Skriveøvelser #12

[...]   Jeg så ut av vinduet, det regnet. Jeg syntes det var jævlig og trist. Det så nesten litt østblokk- land ut, akkurat den utsikten jeg så. Da jeg gikk på ungdomsskolen var vi på klassetur til Polen på høsten. Det så ut der som det gjør i østblokk- filmer, hvor man ser blokker helt like hverandre på rekke og rad og menneskene er triste og ensomme og fattige og himmelen bak er grå, grå, grå. Sånn så det ut nå. Jeg tenkte at denne dagen ikke kom til å bli noe bedre enn det jeg følte akkurat da. Om bare Julia kunne ringe den dagen og, akkurat som dagen før - og dagen før det igjen. Jeg lurte på om det var mest sannsynlig for at hun kom til å gjøre det fordi alle gode ting er tre, eller om det var mest sannsynlig at hun ikke kom til å gjøre det fordi hun allerede hadde gjort det to dager på rad. Jeg så på mobilen hele tiden, hver gang jeg så på den tenkte jeg at jeg kanskje hadde fått en melding uten at jeg hadde hørt det. Det var idiotisk, for hybelen min var så liten at jeg ikke kunne gå noe sted der uten at jeg hørte den, og jeg hadde ikke på musikk. Jeg bestemte meg for å slå på radioen, så fikk jeg en grunn til å sjekke mobilen hele tiden.
   Men jeg ble dritlei av å høre på nyheter og låter jeg egentlig ikke hadde lyst til å høre på akkurat da, så jeg skrudde den av og tok på meg boblejakka. Julia hatet den, hun syntes jeg burde kle meg mer feminint. Kåper for eksempel. Jeg brukte alltid kåper før. Jeg hadde to igjen, en blå en og en besj trenchcoat. Sistnevnte var jo ikke akkurat en kåpe, men Julia ville likt om jeg gikk med den oftere. Det var bare det at boblejakka mi var varmere og mer praktisk.
   Jeg hadde kjøpt den for en hundrelapp av en kamerat som ikke brukte den lenger. Jeg hadde vært på besøk hos han og var full og tatt den på meg da jeg bare skulle ned på butikken og kjøpe røyk. Jeg syntes jeg kledde den også. Jeg stod foran helfigurspeilet han hadde på gangen og syntes jeg så ganske tøff ut. Den var svart med hette med pelskant og var ganske stor, men den satt fint likevel. Også hadde den store lommer nok for alt jeg trengte. Den fikk meg til å se ut som en jente som bare har lånt jakka til kjæresten, og det likte jeg.

   Jeg åpnet vinduet og tente en røyk. Det var egentlig ikke lov til å røyke inne på hybelen, men det dreit jeg i. I det minste åpnet jeg vinduet. Jeg lente meg ut av det og så rett ned på asfalten. Det var ikke så langt ned. Jeg spyttet. Jeg hater når folk spytter, men jeg skulle bare høre på den tiden spyttklysen var i lufta til den nådde bakken. Det tok ikke så lang tid. Som sagt var det ikke langt ned.
   Etter at jeg hadde røyka ferdig, gjorde jeg det samme med sneipen. Jeg hadde et askebeger inne på rommet, men jeg ville bare høre på den tiden i mellom da jeg slapp den og til den traff bakken. Jeg hørte at den traff asfalten og jeg så ned en stund før jeg bestemte meg for å dra på biblioteket og lese om indianere.

   Da jeg kom til biblioteket var det stengt for dagen. Jeg lurte på hvordan det var mulig å unngå å se hvor mye klokka var når jeg sjekket mobilen for meldinger annethvert minutt. [...]