søndag 31. mars 2019

Kvinne/mann ratio mars

Helt i slutten av februar stod jeg i en bokhandel på Gardemoen for å kjøpe en bok. Jeg hadde egentlig allerede en bok i nettet, men det var en bok jeg ikke orket å lese i mer akkurat da, så jeg trengte en ny. Valget stod til slutt mellom den nyeste til Geir Gulliksen og den nyeste til Trude Marstein. (Ja, jeg ville lese et familiedrama.) Begge liker jeg veldig godt. Kanskje liker jeg faktisk Geir Gulliksen best, jeg glemmer aldri den intense romanen Forenkling. Men jeg likte jo også Marsteins Gjøre godt, i hvert fall før jeg ble lei. Den var rett og slett for langdryg.

Men jeg stod altså der, hos Tanum på flyplassen, og jeg valgte Marsteins Så mye hadde jeg. Jeg valgte en kvinnelig forfatter over en mannlig, og jeg vet ikke hvorfor, det var nemlig ikke bevisst.

(Og i løpet av lesningen av Så mye hadde jeg, følte jeg det samme om romanen som jeg følte da jeg leste Gjøre godt: Jeg likte den godt, før jeg ble lei. Så mye hadde jeg var akkurat som Gjøre godt altfor langdryg. Jeg ble rett og slett veldig lei etterhvert. Den siste tredjedelen bare fortsatte i samme spor som før, og det var så kjedelig. Jeg skulle ønske begge romanene sluttet tidligere.)

Grunnen til at jeg forteller om dette, var at det var den ene gangen den siste måneden hvor jeg tenkte på å lese en mannlig forfatter, men jeg valgte det altså bort. For, bare sjekk listen, i mars leste jeg bare kvinnelige forfattere. 100 %.

En haug med bøker jeg fikk i posten.

Eller, kanskje valgte jeg bort menn flere ganger. Forrige helg kjøpte jeg en diktsamling av T.S. Eliot for ett pund i en bruktboksjappe, samtidig som jeg også kjøpte The World's Wife av Carol Ann Duffy. Mens jeg ennå ikke har rukket å lese Eliots diktsamling, har jeg lest The World's Wife. Det gjorde jeg nesten med en gang.

Jeg har også en liten stabel med bøker på lesebordet, og sant skal sies: det ligger en roman skrevet av en mann der, men den havner visst alltid på bunnen. Og nye bøker legger seg stadig oppå, f.eks. da jeg kom tilbake til Cambridge etter noen dager i Norge, lå det en haug med bøker og ventet på meg. De hadde kommet i posten. Jeg hadde selv bestilt dem, og alle var skrevet av kvinnelige forfattere. Men det var jo heller ikke bevisst. Hvorfor får jeg aldri lest boka som ligger på bunnen? (The Orchid Hunter av Leif Bersweden.) Fordi det var en bok jeg tenkte at jeg ville lese da jeg var i bokhandelen, men nå føler jeg ikke for å lese den. Jeg har bare ikke lyst.

Hva må jeg gjøre? Finne en mannlig forfatter jeg har lyst til å lese, men hva?

Litteratur i mars

Mars var en begivenhetsrik måned litterært sett. Fikk både lest og skrevet mye, bokbada Sara Sølberg i Kristiansand, dro på flere litterære arrangementer selv, bl.a. London Book Fair.

Grunnen til at jeg dro dit, var at Indonesia var årets hovedland. Lenge trodde jeg at årsaken til at jeg ikke hadde lest så mye indonesisk litteratur, var at jeg var dårlig på å lete det fram, men det viser seg at det ikke stemmer. Det er nemlig ikke så rart at jeg lite finner, når landets litteratur knapt er oversatt til engelsk (og da enda mindre til norsk). Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg noen uker senere ble kjent med to tyskere som hadde lært seg indonesisk, hvorav den ene sa at han ofte syntes oversettelsene var dårlige. Det vet ikke jeg noe om, siden jeg ikke kan indonesisk godt nok (ennå). Men jeg tror kanskje det er et nytt livsprosjekt: en dag skal jeg kunne bahasa Indonesia godt nok til å oversette bøker til norsk. Noen bør jo gjøre det, og hvorfor ikke jeg. I mellomtiden har jeg nå fått mange gode tips til oversatte bøker som jeg skal undersøke nærmere.

Til uka går Cambridge Literary Festival av stabelen, og det gleder jeg meg til. Dit kommer nemlig bl.a Ali Smith og Caroline Criado-Perez. Sistnevnte skrev en av de mest interessante bøkene jeg leste denne måneden.

Jesper og Marte Hukes Naturhistorie. 

Indonesias to-etasjers "bod" under London Book Fair. 

Indonesiske bøker på rekke og rad under
London Book Fair. 

Ektemann leser Invisible Women i en nabolagspark
mens hundene chiller. 

The Orchard Tea Garden i Grantchester, hvor
Virgina Woolf pleide å frekventere. Der kan
man sitte i fluktstoler under frukttrærne og f.eks. spise
scones og lese. 

Leste Florida ute i sola. 

En helt grei novellesamling. 

Lisa Appignanesi er en av forfatterne som kommer
 til Cambridge Literary festival neste uke
. Jeg vet
ikke helt om jeg liker boka så godt (til nå), men
 kanskje den tar seg opp etterhvert. 


Andre høydepunkter denne måneden: Jeg oppdaget Eve Babitz, og det at jeg tilfeldigvis kom over The World's Wife av Carol Ann Duffy for to pund i en bruktboksjappe. Den diktsamlingen er nemlig både morsom og god! Anbefales.

Ting som var dritt: Friendship av Emily Gould. Plukket med meg denne fra biblioteket fordi jeg husket navnet fra forordet til en roman av Barbara Comyns. Leste dessverre hele, fordi jeg er altfor dårlig til å avbryte bøker. Følte faktisk at jeg kastet bort tid. All den tiden jeg brukte på å lese denne ræva romanen hadde vært bedre å bruke på scrolle gjennom Instagram, jeg tuller ikke.

PROSA
1. SÅ MYE HADDE JEG av Trude Marstein 
2. PARADISE av Toni Morrison
3. NATURHISTORIE av Marte Huke 
4. PURE HOLLYWOOD av Christine Schutt
5. PERMISSION av Saskia Vogel 
6. SLOW DAYS, FAST COMPANY av Eve Babitz
7. THE END WE START FROM av Megan Hunter
8. FRIENDSHIP av Emily Gould
9. FLORIDA av Lauren Groff
10. FOR OPE HJARTE av Anna Gavalda

SAKPROSA

11. INVISIBLE WOMEN: EXPOSING DATA BIAS IN A WORLD DESIGNED FOR MEN av Caroline Criado-Perez

POESI
12. THE WORLD'S WIFE av Carol Ann Duffy

PS: Legger dere merke til noe spesielt med månedens liste? 

onsdag 27. mars 2019

Butternut squash

Jordmødrene spør om du beveger deg. Ja, sier jeg, det gjør du. Når du gjør det, dytter jeg (eller pappaen din) litt på magen som er i mellom oss, sånn at du skal vite at vi er her. Så spør jordmødrene om jeg prater til deg, og jeg sier jeg har lest høyt fra en bok. Jeg leste høyt fra en roman av Toni Morrison, og jeg tenker at jeg kanskje burde lese noe annet, si deg noe annet, siden bøkene hennes ikke er av den muntreste sorten. Det er ganske fint her, skjønner du. I dag leste jeg en novelle av Lauren Groff mens jeg spiste skyr og müsli til frokost, den het 'Snake Stories' og handlet om en kvinne i Florida som var bekymret for alt. Dette kunne jeg ha lest til deg:

   When I came out of the bathroom, the birds were singing in the magnolia out the window and my husband was snoring. I put my wet head on his chest, and he woke up, and because he is a kind man, he hugged it and stroked my nape. My eyes were closed and I was almost asleep when I said, Tell me. You think there are still good people in the world? 
   Oh, yes, he said. Billions. It's just that the bad ones make so much more noise. 

Men dette stod selvsagt i sammenheng med noe annet. Kvinnen hadde to unge sønner, og hun hatet at de var så opptatt av slanger. Slanger som det er så mye av i Florida. Noen av dem ufarlige, andre ikke. Hun var lei seg fordi en som ikke brydde seg om miljøet hadde tatt over som leder i landet, hun lurte på hvordan det skulle gå med miljøet. Hun traff på en forslått kvinne som hun prøvde å hjelpe, men kvinnen nektet å ha noe med verken politiet eller helsevesen å gjøre, hun var trolig en illegal immigrant. 

Det var en god novelle, kanskje den beste i samlingen (Florida).

(Bøker er forresten noe av det beste i denne verden. Jeg gleder meg til å lese høyt for deg.)

Jeg bekymrer meg også, akkurat som kvinnen i 'Snake Stories.' Jeg er tretti år, og ikke i et eneste av mine leveår har gjennomsnittstemperaturen vært under normalen. Når du er voksen må du leve med konsekvensene av dagens mennesker. Økende tørke, flom, ekstremvær. Jeg leste et sted at et mulig scenario noen steder i verden vil være at temperaturen er så høy at folk vil dø om de beveger seg utendørs. Det skjer neppe i vår del av verden, hvilket betyr at de som bor i rammede områder vil komme hit. Hva skjer da, når det er så mange av oss, både her og der? Jeg kan ikke tenke meg at det blir noe annet enn kaotisk, at det kommer til å føre til vanskelige konflikter. Jeg leste en annen bok her en dag, romanen The End We Start From av Megan Hunter. Den handlet om en kvinne i London som nettopp hadde født et barn og som måtte flykte fordi byen ble rammet av en stor flom. I løpet av romanen tilbragte de tid i flere flyktningleire. Romanen ble beskrevet som 'climate fiction' i en panelsamtale jeg var på forrige uke, men i realiteten er jo dette virkeligheten til mange mennesker allerede. 

Enda skumlere er tanken på økologisk kollaps. Insektene dør ut i hopetall akkurat nå. Jeg kan ikke komme på noe skumlere. Jeg bekymrer meg kanskje mer for det, og konsekvensene det vil ha for både deg og de andre på din alder, enn for hvordan hundene kommer til å motta deg (selv om jeg bekymrer meg for det også). Den ene bekymringen er langsiktig, den andre kortsiktig. I løpet av noen år kommer du til å bli så stor at hundene ikke er potensielle trusler lenger. (De er snille, men man vet aldri med dyr.)

Vet du at jeg har tatt deg med på demonstrasjoner? Har du hørt slagordene som blir ropt, klappingen, jubelen når en taler har sagt noe fornuftig? Vi vil at de som har makt skal gjøre mer for å hindre at de menneskeskapte klimaendringene blir verre enn de allerede er. Kanskje vokser du opp og synes at vi er litt irriterende, som bryr oss så mye om miljøet, kanskje kommer du til å ønske at du hadde litt mer normale foreldre som tar med barna sine på tur til andre kontinenter i feriene? Kanskje kommer du til å få greie på at foreldrene dine tok fly både til California og til Hong Kong før du ble til, og så kommer du til å tenke at det er urettferdig, du vil også ut og se verden, eller kanskje du vil tenke at vi er noen hyklere. Eller så tenker du at gjort er gjort og at det ikke er enkeltmenneskes ansvar. 

Akkurat nå vet jeg nesten ingenting om deg, og du vet ingenting om oss. Ingenting om den verden du kommer inn i, eller kanskje vet du litt, i underbevisstheten? Du har kanskje hørt hundene bjeffe, og at pappaen din og jeg i blant krangler, men om hva? For det meste kjedelige ting som handler om skittentøy, oppvask og hvem som skal ut med hundene. Andre ting krangler vi nesten aldri om. Mest snakker vi sammen, det hører du, eller vi snakker ikke sammen, vi bare går og går. Kanskje du sover når jeg går, til vuggingen fra stegene. Her en dag gikk vi langs elven Cam med hundene, til Grantchester hvor vi spiste lunsj og leste ute. Det var så fint vær. Deretter gikk vi tilbake, men da blåste det litt. Vi ble kalde og tok oss et varmt bad da vi kom hjem. Pappaen din lurte på hvordan man vasker babyer dersom man ikke har badekar. Hjemme i Norge har vi nemlig ikke badekar. Jeg sa at vi kunne kjøpe en badebalje. 

Det er så mange ting å tenke på før du kommer. Jeg tenker ikke bare på de tingene som bekymrer meg, jeg tenker også på alt som er gøy. Jeg skal skaffe meg en liten vogn til å ha bakpå sykkelen, der kan du sitte, så kan vi sykle for å se på geiter og hester. Det er veldig moro med geiter, særlig geitekillinger! Jeg skal ta deg med til svømmehallen sånn at vi kan bade, og senere kan vi også bade i havet. Å bade i havet er nemlig noe av det beste i verden. (Det er ikke sikkert du kommer til å synes det, men kanskje?) Vi kan dra og se oss rundt selv om vi ikke skal fly så mye, det går tog over hele Europa. Det er ganske hyggelig å sitte i en kupé. Vi kan lese, snakke, spille et spill, eller bare se ut. Vi kan også dra ut i skogen og tenne bål og høre på uglene. Det finnes så mange forskjellige ugler, og de høres helt forskjellige ut - alle har sine ul. 

I graviditetsappen står det at du kan smake, og at du derfor kommer til å vende deg til det jeg spiser. Det er ikke sikkert at det er sant, men det skader jo ikke å spise sunt. Jeg tenker alltid på deg når jeg avgjør hva jeg skal spise. I dag lagde jeg wok med ris til middag. Før pappaen din dro til Canada, handlet vi masse frukt og grønt i en gårdsbutikk som befinner seg ikke langt fra der vi bor, bare et steinkast unna jordmødrene. Vi handlet paprika, neper, brokkoli, tomater, fiken, avokadoer, spirer, epler, en artisjokk. Jeg har aldri tilberedt en artisjokk før, men det finner jeg ut av. Kanskje blir du ikke noe særlig til en kjøtteter, siden jeg nesten ikke spiser kjøtt.

Graviditetsappen sier også at du er like stor som en butternut squash nå. Et flaskegresskar. Du kan også se nå, det står at du reagerer på lys. Det står at du er blitt gammel nok til å ha en sjanse til å overleve i verden dersom du mot all formodning skulle bli født nå, men jeg håper du venter med det. 

tirsdag 19. mars 2019

Jeg forteller om Tor Ulven. Om hvordan han skriver om rester og spor etter det som har levd. Om støv, brødsmuler og kalk. At svaler flyr ut av pupiller, at tenner og munner og fingre vokser ut av steiner og jord. Uten at det blir trist, det blir trøst, sier jeg. Tøft, sier Alfred. Jeg synes det er vanskelig å forklare diktene uten å vise dem. Jeg finner ikke ordene. Det magiske er å lese dem, sier jeg.

- Fra Naturhistorie av Marte Huke

søndag 17. mars 2019

3 bøker om California

Denne uka leste jeg tre bøker om California: Pure Hollywood av Christine Schutt, Permission av Saskia Vogel og Slow Days, Fast Company av Eve Babitz.

Bøker om California har en tendens til å være rosa.

Pure Hollywood er en novellesamling. Riktignok var ikke alle novellene satt til California, men det er i hvert fall tittelnovellen, som jeg også likte best, ved siden av novellen 'The Hedges.' Førstnevnte inneholdt slikt som historier om LA ofte inneholder: unge, vakre mennesker, rike mennesker i filmbransjen, en del rusmidler, store hus, at folk kjører bil. Denne handlet om noen-og-tjue år gamle Mimi, enke etter en eldre komiker, og broren hennes, og moren deres som døde for lenge siden. En ulykkelig mor og en far som er borte, som av en eller annen grunn også er en gjenganger i historier om LA. Dette var nemlig også utgangspunktet i romanen Permission.

'If Joan Didion had written about the BDSM community in LA it may have felt a bit like Permission,' står det på omslaget til romanen at Literary Hub har beskrevet den som. Eh, nei. Jeg syntes heller den minnet om en døll, voksen BDSM-versjon av Francesca Lia Blocks Echo (som forøvrig er en bok jeg elsker, så det er egentlig altfor snilt av meg å si det.) Derimot kunne Slow Days, Fast Company kanskje minne litt om Joan Didion: beskrivelsene av menneskene de treffer og omgås, de treffende beskrivelsene av California og det mundane. Dog er en stor forskjell at Babitz er mye mer entusiastisk i sin beskrivelse av LA og omegn. Hun elsker Los Angeles (og til dels områdene rundt, som f.eks. Bakersfield og gården hun besøker der, hvor de dyrker druer, et sted hun vier et helt kapittel om). Didion elsker California på et vis, stedet beskrives som hjemme. Hennes South and West ender jo slik: Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places, men hun er nok likevel mer kritisk til sitt hjemsted enn det Babitz er. Babitz skriver rett ut at hun elsker Los Angeles, og hun er lei av alle som omtaler byen hennes som "this town", som alltid gjøres i negative vendinger: This actress "works." She's one of the one percent in "this town" in the Screen Actors Guild who can support themselves. The other ninety-nine percent presumably live half-lives of expectation. Because she has always worked, she never refers to Hollywood as "this town." "This town" is a phrase to be spoken in tones of bitterness as proof of corruption (e.g. "The only way to get anywhere in 'this town' is to sell your ass"). The minute I hear those words spoken earnestly, I grow uneasy and bored. 

Hos både Babitz og Didion dukker kjente mennesker opp i fortellingene, uten at det gjøres et stort nummer ut av det hos noen av dem. Om noe er det kanskje enda mindre av et nummer hos Babitz (som selv hadde et forhold med bl.a. Jim Morrison), selv om det er om andre hun skriver. Hun skriver om sitt eget miljø i Los Angeles, som inneholder mye av det samme som tidligere nevnte novelle 'Pure Hollywood'. Det kunne blitt navlebeskuende, men Slow Days, Fast Company er langt i fra det. Boka (som består av flere løst sammensatte stykker fra ulike steder i Sør-California) er interessant fordi Babitz er en god (og sympatisk) observatør, det handler mer om de andre enn henne selv. (Eller så handler det også om henne, men ikke uten de andre, og slettes ikke gjennom de andre på den måten at de andre bare er midler - nei, de er også der for seg selv.) Jeg liker Slow Days, Fast Company svært godt, og synes det er rart at jeg ikke har lest Babitz før, sucker som jeg er for kalifornisk litteratur/fiksjon (eller California generelt). Babitz' språk er stilsikkert, jeg kunne formelig kjenne det sterke solskinnet og skimte den fascinerende galskapen i LA.

(Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg tok med meg min pocketversjon av Slow Days, Fast Company i bomullsnettet mitt denne uka. Flaks for freden mellom mannen i mitt liv og meg da han brukte en evighet på å bestille noe i baren (i tillegg til å gå ut for å røyke). Dette leste jeg nemlig litt senere hos Babitz, og det er helt sant: There are a lot of people who don't grow limp with hatred when they're kept waiting. I know a whole bunch of people who don't consider the concept of fifteen minutes time at all. So if they say they'll meet you at 11:00 and they show up at 11:25, they apologize (if they remember) for being ten minutes late--the other fifteen minutes never existed and there is some sort of common understanding among most people that those fifteen minutes are a grace period. Since I've started carrying a book everywhere, even to something like the Academy Awards, I've had a much easier time of it, and the bitterness that shortens your life has been headed off at the pass by the wonderful Paperback. Light, fitting easily into most purses, the humble paperback has saved a lot of relationships for me that would have ended in bloodshed.)

Så, hvis 'Pure Hollywood' inneholdt mye av det samme som Slow Days, Fast Company, hvorfor likte jeg ikke den? Novellesamlingen hadde sine overraskelsesmomenter, både i språk og handling, og det hendte flere ganger at jeg ble perpleks ('hjelp, dette hadde jeg ikke ventet meg!'), men samtidig var det litt for mange klisjeer, og dermed ble ikke Pure Hollywood til noe annet enn en helt ok novellesamling, og hva skal man egentlig med helt ok novellesamlinger? Nei, jeg leser neppe verken Schutt eller Vogel igjen. Babitz derimot, må jeg lese mer av!

søndag 10. mars 2019

Inderst inde ved man, at begyndelsen er en bro, der er bygget i forvejen, men det er først, når man går ut i det tomme rum, at man kan mærke broen under fødderne. 
- Inger Christensen, Hemmelighedstilstanden

lørdag 9. mars 2019

Dagen etter kvinnedagen

Jeg glemte ikke kvinnedagen, men befant meg et sted uten internett, og fikk dermed ikke sagt i går hva jeg hadde tenkt til å tipse om: podcasten Reading Women som jeg oppdaget tidligere denne uka. Jeg hørte på flere episoder mens jeg lagde marokkansk pastilla med søtpotet og feta på det knøttlille kjøkkenet vårt i Cambridge (uten oppvaskmaskin - noe som har ført til å færre hjemmelagde middager enn vi pleier og mer ute-spising, men det gjør kanskje ikke noe siden det snart blir slutt på å gå ut for å spise om noen måneder når bebien kommer), bl.a. en som tok for seg An American Marriage av Tayari Jones som jeg nylig leste (hørte!) ferdig. Også selvfølgelig som et apropos til at folk burde lese kvinner. Jeg fikk med meg gjennom sosiale medier at Klassekampen hadde skrevet en liste over kvinnelige forfattere man burde ha lest. Det var en skikkelig fin liste! Jeg kan legge til noen flere gode: Louise Glück, Lorrie Moore, Banana Yoshimoto, Deborah Levy, Barbara Comyns, Eline Lund Fjæren, Sara Sølberg, Lydia Davis, Mara Lee, Tove Jansson, Rebecca Solnit, Jenny Offill, Anne Helene Guddal, Gine Cornelia Pedersen, Mona Høvring, Ariel Levy, Emily Dickinson, Claire-Louise Bennet, Therese Bohman, Marit Tusvik, Caroline Kaspara Palonen, Ingrid Melfald Hafredal, Chris Kraus, Helene Uri, Marie Aubert, Sofi Oksanen og Donna Tartt. Det er selvsagt mange flere!

Forøvrig leser jeg for tiden Invisible Women: Exposing data bias in a world designed for men av Caroline Criado-Perez, etter at jeg leste artikkelen 'The deadly truth about a world built for men - from stab vests to car crashes" i Guardian i forrige uke. Er åtte kapitler inn og blir stadig rasende av alt jeg får vite om. Kan ikke anbefale den ennå, siden jeg ikke er ferdig (kan jeg?), men anbefaler i hvert fall artikkelen. Det er mildt sagt provoserende at halvparten av verdens befolkning behandles som outliers.

Som Simone de Beauvoir skrev (sa?): Representation of the world, like the world itself, is the work of men; they describe it from their point of view, which they confuse with the absolute truth. Det er dessverre fortsatt aktuelt. 

onsdag 6. mars 2019

Bokbad

















"Alle" skriver fra Oslo, skriver Klassekampen om de siste årenes debutanter. Vel, ikke jeg. Jeg har skrevet fra Ås, og det jeg skriver på for tiden foregår i Kristiansand. Hvorfor ikke, tenker jeg. Jeg har ikke noen følelse av at "Oslo er der det skjer." Alt skjer jo overalt, hele tiden.

Noe av det som skjer, er at jeg stikker til Kristiansand i morgen, hvor jeg på søndag skal lede en forfattersamtale for første gang i mitt liv. På Teateret klokken 19. Jeg er ganske spent på hvordan det skal gå, og både gruer og gleder meg, men som vi alle vet: det er en første gang for alt. I hvert fall: kom!

mandag 4. mars 2019

I certainly did not want to write the major female character that has always been written for Her. I was more interested in a major unwritten female character. 
- Fra "The Cost of Living" av Deborah Levy

fredag 1. mars 2019

Kvinne/mann-ratio

Hvor mange kvinner leste jeg i februar og hvor mange menn?

3 menn og 8 kvinner. Det vil si  27,2 % menn og 72,2 % kvinner. Nærmere en 50/50-ratio enn i forrige måned, men fortsatt ganske langt fra. Jeg vet ikke helt om det er et mål å oppnå en 50/50-ratio, dette er mest noe jeg gjør for å oppdage om det finnes et mønster hos meg.

Det kan nevnes at to av de mannlige forfatterne jeg leste denne måneden, var bøker jeg anmeldte for Fædrelandsvennen. Det vil si at jeg ikke plukket dem opp helt fritt ut i fra ren lyst, selv om de heller ikke på noen måte var påtvunget meg. Serotonin synes jeg som sagt ikke noe særlig om, men Drapet på kommandanten var en fornøyelse.

Det levner imidlertid ikke noen tvil om at de beste bøkene jeg leste denne måneden, var skrevet av to kvinner: Deborah Levy (The Cost of Living) og Alice Munro (Lives of Girls and Women.) 

I mars skal jeg lese mer av Deborah Levy. Gleder meg!