søndag 10. april 2011

En liten kabal om bl.a. Sonic Youth

Nylig leste jeg den nyeste biografien om Karen Carpenter, Little Girl Blue av Randy Schmidt, og mens jeg leste den kom jeg til å tenke på en sang dedikert til Karen som jeg først trodde K's Choice hadde, men etter et raskt søk viste det seg at jeg hadde forvekslet Sonic Youths Tunic (Song for Karen) med K's Choice Song for Catherine, og jeg tenkte selvfølgelig, Sonic Youth er det jo, og så hørte jeg på Tunic (Song for Karen) og tenkte at dette bandet har jeg helt glemt, Sonic Youth har jeg helt glemt, dette bandet som jeg begynte å høre på etter å ha lest Charles R. Cross' biografi om Kurt Cobain (Heavier Than Heaven heter den) da jeg var femten år og nyforelsket i musikk og de var nevnt flere ganger og jeg tenkte at de må jeg sjekke ut, de og the Melvins og Soundgarden og Babes in Toyland og Hole, og at jeg etter å ha hørt litt på dem alle sammen, ikke gadd å høre på dem mer, bortsett fra Sonic Youth, som jeg hørte masse på. Inn på Platekompaniet gikk jeg og kjøpte Daydream Nation uten å ha hørt en eneste sang av dem på forhånd, dette var før Youtube, før Spotify, før det ble vanlig å kjøpe musikk på iTunes, dette var da man gikk og kjøpte musikk i butikken, dette var da man gikk og bladde gjennom cd-ene for å finne den plata man skulle ha, og jeg visste ingenting om Sonic Youth annet enn at Kurt Cobain digga dem og at Nirvana var inspirert av dem og også hang litt med dem, kanskje hadde jeg hørt Daydream Nation nevnt et eller annet sted, eller lest, ikke husker jeg hvorfor jeg valgte akkurat Daydream Nation der i butikken, kanskje var det den eneste Sonic Youth-plata de hadde inne, anyways, jeg kjøpte den og hørte den og jeg likte den og siden kjøpte jeg Wasching Machine, Murray Street og Goo, hvor Tunic (Song for Karen) er, og før jeg hørte den visste jeg ikke hvem Karen Carpenter var, jeg hadde bare en liten anelse om hvem Carpenters var, jeg kjente dem igjen på bandlogoen og sangene, som jeg hadde hørt før uten at jeg kunne koble dem til hva bandet het, og nå har jeg altså lest Little Girl Blue og kabalen går opp; plutselig forstod jeg mer av Tunic (Song for Karen), hvorfor det er akkurat is-te hun drikker og hvorfor hun er glad for at hun får spille trommer igjen, og etter en litt nærmere undersøkelse så jeg også at Sonic Youth har covret Carpenters Superstar, som opprinnelig het Groupie, men som ikke fikk hete det likevel, for det var litt for sterk kost for de amerikanske fansa. Jeg leste også om filmen The Karen Carpenter Story, som jeg ikke har sett, men som jeg leste om i en annen bok en gang, i en skjønnlitterær bok hvor hovedpersonen så på denne filmen hele tiden, jeg tror det må ha vært enten Frognerfitter elller MILF (begge skrevet av Alexia Bohwim), to ganske ræva bøker, men likevel ganske underholdende, og jeg husker jeg noterte meg The Karen Carpenter Story bak øret, tenkte jeg måtte se den, men glemte det helt vekk, akkurat som jeg noterte meg bak øret Gus Van Sants Last Days, en portrettfilm om Kurt Cobain, som jeg har veldig lyst til å se fordi det er Gus Van Sant som har lagd den og filmene hans gir meg alltid gåsehud, men samtidig har jeg ikke lyst til å se den fordi det er Michael Pitt som spiller Kurt Cobain, og jeg kan ikke fordra trynet på Michael Pitt av en eller annen grunn som sannsynligvis er filmen The Dreamers. En fryktelig overvurdert film som ikke var langt på nær så sjokkerende som ryktet ville ha det til, store forventninger hadde jeg og så ble jeg skuffet. Og forresten så leste jeg en notis om Kurt Cobain i Klassekampen her en dag forleden, den femte april nærmere bestemt, dagen man antar han begikk selvmord, og apropos det igjen så fikk jeg nettopp Suicide Notes av Michael Thomas Ford i posten, en bok jeg egentlig ikke vet noenting om, annet enn tittelen, jeg bare bestilte den, av og til må man jo bare ta sjansen på noe random og se hva man får; se bare på hvor godt jeg endte med å like Sonic Youth, så godt at jeg i dag, syv år etter at jeg stod i platebutikken og plukket med meg Daydream Nation, lå utstrakt på sofaen med vinduene åpne, med en aprilkveld nesten lik en sommerkveld utenfor, og hørte den igjen.

2 kommentarer:

Johanne sa...

Det er så fint med sånne spontane ting - berre bestille og ikkje vite heilt kva ein får. Det er slik eg har oppdage dei finaste tinga eg er i besittelse av.

k sa...

mm. sonic youth.