torsdag 28. februar 2019

Litteratur i februar

I går deltok jeg i en forfattersamtale med Mari Nymoen på Risør bibliotek, så i skrivende stund sitter jeg derfor på et skikkelig fint hotell mens jeg venter på bussen til Oslo. På vei ned hit hørte jeg de siste kapitlene av An American Marriage på lydbok, som jeg begynte med i fjor sommer da det gikk buss for tog på Østlandet, og som jeg også hørte på mens jeg var på Svalbard (fordi det ikke går rutebuss der og jeg måtte gå så langt hver morgen og ettermiddag, frem og tilbake fra hybelen). Har ikke hørt på den siden, rett og slett fordi jeg ikke skjønner poenget med lydbok når man heller kan lese. Derfor passer det fint på bussturer, for jeg blir bare bilsyk av å lese på bussen. I dag tenkte jeg at jeg skulle høre The Hate U Give, som jeg av en eller annen grunn lasta ned en eller gang for lenge siden, selv om jeg er skeptisk til alt som puttes i YA-sjangeren (ugh).

(Her forteller jeg forteller litt mer om livets (litterære) vaner.)

Om en ti dagers tid skal jeg delta i enda en forfattersamtale, på Teateret i Kristiansand: jeg skal bokbade Sara Sølberg. Vi skal snakke masse om den fine romanen Seismiske smell. (Og jeg gruer meg litt, siden jeg aldri har ledet en samtale før - men en gang må jo alltid være den første, sant.)

Ellers fant jeg til min store glede en EcoFiction-boksirkel i Cambridge, hvor vi denne måneden leste Sealed. Jeg har forstått at EcoFiction-begrepet her brukes mer om science fiction og dystopier og lignende, og derfor er noe annet enn hva vi kanskje forbinder med økolitteratur, som vi snakket litt om på Risør bibliotek i går. Jeg vet ikke om jeg helt liker assosiasjonene begrepet gir - og som gjør at man eventuelt kanskje tenker at litteraturen som går innenfor er blir for spesielt interesserte. Jeg har altså et ambivalent forhold til dette begrepet, har jeg skjønt.

Den neste boka vi skal lese i boksirkelen, blir i hvert fall The End We Start From av den lokale forfatteren Megan Hunter. Om noen uker skal hun snakke om å skrive under et arrangement kalt "Writing in the Anthropocene", og det må jo bli interessant. Jeg kjenner jeg forøvrig setter pris på å være i England og bevege meg litt utenfor den norske litteratursfæren, hvor jeg av og til får følelsen av at alle leser det samme. (Selv om folk sikkert ikke gjør det altså, det bare virker sånn i ekkokammeret.)



Fra forfattersamtale i Risør.
Bilde: Christina Tveit/Risør bibliotek. 


I februar oppdaget jeg Deborah Levy nokså tilfeldig. Jeg oppdaget nemlig først den helt fantastiske bokhandelen Heffer bookstore her i Cambridge, og ble gående der altfor lenge. Jeg var egentlig ute etter noe spesielt, og da det jeg var ute etter visste seg å være med i en tre for to-deal, måtte jeg bare skynde meg å ta en tredje bok, som altså var The Cost of Living, fordi jeg muligens hadde hørt navnet hennes før, hadde det i bakhodet, men kunne ikke huske fra hvor og relatert til hva, men det skulle vise seg å være et bra valg, for The Cost of Living var noe av det beste jeg leste denne måneden. Etterpå fikk jeg lyst til å lese alt av Deborah Levy, som jeg dessverre ikke har gjort ennå, rett og slett fordi så mange andre bra bøker også kom på min vei: f.eks. Lives of Girls and Women, som også går som noe av det beste jeg leste denne måneden. Kjenner meg igjen, kjenner meg igjen, kjenner meg igjen, tenkte jeg hele tiden under lesningen av den, spesielt er det et sted som handler om hvor mye hovedpersonen hater 'Household Science' (kunst og håndverk blir det vel hos oss), jeg ble tatt tilbake til hvordan jeg selv grudde meg til de timene hver onsdag morgen, jeg grudde meg så mye at jeg nesten ikke fikk sove kvelden før. Grusomt!

På den motsatte siden av skalaen denne måneden, finnes Michel Houellebecq. Jeg fatter virkelig ikke opphausingen av Serotonin. Jeg føler Houellebecq skriver den samme boka hver gang, bare med en annen politisk setting i bakgrunnen, en setting som jeg egentlig aldri opplever som særlig viktig for hovedpersonen uansett. Det blir dermed for grunt. Men nå banner jeg sikkert i kirka.

Stay tuned for litt kjønnsstatistikk!


PROSA
1. SEROTONIN av Michel Houellebecq
2. CITY OF BOYS av Beth Nugent
3. DRAPET PÅ KOMMANDANTEN. BOK 1 av Haruki Murakami
4. LIVES OF GIRLS AND WOMEN av Alice Munro
5. SEALED av Naomi Booth
6. LULLABY av Leïla Slimani
7. AN AMERICAN MARRIAGE av Tayari Jones
8. HVIT av Han Kang

SAKPROSA
9. THE COST OF LIVING av Deborah Levy

POESI
10. I HJERTET AV TINGENE av Zbigniew Herbert
11. DETTE ER MUSIKK av Mari Nymoen Nilsen

mandag 25. februar 2019

Zbigniew Herbert

For et par uker siden solgte oversetter og poet Joanna Rzadkowska restopplaget av diktsamlingen I hjertet av tingene på Instagram, noe som gav meg en gyllen anledning til å lese noe av en av Polens største poeter, Zbigniew Herbert. Jeg kjente ikke til ham fra før, men nå gjør jeg altså det, og det er jeg glad for. Her er et av diktene jeg likte spesielt godt. 




onsdag 20. februar 2019

Økolitteratur: SEALED av Naomi Booth

Hva er egentlig økolitteratur, og hva innebærer det å skrive det? Det er et tema jeg er ganske opptatt av. Til min store glede ble jeg nylig tipset om en EcoFiction-boksirkel her i Cambridge, og heldigvis for meg, akkurat i tide til å være med å diskutere den neste boka på programmet, nemlig Sealed av Naomi Booth.

For å oppsummere kort: Sealed er en slags dystopi om et ungt par som flytter fra storbyen til et nokså gudsforlatt sted i fjellene. Paret venter sitt første barn, og Alice (som er høygravid) er bekymret for en epidemi av en merkelig hudsykdom. Hudsykdommen er et mysterium, men Alice har sine teorier. Er det luftforurensingen og generelt det dårlige miljøet som er å finne i urbane områder som har skylden? Samtidig ulmer skogbranner i bakgrunnen, og mennesker som lever tett på skogen blir evakuert til camper som de aldri får flytte tilbake fra. The White Review beskrev romanen som 'a brilliant dystopian distillation of just about all the ecological fears a young parent can suffer from', og det er en beskrivelse jeg bare delvis kan si meg enig i. 

Jeg skriver 'en slags dystopi', fordi jeg synes romanen handler mer om selve hovedpersonens indre liv og redsler heller enn at verden rundt henne er så dystopisk. Ikke misforstå: verden i romanen er temmelig dyster, men dyster på en mer realistisk måte enn man forestiller seg at en dystopi vil være - definisjonen på dystopi er i følge SNL 'et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn.' Bare noen uker før jeg leser Sealed leser jeg en artikkel om verdens mest forurensede by Delhi, hvor det å bevege seg ute en hel dag og puste inn luften, gir samme effekt på lungene som å røyke 10-40 sigaretter. På omtrent samme tid handler hovedartikkelen i Guardians weekendbilag om ekstreme skogbranner, en artikkel som er et utdrag fra David Wallace-Wells The Uninhabitable Earth: A Story of The Future. Jeg trenger sikkert ikke å minne leseren på hva som skjedde hjemme i Skandinavia i fjor sommer. Med andre ord: Sealed er per definisjon knapt en dystopi. Den er mer realistisk enn som så. 

Ja, den mystiske hudsykdommen, forårsaket av at en av kroppens mekanismer til å hele seg selv ved sår og skrammer, feiler, slik at huden gror for mye og til slutt rett og slett dekker kroppens luftåpninger, er en fantasi. Hudsykdommen finnes ikke på ordentlig - men fungerer som et skremmende bilde på mulige epidemier og sykdommer som kan ramme oss som en følge av økt befolkning og tette menneskemengder. Jeg tenker med skrekk på antibiotika som ikke funker lenger, fordi bakteriene vinner i det evolusjonære kappløpet mellom oss, og jeg tenker med gru på luftforurensing, enda jeg bor i en del av verden hvor det knapt bor noen mennesker (alt er relativt) - det er faktisk hovedargumentet mitt for å ikke bo i Oslo (om vi skal bo i Oslo eller ikke er noe vi for tiden vurderer). De økologiske problemene som verden står i, bekymrer meg mer enn noe annet. Med andre ord: jeg kjenner meg godt igjen i bekymringene til Alice, og noen ganger skjønner jeg heller ikke at ikke alle andre også er like bekymret. Er mangelen på andres bekymring at de ikke vet det samme som jeg vet? Det er jo ikke sånn at den økologiske krisen bare angår noen få, det angår alle. Eller er det min bekymring som er overdreven og hysterisk? Her eksemplifisert i en diskusjon Alice har med sin partner:

'I'm telling you exactly what I saw,' I say. 'You just don't want to listen. It's like yesterday in town. That bloke, sitting on the street, I told you there was something wrong with his feet and you didn't even want to look. I'm not seeing things - you're refusing to look out there, to see what's really going on.' I'm gesticulating now, waving my right hand wildly in the direction of the verandah. My voice has gone funny. I'm not going to cry. I am not going to cry. It's just the tremor, it's all the way through me now.

Siden jeg selv er gravid for tiden, lurer jeg i blant på om Alices besettelse for å spise riktig mat, altså mat som har vært beskyttet, er en følge av graviditeten, eller om det er en kombinasjon: hun var redd for hudsykdommen før hun ble gravid, men nå som er hun er det, har hun blitt enda reddere? Det er tross alt ikke bare en selv man kan tenke på lenger.* I så fall er dette implisert i teksten, ikke noe Alice reflekterer over bevisst (romanen er skrevet i førsteperson, fra hennes ståsted). Faktisk er store deler av romanen Alices tilbakeblikk på livet i byen: oppveksten, moren, forholdet til Pete (barnets far). Morens død er muligens koblet til den mystiske hudsykdommen, og her skriver jeg 'mulig' fordi dette er Alices teorier, og vi må være åpne for - selv om jeg egentlig ikke tror det - at hun kan være i overkant for hysterisk. En ting som tyder på det, er hennes noe manglende kunnskap i naturfag. Et sted (f.eks.) nevner hun metaller som ikke er bra for kroppen, hvorav magnesium er en av metallene hun nevner, og når hun kommer med slike faktafeil (som kommer ofte nok til at jeg velger å lese dem som feil Alice har og som forfatteren har lagt inn med vilje, ikke faktafeil fra forfatterens side - men OBS: det sistnevnte er jo også mulig), klarer jeg ikke å la være å tenke på såkalte "miljøfolk" som messer om hvor skadelig GMO er og at alt skal være "naturlig". Likevel mister jeg ikke følelsen av slektskap med Alice: vi har økologisk angst begge to (om man kan tillate å kalle det det), selv om hun er noe ukorrekt med fakta, har hun jo jevnt over god grunn til å bekymre seg. (Her kan jeg igjen bringe opp fjorårets tørkesommer: jeg er selvsagt bekymret over klimakrisa og tviler ikke på at den er reell, men likevel hoppet jeg ikke på det toget som mange klimaaktivister gjorde: å bruke argumentet "denne sommeren og denne temperaturen og denne tørken er et bevis på klimaendringene" - for det er faktisk feil, man kan ikke bruke været én sommer som bevis. Likevel er jeg jo på klimaaktivistenes side.) 

Hva innebærer også det kommende barnet for håpet i romanen? Jeg spør fordi romanen slutter med et slags håp, enda det skjer ganske brutale ting i den før den tid - hendelser jeg ikke skal røpe, men som jeg synes det dveles altfor lite ved i forhold til fortidens hendelser, som det brukes mye plass på. Romanens nåtid passerer så fort, det er som om Alice ikke rekker å tenke over den, og kanskje er det nettopp sånn det er: det er mye lettere å tenke over det som har skjedd enn det som skjer akkurat nå. Avstanden er nødvendig? Likevel synes jeg det går altfor fort på slutten, og håpet? Håpet kommer altfor plutselig, jeg forstår ikke hvor det kommer fra. Den kan jo ikke komme fra flammene som fortærer skogen i hvert fall:

The world is on fire behind the mountains. And I know that the forest won't protect us. The forest doesn't want us here, fillthying up the air and the water and the soil. The forest knows what we've done to this land: it's watched us steal it and mine it and run poison into its seams. The forest wants rid of us. 

(Host, host, er det noen som tenker litt på Repparfjorden her?) 

At skogen vet, er heller ikke noe jeg leser bokstavelig - jeg leser avsnittet simpelthen som et bilde på hva som kommer til å skje med skogen etter at menneskene har behandlet den på en viss måte: det er rett og slett en personifisering av en feedback-mekanisme i økosystemet. Abiotiske og biotiske faktorer påvirker hverandre - noe blir gjort, og deretter kommer en konsekvens (respons). Naturvitere hater sånt, og skal ofte pirke i slik språkbruk: skogen vet ingenting. Nei, jeg vet det, men dette er en roman. 

Dette er en roman, en øko-roman. Sealed er altså et eksempel på hvordan økolitteratur kan være. Tilfeldighetene skal ha det til at på samme tid som jeg leser denne, også forbereder en forfattersamtale jeg skal delta i om noen uker, hvor et tema vi skal gå inn på vil være nettopp økolitteraur. I den anledning har jeg tenkt mye på hva som gjør noe skjønnliteratur til økolitteratur. Sealed får leseren til å reflektere over menneskenes plass i økosystemet, men dette kan jo ikke være grunnen til at den går som økolitteratur, fordi jeg har lest skjønnlitteratur som jeg ville ha kalt økolitteratur, men som ikke fikk meg til å reflektere noe særlig (Maja Lunde f.eks.). Jeg tenker at økolitteratur heller handler om å vise og reflektere over sammenhenger, altså økologien, definert som: 'læren om interaksjonene mellom organismer og miljøet', hvor mennesket (eller menneskene) det skrives om er en naturlig del av naturen - altså, som en motsetning til det jeg (for meg selv) kaller naturromaner, som jeg tenker på som romaner hvor mennesker (eller ett menneske, for det er det ofte) går fra et sted som ikke er natur til et sted som er natur, og på den måten skaper et kunstig skille, en falsk dikotomi om at natur er og ikke-er, som f.eks. i romaner som antyder at byen ikke er natur, mens fjellet er natur. Disse romanene tegner et naturromantisk, et ganske foreldet, syn på naturen, og jeg regner ikke dem som økolitteratur, men likevel er de viktige for å definere økolitteratur: naturlitteraturen er viktige eksempler for å vise hva økolitteratur ikke er. 

I så måte er det lett å si at Sealed hører til under økolitteraturen. Her er naturen truende, og hvem sin skyld er det? Jo, det er menneskene, som nettopp er en del av den, som er det. 





*Her mener jeg ikke å insinuere at folk som ikke har barn bare tenker på selv, gud forby - men det er begrenset hvor mye makt man har over jevnbyrdige mennesker i forhold til et lite hjelpeløst vesen som er helt avhengig av deg - du har faktisk all makten. Jo mer makt man har, jo større forsiktighet må man ha. 

søndag 17. februar 2019

We are told from an early age that it is a good thing to be able to express ourselves, but there is as much invested in putting a stop to language as there is in finding it. Truth is not always the most entertaining guest at the dinner table, and anyway, as Duras suggests, we are always more unreal to ourselves than other people are.
- Fra "The Cost of Living" av Deborah Levy

søndag 10. februar 2019

FRANTUMAGLIA av Elena Ferrante

Samlaget.
Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5. februar 2019. 
---

Pseudonymet Elena Ferrante
Alt man trenger å vite om Elena Ferrante, eller; om en stor forfatters virke. 
Hun har vel sine grunner til å skrive under pseudonym, tenkte jeg da jeg leste Ferrante for første gang i 2015. I Frantumaglia, som er en samling av brev og intervjuer, får vi vite hvilke grunner hun har. Brevene og intervjuene spenner over tidsrommet fra da Ferrante gav ut debutboka si til verdenssuksessen med Napoli-kvartetten, og Ferrante svarer godt for seg.

Det er nettopp slik det bør være, tenker jeg når Ferrante skriver at bøkene bør tale for seg selv – for hvor mange virkelig litteraturinteresserte mennesker bryr seg egentlig om privatlivet til forfatteren? Er ikke alt annet bare staffasje og støy? Hvor viktig er egentlig forfatteren?
Frantumaglia gir nemlig et svært interessant innblikk i Ferrantes litterære prosjekt. Det er en stor glede å lese hennes tanker om hva litteratur er og hva det å skrive innebærer. Det er heller ikke sjeldent hun kritiserer media for å være for opptatt av det private ved forfatteren.Igjen og igjen skriver Ferrante til de mange journalistene og litteraturskribentene at forfatteren er uviktig, men her vil jeg komme med en innskytelse og henvise til noe Ferrante selv bemerker et annet sted i Frantumaglia: hun er ikke en anonym forfatter. Det er en forskjell mellom det å skrive anonymt og det å skrive under et pseudonym. Og godt er det, for hadde Elena Ferrante vært det første, kunne hun ikke ha gjort intervjuene som Frantumaglia delvis består av, og enda mindre samle års tanker mellom to permer slik som det er blitt gjort her.
Hvorvidt Ferrante er en av karakterene sine, om det hun skriver er direkte selvopplevd eller ikke, er nemlig ikke interessant: "Eg har ei godt fundert frykt for at media – som i sin aktuelle tilstand manglar ei reell ”interesse for det allmenngyldige” – er tilbøyelege til utan vidare å legge ein privat kvalitet i noka som i utgangspunktet hadde som mål å fjerne interessa frå den reint individuelle erfaringa." Noe å lære for de sensasjonslystne kulturjournalistene der, altså.

tirsdag 5. februar 2019

Eg har ei godt fundert frykt for at media – som i sin aktuelle tilstand manglar ei reell ”interesse for det allmenngyldige” – er tilbøyelege til utan vidare å legge ein privat kvalitet i noka som i utgangspunktet hadde som mål å fjerne interessa frå den reint individuelle erfaringa.
 - Elena Ferrante, Frantumaglia

fredag 1. februar 2019

Bonusoppsummering

Hvor mange kvinner leste jeg i januar og hvor mange menn?

7 kvinner og 1 mann. Det vil si en kvinneandel på 87,5 %.

Den eneste mannen jeg leste var Jonathan Franzen, til gjengjeld var det veldig, veldig bra. Noe av det beste jeg har lest om ambivalensen rundt hvordan det er å være menneske under den økologiske krisen.

Jeg kan også nevne at Jonathan Franzen nevnte Alice Munro i et av essayene, noe som fikk meg til å tenke på at det er lenge siden jeg har lest Alice Munro og at det er på tide å lese henne igjen, så nå leser jeg Lives of Girls and Women av Alice Munro.

En annen forfatter som Franzen fikk meg til å tenke på, var Edith Wharton, siden han i essaysamlingen The End of the End of the Earth hadde et helt essay som handlet om henne. Det minnet meg på at jeg har hatt henne på leselisten en svært lang stund, helt siden de spede begynnelser av denne bloggen, og jeg tenkte at nå, er det på tide å lese henne. Deretter gikk jeg i bokhandelen og handlet både Wharton og Munro.

Det var nemlig også en bra ting ved essaysamlingen til Franzen: han skrev seriøst om kvinnelige forfattere. Han skrev om hvor god Alice Munro er og han skrev et helt essay om Edith Wharton. Sånne ting gjør nemlig ikke alle mannlige forfattere. (Jeg glemmer aldri da Karl-Ove Knausgård sa til Siri Hustvedt at kvinnelige forfattere ikke utgjør noen konkurranse.)

I februar vet jeg om én mannlig forfatter som jeg skal lese, nemlig Michel Houellebecq. Fikk nettopp tilsendt Serotonin for anmeldelse. Kanskje jeg skal lese noen mannlige forfattere ikke bare for jobbens skyld også, vi får se.