Nå og en vinter for lenge siden

Søndag 02:53

Jeg sitter med min kjærestes stasjonære Mac og skriver, ved den enorme skjermen og med tastaturet som er litt for høyt oppe i forhold til meg selv, jeg burde sitte på en høyere stol, men det er ingen høyere stoler. Jeg kunne ha tatt min egen laptop med på kjøkkenet, der går det ann å sitte (der er perfekt forhold mellom bord og stol), men det er så rotete der etter i går; etter laksemiddag, hvitvin, sigaretter og kaffe, og jeg satt så godt her i kroken fra før av; jeg satt og så på tv-serier og etterpå stalket jeg folk på Facebook for sånt kan jeg gjøre når jeg er alene og ikke orker å lese bøker; jeg ser på bilder av folk og alle stedene de har vært; hvorfor har ikke jeg vært her, hvorfor har ikke jeg vært der, og hvorfor ser alle kjærestepar så innmari lykkelige ut på Facebook, er vi like lykkelige, vi har jo ikke en gang noen bilder av oss, og kanskje er de nettopp det, superlykkelige, og deretter kikker jeg på blogger og folk skriver pent og fint og alt er så lyserødt, -like lyserødt som himmelen om morgenen; en gang på vei til skolen så jeg den slik: hele verden var hvit, -det var vinter-, bortsett fra himmelen som var lyserød, jeg stoppet opp og jeg gråt fordi jeg ble så rørt over at verden var så vakker. Jeg tror det må ha vært da jeg gikk på ungdomsskolen og jeg tror det må ha vært i februar måned, for solen var tidlig oppe, eller så var det bare det at skoledagen begynte sent, og noe annet jeg kan huske var stillheten som pleier å ta til når verden er dekket av snø. Det er så stille, stille og lyden av en grein som knekker er på nippet til bråkete. Og dette høres kanskje rart ut, men altså, det har seg slik at det er forskjell på stillhetene, man kan skjelne dem fra hverandre, de er ikke like hverandre, og denne stillheten som kommer når hele verden er dekket av snø er den vakreste, helt annerledes denne datadurstillheten omringet av tomme lakrisbokser og tekopper (dessuten hørte jeg nettopp en ugle), og uansett: etter å ha sett på himmelen og tørket ansiktet med håndbaken gikk jeg fra den, jeg gikk videre og jeg satte meg antagelig inn i et klasserom, eller kanskje var det en gymtime og jeg befant meg i en gymsal iført joggebukser og med joggesko på beina, det kan jeg ikke huske, jeg kan ikke huske hvordan resten av akkurat denne dagen fortonte seg, den gikk visst bare videre av seg selv.