mandag 22. november 2010

Noen dager av mitt liv

Feinschmecker kaller Kjersti meg etter at jeg har fnyst av posegulrotsuppe, kaffe lagd på pulver, spraybokskrem og deretter flasken med whisky hun har på rommet sitt som vi skal helle oppi koppene for å endelig få en irsk kaffe når jeg er på besøk i hennes nye kollektiv og jeg, til tross for at jeg kan flere suppeoppskrifter utenatt i hodet, ikke har funnet på å foreslå å lage noen suppe fra scratch fordi jeg er sykt oppglødd og glad, og som en unge på tivoli er mat det siste jeg tenker på; der og da kunne jeg levd på luft og livsrus resten av mitt liv; jeg bare svinser rundt på kjøkkenet og fryder meg, tar et hopp nå og da og ringer både den ene og den andre for å klare å finne noen som kan være like glade som meg fordi det sies at en glede som deles med andre er dobbel glede, og det er rart jeg ikke kutter meg på fingrene når jeg skjærer sukkerertene i to, men ikke like rart når Kjersti sier til meg at sukkerertene allerede er kuttet i to, ser jeg det ikke, kutter jeg dem i fire? Pytt, utbryter jeg, eller noe lignende, og jeg tenker at nå må jeg snakke om noe annet sånn at hun ikke blir lei av meg. Hun hiver sukkerertene oppi suppa før hun viser meg en av kunstoppgavene sine og jeg kommer med innspill, jeg gjør så godt jeg kan, jeg prøver å skyve bort min egen oppspilthet; vi snakker om julekalendere og kulden ute, vi hører på Scarlett Johansson for jeg har aldri hørt henne synge før, vi hører på Machinedrum fordi de lager den chilleste musikken i verden og jeg synes alle burde høre på dem, men Kjersti er ikke helt betatt, og det var ikke kjæresten min heller da vi hørte på dem mens vi satt og spiste Ritz og ost og oreokjeks i sofaen en gang i forrige uke, han syntes det var for mange plagsomme lyder; lyder jeg ikke la merke til fordi det er han som er dj, ikke jeg, jeg legger ikke merke til sånt. Og ikke husker jeg hva vi deretter hører på, verken i sofaen vår eller i rommet til Kjersti i hennes nye kollektiv, muligens er det da vi ringer til Helene og jeg ikke får lov til å snakke med henne fordi Kjersti ikke vil høre min historie for syttende gang, jeg har allerede vært radio på telefonen mange nok ganger, jeg får heller snakke med henne i morgen, sier Kjersti, og det gjør jeg.

Jeg treffer Helene på Olaf Ryes plass, jeg står først på trikkeholdeplassen og venter på henne, ser på folk, blir betatt av folk, før trikken kommer med henne og vi går langs Sofienbergparken, og blant hyllene på Lucky Eddies legger jeg ut om livet samtidig som jeg nå og da utbryter Å, den boken! og vi snakker om John Irving, for det gjør vi nesten alltid når vi snakker om bøker, og nei, jeg har ikke lest Siste natt i Twisted River ennå, og jeg får øye på en masse bøker av Øystein Lønn og tenker at han må jeg få se og lest, og så snakker vi om at ikke all kiosklitteratur er lik; husmorporno for eksempel. Ikke all kiosklitteratur er husmorporno, og det er så mange av dem der, på Lucky Eddies. Husmorporno opp/ned og i mente, vi lurer på hvem som leser det, det må være mange, jeg leser faktisk ikke det, jeg har sykt mange guilty pleasures, men husmorporno er ikke en av dem, og jeg ser Yann Martels Historien om Pi i hylla; jeg sier hun burde lese den, og det er ikke en bok jeg har funnet altså, jeg skal ikke ta æren for det; det er Julie jeg har fått den av, og Julie kjenner vi jo begge. Og ut av Lucky Eddies går jeg tomhendt, jeg er blakk som en fjordinghest -eller en kirkerotte-; hadde ikke råd til å kjøpe en eneste bok hadde jeg (det hadde derimot Helene), utenfor biter kulden; snart får jeg dinosaurushender, det er jeg helt sikker på; jeg glemmer alltid å ta på hanskene selv om de alltid ligger i enten jakkelommene eller i veska og jeg ikke går noen steder uten noen av delene, akkurat som at jeg alltid glemmer å smøre hendene med fuktighetskrem selv om jeg har tolv forskjellige tuber/bokser fordelt rundt i leiligheten. Skritsj-skratsj, sier huden på hendene mine mot annen hud, eller mot stoff i det jeg stikker dem ned i lommene som om det er mye varmere nedi der enn ute i fri novemberluft, og vi går av sted, kjøper muffins og kaffe og Helene sier jeg må lage fransk ostesuppe, det er blåmuggost oppi og det elsker jeg, og vi kikker litt ut av glassvinduet som skiller oss i varmen og de der ute i kulden, og noen går med handleposer eller nett, kanskje skal de hjem og lage suppe i kveld, kanskje skal de lage lasagne; det gjorde jeg forrige helg for første gang i mitt liv, eller kanskje skal de spise ute i kveld og det oppi handleposene er til lørdagsfrokosten i morgen.

7 kommentarer:

Kjersti sa...

Det var en fin dag! Og enda en.

Nøve sa...

Du skriver så fint! Skal tilbringe litt tid på bloggen din nå før jeg legger meg.

(Har nettopp lest første bok i Sagaen om Isfolket, så der har du meg.)

Kristina Kvåle sa...

Fint fint fint! :)
hahaha, kjempekult då! axel jensen trur eg var ein person som ofte måtte hentast på toget. eller bussen. men eit geni non the less :))

oda celine sa...

oslo høres ikke så dumt ut det heller.

i københavn er det brendte mandler overalt i gatene, det er så fint. og har man ikke penger, er lukten gratis.

Veronika sa...

Hvor er Lucky Eddies? Det er så fint å få vite om nye steder i Oslo :)

Kathleen sa...

Lucky Eddies ligger i Trondheimsveien et steinkast unna Sofienbergparken - bokstavelig talt. :)

Malin sa...

Sv: Visst är det :) Och "kjempegodt" är bara ett alldeles underbart norskt ord!

Din blogg är alltid lika fin, tar ett tag att komma igenom språket men det är det värt! Måste bli bättre på att kommentera, för jag följer din blogg på bloglovin och allt...