av Tove Jansson
Jeg vandrer gjennom skogen en meget tidlig vår,
den vår som jeg har ventet på og savnet.
Med him'len full av vinger og jorden full av spor,
av alle kryp som endelig har våknet.
Jeg går som jeg behager i min gamle grønne hatt.
Jeg spiller alle dager, jeg spiller hver evige natt,
og eie vil jeg ikke, for man må jo være fri,
når man søker nye sanger, en egen melodi.
Jeg vandrer gjennom skogen en meget tidlig vår,
den vår som jeg har ventet på og savnet.
Med him'len full av vinger og jorden full av spor,
av alle kryp som endelig har våknet.
Jeg går som jeg behager i min gamle grønne hatt.
Jeg spiller alle dager, jeg spiller hver evige natt,
og eie vil jeg ikke, for man må jo være fri,
når man søker nye sanger, en egen melodi.
10 kommentarer:
Ihi, den er fin, og jeg har alltid kunnet identifisere meg med Snusmumrikken fordi jeg også er rastløs og reiseglad.
Nå er det teknisk sett blir vår! Gleder meg til krokusen kommer!
Fine Snusmumrikken! Ikkje berre eg som lengtar etter vår altså :)
Sukk, jeg var litt forelsket i Snusmumrikken a long, long time ago!
Åh, jeg husker jeg ELSKET Mummitrollet og vennene hans da jeg var sånn... ikke lita, for da var jeg så redd for Hufsa at jeg nesten ikke turte se på, men da jeg var litt eldre!
Finner ikke lik-knappen. Dypvannsfisk liker dette.
Da jeg var liten og Snusmumrikken bare ville være seg selv og alene og sa til Mummitrollet at han ville reise på egenhånd, skjønte jeg ikke avvisningen, hvorfor var han så slem mot Mummitrollet? Nå skjønner jeg ham mye bedre. Å gjøre ting alene er undervurdert. Og jeg identifiserer meg med han på den måten at han ikke vil binde seg til noe/noen, han vil ikke bli for knyttet til andre og ikke til steder heller, og ikke minst til ting, han liker jo ikke å eie ting heller, man er friere jo mindre ting man eier, og det er en filosofi jeg selv praktiserer. Jo mer jeg eier, jo mer tynget føler jeg at jeg blir. Å eie mye skaper bare flere bekymringer.
Tove Jaanson vil for meg alltid framstå som en av de virkelig store forfatterne: mummitrollet er virkelig kvalitetslitteratur. Som liten begynte jeg å lese disse bøkene fordi jeg er halvt finsk, og syns det var gøy å lese noe fra Finland. Jeg ble hekta fort, og bøkene ble lest om og om og om igjen.
Barnebokforfattere har dessverre sjelden fått den store anerkjennelsen de burde sammenlignet med "voksenforfattere", og jeg opplever ofte at svensktalende forfattere som Jaanson og Katarina Taikon blir undervurdert når de sammenlignes med Astrid Lindgren. Derfor blir jeg alltid glad når jeg treffer noen som er like glad i Mummitrollet som meg.
Jeg var faktisk ikke så fan av Mummitrollet da jeg var liten (sett bort fra tegnefilmene på NRK), bøkene var litt vanskelige å forstå. F.eks. Mummipappa som drar sin vei. Jeg kunne ikke forstå at en pappa bare drar sin vei fra familien, hvilke grunner en kan ha for det. Og også det med Snusmumrikken som er så avvisende mot Mummitrollet når han foreslår ting. For eksempel. Så leste jeg bøkene da jeg ble eldre og da forstod jeg så mye mer. Så jeg regner henne mer som voksenlitteratur skjult i barnelitteratur.
Jeg tenkte aldri over det at Snusmumrikken var avvisende og at Mummipappa dro sin vei. Jeg må antagelig bare ha sett på det som en del av universet - det var vel sånn de var.
Det jeg likte med bøkene var Lille My og forholdet mellom Mummitrollet og Snorkefrøken.
Kjempefin!
Legg inn en kommentar