If you wish to make an apple pie from scratch you must first invent the universe. 
- Carl Sagan

Årssummering 2013: Januar

Elsker å summere opp året, hvert år. Året 2013 var det første hele året jeg hadde en smarttelefon, og også det året jeg klarte å eie den samme telefonen i mer enn ett år! Før jeg fikk smarttelefon ble jeg alltid frastjålet mobilen, eller jeg glemte den, eller jeg ødela den, sølte vann/øl over, mista den i do eller glemte å ta den ut av lomma før jeg slang buksa i vaskemaskinen (jeg tuller ikke, jeg har opplevd alt dette). Dette er beviset på at jo dyrere ting man eier, jo bedre tar man vare på dem, og jo bedre man tar vare på ting, jo lengre varer dem, og jo lengre ting varer, jo bedre er det for miljøet. Men det jeg egentlig mente å si, var at med smarttelefon fulgte konto på instagram, og årsoppsummeringen vil derfor innebære en del bilder derfra.

Månedens beste bok: Jerusalem. Chronicles from the Holy City av Guy Delisle.
Månedens kjipeste bok: En norsk spion av Aslak Nore.

Da 2013 startet befant jeg meg i Kristiansand. 

Besøkte han som var kjæresten min i Oslo. Vi hadde nylig vært i Hellas og hadde Hellas night in med gresk salat og baklava til dessert. 

Besøkte reptilparken. 

Dro tilbake til leiligheten i Bergen som jeg ikke hadde vært i på over en måned. Fant en plante på badet og en ny samboer som spilte opera og Disney-sanger i dusjen. Ellers bestod livet av kaffe.
melk

Tok selfies mens jeg venta på at vannet til presskanna skulle koke seg.
stua

Så en hel sesong med Californication. Hank Moody og Karen er det mest romantiske paret jeg vet om. Hank Moody har ei ny dame hele tiden og Karen er møkklei og de krangler og sårer hverandre hele tiden, men uansett hva som skjer kommer de alltid tilbake til hverandre. Uansett om den ene gifter seg på nytt med en redaktør med livet på stell, eller den andre må hanskes med den suicidiale kjæresten mens en eller annen filmregissør skriver bestselgerboka dennes til en dårlig blockbusterfilm, så er det de to. Dessuten beveger de seg i Los Angeles, og jeg elsker Los Angeles. Det er min litterære favorittby.

Apropos Los Angeles, i januar leste jeg Bright Shiny Morning av James Frey. Handlingen var lagt til Los Angeles. En underholdende bok som jeg likte å lese, men som jeg i ettertid tenker var en dårlig bok full av klisjéer.



Var på bursdagsfest hos en som hadde førsteversjonen av Min kamp i leiligheten sin. (Altså ikke Karl Oves Min kamp, men en annen.) Vi måtte bla litt i den. Snakket ellers om Knausgård med ei søt jente, spiste elgpølse, drakk sjampis og røyka sigaretter i bakgården mens det snødde. Tok en selfie på badet fordi jeg var så fornøyd med den mintgrønne genseren som sikkert ikke passer meg lenger. 

Drakk opp den siste diet cherry coken jeg tok med hjem fra Hellas i desember året før. 

Brick Lane

Yo, i dag stikker jeg til London. Vi har leid en leilighet i Brick Lane og akter å drikke skikkelig engelsk cider og steike i storbyen. Skal nok få avkjølt meg på vitenskapsmuseet en dag. Ellers er det noen litterære sightseeinger jeg kunne tenke meg, bl.a. kikke på steder hvor Bloomsbury-kretsen hang. En av de kuleste litterære gjengene noensinne!

(Men nei, jeg har ikke med Virginia Woolf i kofferten. Jeg har med en annen brite: Zadie Smith, NW.)

Det blir bra!

Her er et bilde av meg i Brick Lane jula 2006.

books

I den anledning, her er en lister over

5 BRA BØKER OM LONDON

1. MRS. DALLOWAY av Virginia Woolf
Første gang jeg prøvde meg på denne gav jeg opp etter to sider. Andre gang var jeg syv år eldre og klarte det, men ikke nok med det, jeg syntes og synes fortsatt det er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Virginia Woolf havner i den kategorien av litteratur som for meg er grunnen til at jeg leser i det hele tatt. 

2. A CONCISE CHINESE-ENGLISH DICTIONARY FOR LOVERS av Xiaolu Guo
Tjuetre år gamle Z drar fra en bygd i Kina til London for å studere engelsk og treffer en mye eldre engelskmann, en som er så erke-engelsk at han drikker te og spiser scones. En av de første dagene de treffer hverandre og hun besøker ham i huset hans, sier han at hun bare skal føle seg som hjemme. Ukjent i det engelske språket som hun er, tolker hun det som at han faktisk mener at hun kan bo der og dagen etterpå forlater hun det lusne hostellrommet sitt og flytter inn hos ham. Denne boka er kanskje noe av det fineste jeg har lest om kjærligheten. 

3. WHITE TEETH av Zadie Smith
Innrømmer at jeg selv leste denne i norsk oversettelse, av den tilfeldige grunn at jeg kom over den på et loppis for fem kroner. Det var også mitt første møte med Zadie Smith, en tilfeldighet. Husker jeg tenkte etterpå at jeg ikke kunne fatte at jeg ikke hadde lest henne før, for jeg absolutt digget boka. Jeg liker hvordan Zadie Smith utbroderer historien til alle de ulike menneskene som er med i romanen, så langt som til hvordan foreldrene deres traff hverandre, hvordan de endte opp der hvor de er nå; drivet og humoren.
mellomrom

4. PÅ STEDET MIL av Ali Smith 
Også denne har jeg lest i norsk oversettelse. Antagelig litt dumt siden jeg har hørt at Ali Smith leker mye med ord og uttrykk, selv om oversettelsen visstnok var svært god (noe jeg forsåvidt også synes, men jeg har ikke lest originalen, så jeg har ikke noe å sammenligne med). Boka handler om Miles som stenger seg inne på toalettet under et middagsselskap og hans relasjon til de ulike gjestene i selskapet.
mellom

5. LONDONSTANER av Gautam Malkani
Denne boka handler om gangsterkids i et av forstedene til London, i nærheten av Heathrow. Underholdende med en overraskende slutt, men NB: Du må bære over med at den er skrevet på slang. (At noe er skrevet på noe annet enn korrekt skriftspråk er ikke noe jeg er særlig fan av, men jeg kom meg fort inn i Londonstaner.)

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!

Gratulerer med dagen!

Bilder fra 17.mai i fjor.

Søttende mai! Jeg elsker denne dagen. Kakebuffé, jordbær, iskrem, champagne, reker, loff & majones (er jo ikke sørlending for ingenting), fine klær, fyrverkeri, what's not to like? Dessuten pleier jeg å tenke litt på Wergeland denne dagen, og det er fint, for han er jeg glad i.

Håper dere alle får en fin dag!

KJERRINGER av Helene Uri

Kjerringer dro jeg ut fra en en bokhylle på biblioteket, på leting etter noe lett noe, og jeg kunne huske et sted i bakhodet at jeg hadde hørt at denne var litt chic lit-aktig, samtidig som det var noe litt annet også, jeg mener Helene Uri, er ikke hun en smart dame, med i Språkrådet og sånne ting, nei, jeg husker ikke helt, men låner denne likevel. Og ja, mulig det er en chic lit, men i så fall vil jeg riste hele sjangerbetegnelsen vekk fra dens negative konotasjoner etter å ha lest denne; Kjerringer er intelligent og absolutt herlig!

Kjerringer handler om en gjeng middelaldrende kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Der har de havnet av ulike grunner. Frøydis, f.eks., trodde hun hadde fått et kurs i italiensk av samboeren sin, så matinteressert som hun er kunne jo dét være noe (menta gelato al cioccolato, vino rosso, fichi, mozzarella - trenger man egentlig flere ord?), eller Jenna, som trenger å fordype seg i dødebøker fra middeladeren fordi hun bedriver med trolldomssysler og tradisjonell samisk sjamanisme på fritiden (når hun ikke jobber i datafirmaet sitt). Jeg må si at jeg var skeptisk. Jeg tenkte, etter å ha lest på omslaget, at dette kunne bli en sånn bok som handler om sånne kvinner, sånne flagrekvinner som kler seg i lilla og drikke kaffe på kuntsmusekaféer hver lørdag formiddag, eller sånne kvinner som klager og syter over at de ofret seg i ekteskapet, for både ektemann og barn, og over at de egentlig skulle ha blitt journalister i stedet for lærere (les: den jævla irriterende Therese i Heidi Lindes roman Nu, jävlar!). Argh. Det er mange, mange slike bøker. Og jeg hater alle disse kvinnene som har det så ille og bare syter. Denne romanen kommer til å være sånn, tenkte jeg.

Men jeg tok feil! Det finnes ikke en kvinne i denne boken som klager over at ting skulle vært sånn og sånn, hadde det ikke bare vært for den mannen, nei, og det er heller ingen kvinne som ser på det å oppfostre barn som noe slitsomt, noe å klage over. Ella, førsteamansuensis på Blindern, påtroppende professor, tenker at hun aldri har vært så lykkelig som da datteren ble født. Jenna vet ikke om noe bedre enn å sitte i sofaen med sin sytten år gamle datter og småsnakke og drikke kakao. Og jeg tenker, det er sånn det skal være, det skal være bra å ha barn. Man skal ønske seg barn mest av alt. Hvis ikke synes jeg man bør la det være og finne på andre ting å gjøre. Boka skildrer dette med en varm tone, uten at det på noen måte blir klissete og, som jeg pleier å kalle det, sykt damete. Nei, hos Uri skildres morsrollen fint og flott! Sier jeg, tjuefire år, langt unna middelaldrende.

Det finnes ikke en kvinne i denne romanen som klager over valg de foretok seg tidlig i livet som viser seg senere å være feil og som de så legger på menn. Nei, alle sammen er ansvarlige for seg selv. For det er jo faktisk sånn det er, man har ansvar for seg selv, det er ingen andre som er ansvarlig for deg. Det får meg til å like alle kvinnene i denne boka. Jeg liker Frøydis som er tjukk fordi hun elsker mat, og hun vet at hun er tjukk, men hun klager ikke, det er jo hennes egen skyld, men so what, eplekaker med krem, kransekaker, petit madeleine-kaker, "pizza med tynn bunn, et lag hjemmelaget tomatsaus, snøhvit mozzarella (av bøffelmelk, selvsagt) og kanskje noen løvtynne skiver parmaskinke", karamellpudding og "fløtebasert fiskesuppe, med pastellrosa reker, store torskestykker, biter av gulrot og pastinakk, et lite gulhvitt berg av créme fraîche" som kjæresten disker opp med til hun kommer hjem, hvem sier nei til dét; Jenna, som er alenemor og leser astrologi, men som gjør som hun vil selv om stjernene sier at hun burde gjøre noe annet; fru Næss, som er pilot og lever etter visdomsordene fra sin avdøde far om at bare uintelligente mennesker kjeder seg; Ella, som kan alt om språk og leser dødsannonsene hver dag; og Celeste, som liksom skal være irriterende perfekt og vakker, ligger med hvem hun vil, svinser rundt i pelskåper og kommer alltid for sent, uten å unnskylde seg, ja, selv hun liker jeg.

Jeg tenker: Dette er jammen meg noen bra kvinner. Jeg tenker: Hvis det er kvinner som kvinnene i denne romanen som går under 'kulturkjerringer', ja, da kan alle de som "ikke skriver for kulturkjerringer" (sitat: Tomas Espedal) go fuck yourselves.

Sammen danner altså disse vidt ulike kvinnene en liga hvor de hevner seg på menn. Også dette holdt på å avskrekke meg: Å, nei, kvinner som skal hevne seg på menn, herregud, så teit. Men nei! Det er bare morro. Og disse mennene er jo drittsekker. Påståelige programledere, skribenter, professorer, gutteklubben grei, mannsjåvinister osv. Alle får de høre det. Alle som faktisk oppfører seg dumt får kjenne det. Og det er jammen meg moro! Mer skal jeg ikke røpe.

(Bortsett fra at det hører til at hele boken er krydret med doser av morsomme fakta og latinske gloser og uttrykk.)

Konklusjon: Jeg digger kjerringer, jeg digger Helene Uri, jeg digger litteratur, jeg digger kvinner, jeg digger språk, jeg digger kultur, jeg digger denne boka! Les!

Lemon drizzle cake

Meg i et nøtteskall. Flere tegneseriestriper med litterære referanser av Tom Gauld her. Ha en fortsatt fin søndag!

Athen, del 3/3

En av dagene vi var i Athen hadde jeg bursdag! Med et så stort ego som jeg har, er det selvsagt veldig gøy og stas med bursdag!
nars

Menneskestatuer på Bysantisk Museum.
fine

Kjæresten min henger seg i et stativ fordi han mener det er bra for å rette opp ryggen.
gymnastikk

Jeg fikk lov til å bestemme at vi skulle gå opp Lykabetos-høyden siden jeg hadde bursdag. (Who am I kidding, jeg hadde gått opp den høyden uansett om kjæresten min ville blitt med eller ikke. Skjønner ikke det der konseptet med å ta hensyn til hva andre vil.)
srr

På toppen.
utsikt

Vi så en kirke med solcellepanel på taket. Jeg måtte ta bilde av det fordi det alltid forfjamser meg at religiøse mennesker av og til tenker fornuftig. (Neida. Joda.)
tøys

Et fint sitrustre.
tre

En plakat med en fin tegning av et fint dyr inne i en fin leketøysbutikk.
rådyr

Kjæresten min kjøper noe i en gresk bokhandel som ikke er på gresk. Visste dere forresten at ordet 'barbar' kommer fra grekerne? De kalte alle som ikke var grekere for barbarer, for grekerne skjønte ikke hva de sa, de sa bare ba ba ba og var usiviliserte.
se

Fine farger i en grønthandel.
se

På bursdagen min gikk vi for å se ballett på Athens konserthus. 

Vi dummer oss mens vi venter på at forestillingen skal begynne.

Inne i salen. Jeg tør aldri å ta bilder i saler bortsett fra før alle andre er kommet, eller i pausen. Vi så forresten Tsjakovskijs Sleeping Beauty. (Herregud, ikke be meg om å skrive det på orginalspråket, jeg er jo tross alt en barbar.)
se

Pausevin. Noe vi aldri har råd til i Norge. 

Ingen bursdag uten kake! (Kake = baklava.) Og enda mer billig, gresk bordvin. (Og ikke nok med at jeg hadde bursdag, så fikk jeg enda en A på en annen eksamen. Woho! Følte meg som Superwoman.)

Jeg tar et bilde av at grønn er yndlingsfargen min mens jeg venter på kjæresten min.
se

En gang prøvde jeg meg på å kjøpe en kake som ikke var baklava. Det var skikkelig skuffende. (All kake smaker skuffende når man tenker på baklava.)
se

En dag begynte jeg å bli pjusk, så jeg måtte kjøpe noe gulrotjuice med antioksidanter.
se

Anarkistkjæresten. 

Et tak på et hus hadde bare falt sammen.
se

Enda mer baklava. Vet at ambrosia og nektar ble regnet som de greske gudenes føde, men jeg er helt sikker på at de spiste baklava også der oppe på Olympen.
se

En forlatt bygning i Athen. Dem var det mange av. :(
se

I love gresk bordvin, og jeg ble helt henrykt da det viste seg at man kunne kjøpe det i butikken, ikke bare på kafé/restaurant! (Her med en hvit versjon.)
se

Hjerne.
se

Juletre. Det beste med jul er alle lysene i mørket. (Og det er jo forresten det som er poenget med jul også, in the end.)
se

En dag gikk vi på veggisrestaurant. Det var skikkelig dårlig veggismat, for jeg ble ikke mett.
se

Måtte ha vegansk uncheesecake til dessert. Det var veldig godt (men jeg ble ikke mett av det heller).
se

Jeg ble derimot drita. (Kanskje det var nettopp derfor jeg ble drita.)
se

Kattegraffiti 1.
se

Kattegraffiti 2. Miao! 

Stengt kiosk. Ikke noe flaskeøl på oss (før neste kiosk 100 meter unna).

Oliven og fetaost.