruker opp den resterende strømmen på laptopen slik at jeg er nødt til å skrive notatene mine for hånd under neste forelesning.
The idea of Herman Melville in a writing class is always distressing to me.
– Harold Bloom

onsdag 22. februar 2012

Semikolonfeil

Liker at Ivar Aasen-stencilen min er på Google street view:
ravne

Men Google-bilen tok bilde av den før jeg rakk å rette på punktumet som skulle være et semikolon.
semi

Dette bildet tok jeg selv tidligere i år. Semikolonen er på plass for lenge siden.

tirsdag 21. februar 2012

Hjemsteder

Det er vår i byen, et snev av den, tørr asfalt hvor jeg på morgenen skled på vann oppå is; det er så vår at når jeg går fra forelesningssalen glemmer jeg paraplyen under benkeradene, og så alle de andre klisjéene, den med at kanskje jeg kan ta fram tøyskoene nå, hvor nå de er, jeg tok dem kanskje aldri med meg fra Kristiansand, ikke noe vits å ta med seg tøysko til vestlandet - i går regna det sidelengs, en annen dag stod jeg bomstille i fem sekunder i vinden, den var så sterk at jeg ikke klarte å gå videre. Gikk langs jordet og forbannet stedet i verden jeg befant meg på, som om det ikke er regn og vind andre steder, mens mine lyse bukser var blitt mørke, en annen nyanse av turkis. Jeg tenker, dette været, så viktig det er. Jeg tenker, disse stedene, så viktige de er, også.

Jeg befinner meg i Storelogen på Kvarteret og hører på en rekke vestlandsforfattere (og en regissør) snakke om Bergens identitet i litteraturen. Hva er din favorittplass i Bergen? Frode Grytten sier kjøkkenet hjemme hos seg, hvor han kan kikke ut av vinduet og se ned på rundskjøringen utenfor Fyllingdal-tunnelen. Foran eller bak? Det kommer ann på hvilken side av tunnelen man mener er foran. Fra eller til Bergen? Ikke-hjemme eller hjemme? Inn i mørket, sier Erlend O. Nødtvedt; og dette mørket er altså inn i Bergen. Aha, så det er ikke bare utlendinger (alle oss som ikke er fra Bergen) som synes Bergen er mørk. Og på den andre siden av Fyllingdal-tunnelen, der er det vist åpent og lyst. Jeg tenker, la oss dra dit, men for et stress. Jeg kjenner ingen med bil i Bergen.

Jeg vil også si hjemme, i stua mi, i kontorkroken min, men så dølt det er. Min favorittplass i Bergen. Det neste jeg tenker på er Rema-butikken på Midtun, hvor de har avokadoer for 7,50 pr. stykk, physalis (japanske lykter) for 10 kr boksen og kjempegodt nøttebrød som jeg ikke har sett noen andre steder. Det kan jeg heller ikke si. Jeg kan ikke si at at en kjededagligvarebutikk er favorittstedet mitt i Bergen, men hvor er det da? Oppe på et fjell kanskje, men det er det samme hvilket. Den ene utsikten er ikke bedre enn den andre, de er likebra, en oversikt, som å se på et kart (jeg elsker kart), men som å se på et kart på et generelt nivå.

Jeg har syklet i denne byen kanskje én gang, eller to. Jeg har syklet på Hjellestad/Milde, fra den botaniske hagen til Bunnpris på kaia og tilbake igjen, kjøpte sikkert bare en tyvepakning mens jeg drakk vann og hadde dårlig kondis - og det begynte sikkert å regne på hjemveien. Duskregn og grå himmel, det er ikke ende på dette. Der jeg kommer fra har jeg syklet på enhver sykkelsti, og parkert sykkelen som om den var min hest - i gater hvor jeg ser forskjell på husene selv om de alle er hvite og i samme stil. Der inne har jeg vært, der også, og der, på taket av det bygget også. Ja, der har jeg sett på soloppgangen, og der har jeg sittet på kjøkkenet, bak dette huset ser bakgården slik ut, bak dette huset ser bakgården sånn ut. Kanskje jeg også skal bli heimstadsdikter, tenker jeg. Jeg leser i et essay av Stig Sæterbakken, som igjen skriver om noe Hemingway har sagt (det er der jeg leser det), noe om at man kan utelate deler av en beskrivelse hvis forfatteren virkelig kjenner til det han beskriver. Men en forfatter som ikke kjenner til det han beskriver, kan ikke utelate noe, for det skinner gjennom om forfatteren har utelatt noe fordi han følte han ikke trengte å skrive om det (men har kjennskap til det), eller utelatt det fordi han ikke visste noe om det og derfor lot være å ta det med. Det skinner gjennom.

Jeg syntes først det var kjipt at jeg ikke hadde noe Los Angeles, noe Paris, noe Oslo, eller for den saks skyld Bergen, å skrive om, sier Frode Grytten. (Løst etter min hukommelse). Jeg hadde bare Odda. Og jeg, jeg har bare en liten kystby på sørlandet som får plass i bukselomma mi, finere enn en klinkekule.

søndag 19. februar 2012

Pastisj

Jeg leser Pastisj av Olav Løkken Reisop, det kapittelet om personen som bor i London og studerer faget Modern American Fiction; etterpå må jeg google hvordan Harold Bloom ser ut. En annen dag viser jeg boken til min sidemann (min beste venn) når vi snakker om at ingenting i verken kunsten, litteraturen eller musikken er nytt, at alt bare er reproduksjoner, en annen versjon, ikke at det er dårlig, for kanskje den seneste versjonen er så mye bedre enn den forrige, en mye bedre versjon, som Todd Terjes remikser av låter f.eks., som Simon Reynolds bruker som eksempel på Landmark under et foredrag om nettopp reproduksjon av musikk, om at ingenting er nytt, og jeg begynner å diskutere (på den måten jeg diskuterer på når jeg synes det er kjedelig å være enig), sier at ingenting er nytt, for alle ordene vi bruker, de har vi ikke funnet på selv. Båt har vært båt kjempelenge, alt vi gjør er gammelt, brukt før, sitering, vi kan bruke ordet båt fordi vi vet at det betyr båt, det er en slags sitering, sant, og når vi bruker disse ordene, siterer dem for den ente gangen siden de begynte å bety noe, så er det bare en reproduksjon. Så alt er reproduksjon og sitering og parafraseringer, hvis man drar den så langt altså. Man kan ikke skrive uten å ha lest, og en annen dag (igjen) tenker jeg på nettopp det, at man ikke kan skrive uten å lese, noe jeg har visst lenge, selvfølgelig, men som jeg kom på igjen da jeg bladde i Skriveboka til Merete Morken Andersen, og da visste jeg at jeg ikke hadde valgt feil studie likevel. Jeg hadde valgt akkurat det riktige. Tenkte jeg, i en ambivalens; det er alltid enten feil eller riktig, jeg tenker mye på det. Hva er feil, hva er riktig, hva kan være annerledes, for noe kan og jo være annerledes, det er alltid noe som kan byttes på, byttes på, endres på; i det uendelige er det slik, at noe kan være statisk, nei, det går ikke ann, for en umulig tanke, vi beveger jo oss, vi blir eldre for hvert sekund (og mindre deler av tiden), beveger oss mot døden, fra livet.

Den fjerde dagen ser jeg en film eller noe, kanskje det er en episode av et eller annet. Hvor fortelleren, eller en tanke inni noens hode går slik: døden, det er det samme som før vi ble født. Og dette har jeg også lest i Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Der leste jeg denne idéen først. Kanskje har jeg lest den hos en filosof også, men det må ha vært i et vanskeligere språk, annerledes, jeg hadde aldri lest det på en så enkel måte som i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Og jeg tenkte at slik er det jo, slik må det være.

fredag 17. februar 2012

This Is Just to Say
av William Carlos Williams

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

torsdag 16. februar 2012

Frokostblogg


















Jeg har endelig realisert min hemmelige drøm om å starte frokostblogg, selv om det finns ca. to millioner av dem fra før av (jeg får ikke nok av dem, elsker frokostblogger!). Frokost er det beste måltidet, og ofte på kvelden kan jeg ikke vente med å legge meg fordi jeg har så lyst til å våkne om morgenen og spise frokost. Frokost er favorittmåltidet mitt og jeg kan ikke leve uten. Dagen begynner ikke før. Så, håper dere vil ta en titt og følge meg der også!

http://frokost.blogspot.com

onsdag 15. februar 2012

Kveld i Los Angeles og nyttårsønsker i Little Tokyo

Los Angeles! Den magiske byen til Francesca Lia Block og og jentene hun skriver om: Blue, La, Rave, Charlotte,Tweetie Sweet Pea, Pixie & Pony, Echo, Barbie og Sylvie; byen som ødelegger livet til den fiktive Hank Moody; byen til Sofia Coppola og Bukowski; byen hvor jacarandatrærne blomstrer to ganger i året. Eller, som mannen på høytaleren på toget sa: Welcome to the city of movie stars and swimming pools!




Selvportrett i Los Angeles. Jeg er kjempeglad! Jeg har drømt om denne byen siden jeg var seksten (i syv år altså).
flb

Fint gatenavn.
oliven



mellom


Downtown Los Angeles.
by



Kaffe og coconut cremé brûlée med bær på


En gate oppkalt etter en astronaut!
astro

Vi beveger oss inn i Little Tokyo.


japan



I Little Tokyo hadde de et tre hvor man kunne henge opp lapper med nyttårsønsker for det nye året. (Jeg skrev ønsket mitt på norsk og det var hemmelig.)
nyttår

En kjempefin butikk i Little Tokyo hvor de hadde masse fine og gøye ting.
å se på ikke kjøpe







kitty
pi
Little Tokyo.

bb
Her er enda et bail bond-firma.


Selvfølgelig snakker folka i bail bond-firmaet spansk.
down

h
   

Sykkelstativ i bilbyen over alle bilbyer.