tirsdag 1. desember 2015

Ikke alle veier hjem er like lange

På toget på vei hjem fra Trondheim sitter jeg i en av setene som har sete mot seg, i en av lukene med plass til fire i. Jeg vil helst ikke sitte i slike seter, de er forbeholdt familier eller vennegjenger, denne gangen reiser jeg alene, det er kanskje det jeg som oftest gjør. Et par setter seg på setene ovenfor meg, det er et kjærestepar, og de er nyforelska viser det seg, sitter og kosesnakker og tar på hverandre under hele reisen. Hun er så forelska at hun gjør seg underdanig. Når han kritiserer henne finner hun seg bare i det. Han forteller i detalj hva hun gjorde feil under en tilstelning, hun var altfor full og mistet et glass på gulvet. Og jeg gjentar, i detalj forteller han det til henne mens hun lytter. Hun er ikke ydmyk, men ydmykes. Når de er uenige om hvordan de skal tilbringe julen, de har begge sin familie og sine barn på hver sin kant, og hun kommer med et forslag som han synes er dårlig, sier han: Hører du hva du sier, det er dumt, det forslaget ditt. Og han gjentar det. Hennes forslag er dumt, og hun sier ham ikke i mot, hun finner seg i alt han sier, for hun er forelsket og vil ikke lage bråk. Det kan hende jeg tar feil, men jeg har vært i denne situasjonen selv, og jeg gjorde akkurat det samme. Jeg lot min forhenværende kjæreste ha rett fordi jeg ikke ville lage bråk, alle gangene jeg aldri motsa ham. Jeg lot ham fortelle i detalj om hendelser jeg var med i som jeg helst bare ville glemme, ikke bli gjenfortalt i detalj. Alle ydmykelsene lot jeg akkumulerte opp i sjela og det gjorde meg liten. Jeg ble bitter, sint og usympatisk. Jeg mistet troen på folk. Jeg kjente at jeg hatet. 

Det tok år før det løsnet opp igjen.

Men jeg var noen og tyve. Kvinnen som sitter vis-a-vis meg på toget er noen og førti. Vet hun ikke bedre, tenker jeg og later som om jeg ikke legger merke til dem der jeg sitter og leser på forelesningsnotater om moser og lav. Hun legger beina sine oppå fanget hans og leser i en bok i to minutter om gangen før hun rastløs gjør noe annet. Flytter på seg, titter på mobilen, ett eller annet. Hun er så forelska at hun ikke klarer å lese. Det har jeg også opplevd å være, men da var jeg nitten. Det er ikke sånn nå lenger. Selv om jeg kan bli rastløs når jeg tenker på at jeg skal gjøre noe gøy noe og jeg nesten ikke klarer å vente. Det er ikke alltid rett tid til å lese, men på toget er det alltid det. Det var to grunner til at jeg bestemte meg for å dra til Trondheim. Jeg ville besøke en venn, og jeg ville ta toget. Jeg ville reise med toget fordi det var så lenge siden sist. Jeg ville lese på toget og se ut av vinduene og høre på musikk og spise matpakken min på toget. På toget tenker jeg på alt i livet som gjør det verdt det å leve. Kanskje gjør jeg ikke alltid det på toget, men ofte, og særlig når livet er godt. Jeg tenkte kanskje ikke på alt som gjør livet verdt å leve den gangen jeg ellers ikke brydde meg om jeg var levende eller død. Men jeg kan ikke huske hva jeg tenkte på alle de gangene jeg reiste over fjellet fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. Jeg kan huske noen av bøkene jeg leste. Jeg kan huske at jeg var trist når jeg forlot Oslo på kvelden og tok nattoget til Bergen, men også lettet, lettet over at jeg snart skulle være for meg selv igjen, alene.

Kanskje var det på toget jeg tenkte at sånn som dette skal det ikke være.

Det var antagelig på toget jeg tenkte akkurat det. Verden og tilværelsen åpner seg på toget, alt blir så stort. Ting blir tydelig. På vei fra et sted til et annet. Etterpå, når turen er over, er ikke ting like tydelig lenger. Det er samme greia oppe på fjellet. Når man kommer ned igjen er ikke ting like tydelig. Det man bestemmer seg for på toget kan dermed altså ta litt tid.

I Trondheim drar vi på en gudstjeneste i Nidarosdomen. Jeg vil se kirken innenfra og høre på orgel. Jeg ser nattverden for aller første gang, før har jeg bare hørt om det. Min venn hvisker til meg at det er så mange som bare tar i mot uten å tenke på hva de er med på. Ja, sier jeg, men sånn er det med mange ting. I løpet av gudstjenesten blir jeg mange ganger rastløs, den er altfor lang og det er altfor lite orgel. Jeg lengter etter himmelen utenfor. I kirken kan man ikke se verden utenfor, sånn som man gjør i sine hjem. Det er ingen vinduer som viser verden utenfor. Er det derfor jeg føler meg slik. Rastløs. Her inne er det ingenting. Her inne er vi skjermet fra naturen.

Hvordan noen kan føle storhet uten at natur er innblandet, er nok noe jeg aldri får vite.

Ingen kommentarer: