torsdag 31. januar 2019

Litteratur i januar

Nå har vi vært i Cambridge i over en måned. Nesten hver gang jeg beveger meg rundt i byen, finner jeg en ny bokhandel. Det er helt sikkert flere bokhandler her enn det er dager i januar. Den siste boka jeg kjøpte, for tre pund i Amnestys bruktbokhandel, var novellesamlingen City of Boys av Beth Nugent. Hun skrev to bøker som ble svært godt tatt i mot, før hun ikke skrev noen flere. Hvilket bringer meg til en annen bok jeg leste i januar, Frantumaglia, som er en samling brev, intervjuer og tekster av og med Elena Ferrante. Det gikk ti år fra debutboka hennes (som til og med ble adaptert til film) til den andre boka hennes kom ut. Et sted i boka er det noen som spør henne om hun ikke har skrevet noe i løpet av de ti årene, hvorpå hun svarer at hun har skrevet mye på den tiden, ja, hun har sågar skrevet mange(!) romaner på de ti årene, men ingen av dem så gode at de kunne publiseres. Det har jeg tatt til meg som en trøst, her er jeg skriver og skriver og forkaster alt, her jeg åpner et nytt dokument hver dag og som jeg trykker bort den neste fordi jeg aldri blir fornøyd.

Forøvrig var Frantumaglia noe av det beste jeg leste denne måneden. Det var en glede å lese om Ferrantes syn på litteratur. Andre høydepunkter var: The End of the End of the Earth av Jonathan Franzen, Kärlekens Antarktis av Sara Stridsberg og The Embassy of Cambodia av Zadie Smith. Sistnevnte så kort at den kan leses på en kveld, kanskje mens man venter på at en pai skal steke seg i ovnen.

Motherhood av Sheila Heti hadde jeg gledet meg veldig til, men jeg synes ikke den kom med noe nytt. Alle disse argumentene for og i mot barn og holdningene mange har om at det å ha barn liksom er meningen med livet, og holdningene man blir møtt med når man sier at man ikke vil ha dem, har jeg hørt mange ganger før. Likevel er det Convenient Store Woman av Sayaka Murata som stikker av med seieren som den kjipeste boka jeg leste i januar. Den boka gav meg ikke noe, ikke noe annet enn en irritasjon over at den prøvde å være morsom uten å være det.

Conversations with Friends av Sally Rooney var både interessant og kjedelig. Det vil si at at jeg interesserte meg for det som skjedde, men teksten, den monotone stemmen til jeg-fortelleren kjedet meg fryktelig. Jeg klarte ikke å bli klok på romanen, visste ikke om jeg likte den eller mislikte den. Jeg fikk i hvert fall ikke lyst til å lese Normal People etterpå, som bokhandleren på Waterstones prøvde å prakke på meg før jul. (Det får meg til å lure på om boka egentlig er så bra som folk skal ha det til, når den trenger slik aggressiv markedsføring?)

My Year of Rest and Relaxation av Ottessa Moshfegh var en spesiell leseopplevelse. Minnet meg om Bret Easton Ellis, på et vis, og jeg-fortelleren var så grotesk.

Ellers tok jeg en klimaprat med Deichmanske bibliotek i anledning at Oslo er europeisk miljøhovedstad i 2019, og i slutten av februar drar jeg til Risør for å delta i en litteratursamtale med Mari Nymoen. Ta turen da, hvis du har lyst og er i nærheten!


Utstillingsvinduet hos en av de mange bokhandlene
i Cambridge.

Et bibliotek under ombygging. Inngjerdet av forstørrede
barnetegninger av bøker barn har lest. 

Stua i Cambridge (og der vi skriver).

Vi har badekar i leiligheten!


PROSA
1. CONVERSATIONS WITH FRIENDS av Sally Rooney
2. MY YEAR OF REST AND RELAXATION av Ottessa Moshfegh
3. THE EMBASSY OF CAMBODIA av Zadie Smith
4. CONVENIENT STORE WOMAN av Sayaka Murata
5. KÄRLEKENS ANTARKTIS av Sara Stridsberg

ESSAY(S)
6. MOTHERHOOD av Sheila Heti
7. FRANTUMAGLIA av Elena Ferrante
8. THE END OF THE END OF THE EARTH av Jonathan Franzen

mandag 14. januar 2019

Et nytt menneske

Leser om folks vaner på intervjuer.no og føler meg ekstra skamfull over mine egne. Gjøremål som tidligere var selvfølgelige og små, føles nå gigantiske og nesten uoverkommelige; når jeg har klart dem, føler jeg at jeg har gjort noe stort. Å forsere morgenstellet tar en evighet, jeg våkner, spiser, bruker lang tid på å komme meg på badet, dusje og pusse tennene, mye lengre tid enn det burde ta. Alt det som før kunne gjøres raskt, tar nå så lang tid. Jeg rekker dermed ingenting av det viktige, donten, arbeidet, det som man mestrer og som gjør at man føler seg som et ordentlig menneske, jeg har knapt skrevet noe de siste månedene, det er som om kroppen er tatt over, og det er den jo, ikke bare som om, det vokser et menneske inni meg og det er klart det skal få alt det trenger, alt og mere til, men det tærer på min egen selvfølelse at jeg ikke får til det vanlige. I flere uker lå jeg bare og var kvalm, deretter ble jeg trøtt, jeg sov stadig; våknet sent, sov på sofaen, la meg tidlig. Uten at jeg hadde lyst til det sluttet jeg å drikke kaffe; en dag våknet jeg bare og syntes det var motbydelig, æsj, tenkte smak- og luktesansen mens kroppen, som var vant til flere kopper kaffe hver dag, sin daglige dose koffein, motarbeidet sansene, det tok to døgn før abstinensene avtok, to døgn med abstinenshodepine før kroppen godtok at det ikke var mer kaffe å få. Jeg som var så trøtt fra før hadde ikke lenger noe å holde meg våken med. En ulvehunger kastet seg over meg, jeg ble aldri mett, eller det vil si at jeg følte meg mett og sulten samtidig, en merkelig følelse jeg aldri har hatt før, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den: spiste jeg mer, følte jeg meg bare mett, men stoppet jeg å spiste følte jeg at magen skrek etter mer, hvordan er det mulig, men det er mulig, for det føltes sånn. Kvalm og sulten på en gang. Og så kvalmen, kvalmen som bare varte og varte hele dagen, uten å fullbyrdes i spy, jeg lå på sofaen og skulle ønske at jeg bare kunne spy, så kunne jeg få en pause fra kvalmen etterpå, slik det i blant er når man er veldig full eller fyllesyk, man er kvalm, men så fort man får spydd, føles alt så mye bedre. Slik var det ikke nå, jeg var bare småkvalm hele tiden, hele tiden, uten noe spy, jeg kan telle på en hånd antall ganger jeg spydde, det er sikkert noen kvinner som spyr hele tiden som ville syntes det var bedre, jeg har på følelsen at mange kvinner opplever å ha det verre enn meg, men de første månedene var ille nok. Jeg brukte flere dager på å lese en roman jeg ellers ville brukt en dag på å lese. Jeg skulle skrive om den etterpå, det tok en evighet, det var ikke snakk om en altfor lang tekst, nei, en liten anmeldelse skulle jeg skrive, det tok godt over en uke fra jeg leste boka ferdig til jeg klarte å knote ned noen ord, og når jeg først hadde knotet ned noen ord, måtte jeg gi meg, fortsette igjen dagen etter, men heller ikke da ble jeg ferdig, jeg ble ikke ferdig før tre, fire dager hadde gått. Så lang tid pleier jeg aldri å bruke på å skrive en anmeldelse. Det var ikke bare fordi det fysiske sviktet, at kvalmen og trøttheten vellet over meg, men det er som om om jeg ikke tenker helt klart heller, som om det som var skarpt har blitt butt, som om det har kommet en tåke sigende inn i hjernen. Min venn V besøkte oss i Cambridge rundt årsskiftet, hun sa at hun hadde lest at gravide kvinner, kvinner med små barn, fikk lavere IQ. Det har jeg også lest, sa jeg. Det er fordi det ikke er så viktig å løse matematiske problemer når man har en baby, sa hun, i en liten periode i livet er det viktigere ting å gjøre. Så sa hun: Men slapp av, du får den tilbake etterpå. Det kan gå år! Tenk om det tar år. I Sheila Hetis Motherhood referer hun til en samtale med en venn som nylig har fått barn som ber henne, Heti, å ikke gjøre så mye. Vennen er misunnelig på at Heti (som ikke har barn) får gjort så mye, skrevet så mye. Vennen takler det ikke, hun beskrives som desperat, bedende, kanskje sjalu. Stop doing so much! Som om man ikke gjør noe når man tar vare på barn, som om det er noe mindreverdig, men det er det jo ikke. Det er kvinnefiendtlig å nedvurdere ubetalt arbeid, å shame kvinner for å være hjemme og ikke ta lønnsarbeid. Ut i arbeid - så fort som mulig, helst NÅ! Ut og bidra til samfunnet, sier de, som om lønnet arbeid er den eneste måten å bidra til samfunnet på, det eneste ekte bidraget, når sannheten er at kvinner i århundrer, i årtusener, har gjort (og gjør) masse arbeid som får samfunnet til å gå rundt, jeg kjenner jeg blir sint når jeg tenker på det, hvordan alt mulig skal måles i lønnsomhet, det er altså ikke der skammen min ligger, at jeg skammer meg over at arbeidet går treigt for lønnsomhetens skyld, det handler heller om min egen selvfølelse, hvordan det er ekstremt tilfredsstillende å skrive noe jeg er fornøyd med, hvordan det er en følelse jeg ikke får av noe som helst annet, og at det er lenge siden jeg har følt den, lenge siden jeg har fått den, fordi det er så vanskelig å skrive når hjernen er tåkete og kroppen er tatt over, samtidig som jeg ikke vil klage, jeg har jo kjempelyst til å få dette barnet, så veldig, veldig, veldig har jeg ønsket meg dette barnet, jeg har til og med prøvd å overbevise meg selv om å ikke få barn, men innerst inne ville jeg det jo. To ganger har vi sett barnet flyte rundt i livmoren, på en svart skjerm. Sist gang var det blitt stort, vi kunne se urinblæren, hjernen, nesa, øynene, armene og beina, den lille satt med beina i kors og hendene opp mot ansiktet. Jeg begynte å tenke på en gutt, at det var en gutt, jeg gjetter på at det er en gutt, men det er selvfølgelig det samme hva det blir, den lille kan være intetkjønn for min del, det spiller ingen rolle, og han eller hun kan bli hva det vil, han eller hun kan gjøre hva som helst med livet sitt, så lenge den lille er glad og snill mot mennesker og dyr. Han som skal bli pappaen er i hvert fall den snilleste jeg kjenner, ikke på en sånn later-som-han-er-snill-men-har-egentlig-baktanker måte, som egentlig ikke er å være snill i det hele tatt, men ordentlig snill. Tenk om jeg glemmer deg når barnet er født, sier jeg. Ja, tenk om du gjør det, sier han, uten å virke særlig bekymret. Jeg er bekymret for alt mulig, en dag vi var ute og spiste på en pub, spiste vi en ostekake til dessert, det var ikke før etterpå at det slo meg at ostekaken muligens hadde rå eggehvite i seg. Sånne ting bekymrer meg, nå er det over, tenker jeg og ser for meg at det skal renne noe rødt ned i doskåla, men det gjør ikke det, det går bra. Alt ser fint ut, sier jordmoren på sykehuset mens den lille er på skjermen. Hjertet slår, men det slår saktere nå enn første gang vi hørte lyden, slagene gikk så fort, det går fortere jo mindre man er, når man blir eldre går hjerterytmen saktere, det er sånn det skal være. Jeg var så glad da jeg så den lille, begge gangene, der er du, du fantes ikke, men nå gjør du det, og det er så rart. Snart kan jeg begynne å føle at du beveger deg, sier graviditetsappen. Den sier også at du er på størrelse med en avokado, men på meg sees ingenting, det ser bare alltid ut som jeg nettopp har spist middag. Jeg bruker de samme buksene enda, det hender jeg av og til knepper opp knappen, men ellers ser alt ut som før. Nesten hver dag har jeg vondt i hodet, et svakt ubehag som kommer og går i løpet av dagen. På pakken med smertestillende står det at man ikke skal bruke dem mer enn syv dager på rad, og alltid før har jeg tenkt ikke noe problem, det kommer aldri til å skje, jeg har nesten aldri vondt og jeg er nesten aldri syk, men nå må jeg passe på, nå må jeg rasjonere, det får heller være litt vondt. Er det dette kvinner holder på med, tenker jeg, er det dette kvinner har holdt på med hele tiden. Dette er hardt. Det blir bare ett barn, sier jeg til pappaen, dette gidder jeg ikke å gjøre igjen. Andre ganger glemmer jeg det og tenker at det i hvert fall burde være to. Tre blir det ikke, da blir det flere enn oss selv, og det er ikke bra for planeten. Det var derfor jeg prøvde å overbevise meg selv om nei i utgangspunktet, vi er allerede altfor mange: nei, nei, nei. Så ville jeg det altså likevel, og jeg visste det egentlig med en gang jeg traff ham: ja, ja, ja.

torsdag 3. januar 2019

Litteratur i desember + året som var



PROSA
1. HJULSKIFT av Vigdis Hjorth
2. DEPT. Of SPECULATION av Jenny Offill
3. LAST THINGS av Jenny Offill
4. KINDERWHORE av Maria Kjos Fonn

POESI
5. DIGTE 2014 av Theis Ørntoft


Det ble ikke så mye lesing i desember, men til gjengjeld var alt jeg leste veldig bra. Siden det ikke er så mye mer å si om det, kan jeg ta en liten årsoppsummering i stedet:

- 94 av de 133 bøkene jeg leste i 2018 var skrevet av kvinner*, dvs. omtrent 70 %, hvilket er cirka den samme andelen som året før det igjen. Det å lese flere kvinner enn menn er ikke noe jeg gjør med vilje, jeg foreslo til ektemannen at det kanskje er fordi kvinner skriver oftere om ting som interesserer meg. Han foreslo at det kanskje heller er at menn skriver oftere om ting jeg ikke interesserer meg for, bortsett fra Knausgård da, som alltid ser ut til å ha fripass hos meg. (Men jeg leste faktisk ikke en eneste bok av Knausgård i 2018.)

- Høydepunktet i leseåret 2018 må ha vært da jeg oppdaget Barbara Comyns. Jeg leste først om henne i et gammelt blogginnlegg hos The Paris Review, straks etterpå leste jeg The Juniper Tree, og i løpet av året leste jeg nesten hele forfatterskapet til Comyns. Den eneste grunnen til at jeg ennå ikke har lest heler, er at noen av bøkene hennes er vanskelige å få tak i, men jeg skal tråle alle antikvariatene og bokhandlene og bibliotekene her i Cambridge og sørge for at jeg får lest resten.

- Jeg prøvde å skrive en liste over de 10 beste bøkene jeg leste i 2018, men det gikk ikke, det ble for mange og jeg orket ikke å ta vekk noen til fordel for noen andre - det er uansett ikke så viktig, det viktigste er at jeg leste mye bra. (På en annen side er det jo viktig at bra bøker blir lest, så her kommer en liste over de mest minneverdige bøkene jeg leste i 2018 likevel:

The Juniper Tree av Barbara Comyns
Hele Faye-trilogien til Rachel Cusk
Pond av Claire-Louise Bennett
Den andra kvinnan av Therese Bohman
Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin
En separasjon av Katie Kitamura
Autumn av Ali Smith
Mann, tiger av Eka Kurniawan
Fresh Complaint av Jeffrey Eugenides
The Plot Against America av Philip Roth
I Married a Communist av Philip Roth
Hunden av Kerstin Ekman
The Vet's Daughter av Barbara Comyns
Sisters by a River av Barbara Comyns
Our Spoons Came from Woolworths av Barbara Comyns
Herrarna i skogen av Kerstin Ekman
Stallo av Stefan Spjut
Berge av Jan Kjærstad
The Overstory av Richard Powers
Nøkkerosene av Anne Helene Guddal
Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale
The Hour of Land av Terry Tempest Williams
Staying with the Trouble av Donna Haraway
Vegetarianeren av Han Kang
Markens grøde av Knut Hamsun
Kjærlighet og mørke av Anne Hege Simonsen
Gubbas hage av Kerstin Ekman
Kinderwhore av Maria Kjos Fonn
Last things av Jenny Offill
Dept. of Speculation av Jenny Offill)

Godt leseår 2019!




*En av dem var riktignok skrevet av både en mann og en kvinne: Borgerlønn av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal.

onsdag 2. januar 2019

Det gamle året og det nye

2018 var året jeg endelig romandebuterte, noe som var en lettelse, men som også føltes selvsagt - selvsagt skulle det skje en gang. Det var heller ikke slik som jeg i blant har trodd, at om jeg bare endelig debuterte, så skulle alt ordne seg. Det gjør jo ikke det. Angsten som følger med det å skrive begynner jo bare på nytt; hva med denne gangen, får jeg det til nå? Og ikke bare det, men det må være bedre, bedre denne gangen, eller så er det ingen vits. I sommer begynte jeg å skrive på noe nytt, men det ble ikke noe lettere av å ha skrevet en roman før, kanskje blir det aldri det?

På tampen av 2018, dagen etter at jeg forlot tjueårene og fylte tretti, flyttet vi til England. Vi har brukt de siste dagene på å gjøre den nye leiligheten vår i Cambridge hjemlig. Vi har handlet møbler (brukt, selvsagt) og feiret nyttårsaften, gått rundt i nabolaget og sett. Dagen før nyttårsaften hilste vi på en av naboene, han gav oss to rødhøns som hadde blitt skutt dagen før. Så lærte vi enda noe nytt før året var over: å ribbe fugl. En venninne som jeg ikke har sett på halvannet år var dessuten på besøk i noen dager, vi lagde vasilopita, en gresk nyttårskake med appelsin, honning og mandler. I kaken la vi en mynt (pakket inn i aluminiumsfolie), den som får den får et år med hell og lykke, men det var ingen som tok kakestykket med mynten i. 

Jeg har bare ett nyttårsforsett, og det er for moro skyld: å bake en ny kake hver måned. 

Det blir nok av andre ting å gjøre. 

2018 var også året jeg giftet meg, noe som i motsetning til det å debutere, aldri var noe jeg hadde regnet med skulle skje i livet. Eller for å være mer nøyaktig: jeg hadde aldri trodd at jeg noensinne skulle være så heldig å oppleve kjærlighet på den måten (jeg klarer ikke å beskrive det på noen måte som yter det rettferdighet, det er liksom for stort og fantastisk - det er jo som i fortellingene, i mytene, i romanene, eller til og med bedre). 

For omtrent ett år siden tenkte jeg at året som nettopp hadde gått, hadde vært et godt år, og det samme om året før det igjen, og det var også dette. Livet er så bra, det er ikke bare noe jeg tenker på når årstallet skifter, men året gjennom, noen ganger tror jeg nesten ikke på det, noen ganger er jeg så bekymret for at det skal gå over: at han ikke skal følge med i trafikken og bli påkjørt og at jeg skal miste ham, eller tusen andre fæle ting som kan skje, fiktive hendelser som spiller av i tankene mine. Jeg er så glad, og derfor i blant også redd. 

Ikke at det aldri skjer kjipe ting, det gjør det jo, men livet er grunnleggende godt. 

Godt nytt år!