Skriveøvelser #15

Hei, jeg er K., er redd for sjampagnekorker; en gang satt jeg inni en busk ved Lille Lungegårdsvann sammen med en annen K. og spratt opp sjampagneflasker (Martini Asti), vi traff ingen bil så vet du det, drakk sprudledrikken fra pappkopper fra 7-Eleven før vi gikk i tyveårsdag. Selv var vi, K. og K., bare nitten; oppførte oss som de drittungene vi var, bestilte øl og drakk vodka under bordet. Hun som hadde bursdag, en tredje K., var oppgitt, tyve år, men så mye eldre enn oss. Vi som drakk vodka under bordet hadde spleisa på en bursdagspresang vi ikke visste hva var. Den tredje K.: takk for gaven, K. og K.. Et svar var ventet. K.: VODKA! K.: Vær så god. Kan ikke huske at vi spiste noen kake, kanskje var det en iskake, men vi lo. K. syntes ikke det var så morsomt, hva det nå var vi lo av. Her ta en sigarett, K. Marlboro. Her ta en slurk. Dworek. Synes du vi er som en bok du har lest nå? K.: jeg vil bare ha et fint liv. K.: ja, det vil jo jeg også. K.: jeg vil ta meg en øl liksom. K.: ja, hvorfor ikke. K.: jeg har det så fint. K.: så bra. Så bra, så bra, så bra. Vet du hva jeg synes er teit? 90-tallsmusikkvideoer hvor popstjernen beveger seg foran kamera, i en slags dans, men det er ikke en dans. Du mener som i Natalia Imbruglias Torn? Ja, den for eksempel. Mens huset bak henne sakte tas i fra hverandre, danser hun en ikke-dans, hun bare beveger seg. K. heter jeg og er fristet til å si at det var kleint, men på den tiden var ikke ordet like utbredt. Det var Anne som pleide å si det. Hver gang hun spurte etter IBUX sa hun at hun var klein. K. spurte tilogmed om hva det egentlig betydde, hva betydde egentlig klein? Du kan si det når du er fyllesyk sånn som jeg er nå, sier Anne. Har du IBUX, eller? K.: nei. Den andre K. visste at hun hadde det; hvorfor lyver du? Vil ikke hjelpe Anne med noe. Uansett hvor klein hun er. K.: men vil du hjelpe meg da? K.: med hva da? K.: selg meg en av røykepakkene dine for femti spenn. K.: hvorfor sier du spenn? K.: for jeg er spik spenna gær'n!

Skriveøvelser #14

Av og til var det så uutholdelig varmt ute at vi bare lå slengt i senga med vinduene åpne på vidt gap. Vi lå der som to slakt med dynene skjøvet bort til en klump i hjørnet. Han halvsov vel for det meste, mens jeg så opp på taket og tenkte at dette rommet hadde jeg alltid drømt om; et helt hvitt rom høyt under taket med en svær dobbelseng med hvite lakener. Og hvite gardiner. Av og til kom en bris og flagret i dem, en bris nesten like varm som lufta i seg selv. Det var så varmt at vi ikke kunne ligge inntil hverandre. Av og til leste jeg bøker, der ved siden av ham. Jeg ville ikke sove, og jeg tror ikke jeg ville klart det om jeg ville heller. Det var så varmt at stod jeg på kjøkkenet og stakk armen ut av vinduet var det som å stikke armen inn i en ovn. Det var det jeg sa til alle jeg hadde forlatt hjemme, og det var naturligvis en overdrivelse, men det var varmt. En gang ville jeg sykle på butikken og kjøpe noe, men jeg snudde nede på gaten, det gikk ikke ann, jeg kom tilbake og la meg ved siden av ham i senga. Han hadde knapt merket at jeg ikke var der. På slike dager gikk vi ikke ut før kvelden. Vi gikk ut i t-skjorte og sommerkjole. Av og til syklet vi, av og til gikk vi. Vi spiste mat ute for vi orket ikke å stå på kjøkkenet med ovnene på og bli enda mer varme. Vi satt ved slitte bord på shawarmasteder og spiste falafel med chilli og drakk øl mens han fortalte at falafelen i Malmö visstnok var kjent for å være veldig god, - backpackerkunnskap, sa han som aldri har vært backpacker selv, og så foreslo han at vi en dag skulle dra på tur dit. Det var bare tre kvarter unna med toget. Eller han tekstmeldet med mobiltelefonen eller leste i en avis og jeg rørte rastløst rundt i skålen med chilli som stod på bordet. Nå er det til å holde ut, sa han hver kveld.

En av de uutholdelige varme dagene foreslo jeg at vi kunne dra på et museum. Jeg sa at de alltid hadde aircondition på muséer, de vil jo ikke at alle de verdifulle tingene skal bli ødelagte, sa jeg og så dro vi på museum. Jeg sjekket på kartet hvor det var og så syklet vi dit. Det var det geologiske muséet, det var ikke så langt dit, og da vi kom hadde det ikke åpnet ennå så vi satte oss på et sted med skygge og tok oss en røyk i mangelen på noe annet å gjøre og det var egentlig ganske ekkelt fordi det var så varmt, og så åpnet muséet og aircondition hadde de ikke, jeg hadde tatt feil, men vi hadde allerede betalt søtti kroner hver for inngangen, så vi gikk rundt i varmen og drakk iste og så på meteorittene før vi gikk ut igjen og jeg sa ok, kan vi ikke bade da, men han sa han ikke visste hvor det gikk ann å bade og det visste ikke jeg heller, og han sa at hvis jeg ville bade kunne jeg jo bare dra på biblioteket og låne internett for å finne det ut, selv skulle han bare hjem og slenge seg, og jeg ble skuffet av giddeløsheten hans og jeg tenkte at jeg ikke orket å finne ut hvor man kunne bade, for så å sykle hjem og hente badetøy og så sykle videre. Kanskje var det tilogmed så langt vekk, badeplassene, at jeg måtte ta S-toget, og det var jo i hvertfall stress.

Jeg blir med hjem, sa jeg bare, og så syklet vi hjem og jeg så på taket kjempelenge.

Skriveøvelser #12

[...]   Jeg så ut av vinduet, det regnet. Jeg syntes det var jævlig og trist. Det så nesten litt østblokk- land ut, akkurat den utsikten jeg så. Da jeg gikk på ungdomsskolen var vi på klassetur til Polen på høsten. Det så ut der som det gjør i østblokk- filmer, hvor man ser blokker helt like hverandre på rekke og rad og menneskene er triste og ensomme og fattige og himmelen bak er grå, grå, grå. Sånn så det ut nå. Jeg tenkte at denne dagen ikke kom til å bli noe bedre enn det jeg følte akkurat da. Om bare Julia kunne ringe den dagen og, akkurat som dagen før - og dagen før det igjen. Jeg lurte på om det var mest sannsynlig for at hun kom til å gjøre det fordi alle gode ting er tre, eller om det var mest sannsynlig at hun ikke kom til å gjøre det fordi hun allerede hadde gjort det to dager på rad. Jeg så på mobilen hele tiden, hver gang jeg så på den tenkte jeg at jeg kanskje hadde fått en melding uten at jeg hadde hørt det. Det var idiotisk, for hybelen min var så liten at jeg ikke kunne gå noe sted der uten at jeg hørte den, og jeg hadde ikke på musikk. Jeg bestemte meg for å slå på radioen, så fikk jeg en grunn til å sjekke mobilen hele tiden.
   Men jeg ble dritlei av å høre på nyheter og låter jeg egentlig ikke hadde lyst til å høre på akkurat da, så jeg skrudde den av og tok på meg boblejakka. Julia hatet den, hun syntes jeg burde kle meg mer feminint. Kåper for eksempel. Jeg brukte alltid kåper før. Jeg hadde to igjen, en blå en og en besj trenchcoat. Sistnevnte var jo ikke akkurat en kåpe, men Julia ville likt om jeg gikk med den oftere. Det var bare det at boblejakka mi var varmere og mer praktisk.
   Jeg hadde kjøpt den for en hundrelapp av en kamerat som ikke brukte den lenger. Jeg hadde vært på besøk hos han og var full og tatt den på meg da jeg bare skulle ned på butikken og kjøpe røyk. Jeg syntes jeg kledde den også. Jeg stod foran helfigurspeilet han hadde på gangen og syntes jeg så ganske tøff ut. Den var svart med hette med pelskant og var ganske stor, men den satt fint likevel. Også hadde den store lommer nok for alt jeg trengte. Den fikk meg til å se ut som en jente som bare har lånt jakka til kjæresten, og det likte jeg.

   Jeg åpnet vinduet og tente en røyk. Det var egentlig ikke lov til å røyke inne på hybelen, men det dreit jeg i. I det minste åpnet jeg vinduet. Jeg lente meg ut av det og så rett ned på asfalten. Det var ikke så langt ned. Jeg spyttet. Jeg hater når folk spytter, men jeg skulle bare høre på den tiden spyttklysen var i lufta til den nådde bakken. Det tok ikke så lang tid. Som sagt var det ikke langt ned.
   Etter at jeg hadde røyka ferdig, gjorde jeg det samme med sneipen. Jeg hadde et askebeger inne på rommet, men jeg ville bare høre på den tiden i mellom da jeg slapp den og til den traff bakken. Jeg hørte at den traff asfalten og jeg så ned en stund før jeg bestemte meg for å dra på biblioteket og lese om indianere.

   Da jeg kom til biblioteket var det stengt for dagen. Jeg lurte på hvordan det var mulig å unngå å se hvor mye klokka var når jeg sjekket mobilen for meldinger annethvert minutt. [...]

jeg leste i avisen i dag
i en spalte
et dikt

det handlet om
snø

og jeg gikk ned i kjelleren
for jeg mener å huske
at det var der
jeg la
akebrettet
sist

Sander og Louie

Hun sover og ser ut som da hun var liten. Han så henne aldri som liten, de kjente hverandre ikke da, men han har sett det på et bilde og nå er hun syv år igjen. På bildet sov hun med en bok over magen, hun har lest i den og latt øynene glippe. Nå sover hun over en annen bok. Ved kjøkkenbordet. Han kan ikke se hvilken bok det er, antagelig er det en fagbok, for ved siden av ligger en notatbok i A4-størrelse og penner og blyanter og koppen med hester på. Den er tom. Igjen i den ligger en våt tepose. Hvit te, hun drikker visst bare det for tiden.

Louie. En dag skal du sove på et skatoll, tenker han og går bort til henne. Håret hennes er festet i en rotete topp på hodet, små hårtuster har løsnet. Han stryker henne på ryggen, vekker henne mykt. Louie, sier han. Hun ser forfjamset ut. Snur seg, ser på ham. Han lener seg fram, kysser henne på hodet. Du sovnet. Du må legge deg, klokken er 4. Ja, sier hun og tar av seg brillene. Gnir seg i øynene. Hun går inn på det lille badet. Han er på kjøkkenet, tar et glass vann og drikker. Han våknet ikke fordi han var tørst, han våknet og la merke til at hun ikke lå ved siden av ham. Han stod opp for å hente henne.

--

Han sover. Hun har våknet for lenge siden og spist müsli og yoghurt og lest i den tjukke lørdagsavisen. Hun har traktet kaffe og gått rundt med kannen for å spre lukten. Hun synes den er så god, det er nesten bedre å lukte på kaffe enn å drikke den. Sander. Å, hvorfor kan han ikke våkne snart? Han har sovet så lenge. Hun åpner døra til soverommet litt. Kanskje han våkner hvis hun bråker litt på kjøkkenet. Hun kikker i en oppskriftsbok. Kanskje hun kan bake noe. Hun kan bake boller. Hun ser på bolleoppskriften. Hun ser i skapene. Har de alt hun trenger? Hvetemel, melk, gjær, margarin, kardemomme... Hun begynner å bake. Skrangler med skuffer. Han våkner ikke. Hun venter på at deigen skal heve. Hun setter seg ved dataen. Leser blogger. Leser en fin tekst om hundevalper, lillesøstre og kakao med bringebærsmak. Ser på bilder. Ser på bilder av søte jenter i parker, rosa drinker og gulkledde trær. Hun vil ut og se på ordentlige gulkledde trær. Kan han ikke våkne snart? Sander. Hun vil at han skal være med. Hun hvisker navnet hans. Hun ser på deigen, hun kan rulle boller av den nå. Hun tar mel i hendene, ruller boller og putter dem i ovnen. Hun skrur på radioen. De snakker om politikk. Lukten av boller og kardemomme siver ut i rommet som både er stue, spisestue og kjøkken på én gang. Det er dét rommet, badet og soverommet. Hun er her og han er i soverommet. 



Hun smaker på bollene. De er varme og gode. Hun tar en i hånden. Den lukter kjemegodt. Hun tar den med inn på soverommet. Sander ligger under dyna. Når var det han kom hjem i natt som gjør at han sover så tungt nå? Hun legger seg ved siden av ham, bak ryggen hans i skje, hele kroppen hennes kjenner hans. Hun tar bollen foran nesen hans. Sander, hvisker hun og borer nesa og ansiktet sitt inn i nakken hans. Lukter på ham. Kysser på ham. Ser på fregnene hans. Hun elsker hver og en av dem. Våkn nå, Sander. Han smiler. Han er våken, har vært våken siden hun kom inn døren. Hadde hun lagt seg ved siden av ham på den andre siden hadde hun sett det. Sander, hvisker hun igjen og tar en bit av bollen. Louie, svarer han.

---

Jeg skrev denne teksten til en liten skrivekonkurranse hos Photographs and Imaginary Pixies, og jeg vant! Oppgaven var å skrive om noe umåtelig vakkert, og det var litt vanskelig, for det kan kanskje bli litt klissete og det vil jeg jo ikke, i tillegg til at jeg for tiden befinner meg i en litt mer destruktiv skriveperiode og helst vil skrive om død og fordervelse. Anyways, hvis noen vil gi meg (konstruktiv) kritikk, kom med det. Jo verre, jo bedre!

Skriveøvelser #11

[...]

Jeg var ikke noe trøtt, så selv om jeg skulle ta flyet tidlig neste morgen la jeg meg ikke. Jeg plasserte eplene jeg hadde kjøpt på rekke og rad på skrivepulten. Først prøvde jeg å stille dem etter hverandre etter hvor store de var, men de var så like i størrelsen at jeg ikke gadd det likevel. Jeg stilte dem bare på måfå etter hverandre.

[...]

Jeg tok opp tomatene og stilte også dem på rekke og rad, foran eplene. Så åpnet jeg vinduet og satt i vinduskarmen mens jeg prøvde så godt jeg kunne å blåse røyken ut i natteluften istedenfor inn i hybelen. Jeg lurte på om det var noen som så meg, om det var noen andre som leide hybel i samme bygning som meg som visste at det ikke var lov til å røyke her og så at jeg gjorde det. Eller om de og gjorde det samme, men at jeg aldri hadde sett det. Kanskje noen av dem til og med hadde kjæledyr inne på hybelen, og da tenkte jeg at det ikke kunne ha vært en hund, for en hund hadde hatt for lite plass og måtte ut og inn av bygningen hver gang eieren skulle gå på tur med den. Kanskje eieren gjorde det på nattestid, i så fall burde jeg ha sett det, og det hadde jeg jo ikke, så jeg slo tanken fra meg. Jeg tenkte at kanskje det var noen som hadde en katt, de var litt lettere å holde skjult. Jeg tenkte på en bok jeg hadde lest hvor hovedpersonen bodde i New York og hadde en innekatt som aldri fikk gått ut annet enn på terrassen. Jeg tenkte på hvor kjipt det var for den katten, eller på om den kanskje syntes det var helt ok.

Jeg lurte på om jeg hadde kunnet trives i en så stor by som New York. Jeg tenkte på hvor mye jeg hatet øde plasser uten mennesker rundt meg, og at det var et paradoks siden jeg stort sett ikke kan utstå de fleste mennesker og at jeg ofte er redd for dem også. Jeg tenkte at jeg sikkert ikke hadde trivdes bedre i New York enn der jeg var.

Jeg tok opp eplet som lå til høyre, nærmest vinduet, og spiste det, før jeg tok tomaten som også lå nærmest vinduet og spiste den også.

Skriveøvelser (slakt ønskes) #10

[...]


Tilbake i byen dro jeg med meg bagasjen inn på en 7-Eleven og kjøpte en varm kaffe. Jeg tenkte ikke noe over at jeg gjorde det, jeg hadde egentlig ikke lyst på kaffe. Så drasset jeg med meg bagasjen ut av stasjonen. Jeg trakk inn den friske, skarpe luften og satte meg ned på trillekofferten. En uteligger kom bort til meg og ba meg om å passe på, så ikke kofferten knakk. Jeg bare lo av det, og han lo også og spurte om jeg hadde en sigarett og om han kunne få de siste skvettene av kaffen. Jeg gav ham en sigarett og hele kaffen som jeg knapt hadde tatt noen slurker av og han takket. Jeg spurte om han hadde lyst på smørbrød også, jeg hadde noen som mamma hadde smurt til meg i all hast før jeg dro, og det ville han gjerne. Jeg tok dem opp av veska og gav dem til ham, han takket meg enda mer, og jeg sa at det ikke var noen årsak. Jeg ble sittende der en stund mens uteliggeren spiste smørbrødene og drakk opp kaffen mens han snakket om julen generelt. Da han skulle tenne opp sigaretten spurte han meg om jeg hadde fyr, så jeg tok opp lighteren og tente på sigaretten for ham. Han kalte meg en juleengel og ønsket meg godt nytt år, og jeg svarte takk, det samme, før han gikk av sted. Jeg ble sittende oppå trillekofferten min en stund til og så på trafikklysene som skiftet lys fra grønn til gul til rød og tilbake igjen, og det som gikk fra grønt til rødt og tilbake igjen. Gang på gang. Jeg tenkte at jeg var litt av en juleengel, jeg som hatet julen, og at det var godt den var over nå, og jeg tenkte at det kom til å være flere juler. Det kom til å bli flere år, det kom til å bli flere bursdager, mandager, tirsdager, onsdager, fester, familiemiddager, torsdager, helligdager, vorspiel og nachspiel, fredager, lørdager, dagen derpå- er, nyttårsaftener, ferier og søndager. Gang etter gang. Om og om igjen. Jeg følte at hele livet gikk i en sirkel, ikke på en fin Løvenes Konge-aktig måte; at vi er løver og at nå vi dør blir kroppene våre til gress som antilopene kan spise og at de igjen blir mat til nye løver, men som om livet var en hund som jaktet på halen sin, og jeg var kjeven som aldri fikk bitt halen. Bortsett fra at jeg ikke hadde noe spesielt ønske om å nå halen, det var bare hunden som var dum og hadde fått det for seg og jeg kunne ikke gjøre noe som helst med det.

Jeg reiste meg og begynte å gå hjem med trillekofferten på slep.



[...]

Skriveøvelser (slakt ønskes) #9

[...] Jeg våkner av meg selv og tenker (som jeg alltid gjør når jeg våkner av meg selv) at klokken sikkert er rundt 12-13-skiftet. Jeg ligger der en stund, tenker mye på hvis og hva om før jeg innser at jeg bare må stå opp. Jeg reiser meg forsiktig, prøver å lage så lite lyd som mulig, setter først det ene benet i gulvet (venstrebenet), så det andre, fisker opp strømpebuksene som ligger en armlengdes avstand borte på gulvet, -tatt av i rask fart kvelden før, liggende i en sammenkrøllet klump helt til nå-, jeg drar dem på meg, fortsetter å være så lydløs som mulig. Jeg lurer på hvor BH-en min er, jeg ser den ikke, så jeg går ut på gulvet, sitter på huk mens jeg løfter opp en bag som ligger slengt og finner dem under der, for et rot, tenker jeg i det jeg setter på stroppen. Fort, fort! Jeg hører et gjesp bak meg, fra sengen selvfølgelig. Goddammit. Jeg hører at han beveger seg. Faen, hvorfor har ingen av dem sovehjerte? -Mmm, hvor mye er klokka? -Jeg vet ikke. -Har du en røyk? -Ja. Skjønner ikke hvorfor jeg sa ja, for han står opp og vi går ut sammen, ut på bakkeplan. Jeg vet jeg ser forferdelig ut, for jeg har gnidd meg selv i øynene uten å se meg selv i speilet, jeg bare vet at det er masse sminke klint rundt i trynet mitt. Jeg kunne ha gått inn på badet mens han tok på seg klærne, men jeg gjorde det ikke. Baderomsinngangen kunne sees fra hvor han stod, jeg ville ikke han skulle se at jeg så på meg selv. Jeg rekker ham en sigarett og tar selv en mens jeg hutrer og brer den marineblå kåpen min tettere rundt meg (men det hjelper ikke, jeg fortsetter å hutre). Han har ikke lighter, han sier det ikke, bare liksom venter på at jeg skal rekke ham en. Jeg rekker han den ikke, bare tenner på sigaretten hans før jeg tenner på min egen. Vi sier ikke så mye til hverandre. Jeg ser ikke noe særlig på ham heller. Tenker at jeg burde lære noen ninjatriks, lære å bli en skygge, så hadde jeg ikke vekket ham og sluppet denne pinlige stillheten. Jeg blir nesten sint på ham når jeg tenker etter. Kunne han ikke latt som han fortsatt sov, eller elsker han slike pinlige stillheter? Er det ikke like fælt for ham som for meg? Han gjør ikke så mye for samtalen han heller akkurat. Si noe. Han sier ikke noe, i stedet kommer det en jente med langt, askeblondt hår ut døren og tenner seg en røyk hun også. Hun går i kledd en kort, grå ullkjole, viser hennes lange ben (i sorte strømpebukser, det er for kaldt for noe annet), ligner på en eller annen modell jeg har sett så mange ganger, men aldri husker navnet på. En mindre pen versjon, riktignok, men fortsatt pen. Eller, kanskje det er nettopp pen som er ordet; jenta foran meg er pen, mens modellen er vakker. Han spør henne om hun vet hvor mye klokken er. Jeg lurer på om de kjenner hverandre, de bor jo i samme bygning, han ser henne sikkert hver dag. De hilste på hverandre med et nikk da hun kom ut av døren. Hun bor sikkert i første etasje (eller andre) siden hun går ut hit for å ta seg en røyk og ikke ut på en av fellesverandaene. Hun svarer at klokken er tidlig på formiddagen. Det er det hun sier. Tidlig på formiddagen. Hun sier ikke noe klokkeslett, hun vet ikke noe circa en gang. For alt hun sier kan klokken være både 10 og 12, hva er tidlig på formiddagen? Men han sier Faen uansett, tidlig på formiddagen er tydeligvis for tidlig for ham uansett om det er 10 eller 12. Jeg unnskylder meg, sier at det ikke var meningen å vekke ham. Han svarer høflig, ja, tilogmed oppriktig tolker jeg det som, at han ikke mente det på den måten. Jenta er uberørt, ser bare ut på gaten, forbi oss. Ingen biler, ingen sykler, ingen gående, det er en alminnelig søndag. Grå. Enda jeg ikke vet hvor mye klokken er sier jeg at jeg må gå fordi jeg vet om en buss, og jeg skjønner hvor dumt det er rett etterpå, men det er too late, vi sier hadet uansett, ikke noe mer enn det. Jeg er lettet i det jeg går og når jeg kommer så langt at jeg vet han ikke kan se meg lenger (om han fortsatt står der), stopper jeg og liksom gisper etter luft, ikke akkurat bokstavelig, men på en måte. [...]

Skriveøvelser (slakt ønskes) #8

Burn out/fade away

Hun satt på bussen da hun fant ut at hun ville anonymisere seg. Sånn utseendemessig stakk hun ikke ut i mengden, selv om hun godt kunne ha vært litt lavere, håret kunne vært litt gråere, ja, mye gråere, håret hennes var jo ganske oppsiktsmessig blondt, litt løvemanke, veldig flott hadde noen sagt til henne, men det var ikke det som var det viktigste. Hun ville bare trekke seg tilbake fra det såkalte åndsliv. Hennes. For ofte i det siste hadde hun sagt ting til folk, ikke randoms, vel, joda, tilfeldige folk også, men først og fremst til gode venner, for så, i det hun ble alene, angret seg. Som om hun hadde gitt noe av seg selv hun ikke ville gi bort. En kan sammenligne det med en som har debutert seksuelt i fylla, ja, ikke alle angrer, selvfølgelig, men du kjenner historien: en altfor ung jente debuterer i fylla med helt feil person og angrer, skulle ikke gjort det, eller rett og slett en one-night-stand. Ja, det siste der beskriver det bedre, for det kan skje om og om igjen, i motsetning til en debut, som naturligvis bare skjer én gang. Hun hadde nemlig ikke tall på hvor mange ganger hun følte hun hadde sagt ting hun ikke burde si.

Ingenting var flaut og fikk henne til å rødme, eller, om så skjedde rullet hun det bare bort som man med en klisterrull tar vekk dotter fra klær, hun var faktisk ganske flink til det. Å vippe henne fra pinnen var rett og slett en vrien sak. Ikke var hun frekk heller, ikke i den grad at andre ble fornærmet for en lengre periode av gangen i hvertfall, nei, stort sett var hun bare sjarmerende. Rene sjarmtrollet. Nei, hennes ønske om å anonymisere seg var et rent egoistisk ønske, det dreide seg kun om henne selv, ikke om verken andre eller hva andre måtte tenke om henne.

Å farge håret var en tanke som dukket opp der hun satt nesten bakerst på bussen, men hun slo det fort fra seg. Det ville vært som å gå rundt med et skilt som fortalte "Ser du noe annerledes med meg?". Hun ville ikke være annerledes, hun ville for all del ikke være annerledes, nei, nei, nei. Hun skulle bare være anonym.

Egentlig hadde hun vært anonym det meste av livet uten å vite det selv. Det var bare de siste par årene hun ikke hadde vært det. Kanskje ikke så lenge en gang, kanskje det bare hadde vært noen måneder, hun husket ikke helt når det begynte. Hun forstod seg ikke på disse menneskene som klarte å sette tidspunkt for når ting i livene deres begynte, og for ikke å snakke om dem som kunne nevne begivenheter som forandret alt! Men... nei, det var noen andre mennesker, hun hadde ikke noe med dem å gjøre, de ble jo forstått, ble de ikke? Klart ikke med en gang, men etterhvert. Hun hadde ikke forstått at hun ventet på etterhvert før nå, på bussen som hun snart skulle komme til å stige av, deretter gå hjem og pusse tennene foran speilbildet sitt; en tilsynelatende kjedelig vane som de fleste gjør uten å tenke over, men som for noen er så vanskelig at det blir et mål å klare det, først en gang om dagen, så to, men dette visste hun selvsagt ikke noe om ennå, så når hun kom til å legge seg i senga etter kveldsstellet den kvelden, ville hun fortsatt klare å sovne.

Beat me up and smash my new tv

Det kryper en edderkopp rundt på pulten og hun sitter i kontorstolen med en blyant i hånden og drikker solbærte fra en grønn kopp med gule katter på. En kvinnestemme synger på fransk og på korktavla på veggen henger en tusjtegning av en knallrosa, flygende gris, en svær hval og en elefant med klær på, brukte konsert- og kinobilletter og et svart/hvitt postkort av Eiffeltårnet. Et Nylon-magasin med en California Sweetheart på forsiden ligger slengt bak laptopen, foruten røde blyanter, en kopp med lilla blomster på og en inntørket tepose klistret oppi, en dvd; Duften av grønn papaya om morgenen, enda flere gamle kinobilletter, en grønn og gullfarget kontorlampe av den klassiske kontortypen, en slitt diktsamling av Anne Sexton, en mp3-spiller og hodetelefoner med kabler rotet sammen i knuter, brev i en konvolutt; adressen skrevet med snirklende håndskrift som ville sett mye finere ut hadde avsenderen skrevet med fyllepenn og ikke en alminnelig, blå kulepenn, en syvende sans i lysebrunt skinn, en rød rose hun fikk fra en fremmed herremann med altfor tynne ben (den er vissen og tørr nå), en teiprull, noen mynter med den engelske dronningen på (antagelig fra en reise til England), kiwiskall og en teskje, flyer til en hipsterfest, pistasjenøttskall, en åpnet tyggispakke i sølvfarget papir og rett fremfor henne: en uferdig tegning.

Skriveøvelser # 7

dd
Viskebort

Alt jeg husker fra ungdomsskolen er klamme hender og bakerste rad, ved vinduet. Jeg skjønner ikke det med vinduet, jeg kan jo ikke huske utsikten. Jeg likte riktignok å betrakte, det gjorde jeg mye av på den alderen, men hva var det å se ut på der? En stygg, asfaltert skolegård og mennesker jeg bare hadde forakt for. Selv det store treet som stod der i midten og raga i den lille asfaltfrie flekken midt på så trist ut. Som en ensom gullfisk i en glassbolle med kun vann i, ingen andre fisker, ingen planter (godt de har den hukommelsen de har, sånn at de ikke husker om de faktisk var ensomme eller ikke for en halvtime siden). Jeg kan heller ikke huske hvordan klassekameratene mine så ut. Eller, det hender jeg av og til treffer på en av dem på gaten, men det er alltid de som kontakter meg først (og om jeg så hadde sett dem først, hadde jeg uansett ikke gått bort og sagt 'hei'). Jeg husker dem da. Jeg traff på en av dem forrige uke. Marlene. Hun så ut som seg selv, bare litt mer voksen. Og med begynnende rynker. Men det var vel ikke så rart, hun var også oransj, brukte sikkert mye tid solarium. Jeg lurer på om hun følte seg fin der hun smilte overblid i den tighte, svarte kjolen og med brune skinnsandaler, sånne som alle har akkurat nå. Ordvekslingen vår var ikke spesielt interresant, en av de vanlige jeg kunne utenatt slik at jeg bare kunne sette talen min på autopilot. Selv tenkte jeg på den gangen vi skulle tegne portrett av hverandre i kunst og håndverktimen på skolen og jeg måtte tegne henne. Vi hadde en lærer i det faget som var fryktelig nøye på at hun skulle bestemme hvem som skulle arbeide sammen, hun ville ikke ha vennegjenger og klikker, og jeg burde nesten sende henne et takkekort for det, for på den måten skånte hun meg fra å stå der alene etter at alle andre hadde samlet seg i grupper seg i mellom, eller i par, og jeg var den eneste som var igjen. Uansett, det var nå det med portrettet, jeg tegnte Marlene, jeg skalv på hendene lenge før jeg grep tak i den nyspissede blyanten. Marlene var irritert, hun ville ikke jobbe med meg (det var stupid og ulogisk tenkt av henne å la irritasjonen gå ut over meg, som om det liksom var en gave for meg å få jobbe med henne), ville bestemme selv hvem hun skulle jobbe med, alt skulle være fnising, hele tiden. Jeg skalv på hendene fordi jeg ikke kunne tegne, jeg var redd hun skulle bli fornærmet over den stygge tegningen jeg visste jeg kom til å tegne. Vi hadde tegnet portrett skoleåret før også, portrett i profil. Jeg tegnet en annen klassekamerat da. Ann/Ane/Anne/Anna/jeg vet ikke, jeg husker bare at jeg tegnet den profilen, og hun ble så sur etterpå, dette ligner ikke, sa hun, og jeg kunne lese tankene hennes: Hvis du er fornøyd med dette skal du få svi, for da betyr det at du synes det ligner, ergo jeg er stygg. Hva Marlene sa etter at hun så min tegning av henne husker jeg ikke, alt jeg husker er før. Hvordan jeg måtte viske og viske, jeg husker tilogmed viskelæret, en rektangelformet nikotinhvit firkant med bilde av eiffeltårnet på, og ordet PARIS nedenfor, hvordan S-en forsvant i løpet av timene jeg prøvde å skissere henne, hvordan det tykke tegnearket ble styggere og styggere, hullete, det ensomme treet bak henne (vi satt ute, det var tidlig på skoleåret), blyanten som ble buttere og buttere, at jeg ønsket meg en liten vind som kunne rive med seg arket i vinden - fortere enn jeg greide å løpe (og det var ikke å be om mye, jeg løp ikke særlig fort) og Marlene, hun kom ikke til å løpe, for hun gav vel faen i om jeg fikk 1-er fordi jeg ikke hadde noe å levere inn, det lange håret mitt som falt ned over øynene mine (jeg satte aldri håret opp). Brak. Hun hadde stilt meg et spørsmål jeg tydeligvis hadde svart ja eller nei til, et skikkelig H-spørsmål. Hun så rart på meg og jeg unnskyldte meg, si det igjen (med en falsk undertone av vær så snill), hvor jeg bor, egentlig? Jeg svarte hvor jeg bodde. Det ble kleint og stille noen sekunder for mye, jeg er så vant til det at jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg tror det stresset Marlene ut, for hun så plutselig på håndleddet sitt og måtte gå, hadde det travelt, sa hun. Vi sa hadet, sees vel en gang, og jeg så plutselig for meg at hun skulle hjem og hoppe på trampoline fordi jeg, i det jeg så henne forsvinne ut av butikken (vi var på et kjøpesenter), kom på at hun drev med turn da vi gikk på ungdomsskolen, hun skulle alltid vise hvor myk hun var i gymtimene hvor jeg som oftest satt på en benk fordi jeg liksom hadde glemt gymtøyet eller fått med meg en melding hjemmefra om at jeg var sånn type syk at jeg kunne gå på skolen, men ikke drive fysisk aktivitet, i stedet var jeg dømt til enda mer betraktning. Jeg hatet det (men ikke like mye som å faktisk gymme selv). Jeg var redd for ballene som ble kastet rundt, innebandykøller, den jævla tingen man tar løpefart mot, legger hendene på og hoppe over, bommer, ekle grønne matter, knall og fall, hoppende hestehaler, pubertetssvette, æsj. Nesten like ekkelt som de utallige syn av Marlene i bro, noe jeg husker klinkende klart. Det er alltid sånn hver gang jeg møter en av dem. Bryter seg inn i tankerekken min i ukesvis fremover. Jeg kan ikke fordra det, jeg vil helst ikke huske noen ting. Ønsker at jeg kunne stryke tre år ut.

Skriveøvelser #6

hemmelig ord her
Det var i går

Musikken høres ut som vann i bevegelse, ikke vann i voldsom bevegelse, men som ringer i vann eller en liten bekk. Jeg hører på den alene, du er ikke her. Jeg begynte å lese på boken du gav meg fordi du mente jeg leser altfor mange ubetydelige bøker, men den var så kjedelig at jeg måtte legge den fra meg. Jeg tar frem askebegeret i stedet, det er helt tomt og har ikke vært brukt på lenge, jeg røyker jo nesten aldri når jeg er sammen med deg. I vaskemaskinen nede i kjelleren ligger hvite laken og blir rene. Jeg skulle ønske det var sommer og jeg kunne hengt dem på snoren ute og vi kunne sovet i rene lakener tørket under solen og med vinduet åpent. Men du er ikke hjemme, vi har ikke sett hverandre på over et døgn, posten (som for det meste er regninger) ligger på kjøkkenbordet, vi har ikke ryddet der siden vi spiste frokost i går. Klærne mine roter også til, jeg slang dem visst av meg med en gang jeg kom hjem fra festen i går kveld (det var Emilies bursdag og veldig mange glass med vin). Jeg går og lukter på dem, de lukter festen og jeg slenger dem i skittentøyskurven på badet. Den er litt stor, skittentøyskurven, litt for stor for badet vårt. Jeg skal kjøpe en ny en. Jeg stiller meg foran speilet og begynner å nappe øyenbrynene mine, det gjør vondt og øynene blir blanke, men jeg liker det likevel. Så tenner jeg meg en ny sigarett og sjekker om det har blitt postet noe nytt på bloggene jeg følger med på, jeg har laptopen i fanget og det er her musikken kommer fra. Jeg plugger aldri i høytalerne fordi jeg alltid flytter på meg og laptopen, en gang bare ristet du på hodet og sa at hvis jeg var fornøyd med denne lyden, så værsågod.

Skriveøvelser #5

Ikke alles tid

Jeg åpner vinduet og jeg lukter at det er vår, jeg husker at det var like stille hver morgen som nå, hvordan jeg gikk frem og tilbake i leiligheten, jeg var så distré, eller jeg ble distrahert av noe eller noen, av og til gikk jeg ut døren uten å ha pusset tennene sånn at jeg måtte gå opp trappen igjen for å gjøre det, eller jeg glemte det helt fullstendig. Andre ganger glemte jeg å legge brødet i plastikkposen igjen etter at jeg var ferdig med frokosten, ikke at det gjorde så mye, brødene ble sjeldent spist opp før de ble tørre likevel. Jeg husker alt sånt nå, jeg gjør alt i samme rekkefølge hver dag. Jeg åpner vinduet og finner meg noe å spise, stillheten nå er uutholdelig og jeg har sluttet å gå i kjoler, det er bare stress når de blafrer i vinden. Jeg har lyst til at det skal være like lett å sette seg ned på en benk og skrive igjen, men det blir det ikke. Jeg tenkte at jeg skulle klare det etterhvert, gi meg noen uker, men det gikk ikke. Stopp, nå er dine tanker i en glassboble, jeg kan se dem, men hele boblen er forseglet. Det føles litt ut som sånne grå dager, ikke sånn at tankene er grå, men når himmelen er grå og ser lav ut, som et tak over nabolaget ditt eller hvor enn du måtte være, og det føles ut som om akkurat der du er akkurat da er det eneste stedet i verden som eksisterer.

Skriveøvelser #4

Romjul

Jeg sitter på en av kaféene i sentrum og drikker kaffe med Morten (endelig! Jeg har ikke truffet ham siden i mai). Han forteller om hvordan det er å bo der i Paris (han flyttet dit i sommer) og jeg skulle ønske jeg også bodde der. Istedet bor jeg i dette hølet hvor alle kjenner alle, jeg kan ikke gjemme meg bort, jeg kan ikke gå på kaféer og spise croissanter uten at jeg møter noen jeg kjenner. Det er spesielt irriterende nå i jula hvor gamle kjente som ikke lenger bor her er hjemme til jul. "Å, hei, hvordan går det? Ja, hva driver du med for tiden?", og jeg må dikte opp noe fordi jeg er lei av å si at jeg jobber i en bokbutikk, for det har jeg allerede sagt i tre juler, og at jeg bor i en leilighet på feil kant av byen. Morten snakker og om studiet sitt, han går på en fotoskole, og selv om jeg er glad på hans vegne, dør jeg litt inni meg fordi han er på vei mot noe, mens jeg fortsatt er her og ikke en gang vet hva jeg vil. Hvis jeg hadde vært fornøyd med det, hadde det ikke gjort meg noe, jeg kjenner flere folk som er fornøyd med å bo her og sånt, men jeg har en konstant følelse av at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Det er derfor jeg aldri får møblert leilighetene jeg bor i før jeg flytter inn i en ny en. Jeg gjør det aldri fordi jeg vil være klar til å flytte meg med en gang om det skulle dukke opp noe annet.

Jeg nikker og smiler og later som jeg hører godt etter på hva Morten har gjort på skolen (og jeg må komme og se på noe av det han har fotografert, sier han), men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Tankene mine er et annet sted og jeg ser mer på ham enn jeg hører. Jeg legger merke til at han kaster litt på hodet hver gang panneluggen faller over øynene hans - jeg hadde helt glemt det. Ubevisst strekker jeg hånda mi etter røykpakken min på bordet, og han spør "Skal du ha en?" og rekker sin røykpakke til meg før jeg selv rekker å ta notis av at min pakke er tom. Jeg ser på han og det er som tiden står stille i noen deler av et sekund (det føles lengre!) før jeg sier "Ja, takk!" og fisker ut en røyk av pakken han rekker meg.

"Det kommer nok", sier Morten bare når jeg har fortalt at jeg ikke vet ennå hva jeg skal (det var jeg som sa hva jeg holdt på med for tiden - uten at han spurte meg først). Servitøren dukker opp ved bordet vårt og spør om vi skal ha noe mer og jeg bestiller en kaffe latte med hasselnøttsirup, mens Morten bare skal ha påfyll av kaffen, men jeg angrer i det hun går sin vei og det er for sent å rope etter henne der hun (og den blonde hestehalen hennes) spretter inn i kaféen (Morten og jeg sitter ute selv om det er desember, og vi fryser ikke, det er som om våren kom med en gang solen snudde), jeg vil be om en meny for jeg er sulten. Jeg pleier sjeldent å spise ute, jeg har ikke råd til det, men jeg synes det er hyggelig å sitter her med Morten og jeg vil nødig dra hjem allerede for å spise.

Jeg spør ham når han skal tilbake til Paris, kanskje han vil være med på nyttårsfesten til Silje, men han sier at han skal tilbake til Paris før det, faktisk sier han at han skal hjem til Paris. "Å", sier jeg, "Ja, da så" og det kommer en meldingslyd på mobiltelefonen hans som ligger på bordet. Han tar den opp og begynner å lese. Jeg ser ut på gaten og ser folk gå og gå, jeg synes ikke folk ser mindre stresset ut nå i romjula enn før. Kanskje de har fått gavekort de vil bruke opp, kanskje de skal bytte noe de fikk som de enten absolutt ikke vil ha eller i noe de vil ha mer.

Han legger fra seg mobiltelefonen på bordet igjen og tar seg en ny røyk. Jeg snur ansiktet vekk fra gaten og ser på han. "Nyttårsaften i Paris, så gøy", sier jeg og nikker, jeg vet ikke hva annet jeg skal si.

Skriveøvelser #3

Regnbue

-Jeg synes kanskje du burde tenke over det, sier hun der hun sitter bak bordet med papirer og mapper foran seg og jeg lurer på hvordan hun kan tro at hun kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. Jeg forklarte alt til ei annen dame for noen uker siden (de lignet på hverandre), hun nikket og hmm-et og sa hun forstod meg, men jeg skjønte det etterpå at hun ikke gjorde det, hun bare lot som. Jeg synes av og til folk er så vanskelige, hvorfor later de som så mye? Kunne hun ikke bare si til meg at hun ikke trodde på meg, at hun syntes jeg var en skikkelig dramaqueen og at det var helt unødvendig av meg å komme tilbake? Jeg vet at det må ha vært noe sånt hun tenkte, for jeg er flink til å lyve samtidig som jeg ber om å bli trodd på. Jeg kan liksom aldri bestemme meg for om jeg vil forsvinne ut av tankene til folk eller om jeg vil være i midten av alles oppmerksomhet. Jeg løy og jeg var ærlig, men alt hun trodde på var løgnen, så jeg gikk aldri tilbake. Istedet bestemte jeg meg for å klare meg videre på egenhånd likevel, men jeg klarte ikke det heller og jeg falt og trengte en håndstrekning, nei, mer enn det, jeg var jo helt borte en liten stund før jeg havnet her.

-Jeg har tenkt over det før, svarer jeg og ser ned på skoene mine, hvite tøysko som har blitt grå av skitt og våte fordi jeg har gått ute i de små dammene og de ikke har rukket å tørke før jeg havnet på dette besøket. Jeg gnir skoene mot hverandre som en sjenert skolepike, mens jeg tenker på at jeg helst vil slippe å velge selv. Jeg skulle ønske noen andre kunne ta valgene for meg.

-Hva bestemte du deg for da?, spør hun meg og jeg sier at jeg har snakket med den andre damen et par ganger, men at jeg ikke ville snakke med henne mer etter det for jeg følte at hun bare nikket og smilte og skrev setninger på papirer til meg som om jeg var et lite barn. Fortsatt ser jeg ned på skoene mine, og jeg skjelver littegranne, for jeg føler at alt kan komme i reprise, damene likner jo tross alt på hverandre, og det har jeg ikke lyst til. Jeg skulle ønske jeg kunne spole fort frem, jeg vil bare hjem nå, hjem og legge meg under dyna på rommet mitt og ikke stå opp før ihvertfall i morgen. Men det er ikke sånn det foregår, jeg er såvidt til stede når hun nikker og sier jaha før hun tar en pause fra pratingen, likevel kjenner jeg at jeg blir klam på hendene og jeg ser opp på henne og venter på hva hun skal si nå. Det tar en evighet, og hadde dette vært en annen gang, et annet sted hadde jeg kanskje sagt noe mer fordi jeg hater slik stillhet, men denne gangen klarte jeg ikke å si noe, jeg tenkte plutselig på den lyseblå silkekjolen som hang på veggen min før, den jeg hadde kastet nå fordi jeg i et øyeblikk syntes den var stygg, og det var tull, selvfølgelig var den ikke det, jeg hadde jo latt den henge på veggen nettopp fordi den var så fin, det var den fineste kjolen min. Men da jeg skjønte hva jeg hadde gjort og skulle ut og hente den hadde jeg ikke funnet den igjen og nå hadde jeg ingen lyseblå silkekjole mer.

-Hører du etter, Lilli?, hører jeg henne si, og hun høres streng ut, - Tenkte du på noe annet?
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg tenkte jo på noe annet, hun har rett, men jeg kan jo ikke svare det. Jeg mumler at nei, jeg hører etter, men hun tester meg og jeg kan ikke svare på hva det var hun nettopp sa. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vil bare gå, og det er nettopp det jeg gjør. Jeg reiser meg opp, jeg sier at jeg vet faktisk ikke hva jeg vil, at jeg ikke vet noen ting og at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få vite det i morgen heller. Og når jeg kommer ut og tråkker med skoene på asfalten, ser jeg opp på himmelen før jeg går hjem.

Skriveøvelser #2

Pause

Hun, jenta med den svære blå anorakken og bootsene, stod under det grønne busskuret (det var dekket av grafitti, så helt grønt var det jo ikke) i nesten tre kvarter mens det duskregnet. Det stod ingen andre der, for bussen hadde nettopp kjørt og det var søndag og lenge til neste buss. Hun stod ikke der fordi hun ikke hadde rukket den og heller ikke fordi det regnte (det var vår og ganske varmt, hun hadde lett tålt det). Hun visste faktisk ikke hvorfor.

Hun hadde sovet for lenge i dag. Hun hadde drømt og våknet med panikk og hurtig hjertebank og var lettet da hun våknet, men det varte ikke lenge før hun begynte å lure på det samme igjen. Kom det til å bli en bra dag eller en dårlig? Dagen før var en av de gode. Ja, god og god, det var ihvertfall det beste hun kunne få til. Det var rart det der, hun trodde at alt kom til å bli helt fantastisk, men det hadde blitt ganske mange ulemper også. Hun hadde tenkt at det kom til å bli verdt det, men nå som hun allerede hadde alt dette drittet hadde hun ikke så mye valg lenger.

Hadde hun ikke trukket opp en ny sigarett rett etter hver gang hun var ferdig med den forrige (det var nesten så hun ikke trengte noen lighter, hun kunne bare tenne den neste sigaretten med den hun allerede røyket på), hadde hun kanskje kjent at det luktet friskt av våt jord, gress og asfalt. Det var rolig rundt henne, ikke noe ordentlig støy. Kanskje noen fuglelyder av og til. Hun la ikke noen særlig notis av lydene rundt seg før hun hørte at det klikket og klakket i asfalten. Da så hun ut av busskuret, det var noen som red på en hest. En ganske liten hest var det, litt hvit, men mest grå.

Hun gikk inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet (noen hadde skrevet setningen "Ma er sulten" med bokstavmagnetene på døren). Hun var egentlig ikke noe sulten, hun bare gjorde det av vane. Kikket på hva som var der før hun lukket den og satte seg ved spisebordet og så ut av vinduet. Det var sol ute, kanskje hun skulle gå seg en tur. Det var mindre risikabelt på en søndag, bare hun ikke gikk for langt, men det var lite sannsynlig at hun kom til å gå langt i dag. Hun kjente seg slapp, hun kom ikke til å orke det, så hun kunne trygt gå en tur. Det kom til å bli en kort en.

Klikk-klakklydene av hestesko mot asfalt forsvant sakte, men sikkert, og det ble stille igjen. Hun trakk glidelåsen på anorakken høyere opp (sånn at hun ikke skulle kjenne luft mot halsen lenger) og så på klokken. Hun bestemte seg for å gå hjem igjen.

Skriveøvelser # 1

Akkurat nå

Hun setter seg ned på det neste nederste trinnet på trappen og knytter av seg de røde tøyskoene hun alltid knytter med dobbelknute (slik hun har gjort siden hun var barn, det var så irriterende når de løste seg opp når hun var ute og lekte), og selv om hun har gjort det ørten ganger før og sikkert kunne gjort det i blinde, ser hun på lissene mens hun gjør det, og hun har ikke tenkt til å vike blikket før begge lissene er løsnet.

Han står med ryggen lent mot den dusblå veggen og ser ned på henne. Det lysebrune håret hennes er bustete etter sykkelturen opp dit, det var visst mye vind også, og kinnene hennes er røde og hun ser veldig fin ut, tenker han og legger armene i kors og de er stille, verken han eller hun sier noe. Hun har lagt fra seg skinnbaggen sin på gulvet ved siden av føttene sine og flappen over har åpnet seg litt slik at han ser at hun har med seg den store skriveboken sin, den grønne, den som hun ikke skriver i, hun bare tegner og han skjønner ikke at hun ikke bare kan kjøpe en bok med blanke ark og han har spurt henne om det en gang, men hun svarte at det bare gikk ikke, hun måtte tegne i en skrivebok med linjer og marger.

Hun lurer på om han ser på henne eller ikke (og hun har ikke noe i mot det hvis han gjør det, det er bare fint), men hun retter ikke blikket sitt oppover for å finne ut av det, hun må knytte av seg skoene først, og nå er de knyttet opp og hun reiser seg opp fra trappetrinnet og møter blikket hans og smiler og lener den ene armen mot veggen for å ikke miste balansen når hun skal dra av seg skoene, før hun ser ned igjen mens hun drar av skoen på den ene foten ved hjelp av den andre foten. Han tenker på hvordan han i går tenkte det var noe han skulle si til henne, og at han planla at det skulle skje nå, men han skjønner at det ikke er like lett å gjøre det som å tenke det (han skulle ønske han hadde mer guts), men gjør det noe, han kan jo si det senere, det haster jo ikke, hun har jo ikke tenkt til å dra sin vei med en gang, nå som hun akkurat har tatt av seg skoene.