Bøkene jeg leste i april, del 1

Det som slo meg da jeg skrev om alle bøkene jeg leste i april, var at jeg ikke ble så veldig irritert. Grunnen til det er at jeg rett og slett for det meste leste gode bøker denne måneden! Og de få som ikke var så veldig bra, var i hvertfall ikke rævva. Hallelujah!

1. EN KORT HISTORIE OM TRAKTOREN I UKRAINA av Marina Lewycka ¤ ¤ ¤
En helt ok bok om to døtre med en far som gifter seg på nytt med ei altfor ung dame som tror at alle i Vesten er sykt rike og har råd til minst én Jaguar og én Rolls Royce. Den yngste dattera er fortelleren, og jeg stusser ofte over hvor mye hun vet. Hun sier hele tiden at søsteren hennes forteller alt, eller faren, på telefonen, men det at dét må sies hele tiden gjør det bare enda mer unaturlig. Jeg skjønner heller ikke alt dette med traktorhistorien til faren. Hele boken kunne vært uten den traktoren. Det er som om bihistorien om traktorens historie bare er tatt med i boka for at forfatteren skulle få kunne bruke denne fengende tittelen. Ellers, til tider en morsom bok - jeg må le av faren av og til -, men i det store og hele for platt og overfladisk for min del.

2. EN VELOPDRAGEN UNG PIGES ERINDRINGER II av Simone de Beauvoir ¤ ¤ ¤ ¤
Dette er fortsettelsen på En velopdragen ung piges erindringer I som jeg leste i høst. De skal vel heller leses rett etter hverandre, for jeg merket jeg hadde glemt litt av Simone de Beauvoir liv siden sist; jeg måtte lese ganske mange sider før jeg kom inn i livet hennes igjen. Uansett, det hele er min feil. Neste gang jeg er i Paris skal jeg også sitte og lese bøker i Luxembourgparken (og folkens, det er ikke lenge til, for jeg har nemlig en flybillett dit i juni!). Det gjør nemlig Simone. Hun leser og hun leser og hun leser og hun drikker gin frizz og blir drita sammen med søsteren sin og er sykt forelska i en mann hun ikke får, men gjør det noe, for vi vet jo alle at Sartre skal bli hennes mann, verdenshistoriens mest romantiske kjærlighetsfohold, eller det er i hvertfall det jeg har trodd siden jeg leste om Simone og Jean-Paul i religion- og etikkboka fra videregående, egentlig vet jeg ikke. Alt jeg vet er at de var kjærester hele livet og er begravd sammen i den berømte kirkegården i Paris hvor jeg ikke har vært, og heller ikke har planer om å besøke, for jeg synes det virker rart å gå rundt der og lete etter graven til f.eks. Jim Morrison eller Oscar Wilde, eller nettopp de Beauvoir og Sartre, det blir for (av)gudsdyrking-ish for min del. Anyways, at de bare var kjærester hele livet, uten giftemål og barn, dét er så sykt romantisk. Det er noe av det mest romatiske jeg vet om. Tenk, det går faktisk ann å elske noen uten biologiske baktanker. Uansett, det står ikke særlig mye om de to i denne boken. Simone skriver om en vennegjeng på tre gutter på universitetet hun studerer ved som er en smule arrogante og holder seg for seg selv. Likevel blir hun venn med den ene av dem. Det er ikke Sartre, men en annen. Sartre er derimot en av de to andre i vennegjengen og han sender et brev til henne om at han vil treffe henne, men Simone gidder ikke, så hun sender lillesøstera si til å møte ham i stedet. Så er boka snart slutt og jeg må lese de Beauvoirs Samliv med Sartre i stedet. Jeg tenker da at jeg kanskje ikke lenger kommer til å synes at de er så fryktelig romantiske, men jeg kan leve i troen inntil da.

3. CHARLOTTE ISABEL HANSEN av Tore Renberg ¤ ¤ ¤ ¤
Denne leste jeg ganske middelmådige anmeldelser av da den var ny. Jeg tenkte jeg skulle lese den likevel fordi jeg hadde lyst til å lese noe litt lett og fordi jeg fra før av hadde lest Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve. Kompani Orheim var den første boka jeg leste om Jarle Klepp og den likte jeg kjempegodt. Mannen som elsket Yngve likte jeg (hold dere fast!) heller dårlig. For en tullebok. Like ubrukelig som filmen. Charlotte Isabel Hansen, derimot, likte jeg mye bedre! Boka er søt og jeg humrer når jeg leser om Jarle Klepp som har flytta til Bergen og er hodestups forelska i akademia, mer nøyaktig sagt litteraturvitenskap og Marcel Proust. Tore Renberg beskriver ham som en arrogant høykultursnobb, men jeg blir likevel aldri irritert, jeg bare ler inni meg av denne litt halvpatetiske unge mannen og beskrivelsene som treffer spikeren på hodet. Denne boka er søt akkurat på det nivået noe skal være søtt, jeg koste meg da jeg leste denne. Jeg vil likevel påpeke noe negativt, eller nei, det er jo noe helt på slutten, så det kan jeg ikke si. Det spoiler jo. Uansett, det er noe på slutten der som jeg synes er skikkelig KLEINT. Men det gjør ikke så mye, les den likevel. Nå skal jeg se filmen.

4. DEN FREMMEDE av Albert Camus ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg fikk en helt merkelig stemning i «sjela» etter å ha lest denne. Jeg tenkte også på den lenge etterpå, ble gående og tenke på forskjellige avsnitt. Det er gått uker siden jeg leste den, men jeg tenker fortsatt stadig vekk på denne. Noen bøker setter seg så fast i meg at jeg går rundt og snakker om dem hele tiden, denne satt seg fast på en annen måte: jeg går nemlig bare rundt og tenker på den. Jeg må lese mer Camus og finne ut av hva dette er for noe.

5. 101 DIKT OM GLEDE av Finn Jor (red.) ¤ ¤ ¤
Dette er en diktantologi. Tittelen sier sitt. Sitter jeg her og leser hundreogén dikt om glede, så har jeg bare meg selv å takke hvis jeg synes det blir for kleint til tider. For det blir det. Det blir for mye glede. Men på en annen side, hvorfor skal man bare lese om tragedie og tristesse og folk i vill desperasjon etter å finne et annet liv? Lykke-diktet til Inger Hagerup er jo et av av diktene inni denne, og det diktet er jo kjempefint. Jeg tenker på da jeg var tretten år. Det er en evighet siden og i morgen får jeg grått hår, sann mine ord.