fredag 5. desember 2008

Skriveøvelser #3

Regnbue

-Jeg synes kanskje du burde tenke over det, sier hun der hun sitter bak bordet med papirer og mapper foran seg og jeg lurer på hvordan hun kan tro at hun kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. Jeg forklarte alt til ei annen dame for noen uker siden (de lignet på hverandre), hun nikket og hmm-et og sa hun forstod meg, men jeg skjønte det etterpå at hun ikke gjorde det, hun bare lot som. Jeg synes av og til folk er så vanskelige, hvorfor later de som så mye? Kunne hun ikke bare si til meg at hun ikke trodde på meg, at hun syntes jeg var en skikkelig dramaqueen og at det var helt unødvendig av meg å komme tilbake? Jeg vet at det må ha vært noe sånt hun tenkte, for jeg er flink til å lyve samtidig som jeg ber om å bli trodd på. Jeg kan liksom aldri bestemme meg for om jeg vil forsvinne ut av tankene til folk eller om jeg vil være i midten av alles oppmerksomhet. Jeg løy og jeg var ærlig, men alt hun trodde på var løgnen, så jeg gikk aldri tilbake. Istedet bestemte jeg meg for å klare meg videre på egenhånd likevel, men jeg klarte ikke det heller og jeg falt og trengte en håndstrekning, nei, mer enn det, jeg var jo helt borte en liten stund før jeg havnet her.

-Jeg har tenkt over det før, svarer jeg og ser ned på skoene mine, hvite tøysko som har blitt grå av skitt og våte fordi jeg har gått ute i de små dammene og de ikke har rukket å tørke før jeg havnet på dette besøket. Jeg gnir skoene mot hverandre som en sjenert skolepike, mens jeg tenker på at jeg helst vil slippe å velge selv. Jeg skulle ønske noen andre kunne ta valgene for meg.

-Hva bestemte du deg for da?, spør hun meg og jeg sier at jeg har snakket med den andre damen et par ganger, men at jeg ikke ville snakke med henne mer etter det for jeg følte at hun bare nikket og smilte og skrev setninger på papirer til meg som om jeg var et lite barn. Fortsatt ser jeg ned på skoene mine, og jeg skjelver littegranne, for jeg føler at alt kan komme i reprise, damene likner jo tross alt på hverandre, og det har jeg ikke lyst til. Jeg skulle ønske jeg kunne spole fort frem, jeg vil bare hjem nå, hjem og legge meg under dyna på rommet mitt og ikke stå opp før ihvertfall i morgen. Men det er ikke sånn det foregår, jeg er såvidt til stede når hun nikker og sier jaha før hun tar en pause fra pratingen, likevel kjenner jeg at jeg blir klam på hendene og jeg ser opp på henne og venter på hva hun skal si nå. Det tar en evighet, og hadde dette vært en annen gang, et annet sted hadde jeg kanskje sagt noe mer fordi jeg hater slik stillhet, men denne gangen klarte jeg ikke å si noe, jeg tenkte plutselig på den lyseblå silkekjolen som hang på veggen min før, den jeg hadde kastet nå fordi jeg i et øyeblikk syntes den var stygg, og det var tull, selvfølgelig var den ikke det, jeg hadde jo latt den henge på veggen nettopp fordi den var så fin, det var den fineste kjolen min. Men da jeg skjønte hva jeg hadde gjort og skulle ut og hente den hadde jeg ikke funnet den igjen og nå hadde jeg ingen lyseblå silkekjole mer.

-Hører du etter, Lilli?, hører jeg henne si, og hun høres streng ut, - Tenkte du på noe annet?
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg tenkte jo på noe annet, hun har rett, men jeg kan jo ikke svare det. Jeg mumler at nei, jeg hører etter, men hun tester meg og jeg kan ikke svare på hva det var hun nettopp sa. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vil bare gå, og det er nettopp det jeg gjør. Jeg reiser meg opp, jeg sier at jeg vet faktisk ikke hva jeg vil, at jeg ikke vet noen ting og at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få vite det i morgen heller. Og når jeg kommer ut og tråkker med skoene på asfalten, ser jeg opp på himmelen før jeg går hjem.

3 kommentarer:

Aina sa...

Veldig fint skrevet, du er flink. :) Jeg likte at alle avsnittene begynte med en replikk, det passet bra synes jeg. *klappe*

fredrikke sa...

så du greier ikke å si ei favorittbok?

/fredrikke

Klisjee sa...

Eg har òg køyrt ambulanse nokre ganger. Men eg klarer berre ikkje slappa av, likavel. Det er nokre sprø greier.

Meg eg skjønar så godt at hjarta ditt stoppar dersom katten ikkje er der samstundes som du tenkjer på kinaputtar. Det er skikkelig skummelt, det. Og det finns diverre menneske som ikkje har funnet ut at dyr og kinaputtar ikkje høyrer saman. Det gjer meg trist.

Og eg trur eg kan lika bloggen din, skal lesa litt i han seinare (så snart som råd, tenk) men no skal eg opp å leika litt med familien. Det er kos. :)