For første gang i mitt liv slo det meg hvor jævla stygg våren er, hvor grå og skitten den er når snøen ligger der og ikke har smeltet helt vekk ennå og det er hauger av grus og flekker av våt asfalt på veien, og hvordan våren lukter av hundedritt overalt (nei, jeg har ikke fått det på skoene) og eksos og jeg får lyst til å begynne å røyke igjen fordi det er så jævlig, og spiller det noen rolle fra eller til, jeg føler meg forgiftet etter bare å ha stått og ventet på bussen i fem minutter uansett, mens bilene kjører forbi, og av støvet som virvler rundt; det er aldri så mye skitt og støv som når det er vår. Jeg har i grunnen ikke lagt merke til det før nå, for tidligere har jeg aldri tenkt på våren som stygg, jeg har bare elsket den og vendt meg mot solen, sittet ved solvegger med solbriller og kopper med kaffe og jakka åpen, myst mot sola, vært blind for resten av våren; for det stygge ved den, for denne stusselige styggheten, denne våren som er så tidlig at trærne ikke har fått sine grønne blader ennå, slik at den kan kamuflere dette stygge på et eller annet vis, akkurat hvordan vet jeg ikke. For hvordan kan blader skjule støv og dritt? Hvor forsvinner denne lorten når tidlig vår går over til sen vår og det snart blir sommer? Forsvinner den bare ut i ingenting? Er den der fortsatt, denne styggheten, bare uten det at vi kan se den? Kamuflert?  Eller gjemt, stuet vekk og lagret et sted hvor den kan finnes fram igjen til en ny årstid, en mellomårstid, kanskje, en gang på høsten, i det regnet siver ned? Eller dagene etter at regnet har sivet ned, eller til slapsedager, eller før den tid? Allerede til sommeren? Til dager mellom de himmelblå og brisne, mellom ølflasker og saltvannsbølger og knottskyer ved kveldstider? Kommer den tilbake da?