fredag 29. oktober 2010

Et barndomstraume

De fleste bøkene jeg eier er engelskspråklige - og det er absolutt ikke fordi jeg foretrekker engelsk. Det er fordi de som oftest ikke er å få tak i på biblioteket. For sånn generelt foretrekker jeg norsk. Det er faktisk favorittspråket mitt, bare fordi det er mitt. Her en dag leste jeg i NyTid om minoritetsspråklige - hvem er egentlig det? Jeg leste at det er forskjellige regler for hvem som er det etter hvor i landet man befinner seg. Noen steder må man i minoritetesspråklig norskklasse når man har én forelder som er utenlandsk - uansett om den forelderen er svensk eller somalisk og uansett om norsk er det språket man snakker hjemme. På min barneskole da jeg var liten gjorde de ikke det en gang. Der praktiserte de "hun ser litt ut som om hun er utlending, vi putter henne inn i en norskklasse for minoritetsspråklige". Det vil si at siden jeg har en norsk forelder og en forelder som er utenlandsk, puttet de meg i en minoritetesspråklig norskklasse. Og dette hadde det vært en liten rettferdighet i hvis de også hadde puttet min venninne med en norsk far og en dansk mor i samme klasse, men nei. Er man halvt norsk og hvit slipper man, er man halvt norsk og litt mørkere i huden må man.

Jeg måtte altså gå i en minoritetesspråklig norskklasse i tre uker da jeg begynte på en ny skole i femte klasse - selv om norsk er det eneste språket jeg er vokst opp med hjemme. Tanken på dette var helt forferdelig og jeg gråt og gråt og gråt og skjønte ikke hvorfor jeg måtte det, jeg som kunne norsk. Jeg som tilogmed kunne norsk bedre enn mange av mine helt norske medelever. Jeg hadde en følelse av at de tok fra meg noe av det viktigste i mitt liv. Dette skjedde nemlig da jeg var sånn 9-10 år, og da hadde det allerede gått 3-4 år siden jeg lærte meg å lese og bestemte meg for å bli forfatter. Nå er jeg snart 22 år og jeg husker dette ennå; jeg kjenner hvor vondt det gjør at ingen gidder å høre på meg når jeg prøver å si at jeg kan norsk, ikke bare kan jeg det, men det er det jeg kan best her i verden! Jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan ta saltomortaler i gymmen, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan sykle, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn hvor mange brødskiver med sjokade jeg kan spise på likt, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan spille piano, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn mange i klassen min, i hvertfall lese, for det er ingen jeg vet om som leser så mange bøker som jeg! Og likevel putter de meg i en norskklasse for minoritetsspråklige!

Jeg husker jeg har tårer i øynene i storefri før klokken ringer inn og jeg skal i min første norsktime for minoritetsspråklige. Jeg som fra før av synes vanlige norsktimer er pissenkle og kjedelige, skal straks få det enda mer kjedelig i en norsktime for folk som ikke kan norsk. I tre uker må jeg gå i den klassen og svare på spørsmål av typen om det er dobbel konsonant i ordet 'sykle', eller om det bare er én. Jeg kan alle svarene, men jeg gidder aldri rekke opp hånda fordi det føles nedlatende å måtte svare på noe som (for meg) er så opplagt. Jeg svarer bare når jeg blir spurt. Inni meg bygger det seg et hat mot læreren vi har i dette faget, for jeg vet at det også er hun som har ansvaret for at alle de minoritetsspråklige som begynner på skolen får lært seg norsk, og denne arrogansen hun har vist ved å ikke en gang sjekke om jeg kan norsk, og det faktum at hun bare har oversett at jeg heter Hagen til etternavn og har en norsk far; jeg kan ikke utstå det. Min skepsis til sosialarbeidere sår sitt frø her.

Hva jeg egentlig kunne ha trengt var en opplæring i min mors språk. Et språk jeg ikke kan. Jeg kan telle antall indonesiske ord jeg kan på mine egne hender.

Og det jeg altså leste i NyTid var at det tydeligvis fortsatt er mange steder i Norge hvor de praktiserer det på denne måten, hvor en  person godt kan snakke og skrive norsk flytende og bo i et hjem hvor norsk er det som snakkes, men likevel være satt under båsen 'minoritetsspråklig' - og at det er feil. Jeg kjente meg med ett ikke så veldig alene lenger, men det er uansett ikke poenget. Jeg skulle bare fortelle dette for å poengtere hvordan norsk er så dypt forankret i min identitet, altså språket i seg selv. Nasjonalitetsfølelsen er det så som så med, jeg bryr meg ikke om den. Jeg bryr meg om at mine skrivekunnskaper ble satt i tvil, og det taklet jeg ikke fordi jeg allerede som 9-åring hadde staket ut mitt fremtidge yrke, et yrke hvor man må kunne språket sitt ut til fingerspissende. Også bare ... tar de dette fra meg og det er helt forferdelig. For hva skulle jeg gjøre med livet mitt da, uten språket? Det var en dyp fornærmelse at noen kunne så tvil over språket mitt - og en maktesløshet over at jeg ikke kunne gjøre noe for å få dem til å skjønne at jeg ikke hørte til i denne klassen.

Nå er jeg klokere av livet, i hvertfall klokere enn en 9-åring. Hadde jeg hatt noen mulighet skulle jeg fortalt henne at hun ikke skulle gå dit etter storefri, til den første timen. Jeg skulle sagt at hun kunne gå til den vanlige norsktimen, at hvis noen sa til henne at hun skulle gå i de timene hun ikke hadde noen reel grunn til å gå i, så skulle hun slå seg vrang og nekte det. Helt til noen hørte på det hun hadde å si. Og det ville vært snill pike-versjonen, for hvis hun heller ville ha skulket og satt seg i gymgarderoben og lest en bok, så skulle hun gjort det. Det var ikke noe å lære i norsktimene før ungdomsskolen uansett. Jeg skulle ha sagt Du lærer mer av å lese bøker. Og siden, når noen konfronterte henne med dette, sagt at hun skulle fortsette å skulke helt til folk ville hørt på hva hun hadde å si. Så kanskje hadde jeg ikke vært like sinna den dag i dag når jeg tenker på dette og kjenner at hendene mine knytter seg til to knyttenever og jeg merker at jeg må begynne å tenke på noe annet for ikke å knuse mine sammenbitte tenner bare av min egen kjevekraft.

15 kommentarer:

verosgalematverden sa...

uff sterk skrevet!! Det er jo helt riktig, man må da klare å ha en slags muntlig/skriftlig test på alle man vet er halvt utlending, og da ville jo du bestått med glans og ikke trengt slik tilpasset norsk..

Jeg kan jo se litt logikken, er du hvit så er du kanskje fra Sverige eller Danmark og norsk er såpass likt uansett, men det er tross alt mange forskjeller, så jeg tror alle som har fremmedspråklige foreldre har godt av å ha ihvertfall et par timer med "forskjell på norsk og dansk".

Og du har min fulle sympati der, jeg var best i klassen i svært mange fag, men fikk jeg noe ekstra å gjøre ? Nei. Måtte sitte å høre på teite spørsmål og super-lette oppgaver. Endte med et fullt fortjent fritak i engelsk siste året på videregående. På tide.

Skal ikke være lett å være flink i noe her i landet, om det er norsk eller matte eller historie..

Karina sa...

Dette med minoritetsklasser i norskfaget har jeg ikke så store erfaringer med, men det å skille så unge barn på grunn av noe en ikke kan noe for, og som ikke er negativt en gang, noe som kan gi dem en følelse av å være utilpass, innestengt og utestengt på samme tid, samt den følelsen av å være satt i bås, det synes jeg ingenting om, jeg heller. Igjen; meget godt skrevet! Du har så mange gode poeng.

Isabel sa...

Herregud, her kjennar eg meg igjen! Eg er 100 % norsk og har hatt vanleg norskundervisning heile livet, men slik var det med meg i gymtimane. Eg har ein mild cerebral parese i høyre side av kroppen, og korleis takla lærarane det? Dei sa til meg at eg kom til å sinke dei andre elevane og at eg derfor måtte sitte i garderoben under gymtimane, og under svømmetimane fikk eg berre svømme på "grunna", sjølv om eg var kjempeflink til å svømme, og grunna var jo for dei som IKKJE KUNNE svømme.

Eg trur det er noko grunnleggjande galt i korleis norske skolar behandlar elevar som ikkje går under A4-beskrivinga på ei eller anna måte, være det seg etnisitet eller funksjonshemming.

Eg og kjennar sinnet koke i meg når eg tenkjer tilbake på koss dei behandla meg! Funksjonshemming tyder ikkje alltid "grønnsak" og etnisitet tydar ikkje alltid ignoranse i det norske språk.

Malin sa...

Sv: Tack så mycket!
Vilken härlig blogg du har, även om det tar lite längre tid för mig att läsa på norska, haha :)

Kathleen sa...

Jeg tror jeg leste i artikkelen i NyTid at de jobber med å finne ut hvem de minoritetsspråklige er, at de skal ha en felles term på det istedenfor at skolene rundtomkring i landet bestemmer det selv. Det er forskjell på barn av flyktninger og 50/50-barn, men de behandler oss likt. Som om våre foreldre også ble TVUNGET til å dra til et annet land.

Og hva med barn av en norsk forelder og en engelskmann? De er jo hvite, men engelsk og norsk er mer forskjellig enn dansk og norsk.

Og det stod i artikkelen at det har vært tilfeller hvor svensk-norske barn har måttet ta sånne norsktimer for minoritetesspråklige, og det er jo opplagt idiotisk. Jeg synes ikke mitt tilfelle er noe mindre dårlig, men man skjønner hvor dumt det er når man ser på dette eksempelet.

Å, og en gang var det ei norsk-amerikaner som sa til meg: "Vi er heldige, vi to, vi kommer til å slippe nynorsk på ungdomsskolen!" Og jeg tenkte bare "Så nå er det greit for deg å være minoritetsspråklig? Og det er du jo ikke, for du hara ldri vært med i en norsk2-time. Dessuten synes jeg ikke det er heldig å slippe nynorsk, jeg VIL ha nynorsk." Og det fikk jeg jo fordi skolen tok til fornuften etter 3 uker, da var jeg ikke lenger regnet som minoritetsspråklig.

Og Isabel, jeg kan tenke meg at du ble sint! Det er jo den samme historien som min, bare med gym istedenfor norsk. Så utrolig teit. Jeg er så sint ass. Og de kan jo ikke skylde på at lærerne har for lite tid til hver elev til å finne ut av ting. Kan de ikke heller høre på oss? Det tar bare to sek for meg å si "Jeg kan norsk, så la meg kunne det!"

Johanne sa...

For ein fin blogg du har! Du kan verkeleg norsk best i heile verda.
Kjenner frustrasjonen når eg les. Sterkt skrive!

Kathleen sa...

Tusen takk for de fine ord, Johanne! :)

line aurora sa...

nei fy søren. dette gjorde meg sinna. det er så dumt at man er litt spak og forsiktig når man er ni år. skulle ønske ni-årige deg kunne gjort som du nå tenker du burde gjort, å bare dukke opp i den "vanlige" timen. enda flott at lærerne tydeligvis tok til vettet etter noen uker.

Lotte sa...

Jeg har aldri tenkt over dette. Trolig fordi jeg aldri har blitt berørt av det. Norsk var favorittfaget mitt på barneskolen, og jeg var den personen i klassen som kunne lese best. Jeg kan ikke forstå, men jeg kan kjenne etter selv hvordan jeg hadde følt det om noen hadde tatt fra meg den gleden jeg hadde over å kunne lese og skrive norsk. Trist rett og slett. Det er dårlig at de "kjører" over elever på denne måten. Burde de ikke undersøke slikt nærmere før de plasserer noen i en bås?
Utrolig bra skrevet! Du klarte å fange oppmerksomheten min, og det skal godt gjøres når jeg er så trøtt som jeg er nå. hehe. Bra blogg! :)

Hakkespett sa...

Detter virker heilt vilt som vi sier her i byen. Min kone er fransk og jeg er norsk. Våre felles barn er dermed halvt fransk og halvt norske. Egentlig er de jo helt av alt, men det er slik det omtales. Min kone skriver norsk bedre enn meg. Må si jeg ble ganske satt ut av historien din.

Lillesmurf - Kari sa...

Utrolig sterkt skrevet.. Ble helt satt ut jeg nå :/

SV: Hehehe. Det gikk overraskende bra, om man overser de stressa mannfolka ;P

Isabel sa...

Det å høyra kva eleven sjølv har å sei om situasjonen sin, trur eg fatisk hadde hjulpet mykje.

Michaela sa...

Systemet er firkanta. Det er utrolig dårlig dersom det er sånn at dette fortsatt praktiseres idag! Var det virkelig sånn at du kjeda deg i (de vanlige) norsktimene? For det er også en ting jeg syns er dumt med Norge. Alle skal være så jævla like, men noen ganger er folk forskjellig. De som syns det er kjedelig fordi de ikke skjønner det og henger etter får masse oppfølging. Mens de som kjeder seg fordi de ligger foran blir oversett.

Kathleen sa...

Ja, dette praktiseres fortsatt i dag! Jeg prøvde å finne den artikkelen i NyTids nettside, men fant den ikke. Den var imidlertid i et nummer ganske nylig.

Jeg synes timene var kjedelige når vi hadde tavleundervisning, men det gikk ganske greit når vi fikk jobbe selvstendig. Sånn var det med flere fag, deriblant matematikk. Men det var på barneskolen, senere jevnet det seg ut. Bortsett fra når vi skulle lese bøker på ungdomsskolen og på vgs. Jeg ysntes bøkene vi måtte lese var litt vel enkle, men det er jo bedre (på en måte) at bøkene er lette og alle kan være med enn at bøkene er vanskelige og folk faller ut, selv om det er kjedelig for oss som vil lese litt mer avanserte greier, for det erjo ingenting i veien for å gjøre det ellers. Men ja, jeg klarte meg jo ok, jeg er ikke såå flink, men jeg kan forestille meg hvor mye mer kjedelig det er for de som virkelig synes det på skolen er like lett som en oppgave i Donald Duck & Co. Men jeg har en lillebror på barneskolen nå som synes matematikken er litt for lett, og han får visst noen vanskeligere oppgaver nå. Jeg lurer på om han har fått lov til å ta en titt i høyere klassetrinns mattebøker. Så det skjer ikke bare at de ikke får noen oppmerksomhet.

Michaela sa...

Bra å høre det da! Hos oss hadde de på vgs bare fokus på flinkisene så jeg datt helt ut og fikk drittkarakter. I noen fag skulle jeg nok ønska litt mer utfordringer fra tid til annen, uten at det var noen krise at jeg ikke fikk det.