søndag 31. oktober 2010

Bøkene jeg leste i oktober

Denne måneden, til tross for at jeg har vært på hyttetur, har jeg ikke lest like mange bøker som i forrige måned. Og jeg har lest altfor mange bøker som ligger på bestselger-lista til bokbutikkene. Æsj. Det skal jeg styre unna fra nå av, for de bøkene har vært store skuffelser. Og ps, nå kan dere følge med på min litterære reise på http://bokelskere.no/ponni.

KUA MI VIL HA DET GØY av Astrid Lindgren og Kristina Forslund ¤ ¤ (¤)

Dette er en samlebok med debattinnleggene Astrid Lindgren skrev på 80-tallet i dyrenes favør. Kristina Forslund var veterinær og stod bak det faglige innholdet. Debattinnleggene er hovedsaklig publisert i svenske Expressen. Kan ikke akkurat si at dette var verken en spesielt morsom eller interessant bok å lese. Lærte ikke noe nytt akkurat, og Astrid Lindgren kan man få nok av gjennom andre bøker. Jeg synes det var en nokså unødvendig bok - mest for spesielt interesserte, tenker jeg, men så lurte jeg på: hvem er de spesielt interesserte? Jeg må vel sies å være en av dem, og jeg synes jo det var kjedelig å lese denne? Anyways, den får to-tre stjerner likevel, fordi det er Astrid Lindgren og fordi tegningen i boka var søte.

GUDEN FOR SMÅ TING av Arundhati Roy ¤ ¤ ¤
Handler om et tvillingpar i India, om hvorfor og hvordan de skilles og møtes igjen lenge senere, om et forbudt kjærlighetsforhold på tvers av kaster, om en ung indisk/engelsk pike som drukner i elven. Handlinger minner om filmen Omforlatelse (jeg har ikke lest boka) når jeg tenker meg om. Ellers er boka ikke noe å skrive hjem om, men helt ok.

DREAMS IN A TIME OF WAR av Ngũgĩ wa Thiong'o ¤ ¤ ¤ ¤
Dette er en selvbiografisk liten bok om en oppvekst i Kenya. Forfatteren har visst skrevet en haug med bøker, og selv om det var noe med slutten av denne boken som var litt øøøh, var ikke det nok til å trekke denne ned, og jeg fikk lyst til å lese mer av ham. Tommelen opp!

LA MEG SYNGE DEG STILLE SANGER av Linda Olsson ¤ ¤

Foruten en personlig anbefaling fra ei venninne, har jeg lest utallige mye godt om denne boka i media, hos bloggere og ellers rundtomkring. I tillegg var (er?) den den mest solgte boka i New Zealand på et eller annet tidspunkt. Linda Olsson høres svensk ut, og det er hun forsåvidt opprinnelig, men bokas originalspråk er engelsk og den ble først gitt ut i New Zealand. Anyways, den er et prakteksempel på at mainstreamen tar feil. Denne boka suger. Rett og slett. Den handler om Astrid og Veronika (Viktoria?) som møtes; to triste sjeler som aldri har åpnet seg for noen før Veronika da flytter inn i Astrids nabohus. De tømmer ut alt til hverandre, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Hva i helvete er det som er så spesielt med deres relasjon som gjør at de forteller hverandre alt? Dette forteller ikke Linda Olsson noenting om, det hele er bare overfladisk. Og Astrid har drept barnet sitt. Det skulle liksom være et barmhjertighetsdrap og så skal det liksom være synd på henne, men jeg forstår det ikke. Det er så mange andre løsninger. Og det verste er jo at jeg verken blir støtt eller føler noen sympati for Astrid. Jeg tenker bare at dette er leimt. Ja, vet dere hva? Jeg synes denne boka er klein.

EIN VAKKER DAG av Anna Gavalda ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg vil så gjerne gi Gavalda mer enn tre stjerner! Men jeg kan ikke og det er hennes egen feil. Den første boka jeg leste av henne var Saman er ein mindre aleine, og den er noe av det fineste jeg har lest (jeg vet jeg nettopp skrev noe annet, men den er faktisk et prakteksempel på at mainstreamen av og til har rett! Den var nemlig en bestselger i Frankrike), en av yndlingsbøkene mine. Altså skal det en del til før noe kan toppe den, og jeg har alltid gledet meg til å lese en Anna Gavalda-bok siden. Og det er der problemet ligger. Jeg forventer at alle bøkene hennes skal være like bra som Saman er ein mindre aleine og det er kjempeteit, for jeg blir alltid litt skuffet, selv om boka ikke er så verst. Det er bare det at jeg forventer mer fra henne. Det blir litt som å være lillesøsteren til Mary-Kate.

AFRIKANEREN. PORTRETT AV EN FAR av J. M. G. Le Clézio ¤ ¤ ¤

Jeg leste en anmeldelse av denne i Morgenbladet og ut av dimensjonene på denne artikkelen forestilte jeg meg at denne boka var et gigastort epos om en hvit manns barndom på dette minst like gigastore kontinentet. Jeg trodde kanskje jeg skulle få den samme følelsen som den jeg fikk da jeg var liten og vi spilte brettspillet Den forsvunne diamanten. Den gang ei. Dette var en liten flis av en bok og personene i boka befant seg stort sett på de samme områdene i Afrika gjennom hele boka, og tatt i betraktning tittelen på boka var det litt skuff.

MILF av Alexia Bohwim ¤ ¤
MILF handler om kvinner på Frogner som fikk barn altfor tidlig og popper sykt mange reseptpiller og er rett og slett patetiske. Jeg leste Bohwims Frognerfitter for noen år siden og den handlet om jenter på Frogner som driver og puler alle og en hver, får barn de ikke klarer å ta seg av og snorter coke til middag og kvelds, og den var langt i fra bra, men i hvertfall underholdende. Nå da jeg leste MILF følte jeg bare at jeg fikk bekreftet det jeg mistenkte etter å ha lest Frognerfitter: at Alexia Bohwim bare skriver om sitt eget miljø. MILF er bare Frognerfitter som har blitt eldre, og dette er absolutt ikke å eldes med stil. Styr unna, les heller Frognerfitter.

FÅ MEG PÅ, FOR FAEN av Olaug Nilssen ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har kanskje som intensjon å søke på Skrivekunstakademiet i Bergen en gang i mitt liv, så jeg har ikke noe valg: Jeg kan ikke gi Olaug Nilssen mindre enn fire stjerner. Neida. Jeg synes boka fortjente det. Jeg likte den, jeg. Etter å ha lest bakpå coveret først tenkte jeg, gah, en tullebok, men nei. Den var kanskje litt tullete, men i hvertfall original.

EN KASSADAMES BETROELSER av Anna Sam ¤ ¤ ¤

Anna Sam skriver om sine opplevelser som kassadame - noe hun har vært i åtte år. Denne boka hadde nok vært morsommere hadde jeg ikke lest denne bloggen fra før av. Og det hadde sikkert også vært gøyere hvis det var en norsk person som hadde skrevet en bok som denne i stedet for å oversette denne som er fransk. Flere ting Sam skriver om virker urelevant på norsk.

BIENES HEMMELIGE LIV av Sue Kidd Monk ¤ ¤ ¤

Enda en sånn bok som "alle" liker, men som ikke er bra. Dog ikke like dårlig som La meg synge deg stille sanger. En veldig enkel bok - litt sånn som han du kjenner som er veldig hyggelig og alt det der, men som er litt dum. Kanskje har han tilogmed støttekontakt? Uansett, det mest interessannte med denne boka var fakta om biene og det var det jo ikke så mye av. De spilte heller ikke så stor rolle for selve historien, for de var bare utdrag fra vitenskapelige bøker om bier i begynnelsen av hvert kapittel. Og hva gir du meg, en hvit jente som synes at det å bo med fire svarte kvinner er helt greit og attpåtil gjør det frivillig - når ingen andre hun kjenner gjør det? Dette er sørstatene før Martin Luther King? Yeah, right! (Ok, jeg vet ikke, men Monk Kidd får meg ikke til å tro på dette.)

ROSKILDE av Linn Strømsborg ¤ ¤ ¤
Denne handler om Roskilde, og det mest om Roskilde i 2008, hvilket er det eneste året jeg noensinne har vært på Roskilde og det er jo litt gøy. Boka er litt fin, men mest ok og litt rotete og av og til også litt irriterende. Pluss hun skjærer alle som hører på hip-hop under en kam og det synes jeg alltid er teit, men det synes sikkert ikke Strømsborg, for hun er jo en sånn indie-jente og det er jo mye kulere og mye mer sjarmerende. Not. (Ok, jeg var kanskje litt vel harsh der.) Jeg hadde også et inntrykk av at denne boka skulle handle om Roskilde, men jo mer jeg leser av den, jo mer synes jeg den handler om forholdet med han fyren hun bare henger med én uke i året i flere år - hvert år fra hun er atten år og henger på Roskilde, helt til året 2008 altså.

KJÆRLIGHET I KOLERAENS TID av Gabriel García Márquez ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har lest flere bøker av Gabriel García Márquez tidligere, blant annet 100 års ensomhet. Jeg likte den og jeg forstod godt at han er Nobelprisvinner i litteratur. Men min veldige entusiasme for ham kom ikke før nå, etter å ha lest Kjærlighet i koleraens tid. Å, den er bare helt fantastisk, det må være en av de beste bøkene jeg noensinne har lest og jeg kommer til å lese den på nytt og på nytt, det bare vet jeg! Jeg er kjempeglad for at denne boka lå fremme på biblioteket den ene dagen og at jeg, selv om jeg hadde en masse andre bøker under armen som jeg skulle låne, tenkte Er ikke dette en sånn must-read-bok? Jeg får vel bare ta med denne også da, selv om jeg egentlig ikke har lyst til å lese den, men jeg må vel. Tenk om jeg ikke hadde tatt den med meg? Da hadde jeg ikke fått vite at jeg elsker denne boka. Så synd det hadde vært!

TEPPER av Craig Thompson ¤ ¤ ¤ ¤
Tegneserieroman som jeg egentlig hadde lyst til å lese på originalspråket, men de hadde den bare på norsk på biblioteket. Den handler om en gutt som vokser opp i et kristent hjem, et sånt kristen hjem hvor foreldrene er skeptiske til skolen for der lærer de om evolusjonen, et sånt kristent hjem hvor de leser i Bibelen hver kveld. Og gutten, Craig (den er selvbiografisk), blir kjent med ei jente fra et sånt kristent hjem hvor foreldrene adopterer barn med downs syndrom fordi de er takknemlige overfor Gud for sine egne friske barn, men så går det ikke så greit likevel, for de skal skille seg og moren tar piller i smug hele tiden. Og jenta sover hele tiden og Craig ser på henne og de elsker hverandre og hun tror verken på himmel eller helvete og han blir ateist og jeg tror ikke broren hans heller er noe særlig kristen på slutten, og det er en sår roman, og det er trist og helst skulle ingen barn vokse opp i den tro at de er født syndige, det er skikkelig fælt.

DAGENE ER GJENNOMSIKTIGE av Mirjam Kristensen ¤ ¤ ¤ ¤

Dagene er gjennomsiktige handler om en familie som mister sin sønn/barnebarn/nevø/lillebror. Han faller ned i en brønn og dør. Boka er fin og trist, men jeg har en følelse av at den fort blir glemt.

KYLLING MED SVISKER av Marjane Satrapi ¤ ¤ ¤ ¤

Enda en tegneserieroman. Denne handler om en mann som bestemmer seg for å dø når taren hans blir ødelagt. Romanen tar for seg hva som skjer i tiden i mellom. Fine tegninger og trist historie.

Matporno #4

Av og til når jeg legger meg, tenker jeg at jeg gleder meg til å våkne i morgen, for da skal jeg spise frokost.

Jeg har såvidt nevnt Cinnamon Mornings før, men jeg viser den igjen likevel. Det er en blogg med bare bilder av frokoster. :)









































lørdag 30. oktober 2010

De 5 forfatterne jeg eier flest bøker av

Som den bokelskeren jeg er skulle man tro jeg eide hyller på hyller av bøker, men det gjør jeg faktisk ikke. For det første elsker jeg biblioteker (mitt andre hjem) og for det andre hater jeg å eie ting. Så selv om det skulle hende at jeg kjøper skjønnlitterære bøker, så er de stort sett bare hos meg på gjennomreise. Jeg kjøper dem og sender dem avgårde til noen jeg tror kommer til å lese og like boka - eller ut på bookcrossing. Eller de havner på loppis for attende gang. Noe sånt. Likevel er det noen bøker som blir.

1. Françoise Sagan.
Ikke noe loppemarked uten at jeg finner en Françoise Sagan-bok. Omtrent. Jeg har en haug og jeg eier henne på engelsk, dansk og norsk. Ikke på fransk, for det kan jeg ikke.

2. Francesca Lia Block.

Jeg har lest flere av bøkene hennes flere ganger, og jeg kommer definitivt til å lese hver og en av dem hundre ganger til i løpet av livet. Jeg vet aldri når jeg skulle trenge en dose FLB, derfor kan jeg likegodt bare ha bøkene på hylla. Pluss at coverene er sykt fine og at oldebarna mine en dag skal eie dem.

3. Xiaolu Guo.
De fleste av bøkene hennes er ikke oversatt til norsk - i hvertfall ikke da jeg ville lese dem. Derfor heller ikke lett tilgjengelig på biblioteket, så jeg kjøpte dem bare fordi jeg antok jeg kom til å elske dem alle like mye som A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers. Der tok jeg feil, de andre bøkene hennes er crap. Jeg prøvde hardt å mene noe annet, men klarte det ikke. Er det noen som vil ha dem, rekk opp hånda.

4. Elizabeth Wurtzel.
50 % jeg har funnet bøker av henne på loppis, 50 % jeg har måttet lese bøkene hennes så fort som mulig, før hun har blitt oversatt til norsk og biblioteket har tatt henne inn, så jeg har kjøpt dem fra nettet.

5. Tove Jansson/Paul Auster/Simone de Beauvoir/Jeffrey Eugenides.
Tror jeg eier sånn tre bøker av hver av dem. Tove Jansson av samme grunn som Francesca Lia Block. Paul Auster og Simone de Beauvoir fordi jeg fikk dem av ei som ikke gadd ta dem med seg videre på flyttelasset og jeg kunne godt ha dem fordi jeg ikke har lest noen av de to før (derfor god grunn til å gjøre det) og Jeffrey Eugenides fordi jeg ikke kunne se Middlesex ligge henslengt i en fruktkasse og fordi 5 kr er lite penger, Jomfrudød fordi jeg lette etter den i hundre år og fant den og derfor aldri skal gi slipp på den igjen, og My Mistress's Sparrow Is Dead fordi det var en bursdagsgave (fra meg selv) og fordi jeg understreket og skrev notater og tok den med meg overalt i løpet av tiden jeg leste den og derfor føles den rett og slett som min bok, den skal ingen andre ha.

PS:
Nå i ettertid kom jeg på at jeg jo eier alle Harry Potter-bøkene og det er jo hele sju bøker av J.K. Rowling (det er faktisk flere, for jeg eier noen av dem på engelsk også), og derfor flere enn forfatterne på punkt 2, 3, 4 og 5, men de lever sitt eget liv hos brødrene mine, så de tells ikke. (Og jeg har allerede skrevet dette innlegget og gidder ikke ødelegge det nå.)

fredag 29. oktober 2010

Et barndomstraume

De fleste bøkene jeg eier er engelskspråklige - og det er absolutt ikke fordi jeg foretrekker engelsk. Det er fordi de som oftest ikke er å få tak i på biblioteket. For sånn generelt foretrekker jeg norsk. Det er faktisk favorittspråket mitt, bare fordi det er mitt. Her en dag leste jeg i NyTid om minoritetsspråklige - hvem er egentlig det? Jeg leste at det er forskjellige regler for hvem som er det etter hvor i landet man befinner seg. Noen steder må man i minoritetesspråklig norskklasse når man har én forelder som er utenlandsk - uansett om den forelderen er svensk eller somalisk og uansett om norsk er det språket man snakker hjemme. På min barneskole da jeg var liten gjorde de ikke det en gang. Der praktiserte de "hun ser litt ut som om hun er utlending, vi putter henne inn i en norskklasse for minoritetsspråklige". Det vil si at siden jeg har en norsk forelder og en forelder som er utenlandsk, puttet de meg i en minoritetesspråklig norskklasse. Og dette hadde det vært en liten rettferdighet i hvis de også hadde puttet min venninne med en norsk far og en dansk mor i samme klasse, men nei. Er man halvt norsk og hvit slipper man, er man halvt norsk og litt mørkere i huden må man.

Jeg måtte altså gå i en minoritetesspråklig norskklasse i tre uker da jeg begynte på en ny skole i femte klasse - selv om norsk er det eneste språket jeg er vokst opp med hjemme. Tanken på dette var helt forferdelig og jeg gråt og gråt og gråt og skjønte ikke hvorfor jeg måtte det, jeg som kunne norsk. Jeg som tilogmed kunne norsk bedre enn mange av mine helt norske medelever. Jeg hadde en følelse av at de tok fra meg noe av det viktigste i mitt liv. Dette skjedde nemlig da jeg var sånn 9-10 år, og da hadde det allerede gått 3-4 år siden jeg lærte meg å lese og bestemte meg for å bli forfatter. Nå er jeg snart 22 år og jeg husker dette ennå; jeg kjenner hvor vondt det gjør at ingen gidder å høre på meg når jeg prøver å si at jeg kan norsk, ikke bare kan jeg det, men det er det jeg kan best her i verden! Jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan ta saltomortaler i gymmen, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan sykle, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn hvor mange brødskiver med sjokade jeg kan spise på likt, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan spille piano, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn mange i klassen min, i hvertfall lese, for det er ingen jeg vet om som leser så mange bøker som jeg! Og likevel putter de meg i en norskklasse for minoritetsspråklige!

Jeg husker jeg har tårer i øynene i storefri før klokken ringer inn og jeg skal i min første norsktime for minoritetsspråklige. Jeg som fra før av synes vanlige norsktimer er pissenkle og kjedelige, skal straks få det enda mer kjedelig i en norsktime for folk som ikke kan norsk. I tre uker må jeg gå i den klassen og svare på spørsmål av typen om det er dobbel konsonant i ordet 'sykle', eller om det bare er én. Jeg kan alle svarene, men jeg gidder aldri rekke opp hånda fordi det føles nedlatende å måtte svare på noe som (for meg) er så opplagt. Jeg svarer bare når jeg blir spurt. Inni meg bygger det seg et hat mot læreren vi har i dette faget, for jeg vet at det også er hun som har ansvaret for at alle de minoritetsspråklige som begynner på skolen får lært seg norsk, og denne arrogansen hun har vist ved å ikke en gang sjekke om jeg kan norsk, og det faktum at hun bare har oversett at jeg heter Hagen til etternavn og har en norsk far; jeg kan ikke utstå det. Min skepsis til sosialarbeidere sår sitt frø her.

Hva jeg egentlig kunne ha trengt var en opplæring i min mors språk. Et språk jeg ikke kan. Jeg kan telle antall indonesiske ord jeg kan på mine egne hender.

Og det jeg altså leste i NyTid var at det tydeligvis fortsatt er mange steder i Norge hvor de praktiserer det på denne måten, hvor en  person godt kan snakke og skrive norsk flytende og bo i et hjem hvor norsk er det som snakkes, men likevel være satt under båsen 'minoritetsspråklig' - og at det er feil. Jeg kjente meg med ett ikke så veldig alene lenger, men det er uansett ikke poenget. Jeg skulle bare fortelle dette for å poengtere hvordan norsk er så dypt forankret i min identitet, altså språket i seg selv. Nasjonalitetsfølelsen er det så som så med, jeg bryr meg ikke om den. Jeg bryr meg om at mine skrivekunnskaper ble satt i tvil, og det taklet jeg ikke fordi jeg allerede som 9-åring hadde staket ut mitt fremtidge yrke, et yrke hvor man må kunne språket sitt ut til fingerspissende. Også bare ... tar de dette fra meg og det er helt forferdelig. For hva skulle jeg gjøre med livet mitt da, uten språket? Det var en dyp fornærmelse at noen kunne så tvil over språket mitt - og en maktesløshet over at jeg ikke kunne gjøre noe for å få dem til å skjønne at jeg ikke hørte til i denne klassen.

Nå er jeg klokere av livet, i hvertfall klokere enn en 9-åring. Hadde jeg hatt noen mulighet skulle jeg fortalt henne at hun ikke skulle gå dit etter storefri, til den første timen. Jeg skulle sagt at hun kunne gå til den vanlige norsktimen, at hvis noen sa til henne at hun skulle gå i de timene hun ikke hadde noen reel grunn til å gå i, så skulle hun slå seg vrang og nekte det. Helt til noen hørte på det hun hadde å si. Og det ville vært snill pike-versjonen, for hvis hun heller ville ha skulket og satt seg i gymgarderoben og lest en bok, så skulle hun gjort det. Det var ikke noe å lære i norsktimene før ungdomsskolen uansett. Jeg skulle ha sagt Du lærer mer av å lese bøker. Og siden, når noen konfronterte henne med dette, sagt at hun skulle fortsette å skulke helt til folk ville hørt på hva hun hadde å si. Så kanskje hadde jeg ikke vært like sinna den dag i dag når jeg tenker på dette og kjenner at hendene mine knytter seg til to knyttenever og jeg merker at jeg må begynne å tenke på noe annet for ikke å knuse mine sammenbitte tenner bare av min egen kjevekraft.

torsdag 28. oktober 2010

Det eneste jeg beklager, er at jeg aldri vil få tid til å lese alle bøkene jeg vil lese.
-Françoise Sagan

onsdag 27. oktober 2010

Selv om dette er flaut, skal jeg poste denne lista

5 PÅ TOPP AV TRASHMAT

1. Mac'n'cheese.

2. Fritert fisk i burger med majones.

3. Pommes fries og majones.

4. Falafel med hvitløksdressing.

5. Pasta med ketsjup og tørka basilikum.

tirsdag 26. oktober 2010

En fransk romanse og en skrivesperre

Med jevne mellomrom er jeg nødt til å skrive en tekst. Hvis jeg ikke får det til, rives hele min sjel i fillebiter av at jeg blir gående rundt og tenke på at jeg er nødt til å skrive noe ok noe, hvorfor klarer jeg det ikke, er jeg helt mislykket, eller hva, hva skjer?! Nei, det er ikke helt riktig. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Når jeg føler jeg må skrive noe, men ikke får det til, legger det seg liksom en uro der inne, det er noe galt, det ruger der i bakhodet. Jeg er simpelthen_nødt_til_å_skrive_noe. Men det går ikke, for jeg har jo skrivesperre, og jeg ser timene suse forbi og jeg har slettet hundrevis, tusenvis, hundretusenvis av bokstaver og alt er blankt igjen, alt jeg ser er alt det hvite og jeg føler jeg har kastet bort tid, og jeg får det enda mer travelt for har jeg kastet bort så mye tid må jeg i hvertfall ende opp med noe, men også det blir noe møl og jeg burde ha lagt vekk datamaskinen for lenge siden, før det ble for sent.

Jeg begynte å skrive på noe jeg tenkte på i går morges, da jeg satt på bussen grytidlig, på vei til en kjøretime, jeg tenkte at dette var en briljant idé, den skulle jeg skrive videre på. Og jeg prøvde, men det ble for personlig, og jeg har sluttet å skrive (super)personlige ting, for det er og kommer aldri til å bli av noens interesse. Jeg skriver nemlig ikke lenger ting jeg ikke tør vise fram. Hvis jeg skriver noe som jeg ikke tør vise fram, så tells det ikke. Hva er vitsen med å skrive noe som ikke skal vises fram? Jeg kan ikke bruke tid på det. Dermed måtte jeg legge dette forsøket på å skrive noe vekk.

Jeg begynte deretter på noe annet. Jeg begynte å skrive om tysk og deretter rullet det seg til fransk og så ble det noe som kan ligne en novelle, men jeg leste den etterpå og tenkte hva faen er vitsen med denne, den er helt ok å lese, fine setninger og sånt, men: hva er vitsen? Jeg skjønner jo ikke en gang selv hvorfor Maia er så fascinert over Alma. Først tenkte jeg kanskje at de var eks-kjærester, deretter tenkte jeg kanskje at bare Maia var lesbisk og forelska i Alma, deretter tenkte jeg at ingen var lesbiske i det hele tatt, men at Maia mistet Alma til klisjéene, og deretter tenkte jeg at alt jeg hadde skrevet bare virket som en patetisk refs til alle jenter som ikke kan fransk, men likevel tror de er pariserinner, og så tenkte jeg at hvorfor det, egentlig, finnes de i det hele tatt, og hvorfor bruker jeg energi på å refse dem, selv om det tydeligvis var underbevisstheten, men man skal selvfølgelig ikke undervurdere den (sånn, nå snur ikke Freud seg i grava).

Ja, for jeg har nemlig gjort meg tanker om å lære meg fransk, kanskje var det det som brakte meg inn på denne novellen, denne meningsløse novellen. Det har seg nemlig sånn at hver gang jeg tenker at jeg skal lære meg fransk, ser jeg for meg noen menn inne i en kafé alá den som den fabelaktige Amelié fra Montmartre jobber i, hvilket bringer meg til en pinlig klisjé allerede, og de bestiller kaffe på fransk. Og det er rart, for det eneste jeg kan på fransk er Oui?, så fransken jeg hører inne i mitt hode er ikke fransk, bare lyder som ligner.

Deretter tenker jeg på brostein, barter, Eiffeltårnet, rødvin, oster, baguetter, filmen L'appartemente og Juliet Binoche og til syvende og sist Charlotte Gainsbourg og jeg ønsker at jeg hadde håret hennes.

Jeg tenker deretter på Serge Gainsbourg og Jane Birkin og den unge Brigitte Bardot (B.B. per nå er fæl) og siden på Sarkozy og Carla Bruni og så på alpeluer og maleristativ og striper og filmen Je t'aime Paris som jeg har sett hundre ganger og på at bortsett fra Oui? (ja, jeg kan faktisk bare si det med et spørsmålstegn bak) så vet jeg også hva Je t'aime betyr og jeg tenker på Coco Chanel og elskere og grønnsakshandlere og at det regner på brosteinene og på Louvres og Mona Lisa og klakkende hæler og på at franske kvinner sikkert kan gå på brostein med dem uten at hælen setter seg fast mellom steinene sånn som mine fløyelsstiletter gjorde på lørdag - hvorpå jeg deretter gikk altfor langt på dem, så langt at de ble ødelagte, fordi jeg ikke ville bruke penger på taxi, og det var dumt gjort.

Og på grunn av alt dette har tenkt at hvis jeg får en jobb i løpet av uka, så skal jeg lære meg fransk, og det er da vitterlig en tanke, hvorfor skal jeg det? Jeg vet jo at alt dette er tull, sant, Frankrike er ikke sånn, hva er det Frankrike har som er bedre enn i Italia? Der spiser de i det minste pizza og pasta. Hva skal jeg med snegler og kunstgallerier, hva skal jeg med fransk som, i sammenligning med spansk og tysk, nesten ingen i verden snakker? Jeg foretrekker cava framfor rødvin (champagne har jeg ikke råd til å drikke uansett), og hva skal jeg med brostein der; i verdens finnes uttallige byer med brostein og regn! Hvor mange ganger har jeg ikke sittet under en varmelampe og hvor mange sigaretter har jeg ikke røyka her, som om kritthvite gardiner i Frankrike ikke blir gule de også, når man røyker inne. Som om man blir mett på croissant og kaffe til frokost; jeg hadde spist det og en time senere hadde jeg tatt på meg kåpa og løpt inn på nærmeste butikk og kjøpt meg en baguett og tenkt damn, har de ikke grovt brød her, og et glass med oliven og ferskost, men kanskje blitt glad igjen i det jeg husker at jeg er i Frankrike, her kan jeg ta et glass med vin til lunsjen allerede uten at det er noe galt i det, så kunne jeg roet ned nervene og tenkt til helvete med grovt brød. Og siden: til helvete med skrivesperre, uten at det hadde hjulpet. Jeg hadde fått enda mer panikk, for jeg er i Paris, hadde jeg tenkt, og her kan man ikke få skrivesperre. Merde! Og jeg hadde fortsatt hatt det, og jeg hadde tenkt på Françoise Sagan og tenkt: Hva ville hun ha gjort? Og det hadde fortont seg akkurat slik som her; jeg hadde ikke fått sovet før jeg hadde skrevet noe, jeg hadde latt alle bussene kjøre forbi, latt alle Metro-tog kjøre av sted uten meg, latt dem gå og forbannet dette og ønsket at jeg drev med noe annet i stedet, ønsket at jeg hadde noen andre mål med livet enn akkurat dette, og så hadde jeg ledd og tenkt at jeg er for gammel for dette nå, jeg burde klart å gi ut en bok by now, jeg er så gammel, andre klarer det i en alder av atten, f.eks. Françoise Sagan. Ikke jeg, jeg burde finne på noe annet å holde på med, dette klarer jeg jo ikke, jeg er fullstendig mislykket. Helt til skrivesperren endelig hadde løsnet og jeg hadde tenkt nøyere etter og funnet flere forfattere som ikke hadde sin debut før godt over tretti,  hurra meg rundt!, og jeg hadde endelig lagt merke til at det hadde sluttet å regne og tatt på meg kåpen på nytt igjen. Og Paris hadde vært utenfor døren.

Utenfor døren her og nå i livet står gulkledde trær og jeg vet ennå ikke om jeg skal lære meg fransk eller ei.

5 på topp ting som holder meg fra å skrive et nytt, briljant, glimrende innlegg her på bloggen

1. Jeg leser Gabriel Garcia Marquez' Kjærlighet i koleraens tid. 

2. Jeg skulle skrive noe fornuftig til dere, faktisk, det ble en tekst om Paris som jeg ikke ennå vet om er bra nok til å postes.

3. Jeg nerder meg på www.bokelskere.no. Dette er kontoen min.

4. Jeg går tur ute i høsten.

5. Jeg lager toast med Smash-Nugatti og bananskiver og legger meg i en saccosekk og leser et av de ti tusen A-magasinene som ligger under bordet.

fredag 22. oktober 2010

Matporno #3

Jeg elsker bilder av mat, og sånt har Bamsesayaka masse av. Her er noen av dem. Og ps: besøk flickren hennes og se, for hun har masse andre fine bilder også, ikke bare av mat. :)