Å se ut av vinduene i dag

Jeg har klistret et klistremerke fra naturmuseet og den botaniske hagen på diktboka jeg har latt stå uberørt siden januar, et sånt klistremerke man får når man betaler seg inn på et museum og klistrer på genseren, på brystet; det er blått med en tegning av et tre og en bever, jeg har skrevet med rød penn ved siden av at vi var der, datoen, og at vi kjøpte en liten kaktus, Echinocactus grusonii; vi har tatt den med fra et varmt drivhus til vårt kalde kjøkkenvindu, til lukten av stekte nudler og ingefær, til lyden av håndvisping av fløte og franske gloser fra cd-spilleren, jeg tenkte her får den sol nok, og hvis ikke det var nok skulle jeg flytte den fra vindu til vindu, etter hvor solen skinner mest, men i dag er det ikke sol, i dag drypper det, i dag regner det, i dag er det grått, i dag er det ingen vits i å flytte kaktusen, i dag gidder jeg ikke å gå til den andre siden av Odderøya likevel, hvor jeg hadde tenkt til å gå på delvis tørr asfalt, grus og smeltende is, i solskinnet, jeg hadde tenkt til å sitte på den andre siden av Odderøya og kjenne sol og havlukt på en benk mens jeg leste pensum, jeg tenkte kanskje at denne onsdagen ville likne på lørdagen, da vi gikk på tur og nesten ingen andre gikk på tur fordi de kanskje satt inne ved tv-ene sine og så på ski-VM, det gjorde i hvertfall mannen inni en av bokbutikkene, nede i brettspillavdelingen, mens jeg prøvde å forklare min kjæreste hvor gøy Ligretto er, og forskjellen på Alias og Party-Alias, og at alle mytene jeg tror om Afrika skyldes Den forsvunne diamanten, som jeg ikke har spilt siden jeg var barn, mens jeg samtidig ble helt henrykt over å finne et spørrespill om verdens dyr og kom på at jeg hadde glemt å ta med sentrumsgavekortet mitt, som jeg fikk en gang i desember, men fortsatt ikke har brukt og hadde tenkt til å bruke på Sofi Oksanens Baby Jane fordi den nettopp er kommet ut på norsk og no way om jeg får lånt den på biblioteket fordi jeg aldri får summet meg til å reservere bøker, jeg har faktisk aldri reservert en bok i hele mitt liv, og fordi jeg tenkte at Sofi Oksanen fortjener pengene boka måtte koste, selv om hun sikkert er millionær fra før av nå siden Utrenskning har blitt solgt til over tyve forskjellige land og fordi hun er sykt flink. Men så gikk vi på biblioteket, det var kanskje dagen etter allerede, og hvilken bok stirrer meg ikke i øynene i det jeg kommer opp trappen til voksenavdelinga, om ikke Baby Jane, med et cover man ikke kan ta feil av, knallgult og kræsjpink og elektroblått, et diggbart cover spør du meg, så nå har jeg lest den og jeg har fotsatt gavekortet mitt og jeg gikk inn på Wikipedia for å lese om Oksanen, og leser at Baby Jane ble skrevet før Utrenskning (men etter Stalins kyr), de har bare ikke giddet å utgi Baby Jane på norsk før nå, alle som er blodfan av Oksanen har sikkert lest den på svensk for lenge siden (oversatt fra finsk), det er sikkert derfor den lå der til utlån, at ingen hadde lånt den, velkommen etter, Kathleen, vi har lest Baby Jane for lenge siden, vi har søkt etter Madonnas True Blue, Holes Dying, Courtney Loves Sunset Strip, Marc Almonds A Lover Spurned og Marianne Faithfulls The Ballad of Lucy Jordan på Spotify for lenge siden.

Som jeg gjorde etter å ha lest ut Baby Jane, etterfulgt av at jeg begynte å søke på bilder av Marianne Faithfull for å sjekke om hun var like pen som f.eks. Françoise Hardy da hun var ung, for jeg kan bare huske å ha sett Marianne Faithfull som tjukk, gammel dame i den halvteite Irina Palm, og i Marie Antoinette, som jeg har sett mange ganger uten å skjønne at hun jo spiller mora til Marie Antoinette, før jeg så den på storkjerm på Cinemateket sist uke mens jeg spiste bakeriboller som jeg fikk lyst på etter å ha skrevet om nettopp boller, for akkurat en uke siden i dag faktisk, sammen med en masse mennesker jeg aldri har sett på Cinemateket før, en masse jenter i søte kjoler og kåper og sløyfer i håret, de er der sikkert i dag også, når Sofia Coppolas Somewhere skal vises, som jeg har sett, men gjerne ser igjen. Elle Fanning er så nydelig, nesten mer nydelig enn søsteren sin, der hun bare går rundt og er ti år og steker egg og skøyter på kunstisen, nydelig gjennom hele filmen som også er helt nydelig, hvis jeg skulle valgt en farge å beskrive filmen med hadde jeg sagt lyserosa, akkurat som den kjolen jeg nettopp har anskaffet meg, som ligger i skapet; jeg har alltid sagt at jeg elsker jo rosa, så lenge jeg slipper å ikle meg det, men nå har jeg fått meg en lyserosa kjole og den er kjempefin, den er myk og draperer seg som jeg er fristet til å si at bare en lyserosa kjole kan, i et forsøk på å være poetisk, men ender kanskje opp med å være pretensiøs i stedet, et ord jeg ikke virkelig forstod før jeg ble kjent med Julie og jeg fikk henne til å lese Echo, en bok jeg elsker og slettes ikke synes er pretensiøs, men som jeg forstår at andre synes kan være pretensiøs, noe som ikke er mulig i følge enten Habermas eller Gadamer, det går ikke ann å si "Jeg forstår hva du mener, men jeg er uenig", for da forstår du faktisk ikke. Hadde du forstått, hadde du vært enig.

Hvilket er pensum og minner meg på at selv om det regner og jeg ikke kan gå til andre siden av Odderøya med en termos full av espresso og lese vitenskapsfilosofi, så må jeg likevel lese vitenskapsfilosofi et annet sted, ved skatollet kanskje, eller i sofaen med flisteppe, eller på biblioteket, eller ved kjøkkenvinduet.