torsdag 31. desember 2015

Bøkene jeg leste i desember





PROSA
1. BARK av Lorrie Moore

2. IMOT KUNSTEN av Tomas Espedal

POESI
3. THE WILD IRIS av Louise Glück

4. THE HOLLOW OF THE HAND av PJ Harvey og Seamus Murphy

SAKPROSA

5. BIOPHILIA av Edward O. Wilson


Den aller beste boka jeg leste var uten tvil The Wild Iris av Louise Glück, en poet som jeg oppdaget tidligere denne måneden. Nydelig. Her er et av diktene:


CLEAR MORNING

I’ve watched you long enough,
I can speak to you any way I like–

I’ve submitted to your preferences, observing patiently
the things you love, speaking

through vehicles only, in
details of earth, as you prefer,

tendrils
of blue clematis, light,

of early evening–
you would never accept

a voice like mine, indifferent
to the objects you busily name,

your mouths
smal circles of awe–

All this time
I indulged your limitation, thinking

you would cast it aside yourselves sooner or later,
thinking matter could not absorb your gaze forever–

obstacle of the clematis painting
blue flowers on the porch window–

I cannot go on
restricting myself to images

because you think it is your right
to dispute my meaning:

I am prepared now to force
clarity upon you.

fredag 18. desember 2015

Tanzania

Inne på vaksinekontoret forteller jeg helsepersonalet at jeg skal ta et kurs i statistikk istedet for å dra til Tanzania. Jeg er der for å få min andre dose av en vaksine som jeg egentlig skulle ta fordi jeg skulle til Afrika. Jeg skulle egentlig ta to til, men det blir det ikke noe av, for universitetet har avlyst feltkurset. Jeg er enormt skuffet, det er en skuffelse som jeg ikke har følt siden jeg var et barn. Når noe som blir avlyst er helt utenfor min kontroll, når noe som skal skje ikke skal skje likevel, uten at det er min skyld i det hele tatt. En ren skuffelse. Det er ingenting jeg kan gjøre, ingenting jeg kan si, for å endre på det. Sånn er det bare, har universitetet sagt. De er lei seg for det, men det må bare bli sånn.

Hjemme har vi gledet oss, N og jeg. Vi har lest og lest til eksamener i ukevis, og snakket om hvor det gøy det blir etterpå, alt vi skal. Først er det juleferie, først skal vi dra hjem til jul, så skal vi til Tanzania! Vi leser og leser og leser og tenker at etterpå, i en overskuelig fremtid, da skal vi til Tanzania. Jeg skal se akasietrær og løver og sjiraffer og gaseller i sitt naturlige habitat. Jeg bekymrer meg litt for varmen, jeg er ikke så god til å takle varme, men vet at i Tanzania er varmen ihvertfall tørrere enn i Indonesia, selv om det er like varmt. Jeg tenker på at dette har jeg alltid drømt om, om å dra ut i verden på feltkurs. Å reise er så mye bedre når man skal noe spesielt. Å reise bare for å være på ferie er ikke det samme. Jeg kommer aldri til å dra til Tanzania uten å skulle noe spesielt. Jeg ville stå opp halv syv hver dag, traske rundt i nasjonalparker og støv og skrive rapporter i glosteika hver uke. Nå skal jeg ikke det likevel. Jeg skal være hjemme og ta et intensivkurs i regresjonsanalyse. Jeg skjønner så godt at du er skuffet, sier kvinnen på vaksinekontoret, som jeg ikke vet helt om er helsesøster eller lege. Hun spør om jeg allerede har hentet malariatablettene som hun skrev ut en resept til meg for en måned siden. Nei, sa jeg, det hadde jeg ikke gjort ennå. Det er en av fordelene med å være et menneske som gjør alle slike praktiske ting helt på slutten. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på at jeg skal til Tanzania, ikke praktisk sett. Jeg har bare lest til eksamen. Mens rommene har blitt støvete, badet har blitt skittent, og kjøkkenbenken fylles av brødsmuler og løkskall og skitne gryter og panner. Alt forfaller rundt oss når det snart er eksamen. Posten vokser i en haug. En dag spiser jeg tilogmed pasta med smeltet ost til middag. Men etter den siste drar jeg hjem og drikker et glass bar rom med isbiter mens jeg vasker og rydder hele leiligheten og hører på guilty pleasures. Mer enn at jeg feirer at eksamen er over, feirer jeg at jeg er et semester klokere. Alt hva jeg vet nå som jeg ikke visste for et halvt år siden.

Jeg åpner posten. Jeg betaler regninger. Jeg leser romanene som har ligget i vinduskarmen i et halvt år, kanskje lengre. Jeg løper ut i skogen. Jeg drikker masse rødvin. Jeg leser om trekenguruer og blir glad for at de finnes, men lei meg for at de kanskje snart ikke finnes. Jeg skal ihvertfall hjem til jul. Jeg ligger i senga og stirrer tiltaksløs inn i garderoben, jeg blir matt av å tenke på hva jeg skal pakke med, hva jeg skal ha på meg på alle julefestene. Ligger du bare der, sier N når hun tar seg en pause, hun har ennå ikke hatt siste eksamen. Ja, jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg. Jeg ser alle de hvite bomull- og linskjortene mine henge i skapet, klærne jeg skulle ha med til Tanzania. Jaja, sier jeg, det er bare én ting å gjøre: Bli forsker og reise på sabbatsår!

I det minste kommer jeg aldri til å få kolera, og kanskje får jeg litt mer vinter likevel.

torsdag 10. desember 2015

Pausefisk, dikt.

Persephone the Wanderer
Louise Glück, 1943
In the first version, Persephone
is taken from her mother
and the goddess of the earth
punishes the earth—this is
consistent with what we know of human behavior,

that human beings take profound satisfaction
in doing harm, particularly
unconscious harm:

we may call this
negative creation.

Persephone's initial
sojourn in hell continues to be
pawed over by scholars who dispute
the sensations of the virgin:

did she cooperate in her rape,
or was she drugged, violated against her will,
as happens so often now to modern girls.

As is well known, the return of the beloved
does not correct
the loss of the beloved: Persephone

returns home
stained with red juice like
a character in Hawthorne—

I am not certain I will
keep this word: is earth
"home" to Persephone? Is she at home, conceivably,
in the bed of the god? Is she
at home nowhere? Is she
a born wanderer, in other words
an existential
replica of her own mother, less
hamstrung by ideas of causality?

You are allowed to like
no one, you know. The characters
are not people.
They are aspects of a dilemma or conflict.

Three parts: just as the soul is divided,
ego, superego, id. Likewise

the three levels of the known world,
a kind of diagram that separates
heaven from earth from hell.

You must ask yourself:
where is it snowing?

White of forgetfulness,
of desecration—

It is snowing on earth; the cold wind says

Persephone is having sex in hell.
Unlike the rest of us, she doesn't know
what winter is, only that
she is what causes it.

She is lying in the bed of Hades.
What is in her mind?
Is she afraid? Has something
blotted out the idea
of mind?

She does know the earth
is run by mothers, this much
is certain. She also knows
she is not what is called
a girl any longer. Regarding
incarceration, she believes

she has been a prisoner since she has been a daughter.

The terrible reunions in store for her
will take up the rest of her life.
When the passion for expiation
is chronic, fierce, you do not choose
the way you live. You do not live;
you are not allowed to die.

You drift between earth and death
which seem, finally,
strangely alike. Scholars tell us

that there is no point in knowing what you want
when the forces contending over you
could kill you.

White of forgetfulness,
white of safety—

They say
there is a rift in the human soul
which was not constructed to belong
entirely to life. Earth

asks us to deny this rift, a threat
disguised as suggestion—
as we have seen
in the tale of Persephone
which should be read

as an argument between the mother and the lover—
the daughter is just meat.

When death confronts her, she has never seen
the meadow without the daisies.
Suddenly she is no longer
singing her maidenly songs
about her mother's
beauty and fecundity. Where
the rift is, the break is.

Song of the earth,
song of the mythic vision of eternal life—

My soul
shattered with the strain
of trying to belong to earth—

What will you do,
when it is your turn in the field with the god?

tirsdag 1. desember 2015

Ikke alle veier hjem er like lange

På toget på vei hjem fra Trondheim sitter jeg i en av setene som har sete mot seg, i en av lukene med plass til fire i. Jeg vil helst ikke sitte i slike seter, de er forbeholdt familier eller vennegjenger, denne gangen reiser jeg alene, det er kanskje det jeg som oftest gjør. Et par setter seg på setene ovenfor meg, det er et kjærestepar, og de er nyforelska viser det seg, sitter og kosesnakker og tar på hverandre under hele reisen. Hun er så forelska at hun gjør seg underdanig. Når han kritiserer henne finner hun seg bare i det. Han forteller i detalj hva hun gjorde feil under en tilstelning, hun var altfor full og mistet et glass på gulvet. Og jeg gjentar, i detalj forteller han det til henne mens hun lytter. Hun er ikke ydmyk, men ydmykes. Når de er uenige om hvordan de skal tilbringe julen, de har begge sin familie og sine barn på hver sin kant, og hun kommer med et forslag som han synes er dårlig, sier han: Hører du hva du sier, det er dumt, det forslaget ditt. Og han gjentar det. Hennes forslag er dumt, og hun sier ham ikke i mot, hun finner seg i alt han sier, for hun er forelsket og vil ikke lage bråk. Det kan hende jeg tar feil, men jeg har vært i denne situasjonen selv, og jeg gjorde akkurat det samme. Jeg lot min forhenværende kjæreste ha rett fordi jeg ikke ville lage bråk, alle gangene jeg aldri motsa ham. Jeg lot ham fortelle i detalj om hendelser jeg var med i som jeg helst bare ville glemme, ikke bli gjenfortalt i detalj. Alle ydmykelsene lot jeg akkumulerte opp i sjela og det gjorde meg liten. Jeg ble bitter, sint og usympatisk. Jeg mistet troen på folk. Jeg kjente at jeg hatet. 

Det tok år før det løsnet opp igjen.

Men jeg var noen og tyve. Kvinnen som sitter vis-a-vis meg på toget er noen og førti. Vet hun ikke bedre, tenker jeg og later som om jeg ikke legger merke til dem der jeg sitter og leser på forelesningsnotater om moser og lav. Hun legger beina sine oppå fanget hans og leser i en bok i to minutter om gangen før hun rastløs gjør noe annet. Flytter på seg, titter på mobilen, ett eller annet. Hun er så forelska at hun ikke klarer å lese. Det har jeg også opplevd å være, men da var jeg nitten. Det er ikke sånn nå lenger. Selv om jeg kan bli rastløs når jeg tenker på at jeg skal gjøre noe gøy noe og jeg nesten ikke klarer å vente. Det er ikke alltid rett tid til å lese, men på toget er det alltid det. Det var to grunner til at jeg bestemte meg for å dra til Trondheim. Jeg ville besøke en venn, og jeg ville ta toget. Jeg ville reise med toget fordi det var så lenge siden sist. Jeg ville lese på toget og se ut av vinduene og høre på musikk og spise matpakken min på toget. På toget tenker jeg på alt i livet som gjør det verdt det å leve. Kanskje gjør jeg ikke alltid det på toget, men ofte, og særlig når livet er godt. Jeg tenkte kanskje ikke på alt som gjør livet verdt å leve den gangen jeg ellers ikke brydde meg om jeg var levende eller død. Men jeg kan ikke huske hva jeg tenkte på alle de gangene jeg reiste over fjellet fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. Jeg kan huske noen av bøkene jeg leste. Jeg kan huske at jeg var trist når jeg forlot Oslo på kvelden og tok nattoget til Bergen, men også lettet, lettet over at jeg snart skulle være for meg selv igjen, alene.

Kanskje var det på toget jeg tenkte at sånn som dette skal det ikke være.

Det var antagelig på toget jeg tenkte akkurat det. Verden og tilværelsen åpner seg på toget, alt blir så stort. Ting blir tydelig. På vei fra et sted til et annet. Etterpå, når turen er over, er ikke ting like tydelig lenger. Det er samme greia oppe på fjellet. Når man kommer ned igjen er ikke ting like tydelig. Det man bestemmer seg for på toget kan dermed altså ta litt tid.

I Trondheim drar vi på en gudstjeneste i Nidarosdomen. Jeg vil se kirken innenfra og høre på orgel. Jeg ser nattverden for aller første gang, før har jeg bare hørt om det. Min venn hvisker til meg at det er så mange som bare tar i mot uten å tenke på hva de er med på. Ja, sier jeg, men sånn er det med mange ting. I løpet av gudstjenesten blir jeg mange ganger rastløs, den er altfor lang og det er altfor lite orgel. Jeg lengter etter himmelen utenfor. I kirken kan man ikke se verden utenfor, sånn som man gjør i sine hjem. Det er ingen vinduer som viser verden utenfor. Er det derfor jeg føler meg slik. Rastløs. Her inne er det ingenting. Her inne er vi skjermet fra naturen.

Hvordan noen kan føle storhet uten at natur er innblandet, er nok noe jeg aldri får vite.

Bøkene jeg leste i november

Utdrag fra Om vinteren. 


I oktober leste jeg Om høsten. I november, nøyaktig en måned etter, leste jeg Om vinteren på toget på vei til Trondheim. Å reise med toget gjør verden større, åpnere. Å lese Om vinteren gjør også det. Å gjøre begge deler samtidig var fantastisk. Kanskje forsterket de hverandre. Jeg rakk ikke å lese hele før jeg nådde fram, så de siste kapitlene leste jeg mens jeg satt stille i verden. Da var det som om teksten ikke lenger var viktig, som om jeg bare bladde forbi uten at noe rørte i meg, men jeg tenker egentlig at det var tilfeldig, at den siste fjerdedelen bare ikke var like god som de tre første. At jeg ville ha merket det på toget også, at forfatteren begynte å gjenta seg selv, eller at hans betraktninger over naturfenomener var banale, for det er de for en som kjenner disse tingene bedre enn en som hovedsaklig bare er litterat. (Hvitt er  ikke fravær av farge. Hvitt er alle farger.)

Dét til tross, Om vinteren var den fineste boka jeg leste i november.

Den sjette utryddelsen den viktigste. 


Og Spikrar frå fallande plankar den kjedeligste og dårligste.

---

PROSA

1. TIGER LILY av Jodi Lynn Anderson
2. SPIKRAR FRÅ FALLANDE PLANKAR av Eirik Ingebrigtsen
3. BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

POESI
4. HAN av Atle Håland

SAKPROSA

5. OM VINTEREN av Karl-Ove Knausgård
6. DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

mandag 23. november 2015

BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17.11.15

Nordmenn på prærien
Romaner om nybyggerlivet i Amerika finnes det allerede mange av, men Bror din på prærien er likevel en leseverdig roman om temaet. Samtidig som vi får lese om Eilert Knutsen som jobber seg fram i Amerika, får vi også lese om de som ble igjen i gamlelandet; om Eilerts familie hjemme på Vestlandet. I Amerika ligger mulighetene åpne, og mens Eilert får sin egen gård tidlig i livet, får hans far ikke kjøpt gården han har drevet hele livet før han er sytti og alle hans barn har dratt sine veier. Likevel blir ting bedre også i Norge, f.eks. dobler dagslønnen seg i løpet av årene romanen beskriver.

Slike detaljer er romanen fylt av, både når det gjelder nybyggerlivet og samfunnet i Norge i tiårene rundt 1900. Om det går an å si det om romaner, er det rett og slett et godt håndverk Hoem har gjort. Det er detaljene og det historiske bakteppet som først og fremst gjør denne romanen. Det er beskrivelsen av byer og samfunn som blir til som er det interessante, ikke så mye hvordan unge Eilert blir voksen i det nye landet, som, til tross for å inneha flere muligheter, krever like mye arbeid for å lykkes i som hjemme. Drivkraften til hovedpersonene er bejaende og flott, men beskriver nybyggere i Amerika slik en har lest om dem før. Intet nytt under solen; de er hardtarbeidende, lykkes til tross for vanskeligheter, gifter seg og får barn som siden kan drive gården videre. Noen av dem lurer på om de fortsatt kan stole på Gud, i disse «moderne tider», spesielt gjelder dette Gjertine, Eilerts tante, som han får bo hos når han kommer til Amerika. Når han ankommer Gjertine og Oles hjem, lider hun av «præriesyken». Eilert overtaler Ole til å la henne bli med på jakt, og det friskner henne til. Det er ute på jakt at tvilen hennes kommer fram, ute i det store øde. Hun tilhører en av de mest interessante personene i romanen.

Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.

tirsdag 3. november 2015

Ouroboros

På vei til Berlin leser jeg Om høsten av Knausgård. I den skriver han om tingene, hvert avsnitt er om en ting i verden. Solen, skumringen, vepsen, løvet, sengen, jorden, hermetikkboksene, en plastpose i havet, smerten, stillheten, trommer, manetene, gummistøvler. Han skriver til et barn som er på vei til verden, og han skriver: Er det følelsen av å trykke ned håndtaket og skyve døren opp, kjenne hvordan den svinger innover eller utover på gjengene, alltid lett og villig, og komme inn i et nytt rom? Ja, døren slå opp som en vinge, og bare det gjør livet verdt å leve. Og så videre, til sin ufødte datter: Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve. 

På flyet leser jeg om en ting til en annen. Jeg er på vei til en venn. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg traff henne, men det var kanskje i desember. Forrige gang jeg var i Berlin hadde jeg en kjæreste, vi bodde hos noen venner av oss med barn. Jeg hadde på forespørsel fra barnet høytopplesning. Da vi var kommet gjennom alle bøkene, ville han begynne på nytt igjen. Det var riktig hyggelig og jeg leste for ham med glede.

Den samme dagen som jeg drar til Berlin, får jeg øye på en mann jeg ikke har sett på lenge. Jeg ser ham femti meter unna, med ryggen til. Han har antagelig vært i det bygget jeg skal inn i. Jeg har hørt rykter om at han pleier å være der på dette tidspunktet, og jeg har derfor hatt en slags nervøsitet hver gang jeg drar til dette stedet på dette tidspunktet, som er uunngåelig. Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å være på dette stedet kvart over ti akkurat denne dagen i uka. Jeg pleier alltid å skyndte meg å låse sykkelen og forsvinne inn i det klasserommet jeg skal være i. Akkurat denne dagen kommer jeg sent nok til at jeg bare ser ryggen hans mens han er på vei vekk. Om jeg hadde syklet hjemmefra litt tidligere hadde vi antagelig truffet hverandre på trappen. Hva skulle vi sagt da, hvem liker å møte hverandre tilfeldig slik, ihvertfall ikke jeg.

Mens jeg leser skriver jeg i margen. Jeg skriver også på en av de blanke sidene, noe jeg kommer på mens jeg leser. Når flyet lander er jeg nesten gjennom boka, men ikke helt. Det er litt igjen. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for å fly, men bestemte meg for å gjøre det likevel. Min venn har bodd så mange steder etter at vi sluttet på videregående, men jeg har aldri besøkt henne før nå. Ikke besøkte jeg henne i Paris, ikke besøkte jeg henne i Skottland (jeg kan ikke huske hvilken by det var), ikke besøkte jeg henne i Amsterdam, ikke besøkte jeg henne i Stavanger. Noen steder har vi begge bodd, men aldri på samme tidspunkt. Jeg har muligens ikke besøkt henne før fordi jeg har vært så blakk. Jeg har muligens prioritert å reise sammen med noen jeg ikke lenger reiser med. Jeg har kanskje hatt livet fullt akkurat der hvor jeg var. Kanskje hadde jeg ikke noe behov for å treffe noen, det har også hendt. Jeg sier til meg selv at det var en illusjon, man trenger alltid noen, men akkurat da føltes det ikke slik. Jeg ville bare gå rundt alene. Hele tiden.

Jeg leser ferdig Om høsten en morgen min venn ikke har stått opp ennå. Jeg låner rommet til en som har dratt til Reykjavik, sengen er bare en madrass på gulvet, lakenene hvite. Jeg forteller min venn at mannen jeg traff i våres unnskyldte seg for sin madrass på gulvet, som om jeg var et menneske som ikke var vant til slikt. Min tidligere kjæreste og jeg sov i flere år på madrasser som lå rett på gulvet, også da vi bodde sammen. Jeg fortalte det til ham, men jeg vet ikke om han trodde noe på det. Han trodde jeg var bourgeois. Det er nå ikke så rart, sier min venn i Berlin. Men jeg har altså sovet på madrasser rett på gulvet før, sier jeg. Vi sitter i sengen hennes og drikker kirsebærøl. Vi skal snart dra og spise middag på en vegansk restaurant, treffe en amerikaner som er på rundtur i Europa mens hun er på utveksling i Italia. Hun har blitt frastjålet mobiltelefonen sin, har latt den ligge fritt i lommen. Det er ganske overraskende, vet hun ikke bedre, hun er tross alt fra New York. Hun spør hvorfor vi ville på denne restauranten, ingen av oss er veganere. Jeg sier at det er for miljøets skyld, grønnsaker er dessuten godt. 

Etterpå kjøper vi noen øl i en kiosk og drar til noen venner av min vert. Alle i Berlin ser ut til å bo i høye og luftige leiligheter, det er høyt opp til taket og kan noen ganger føles overveldende. Kjøkkenet er ferskenfarget, der sitter gjestene og røyker. Jeg forteller om mannen med madrassene på gulvet til min verts søster. Bortsett fra at jeg ikke forteller om madrassene, jeg forteller om andre ting. Fordelen med å ikke ha truffet noen på en stund, er at det er mye som har skjedd siden sist som man kan snakke om. Man gjentar ikke seg selv for de andre, bare for en selv.

Når jeg noen dager senere drar hjem fylles jeg ikke med vemod. Jeg vet ikke hvorfor det å reise hjem ved tidligere anledninger så ofte har gitt meg denne følelsen, for det er helt klart at mesteparten av det beste som har hendt meg her i livet har skjedd hjemme. 

---

(Tilbake i min egen leilighet, når jeg pakker ut, ser jeg at Knausgård har skrevet et avsnitt om løvet i Om høsten. Jeg tenker på min venn i Berlin som plukket opp blader mens vi gikk. Hun festet dem rundt lyspærene på en lysslynge og hang den på sengegavlen mot veggen. Hun var glad fordi hun hadde glemt at høsten kunne være så fin, hun hadde likesom oppdaget den på nytt. Jeg fikk også lyst til å lage en slik slynge, men antagelig ville det ikke være så mange blader igjen når jeg kom hjem. I forrige uke var vi i skogen og samlet inn moseprøver, vi måtte lete under bladene som hadde falt. Etter noen timer ute kjente jeg at jeg frøs på tærne i joggeskoene. Da jeg kom hjem tok jeg på meg raggsokker og satt med pledd over bena mens jeg spiste middag. Etterpå la jeg meg i senga for å sove litt og bli varm. Det er ikke alltid godt å si hva som kom først, kulden eller trøttheten, i dette tilfellet forsterket de hverandre. Ikke før jeg hadde sovet en times tid var det igjen mulig å gjøre noe fornuftig.)

mandag 2. november 2015

Bøkene jeg leste i oktober



1. Meg i bakgården til Bertolt Brecht og Helene Weigels hus i Berlin. Den grønne døra bak meg er til garasjen. Selv kommunister elsker å kjøre i sin egen bil. 2. Om høsten av Karl-Ove Knausgård. 


I oktober leste jeg bare bra bøker. Jeg leste min første bok fra Island som ikke var en saga. (Fin!) Jeg tenkte mye på slutten av Innsirkling-serien. (Antiklimaks!) Jeg var på Litteraturhuset og hørte Karl-Ove Knausgård i samtale med Ane Farsethås. Jeg var også på Kolon forlags 20 års-bursdag og så noen gode opplesninger og noen dårlige. Bakfull dro jeg til Berlin mens jeg leste Om høsten. (Reisen var kort.) I Berlin besøkte jeg Brecht-Haus, av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det forrige jeg var der. Det var skikkelig fint! 



PROSA

1. KLOKKEN OG SENGEN av Eline Lund Fjæren
2. HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst
3. INNSIRKLING 3 av Carl Frode Tiller
4. REGN I NOVEMBER av Auður Ava Ólafsdóttir

SAKPROSA

5. OM HØSTEN av Karl-Ove Knausgård
6. BLÅSTRØMPER av Karen Thue og Victoria Wæthing

lørdag 31. oktober 2015

HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 27.10.2015

Vittig og rørende farsportrett


Den danske suksessforfatteren Hanne-Vibeke Holst har skrevet en roman om sin far. I følge henne selv har alle de andre romanene hun har skrevet vært øvelser i å skrive før hun endelig kunne skrive denne. Hun har øvd godt, for Heretter er jeg ingen er et nydelig, sympatisk portrett av modernisten Knud Holst. Gjennom å lese brev og å snakke med sin fars venner og bekjente, har Holst skrevet en roman om et menneskes stigning og fall. Samtidig som hun ikke skyver noe under teppet, skriver hun med en stor kjærlighet. I motsetning til mange andre romaner om fedre, handler ikke denne romanen om Holsts relasjon til sin far, det handler faktisk om ham. Det handler ikke om å bære nag til en barndom med en far som tar stor plass. I så måte kan den ligne litt på Meg eier ingen av Åsa Linderborg, et annen velskrevet portrett om en far, selv om denne riktignok var skrevet fra datterens ståsted og hvis handling var lagt til arbeiderklassen, et sted Knud Holst reiser fra allerede som barn, når han får legen til å gi ham papirer for fritak fra gymtimer og annen fysisk aktivitet. Han skal ikke jobbe med kyr eller på fabrikk, som sin far, nei, han skal bli forfatter og «vitenskapsmann med mikroskop og laboratorium»!

I grunnen er den norske oversettelsen av tittelen ganske misvisende. Tittelen leder en kanskje til å tro at romanen er mer deprimerende enn den egentlig er. Knud Holst er nemlig langt i fra ingen. Han verken er eller blir det. På dansk er tittelen Knud, den store, og med det må menes alle positive konnotasjoner.

Foruten Holsts imponerende evne til å forlate seg selv og skrive seg inn i et annet menneskes liv, er hun vittig og smart. Det er ofte morsomt å lese Heretter er jeg ingen. Slik romaner bør være – alvorlige og morsomme om hverandre. Livet er nemlig sjeldent bare én av delene.

mandag 26. oktober 2015

Det er en flue i leiligheten

En flue har surret rundt i leiligheten siden før helgen. Jeg våkner opp lørdag morgen og kjenner den krype rundt på føttene mine utenfor dyna. Jeg har sovet dårlig. I alkorus og med mareritt, et så fælt et at jeg husker det dager etterpå. Jeg blir likevel liggende å tenke på mulige rømninger fra det fryktelige scenarioet i drømmen, halvveis våken, halvveis i søvne. Jeg glemte å åpne vinduet før jeg la meg, men rullegardinen er dratt ned. Noen ganger glemmer jeg å rulle det opp etter at jeg har stått opp, slik at planten ved skrivebordet mitt ikke får lys mens jeg har dratt min vei for dagen og ikke legger merke til det før jeg er hjemme igjen på ettermiddagen og ruller det opp, det er fortsatt et par timer igjen med lys.

Men når jeg står opp er det med en anger, alle tingene jeg sa i går som jeg kunne ha latt være å si. De stadig gjentagelsene. Det verste er når de andre er så sindige. En halvdel sier pytt, pytt, en annen sier at jeg kan da bedre. De stiller omtrent likt. Og som oftest er jeg den jeg foretrekker, men alltid er det det dårlige som overskygger det gode. For hver gang man ytrer noe slemt eller gjør noe dårlig må man si noe hyggelig og gjøre noe snilt ti ganger. Jeg går i dusjen og snakker, nynner for meg selv, på den måten overdøver jeg mine egne tanker, en liten stund.

Den har vært her lenge, fluen. Setter seg noen ganger på hendene mine, halsen, ansiktet, når jeg ligger på sofaen og leser. Jeg kommer på fluefangerne i stallen, papir med klister som hang over spiltauene, hestene som rister på halen og på hele kroppen når det lander en flue på dem. Jeg lar smøret og osten stå på bordet etter frokost, synker dypere ned i sofaen, tidsnok må jeg komme meg opp igjen, men ikke ennå. Jeg leser om en reise på Island, vil bare fortsette med det. I stedet må jeg stå opp, gå på butikken og så tilbake. Gjøre meg klar til en foreningsfest, plutselig ble det så mange foreningsfester. Jeg kan jo ikke akkurat si nei, jeg er nestleder og økonomisk ansvarlig. Det kan være ubekvemt å tenke på økonomi, men slettes ikke vanskelig. Stort sett helt greit.

Snart dør den, sier jeg på søndag. Hvordan vet du det, sier min bror som er på middagsbesøk. Fordi den har vært inne så lenge og det er snart ikke mer næring å få. Men det er det jo, av skitne tallerkener som ikke blir lagt inn i oppvaskmaskinen med en gang. Ikke lenge, aldri særlig lenge. Jeg har et mye ryddigere hjem enn jeg trodde jeg kom til å ha når jeg ble voksen. Min bror og jeg er ikke sikre på om noen av oss kommer til å kjøpe oss hus når vi blir eldre, vi liker ikke å eie så mange ting. Et hus gir bare rom til flere ting. Også er det så mye å ordne, sier jeg, selv om jeg må vedkjenne at jeg liker å bruke høytrykksspyleren og male husvegger i solskinnet mens jeg hører på musikk.

Fluen er der når det blir mandag, men ikke like påtrengende mens jeg sitter i sofaen og flisespikker på en semesteroppgave om lav og forurensning. I morgen skal den leveres, og vi skal ut i skogen og se på mose. Lav vil være et tilbakelagt kapittel, nå skal vi over til mose. Nå som jeg endelig hadde begynt å få teken på lav, men slik er livet, man løper hele tiden, plutselig er det man holdt på med over. Jeg legger merke til det når jeg tidligere på dagen titter ut av vinduet på laboratoriet, de gule bladene har begynt å falle, grenene er mye mer nakne nå enn i forrige uke. Jeg skriver ferdig tre journaler mens jeg registrerer været utenfor og krangler med folk på twitter. Deretter går jeg ut, spiser brødskiver på vei til en øvingstime.

Noen ganger føles dagen kort, når den egentlig er lang og jeg er sliten når jeg kommer hjem. Etter middag titter jeg i skapene etter noe godt, selv om jeg vet at jeg ikke har noe, disse skapene er bare mine, jeg har ikke noe lager av søte ting. Det er likegreit finner jeg ut etterpå, jeg bare tror jeg vil ha det, mens jeg venter på at kroppen skal ta til seg middagen og heve blodsukkeret på en bedre måte.

Vi sees på torsdag, sier K når øvingstimen er over. Du mener mandag, sier jeg, for det føles ut som om helgen snart er her, at det er torsdag i dag. Nei, det er bare mandag i dag, sier hun. Å, sier jeg.

mandag 19. oktober 2015

The lady in the Rolls-Royce car is more damaging to morale than a fleet of Göring's bombing-planes.
- George Orwell

onsdag 14. oktober 2015

HISTORIA OM DET NYE NAMNET av Elena Ferrante

























Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 6/10 - 2015

Vakkert om vennskap og Napoli

Historia om det nye namnet er bok nummer to i Napoli-kvartetten til forfatteren som gjemmer seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Romanen begynner der hvor den forrige sluttet; hovedpersonene er ikke lenger barn, men unge kvinner. Selv om livet ofte er kjipt, trått og vanskelig, beskriver Ferrante det med en livsbejaenhet som man sjeldent ser maken til nå til dags. Hovedpersonenes vilje til livet, nygjerrigheten og kunnskapstørsten deres er forfriskende. Romanen myldrer av liv. Jeg skrev det samme om bok nummer en, Mi briljante venninne, og det gjelder i denne også: Man kan levende se for seg Napoli og Ischia. Gatene, rommene, strendene, kjøttvarebutikkene. Når man begynner å lese er det som å trå på italiensk jord. Likevel er det ikke dét som er det beste med denne romanen, men skildringen av karakterene, relasjonene mellom dem og vennskapet mellom hovedpersonene. Også dette fortelles om med stor troverdighet og tyngde. Faktisk er både denne og Mi briljante venninne noe av det beste jeg har lest om vennskap mellom to mennesker. Her er et utdrag: «Men ho hadde merka det like frå den augeblinken eg stod framfor henne, og no risikerte ho bråk med arbeidskollegaer, og bøter, for å forklare meg at eg ikkje hadde vunne noko som helst, at i verda var det ingenting som skulle vinnast, at livet hennar var like fullt av varierte og tåpelege eventyr som mitt, og at tida ganske enkelt flaut av stad utan noka meining, og det var fint berre å sjå kvarandre no og då for å kjenne den vanvitige lyden av hjernen til den eine gi vanvitig gjenlyd i hjernen til den andre.»

En hører fra tid til annen de verste litteraturkritikerne si at ingen skriver store romaner lenger, men det er ikke sant. Elena Ferrante gjør det. Dette er vakkert, dette grunnen til at man leser, dette er det litteratur skal være.

Til sist vil jeg si noe som kanskje kan virke overflødig nå, men som jeg synes er verdt å nevne likevel: Kristin Sørsdal har gjort en svært god oversettelse til nynorsk. Språket flyter lett og fint, det er en fryd å lese.

tirsdag 13. oktober 2015

Oktober

Tenker plutselig på det mens jeg sitter og regner statistikk, et kort blikk på kalkulatoren; jeg ser den hver dag, så godt som hver dag bruker jeg den, men akkurat denne dagen får den meg til å tenke på at jeg en gang hadde en annen kalkulator, av merket Texas, da jeg var søtten, og at jeg da solgte den til en i klassen under meg fordi jeg var helt sikker på at matematikk ikke lenger var noe jeg hadde tenkt til å befatte meg med i livet. Det var da jeg knapt brukte den. Da jeg solgte den var den så godt som ubrukt. Den jeg har nå har kaffeflekker på seg, og jeg har byttet batterier minst én gang. På søndag våknet jeg på noens sofa. Jeg tok toget hjem og hadde en flik fylleangst. Jeg bestemte meg for å bruke dagen på å regne matematikk, for å slippe å tenke på angsten. Det virket. Å regne matematikk var en befrielse. Jeg regna hele dagen til vennene mine kom for å lage middag. Snikende kom angsten igjen. Jeg følte meg svært truffet av enkelte kommentarer. Jeg tenkte at de var sanne, og at jeg sannsynligvis kunne ha godt av å skjerpe meg litt. Hovmod står for fall, og det er min verste synd. Det er det ingen tvil om. Dagen etter hadde jeg ikke lenger angst, bekymringen for at jeg noen ganger kanskje oppfører meg litt dårlig var dermed berettiget. Jeg lovde meg selv å tenke meg litt mer om, og bare generelt bli litt snillere. Jeg tenkte at jeg skulle unngå folk en ukes tid, til de glemmer hvor slem jeg kan være. Til da bare treffe dem jeg kjenner mindre, de som jeg konverserer høflig med, med en distanse som ikke lar seg være slem i, eller hvis tilfelle lar seg være slem i, er slik at jeg ikke merker det. I mens skulle jeg dykke ned i statistikken, så skulle jeg komme opp igjen med masse statistikk i hjernen, ta midtsemestereksamen og så treffe folk igjen. Muligens ikke rett etterpå, for å slippe å være det mennesket som snakker om midtsemestereksamen, hvilket er typisk meg og jeg vet at det er kjedelig. De fleste tenker at eksamen var eksamen, nå er det over. Jeg tenker masse på den og sjekker Fronter rett etterpå, er fasiten lagt ut ennå? Før jeg får resultatene tilbake har jeg allerede regnet ut sånn cirka hva det kommer til å være. Det ligner ikke meg som søttenåring. Da var jeg ikke slik. Da brydde jeg meg ingenting om slikt.

Under en labøvelse i mikrobiologi, kaster jeg et blikk over salen og de store vinduene. Det er tidlig formiddag og solen skinner på de store trærne utenfor. Vi er på høyde med trekronene. Det skinnende grønne føles i et øyeblikk overveldende, i kontrast med alle de hvitkledde menneskene surrende inne i laboratoriet. Alle glassene, kolbene, petriskålene med Escherichia coli. Snart kommer trærne utenfor til å bli gule og oransje. Det er helt annerledes å være her nå enn i våres. Mens kjemi fikk hodet mitt til å gå i kok, er mikrobiologien forståelig og klar. Mens jeg hele tiden var stresset og hadde en følelse av å være dum under øvelsene i kjemi, har jeg kontroll under øvelsene i mikrobiologi. Det henger seg ikke opp.

Er det bare slik at noen ting går bedre fordi det ligger mer naturlig for en, eller er noen ting lettere fordi man møter det med en annen ballast enn man møter andre ting med? Takler man ting forskjellig etter når man man er nødt til å takle dem, eller går det på interessen, kanskje, trolig, aller mest en kombinasjon av alt sammen.

Jeg blir overrasket over meg selv en formiddag jeg konverserer med flere mennesker jeg ikke kjenner særlig godt, uten å tenke over at det er vanskelig eller ubehagelig. Det bare går av seg selv. Jeg bare snakker og snakker. Andre dager blir jeg sliten av å snakke. En kveld drar jeg hjem etter to øl, tidligere enn alle de andre, fordi jeg er sliten av å snakke. Jeg blir sliten av å diskutere med en ung mann som bare diskuterer for å diskutere. Som ikke vil innrømme at han har tatt feil når jeg til slutt søker opp svaret på Wikipedia og får rett. Istedenfor å innrømme at han tar feil begynner han å gjøre narr av meg og den hangen han tror at jeg har til å alltid ha rett. Jeg liker å diskutere, jeg liker å snakke med mennesker som ikke er enig med meg, men han tar feil når han tror at jeg alltid må ha rett og at jeg aldri gir andre rett. Jeg kan endre meningene mine dersom jeg, ofte ved hjelp av andre, kommer fram til at det finnes et bedre alternativ enn den meningen jeg allerede har. Han har et feilaktig bilde av meg, og jeg orker ikke å gjøre noe med det. Jeg går nå, sier jeg til de andre. Jeg er sliten. Det er lov, sier N. Jeg går hjem og legger meg, våkner tidlig morgenen etter og sykler til universitetet. Det er kaldt på hendene klokken åtte om morgenen, og sykkelen min knirker. Den er altfor liten, jeg har arvet den fra min bror, som er yngre enn meg og som ikke har brukt den på lenge, så lenge at han hadde glemt at han hadde vokst fra den, og dermed også jeg. Den er altfor liten til noen av mine søsken og jeg. Den unge mannen som jeg blir sliten av å diskutere med hjalp meg med å pumpe opp dekkene på bensinstasjonen en annen kveld, vi ble stående utenfor kjempelenge, det var ingenting jeg kunne si mot staheten hans, av alt han sa hadde han bestemt seg for godt. Tingene var slik og slik, at tilnærmelsen til ting kunne forandre seg var ingen mulighet. Jeg må hjem, sa jeg til slutt og syklet hjem på de harde dekkene. Buksene mine var brettet opp over ankelen, det var fortsatt sommer. Han kommenterte det før jeg syklet avgårde, Det er ikke sommer lenger. Jeg svarte at jeg drømmer om Arktis og elsker å isbade, det er fortsatt varmt for meg.

fredag 9. oktober 2015

[Svetlana Aleksijevits]

Hver torsdag begynner jeg litt senere på universitetet, og jeg har derfor gjort det til en vane å løpe en mil før jeg pakker sekken med matpakke, pc og bøker. Jeg løper kanskje ikke så mye resten av uka, tiden strekker seg liksom ikke til, forsvinner i bøker som skal leses, matematikkøvinger som skal forberedes, statistikkoppgaver som skal gjøres, labjournaler som skal skrives og, må jeg innrømme, øl som skal drikkes og venner som skal treffes, men de to ekstra timene på torsdag morgen får jeg uansett ikke brukt til noe annet. Til nå har det vært fint vær, vakre trær, høst og soloppganger i rosa og tropisk oransj, Når jeg kommer tilbake hører jeg på radio mens jeg går i dusjen og lager frokost. I dag var det Nobelprisen i litteratur de snakket om. De snakket om at den burde bli mer folkelig. Jeg tenkte: tenk om de hadde bedt om det samme om de andre Nobelprisene. Tenk om man skulle be Nobelprisene i medisin og fysikk om å være mer folkelige. Jeg tenkte: Hva er vitsen med en høytragende pris dersom den skal være folkelig? Et oxymoron. Middelmådighet har vi nok av fra før av, det er en grunn til at normalfordeling heter normalfordeling i statistikken. De fleste og det meste er rett og slett middelmådig. Det er nok av middelmådighet i livene våre, hvorfor kan vi ikke heller feire at noen faktisk er bedre enn oss andre? Hvorfor ikke kjenne litt på ydmykelsen av å ikke ha hørt om forfatterne som vinner prisen? De færreste av oss er særlig oppdaterte på hva som skjer innenfor fysikk, medisin og økonomi. De færreste av oss vet ikke en gang noe om grunnlaget for noen av disse prisene.

(Jeg husker i fjor, på denne tiden av året, da jeg gikk rundt på vinmonopolet med min ekskjæreste og skulle anbefale ham en rødvin, hvordan han prøvde å forklare meg hva Nobelprisvinnerne i medisin fra NTNU hadde vunnet prisen sin for, han som slet med naturfag på videregående skole-nivå prøvde å fortelle meg hva ekteparet Moser hadde funnet ut om hjernen. Hvordan jeg hørte på ham med et halvt øre, slik jeg så ofte gjorde da vi var sammen, nesten alltid hørte jeg på ham med et halvt øre, tenkte egentlig alltid på andre ting når han snakket. Noen ganger tenkte jeg for meg selv: Før eller siden må han komme til å oppdage at jeg faktisk aldri hører etter på hva han har å si. Men han skjønte aldri mitt bedrag. Ikke der vi gikk rundt på polet heller, og jeg så etter en amerikansk rødvin som den gang var min favoritt. Jeg sa hm, sier du det. Overbærenhet, ikke kritikk, han hadde ikke lenger noen betydning for mitt daglige liv.)

En ukes tid før Nobelprisen i litteratur skal deles ut har jeg noen venner på besøk for vin og middag. Jeg saumfarer bokhylla mi for bøker å låne bort til M. I en av hyllene kommer jeg over Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevits og sier: Se, jeg har faktisk denne boka. Antiatomkraftverkpropaganda, sier jeg. Konteksten er at jeg er for atomkraftverk og det var omtrent slik vennskapet vårt begynte: En høylydt diskusjon om atomkraftverk (og sexkjøpsloven). Om folk bare kunne mer fysikk slik at de virkelig forstod hva atomkraft er, da hadde de vært mindre redde, sier jeg stadig vekk. Jeg forteller M at at jeg skrev en artikkel for et miljøvernblad om kullgruver i Tyskland som de ikke ville trykke, og at teorien min om hvorfor var at jeg hadde stilt kritiske spørsmål til nedleggingen av atomkraftverk i Tyskland. Hvor absurd det er at miljøvernerne kjemper med nebb og klør mot kullgruver, når grunnen til at det blir flere kullgruver i Tyskland er at de har lagt ned atomkraftverkene, som er et resultat av motstand fra den samme gruppen av mennesker. 

Bønn om Tsjernobyl handler nemlig om ekte mennesker, mennesker som opplevde atomkraftverkulykken på nært hold. Aleksijevits har brukt journalistikk til å skrive sakprosa. Hun har intervjuet en haug med mennesker og skrevet en bok om dem. Tar jeg ikke feil, er det det hun også har gjort i de to andre bøkene som er oversatt til norsk. Hvor folkelig er ikke det? Jeg lurer på om de som tidligere på dagen ønsket seg mer folkelighet nå er fornøyde. Eller mente de en folkelighet som kan måles i antall mennesker som har hørt om prisvinneren? Hun er ihvertfall ikke en obskur forfatter. Svært leselig for alle. Historie og skrekkhistorier om strålingsulykker selger som hakka møkk. 

Jeg husker jeg leste den for litt over et år siden, da jeg besøkte H i Oslo etter å ha løpt Birken i Lillehammer. Vi gikk tur i Østmarka og trente yoga på stuegulvet etterpå. Hun lagde en fransk løksuppe med blåmuggost til middag. Vi drakk øl i Sofienbergparken og jeg fortalte min eks at jeg hadde vært i Lillehammer og han trodde jeg hadde vært der i anledning litteraturfestivalen, som om det å dra til et sted for å løpe ikke var en realistisk hendelse. Nei, det var for å løpe, sa jeg. Det var ikke for å dra på litteraturfestival, en litteraturfestival hvor Aleksijevits forøvrig var på programmet. Det var som om han så ned på det, bruker du kroppen, men ikke hjernen, som om det å bruke kroppen utelukker det andre, en for lengst avleggs (og ganske dum) holdning. Og dessuten: Som om litteratur ikke først og fremst handler om å lese

Når jeg kommer hjem senere på dagen legger jeg meg i senga og slukker lyset. Rullegardinen er allerede nede, jeg glemte å ta den opp da jeg våknet og det fortsatt var mørkt ute. Planten i vinduskarmen har stått i mørket hele dagen, den må stå i mørket litt til, for jeg skal ta en time på øyet før middag. Men først må jeg sjekke hvem som fikk litteraturprisen i år. Det er gått flere timer siden den ble delt ut, men jeg har gjort andre ting.

onsdag 30. september 2015

Bøkene jeg leste i september

Føler ikke det er særlig lenge siden jeg skrev lista over bøkene jeg leste i august. Tiden går fort! Høstsemesteret er kort og kompakt, jeg har en en ny jobb og tar tre lab-kurs. Å skrive rapporter da jeg gikk på skolen var noe av det verste jeg visste, selv om naturfag ellers var et av favorittfagene mine. Nå derimot liker jeg det. Jeg har en teori om at det er fordi det er lov å få "feil" resultater på universitetet. Man skal ikke lyve, slik vi ble tvunget å gjøre på skolen, å skrive "riktige" rapporter selv om forsøket ikke gikk som det skulle. "Feilkilde" var ikke et begrep på skolen. Hvilket bringer meg videre til Elena i Napoli-kvartetten, som i Historia om det nye namnet selv fullfører skolen og begynner på universitetet. Uten tvil den beste boka jeg leste i september.

Den kjipeste var Fra vinterarkivene av Lindstrøm. For en oppskrytt forfatter. Norsk samtidsprosa på sitt kjedeligste. Spar meg.



PROSA
1. FORDI JEG ELSKER DEG av Helene Uri
2. FRA VINTERARKIVENE av Merethe Lindstrøm
3. HISTORIA OM DET NYE NAMNET av Elena Ferrante

SAKPROSA
4. JOMFRUHINNER OG HIJAB av Mona Eltahawy
5. NÅR LIVET ER KJIPT av Oda Rygh
6. HVA ER EN ROMAN av Tone Seljord
7. KJØNN OG UKJØNN av Kristin Fridtun


søndag 27. september 2015

FRA VINTERARKIVENE av Merethe Lindstrøm

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 22.09.2015. 

Fra vinterarkiveter en kjærlighetshistorie mellom en skrivende kvinne og en psykisk syk mann. Gjennom historien om ham, skrives historien om henne, og det viser seg at de er ganske like. Der hvor de kommer fra, før de møter hverandre, er steder som ligner hverandre. De bærer begge sin arv av nære slektninger som ikke har klart seg særlig bra i samfunnet. Hvordan dette påvirker deres senere voksne liv minner meg om Malmø-trilogien til Kristian Lundberg, en trilogi om en alkoholisert og fattig arbeiderklasse, hvor livet til hovedpersonen er helt gjennomsyret av oppveksten med hans psysisk syke mor.
Også i Fra vinterarkivene er fortiden noe som påvirker livene til hovedpersonene, men med en mindre gnålete tone, selv om man også i denne romanen i en viss grad ledes til påstanden om at det vanskelige livet man lever som voksen skyldes det vanskelige livet man hadde som barn. Heldigvis blir det ikke for deterministisk og patetisk i Fra vinterarkivene.Det er en god ting, men det gjør den bare bedre i forhold til andre romaner om samme tema, ikke nødvendigvis til at den er god i seg selv.
La oss gå over til språket: Den har sine gode sider, men også sine klisjéer, uforståelige setninger og tungvinte metaforer. Det er i tillegg noe infantilt ved ordsammensetninger som «vinterarkivene», «høstreise», «vakkergrå» og «nattnotater», en teknikk som går igjen og igjenDet får meg til å tenke på kvinnelige bloggere som har som personae å være søte og pikeaktige, men så er det bare påtatt, og når man har passert en viss alder kan slikt være ganske ekkelt, nærmest grotesk.
Og mens vi snakker om det groteske, er det ganske rart at en roman som synes at oppveksten til hovedpersonene er så viktig for hvordan deres voksne liv har blitt ikke én eneste gang dveler over fremtiden til deres egne barn og den oppvekstensom de går gjennom. Tyder det på en holdning om at arv ikke er viktig likevel, eller på pur egoisme? Det er bedre å bli født og leve, uansett hvordan livet blir, enn å ikke være født? Et tungt spørsmål, blant flere, som klinger igjen etter å ha lest Fra vinterarkivene. 

søndag 20. september 2015

FORDI JEG ELSKER DEG av Helene Uri

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 15. september 2015.

Om å elske noen som slår

Fordi jeg elsker deg er en ungdomsroman om et voldelig og manipulerende forhold. Selv i den litteraturen som ikke er myntet på noen aldersgruppe er dette et tema som altfor sjeldent blir behandlet.

Helene Uri skriver nokså rett fram om et forhold som begynner og slutter. Hun driver ikke med fiksfakserier. Sånn sett gjør dette romanen til en ungdomsroman som er lett å følge med på, men uten at det blir uinteressant av den grunn. I tillegg handler romanen om en ganske ung jente, en jente i videregående skole-alder. Elin heter hun som treffer en gutt som kommer til å vise seg å ikke være så bra. Det er ikke ofte en hører om vold i relasjoner mellom så unge mennesker som i Fordi jeg elsker deg, mennesker som ikke en gang bor sammen. Én ting er manipulasjonen, en kan forstå hvordan den kan skjules. Vanskeligere er det å forstå hvordan blåmerker og blått øye kan skjules, særlig når man kommer fra så gode og kjærlige familier som Elin gjør. Hvordan er det mulig at menneskene rundt henne ikke ser hva som skjer med henne? Eller er det slik at de fornekter det, ikke vil se det? Blir også de lurt av den sjarmerende kjæresten hennes? Noe en også kan stille seg overraskende til er hvordan så unge mennesker kan elske noen så høyt at de ser bort fra den elskedes negative og skadelige sider. En har jo sine fordommer om at voldelige relasjoner bare består fordi mennesker er redde og usikre for det (eneste) alternative livet som man må klare på egenhånd, hvilket ikke er like aktuelt for femtenårige jenter. Ungdommer har da et liv med flere muligheter. Men en slik tanke kan også være aldersdiskriminerende. Alles liv, følelser og relasjoner er individuelle og viktige, uavhengig av alder. Dessuten er det reduserende å tro at voldelige relasjoner bare har med miljø og samfunnsmessige strukturer å gjøre. For er det kanskje ikke kjærlighet? Om enn så destruktiv den er. Derfor er det interessant med en ungdomsroman om dette. Det lar oss reflektere over slike spørsmål, og gjør at Fordi jeg elsker deg like godt kan leses av voksne som av ungdom.

mandag 14. september 2015

Godt valg!

STEMMESEDDEL
Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.
Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.
Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.
Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.
Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.
Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.
Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.
- Harald Sverdrup

lørdag 12. september 2015

Vi elsker forankringene fordi de redder oss, men vi hader dem ogsaa, fordi de begrænser vor frihetsfølelse. 
- Peter Wessel Zapffe

onsdag 9. september 2015

NÅR LIVET ER KJIPT av Oda Rygh

Når livet er kjipt er ment som en praktisk håndbok for unge mennesker. Hva gjør man når livet blir kjipt, virkelig kjipt? Hva gjør man når man opplever en krise i livet og alt faller fra hverandre? Hva gjør man når man er tjue (og noe) og livet butter i mot? I en alder av snart tjuesyv år tror jeg at jeg endelig har funnet ut av det. Det er fristende å si at jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boka som tjueåring, men det som er så logisk og fornuftig i Ryghs bok nå er kanskje ikke like selvsagt for en tjueåring. For kanskje er det bare slik at noen ting må man bare gjennom? For å lære, for å siden kunne takle senere kriser? Litt som en vaksine: Man må bli litt syk for å holde seg frisk senere?

(Uten at det skal være helt sikkert at man ikke kommer i kriser igjen senere for det om. For dette har jeg lært for lenge siden: Livet går ofte ikke slik man hadde tenkt.)

Likevel: Jeg ville gitt denne til en tjueåring som nettopp har flyttet hjemmefra. Det skader ikke. Tenk om vedkommende faktisk hadde tatt til seg noe av rådene. Være seg rådene om økonomi eller alkoholbruk. Pass på, det kan gå over styr. Noen ganger må man nedprioritere noe, man får ikke til alt. Fullfør videregående. Tvinge en selv til å henge med folk, selv om en egentlig ikke har lyst. (For det kan nemlig være livsfarlig å være altfor mye alene.) Hvordan ta én ting om gangen. Rådene er spesifikke og håndfaste, det handler nemlig ikke om å finne glede, indre ro, mening eller noe sånt. Dette er en praktisk bok som skal gjøre det lettere når livet først er kjipt. Jeg er klar over at det kan være vanskelig å se at f.eks. en tur ut i skogen skal gjøre en gladere når man virkelig er nede, men studier viser at det å være ute i naturen og å gå er bra for helsa både psykisk og fysisk. Hvis man fortsatt har rasjonaliteten i behold under en krise, kan det hende man klarer å tvinge seg selv ut mange nok ganger til at det gir en effekt. Hvis man ikke klarer det selv, kan det hende noen andre klarer å tvinge en til det. Like mye som en bok til dem som selv kommer til å oppleve kriser, er dette nemlig en bok for dem som kjenner folk som kommer til å oppleve kriser. Og hvem vil ikke før eller siden oppleve enten det ene eller det andre - eller begge deler, hver til sin tid?

Noen kriser er selvsagt større enn andre. Noen kriser kan man ikke lese seg gjennom, det kan hende man trenger profesjonell hjelp. Men mindre kriser er vanskelige de også. Hvis ikke hadde det ikke vært noen krise. Mange ting man opplever er ikke så lett, men det er ikke sikkert man kan ordne opp i det heller. Ofte kan man ikke det. Ofte må man bare akseptere at ting er som de er, men man kan bli bedre til å takle det. Lære seg å leve med det. Og om man må flytte hjem til mamma og pappa igjen for en liten stund trenger ikke det å bety at ting ikke ordner seg likevel. ("Boomerang-barn" kaller Rygh disse.) Kanskje er det faktisk helt riktig å gjøre det. Andre, som ikke har denne muligheten, får også gode råd fra Rygh. Å dra til NAV er ikke stas, men kanskje er det bare det man må en liten stund. Det betyr ikke at man kommer til å holde på med det for alltid. Det er det som er så fint med denne boken, det handler ikke om å bli lykkelig, oppnå det perfekte liv eller noe annet urealistisk visvas, det handler bare om å takle hverdagen og mestre livet. Det kan høres kjedelig ut, som også Rygh påpeker: "Ting som er interessante sett utenfra (mange synes for eksempel at første verdenskrig er interessant) er ikke fullt så fascinerende midt i det hele (der man sitter i skyttergraven",  for mange mennesker periodevis, vil det å kunne holde på vaner og hverdagsliv altså være et etterlengtet mål.

Jeg har sansen for en selvhjelpsbok som dette. Og om rådene ikke tas til etterretning, eller i verste fall ikke hjelper, så ligger det forhåpentligvis en trøst i å vite at en selv ikke er den eneste som opplever eller har opplevd kriser. Folk opplever det hele tida, stadig vekk. Uten at det er noen grunn til å bagatellisere sin egen. Ting skjer. Noen ting kan man ikke gjøre noe med, andre ting kan man prøve å gjøre noe med. Dét er det det handler om.

lørdag 5. september 2015

[...] For more than forty years, the view of the Earth from space has been the unofficial logo of the enviromental movement – featured on countless T-shirts, pins, and bumper stickers. It is the thing that we are supposed to protect at U.N. Climate conferences, and that we are called upon to «save» every Earth Day, as if it were and endangered species, or a starving child far away, or a pet in need of our ministrations. And that idea may be just as dangerous as the Baconian fantasy of the earth as a machine for us to master, since it still leaves us (literally) on top.
   When we marvel at that blue marble in all its delicacy and frailty, and resolve to save the planet, we cast ourselves in a very spesific role. That role is of a parent, the parent of the earth. But the opposite is the case. It is we humans who are fragile and vulnerable and the earth that is hearty and powerful, and holds us in its hands. In pragmatic terms, our challenge is less to save the earth from ourselves and more to save ourselves from an earth that, if pushed too far, has ample power to rock, burn, and shake us off completely. That knowledge should inform all we do [...]
- Naomi Klein

tirsdag 1. september 2015

Drittdager

Etter en dag fylt med helt nye fag; statistikk, moser, lav og mikrobiologi, steker jeg pannekaker til middag mens jeg leser et essay i Morgenbladet for andre gang. Jeg spiser pannekaker tredje dag på rad, slik går det når man er singel, lever for seg selv og åpner en familiepakke med pannekakemiks. N kommer hjem mens jeg sitter ved kjøkkenbordet mitt, det hvite, det som jeg har arvet fra mamma og pappa og som vi satt og spiste middagene våre ved da jeg var barn. De satte det vekk i garasjen for mange år siden, da de pusset opp og kjøpte nye møbler og jeg hadde en kjæreste som jeg bodde sammen med på en annen kant av landet. Jeg tenkte på dere, sa pappa, da vi sparte på møblene, den dagen jeg fikk det og fylte leiligheten min med ting og ikke lenger var sammen med han som var kjæresten min. Da det var slutt for lenge siden og jeg hadde blitt meg igjen. Bare meg. Det er ikke bare meg. Det høres så stusselig ut. Bare. Som om det er lite, at det mangler noe. Noen ganger føles det som om jeg mangler noe, men det er ikke en mann. Det er andre ting. Jeg forteller til N at jeg noen ganger er veldig lei meg, men alltid blir lettet når jeg får mensen to dager senere, for da vet jeg at det bare er derfor. Det var ikke noe annet. Kanskje jeg skal begynne å holde orden på det, slik at neste gang jeg blir lei meg over ingenting skal vite at det bare er hormonene som spiller meg et puss. At det uforklarlige ikke er uforklarlig likevel. Som om det hjelper? Gjør det det? Når N går på jobb, klarer jeg likevel ikke å si det til meg selv: Se på datoen, du får mensen snart, det er derfor du er så lei deg. Ute regner det og det er høst blitt. Jeg mikser en rum sour i termokoppen min fordi jeg ikke har noen shaker, den jeg bruker å drikke kaffe av på universitetet hver dag. Rom, sitron og sukker. På en tirsdag. Jeg tenker flere ting. Det første: Ikke drikke alkohol på en tirsdag. Det andre: Hvorfor kan man ikke ta en drink på en tirsdag? Det er bare normer. Dessuten er det lenge siden jeg drakk forrige gang, for hele helga brukte jeg til å lese til eksamen, og den er nå unnagjort. Jeg tror det gikk bra, selv om jeg glemte å skrive sot som en av de ni planetary boundaries som Rockström et al. skrev om i 2009. Jeg husket alle de andre. Globale klimaendringer, tap av biodiversitet, menneskenes arealbruk, ferskvannsbruk, nitrogensyklusen, ozonlaget, forsuring av havene og forurensning. Det jeg også glemte, var at jeg drakk øl i går, men det var bare en. Jeg tenker på noe Vigdis Hjorth sa i en podcast: Jeg kan ha edru dager, men jeg liker det ikke. (Fritt oversatt.) Så tenker jeg den ente tanken: Men du er ikke hun. Du er bare en som har fått sykt mange refusjonsbrev. Jeg lurer på om det er det som gjør meg litt lei meg, og at det er debutantfestival i Oslo i disse dager. Når? Neste uke? Det spiller ingen rolle, det skal ihvertfall ikke jeg dra på. Du er smålig og bitter, sier jeg til meg selv. Helvete. Men jeg setter meg ned og skriver igjen likevel.

Det er altså ikke sant at jeg er lei meg for ingenting. Jeg har også begynt på et nytt botanikkfag, på et litt høyere nivå enn det forrige. Det har fått meg til å tenke på sist jeg tok et botanikkurs, da jeg ble forelska og dumpa, i løpet av kurset. I mitt hodet har alt dette vokst seg sammen. Jeg klarer ikke å tenke på botanikk uten å tenke på alt det andre, som jeg egentlig ellers har sluttet å tenke på, men når jeg først tenker på det er det i grunnen ikke så veldig hyggelig. Det er kanskje ikke det som er hovedårsaken til min melankoli, men den legger brennbart materiale på bålet. Jeg er allerede ganske skjør. Det hjelper ikke at det regner ute og er blitt betydelig mye mørkere om kveldene. Det hjelper ikke at jeg tegner timeplanen min for de kommende månedene og henger den opp på veggen, lurer på når jeg skal presse inn ditt og datt, og at jeg tilogmed har tatt en pause i ridningen, fordi det er så mange andre ting å gjøre. Det er ikke det at jeg ikke liker det jeg gjør, men det skulle vært mer tid, tid til alt. Man har tid til alt man virkelig vil, sier jeg alltid, å ikke ha tid er bare en dårlig unnskyldning, men noen ganger føles det ikke slik. Det er bare altfor mye. Midt i min melankoli tenker jeg på bading og sol og sjø og alle verdens fine ting, og jeg vet at livet er skikkelig fint, men jeg er lei meg likevel. Noen dager bare er sånn. Man må bare vente til det går over. Det er det som er så bra med å bli eldre. Man vet nemlig det. Det går over.
I believe that the more clearly we can focus our attention on the wonders and realities of the universe about us, the less taste we shall have for destruction. 
- Rachel Carson, 1954

mandag 31. august 2015

Bøkene jeg leste i august

























Denne måneden har jeg tatt et intensivkurs i bevaringsbiologi, som endte i en eksamen i dag. Jeg har derfor lest noen bøker om klima og andre miljøutfordringer. Apropos det så ble også essaysamlingen Evig barnefri utgitt denne måneden. Det kan kanskje være litt kleint å sette opp bøker man selv er med i på lista over bøker man har lest, men det er jo en essaysamling med mange flere skribenter i, så det må være lov. 

Noen på Twitter skrev at bokhøsten nå var over, men hun mente vel at alt som skal utgis i høst nå er sluppet. For min del har den ikke begynt ennå, men det er mange bøker jeg gleder meg til, bl.a. til at Kjell Askildsen kommer med en ny novellesamling, og til Knausgård, selvsagt.

Jeg har lagt merke til at det visstnok er god stil å løfte opp noen debutanter, si at jeg gleder meg til en av dem, men jeg har ikke god stil. Jeg må overbevises først. Jeg har sjeldent troa. Eller så er jeg bare smålig. Eller, vent, jeg gleder meg faktisk til Bienes historie av Maja Lunde. Vet dere at det faktisk finnes folk som jobber som pollinatorer? De jobber med å ta på blomster. Hele dagen. 


Så blir det høst og de må finne seg noe annet å gjøre. 

Men det er uansett ikke det som er problemet her. Problemet er biene. Andre pollinatorer er også viktige. Til våren skal jeg ha insekthotell på verandaen. 

Men altså, bokhøst først!



PROSA
1. ET EGET ROM av Lotta Elstad

2. UNDERKASTELSE av Michel Houllebecq
3. HER INNE ET STED av Roskva Koritzinsky
4. IMOT NATUREN av Tomas Espedal
5. FUTURE PERFECT av Mara Lee
6. BARE ET MENNESKE av Kristine Næss
7. AVSLØRT av Renée Knight

SAKPROSA
8. EVIG BARNEFRI av Heidi Helene Sveen (red.)

9. KULTURELT NØDVERGE av Peter Wessel Zapffe
10. THIS CHANGES EVERYTHING: CAPITALISM VS. CLIMATE av Naomi Klein
11. THE GOD SPECIES: HOW THE PLANET CAN SURVIVE THE AGE OF HUMANS av Mark Lynas

ANNET
12. MITT PRIVATLIV av Tomas Espedal

--

DEN BESTE BOKA
Kulturelt nødverge av Zapffe og Mitt privatliv av Espedal. 


DEN KJIPESTE BOKA
Her inne et sted av Roskva Koritzinsky, fordi den den var dritkjedelig. Jeg glemte den to sekunder etter å ha lest den. 

onsdag 26. august 2015

Du skal ikke drepe, heter det, for du vet ikke hva døden er. Men vet vi da, hva livet er? Og forbys vi av den grunn å yngle?
- Peter Wessel Zapffe

tirsdag 25. august 2015

The earth is not our prisoner, our patient, our machine, or, indeed, our monster. It is our entire world. And the solution to global warming is not to fix the world, it is to fix ourselves. 
- Naomi Klein

lørdag 22. august 2015

Statskog selger sin skog

... og det Zapffe sa i 1970 er dessverre fortsatt aktuelt:

Efter Stortingets løpende forræderi mot hjemlandet er Eidsvoldssøilen blitt parodisk. Hvad vi trenger er en skamstøtte nedenfor Løvebakken (hvad slags "løver" er det den symboliserer?) med navnene på alle dem som solgte våre herligheter til utenlandsk kapital.

fredag 21. august 2015

Sitroner

1. En dag går jeg forbi jordet der jeg bor og ser siloballene stå overalt, spredt. Det er varmt, jeg har på meg en sommerkjole, er på vei hjem fra en forelesning i naturforvaltning. Gående, jeg fikk så lyst til å gå i dag, høre på musikk, istedenfor å suse avgårde på sykkel. Jeg tar et bilde av jordet i det N kommer syklende forbi meg og tror at jeg tar en selfie. Jeg sier at sånt gjør jeg da ikke i offentligheten, før jeg sier at vi sees hjemme, jeg må på butikken. Jeg må på butikken og kjøpe egg, jeg har tenkt til å lage lemon curd. På fredag kjøpte jeg sitroner og smør. På lørdag kjøpte jeg sukker. I dag kjøper jeg egg. (Det er det som skjer når man bare skummer gjennom en oppskrift.) Jeg pleier sjeldent å kjøpe egg og blir stående og se på alle de ulike pakningene. Hvilke egg er de beste eggene? Jeg har hørt at økologiske egentlig ikke er så bra, kyllingene får riktignok leve lenger, men hva skal man med et langt liv når det ikke er godt? Jeg har hørt at frittgående høns hakker på hverandre, men han som sa det til meg kom fra en gård hvor de hadde hatt kyllingproduksjon. Han var medlem av Senterpartiet og var i mot ulv. Han visste at jeg var en naturverner, så vi lot temaet ligge. Men hvilke egg skal jeg kjøpe? Jeg kjøper de økologiske, og gulost og brunost på tilbud, fire øl.

Jeg leser om naturvern på verandaen. På verdensbasis blir det brukt seks milliarder dollar i året på naturvern på landområder, og Verdensbanken er den største sponsoren. Til sammenligning brukte USA i 2010 738 milliarder dollar(!) på militæret sitt. Ett eneste hangarskip koster seks milliarder dollar. Selv om jeg er voksen, rasjonell og ikke tror at fred i verden er mulig, er det vanskelig for meg å forstå disse tallene og jeg må lese dem mange ganger. 

Jeg bryr meg ikke så mye om penger, sa jeg en gang da jeg var yngre. Si det til noen som ikke har dem, sa mamma. Det jeg mener nå er at så lenge man har nok, får det holde. Men hva er nok, det kommer an på hvem en spør. Mye vil alltid ha mer, sier N. Vi snakker om kasjmirindustrien i Sentral-Asia og hvordan bøndene aldri kan få nok geiter. Jo flere geiter, jo mer kasjmir, jo mer fortjeneste. Dess mindre plass og planter til den utrydningstruede saiga-antilopen. Saiga-antilopen, arten hvis ene populasjon falt døde som fluer like før sommeren. På mystisk vis døde 134 000 saiga-antiloper i Kazakhstan i løpet av to uker. 

2. Menneskene er så redde for hverandre. Det de heller burde være redde for, er seg selv. 

3. Jeg hører på Kaja Gunnufsen mens jeg lager lemon curd på kvelden med verandadøren åpen. Hun synger sanger om å være singel og tragisk. Jeg blir nesten litt irritert. Synes slettes ikke det er noe stusselig ved et liv alene. Friheten er stor og vakker. Den er som et åpent landskap og en flokk ville hester. 

4. Neste dag lar jeg også sykkelen stå. Når jeg går hjem er jeg sulten og trøtt og ser at alle siloballene på jordet er borte. I løpet av et døgn er de blitt borte. Jordet ligger igjen ribbet for det gresset som vokste opp der i vår. Gresset som jeg har sett på nesten hver dag. Gresset som jeg har tenkt på hver dag de siste månedene. Jordet som jeg har fulgt med på i et år. Det er omtrent et år siden jeg flyttet til Ås. Da jeg kom hit så jordet akkurat slik som det ser ut nå. 

Jeg lager en mislykket frittata til middag, med eggene og eggehvitene som er igjen, kantarell fra i fjor, brokkoli, soltørka tomater, valnøtter og paprika. Har baileys med appelsinsmak i kaffen etterpå. Deretter drar vi ut. Jeg hilser på førsteårsstudenter og er glad det ikke er jeg som går usikker rundt. Herregud, for en lettelse det er, sier jeg til A. Det er hardt å være ny. Å ikke vite hvor stedene er. Å ikke vite hvor tingene ligger. Å måtte skaffe seg venner og en bekjentskapskrets. Det er hardt og vanskelig, sier jeg. Men man bare gjøre det. Og det er jo litt gøy også, å bli kjent med nye mennesker. Faktisk er det mer enn bare litt gøy. Det er nødvendig. På sitt beste er det spennende, interessant og fint. 

Jeg forteller H mens vi sitter ute i augustnatten at jeg som oftest blir irritert når venner av meg prøver å spleise meg med noen de kjenner. Ikke fordi jeg synes det er irriterende å bli forsøkt spleiset, men fordi de som prøver seg på det alltid velger en person jeg så opplagt ikke vil like. Jeg blir fornærmet av at de i det hele tatt kunne tro at jeg ville finne denne andre personen spennende og verdt min tid. Jeg sier det fordi han prøver å ymte fram om en venn av seg. Det som skjer, skjer, sier jeg, man trenger ikke å tenke så mye på det. Det finnes to typer mennesker, sier jeg. De som leter etter en kjæreste, og de som aldri tenker på det å ha kjæreste før de faktisk møter et spesielt individ. Jeg er av den siste typen. Poenget er ikke å ha en kjæreste. Poenget er å være sammen med et meget spesielt menneske. Om det er for noen måneder, noen år eller mange spiller ingen rolle. Noen har kortere holdbarhetstid enn andre, men det betyr ikke at kaka var mindre søt, mektig, frisk, alt ettersom. (Med fare for å høres ut som noe fra et dameblad: Macademianøttpai eller sitronkake?)

5. Det lukter sitron i leiligheten etter at jeg lager lemon curd. Jeg vet ikke om jeg har klart å lage den riktig, for jeg har aldri laget det før og jeg har heller aldri smakt det før, som jeg kan huske. Jeg har ingenting å sammenligne det med. Jeg bestemte meg bare for å lage det. Jeg vet bare at de snakket om det på MasterChef hele tiden, at jeg elsker sitroner og at det stod en oppskrift i Morgenbladet, som fikk meg til å tenke på det igjen, som gjorde at jeg kjøpte en pose sitroner på butikken. Samme dag gikk jeg forbi en blomsterbutikk og kjøpte med meg tre planter. Grønne. Uten blomster. Jeg liker ikke å ha blomster. De bare dør og jeg må feie opp kronbladene som ligger tørket på gulvet. Etterpå ser det ut som om planten mangler noe. Det beste er å bare ha de utelukkende grønne med en gang. De som ikke blomstrer. Når jeg kommer hjem ser jeg at jeg ikke har nok potter. Men det gjør ikke så mye, det er plantene som er vakre. Da jeg var liten og mamma sa at jeg måtte vanne plantene sa jeg: Når jeg blir stor skal jeg aldri ha planter

Det er lenge siden jeg skjønte at ingenting er hugget inn i stein, heldigvis, men når sant skal sies glemmer jeg ofte å vanne plantene. Selv et lite tre i en krukke på verandaen har dødd i min varetekt. For cirka et år siden fikk jeg det av min mamma, nå står det der og er helt brunt og tørt. Når jeg siden treffer D som prøver å rekruttere meg til å delta i en øko-hage, sier jeg at jeg ikke har grønne fingre. Han skal si at det ikke gjør noe, det er ingen som har det, man lærer seg fram til grønne fingre. Jeg synes han er så hyggelig at jeg ikke har hjerte til å si at jeg ikke vil ha grønne fingre. Det vil si at det hadde vært gøy å klare å holde liv i planter og å dyrke dem, dersom det hadde kommet lett til meg, men når jeg skal være helt ærlig er ikke det å dyrke planter en ting jeg er særlig interessert i. Det er altfor mange andre ting jeg synes er mer interessant og som jeg heller har lyst til å bruke tiden på. Det er veldig fint å kunne dyrke sine egne grønnsaker, men jeg vil helst bare kjøpe dem. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å stå i jorden og så. Jeg har ikke kjærlighet nok til å få noe til å gro. Jeg er totalt mislykket som et praktisk menneske. Men det sier jeg ikke til D. (Det er nemlig slettes ikke noe å skryte av.) Jeg sier heller at jeg skal komme på dugnad i kjøkkenhagen, dersom jeg har tid. Det er en slags løgn. Man har nemlig tid til alt man virkelig har lyst til, og jeg vet allerede når jeg sier det at jeg ikke kommer til å ha tid til å være med i en øko-hage.