torsdag 30. april 2015

Bøkene jeg leste i april: Skuffelse og begeistring

Tror jeg trygt kan si at lesesperren er over. Det føles bra. I hele fjor føltes det som om jeg hadde bøker opp til halsen og tanken på å lese gav nesten spyfornemmelser. Men sånn er kjærligheten. 






PROSA
1. BUDDENBROOKS av Thomas Mann
2. THE FIRST BAD MAN av Miranda July
3. HVIS DU VIL av Helle Helle
4. THE ISLAND OF EXCESS LOVE av Francesca Lia Block
5. DET RØDE ROMMET av August Strindberg
6. I RINGANE av Kristina Leganger Iversen

7. DET BLIR ALDRI LYST HER av Tina Åmodt
8. DYR JEG HAR KJENT av Cora Sandel
9. MEG, MEG, MEG av Kjersti Annesdatter Skomsvold

POESI
10. SPREDNING av Nils-Øivind Haagensen
11. MANILAHALLEN av Ruth Lillegraven

--

DEN BESTE BOKA
Meg, meg, meg begeistret meg veldig. Aldeles nydelig. Konsentrert perfeksjon. Men jeg må også nevne den herlige romanen Buddenbrooks, selv om jeg ikke likte den like godt som Trolldomsfjellet, som forøvrig er en av mine absolutte favorittromaner. Verden var ikke lenger den samme etter at jeg leste Trolldomsfjellet

Og så leste jeg Dyr jeg har kjent, en koselig, liten sak om dyr som gjorde at jeg begynte å leke med tanken på å skrive om alle dyr jeg har kjent, men som var en tanke jeg måtte slå fra meg like etterpå, jeg husker nemlig en stor andel av alle hester jeg har møtt siden jeg var fem år og nå er det jo eksamenstid og jeg prøver å skrive på noe helt annet. 


DEN KJIPESTE BOKA
Hvis du vil av Helle Helle var den aller største skuffelsen. Av alle de fine bøkene hennes var det denne som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris! Det fatter jeg ikke. Virkelig. Dette er den desidert svakeste av alle bøkene hun har utgitt.

Men selv om Hvis du vil var den største skuffelsen, var det likevel ikke den kjipeste boka jeg leste. En dårlig roman av Helle Helle er likevel mye bedre enn det meste annet. Den kjipeste boka jeg leste må ha vært Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt og I ringane av Kristina Leganger Iversen. 

søndag 26. april 2015

26/04/2015



Hva gjør man når internett har klikka og smarttelefonen har tatt kvelden etter en klam løpetur* og man leser noe fint man egentlig vil instagramme? Prøver å ta bilde av det med pc-en. Men det funka ikke. Snart klikker vi her. Jeg skal melde meg på isbretur på Jostedalsbreen med DNT til sommeren og samboeren min skriver oppgave om krypskyting. Jeg har en teori om at internett bare ikke gidder mer etter gårsdagens tv-serie-maraton (Better Call Saul, Suits, Kampen for tilværelsen). Nok er nok.

Uansett, det fine jeg leste var i Spredning av Nils-Øivind Haagensen.

Og nå har jeg ikke flere bøker jeg har planlagt å lese, jeg må derfor velge fritt fra uleste bøker i bokhylla. Jeg tror jeg skal lese Ute av verden av Knausgård. Selv om det kanskje er litt risikabelt, i og med at det er mindre enn to uker til eksamen. 

Men liv og livet henger sammen. Som en kjemiprofessor sa på en forelesning: "Ikke et vondt ord om økonomi, jus, historie og medisin, men det er jo bare undervitenskaper av fysikk." Jeg vet ikke om noe mer betryggende enn det. 








*Touchskjermen funker ikke etter at jeg løper med den i varmt vær. Den kommer imidlertid til å funke igjen om fem timer. Merkelige greier. 

fredag 24. april 2015

MEG, MEG, MEG av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Selv om Skomsvolds forrige roman, 33, var en skuffelse, var det ingen grunn til å senke forventningene til Meg, meg, meg, en barnebok denne gangen. Jeg er alltid litt skeptisk til bøker myntet på den yngre garde, ofte er de kjedelige og jeg føler jeg virkelig må legge godviljen til for å forestille meg boken fra en yngre persons synsvinkel, og selv da tenker jeg alltid: Men ville jeg virkelig ha likt denne boka hvis jeg var elleve år? For min del er hele premisset falskt. Den jeg er nå er nemlig ikke løsrevet fra den jeg var da jeg var elleve år. Jeg skal ikke måtte gå ut av mitt voksne selv for å dømme en roman skrevet for yngre. Det antyder at mitt elleveårige jeg ikke er like viktig som den jeg siden er blitt. Jeg vet ikke om jeg var helt klar over dette før jeg leste Meg, meg, meg. 

Meg, meg, meg tar nemlig barn alvorlig. Den behandler barn som de individene vi allerede da var. Det er ikke sånn at vi nødvendigvis finner oss selv i tenårene. Ihvertfall ikke jeg. Jeg var meg selv lenge, lenge før det. Alle de tingene jeg ble opptatt av som barn, er de samme tingene jeg liker bedre enn andre ting nå. Hester, matematikk, romaner. Jeg har kanskje vokst av meg barneallergiene mine, men jeg har ikke vokst av meg interessene mine og alt det jeg filosoferte over som 11-åring. Skomsvold skriver altså ikke om et barn, hun skriver om et individ som tilfeldigvis er elleve år.

En dag forleden satt jeg i bilen med en venn og diskuterte tro. Jeg fortalte henne at jeg har visst siden jeg var tolv år at det ikke fantes noen gud, enda jeg har vokst opp i et hjem som ikke tror det samme. Det var altså ikke noe jeg fant ut av i ungdommen. Jeg tenkte over disse tingene på egenhånd som barn, i mange år, før jeg kom fram til det endelige som jeg ikke har veket fra siden. Også Marte i Meg, meg, meg tenker på disse tingene. Noen av resonnementene er selvsagt farget av at livserfaringene og kunnskapen ikke er stor nok, men likevel fullt ut logiske med det grunnlaget elleveåringer har. Noen av dem er også så morsomme at jeg begynner å le der jeg sitter på toget på vei hjem.

- Hva er egentlig vitsen med å gi henne mat? sa pappa,
 sist vi kjørte til hytta på fjellet.
    - Det er bra for pinnsvinene i veikanten, sa jeg, før jeg
 kastet opp for tredje gang.
   - Den enes død er den andres brød, sa mamma.

I romanen begynner Marte å skrive. Hun skriver fordi livet er fullt av bekymringer. Det skal nemlig være sikkert og visst at livet er fullt av bekymringer, selv om man bare er elleve år og vokser opp i et godt og stabilt hjem. Disse bekymringene og følelsene som følger er reelle og ikke til å kimse av. Skomsvold kimser ikke av det i det hele tatt, men behandler dem med den største respekt og humor. Sånn som bare Skomsvold kan.

Tankene mine går til Astrid Lindgren og hvordan hun også skriver med den største respekt for små individer, og det er ingen tvil om at Skomsvold er i samme kategori. Jeg kan levende huske hvordan det var å lese min aller første roman, Mio, min Mio, og etterpå proklamere at jeg skulle bli forfatter. Da var jeg seks år. Det var da jeg begynte å skrive, og det har jeg heller ikke sluttet med siden. Gjenkjennelsesfaktoren i Meg, meg, meg er altså stor. Marte som ber om fred til å skrive og som advarer sine foreldre om at det ikke er en lykkelig historie hun holder på med. 

Jeg håper virkelig ikke at folk lar seg avskrekke av sjangeren boka er plassert under. Meg, meg, meg er nok en liten roman i fysisk størrelse, men i innhold og litterær kvalitet har den alt. Den er rett og slett nydelig. 

onsdag 22. april 2015

Earth Day


Fikk ikke med meg før sent på dagen at det visstnok er Earth Day i dag, men det gjør ikke noe, for hver dag er earth day når man skal bli biolog!

Jeg synes kanskje hester er det vakreste dyret som finnes, hjertet mitt kan finne på å slå en dobbel salto når jeg ser en spesielt fin en, men jeg er like glad i den jævla irriterende myggen, radiolariene som lever i havets frie vannmasser, munkelusene på kjellergulvet, edderkoppene som spinner nett i takhjørnet, ciliatene som lever i vomma på kua og isbjørnene som jeg aldri har sett.

For ikke å snakke om plantene. Jeg er glad i furua, mosene, hver eneste mose som finnes, brennesle, bregner, solsikker, frytler, erteplanter, epletrær, pæretrær. I dag hadde jeg den siste forelesningen og den siste labøvelsen i botanikk for dette semesteret, og jeg skjønner at jeg vet altfor lite. Jeg vet altfor lite om alt. 

Jeg er glad i soppen; hvit fluesopp som gylden kantarell. 

Jeg er glad i bakteriene, de holder meg frisk og fin. 

Det er knapt en løpetur jeg tar uten å tenke på hva cellene mine driver med. Jeg får gåsehud av å tenke på hvordan alt må klaffe for at jeg skal være et funksjonelt vesen. Alle de små, små detaljene i maskineriet, alt sammen.

Andre ganger hjertet mitt kan finne på å slå ekstra fort:
Når jeg leser om atomet.
Når jeg tenker på fotosyntesen. 
Når jeg står på toppen av et fjell og ser utover. 
Når det snør og hele verden er hvit. 
Når jeg sammenligner skjelettet til forskjellige dyr. 

Hvis religiøse mennesker får den samme følelsen når de tenker på Gud eller når de mediterer og praktiserer mindfullness/yoga/etc. som jeg får når jeg tenker på alle disse tingene, da skjønner jeg at folk er er religiøse. 

På fredag bestemte Regjeringen seg for å si ja til dumping av grueavfall i Førdefjorden. Det gjorde mer vondt i sjela enn da det ble slutt med en kjæreste. 

Det går sjeldent en dag uten at jeg tenker på hvor sykt vakker og fascinerende denne verden er, og det slutter aldri å gjøre vondt å tenke på alt det stygge vi gjør med den. Jeg skammer meg på menneskets vegne. Jeg forstår ikke hvordan noen mennesker kan ha så lite respekt. For selv om jeg er et ganske rasjonelt menneske, er denne sorgen en ekte følelse, like vanskelig og tilstedeværende som alle andre sorger. 

Som en venn skrev på Facebook: Jorden er mitt yndlingssted i hele verden!

onsdag 1. april 2015

Alle de bra bøkene jeg leste i mars

PROSA
1. KJÆRE av Linnéa Myhre

2. MI BRILJANTE VENNINNE av Elena Ferrante
3. MIN MOR SIER av Stine Pilgaard

SAKPROSA
4. GIRL IN A BAND av Kim Gordon

---

DEN BESTE BOKA
Det må være Mi briljante venninne.



DEN KJIPESTE BOKA
Ingen av bøkene var noe kjipe! Jeg likte alle sammen - veldig godt.

Jeg har altså kanskje ikke lest så mye denne måneden, men det jeg har lest har vært bra. Nå er det påskeferie og jeg skal bl.a. ha med Hvis du vil av Helle Helle til hytta. Den har jeg gledet meg masse til! Ellers har jeg tenkt til å (is)bade, for det er jeg visst blitt en skikkelig fan av, og lese botanikkpensum og se på moser og lav. Det har blitt litt for mye kjemi og fysikk i det siste, noen ganger er det så mye av det at jeg rent glemmer at det er biologistudent jeg faktisk er. Noe som minner meg på at da jeg nylig bestilte Gyldendals store nordiske flora fra en nettbokhandel, klarte jeg ikke å la være å slenge på en ekstra bok til, nemlig The First Bad Man av Miranda July. Det grugleder jeg meg til. Fordi jeg liker henne så godt når jeg liker det hun lager (film, bøker, kunst etc.), samtidig som det stadigvekk er slik at jeg ikke liker det hun lager. Hun er altså svært lite forutsigbar, i motsetning til Helle Helle, hvis bøker jeg elsker alle som en. Men det er vel bare spennende det. Interessant er det jo definitivt. Men nok bokprat, jeg skal heller lese ut Tina Åmodts Det blir aldri lyst her. 

God påske!