Bøkene jeg leste i mars, del 2

MIN KAMP 2 av Karl Ove Knausgård ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Denne leste jeg ferdig i midten av mars, og helt siden da har en god del av setningen mine startet slik: "Knausgård skriver at..." Knausgård, Knausgård, Kanusgård. Jeg holder ikke kjeft. Jeg må bare fortelle hvem jeg enn er sammen med om det Knausgård gjorde da og da, eller hva han syntes om det og det og bla bla Knausgård Knausgård Kanusgård. Akkurat som en god del andre av Norges befolkning allerede har gjort. Men er det noe rart, da? Han skriver om ting som du aldri har lest om før, men som du opplever hele tiden selv, du bare visste ikke at noen andre også tenker sånn - og i hvertfall ikke at det gikk ann å skrive om det! Det er denne observasjonsevnen hans, den er fantastisk. Jeg kjenner meg igjen i så mye. Jeg tenker hele tiden Sånn er det, akkurat sånn er det. Og det beste av alt er at jeg bare har lest Min kamp 1 og 2 ennå! Ah! Knausgård ♥

GHOST WORLD av Daniel Clowes ¤ ¤ ¤ ¤
Filmen liker jeg så godt at jeg har sett den flere ganger. Den er lol, men også trist, på en sånn rar måte. Og det samme er denne tegneserieromanen som filmen er basert på. Det er den samme kjipheten, selv om de har endret ganske mye på selve fortellingen. F.eks. plakaten Enid finner i filmen og stiller ut slik at det blir ramaskrik. Det er ikke med i tegneserieromanen.

TALISMAN/FORVANDLINGER av Yoko Tawada ¤ ¤ ¤ ¤
For en stund siden ble jeg sittende på lesesalen på biblioteket og lese i Vagant, og her var det jeg leste Yoko Tawadas observasjoner av språket for første gang, noe som var meget fint og som fikk meg til å ville lære meg et nytt språk (hvilket jeg endte med å gjøre, så nå lærer jeg meg fransk) og til å dra på interrail og våkne opp i en sovekupé til lyden av samtaler på fremmede språk utenfor døren. Senere lånte jeg altså denne, som er en bok (Talisman) og tre foredrag (Forvandlinger) smekket sammen til én bok, hvor hun hovedsaklig skriver om japansk og tysk. Hun skriver bl.a. om hvor rart det var for henne å lære seg tysk, et språk hvor substantivene har kjønn (akkurat som i norsk), noe ordene ikke har på japansk, og at for å lære seg kjønnene til de forskjellige substantivene så hun for seg tingene som levende vesener som danset foran henne på skrivebordet. En masse blyantmenn (ein Bleistift) og en skrivemaskinkvinne (eine Schreibmaschine)! Det er så fint og fascinerende, alle forskjellene og likhetene i språkene, og jeg får bare lyst til å lære meg mer tysk og også japansk!

DUGNAD av Paal Bjelke Andersen ¤ ¤
En diktsamling som bare var slitsom å lese. Altfor mange oppramsinger. Av navn. Av folk. Og selv om det var en sammenheng og en mening bak alt sammen, så føltes det meningsløst ut da jeg leste den, og etterpå tenkte jeg at jeg hadde kastet bort tid.

GIRL, INTERRUPTED av Susanna Kaysen ¤ ¤ ¤ ¤
Filmen har jeg sett et tosifret antall ganger. Jeg elsker den og blir aldri lei og jeg har ofte tenkt at jeg har villet lese boka, men ikke før nå nylig tenkte jeg på å bestille den fra Amazon.

Susanna Kaysen skriver om sitt opphold på McLean Hospital på slutten av 1960-tallet, et "berømt" mentalsykehus hvor blant annet Sylvia Plath, James Taylor, Ray Charles  og matematikeren John Nash (potrettert i A Beautiful Mind) også har tilbragt tid i. Boka er ikke så veldig annerledes filmen, jeg får den samme stemningen; Susanna er Susanna og Lisa er Lisa. Filmen er stort sett tro mot boka, bortsett fra at den gjør noen finurligheter med historiene som Susanna skriver om, og den dropper noen enkeltepisoder, men det er bare bagateller og er vel det man må gjøre når man lager film. I boka får vi også vite hva som skjer med flere av karakterene etter at oppholdet på McLean (som heter Claymore i filmen) er over, og først ble jeg skuffet, men etter å ha tenkt over det var det greit likevel. Det fikk meg til å tenke over akkurat det jeg tror Susanne Kaysen vil at jeg skal tenke på når jeg har lest ferdig de siste kapitlene.

A SPOT OF BOTHER av Mark Haddon ¤ 
Mark Haddon skrev den supersjarmerende The Curious Incident of the Dog in the Night-Time som jeg leste sist sommer. En gang i januar så jeg A Spot of Bother på biblioteket og tenkte at jeg ikke kunne låne flere bøker nå, så jeg gikk derfra uten den. Følgelig ble jeg gående og lure på om jeg ved å ikke låne den kom til å gå glipp av en minst like "søt og morsom og underholdende og litt trist og veldig lærik bok" (for å sitere meg selv) og måtte derfor gå tilbake dagen etter for å låne den. Nå har jeg lest den og jeg kunne ha spart meg bryet. Allerede inn i to-tre kapitler aner jeg hvor håpløst dårlig denne boka kommer til å bli, men jeg fortsetter likevel, rett og slett fordi jeg ikke vil tro at en som har skrevet The Curious Incident of the Dog in the Night-Time kan skrive noe som er så dårlig som de to-tre kapitlene jeg har lest. Så jeg fortsetter i den tro at boka sikkert kommer til å ta seg opp. Men det skjer ikke. Og jeg leser litt til og enda mer og begynner å tenke at dette er faen meg noe makkverk. Og når jeg tror at den ikke kan bli verre, så blir den verre. Klisjéene kommer etter hverandre som perler på en snor, og når jeg er to tredjedeler inn i boka er det virkelig vanskelig å fortsette. For det er så jævlig kjedelig. Jeg merker at jeg heller har lyst til å se på tv enn å lese videre. Så kjedelig er det. Ja. jeg vil heller nedlate meg til å se på Paradise Hotel enn å lese ferdig denne boka. Men jeg gjør det likevel, og nå har jeg allerede glemt slutten på denne "a spot of bother"-boka (haha, jeg er VG), og jeg har alltid hatt en regel om å fullføre alle bøkene jeg begynner på, uansett hvor kjipe de er, og vet dere hva? DEN REGELEN ER DET SLUTT PÅ NÅ!

DYRENES FRIGJØRING av Peter Singer ¤ ¤ ¤ ¤
Denne har jeg lenge hatt lyst til å lese, men helt glemt bort. Helt til jeg begynte på ex.phil på universitetet nå i våres og dermed med etikk, hvor Peter Singer altså ble nevnt i pensum da jeg leste om utilitarismen, og jeg fant det som en god unnskyldning for å forlate pensum og gå på biblioteket og låne denne i stedet (men ikke misforstå: jeg synes etikk er kjempeinteressant!). Dyrenes frigjøring regnes som boka som revolusjonerte dyrerettighetsbevegelsen, og det skjønner jeg. For jeg har lest en del andre bøker om hvorfor man skal velge å bli vegetarianere/veganere, og det som er problemet med mange av dem er at de er så følelsesmessige. Det skinner i gjennom at forfatterne har hund og katt hjemme hos seg. Jeg er også glad i dyr personlig - elsker å leke med katten, jeg - men det er ikke derfor jeg ikke spiser kjøtt. Jeg har savnet en bok som tar opp fornuftige grunner til å ikke spise kjøtt, og med Dyrenes frigjøring fant jeg den. Singer er ikke bare opptatt av å skrive om hvor fælt det er i slakterhusene, men han skriver også om holdningene til folk flest (speciesisme), hvorfor de er gale, holdningene vi har hatt til ikke-menneskelige dyr opp i gjennom historien og så videre. Det er denne boka vi alle burde lese, ikke det mølet som er å lese i Jonathan Safran Foers Eating Animals. Hvilket bare inneholdt oppgulp av ting vi alle visste om dyr i produksjon fra før av. Eller vet folk egentlig ikke det, og det må en populærforfatter til for at folk skal gidde å lese om det og ta det inn på seg?