onsdag 3. desember 2008

Skriveøvelser #2


Pause

Hun, jenta med den svære blå anorakken og bootsene, stod under det grønne busskuret (det var dekket av grafitti, så helt grønt var det jo ikke) i nesten tre kvarter mens det duskregnet. Det stod ingen andre der, for bussen hadde nettopp kjørt og det var søndag og lenge til neste buss. Hun stod ikke der fordi hun ikke hadde rukket den og heller ikke fordi det regnte (det var vår og ganske varmt, hun hadde lett tålt det). Hun visste faktisk ikke hvorfor.

Hun hadde sovet for lenge i dag. Hun hadde drømt og våknet med panikk og hurtig hjertebank og var lettet da hun våknet, men det varte ikke lenge før hun begynte å lure på det samme igjen. Kom det til å bli en bra dag eller en dårlig? Dagen før var en av de gode. Ja, god og god, det var ihvertfall det beste hun kunne få til. Det var rart det der, hun trodde at alt kom til å bli helt fantastisk, men det hadde blitt ganske mange ulemper også. Hun hadde tenkt at det kom til å bli verdt det, men nå som hun allerede hadde alt dette drittet hadde hun ikke så mye valg lenger.

Hadde hun ikke trukket opp en ny sigarett rett etter hver gang hun var ferdig med den forrige (det var nesten så hun ikke trengte noen lighter, hun kunne bare tenne den neste sigaretten med den hun allerede røyket på), hadde hun kanskje kjent at det luktet friskt av våt jord, gress og asfalt. Det var rolig rundt henne, ikke noe ordentlig støy. Kanskje noen fuglelyder av og til. Hun la ikke noen særlig notis av lydene rundt seg før hun hørte at det klikket og klakket i asfalten. Da så hun ut av busskuret, det var noen som red på en hest. En ganske liten hest var det, litt hvit, men mest grå.

Hun gikk inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet (noen hadde skrevet setningen "Ma er sulten" med bokstavmagnetene på døren). Hun var egentlig ikke noe sulten, hun bare gjorde det av vane. Kikket på hva som var der før hun lukket den og satte seg ved spisebordet og så ut av vinduet. Det var sol ute, kanskje hun skulle gå seg en tur. Det var mindre risikabelt på en søndag, bare hun ikke gikk for langt, men det var lite sannsynlig at hun kom til å gå langt i dag. Hun kjente seg slapp, hun kom ikke til å orke det, så hun kunne trygt gå en tur. Det kom til å bli en kort en.

Klikk-klakklydene av hestesko mot asfalt forsvant sakte, men sikkert, og det ble stille igjen. Hun trakk glidelåsen på anorakken høyere opp (sånn at hun ikke skulle kjenne luft mot halsen lenger) og så på klokken. Hun bestemte seg for å gå hjem igjen.

2 kommentarer:

Liljefot sa...

hei, jeg skjønte ikke hva du mente med "slakt ønskes". At vi lesere skal kommentere fortellingen din?


Likte faktisk fortellingen din, den var litt spennende selv om du brøt midt på slutten med noe som jeg følte ikke passet inn der:)

Skriv gjerne mer:)

Kathleen sa...

"Innsyn i øvelser (slakt ønskes)" er bare navnet på "serien" jeg legger ut på bloggen, det har ikke noe med selve teksten å gjøre. Det er "Pause" som er tittelen. Og ja, slakt ønskes betyr at jeg gjerne vil høre kritikk (men konstruktiv selvfølgelig!) :)

Takk, og jeg er faktisk enig i deg, slutten var litt brå. Jeg skrev den midt på natten og kom til et punkt tidlig på morgenen hvor jeg ble jævla trøtt, ikke helt tenkte klart og bare ville bli ferdig med den.