Ting som jeg tenker som bare jeg får vite, men som jeg har glemt i det jeg ankommer stasjonen

Hver gang jeg sitter på toget tenker jeg at jeg vil skrive om det å sitte på toget, jeg vil skrive en hyllest til det å ta toget og om livet slik jeg ser det derfra, men straks jeg er gått ut av toget har jeg glemt det, jeg glemmer alt det jeg tenker på toget, glemmer alle de store tankene jeg tenker på toget, og det er synd, for det er bare på toget jeg får følelsen av å tenke de store tankene, glemmer at jeg har tenkt på dem i det hele tatt, glemmer at de finns, det er som om livet er mindre straks jeg ankommer stasjonen, livet innskrenker seg på en måte, ikke at det blir noe verre, jeg får bare mindre oversikt, det er så mye annet igjen, andre ting, livet i sin alminnelighet, livet som bare skjer.

Så prøver jeg å huske det jeg tenker på toget når jeg sitter på et kjøkken, når jeg går, når jeg tar oppvasken eller når jeg tar bussen, men kan ikke huske hva det var jeg tenkte. Så skriver jeg og det blir om de små tingene i stedet, og det er ikke så verst det heller, de er ikke mindre viktige, bare mindre i seg selv, og kanskje er det sånn det er, kanskje det ikke er meningen at det som tenkes på toget skal skrives ned, for hvis jeg virkelig hadde ønsket å skrive dem ned, hvorfor dro jeg ikke opp pc-en mens jeg satt der, hvorfor fortsatte jeg bare å se ut av vinduet, hvorfor grep jeg dem ikke der og da? Det må vel bety at jeg egentlig ikke vil skrive dem, at jeg egentlig bare ville tenke dem, la dem eksistere bare i de timene togturen varte, kun da, siden ikke huske dem som noe annet enn et vagt minne fra en reise fra et sted til et annet, et mellomrom, som den tomme plassen mellom to ord i en tekst, eller et avsnitt; bare en pause mellom det ene som er og det andre som er.