Skriveøvelser #5

Ikke alles tid

Jeg åpner vinduet og jeg lukter at det er vår, jeg husker at det var like stille hver morgen som nå, hvordan jeg gikk frem og tilbake i leiligheten, jeg var så distré, eller jeg ble distrahert av noe eller noen, av og til gikk jeg ut døren uten å ha pusset tennene sånn at jeg måtte gå opp trappen igjen for å gjøre det, eller jeg glemte det helt fullstendig. Andre ganger glemte jeg å legge brødet i plastikkposen igjen etter at jeg var ferdig med frokosten, ikke at det gjorde så mye, brødene ble sjeldent spist opp før de ble tørre likevel. Jeg husker alt sånt nå, jeg gjør alt i samme rekkefølge hver dag. Jeg åpner vinduet og finner meg noe å spise, stillheten nå er uutholdelig og jeg har sluttet å gå i kjoler, det er bare stress når de blafrer i vinden. Jeg har lyst til at det skal være like lett å sette seg ned på en benk og skrive igjen, men det blir det ikke. Jeg tenkte at jeg skulle klare det etterhvert, gi meg noen uker, men det gikk ikke. Stopp, nå er dine tanker i en glassboble, jeg kan se dem, men hele boblen er forseglet. Det føles litt ut som sånne grå dager, ikke sånn at tankene er grå, men når himmelen er grå og ser lav ut, som et tak over nabolaget ditt eller hvor enn du måtte være, og det føles ut som om akkurat der du er akkurat da er det eneste stedet i verden som eksisterer.