Økolitteratur: SEALED av Naomi Booth

Hva er egentlig økolitteratur, og hva innebærer det å skrive det? Det er et tema jeg er ganske opptatt av. Til min store glede ble jeg nylig tipset om en EcoFiction-boksirkel her i Cambridge, og heldigvis for meg, akkurat i tide til å være med å diskutere den neste boka på programmet, nemlig Sealed av Naomi Booth.

For å oppsummere kort: Sealed er en slags dystopi om et ungt par som flytter fra storbyen til et nokså gudsforlatt sted i fjellene. Paret venter sitt første barn, og Alice (som er høygravid) er bekymret for en epidemi av en merkelig hudsykdom. Hudsykdommen er et mysterium, men Alice har sine teorier. Er det luftforurensingen og generelt det dårlige miljøet som er å finne i urbane områder som har skylden? Samtidig ulmer skogbranner i bakgrunnen, og mennesker som lever tett på skogen blir evakuert til camper som de aldri får flytte tilbake fra. The White Review beskrev romanen som 'a brilliant dystopian distillation of just about all the ecological fears a young parent can suffer from', og det er en beskrivelse jeg bare delvis kan si meg enig i. 

Jeg skriver 'en slags dystopi', fordi jeg synes romanen handler mer om selve hovedpersonens indre liv og redsler heller enn at verden rundt henne er så dystopisk. Ikke misforstå: verden i romanen er temmelig dyster, men dyster på en mer realistisk måte enn man forestiller seg at en dystopi vil være - definisjonen på dystopi er i følge SNL 'et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn.' Bare noen uker før jeg leser Sealed leser jeg en artikkel om verdens mest forurensede by Delhi, hvor det å bevege seg ute en hel dag og puste inn luften, gir samme effekt på lungene som å røyke 10-40 sigaretter. På omtrent samme tid handler hovedartikkelen i Guardians weekendbilag om ekstreme skogbranner, en artikkel som er et utdrag fra David Wallace-Wells The Uninhabitable Earth: A Story of The Future. Jeg trenger sikkert ikke å minne leseren på hva som skjedde hjemme i Skandinavia i fjor sommer. Med andre ord: Sealed er per definisjon knapt en dystopi. Den er mer realistisk enn som så. 

Ja, den mystiske hudsykdommen, forårsaket av at en av kroppens mekanismer til å hele seg selv ved sår og skrammer, feiler, slik at huden gror for mye og til slutt rett og slett dekker kroppens luftåpninger, er en fantasi. Hudsykdommen finnes ikke på ordentlig - men fungerer som et skremmende bilde på mulige epidemier og sykdommer som kan ramme oss som en følge av økt befolkning og tette menneskemengder. Jeg tenker med skrekk på antibiotika som ikke funker lenger, fordi bakteriene vinner i det evolusjonære kappløpet mellom oss, og jeg tenker med gru på luftforurensing, enda jeg bor i en del av verden hvor det knapt bor noen mennesker (alt er relativt) - det er faktisk hovedargumentet mitt for å ikke bo i Oslo (om vi skal bo i Oslo eller ikke er noe vi for tiden vurderer). De økologiske problemene som verden står i, bekymrer meg mer enn noe annet. Med andre ord: jeg kjenner meg godt igjen i bekymringene til Alice, og noen ganger skjønner jeg heller ikke at ikke alle andre også er like bekymret. Er mangelen på andres bekymring at de ikke vet det samme som jeg vet? Det er jo ikke sånn at den økologiske krisen bare angår noen få, det angår alle. Eller er det min bekymring som er overdreven og hysterisk? Her eksemplifisert i en diskusjon Alice har med sin partner:

'I'm telling you exactly what I saw,' I say. 'You just don't want to listen. It's like yesterday in town. That bloke, sitting on the street, I told you there was something wrong with his feet and you didn't even want to look. I'm not seeing things - you're refusing to look out there, to see what's really going on.' I'm gesticulating now, waving my right hand wildly in the direction of the verandah. My voice has gone funny. I'm not going to cry. I am not going to cry. It's just the tremor, it's all the way through me now.

Siden jeg selv er gravid for tiden, lurer jeg i blant på om Alices besettelse for å spise riktig mat, altså mat som har vært beskyttet, er en følge av graviditeten, eller om det er en kombinasjon: hun var redd for hudsykdommen før hun ble gravid, men nå som er hun er det, har hun blitt enda reddere? Det er tross alt ikke bare en selv man kan tenke på lenger.* I så fall er dette implisert i teksten, ikke noe Alice reflekterer over bevisst (romanen er skrevet i førsteperson, fra hennes ståsted). Faktisk er store deler av romanen Alices tilbakeblikk på livet i byen: oppveksten, moren, forholdet til Pete (barnets far). Morens død er muligens koblet til den mystiske hudsykdommen, og her skriver jeg 'mulig' fordi dette er Alices teorier, og vi må være åpne for - selv om jeg egentlig ikke tror det - at hun kan være i overkant for hysterisk. En ting som tyder på det, er hennes noe manglende kunnskap i naturfag. Et sted (f.eks.) nevner hun metaller som ikke er bra for kroppen, hvorav magnesium er en av metallene hun nevner, og når hun kommer med slike faktafeil (som kommer ofte nok til at jeg velger å lese dem som feil Alice har og som forfatteren har lagt inn med vilje, ikke faktafeil fra forfatterens side - men OBS: det sistnevnte er jo også mulig), klarer jeg ikke å la være å tenke på såkalte "miljøfolk" som messer om hvor skadelig GMO er og at alt skal være "naturlig". Likevel mister jeg ikke følelsen av slektskap med Alice: vi har økologisk angst begge to (om man kan tillate å kalle det det), selv om hun er noe ukorrekt med fakta, har hun jo jevnt over god grunn til å bekymre seg. (Her kan jeg igjen bringe opp fjorårets tørkesommer: jeg er selvsagt bekymret over klimakrisa og tviler ikke på at den er reell, men likevel hoppet jeg ikke på det toget som mange klimaaktivister gjorde: å bruke argumentet "denne sommeren og denne temperaturen og denne tørken er et bevis på klimaendringene" - for det er faktisk feil, man kan ikke bruke været én sommer som bevis. Likevel er jeg jo på klimaaktivistenes side.) 

Hva innebærer også det kommende barnet for håpet i romanen? Jeg spør fordi romanen slutter med et slags håp, enda det skjer ganske brutale ting i den før den tid - hendelser jeg ikke skal røpe, men som jeg synes det dveles altfor lite ved i forhold til fortidens hendelser, som det brukes mye plass på. Romanens nåtid passerer så fort, det er som om Alice ikke rekker å tenke over den, og kanskje er det nettopp sånn det er: det er mye lettere å tenke over det som har skjedd enn det som skjer akkurat nå. Avstanden er nødvendig? Likevel synes jeg det går altfor fort på slutten, og håpet? Håpet kommer altfor plutselig, jeg forstår ikke hvor det kommer fra. Den kan jo ikke komme fra flammene som fortærer skogen i hvert fall:

The world is on fire behind the mountains. And I know that the forest won't protect us. The forest doesn't want us here, fillthying up the air and the water and the soil. The forest knows what we've done to this land: it's watched us steal it and mine it and run poison into its seams. The forest wants rid of us. 

(Host, host, er det noen som tenker litt på Repparfjorden her?) 

At skogen vet, er heller ikke noe jeg leser bokstavelig - jeg leser avsnittet simpelthen som et bilde på hva som kommer til å skje med skogen etter at menneskene har behandlet den på en viss måte: det er rett og slett en personifisering av en feedback-mekanisme i økosystemet. Abiotiske og biotiske faktorer påvirker hverandre - noe blir gjort, og deretter kommer en konsekvens (respons). Naturvitere hater sånt, og skal ofte pirke i slik språkbruk: skogen vet ingenting. Nei, jeg vet det, men dette er en roman. 

Dette er en roman, en øko-roman. Sealed er altså et eksempel på hvordan økolitteratur kan være. Tilfeldighetene skal ha det til at på samme tid som jeg leser denne, også forbereder en forfattersamtale jeg skal delta i om noen uker, hvor et tema vi skal gå inn på vil være nettopp økolitteraur. I den anledning har jeg tenkt mye på hva som gjør noe skjønnliteratur til økolitteratur. Sealed får leseren til å reflektere over menneskenes plass i økosystemet, men dette kan jo ikke være grunnen til at den går som økolitteratur, fordi jeg har lest skjønnlitteratur som jeg ville ha kalt økolitteratur, men som ikke fikk meg til å reflektere noe særlig (Maja Lunde f.eks.). Jeg tenker at økolitteratur heller handler om å vise og reflektere over sammenhenger, altså økologien, definert som: 'læren om interaksjonene mellom organismer og miljøet', hvor mennesket (eller menneskene) det skrives om er en naturlig del av naturen - altså, som en motsetning til det jeg (for meg selv) kaller naturromaner, som jeg tenker på som romaner hvor mennesker (eller ett menneske, for det er det ofte) går fra et sted som ikke er natur til et sted som er natur, og på den måten skaper et kunstig skille, en falsk dikotomi om at natur er og ikke-er, som f.eks. i romaner som antyder at byen ikke er natur, mens fjellet er natur. Disse romanene tegner et naturromantisk, et ganske foreldet, syn på naturen, og jeg regner ikke dem som økolitteratur, men likevel er de viktige for å definere økolitteratur: naturlitteraturen er viktige eksempler for å vise hva økolitteratur ikke er. 

I så måte er det lett å si at Sealed hører til under økolitteraturen. Her er naturen truende, og hvem sin skyld er det? Jo, det er menneskene, som nettopp er en del av den, som er det. 

*Her mener jeg ikke å insinuere at folk som ikke har barn bare tenker på selv, gud forby - men det er begrenset hvor mye makt man har over jevnbyrdige mennesker i forhold til et lite hjelpeløst vesen som er helt avhengig av deg - du har faktisk all makten. Jo mer makt man har, jo større forsiktighet må man ha.