Andre april totusenogelleve

Sitter og røyker og drikker en øl på kjøkkenet på en lørdagskveld alene, prøver å lese en av avisene, men det er ikke hodet klart nok til. Orker heller ikke å begynne på en bok av Camus jeg har tenkt til å lese, som ligger øverst i en stabel sammen med det nyeste nummeret av Vinduet, et kompendium, Göran Sonnevis gigastore diktbok Oceanen og enda flere aviser. Ble ferdig med Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen tidligere i dag og måtte le av Jarle Klepp som er så forelsket i akademia, som moren hans Sara tenker om ham når hun besøker ham (og hans syv år gamle datter som han ikke visste at han hadde før for noen dager siden) i Bergen, litt fordi jeg selv begynte på universitetet i år og ble helt forelska i akademia og ser for meg mange fremtidige år innen litteraturvitenskap (men kanskje ikke med Proust). Surfer rundt på bokelskere.no og frustrerer meg over at ingen synes coveret til Sofi Oksanens Baby Jane er like kult som jeg synes det er ('kvalmenes', 'jentebok', 'skrikende' skriver de, jeg, derimot, tenker på verdens feteste intro i en film: introen til Enter the Void, og 'fet kveld ute på byen med masse digg elektronikamusikk og støl kropp dagen derpå pga. for mye dansing'), men ikke like mye som jeg frustrerer meg over at noen kan si at noen bøker (eventuelt omslag) er 'jentete', for hva er egentlig jentete? Jeg hater det uttrykket, men bruker det selv likevel. Alltid i en negativ setting, som om jentete er noe jeg absolutt ikke er, hvilket er teit, for jeg er jo jente og følgelig er vel alt jeg gjør jentete? Men nei. Når jeg hører ordet jentete tenker jeg på jenteklikker og -gjenger og da jeg gikk på barneskolen og verken hadde Miss Sixty-bukser eller gadd å finne meg i at alt noen få personer (jenter) sa var lov, hvilket endte med at jeg ikke hadde særlig med venner og at det kanskje var derfor jeg fikk lest så mange bøker, akkurat som nå, historien gjentar seg, story of my life. Av og til lurer jeg på om jeg kanskje er litt for arrogant, litt for uenig, kanskje jeg burde lære meg å lyve litt mer. Ok, kanskje jeg burde lære meg å si den kjolen kler henne, selv om jeg synes den ser helt forferdelig ut. Det er bare det at det er så utrolig vanskelig, og hvis jeg lyver, så ser alle at jeg lyver (man trenger ikke kjenne meg så veldig godt for å forstå det), jeg har ikke pokeransikt whatsoever, bare når jeg faktisk spiller poker, noe jeg ikke har gjort på flere år fordi jeg alltid glemmer hvordan man spiller det tre dager etterpå. Tenker at jeg kanskje ikke burde poste dette på bloggen, men helvete heller.