Meg, meg, meg tar nemlig barn alvorlig. Den behandler barn som de individene vi allerede da var. Det er ikke sånn at vi nødvendigvis finner oss selv i tenårene. Ihvertfall ikke jeg. Jeg var meg selv lenge, lenge før det. Alle de tingene jeg ble opptatt av som barn, er de samme tingene jeg liker bedre enn andre ting nå. Hester, matematikk, romaner. Jeg har kanskje vokst av meg barneallergiene mine, men jeg har ikke vokst av meg interessene mine og alt det jeg filosoferte over som 11-åring. Skomsvold skriver altså ikke om et barn, hun skriver om et individ som tilfeldigvis er elleve år.
En dag forleden satt jeg i bilen med en venn og diskuterte tro. Jeg fortalte henne at jeg har visst siden jeg var tolv år at det ikke fantes noen gud, enda jeg har vokst opp i et hjem som ikke tror det samme. Det var altså ikke noe jeg fant ut av i ungdommen. Jeg tenkte over disse tingene på egenhånd som barn, i mange år, før jeg kom fram til det endelige som jeg ikke har veket fra siden. Også Marte i Meg, meg, meg tenker på disse tingene. Noen av resonnementene er selvsagt farget av at livserfaringene og kunnskapen ikke er stor nok, men likevel fullt ut logiske med det grunnlaget elleveåringer har. Noen av dem er også så morsomme at jeg begynner å le der jeg sitter på toget på vei hjem.
- Hva er egentlig vitsen med å gi henne mat? sa pappa,
sist vi kjørte til hytta på fjellet.
- Det er bra for pinnsvinene i veikanten, sa jeg, før jeg
kastet opp for tredje gang.
- Den enes død er den andres brød, sa mamma.
I romanen begynner Marte å skrive. Hun skriver fordi livet er fullt av bekymringer. Det skal nemlig være sikkert og visst at livet er fullt av bekymringer, selv om man bare er elleve år og vokser opp i et godt og stabilt hjem. Disse bekymringene og følelsene som følger er reelle og ikke til å kimse av. Skomsvold kimser ikke av det i det hele tatt, men behandler dem med den største respekt og humor. Sånn som bare Skomsvold kan.
Tankene mine går til Astrid Lindgren og hvordan hun også skriver med den største respekt for små individer, og det er ingen tvil om at Skomsvold er i samme kategori. Jeg kan levende huske hvordan det var å lese min aller første roman, Mio, min Mio, og etterpå proklamere at jeg skulle bli forfatter. Da var jeg seks år. Det var da jeg begynte å skrive, og det har jeg heller ikke sluttet med siden. Gjenkjennelsesfaktoren i Meg, meg, meg er altså stor. Marte som ber om fred til å skrive og som advarer sine foreldre om at det ikke er en lykkelig historie hun holder på med.
Jeg håper virkelig ikke at folk lar seg avskrekke av sjangeren boka er plassert under. Meg, meg, meg er nok en liten roman i fysisk størrelse, men i innhold og litterær kvalitet har den alt. Den er rett og slett nydelig.
2 kommentarer:
Jeg har egentlig ikke tenkt over dette før jeg leste dine tanker rundt barn, individ, identitet, men jeg lurer på om vi (noen av oss i allfall) er mer oss selv tro som barn enn som tenåring/ungdom. Det jeg likte best som barn, er det jeg liker best nå. Da jeg var tenåring derimot, distanserte jeg meg fra alle de verdiene/aktivitetene.
Samme her! Jeg ser på tenårene som en parantes, en avbrytelse i livet. Likevel må det jo sies at en god del venner jeg har, og flere av dem de beste, er de jeg fikk på den tiden.
Det var også da jeg ble kjent med eksen min, og de siste årene vi var sammen må jo ha fortont seg for ham som om jeg ble et annet menneske, mens det jeg egentlig ble var å bli meg selv igjen. Det synes jeg har vært en viktigere prosess enn den identitessøkingen som ungdomstiden blir hauset opp som. Samtidig kan det jo hende at jeg kanskje ikke hadde visst hvem jeg egentlig er, hvis ikke jeg hadde prøvd meg på et annet slags liv.
Nå føles det mer eller mindre ut som om jeg er det mennesket jeg var som barn, bare med mye flere erfaringer, litt større bekymringer og en mye større frihet (som jeg forøvrig hadde en veldig stor lengsel etter som barn, uten at jeg visste helt hva annet som kom med den). Nysgjerrigheten, interessene, drømmene og gledene er de samme.
Og jeg har ingen følelse av at livet ikke har gått fremover, at jeg står på stedet hvil. Tvert i mot føles det mye rikere nå enn det ødelandet som tenårene (og begynnelsen av tyvårene) var.
Legg inn en kommentar