Sander og Louie

Hun sover og ser ut som da hun var liten. Han så henne aldri som liten, de kjente hverandre ikke da, men han har sett det på et bilde og nå er hun syv år igjen. På bildet sov hun med en bok over magen, hun har lest i den og latt øynene glippe. Nå sover hun over en annen bok. Ved kjøkkenbordet. Han kan ikke se hvilken bok det er, antagelig er det en fagbok, for ved siden av ligger en notatbok i A4-størrelse og penner og blyanter og koppen med hester på. Den er tom. Igjen i den ligger en våt tepose. Hvit te, hun drikker visst bare det for tiden.

Louie. En dag skal du sove på et skatoll, tenker han og går bort til henne. Håret hennes er festet i en rotete topp på hodet, små hårtuster har løsnet. Han stryker henne på ryggen, vekker henne mykt. Louie, sier han. Hun ser forfjamset ut. Snur seg, ser på ham. Han lener seg fram, kysser henne på hodet. Du sovnet. Du må legge deg, klokken er 4. Ja, sier hun og tar av seg brillene. Gnir seg i øynene. Hun går inn på det lille badet. Han er på kjøkkenet, tar et glass vann og drikker. Han våknet ikke fordi han var tørst, han våknet og la merke til at hun ikke lå ved siden av ham. Han stod opp for å hente henne.

--

Han sover. Hun har våknet for lenge siden og spist müsli og yoghurt og lest i den tjukke lørdagsavisen. Hun har traktet kaffe og gått rundt med kannen for å spre lukten. Hun synes den er så god, det er nesten bedre å lukte på kaffe enn å drikke den. Sander. Å, hvorfor kan han ikke våkne snart? Han har sovet så lenge. Hun åpner døra til soverommet litt. Kanskje han våkner hvis hun bråker litt på kjøkkenet. Hun kikker i en oppskriftsbok. Kanskje hun kan bake noe. Hun kan bake boller. Hun ser på bolleoppskriften. Hun ser i skapene. Har de alt hun trenger? Hvetemel, melk, gjær, margarin, kardemomme... Hun begynner å bake. Skrangler med skuffer. Han våkner ikke. Hun venter på at deigen skal heve. Hun setter seg ved dataen. Leser blogger. Leser en fin tekst om hundevalper, lillesøstre og kakao med bringebærsmak. Ser på bilder. Ser på bilder av søte jenter i parker, rosa drinker og gulkledde trær. Hun vil ut og se på ordentlige gulkledde trær. Kan han ikke våkne snart? Sander. Hun vil at han skal være med. Hun hvisker navnet hans. Hun ser på deigen, hun kan rulle boller av den nå. Hun tar mel i hendene, ruller boller og putter dem i ovnen. Hun skrur på radioen. De snakker om politikk. Lukten av boller og kardemomme siver ut i rommet som både er stue, spisestue og kjøkken på én gang. Det er dét rommet, badet og soverommet. Hun er her og han er i soverommet. 



Hun smaker på bollene. De er varme og gode. Hun tar en i hånden. Den lukter kjemegodt. Hun tar den med inn på soverommet. Sander ligger under dyna. Når var det han kom hjem i natt som gjør at han sover så tungt nå? Hun legger seg ved siden av ham, bak ryggen hans i skje, hele kroppen hennes kjenner hans. Hun tar bollen foran nesen hans. Sander, hvisker hun og borer nesa og ansiktet sitt inn i nakken hans. Lukter på ham. Kysser på ham. Ser på fregnene hans. Hun elsker hver og en av dem. Våkn nå, Sander. Han smiler. Han er våken, har vært våken siden hun kom inn døren. Hadde hun lagt seg ved siden av ham på den andre siden hadde hun sett det. Sander, hvisker hun igjen og tar en bit av bollen. Louie, svarer han.

---

Jeg skrev denne teksten til en liten skrivekonkurranse hos Photographs and Imaginary Pixies, og jeg vant! Oppgaven var å skrive om noe umåtelig vakkert, og det var litt vanskelig, for det kan kanskje bli litt klissete og det vil jeg jo ikke, i tillegg til at jeg for tiden befinner meg i en litt mer destruktiv skriveperiode og helst vil skrive om død og fordervelse. Anyways, hvis noen vil gi meg (konstruktiv) kritikk, kom med det. Jo verre, jo bedre!