Om historier fortalt på tre minutt, brev og mangelen på den store idéen

Jeg skriver brev til ei jeg ikke har sett på snart to år; forteller om livet, om bøker jeg synes hun burde lese, om rugbrød på kjøkkenet, om utsikten fra andre etasje på biblioteket, om plattformer og boremaskiner som bråker, om kaféen hvor de selger bounty mocha, hvit mocha, hot chili mocha, om fiskeutsalget hvor de selger seikaker, makrellkaker, koljekaker til sju kroner stykken og av og til små lapper med syltetøy for null kr stykken, om spillkiosken hvor han søte mannen jobber og hvor min kjære og jeg pleier å kjøpe røyk eller kanskje et flaxlodd fordi vi kanskje vinner hundretusen kroner, og i mens han skraper loddet med en mynt med meg hengende over skulderen hans begynner hodet mitt å tenke budsjett, jeg ser ruter og linjer, en budsjettplan og en masse tall, og jeg ser hva en tur til Indonesia koster, jeg ser hva en brannbil koster, jeg ser minuser og plusser og er lik-tegn før jeg brått hentes av virkeligheten, vi vant ikke noe og tar oss en røyk i stedet.

Jeg venter på brev også, fra folk jeg ikke vet hvem er, som heller ikke vet hvem jeg er, fra et sted som ikke er Paris men visstnok like fint, fra steder jeg ikke aner, og de skal dumpe ned i postkassen, kommer de ikke i dag, men senere denne uken, må de vente, for i morgen tidlig, tidlig, tidlig, lenge før bussen begynner å gå, skal jeg ta toget til Oslo og drikke kaffe og snakke om bøker med en kjekk forfattermann jeg ikke har møtt før, jeg gleder meg litt, gruer meg litt, så skal jeg gå alle gatene og være fattig, eller er det for kaldt til det; er det kanskje minusgrader der borte, det er nemlig ikke det her lenger. Her regnet isen og snøen vekk mens jeg satt inne og drakk grønn te og leste ungdomsbøker, jeg har lest så veldig mange av dem nå, jeg vet ikke hvorfor, kanskje jeg skulle sjekke hvor landet ligger, hva er de leser nå, de unge, de leser om spøkelser og meldinger på kjøleskapsdører og søttenåringer med barn, og selvmord, as usual, og jeg må le, for hva er det jeg nettopp har skrevet om; jeg har skrevet om Maria, tjuefem år som ikke orker mer, og jeg må le, for joda, det er opplagt klisjé, jeg trenger noe annet, og det plager meg, for jeg kan visst skrive, jeg er bare så fryktelig dårlig på det med plott og høydepunkter, kanskje jeg skal begynne å lese krim likevel. Jeg er så stuck, hvor er fantasien, kanskje jeg burde begynne med research, kanskje jeg burde snakke med folk som ikke finns i min verden, kanskje jeg vet ikke, jeg burde skru av musikken, for den distraherer meg; den forandrer på teksten, gjør en stemning til noe annen, men jeg kan ikke, jeg hater å skru av musikk når jeg faktisk hører på den, og det gjør jeg nå, jeg hører på Tori Amos' Girl Disappearing og den handler om jenter ridende på palominohester, og en annen sang, kan ikke huske hvilken, handler om undervannsvesener og det er så fint, jeg kan ikke skru av nå skjønner dere vel. Jeg trykker heller vekk open office, kanskje jeg får min store idé på toget, det er typisk toget, og den skal jeg jo ta i morgen, ingen fare.