Huldra

Man kan ikke lese dikt samtidig som man hører på poplåter, det går ikke, det yter verken en gartner fra Hardanger eller en jente fra Brooklyn, NYC noen rettferdighet, men jeg klarer ikke å skru av musikken; bare en sang til, en sang til, en sang til, enda en, og der begynte enda sang (det va'kke meningen, jeg rakk bare ikke å trykke på stopp før den kom på), jeg må høre resten av den, å avbryte midt i en sang er noe av det verste jeg vet, jeg kjenner hjertet mitt rykke til, og slik går timen, slik går timen og halvtimen. Hva har jeg gjort? Ikke noe. (Bortsett fra å bli forført.) Hva er det jeg skal? Jeg skal lese disse diktene, jeg skal skrive den teksten, noe jeg forsåvidt har prøvd på i hele dag, men jeg liker ikke ordene jeg begynner den med, liker ikke det som på banen på vei hjem i går hørtes bra ut, noe om å våkne opp på madrasser og sofaer til lyden av Jokke & Valentinerne eller Guns'n'Roses (ikke at det er noe kult); noe om å være seksten og lese poesi; det er ikke alltid at idéene vokser av å sove på dem, noen ganger blir de borte. Jeg tenker på dem som om de forsvinner inn i sinnet, inn i et indre hvor de lever sitt eget liv og kanskje kommer tilbake igjen senere, i en drøm eller noe, kanskje, jeg vet ikke. Jeg tenker på alt som foregår i hjernen min som mapper i arkivskap, et klassisk bilde, jeg liker å tenke på dem på den måten. Akkurat som jeg liker å tenke på de hvite blodcellene som noen slags edle krigere (de eneste edle krigerne) som jager bort alle sykdommer som prøver å trenge se på, og jeg tenker alltid når jeg tenker på dem: For en god jobb de gjør, jeg blir jo aldri syk og får lyst til å gi dem en klapp på skulderen, men det går jo naturligvis ikke, så jeg får spise litt blåbær i stedet.