mandag 15. desember 2008

Fremmede mennesker

Dette er innlegg nr. 100 og jeg tenkte det skulle dreie seg om det stedet hvor jeg oftest legger merke til andre mennesker. Nemlig på busstopp og på bussen.

Senest i går, da jeg ventet på bussen selvfølgelig, så jeg ei jente som var dødspen. Hun var så pen at jeg ble helt paff. Kanskje var hun så pen fordi hun hadde lagt sminken sin så fin som sminkørene backstage på moteshow gjør det, det er godt mulig det, men uansett så spiller det ingen rolle hva som gjør noen pene, for ser man pen ut er man jo pen (selv om det finnes dem som riktignok blir mindre pene når de åpner kjeften). Hun her var nemlig så pen at jeg måtte smugtitte, men det er jo ikke så lett når man står rett ved siden av noen som sitter og man ikke kjenner dem.


Sist jeg ble helt paff over noen jeg så var på togstasjonen i København i august. Midt oppi ståheien med null penger og en forsvunnet lommebok, gikk jeg rundt og lette etter en australier (nei, ikke hvilkensomhelst, det var en vi hadde blitt kjent med) mens Sofia satt ved en utleid datamaskin med internett og prøvde å fikse ting, så jeg pluteselig enda ei dødspen en. Hun hadde akkurat det håret jeg alltid har ønsket at jeg hadde (noe alá Jane Birkin på yngre dager), akkurat de svarte støvlettene jeg skulle ønske jeg hadde (jeg har dem nå), akkurat de klærne som passet henne (det var egentlig ikke så veldig spesielt, men de bare så spesielle ut på henne), en holdning og måte å gå på som sikkert ville virket bare arrogant og stygt på andre, akkurat passe slank og høy, og mens hun jeg så i går var pen på en type russisk modell-måte så var hun her i København penere enn selveste Jane Birkin (ja, hun er på min fem på topp-liste over peneste damer noensinne)! Jeg ble nesten litt forelsket der og da (eller kanskje jeg er det litt ennå, for hun har jo tydeligvis svidd seg fast i hjernen min).

Av og til lurer jeg på hva disse menneskene hadde tenkt om jeg sa til dem at de var så utrolig pene. Er de vant til å høre det, kanskje? Eller tenk om de ikke vet det selv, kanskje de tilogmed går rundt og ønsker at de hadde sett annerledes ut (tror jeg egentlig faen meg ikke på) og hadde blitt kjempeglade hvis noen sa det til dem?

Off-topic, jeg vet. Jeg skulle jo skrive om folk jeg ser på busstopp og på bussen. Jeg legger ikke bare merke til pene folk, altså. Jeg legger merke til andre også. Jeg tenker ofte på hvor folk er på vei til og hva de skal (når jeg tar M1 - Sørlandsparken skjønner jeg jo etterhvert som bussen kjører forbi Hånes at de fleste skal svi av penger de neste timene). Skal de besøke noen de gleder seg til å se etter en stressa dag på skolen? Hva har de i handleposen, er det til middagen når de kommer hjem? Skal de spise sammen med noen? Alene? Er det mandag kan jeg for eksempel lure på om de til tross for det klarte å gjøre dagen fin likevel (jeg er ram på det)? Eller skal de bare se på TV i kveld? Pleier de å ta bussen eller tar de bussen akkurat i dag fordi bilen er på verkstedet?

Ofte hender det og at jeg kjenner folk igjen, folk jeg bare har sett på bussen. Å, det er hun, tenker jeg, hun som kjeftet på bussjåføren sist uke fordi han begynte å kjøre før hun hadde satt på bremsene på barnevogna. Å, eller han som stinker så jævlig fra håret (han kan umulig vite hva en dusj er) at folk flytter seg når han setter seg i nærheten av dem. Han tar bussen ned til byen fra samme busstopp som meg når jeg er på vei hjemmefra. Han kommer nesten alltid løpende til bussen, enten med en sportsbag eller en skinnbag. Han har grønn jakke, jeg tror det er cordfløyel.

På bussen i dag satt to kjempesøte unger foran meg (jeg hater jo egentlig barn, jeg har jo vært det selv og vet hva de driver med, men jeg har tydeligvis ikke et hjerte av is heller), den minste pelte seg litt i nesa, men han var så søt likevel, han hadde trillrunde, brune øyne, og da vi kom til byen holdt de på å gå ut av bussen, men mora, som gikk i hijab og var kjempetynn, spurte bussjåføren om ikke bussen kjørte videre, joda, den gjorde det, så de ble i bussen, og nå skjønner jeg ikke noe av hva jeg prøver å si ved å fortelle dette. Jeg la ihvertfall merke til det.

En annen jeg la merke til for ca. en måneds tid siden var ei jente som kikket på bussplanen og ropte til vennene sine. Jeg husker hvordan hun så ut og at hun hadde på seg en knæsjgul jakke (eller var det hettegenser?), men det som var så spesielt var at hun hadde en dødsrå stemme.

Da jeg ventet på bussen hjem i dag sa hun som satt på busstoppet fra før av at jeg kunne sette meg ned på benken, det var ikke vått altså, og at boken hun holdt på å lese i en gang hadde kostet 2,25 kr, så den måtte være kjempegammel, og så plutselig i et kvarter sitter jeg og venter på bussen mens vi har en hyggelig samtale om hvor teit NAV er, at rullings er stygt (selv om hun røyker det selv, men bare fordi det er billig), hvor i byen man kan kjøpe bra bruktbøker, om katter og grevlinger og piggsvin og hun gratulerer meg på forskudd fordi jeg har bursdag på lørdag, og jeg legger merke til at jeg faktisk ikke er skeptisk (jeg er som nordmenn flest, jeg synes som regel at fremmede som plutselig snakker til meg må være sprø), men bare synes det er hyggelig (i motsetning til sist gang jeg hadde vært ute på byen og var ca. 150 meter fra hjemme da en full fyr plutselig løper over veien, prater med meg og begynner å gå samme vei som meg og jeg tenker Æææh, dette var jo ikke den veien han gikk mot i sted, jeg må si noe og sier "Du, jeg bor sammen med noen", og han snur på rappen, ja, på femøringen, og jeg får gå i fred hjem mens jeg tenker Herregud, hva er det enkelte folk tror, tror de at de kan få være med meg hjem bare fordi jeg er en jente som går alene hjem fra byen midt på natten?).

Et sted jeg også legger merke til folk på er i køen i dagligvarebutikken. Jeg ser på hva de foran meg legger på rullebåndet og maker up livet til vedkommende bare utifra hva de handler - helt til det er min tur til å betale for røyk, øl og Sørlandschips. Men det emnet får jeg utbrodere om en annen gang.

7 kommentarer:

fnugg sa...

Artig post:)Jeg er også sånn som ser masse på folk, og tenker på hva de tenker på, hva de skal og sånn. Ja, og så ser jeg også noen ganger noen som er helt utenomjordiske pene, og synes det er veldig vanskelig å ikke glo. Artig å få øyekontakt med folk og smile også, og samtaler med fremmede er kjempegøy, men det skjer ikke så ofte.

Sofia sa...

Jeg husker for noen år siden, før jeg flyttet til Kristiansand og ikke kjente noen der, så var jeg der på besøk hos mamma annenhver helg, og da pleide jeg å gå rundt i byen og kikke på folk. Hvis det var noen som så interessante ut, så tenkte jeg ut en historie om dem. Det kunne være alt fra hvor de skulle, hva de drev med, og hvorfor de var så triste (jeg ble mest opphengt i de som så triste ut), til hvor klærne de hadde på seg var fra og oppveksten deres. Det ble nesten litt obsessive til slutt, litt slitsomt, så jeg sluttet å gjøre det, men det er ganske interessant hva du kan få ut av synet av et fremmed menneske.

Et tips til hva man kan gjøre på en kjedelig dag: Sitt sammen med en eller flere personer og kikk på folk på en benk etc. Annen hver bestemmer seg for en person som går forbi, og ut i fra utseende til denne, skal den andre si den første (kjente, altså ikke kjendis, men en begge kjenner) personen som faller den inn, uten å tenke. Det er faktisk gankse morsomt, for det er utrolig hvilke sære mennesker man ikke har tenkt på på en stund, som dukker opp i hodet. Bare prøv!

Kathleen sa...

^EUREKA!!! Kanskje JEG var en av de du kikket på i byen! Det forklarer jo hvorfor du synes du har møtt meg før, men kanskje ikke like mye at jeg har sett deg før - eller, jo!! Kanskje jeg så deg og ble paff sånn som i teksten fordi du er kjempepen (men siden det er så lenge siden så husker jeg det ikke)?

Kan dette være svaret på det mystiske spørsmålet?!?!

Sofia sa...

hahaha, eureka ja! det er det nærmeste vi noen sinne har kommet en forklaring! men du så nok heller meg fordi jeg gikk med kistesekk enn at jeg var påfallende pen, vil jeg tro. man legger jo merke til slikt også. gother haha. ja, kanskje vi så hverandre og bare tenkte "oi en gother, akkurat som meg, hun må være kul. ringenes herre og nightwish, yes!"

Maria. sa...

Dette innlegget var fint.
Jeg kjenner meg litt igjen i det.

Kathleen sa...

Maria: takk :)

glosin sa...

du må jo snakke med dem, disse ukjente menneskene. tenk så glade de ville blitt.