torsdag 7. april 2011

Om å slette seg fra Facebook

Jeg har slettet meg fra Facebook. Eller, nei, det er ikke noe som heter å slette seg fra Facebook, det går faktisk ikke ann å slette seg derfra, man kan bare deaktivere kontoen, og dét er det jeg har gjort. Først slettet jeg alt jeg har skrevet, alle bildene og alle meldingene, så slettet jeg hver eneste venn, én etter én slettet jeg dem, til jeg hadde null og Facebook skrev Velkommen til Facebook, som om jeg akkurat hadde meldt meg inn, deretter deaktiverte jeg kontoen. Jeg skal ikke si at jeg aldri kommer tilbake, det vet jeg ikke, en gang i tiden slettet jeg meg fra Blink, men kom tilbake likevel, det er kjempelenge siden, husker dere Blink, liksom, det var lenge før Facebook, og jeg meldte meg inn i Facebook for fire år siden. Fire år siden, herregud, er det ikke nok nå, nok tid kastet bort på kleine statuser og snoking i andres liv; jeg liker ikke dette, hvordan jeg vet så mye om andre uten at de selv har fortalt meg det, jeg liker denne idéen om å lure på oi, hvordan gikk det med han i livet egentlig, eller møte noen tilfeldig på gaten uten at jeg på forhånd vet at vedkommende har blitt gift siden sist. Er det ikke mye mer spennende slik, det tror jeg, og det får meg til å tenke på den tiden vi ennå ikke hadde mobiltelefoner, da vi gikk til folk og banket på dørene for å se om de var hjemme eller ikke, vi visste det ikke på forhånd, med mindre vi hadde ringt og avtalt å møtes (over hustelefonen); og da vi avtaltes og treffes der og der akkurat da og da, og ingen var forsinket, for klokken 12 ved biblioteket betydde virekelig klokken 12 ved biblioteket, det betydde ikke ring ring Hei, hvor er du? Snart ved biblioteket, måtte bare en tur i banken først. Åja, jeg er på busstoppet ennå, tok litt tid å drikke den kaffen. Og ring ring Hallo, hvor er du nå? Jeg er i andre etasje på biblioteket, måtte bare låne noe. Åja, jeg står utenfor, kommer du bare ned hit når du er ferdig? førti minutter senere. Det blir liksom mer spennende slik, det kan skje noe uventet, kanskje vedkommende ikke dukker opp, men så er man jo der, hva skal man finne på da, kanskje sette seg i parken og se om det dukker opp noen andre kjente, eller kanskje det kommer noen fremmede og sier Ta en øl med oss, eller du kjeder deg og sier Hei, kan jeg ta en øl med dere, eller?, sånn som man gjør på Roskilde når mobiltelefonen er tom for strøm eller det norske kontantkortet ditt er tomt og du vet at å lete etter vennene dine i dette mylderet er som å lete etter nåla i høystakken, skikkelig x-faktor; hvilke mennesker kommer du til å henge med nå, hva kommer dere til å snakke om, sannsynligvis har de noe helt nytt å si, nye anekdoter du kanskje kommer til å le av, eller kanskje blir det bare kleint, det vet du ikke, du vet ingenting på forhånd, det bare skjer, det bare skjer og det kan være bra eller dårlig, du vet ikke, og sånt skjer bare når man ikke har mobiltelefon. Mobiltelefon bare sperrer veien. Facebook også. En kan ikke lenger si Ja, hva har skjedd siden sist, da? til en gammel venn, for det vet du jo, du vet jo at hun har flyttet til Bergen og studerer filosofi, du vet jo at hun var på Trænafestivalen sist uke, du så jo alle bildene derfra, de poppet opp på wallen din og du vet tilogmed at teltet hun bodde i var vinrødt og at noen skrev en kommentar under det ene bildet som hintet til at din venn tok med seg et nattbesøk i teltet som hun angret på dagen etter, for det leste du ut av kommentarene under, og sånn er Facebook, alle vet alt, og hva betyr egentlig 203 venner, jeg har jo ikke så mange venner, forteller jeg alt om livet mitt til 203 forskjellige mennesker i den virkelige verden, nei, så hvorfor er det greit på Facebook? Det er ikke greit, det er absurd og nå er det over. Hadet. Gleder meg til å bruke den daglige Facebook-halvtimen på andre ting fra nå av.

15 kommentarer:

Solgunn sa...

Det var et herlig innlegg. Rett og slett! Har også lyst til å slette facebookprofilen min noen ganger, men er så jæ...nysgjerrig så jeg gjør det ikke.

monika sa...

Den eneste grunnen til at jeg ikke sletter meg er at jeg har så ufattelig mange venner rundt om i verden som jeg bare har på der. hadde det ikke vært for det, så hadde jeg sletta meg for lengst.

Michaela sa...

Du er mitt idol. Jeg skal fortsette å være avhengig fordi jeg liker å prokrastinere og er stor fan av snoking. Så legger jeg heller ut lite om meg selv. Det skumle er jo at du en stor del av mitt sosioale liv ville forsvunnet om jeg meldte meg ut. Ingen inviterer meg på fest, tapaskveld, konsert andre steder :P Men hurra for deg!
Unnskyld at jeg ikke har kommentert i det siste, jeg leser det meste fordiom, jeg bare glemmer å si 'hei'. ÅH, VÅR! sånn by the way

Kristin sa...

Utrolig bra! Det krever litt guts for å gjøre det :) Som 17-åring går desverre 50% av kontakten jeg har med folk over facebook, så og slette meg selv derfra blir nesten som å slette meg selv sosialt... latterlig at det skal være sånn, men desverre sant. Jeg har derimot gitt meg selv restriksjoner på hvor mye tid jeg kan bruke der. Det hjelper :)

Mia sa...

Fantastisk! Vet hva jeg skal gjøre imorgen. Takk :)

Kathleen sa...

Hei, dere. Jeg ser alle de positive sidene også. Mye kommunikasjon jeg har hatt med venner har vært på Facebook, men det har jeg tenkt er fordi jeg da slipper å kjøpe nytt kontantkort hele tiden. Dessuten er det faktisk noe som heter Skype, som jeg ikke har brukt særlig mye ennå, men det skal jeg altså nå. I tillegg finnes Twitter, e-postadresse og denne bloggen. Folk kan med andre ord stalke meg likevel, hvis de vil. Eller viktigst: ta kontakt.

Jeg var også litt redd for å miste alle arrangementene, men så tenkte jeg at jeg alltid får invitasjonene om de små "arrangementer" blant venner personlig uansett, så der har jeg ikke noe å miste. Og de store offentlige arrangementene får jeg ofte vite noe om av andre, plakater, avisen o.l. uansett, så jeg går altså ikke glipp av noe. Man må bare snakke med folk!

Og jeg er også en stalker. Elsker å snoke. Men hakene er: 1) jeg kaster bort tid, og 2) jeg blir bare amper av det (det er så mye idioti på Facebook), og 3) jeg får prestasjonsangst. Jeg snoker rundt på Facebook og ser alle de fine feriene folk er på, de fine kjærestebildene, de fine festbildene og jeg tenker på hvordan mitt liv ser ut for andre på Face, også tenker jeg at jeg har ingen feriealbum fra hippe Berlin på min Facebook, kanskje vi burde dra oftere på tur vi også? Kanskje jeg burde jobbe mer for å få bedre råd? Hvorfor er ikke vi på helgetur hver helg vi også? Hvorfor har vi ingen kjærestebilder? Er det fordi vi er et ulykkelig kjærestepar? Er det fordi vi ikke gjør ditt og datt? Vi må også gjøre sånn! Osv. Og det er utrolig teit, jeg vet jo at det ikke er sånn, men sånn blir jeg altså av Facebook og det gidder jeg ikke mer.

odaceline.com sa...

jeg registrerte meg i februar 2007, herregud, det er jo fire år siden. en gang har jeg slettet alle venner, alle bilder, alle innlegg jeg hadde skrevet og så videre, men jeg hadde ikke helt motet til å deaktivere profilen.

nå bruker jeg det ganske lite, men holder meg oppdatert om hva som skjer og logger vel inn daglig. så lenge det ikke overtar livet mitt, så er det vel greit.

Yngvild sa...

Er einig i mykje av det du skriv, og forstår korfor du sletta deg, eller korfor du sletta det du kunne av deg sjølv frå facebook, men eg har eitt spørsmål: er ikkje det å blogge litt den same greia som å fortelje folk om seg sjølv på facebook? Ikkje vondt meint, eg berre lurer på korleis du ser på blogging i forhold.. men for all del, ikkje slutt å blogg rett etter eg fann bloggen din, for her var det mykje bra! ;)
Helsing Yngvild

Kathleen sa...

Hei, Yngvild, jeg ventet litt på det spørsmålet, og jeg måtte tenke meg litt om før jeg forstod forskjellen. På Facebook deler jeg bare bilder og statuser o.l., mens jeg her på bloggen øver meg på det å skrive, og for meg innebærer det å tørre å dele det som er personlig, men på en annen måte. Jeg tar meg ofte kunstneriske friheter her, for å få mer flyt i teksten eller for å gjøre det mer interessant. Og det er mye jeg lar være ¨dele. Dette er ikke en dagbok-blogg, men en skriveblogg. Jeg skriver mye, men det er så lite av det jeg tør å vise frem, jeg er redd for hva folk skal tro om meg, skjønne om meg. Og det er dumt, for hvordan skal jeg kunne bli forfatter da? Derfor har jeg blogg, for å øve meg på å tørre det.

Yngvild sa...

Vil på førehand beklage for at kommentaren blei så lang!

Eg har spurt meg sjølv både korfor eg i det heile tatt vil publisere ting på facebook, og korfor eg vil blogge, og har prøvd å finne forskjellane. Svaret ditt viste meg nokre av dei, og det er nok sant at ein føler seg litt friare når ein bloggar. Det er ikkje nødvendigvis kjente og kjære som ser det du postar, og heller ikkje nødvendigvis nyskjerrige ukjende, som kanskje er meir interessert i det ein postar på facebook, enn det som havnar på bloggen. Kan det stemme?

Og det er nok ei god øving på å skrive, og her får du lesarar som faktisk er opptekne av det litterære innhaldet - det er i alle fall eg, hehe. Du må berre poste i veg, det er så dumt at somme trur at kva du skriv avheng av kven du er. Det er jo ikkje alltid slik! Og det bør jo kanskje ein lesar som er oppteken av nettopp det skjønnliterære forstå?

Skriv i veg, og ikkje ver redd for at folk skal analysere deg gjennom det du skriv. Det er for dumt at ein skal måtte halde tilbake i frykt for at andre skal tru alt du skriv handlar om ein sjølv. Eg tenkjer slik sjølv av og til, men prøver å trosse mine eigne tankar om lesaren sin reaksjon. Det er lenge sidan ein i skjønnlitteraturen gjekk vekk frå tanken om at ein skal tolke forfattarskap ut ifrå forfattaren sitt liv. Slikt høyrer ikkje heime i dagens samfunn heller, synes eg.

Og eg ville også heller ha sletta facebookkontoen enn bloggen min, hehe. a

Ine S. sa...

Okå. Det der var bare helt vanvittig skrevet. Jeg er målløs. Sånn på en positiv måte.

Kathleen sa...

Oi, takk for komplimentet! (Og til dere andre også!)

Yngvild, jeg kom på dette bildet: å utlevere seg på facebook blir liksom det samme som å utlevere seg i Se &Hør og talkshows, mens det å utlevere seg på en blogg, blir på samme måte som å utlevere seg som f.eks. Knausgård. (Uten sammenligning forøvrig annet enn at det er litterært. Jeg er jo absolutt ikke like god som ham!)

hanne sa...

hei! sletta Fb profilen min rett før jeg leste innlegget ditt og lurte på om jeg angra. etter å ha lest det du skrev er jeg n å bare lykkelig befriet. så deilig å være kvitt initimitetstyranniet med folk man egentlig ikke kjenner. venner på FB men hilser ikke på butikken! flaut? jepp. jada har mange ordentlige venner der også men de treffer jeg heldigvis andre steder enn på nett. har venner i kosovo som har hindret meg i å slette FB før, men nå skal jeg sannelig skrive et brev til dem og sende i posten. det blir de nok glade for. takk igjen til deg:-)
hanne

Kathleen sa...

Wehii, så bra! Nå har jeg vær FB-fri i snart et år og jeg innrømmer at jeg savner det litt. Litt lettere å ha kontakt med flere der, spesielt nå som jeg har flyttet fra hjembyen min. På en annen side er det jo mer spennende å møte dem igjen, når vi møtes. Og brev er fint! Og om ikke brev, så går det jo faktisk ann å skrive e-post. Og telefoner finns også.

Bella sa...

Har vært uten facebook i 6 uker; helt fantastisk! Savner det ikke i det hele tatt. Nå har jeg bl.a fått gjort mer husarbeid,gått flere turer,besøkt venner og ikke minst fått mer besøk selv(de som nå lurer på hva jeg bedriver dagene med uten f.b) Anbefale flere å gjøre det samme. Få ett liv! :)