torsdag 30. september 2010

Bøkene jeg leste i september

Denne måneden har jeg lest et knippe novellesamlinger, noe jeg egentlig ikke er så fan av, for noveller er alltid enten så korte at jeg rekker å lese flere på en gang, og da glir de alle sammen over i hverandre og setter seg ikke fast inne i mitt hodet, så jeg kunne likegodt latt være å lese dem, eller så er de så lange at jeg leser nesten en hel en før jeg må gjøre andre ting, og når jeg så setter meg ned for å lese fortsettelsen, var det visst bare ett avsnitt igjen av novellen og jeg er i lesehumør og begynner på en ny en straks etter og da er det det samme problemet som med de korte. Så jeg er egentlig ingen novelleleser. Jeg har altfor mye tid og altfor god lesekonsentrasjon til å lese en novelle. Dessuten er det noe skoleaktig over noveller, for det var alltid noveller vi tolket i norsktimene. Noveller eller dikt, og dikt er enda verre. På alle måter. De er kortere og derfor desto mer å tolke. Jo mindre en tekst er, jo mer er det å tolke. Og jo mer det er å tolke, jo mer er det å hate. Noe sånt. Det kan selvsagt diskuteres, for nå høres jeg ut som en som må få alt inn med teskje, og det er jeg jo forhåpentligvis ikke. Anyways, her er bøkene jeg leste i september.

SILKELÆNKEN av Françoise Sagan ¤ ¤ ¤
Jeg kjøpte den for 10 kr da Københavns hovedbibliotek hadde boksalg. Det er nesten så at hvert eneste bruktboksalg jeg er på, så kjøper jeg en Sagan-bok. Jeg tror hun er en skikkelig bokklubbkvinne, og i så fall er det jo litt flaut at jeg har lest så mye Sagan. Eller? Litt? Uansett, jeg har lest bedre bøker av henne enn denne.

VEIEN av Cormac McCarthy ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg tror at min vurdering av denne boka farges litt av at jeg så filmen (hvor den ikke hadde blitt oversatt, men bare ble hetende The Road) tidligere i år, og den syntes jeg var kjempebra, så jeg er ikke sikker på om jeg syntes boka var bra fordi den var bra eller om jeg bare syntes den var bra fordi jeg allerede hadde så bra bilder av historien inne i hodet mitt da jeg leste den. Antagelig er den jo bra i seg selv, så jeg gjetter på det. Men jeg må nok lese noe annet av Cormac McCarthy for å vite om jeg liker han eller ikke.

KREUTZER-SONATEN av Leo Tolstoj ¤ ¤ ¤ ¤
For en liten stund siden prøvde jeg meg på Tolstojs Anna Karenina, men jeg gav opp etter én side. Jeg orket bare ikke. Jeg burde nok prøve igjen, for jeg likte denne (selv om jeg er uenig i meningene Tolstoj frembringer i denne romanen).

PERLEBRYGGERIET av Jenny Hval ¤ ¤ ¤
Jeg vet ikke helt... den var ikke kjedelig og den var ikke dårlig... Jeg skjønte den bare ikke! Forresten var den en anelse poetisk, uten å være pompøs, og det er jo positivt.

MIN KAMP. FØRSTE BOK av Karl Ove Knausgård ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Ja. Så har jeg lest den. Jeg hadde ingen planer om det før jeg var på en litteraturfestival i København nå i sommer og så at han var på programmet og tenkte at jeg likegodt kunne gå på et intervju med han da jeg nå likevel var der. Det skulle jeg ikke angre på, for han sa så mye interessant og fornuftig at jeg tenkte at jeg bare måtte lese han likevel. Så da jeg kom tilbake til Norge noen uker senere, lånte jeg den første boka og leste den ut på tre dager og jeg synes slettes ikke at han er overvurdert. Jeg likte den kjempegodt, og dere vet de "stjernene" jeg putter jeg putter ved siden av boktittel og forfatter her? Jeg ranker bøkene med dem, og fem stjerner er faktisk det meste det går ann å få og det har denne boka fått!

Her er et bilde av meg da jeg leste første kapittel av Min kamp. Antagelig var ikke konsentrasjonen helt på topp, med tanke på at noen satt ved siden av og tok bilde av meg, men det gjørde ikke noe, for jeg hadde allerede hørt dette kapittelet fra før av, opplest av selveste Knausgård.

SULT av Knut Hamsun ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har lest så mye Hamsun, men ikke Sult. Før nå. Det er rart, for jeg hørte jo på radioen at dette var den første romanen om ingenting. Og jeg elsker historier som handler om ingenting.

VENUSHÅR av Mikhail Sjisjkin ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg likte denne godt, men kan ikke helt forklare hvorfor. Den var veldig forvirrende i begynnelsen, og selv om jeg kom mer inn i det etterhvert, er jeg ikke helt sikker på om jeg fikk med meg absolutt alle sammenhengene. Muligens var det heller ikke flere sammenhenger enn det jeg fikk med meg. Jeg vet ikke.

SURROGATER av Bjarte Breiteig ¤ ¤ ¤
Han her har jeg fått flere anbefalinger om, og en venn av meg mente jeg burde lese denne boka spesifikt. Denne boka er en novellesamling, og hvordan det er for meg å lese en novellesamling har jeg jo allerede fortalt. Jeg må dessverre si at denne skuffet meg litt, tatt i betraktning anbefalingene. Muligens er det bare fordi jeg ikke har tålmodighet til å lese novellesamlinger. Jeg følte ikke at denne boka gav meg noe særlig, dog var det en novelle som jeg likte bedre enn de andre: Tørkestativet. Den burde leses.

UTSKUDD av Sadie Jones ¤ ¤
Jeg leste ut denne på to togturer (Kristiansand-Oslo-Kristiansand). Første turen var den underholdende nok, selv om jeg smått allerede da var irritert på hovedpersonen. Det skjedde i hvertfall noe. På den andre turen var den derimot blitt så døll at hadde jeg ikke sittet på et tog uten noe annet å ta meg til, så hadde jeg kanskje bare skummet gjennom resten for å bli ferdig med den. Den var veldig kiosklitteratur-ish. Forresten tør jeg vedde på at det snart kommer en film basert på denne boka, om det ikke er lagd en film av den fra før av.

ORGIEN, OG ANDRE FORTELLINGER av Nina Lykke ¤ ¤ ¤ (¤)
Enda en novellesamling. Jeg kjente meg igjen i flere av tingene Lykke skrev om. Jeg er så enkel at jeg lar meg gripe av sånt. Jeg liker det når noen har klart å få tak i noe og klarer å skrive om det akkurat som det er. Dessuten er hun litt frekk uten å være irriterende. Det er så mange middelmådige forfattere som prøver seg på denne lettbente frekkheten, men så blir jeg bare irritert, for det blir bare så teit, men altså ikke denne. Likevel føler jeg ikke at denne boka var helt det store. Det er noe som liksom går igjen i flere av novellene. Kanskje er det sånn det skal være når flere noveller er samlet sammen i en bok, så kanskje er det bare jeg som er så novellesamlingskeptisk (sier det bare igjen for å understreke at jeg egentlig er litt inhabil til å bedømme novellesamlinger).

HUS OG HJEM av Helle Helle ¤ ¤ ¤ ¤
Lol. Tittelen! Det høres ut som et interiørmagasin. Men det er ikke det altså. Likevel synes jeg tittelen passer veldig godt til boka. Den handler om et kjærestepar som flytter til fra København til en småby og det skjer egentlig ikke så mye der. Jenta gjør heller ikke noe særlig, hun har ingen jobb og leter ikke etter en ny en heller. Jeg tror de har nok penger til å klare seg uansett. Hun har kjøpt huset, så hun har nok jobbet masse før. Han er biolog. (Og nå kom jeg til å tenke på at hovedpersonen i Jenny Hvals Perlebryggeriet studerer biologi. Hun er veldig opptatt av sopp.) Jeg synes Helle forteller en forstadshistorie uten å være kjip.

VOKSENTING av Maria Børja ¤ ¤ ¤ (¤)
Månedens tredje novellesamling. Ugh. Neida. Men hva skal jeg si? Den var ikke så verst den heller, men som de to andre likte jeg best deler av den. Noen ting skiller seg ut. Det blir som å kjøpe en hel cd når man bare synes at to-tre av sangene er superbra. Litt. Da kan man likegreit bare laste ned de to-tre sangene, ikke? Jeg kunne likegodt bare ha lest akkurat de novellene i denne som var bra.

HAV AV TID av Merete Morken Andersen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne handler om foreldrene til ei jente som har tatt selvmord, den går inn i hodene deres etter tur, og den er ingen tåreperse, men bra.

PERSEPOLIS av Marjane Satrapi ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Dett er en tegneserieroman, så jeg vet ikke helt om den tells. Men jeg må nevne den uansett, for den var kjempegøy og jeg lo høyt og nå har jeg lånt filmen, den ligger i veska mi, jeg gleder meg til å se den!

TRIST SOM FAEN av Ari Behn ¤ ¤ ¤ ¤
Ok, det var ikke så verst faktisk. Selv om jeg ikke helt skjønner terningkast 6-greia. Jeg synes den var en smule Charles Bukowski-ish. Litt, bare tammere.

DEN INNBILTE FRISTELSE TIL LYKKE av Mokhtar Barazesh ¤ ¤ ¤ ¤
Den femte novellesamlingen på én måned, tror jeg går nuts nå. I hvertfall, den var litt fin, selv om noe var ganske uoriginalt. Men det var fin stemning, og det teller jo. Denne boka består av bare fire noveller, og novellen med samme navn som boktittelen var best, synes jeg.

onsdag 29. september 2010

Noen av mine siste observasjoner

-Bibliotekarer har god smak. I hvertfall når det gjelder litteratur.
-Alle jeg kjenner på Facebook skal se David Lynch på Cinemateket i Oslo.
-Tempehsandwich smaker det samme som kyllingsandwich.
-Det er ikke så skummelt med forbikjøring som jeg trodde. Jeg trodde at jeg aldri i livet kom til å tørre det!
-Navs dårlige første-, andre- osv. helt til trettendeinntrykk på meg har vært så sterkt at uansett hvor snille og ordentlige de oppfører seg nå, så hater jeg dem. Jeg var glad, og så hadde jeg en telefonsamtale med dem og etterpå merka jeg at jeg var skikkelig sur.
-Jeg har gått fra å ha fjorten Bloglovin-følgere til femten!!!!!! :-D

lørdag 25. september 2010

Oktober

Snart er det oktober, og når det ordet dukker opp i hodet mitt tenker jeg på ordet octopus, og derfor tenker jeg på blekkspruter, så tenker jeg hvilke andre ting ordet oktober får meg til å tenke på. Det får meg til å tenke på Forlaget Oktober, det er så mange av bøkene jeg har lest i det siste som har vært på det forlaget. Jeg tenker på at jeg snakket om det forlaget da vi satt ved en av bordene utenfor Villa Paradiso mens vi var i kø for å få komme inn i restauranten, og at Sofia og jeg bestilte den samme pizzaen: en pizza med fire forskjellige oster og fiken som den eneste grønnsaken. Noe jeg aldri hadde bestilt hadde det ikke vært for at jeg var fyllesyk. Da kan jeg godt klare meg uten grøntfõr.

Jeg tenker også på hvorfor jeg i det hele tatt begynte å tenke på oktober. Jeg leter etter en annen grunn til det enn at det om fem dager ikke lenger er september. Jeg tror jeg begynte å tenke på oktober fordi jeg satt i sofaen og var akkurat ferdig med Hav av tid, og jeg prøvde å tenke på noe annet enn alt jeg nettopp hadde lest, så derfor lurte jeg på hvor mange bøker jeg hadde lest i løpet av september, og siden jeg skriver ned alle sammen i en Moleskine-bok, kunne jeg bare telle dem. Jeg kom frem til tretten, jeg har til nå lest tretten bøker i september, så talte jeg dagene til oktober, og jeg tenkte at det er nok dager til at antall bøker i september sikkert blir femten. I hvertfall fjorten. Og det får meg til å tanke på at jeg gjerne skulle sett at det forble tretten, for jeg tror jeg leser for mye, jeg tror ikke det er så bra. Og jeg skulle ønske jeg ikke hadde så god tid til det, jeg skulle ønske tiden min måtte brukes på andre ting.

Jeg prøver faktisk, men vi har ingen tv og ikke internett.

Så tenker jeg på at jeg på at når jeg først tenkte på oktober og det jeg forbandt til ordet, så tenkte jeg på at dette måtte jeg notere inn i min lille notatbok. Den notatboken som jeg glemte igjen på biblioteket for noen uker siden, noe jeg ikke la merke til før jeg var hjemme, og jeg så på klokken og det var for sent å dra tilbake og finne den. Jeg så den for meg, ved siden av en datamaskin. Jeg hadde tatt den opp fra tøyveska fordi jeg skulle skrive ned en oppskrift på chilli sin carne. Jeg skulle nemlig hjem og lage det. Jeg tenkte at jaja, bibliotekarene finner den sikkert og tar vare på den til i morgen, og jeg fikk lagd chilli sin carnen. Jeg har bedre hukommelse enn jeg ofte tror.

Jeg fikk igjen notatboken dagen etterpå. Jeg spurte etter den, setningen min ble rar, for i det samme jeg spurte om de hadde funnet den så jeg den bak disken. Slik ble det: Harderefunnetenlitensvartnotatboksomliggerderborte,ja. Så fikk jeg den og da jeg fikk den måtte jeg bla gjennom den. Jeg måtte sjekke hva de kanskje har lest. Og jeg ble flau. Selv om det ikke er noen dagbok er den ganske personlig likevel. Jeg tenkte shit, tenk om de har lest dette. Eller dette. Og jeg fortalte det til kjæresten min. Jeg fortalte hva jeg var redd de hadde lest. Også lo jeg av det, for det betyr egentlig ingenting. Ting blir liksom mindre flaut når jeg forteller det til han.

Og han ligger og sover nå inne på soverommet. Jeg kan høre sovepust. Det gjorde jeg i sted også. Det var derfor jeg ikke skrev ned oktobertankene i notatboka. Den ligger nemlig i skatollet, og jeg ville ikke gå inn på soverommet og bråke og lete etter en notatbok når han ligger der og sover. Derfor tok jeg bare frem dataen og skrev på den i stedet. Og nå er klokken over ni, jeg tror jeg må vekke ham, jeg skulle vekket ham ni, men jeg skrev og jeg ville ikke vekke ham da for jeg kan ikke skrive når andre er til stedet, dessuten skal han låne dataen for å bruke den på en spillejobb i kveld, ja, nå snart, klokken er nemlig over ni på kvelden, ikke morgenen, men nå er jeg ferdig med å skrive, jeg går og vekker ham nå. 

fredag 24. september 2010

Ventetid

Jeg befinner meg i en ventesituasjon; jeg er ferdig med boka mi, jeg har ikke mer å skrive akkurat nå, og jeg leter etter jobber, jeg kopierer attester og cv-er, sender e-poster og frankerte konvolutter, men det går fort, så hva gjør jeg etter det? Jo, jeg er blitt den rene husmoren; jeg har ikke noe å gjøre, ikke i utgangspunktet, derfor må jeg finne på noe å gjøre for ikke å gå på veggene. Jeg støvsuger og vasker gulv og skap og tar oppvasken hver eneste dag, jeg lager middag fra scratch hver eneste dag: russisk borsjtsj, karrygryte med tempeh og ris, verdens beste kremete gulrotsuppe med kokosmelk, stekt laks med nepesalat og revne gulrøtter, chilli sin carne, gresskarsuppe (kremet og ukremet), grønnsakssuppe, lettkokte bønnespirer, tomater, vårløk og ris (hvilket er en rett uten navn), og jeg tilbereder tempeh på fem forskjellige måter og lar det stå i kjøleskapet til en dag jeg skal bli så travel at jeg ikke orker å lage mat fra scratch, jeg tilogmed baker! Scones med fennikkelfrø. Så tørker jeg enda mer støv og tar oppvasken enda en gang, blir frustrert over finn.no som ikke fungerer og leser ut den tolvte boka på tre uker.

tirsdag 21. september 2010

Manuskriptet

Jeg var i Oslo i helgen; gikk rundt i det deilige septemberværet og så og traff på folk. Ukjente og kjente. På bussen hjem sent i går talte jeg antall mennesker jeg har hatt en konversasjon med i løpet av helgen siden torsdag, og tallet jeg kom til ble tretti og jeg forundres av meg selv, for jeg er ikke spesielt flink i konversasjonskunsten. Kanskje skyldes dette plutselige samlebåndet av samtaler at jeg drakk ganske mye i helgen, men det spiller ingen rolle, for jeg våknet aldri dagen derpå og angret på noe; jeg tenkte aldri faen, jeg sa en masse jeg aldri skulle ha sagt, hvilket er en tanke jeg ofte tenker dagen derpå, og da synes jeg at jeg likegodt kunne latt være å kaste meg inn i de samtalene jeg kastet meg inni fordi denne angeren ikke er noe jeg vil ha. Kanskje er det grunnen til at jeg er konversasjonssky, jeg er så redd jeg skal si en masse jeg kommer til å angre på, og det er derfor jeg bedriver noe så teit som å telle antall forskjellige folk jeg har konversert med; fordi antall tretti av dem er et stort tall for meg, og det var et tall som gikk lekendes lett. Ikke var det forresten bare kjente folk; noen var sågar fremmede, og attpåtil, for det meste, syntes jeg ikke at jeg konverserte bare for å være høflig, men fordi det var hyggelig - bortsett fra et unntak: jeg traff på en person jeg ikke har møtt på mange, mange år, og da jeg traff denne visste jeg slettes ikke hva jeg skulle si, jeg kunne ikke annet enn å bare svare på hennes høflige spørsmål om hva jeg nå bedrev med og hvorfor jeg var i Oslo. Jeg klarte ikke en gang å spørre henne om hva hun drev med, jeg følte at det var å grave i hennes privatliv, hvilket er tull, sånt spør jo folk om hele tiden, men det var som om noe i meg holdt alle høflighetsfrasene tilbake, alt jeg ville var å slippe denne kleinheten, og for en stakket stund trodde jeg at den var over i det vi sa hadet og ønsket hverandre et godt opphold i hovedstaden. Våre retninger skiltes, trodde jeg, men jeg tok feil, vi møttes igjen noen minutter etterpå og da var vi på vei samme retning, og det var i hvertfall kleint. Deretter var det heldigvis over, og jeg fikk gå langs Akerselva for meg selv (dette fordi jeg ville forsikre meg om at jeg kom meg til Schous Plass uten å gå meg vill).

Og det hendte noe besynderlig jeg er i tvil om jeg vil fortelle om. Tidligere forrige uke sendte jeg nemlig avgårde manuskriptet mitt til et forlag, og naboen til de jeg bodde hos var et kontor med glassvinduer og jeg gikk forbi hundre ganger og jeg stusset over hva de drev med i flere dager; ikke bare jeg, men flere, noen trodde de drev med film, noen trodde de drev med grafisk design, og etter mange dager så vi det plutselig: det var forlaget jeg hadde sendt manuskriptet til! Jeg begynte å lete etter manuskriptet mitt gjennom vinduet (det var på søndag, så det var ingen der), og jeg fant det, det lå i plastomslaget jeg hadde sendt den i på den ene pulten, sammen med andre papirer og noen cd-rom, og jeg ble helt excited, selv om det ikke betyr noe at den ligger der, jeg hadde jo tenkt meg at den lå på en eller annen pult. Likevel, det var som et lykke til fra oven, sjebnen, -selv om jeg ikke tror på den-, at jeg kunne se manuskriptet mitt liggende på pulten hos forlaget, gjennom glassveggen et sted på Grünerløkka, på vei hjem fra en sen frokost på The Nighthawk Diner, stappa mett på amerikanske pannekaker med lønnesirup, smør og blåbærsyltetøy og en svær cherry & chocolate-milkshake. Og nå vet jeg at det ikke gjør noe å fortelle det, for jeg har allerede vært for ærlig i dette innlegget, å fortelle dette betyr ingenting. Dessuten ligger manuskriptet mitt på en pult hos et forlag, og det er i grunnen, når jeg tenker meg riktig godt om, mye skumlere enn dette.

torsdag 9. september 2010

Om grammatikk (eller mangelen på sådan)

Jeg kan ikke grammatikk. Eller det vil si at jeg kan det, det sitter i meg til langt ut i fingerspissene, jeg kan det uten å tenke meg om; det jeg ikke kan er å snakke om det. De eneste grammatikklassene jeg kan er substantiv, verb og adjektiv, og at jeg kan sistnevnte skyldes bare selskapsleken adjektivhistorie. Jeg vet at verb kan deles i sterke og svake, og jeg vet at det er noe som heter eiendomspronomen. Bortsett fra dette, vet jeg ingenting. Grammatikk sitter i meg ut til fingerspissene, det er som om det har kommet seg inn i blodet, det går av seg selv. Kanskje skyldes det at jeg ikke lærte det på skolen, men av alle bøkene jeg leste. At da vi omsider skulle lære grammatikk på skolen, satt det norske skriftspråket så godt inni mitt hode at grammatikkbetegnelser da ble som om... som om noen en baker plutselig skulle lære seg de kjemiske formlene for hva som skjer med mel, vann, gjær osv. inni ovnen. Det forandrer ingenting. Han er en baker selv om han ikke kan de kjemiske formlene, og brødet er godt for det om.

Jeg vet at Pia går for å treffe henne er riktig, men jeg kan ikke forklare hvorfor. Jeg vet også at hun Pia gikk for å treffe også er riktig, men at det handler om noe annet enn den første setningen, og hvorfor det? Nei, det kan jeg ikke forklare. Pia gikk får og treffe hun vet jeg er galt, og jeg vet at det er et dårlig eksempel, for ingen kan vel være så dårlige i norsk at de skriver det (med mindre morsmålet deres er et annet språk og de prøver å lære seg norsk ut i fra det)? Uansett, poenget er: jeg kan ikke grammatikkbetegnelser, og nå nylig var det et problem. Faktisk er det et problem ennå. Det har seg nemlig slik at jeg for tiden jobber med noe på nynorsk og det kan jeg slettes ikke ut til fingerspissene. Jeg må sjekke ut ting i ordlista stadigvekk, og jeg leter etter ditten og datten, men hvor skal jeg lete? Er det et adverb? (Hva er det forresten?) Og hva er perfektum? Og valgfritt kjønn?! Uæh, opphør av regler! Regler jeg ikke kan! Kaos!

Det tar så lang tid! Jeg kan knapt forskjell på de og dei! Ikkje og eg høres unaturlig ut, det er sjeldent noen rundt meg sier det. Og når jeg skal rette på det jeg bare har skrevet i vei på uten å tenke meg om, ser jeg at jeg skrev mer i nærheten av svensk enn nynorsk. Og det blander seg med det som faktisk skal være på svensk, og det kan jeg jo i hvertfall ikke, jeg har bare skrevet det jeg tror det er, så må jeg få tak i en svenske som kan hjelpe meg. Alt blander seg. Selv bokmålen blander seg, jeg har lest og hørt så mye dansk de siste månedene at den har kommet seg inn i mitt språk. Jeg tar meg selv i å skrive kartofler istedetfor poteter. Jeg skriver stadigvekk stadigvekk. Og å lese Hamsun hjelper ikke så veldig på det. Hvilket forresten også har noe med det jeg skriver nå. Jeg leser Sult. Det er en slags research. Ellers har jeg ikke lest ham på flere år. Ja, flere år faktisk; det får meg til å føle meg litt gammel, eller så er det tiden som går så fort. Ikke bare årene, men timene også. Jeg stod jo nettopp opp og spiste frokost, men det er jo flere timer siden nå. Jeg får se og komme meg tilbake til nynorskordlista. Så mye for å ha gått på skolen.

mandag 6. september 2010

To oppdagelser jeg har gjort meg i løpet av de to siste dagene:

-Kokt torsk lukter det samme som pølse.
-Knausgård er slettes ikke overvurdert.

lørdag 4. september 2010

onsdag 1. september 2010

Den første høstdagen

Jeg maler husveggen, det er sol, jeg tranporterer meg rundt på longboard, jeg hører lyden av vaskemaskinen som vasker sommerkjolene mine før de skal stues innerst i kleshylla (ja, for det er hyller vi har, ikke skap), jeg skal snart spise pizza, jeg har kost med katten, men nå har han dratt på tur, lurer på om han kommer tilbake snart, jeg vil også på tur snart og plukke blåbær; sopp tør jeg ikke å sanke, jeg kan ikke se forskjell på noesomhelst (en gang lagde jeg suppe på valmueblader fordi jeg trodde det var brennesle), hjemme i kjøleskapet har vi gresskar, det er første gang i mitt liv at jeg har eid et gresskar (vi lagde gresskarsuppe i går) og på kjøkkenbordet ligger Silkelænken og jeg tenker av og til på i fjor høst, noe, jeg vet ikke hva, minner meg om den og det gjør ikke akkurat noe, for det var fint, stort sett.