Jeg skribler litt om forfattere før jeg skal på jobb

De siste dagene har jeg lest nekrologer over J.D. Salinger, spist sykt mye knekkebrød med brunost (som jeg ikke før nylig har begynt å like) fordi Ea har vært bortreist og det er dritkjedelig å lage ordentlig mat alene, lært av radioen at Hamsuns Sult regnes som en av de første moderne romaner, og hvorfor det, jo, fordi det var den første boka som handlet om ingenting (de sa det faktisk akkurat sånn!), og det er verdt å nevne fordi jeg elsker fortellinger som handler om ingenting, både innen film og litteratur og fotografi, og til tross for dette -sjokk!- ikke har lest den (ennå), selv skrevet kjempemasse og slettet halvparten av det fordi det ikke er bra nok, og hørt en av mine favorittforfattere, Kjell Askildsen, lese en av novellene sine høyt i en sofa kun noen meter vekk fra meg. På ordentlig.

Jeg kom inn i foajéen på Aladdin og han var den første jeg så (i kledd en blå dress, noe riktig annet enn de svarte buksene og den svarte skinnjakka han hadde da han ble intervjuet av Morgenbladet i anledning 80-årsdagen sin) og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hva gjør man egentlig når man står i samme foajé som en av yndlingsforfatterne sine? Hvor ofte skjer det? Og ikke bare er han en av mine yndlingsforfattere, men en av de fem-på-topp! Hva skulle jeg si, skulle jeg si at jeg har lest ALT han har skrevet og fortalt hvilke av novellene hans jeg liker best og deretter sagt at jeg også vil bli forfatter og igjen at jeg er superfan og nærmest ble forelska etter allerede to sider inn i hans forfatterskap (for å være helt nøyaktig var dette 'Hjemkomsten' fra hans aller første novellesamling Heretter følger jeg deg helt hjem)? Som om han ikke har hørt alt dette før og ikke vet at han kan skrive? Nei, istedet snappet jeg til meg et glass hvitvin og løp inn i et hjørne og tok opp mobilen og medelte på sms til Ea at jeg stod i samme foajé som Kjell Askildsen og at jeg nesten døde, som om jeg ikke visste på forhånd at han skulle være der og høytopplese i anledning åpningen av Norsk Forfattersentrum avdeling Sørlandet, noe jeg jo visste svært godt. Men der ble jeg altså stående og bla i programheftet til filmklubben (som jeg allerede hadde lest fra perm til perm ved en tidligere anledning, faktisk på Lauras kaffebar mens jeg ventet på en hot chilli mocha) helt til det hele begynte og Kjell Askildsen leste En plutselig frigjørende tanke og ble irritert på mikrofonstanga som skygget for leselampa og jeg tenkte at det var en skikkelig Kjell Askildsen-ting å gjøre, hvilket er arrogant, for jeg kjenner ham jo ikke, jeg har bare lest han, men det gjorde det ikke mindre fint, og etterpå pilte jeg ut av Aladdin og rakk en buss og tenkte at det til syvende og sist ikke gjorde noen verdens ting at jeg ikke snakket til ham.