Om å slette seg fra Facebook

Jeg har slettet meg fra Facebook. Eller, nei, det er ikke noe som heter å slette seg fra Facebook, det går faktisk ikke ann å slette seg derfra, man kan bare deaktivere kontoen, og dét er det jeg har gjort. Først slettet jeg alt jeg har skrevet, alle bildene og alle meldingene, så slettet jeg hver eneste venn, én etter én slettet jeg dem, til jeg hadde null og Facebook skrev Velkommen til Facebook, som om jeg akkurat hadde meldt meg inn, deretter deaktiverte jeg kontoen. Jeg skal ikke si at jeg aldri kommer tilbake, det vet jeg ikke, en gang i tiden slettet jeg meg fra Blink, men kom tilbake likevel, det er kjempelenge siden, husker dere Blink, liksom, det var lenge før Facebook, og jeg meldte meg inn i Facebook for fire år siden. Fire år siden, herregud, er det ikke nok nå, nok tid kastet bort på kleine statuser og snoking i andres liv; jeg liker ikke dette, hvordan jeg vet så mye om andre uten at de selv har fortalt meg det, jeg liker denne idéen om å lure på oi, hvordan gikk det med han i livet egentlig, eller møte noen tilfeldig på gaten uten at jeg på forhånd vet at vedkommende har blitt gift siden sist. Er det ikke mye mer spennende slik, det tror jeg, og det får meg til å tenke på den tiden vi ennå ikke hadde mobiltelefoner, da vi gikk til folk og banket på dørene for å se om de var hjemme eller ikke, vi visste det ikke på forhånd, med mindre vi hadde ringt og avtalt å møtes (over hustelefonen); og da vi avtaltes og treffes der og der akkurat da og da, og ingen var forsinket, for klokken 12 ved biblioteket betydde virekelig klokken 12 ved biblioteket, det betydde ikke ring ring Hei, hvor er du? Snart ved biblioteket, måtte bare en tur i banken først. Åja, jeg er på busstoppet ennå, tok litt tid å drikke den kaffen. Og ring ring Hallo, hvor er du nå? Jeg er i andre etasje på biblioteket, måtte bare låne noe. Åja, jeg står utenfor, kommer du bare ned hit når du er ferdig? førti minutter senere. Det blir liksom mer spennende slik, det kan skje noe uventet, kanskje vedkommende ikke dukker opp, men så er man jo der, hva skal man finne på da, kanskje sette seg i parken og se om det dukker opp noen andre kjente, eller kanskje det kommer noen fremmede og sier Ta en øl med oss, eller du kjeder deg og sier Hei, kan jeg ta en øl med dere, eller?, sånn som man gjør på Roskilde når mobiltelefonen er tom for strøm eller det norske kontantkortet ditt er tomt og du vet at å lete etter vennene dine i dette mylderet er som å lete etter nåla i høystakken, skikkelig x-faktor; hvilke mennesker kommer du til å henge med nå, hva kommer dere til å snakke om, sannsynligvis har de noe helt nytt å si, nye anekdoter du kanskje kommer til å le av, eller kanskje blir det bare kleint, det vet du ikke, du vet ingenting på forhånd, det bare skjer, det bare skjer og det kan være bra eller dårlig, du vet ikke, og sånt skjer bare når man ikke har mobiltelefon. Mobiltelefon bare sperrer veien. Facebook også. En kan ikke lenger si Ja, hva har skjedd siden sist, da? til en gammel venn, for det vet du jo, du vet jo at hun har flyttet til Bergen og studerer filosofi, du vet jo at hun var på Trænafestivalen sist uke, du så jo alle bildene derfra, de poppet opp på wallen din og du vet tilogmed at teltet hun bodde i var vinrødt og at noen skrev en kommentar under det ene bildet som hintet til at din venn tok med seg et nattbesøk i teltet som hun angret på dagen etter, for det leste du ut av kommentarene under, og sånn er Facebook, alle vet alt, og hva betyr egentlig 203 venner, jeg har jo ikke så mange venner, forteller jeg alt om livet mitt til 203 forskjellige mennesker i den virkelige verden, nei, så hvorfor er det greit på Facebook? Det er ikke greit, det er absurd og nå er det over. Hadet. Gleder meg til å bruke den daglige Facebook-halvtimen på andre ting fra nå av.