lørdag 26. desember 2009

Vinter

The old lindens and birches, white with hoarfrost, have a good-natured look, they are nearer one's heart than cypresses and palms, and near them one no longer wants to think of mountains and the sea.
-Fra Anton Chekhovs The Lady With The Little Dog.


Jeg har forelsket meg i enda en russer, denne gangen en forfatter (alle russerne jeg er forelsket i er enten forfattere eller superslendre modeller) ved navn Anton Chekhov. Jeg leste hans novelle The Lady With The Little Dog (ja, jeg leste den på engelsk) i baksetet i bilen på vei til Fredrikstad, solobrus og bacalo, fyllesyk etter gårsdagens Club Dynamight på Frk. Larsen, denne andre juledag. Den er en av novellene i antologien My Mistress's Sparrow Is Dead, en bok med en masse noveller min yndlingsforfatter Jeffrey Eugenides (nå, han er amerikaner, hvis du lurte) har samlet sammen. Jeg kom over den i en bokbutikk på bursdagen min forrige helg, sammen med 20 Fragments of a Ravenous Youth av en annen yndlingsforfatter, Xiaolu Guo (kineser btw), ble den en bursdagsgave til meg selv. En svær lilla pocketbok med blomstersnirkler og gullskrift fanget min oppmerksomhet, omslagene til de engelske bøkene er alltid mye finere, selv pocketbøker er fine på engelsk. Jeg kjøper aldri en bok etter omslag, det er ikke det, men det gjør jo ikke noe at boka er fin utenpå også. Ta for eksempel Frode Gryttens Bikubesong, den står og i hylla, men den er stygg. Den er bare stygg-gul med tittelen skrevet svart rett på. Når jeg får gitt ut bok skal omslaget være like fint som det som er inni. Eller kanskje boken ikke er så fin inni, kanskje den er mer desperat og depressiv, men den må likevel være fin utenpå. Da blir den litt sånn som, uhm, Marilyn Monroe (jeg har lest så mye Elisabeth Wurtzel, shame, jeg burde ha kommet opp med en mer original dame enn Monroe).

Eller som drops, de engelske bøkene er som dropsene vi lagde tidligere denne uken; azurblå drops med banansmak, svarte kirsebærdrops, monsterslimgrønne drops med kokosmak badet i lakrispulver, flaskegrønne drops som ikke smaker eple, men hylleblomst. Apropos hylleblomst, det skjedde det merkeligste, midt på mørkeste vinteren lager vi hylleblomstdrops, og litt senere ser jeg i postkassen og der er kommet hylleblomstte til meg i posten som en venninne sendte til meg, to hylleblomstting på én dag, jeg elsker når sånt skjer. Og det er ennå lenge til sommeren. Men det gjør ikke noe, for jeg har ullstrikka lue og snøen ligger der og er lun.

fredag 25. desember 2009

onsdag 9. desember 2009

Skriveøvelser (slakt ønskes) #10

[...]


Tilbake i byen dro jeg med meg bagasjen inn på en 7-Eleven og kjøpte en varm kaffe. Jeg tenkte ikke noe over at jeg gjorde det, jeg hadde egentlig ikke lyst på kaffe. Så drasset jeg med meg bagasjen ut av stasjonen. Jeg trakk inn den friske, skarpe luften og satte meg ned på trillekofferten. En uteligger kom bort til meg og ba meg om å passe på, så ikke kofferten knakk. Jeg bare lo av det, og han lo også og spurte om jeg hadde en sigarett og om han kunne få de siste skvettene av kaffen. Jeg gav ham en sigarett og hele kaffen som jeg knapt hadde tatt noen slurker av og han takket. Jeg spurte om han hadde lyst på smørbrød også, jeg hadde noen som mamma hadde smurt til meg i all hast før jeg dro, og det ville han gjerne. Jeg tok dem opp av veska og gav dem til ham, han takket meg enda mer, og jeg sa at det ikke var noen årsak. Jeg ble sittende der en stund mens uteliggeren spiste smørbrødene og drakk opp kaffen mens han snakket om julen generelt. Da han skulle tenne opp sigaretten spurte han meg om jeg hadde fyr, så jeg tok opp lighteren og tente på sigaretten for ham. Han kalte meg en juleengel og ønsket meg godt nytt år, og jeg svarte takk, det samme, før han gikk av sted. Jeg ble sittende oppå trillekofferten min en stund til og så på trafikklysene som skiftet lys fra grønn til gul til rød og tilbake igjen, og det som gikk fra grønt til rødt og tilbake igjen. Gang på gang. Jeg tenkte at jeg var litt av en juleengel, jeg som hatet julen, og at det var godt den var over nå, og jeg tenkte at det kom til å være flere juler. Det kom til å bli flere år, det kom til å bli flere bursdager, mandager, tirsdager, onsdager, fester, familiemiddager, torsdager, helligdager, vorspiel og nachspiel, fredager, lørdager, dagen derpå- er, nyttårsaftener, ferier og søndager. Gang etter gang. Om og om igjen. Jeg følte at hele livet gikk i en sirkel, ikke på en fin Løvenes Konge-aktig måte; at vi er løver og at nå vi dør blir kroppene våre til gress som antilopene kan spise og at de igjen blir mat til nye løver, men som om livet var en hund som jaktet på halen sin, og jeg var kjeven som aldri fikk bitt halen. Bortsett fra at jeg ikke hadde noe spesielt ønske om å nå halen, det var bare hunden som var dum og hadde fått det for seg og jeg kunne ikke gjøre noe som helst med det.

Jeg reiste meg og begynte å gå hjem med trillekofferten på slep.



[...]

tirsdag 24. november 2009

100 ting som er BEDRE enn røyk

(Dette er en revidert utgave av den listen jeg skrev med penn på papir en morgen på kjøkkenet forrige uke, på dag fire eller fem frivillig uten røyk).

1. tørkede bananer.
2. myk hud.
3. å ri på hest.

















4. kokosmelkcurrys.
5. lakrisbåter.
6. lukten av høst.
7. trekkoppfly.
8. extra-virgin olivenolje.
9. å sykle.
10. vegansk white russian.
11. å skrelle mandariner.
12. tusjer i alle farger.
13. viewmaster.
14. sitronkake.
15. Tove Jansson-tegninger.
16. snø.
17. kyss.
18. lukten av kald, klar vinternatt.
19. lukten av vått gress og jord.
20. lukten av våt asfalt.
21.
"a concise chinese-english dictionary for lovers".
22. å cruise med bil og høy musikk.
23.
tindersticks "vertrauen II".
24. engangskamerabilder.


















25. lønnesirup.
26. glitrende iskrystaller i asfalten.
27. fylledansing.
28. Kjell Askildsen-noveller.
29. å sende brev.
30. hummus.
31. lunsjpauser.
32. kakao kokt på premiumsjokolade.
33. sand på våte føtter som nesten har tørka sånn at det nesten blir peeling.
34. vann.
35. strawberry daquiri.
36. ullgensere.
37. Tyskland.
38.
junior boys.
39. skrivebøker.
40. vaniljefudge.
41. strømpebukser som ikke glir ned.
42. pikniker.
43. filmer med hester i hovedrollen.
44.
"noe i nærheten av lykke".
45. brokkoli.
46.
engelske sladreblader.
47. lukten av stall.
48. boller med kardemomme i.
49. tetris.
50.
undervannsbilder.
51.
London.
52. å lage toast i vaffeljernet istedetfor i toastmaskinen.
53. nyvaska sengetøy.
54. lønning.
55. kokebøker.
56. alt som er skrevet av
francesca lia block.
57. mozarts requiem.
58. "den fabelaktige amelie fra montmartre".
59. Paris.
60. Victor Hugos "Ringeren i Notre-Dame".
61. ost og kjeks.
62.
"duften av grønn papaya om morgenen".
63. My Little Pony.
64.
bløtkake til frokost.
65. Alpene.
66. bussturen m/ferje mellom Stavanger og Bergen.
67. sex & the city-episoder.
68. fernetshots.
69. nyklippa hår.
70. den berømte hvitløksdressingen.
























71. bjellelyd.
72. vitenskaps-"se&hør"-magasiner.
73. fine kjoler.
74. tivoli.
75.
kaninhoppespillautomater.
76.
Adrian Lynes filmatisering av "Lolita".
77. å reise med tog.
78.
København.
79.
pannekaker.
80.
"min nabo totoro".
81. kald øl.
82. avocado.
83. nye håndklær.
84. lettrømme.
85. å ligge under dynen når det er kaldt.
86.
"tapt paradis"-diktet av andré bjerke.
87. makrell i tomat.
88. kirkeklokker som spiller melodier.
89. å kose med katten.
90.
"Goodbye, Lenin!".
91. Yann Tiersen.
92. lyden av speilreflekskameraer.
93. Ronja Røverdatter.
94. å dusje så lenge og i så varmt vann at huden blir litt rød og jeg blir svimmel etterpå.
95. fyrverkeri.
96.
frisk basilikum i vinduskarmen.
97. julebrus fra Sørlandet.
98. kaktus-te.
99. å finne bøker på bruktmarked som jeg har hatt lyst til å lese lenge.
100.
"Bikubesong".


(101. at jeg befinner meg i Oslo neste helg sammen med gode venner jeg ikke har møtt på eeeeevig lenge!)

onsdag 11. november 2009

Edderkopper og vampyrer på radioen

Nyhetene kommer ikke inn i stua med trykte ord lenger, dagsavisene når ikke denne døra. I stedet hører jeg på radio. Jeg har aldri i mitt liv hørt så mye på radio som nå. Jeg går inn på kjøkkenet om morgenen og skrur på boomblasteren som ligger oppå kjøleskapet og hører på radioen mens jeg inntar mine frokoster (jeg har to: den første består bare av et glass vann, en frukt og en kopp te), mens jeg tar oppvasken, mens jeg lager mat, ikke bare om morgenen, senere også, men jeg foretrekker nerdeprogammene på formiddagen, det var der de kunne informerer meg om å ha funnet den første vegetariske edderkoppen, på Costa Rica, og nå lurer jeg på hva den spiser og hvordan den får tak i maten sin, spindelvev er vel ikke like nødvendig da? For det er jo sånn med radio, at man setter seg ikke ned for å lytte til den i konsentrasjon, på samme måte som man setter seg ned og leser avisen (jeg kan ikke sammenligne med tv, for tv er totalt ikke-eksisterende i mitt liv), man gjør noe annet, og i dette tilfellet med edderkopp-nyhetene gikk jeg altså rundt i leiligheten fra rom til rom, jeg tror jeg holdt på å rydde stua, det var min tur til å rydde den, men også min tur til å ta kjøkkenet, så det ble litt frem og tilbake, jeg trenger vel ikke si noe mer enn det, alle vet hvordan man rydder et hjem (selv om man kanskje ikke gjør det så ofte).

Over til noe ikke-vegetarisk, det var på nyhetene rett etter allehelgensnatten at jeg hørte at en mann hadde blitt bitt av øret av en annen mann utkledd i vampyrkostyme, -han måtte sys med tolv sting forresten-, for en helt fantastisk nyhet, jeg tenkte, hallo, hvem som sier den vampyrkledte var utkledd som en annen tenker ikke utenfor boksen, vedkommende må være alldeles fantasiløs, tenk om det var en ekte vampyr, ganske greit å komme seg unna med å være utkledd på en halloweenkveld på en lørdag. Min venninne H var derimot uenig, hadde det vært en ekte hadde han vel ikke bitt en mann i øret, men jeg mener han sikkert var ute av trening og hadde intensjon om å treffe halsen, men klarte det ikke, og traff øret i stedet.

Apropos sånne vesener, jeg hørte og på radioen om en eller annen avdød fiolinist, han levde for lenge siden og var sikkert russer (eller fra et annet sted i Øst-Europa), at han var så flink til å spille at de trodde han var besatt av djevelen, det sa de på et musikkprogram som går hver formiddag, de sa noe mer om denne fiolinisten også, men jeg har glemt det, noe om myter i musikkverdenen. I går snakket de om italiensk filmmusikk og jeg tenkte straks på den syke musikken i horrorfilmene til Dario Argento, men nei, de snakket bare om Sergio Leone og spaghetti-westernen. Men mens jeg hørte på denne musikken (intromusikken til Ondt blod i Vesten, jeg regner med at den er bedre kjent som Once Upon a Time in the West) kom jeg på en sang jeg har tenkt og tenkt og tenkt på, jeg har tenkt så mye på den fordi den er superkul, jeg vet hva den heter, den heter "Vertrauen II", jeg har ikke hørt den på mange år og nå vil jeg høre den igjen, men jeg husker ikke hva bandet heter, alt jeg vet er at bandet også har en sang som heter det samme som meg og at bandnavnet deres trolig begynner på M (men det kan godt hende jeg tar feil av det siste der). Det hele er jo litt merkelig, for jeg hørte jo så mye på dem for noen år siden, jeg kan ikke begripe hvorfor jeg ikke husker det, eller kanskje det er helt som det skal være, jeg hørte jo på dem i en tid hvor jeg hørte på nye band hele, hele, hele tiden, jeg samlet inn nye band på den rosa iPoden (ved navn Kurt Harald - etter Kurt Cobain som jeg regner med ikke trenger videre introduksjon, og etter en type vi hadde mye moro med på den alderen, uten noen gang å snakke med han) hver eneste dag, ikke rart jeg har glemt et bandnavn. Selv om jeg likte disse da. Ja, jeg likte dem, og "Vertrauen II" er så fet, den var så fet at jeg tilogmed husker jeg sendte bulletin til alle på MySpace om at de måtte høre den, årh, jeg har så lyst til å høre den igjen nå.* Jeg finne den! Tut-tut!




*Jeg fant sangen til slutt, bandet begynte alldeles ikke på M, men T! Sangen er Tindersticks - 'Vertrauen II'.

tirsdag 10. november 2009

Generelt, og likevel nei

Å være voksen er akkurat som de kjipe klisjéene: jobben tar så mye tid, men det går ikke ann å jobbe mindre heller, for studiegjeld, husleie og strøm skal betales, og det er sikkert noen andre du skylder penger til også, ikke kan du be om litt fri, for det hadde du jo for en måned siden, det blir ikke noe av den turen til Bergen for å treffe gamle venner og spise pannekaker og drikke bananmilkshake i skostredet før jul, fly er for dyrt (og du hater det og ser på det som et transportmiddel bare hvis det er absolutt nødvendig og i dette tilfellet er det ikke det), du har fri når han jobber, du jobber når han har fri, og du sover når han jobber, eller noe sånt, det henger i hvertfall ikke i hop, du har noen planer du ikke kan gå i gang med ennå fordi du må lese til eksamen, det ligger klær i vaskemaskinen du ikke har hengt opp til tørk ennå, du skulle ønske du kunne sette deg i en bil på landeveien herfra til Paris (men du har ikke lappen ennå), sette deg på Orientekspressen til Istanbul og bli akkurat der en liten stund.

(Men i morges stod jeg opp og så Alice In Wonderland og spiste bløtkake til frokost på en tirsdag.)

søndag 1. november 2009

Kanskje

Kanskje har jeg for liten tid, kanskje er jeg for intern, kanskje har jeg for mye å si, kanskje har jeg for lite å si, kanskje har jeg ikke struktur, kanskje har jeg en jobb hvor jeg ikke får vite timelistene før kun én uke i forveien, kanskje er jeg ikke så estetisk anlagt - verken her eller der, kanskje skriver jeg et brev, eller i dagboken, eller i den hemmelige boken som ligger i skatollet og har et tema jeg ikke vil si, kanskje leser jeg for mange aviser (jeg er blitt flink, istedenfor fem om dagen leser jeg nå bare et par), kanskje er pensum for mye tull, kanskje vil jeg heller drikke øl, kanskje gidder jeg rett og slett ikke, kanskje sitter jeg på bussen og noterer (eller jeg møter gamle kjente der), kanskje distraherer katten min meg når han tar seg en spasertur over tastaturet, kanskje vasker jeg klær og henger dem opp i kjelleren, kanskje drikker jeg hot chilli mocha to go-kaffe og snakker med italienere, kanskje prioriterer jeg feil, eller kanskje prioriterer jeg faktisk helt riktig (det kommer ann på hvem som ser det), kanskje leser jeg Kjell Askildsen-noveller (nei, jeg har akkurat lest gjennom hele hans forfatterskap, det er ikke mer igjen å lese!), kanskje vet jeg for lite, kanskje er jeg for gammel (jeg er i hvertfall ikke for ung!), kanskje går jeg på tur og ser på hestene på jordet, kanskje alt jeg sier nå er vrøvl, kanskje har jeg ikke nok idéer, kanskje er jeg for sliten, kanskje sover jeg med brillene på, kanskje vil jeg heller spise pistasjenøtter og drikke lakriste på kjøkkenet og høre på radioen og glede meg til lyden av skritt opp trappen.

tirsdag 27. oktober 2009

You alright?

Jeg har vært i London siden sist (og vel så det); vi besøkte Sofia i Brick Lane (vel, egentlig Bethnal Green, men det er jo bare et kvarters gange forbi et par desiweddingshops, så er vi der) og drakk mengder med mojitos, øl og rum & coke og spiste uendelig mengder med sandwicher (alle i dette landet vet hva hummus og tahini er), de fleste gode, noe man ikke kan si om de vi spiste i ondskapens akse utenfor Fabric (btw var alle på selve utestedet portugisere) hvor de var sykt ekle og vi deretter ble anklagd for å ha stjelt dem, etter at taxisjåføren som kjørte oss dit stjal ti pund og en rekke andre ting som gjorde at det ble hetende det, men som jeg ikke helt husker right now. Men det hadde ikke noe å gjøre med Sexy Devil On The Dancefloor, for hun forlot vi på The BigChill House ved Kings Cross, hvor jeg kjøpte en mugge med ekkel Rum'n'Ting (den ble drukket opp likevel) og noen franskmenn sa at jeg så mye yngre ut enn tyve (hallo, jeg er flattered! Selv om det må bety at jeg ser ut som jeg er seksten) og hvor det var sykt digg musikk (DJ Skitz m.fl.), i likhet med de fleste stedene vi var på, når jeg tenker meg om: YoYo på Nothing Hill Arts Club og Dam Funk på Plastic People (hvor det forøvrig hendte at "Do you know who Nas is?" ble til "Do you know the nazis?"), eller vent, hipsterfest på Egg var en skuffelse (der var det forresten verre sikkerhetskontroll enn på en flyplass for å få komme inn: metalldetektor og kroppsvisitering, ja). Ellers kranglet vi med pirattaxisjåfører (en gang fikk Sofia og jeg tak i en, men så nektet han plutselig å kjøre oss da Roger og EA dukket opp) og kjøpte en haug trashblader (noen av overskriftene: "I saved my mum from anorexia", "To scary for halloween" (ved siden av et bilde av en skjelett-tynn kropp), "I married my best mates fella, then her twin" og "I sacrified my baby for evil cult leader", sykt trash, sykt gøy), Cunt Gay Rum og korianderis (den ekleste isen evvah) på lokalbutikken rundt hjørnet. Dessuten mangojuice og dried cherries & berries som fortsatt ligger i kofferten min, sammen med papirposer med te, rom, tons av sigaretter, en svart trenchcoat, en sykt dyr (men sykt god) olivenolje og en sykt dyr (men sykt god) balsamicoeddik med oregano, en rosa boks med mummitrollgodteri, en eske pandagodteri og en eske med noe-alle-gulinger-spiser-hele-tiden (i følge Sofia)-,derfor-må-du-óg-godteri, enda en eske med rosa kjeks og masse små esker med pastiller som jeg ikke kan røpe hva er fordi jeg skal gi dem til en som ikke har fått dem ennå, skaffet i Chinatown, selvfølgelig, pluss miso, tamari og en kilo shiitakesopp, umulig å få tak i i Norge, og i veska har jeg en mynt med en manet på som jeg lagde selv ved å putte en penny inn i en dreiemaskin i akvariumet under Salvador Dali-museet; EA og jeg så maneter og sjøhester (de snurrer halen rundt vannplanter som ser ut som gressløkplanter og ser veldig trøtte ut) og pirajaer og hammerhai og rokker og vanlige haier og skilpadder og Nemo og Dory og de andre fiskene i det som er en av mine yndlingstegnefilmer og fisker som ikke ser ut som de er fisker, men steiner, og flyndrer og anemoner i alle farger.

En annen dag gikk EA og jeg i demonstrasjon mot krigen i Irak, fra Hyde Park (ååå, der er det egen ridestier!) til Trafalgar Square, vi så på hustakene, en mann med kappe og lykt og drager formet som fugler bundet fast til takene som "fløy" rundt over oss. Litt senere så vi ikke på takene, men på gaten; lederen for nazi-partiet BNP omringet av politi og demonstranter, æsj. Æsj på en annerledes måte: vi så en Crocsbutikk også, men jeg så aldri noen med dem. Alle gikk med superhigh heels, svarte, matte strømpebukser, sassy coats, jeg ble så fascinert, alle var superstilige, borte vekk var alle sammen da vi var på flyplassen på vei hjem, og det har ikke noe med det å gjøre, men ingen 'sorry darling's bare noen såvidt snitter deg med jakka heller. Kommer ikke over hvor ustillig dette landet plutselig ble (Norge altså), jeg har vært i London mange ganger, men har ikke sett så mange stilige folk overalt før nå, men en slipper i hvertfall å sjekke baksiden av alle juicekartonger her, for over der er det jo sukker i nesten alt (her putter jeg inn æsj-ordet for tredje gang, alle gode ting er tre, du vet det?).

Nå skal jeg vaske klærne som ble svette av all dansinga (og ikke-dansing: 'sykt emo hilsen roger'); at man kunne kjøpe svære boller med grønnsaker og frukt for 1 pund i Roman Road hvor EA og jeg sov med vindu ut mot veien og våknet til bylyder, punjabi og bilhorn og min skuffelse over at en mjauende falafel ikke var en av lydene fra den libanesiske restauranten under oss som fikk et sikkerhetskamera ødelagt fordi noen glemte nøkkelen og noen fikk en idé om å klatre opp på en søppeldunk for å komme inn vinduveien og andre glimrende idéer, at jeg spiste sushi med rogn på første gang i mitt liv, at hvert eneste flysete jeg får tildelt ikke eksisterer, at vi var mindre enn 50 meter vekk fra 50 Cent og så Mel C (synd jeg aldri digga Spice Girls), at å spille pacman og pose i photoboothen på Rough Trade-platesjappa er gøyere enn å faktisk titte/høre på plater og at det er litt flaut at jeg ikke er god på noe musikkspråk, men at then again; siden så mange rundt meg er musikknerder, så gjør det jo egentlig ikke noe, for da er jeg jo sikret godlyd i øret uansett, og at guling-genene mine slo seg løs i spillehallen ved Picadilly Circus (jeg vant i kaninhoppracing bl.a.), får jeg heller fortelle om en annen gang.














































































torsdag 15. oktober 2009

onsdag 14. oktober 2009

Skriveøvelser (slakt ønskes) #9

[...] Jeg våkner av meg selv og tenker (som jeg alltid gjør når jeg våkner av meg selv) at klokken sikkert er rundt 12-13-skiftet. Jeg ligger der en stund, tenker mye på hvis og hva om før jeg innser at jeg bare må stå opp. Jeg reiser meg forsiktig, prøver å lage så lite lyd som mulig, setter først det ene benet i gulvet (venstrebenet), så det andre, fisker opp strømpebuksene som ligger en armlengdes avstand borte på gulvet, -tatt av i rask fart kvelden før, liggende i en sammenkrøllet klump helt til nå-, jeg drar dem på meg, fortsetter å være så lydløs som mulig. Jeg lurer på hvor BH-en min er, jeg ser den ikke, så jeg går ut på gulvet, sitter på huk mens jeg løfter opp en bag som ligger slengt og finner dem under der, for et rot, tenker jeg i det jeg setter på stroppen. Fort, fort! Jeg hører et gjesp bak meg, fra sengen selvfølgelig. Goddammit. Jeg hører at han beveger seg. Faen, hvorfor har ingen av dem sovehjerte? -Mmm, hvor mye er klokka? -Jeg vet ikke. -Har du en røyk? -Ja. Skjønner ikke hvorfor jeg sa ja, for han står opp og vi går ut sammen, ut på bakkeplan. Jeg vet jeg ser forferdelig ut, for jeg har gnidd meg selv i øynene uten å se meg selv i speilet, jeg bare vet at det er masse sminke klint rundt i trynet mitt. Jeg kunne ha gått inn på badet mens han tok på seg klærne, men jeg gjorde det ikke. Baderomsinngangen kunne sees fra hvor han stod, jeg ville ikke han skulle se at jeg så på meg selv. Jeg rekker ham en sigarett og tar selv en mens jeg hutrer og brer den marineblå kåpen min tettere rundt meg (men det hjelper ikke, jeg fortsetter å hutre). Han har ikke lighter, han sier det ikke, bare liksom venter på at jeg skal rekke ham en. Jeg rekker han den ikke, bare tenner på sigaretten hans før jeg tenner på min egen. Vi sier ikke så mye til hverandre. Jeg ser ikke noe særlig på ham heller. Tenker at jeg burde lære noen ninjatriks, lære å bli en skygge, så hadde jeg ikke vekket ham og sluppet denne pinlige stillheten. Jeg blir nesten sint på ham når jeg tenker etter. Kunne han ikke latt som han fortsatt sov, eller elsker han slike pinlige stillheter? Er det ikke like fælt for ham som for meg? Han gjør ikke så mye for samtalen han heller akkurat. Si noe. Han sier ikke noe, i stedet kommer det en jente med langt, askeblondt hår ut døren og tenner seg en røyk hun også. Hun går i kledd en kort, grå ullkjole, viser hennes lange ben (i sorte strømpebukser, det er for kaldt for noe annet), ligner på en eller annen modell jeg har sett så mange ganger, men aldri husker navnet på. En mindre pen versjon, riktignok, men fortsatt pen. Eller, kanskje det er nettopp pen som er ordet; jenta foran meg er pen, mens modellen er vakker. Han spør henne om hun vet hvor mye klokken er. Jeg lurer på om de kjenner hverandre, de bor jo i samme bygning, han ser henne sikkert hver dag. De hilste på hverandre med et nikk da hun kom ut av døren. Hun bor sikkert i første etasje (eller andre) siden hun går ut hit for å ta seg en røyk og ikke ut på en av fellesverandaene. Hun svarer at klokken er tidlig på formiddagen. Det er det hun sier. Tidlig på formiddagen. Hun sier ikke noe klokkeslett, hun vet ikke noe circa en gang. For alt hun sier kan klokken være både 10 og 12, hva er tidlig på formiddagen? Men han sier Faen uansett, tidlig på formiddagen er tydeligvis for tidlig for ham uansett om det er 10 eller 12. Jeg unnskylder meg, sier at det ikke var meningen å vekke ham. Han svarer høflig, ja, tilogmed oppriktig tolker jeg det som, at han ikke mente det på den måten. Jenta er uberørt, ser bare ut på gaten, forbi oss. Ingen biler, ingen sykler, ingen gående, det er en alminnelig søndag. Grå. Enda jeg ikke vet hvor mye klokken er sier jeg at jeg må gå fordi jeg vet om en buss, og jeg skjønner hvor dumt det er rett etterpå, men det er too late, vi sier hadet uansett, ikke noe mer enn det. Jeg er lettet i det jeg går og når jeg kommer så langt at jeg vet han ikke kan se meg lenger (om han fortsatt står der), stopper jeg og liksom gisper etter luft, ikke akkurat bokstavelig, men på en måte. [...]

tirsdag 13. oktober 2009

Utdrag

Internett er ikke lenger noe som eksisterer i hverdagen min, den finnes blant ovnsretter (som f.eks. fiskegrateng, med poteter og tomater og ruccola), Jesper-kos, en veldig liten seng med en veldig liten dyne og en vaskemaskin, eller en gang i blant blant masse bøker og fremmede, med de resultater at jeg leser mer, skriver mer, kokkelerer mer, noe som igjen fører til at jeg skulle ønske noen kunne oppfinne en tidsmaskin slik at jeg kunne dra til Iran for femti-seksti år siden (jeg har lest Kader Abdolahs Huset ved moskéen, les den, les den, les den), at jeg er godt i gang med eksamenslesing (jeg fordyper meg i buddhismen i disse dager), -der er ingen dårlig samvittighet på meg, det kommer ikke til å bli noe skippertak-, og at jeg spiser den diggeste maten; vegansk sushi med peanøtter og marinert tofu, frisk koriander og korianderrøtter, vårruller, løkringer, hummus, ris og røde linser (det heter noe spesielt, heter det mujadarra?), marinert sjampinjong og pasta og valnøtter for å nevne noe, eeeehm, ok, da, det er vel stort sett Ea som står bak den, men det var her en dag jeg lagde soltørka tomatpesto, med basilikum fra planten som vokser i vinduskarmen, den bare vokser og vokser og vokser, til tross for sin altfor lille potte, eller kanskje den ikke er for liten, hva vet jeg, jeg har verken plantekunnskaper eller grønne fingre, bare røde og ørkenaktige, en pris jeg har måttet betale for den høyeste lønninga jeg noensinne har hatt på konto, det er faktisk så uvant å ha mer enn et firesifret beløp at jeg f.eks. ikke klarer å si femtentusen, det blir bare til at jeg sier femtenhundre, og i dag har jeg endelig fri til å faktisk bruke pengene (det stemmer ikke helt at jeg ikke har brukt litt av dem ennå, jeg har begynt å nedbetale gjeld og jeg har verdens fineste semskede vintersko), jeg skal ha lakrisbåter, kirsebær, en supergod kaldpresset ekstra-jomfru olivenolje (det høres så merkelig ut på norsk, det var derfor jeg måtte skrive det, for å se), kokosnøtter, garam masala, tamari, valnøttolje (det er altfor lenge siden den forrige flasken ble tom), grønn te, verdens beste frokostblanding med mandler og honning som de bare selger i den ene butikken og som jeg ikke har spist på mange år fordi jeg ble veganer og ikke ville spise honning, men som jeg vil nå, galangal, cashewnøttsmør, bokser på bokser på bokser med kikerter, spinat, fennikkel, sellerirøtter, pistasjenøtter, ja, jeg skal kjøpe alt synet mitt mener smaken vil ha, o, la, la. Og dessuten Zalo, first price-såpen vi har suger, ja, husholdningsting, det er første gang i mitt liv jeg kjøper zalo og toalettpapir og sånne ting for tiden, bortsett fra vaskepulver og håndsåpe, det kjøpte jeg da jeg gikk på folkehøyskolen (hm, eller var det sosialistpunktotenværingromkameraten min som tok seg av det?) -ugh, au, au, kroppen min har vent seg til å ikke sitte ved en data lenger, den har vent seg til penn og papir på skatollet, jeg kan ikke sitte her lenger, adios, adios, avis og superlang lunsj og svart kaffe venter.

lørdag 3. oktober 2009

Always forgive your enemies; nothing annoys them so much.
-Oscar Wilde

mandag 28. september 2009

I slutten av september

Mary-Kate hang på USF Verftet i Bergen forrige uke og jeg er så sykt besatt av henne at jeg bare må hyle ut at jeg også har hengt der, at jeg tilogmed har klint der og kanskje vi tilogmed har brukt samme do (eller hun sniffa kokain), og jeg har blitt tatt opp på et skrivekurs på Deichmanns bibliotek på Grünerløkka, men jeg kan ikke for jeg skal til London den samme helga, og det er luksuskjipt, for jeg elsker jo bibliotek og jeg elsker å skrive og jeg elsker Grünerløkka og jeg elsker Oslo (og jeg får tilogmed reisestipend for å dra dit!), men jeg elsker også sushirestauranter og alle andre restauranter du kan tenke deg samlet på et sted og jeg elsker Brick Lane og jeg elsker bruktsjapper og jeg elsker oppdagelsesferder og jeg elsker folka jeg skal henge med mest av alt, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å elske akvariumet under Salvador Dali-museét også, og olivenoljesmaking (fuck vinsmaking) på markeder også, og Fabric og Wholefoods og råkostrestauranten og den svarte trenchcoaten jeg ikke vet hvordan ser ut ennå, men som jeg skal kjøpe (jeg har ønsket meg en slik i mange år), spesielt sammen med vinterstøvlettene jeg heller ikke vet hvordan skal se ut, ja, ser dere; dette er ikke pest og kolera, men safirer og rubiner! Røde, som valmuene jeg leser om i en bok av Amitav Ghosh som du også bør lese (og der bruker de navnet mitt som det det faktisk opprinnelig betyr: 'rani' er tittelen på hun som er gift med rajaen, det er sånt de hadde i India i gamle dager), og jeg har tusen papirkutt oppover armene som ikke skyldes sidene i boken når jeg blar, men det tynne og fryktelig myke -ja, myke- papiret (forestill deg en soft versjon av matpakkepapir) vi pakker inn burgerne i på jobb, sammen med brennsår (jeg glemte å ta på meg sånne votter da jeg skulle ta de nystekte baguettene ut av ovnen), blåmerker (I dunno how), klemmemerker (jeg klarte å mose fingeren mellom en klype jeg selv holdt fordi jeg datt oppå fryseren) og andre typer kutt, jeg er og blir det mest klønete mennesket jeg vet om, jeg forstår ikke at det er mulig, håper jeg ikke skyter meg selv i foten i morgen (jeg skal på skytetrening for første gang på tre-fire måneder), tvitvi, mjaumaju, og inn i dusjen og ut i høstkvelden.

fredag 25. september 2009

Skriveøvelser (slakt ønskes) #8

Burn out/fade away

Hun satt på bussen da hun fant ut at hun ville anonymisere seg. Sånn utseendemessig stakk hun ikke ut i mengden, selv om hun godt kunne ha vært litt lavere, håret kunne vært litt gråere, ja, mye gråere, håret hennes var jo ganske oppsiktsmessig blondt, litt løvemanke, veldig flott hadde noen sagt til henne, men det var ikke det som var det viktigste. Hun ville bare trekke seg tilbake fra det såkalte åndsliv. Hennes. For ofte i det siste hadde hun sagt ting til folk, ikke randoms, vel, joda, tilfeldige folk også, men først og fremst til gode venner, for så, i det hun ble alene, angret seg. Som om hun hadde gitt noe av seg selv hun ikke ville gi bort. En kan sammenligne det med en som har debutert seksuelt i fylla, ja, ikke alle angrer, selvfølgelig, men du kjenner historien: en altfor ung jente debuterer i fylla med helt feil person og angrer, skulle ikke gjort det, eller rett og slett en one-night-stand. Ja, det siste der beskriver det bedre, for det kan skje om og om igjen, i motsetning til en debut, som naturligvis bare skjer én gang. Hun hadde nemlig ikke tall på hvor mange ganger hun følte hun hadde sagt ting hun ikke burde si.

Ingenting var flaut og fikk henne til å rødme, eller, om så skjedde rullet hun det bare bort som man med en klisterrull tar vekk dotter fra klær, hun var faktisk ganske flink til det. Å vippe henne fra pinnen var rett og slett en vrien sak. Ikke var hun frekk heller, ikke i den grad at andre ble fornærmet for en lengre periode av gangen i hvertfall, nei, stort sett var hun bare sjarmerende. Rene sjarmtrollet. Nei, hennes ønske om å anonymisere seg var et rent egoistisk ønske, det dreide seg kun om henne selv, ikke om verken andre eller hva andre måtte tenke om henne.

Å farge håret var en tanke som dukket opp der hun satt nesten bakerst på bussen, men hun slo det fort fra seg. Det ville vært som å gå rundt med et skilt som fortalte "Ser du noe annerledes med meg?". Hun ville ikke være annerledes, hun ville for all del ikke være annerledes, nei, nei, nei. Hun skulle bare være anonym.

Egentlig hadde hun vært anonym det meste av livet uten å vite det selv. Det var bare de siste par årene hun ikke hadde vært det. Kanskje ikke så lenge en gang, kanskje det bare hadde vært noen måneder, hun husket ikke helt når det begynte. Hun forstod seg ikke på disse menneskene som klarte å sette tidspunkt for når ting i livene deres begynte, og for ikke å snakke om dem som kunne nevne begivenheter som forandret alt! Men... nei, det var noen andre mennesker, hun hadde ikke noe med dem å gjøre, de ble jo forstått, ble de ikke? Klart ikke med en gang, men etterhvert. Hun hadde ikke forstått at hun ventet på etterhvert før nå, på bussen som hun snart skulle komme til å stige av, deretter gå hjem og pusse tennene foran speilbildet sitt; en tilsynelatende kjedelig vane som de fleste gjør uten å tenke over, men som for noen er så vanskelig at det blir et mål å klare det, først en gang om dagen, så to, men dette visste hun selvsagt ikke noe om ennå, så når hun kom til å legge seg i senga etter kveldsstellet den kvelden, ville hun fortsatt klare å sovne.

søndag 20. september 2009

Ignorant men raise questions that wise men answered a thousand years ago.
-Johann Wolfgang von Goethe

torsdag 17. september 2009

Beat me up and smash my new tv

Det kryper en edderkopp rundt på pulten og hun sitter i kontorstolen med en blyant i hånden og drikker solbærte fra en grønn kopp med gule katter på. En kvinnestemme synger på fransk og på korktavla på veggen henger en tusjtegning av en knallrosa, flygende gris, en svær hval og en elefant med klær på, brukte konsert- og kinobilletter og et svart/hvitt postkort av Eiffeltårnet. Et Nylon-magasin med en California Sweetheart på forsiden ligger slengt bak laptopen, foruten røde blyanter, en kopp med lilla blomster på og en inntørket tepose klistret oppi, en dvd; Duften av grønn papaya om morgenen, enda flere gamle kinobilletter, en grønn og gullfarget kontorlampe av den klassiske kontortypen, en slitt diktsamling av Anne Sexton, en mp3-spiller og hodetelefoner med kabler rotet sammen i knuter, brev i en konvolutt; adressen skrevet med snirklende håndskrift som ville sett mye finere ut hadde avsenderen skrevet med fyllepenn og ikke en alminnelig, blå kulepenn, en syvende sans i lysebrunt skinn, en rød rose hun fikk fra en fremmed herremann med altfor tynne ben (den er vissen og tørr nå), en teiprull, noen mynter med den engelske dronningen på (antagelig fra en reise til England), kiwiskall og en teskje, flyer til en hipsterfest, pistasjenøttskall, en åpnet tyggispakke i sølvfarget papir og rett fremfor henne: en uferdig tegning.

onsdag 16. september 2009

Om skatoller og ytringsfrihet

Vi tok bussen til byen så sent og bruktsjappa hadde stengt for noen minutter siden, men jeg banket på døren og spurte om jeg fikk se på et skatoll likevel (min kjæreste hadde funnet det noen dager før), og det sa de ja til, og jeg bestemte meg innen to minutt, tror jeg, ja, jeg vil gjerne kjøpe dette skatollet, trehundreogfemti kroner betalte jeg og vi bærte det til bussen, hvor jeg måtte bli med det alene videre, for han hadde noen andre ærender han måtte gjøre, og jeg tok det med, skatollet, det første møbelet jeg noensinne har kjøpt. Det er nesten så det er selvfølgelig at det ble et skatoll, jeg hadde et på rommet mitt hjemme som tenåring også, men det var ødelagt, likevel brukte jeg mange timer der, jeg gjorde lekser og leste til prøver (og belønte meg selv med biter fra en sjokoladeplate ved siden av) og jeg skrev brev, meter på meter med brevskriving, og kåserier og noveller jeg er flau over nå (selv om jeg var rimelig fornøyd med dem da), det skrev jeg. Jeg skrev om suicidiale gutter og jenter (av en eller annen grunn var det en fryktelig lett måte å få en femmer på på skolen), om hester, om folk, om Gud eller andre overnaturlige ting fantes eller ei (nå skriver jeg aldri om det lenger, det levner ingen tvil: jeg er blitt en kynisk ateist siden da) og om alle de uetiske sider ved å kjøre bil. Jeg hadde null fortåelse for at tenåringer på landet (jeg hadde nemlig en brevvenninne med Sp-mor og fjøs i hagen) trengte bil mer enn oss i byen, ta bussen, sa jeg (og ikke i helvete om ulven skal skytes), og nå har jeg altså blitt så svak at jeg hadde min første trafikalt grunnkurs-time i går, enda jeg er byjente med bussforbindelser til sentrum fire-fem ganger i timen (og om det blir krise og det er sent på nattestid, er det ingen krise å måtte gå). Men vent litt! Jeg skal likevel forsvare meg, jeg har jo forfatterdrømmer (som de fleste som kjenner meg litt vet) og derfor noen vage planer om å leie meg hus eller hytte i ingenmannsland nå og da i fremtiden, så ingenmannsland at kjedsomheten blir så stor at jeg skrive, og hvordan kan noe sted med bussforbindelse være øde nok til det? Derfor må jeg ta lappen. Og jeg liker å kjøre, jeg minnes utallige bilturer i Europa som liten, jeg kunne godt tenke meg å gjøre det igjen senere, jeg tviler sterkt på at jeg hadde sett så mange kriker og kroker på kontinentet om det ikke hadde vært for bilen, og jeg lover, lover at jeg aldri skal ta bilen til butikken, også litt fordi jeg også har tenkt til å aldri bli feit og få diabetes (jeg husker ikke om det er diabetes en eller to som skyldes feit livsstil).

Av og til er det merkelig hvordan man står så fast på noe som ung (rettelse: yngre. Jeg er da ung ennå), og kaster sine idealer på sjøen noen år senere, men det har nå ikke blitt så ille likevel riktignok, forrige uke forhåndsstemte jeg, jeg stod der i båsen og puttet en taktisk stemmeseddel inn i konvolutten, men ombestemte meg i siste liten, nei, jeg måtte stemme på det partiet jeg er mest enig med. Og det var mer radikalt enn de jeg var mest enig med som sekstenåring. Men nok om det, valget er over (og min taktiske stemme hadde ikke betydd noe, ser jeg), og de siste dagene har jeg vært mer provosert over bloggere som håner ytringsfriheten enn egoistiske partier. Det har seg nemlig sånn at en viss blogger med femhundre lesere på Bloglovin, fast besøkelsestid på topplister og nylig nevnt i en tosiders i en (muligens flere) av landets største aviser (javel, Bergens Tidende), ikke tåler konstruktiv kritikk, ja, faktisk sletter denne bloggeren mine kommentarer og har bedt meg om ikke lenger å kommentere på hennes blogg. Hun mener jeg skriver hånende og jeg forstår ikke det. Jeg har fulgt med på bloggen hennes i snart ett år nå, og jeg likte den godt i begynnelsen og jeg skrev sågar hyggelige kommentarer. De en-to siste månedene har jeg skrevet noen kommentarer hvor jeg har kommet med konstruktiv kritikk. En ting hadde det vært om jeg hadde vært anonym og skrevet trusselkommentarer og bare vært stygg (det har visst vært et par slike, i følge henne selv), men jeg skriver saklig med fullt navn. Om en blogg med hele TRETUSEN lesere på Bloggurat ikke takler det og må slette kommentarene mine, kan man jo nesten spørre seg hva som er vitsen med å ha blogg. For jeg skriver for å ta opp en diskusjon, og noen ganger har jeg bare skrevet at jeg er uenig i det og det, på samme måte som man skriver leserinnlegg i avisen. Det hadde jo vært helt på trynet om man ikke hadde hatt mulighet til å komme med sine synspunkter på en sak i avisen. Det er jo en selvfølge at man kan det.

Men å, ja, nå glemte jeg å ta i betraktning at denne bloggeren jo er perfekt. Så dum jeg er! Det går jo ikke ann å komme med kritikk til noen som er perfekte, verken saklig eller ikke-saklig. Jeg får vel bøte på det med litt cider og putte sløyfer i håret, det er jo fint, og i morgen skal jeg slå opp med kjæresten min, for i følge denne bloggeren burde man nemlig det hvis han ikke står opp midt på natten og baker brød til deg.

(Og ps: grunnen til at kommentarer på min side må bli akseptert av meg først er at jeg misliker at folk svarer på ting jeg har skrevet på deres blogg på min blogg. Sånne typer kommentarer har jo ingenting med innlegget mitt å gjøre. Jeg synes heller de burde svare på sin egen blogg, for hallo, jeg kommer jo tilbake for å se om jeg har fått svar. Så ja, jeg sletter sånne "SV/Svar:"-kommentarer, men resten aksepterer jeg).

lørdag 5. september 2009

I begynnelsen av september


Heisann, jeg har sett flaggermus i Norge for første gang i mitt liv og det har blitt høst sånn offisiellt (for egentlig-høst har det jo i grunnen vært siden slutten av juli), men det går fortsatt ann å ha nachspiel ute; i natt var under et partytelt utenfor kulturbua på Odderøya, vi spiste rød grønnsakssuppe med masse ost og tomat oppi og brød og smør og drakk øl og rødvin og en engelskmann sa han hadde sett meg gå rundt i byen så mye, et tegn på kreativitet, mente han, jasså, sa jeg, riktignok ikke på norsk, men på engelsk, og apropos engelsk så har jeg og min kjæreste og en til flybilletter til London senere i høst, vi skal besøke Sofia i Brick Lane og jeg gleder meg masse masse! Sist jeg var i Brick Lane var i totusenogseks (jeg var i London en gang etter det og, i totusenogsyv, men da oppholdt jeg meg for det meste bare i Putney og Hammersmith); det var i romjula (jeg hadde akkurat fylt atten), men det var ikke så veldig kaldt for det, jeg gikk rundt med en rosa parykk alá den Natalie Portman brukte i Closer, vi spiste på en indisk restaurant (hvor jeg i løpet av et kyllingmåltid med tilbehørende Cobra-øl bestemte meg for å bli vegetarianer den aller første gangen) og hadde handleposer fra bruktbutikker hvilende mot bordbena (jeg husker ikke hva jeg handla, men kan si at dette var i den perioden hvor jeg bare gikk i Conversesko og store bestefarscardigan fordi Kurt Cobain og MK gikk i det og så superhippe ut og jeg ville også være det), det var før shopping ble noe jeg virkelig hater, vel, bortsett fra shopping av matvarer, jeg elsker det og jeg gleder meg til første lønningsdag etter at jeg begynte i min nye jobb, den er faktisk allerede til uka, jeg skal handle all verdens grønnsaker og tofu og lage mat fra scratch igjen, det er enda en høstting, for om sommeren gidder man liksom ikke å stå i et varmt kjøkken, men nå er det fint; i dag lagde vi fettucine med squashsaus og revet ost og friterte basilikumblader (bladene blir gjennomsiktige, nesten litt glassaktige), og smoothies! Jeg skal kjøpe frisk frukt og drikke det til frokost hver dag, nam nam, men nå får dere unnskylde meg, smoothies til frokost klarer (tross alt) ikke alltid å kurere fyllesyke, så nå skal jeg skulke Punktfestivalen for i dag (det var nok i går) og heller satse på å gå inn i en litt tidlig søndagsmodus.

Navnet mitt skrevet i satelittbilder



Jeg har skrevet navnet mitt med Google Maps satelittbilder over UK.

torsdag 27. august 2009

Da jeg var liten og når jeg blir stor

Da jeg var liten var flyplasser egne verdener som måtte utforskes, de var så spennende og fulle av liv, og når flyet tok takeoff kilte det i magen akkurat sånn som i karusell på tivoli. På skolen veddet jeg tre milliarder kroner med hver og en av venninnene mine at jeg aldri i livet skulle komme til å kysse noen, ikke en gang på kinnet, og jeg syntes matematikk var kjempegøy fordi jeg forstod alt og klarte leksene på ti minutt. Jeg trodde at det bodde monstre i dass, og i tidlig pubertetsalder forbannet jeg meg over at alle andre jenter i klassen hadde hofter bortsett fra jeg (jeg så ut som en anorektisk guttunge og alt jeg ønsket meg var at buksene skulle være tighte). I dag er jeg tyve og synes ikke det finnes noe mer stressende og jævlig enn flyplasser, jeg får vondt i hodet og sulter fordi jeg haster meg slik dit og det finnes ikke annet enn pølser og gravlaks å kjøpe (og det for så mye som en hundrelapp!), æsj!, og å fly gir meg hastig hjertebank og klamme hender (jeg vil ikke gå så langt som å kalle det dødsangst; bare at jeg liksom er blitt klar over at døden eksisterer). Jeg skylder flere milliarder kroner og alt jeg forstår av matte er det som har med økonomi og budsjett og studiegjeld å gjøre. Jeg tror ikke lenger på monstre i dass, men hadde heller foretrukket dem enn veldig mange menneskemonstre i denne verden, og jeg synes hoftene mine er altfor brede; skulle jeg fikset på én kroppsdel hadde det vært å gjøre dem mindre.

Men noen ting er sånn som det alltid har vært; lukten av storby, støv og asfalt i regnet er still en av de beste luktene i verden, hester er like vakre og mulene deres like fløyelsmyke mot hånda nå som da jeg kom traskende i støvler med gulrøtter, sukkerbiter og brødskalker som hestegal småpike, jeg spiser fortsatt ikke omelett (forskjellen er at da jeg var liten var jeg allergisk mot egg, nå har jeg rett og slett bare eggfobi), jeg har ennå ikke vært i New York (det gjør ikke noe, jeg venter til jeg blir minst tjueén år først), jeg skriver brev og pynter arkene med klistremerker og tusjer i alle farger som da jeg var kid, men de blir riktignok sendt mye lenger avgårde nå enn da jeg var liten (i går sendte jeg et til ei venninne i Amsterdam), og nå og da tar jeg meg selv i å begynne setninger med "Når jeg blir stor...".

Det var faktisk bare for noen dager siden jeg gjorde det sist, jeg sa at når jeg blir stor skulle jeg kjøpe meg et hus på landet med hage og veranda med søyler dekket av eføy, langt, langt vekk fra daglige "Hallo, ut og drikke øl i dag!?"-telefoner, at man ikke trengte å ha mann og barn for å gjøre det, bare se på Rocky/Martin Kellermann, han bor på en hytte på en øy, tegner serier og er fortsatt fet, men ingen trodde noe særlig på meg, "Du kommer til å dø av kjedsomhet etter en uke", og kanskje det var trøttheten min som snakket, jeg orket nemlig ikke mer rom & cola og cuba coffee i det jeg sa dette, og at jeg like etter sa at jeg skulle ønske jeg var en fifties housewife og slapp å jobbe annet enn å lage mat på kjøkkenet var i hvertfall trøttheten som pratet, jeg mente det slettes ikke (omg, liksom, da jeg var liten fikk foreldrene mine kjeft fra andre foreldre fordi jeg var så "vill", bare fordi jeg overkjørte guttungene deres. Men I guess, sånn er det å vokse opp i bibelbeltet hvor likestillingen er verst i landet), jeg liker jo å jobbe og jeg er svært fornøyd med at jeg denne uken (endelig, endelig) ble ansatt i mitt livs første heltidsjobb, hurra, hurra, hurra!

onsdag 26. august 2009

lørdag 22. august 2009

Første...andre...tredje...solgt!

Ryggen er helt ødelagt etter en 13 timer lang serveringsjobb i går og jeg utsetter å bake sitronkaken til auksjonen Sofia og jeg skal ha i garasjen i morgen. Jeg er forresten blitt ferdig med å dekorere garasjen, trodde jeg, inntil det visste seg at det skulle vært semi-kolon der jeg hadde sprayet et punktum, da jeg var sikker på at gamle menn som Ivar Aasen ikke brukte det veldig unorske semi-kolon (jeg vet egentlig ikke så mye om semi-kolon, men jeg vet at jeg alltid fikk røde streker i norskoppgaver når jeg brukte det; godt jeg er ferdig med norskfaget, jeg elsker semi-kolon), men heller ikke det orker jeg å fikse til i morgen, så alle byderne (forhåpentligvis, vi vil ha mye action!) får nøye seg med punktumet, det er jo ikke akkurat sånn at sitatet blir feil, bare litt annerledes i takten.

Tilbake til auksjonen; vi har laget nummerskilt og skal auksjonere grønne, 70-tallsblomstrete, hvite og turkise Conversesko, høye hæler med leopardmønster inni, en mengde bøker (bl.a. Virginia Woolf og Tolkien) og skolebøker, kopper med boblemønster, rosa regnstøvler, en CD med hemmelig (men eksklusivt) innhold, en Audi-bil, en haug ubrukte Led Zeppelin musikk-DVD-er, en kasse med VHS-kassetter, Radiohead t-skjorter, lysestaker, Levi's, rosa smykker, Get Rich Or Die Tryin' (ja, den filmen med 50 Cent), leketøy, kjeledresser, silkeskjerf og hundre andre ting under hammeren (woho, jeg gleder meg til å klubbe), nesten alt med utropspris på fem kroner, og kaffe og sitronkake (jeg skal lage den) og kringle til en tier. Med andre ord: alle som har mulighet burde komme, det blir gøy, det blir klokken fem på Grim (Enrum) i morgen (men tingene kan sees fra en halvtime før), sees der, tjohei!

tirsdag 18. august 2009

Et PS på tirsdag kveld

Jeg må begynne å stå opp tidlig hver dag, jeg trodde jeg arbeidet best på kveldstid, men det er bare tull, konsentrasjonen er best om morgenen, ja, det er faktisk kveld nå og jeg er ikke sikker på hva jeg driver med. Hva er det jeg skal si? Skal jeg skrive at jeg lagde en grønn tagliatellerett med spinat, purre, hvitløk og sjampingjong stekt i valnøttolje, badet i kremost med urter og overstrødd med pistasjenøtter og frisk basilikum (jeg klarte ikke å la være å kjøpe en hel plante), servert med tilbehørende baguetteskiver med økologisk ekstra-god extra-virgin olivenolje og enda mer friskrevet basilikum, eller skal jeg skrive at jeg er misunnelig på alle som traff Jonas Gahr Støre i går? Vi var i samme by, jeg gikk mange ganger forbi Arbeiderpartistanden, frem og tilbake, frem og tilbake, men jeg så han likevel ikke (jeg så bare Jens), for ja, nemlig, Jonas er Norges kjekkeste mann, og eh, jeg kan ikke tro jeg skriver dette her, men jeg må bare likevel, det er jo ikke sånn at jeg har tenkt til å stemme Ap pga. det heller (jeg vet faktisk ikke ennå hvilket parti jeg skal stemme på den fjortende september, annet enn at det er på venstresiden, det er klart).

Eller om eplekake med nøtter og rosiner servert med vaniljeis og karamellsaus, tilslørte bondepiker (eplemosten hjemmelaget), ostepop, mørk Dronningsjokolade, sitronkake, cookies med sjokoladebiter og hasselnøtter, hjemmelaget potetchips med paprika- og sellerismak, mac'n'cheese (ja, jeg spiser faktisk det også, av og til) bløtkake med krem, banan og jordbær, uendelige mengder jasminte og ingen rom, det er alkodetox for alle penga, ikke noe mer ut før jeg slutter å hoste, nå er det nok, selv om det kribler i magen, jeg vil drikke rom og cola, det er en uke siden sist. Men nei, jeg får bare fortsette å holde meg oppi en sofa, lese den fæle, ekle (og uforståelige) Naken lunsj av William S. Burroughs, jeg holder meg for god til å slutte å lese en bok midt oppi (og ps: Lou Reed liker den).

mandag 17. august 2009

Spøkelsesbyer



Ekte spøkelsesbyer. De er så creepy (jeg tenkte på Battle Royale med en gang, en film jeg ble fysisk kvalm av), men fryktelig fascinerende. Disse bildene er fra øya Hashima i Japan, også kalt Gunkanjima, som betyr 'krigsskip. Les mer og se flere bilder på Unique Scoop.

lørdag 15. august 2009

Pytt i panne

Jeg gleda meg dødsmasse til å hente engangskamerabildene jeg hadde til fremkalling, men så viste det seg at veldig mange av bildene jeg husker jeg tok har blitt borte, og å ikke ha på blitz når man skal ha på blitz betyr ikke at bildet bare blir mørkt, men at bildet rett og slett blir helt svart (jeg har ikke fotoskilz whatsoever). Så jeg har ikke så mye å vise. Men noe. Og btw, perioden disse bildene er tatt spenner fra februar i år til for noen dager siden.



Tekster som har noe med disse bildene å gjøre:
Andre engangskamerabilder: