søndag 12. juli 2009

Skriveøvelser # 7

dd
Viskebort

Alt jeg husker fra ungdomsskolen er klamme hender og bakerste rad, ved vinduet. Jeg skjønner ikke det med vinduet, jeg kan jo ikke huske utsikten. Jeg likte riktignok å betrakte, det gjorde jeg mye av på den alderen, men hva var det å se ut på der? En stygg, asfaltert skolegård og mennesker jeg bare hadde forakt for. Selv det store treet som stod der i midten og raga i den lille asfaltfrie flekken midt på så trist ut. Som en ensom gullfisk i en glassbolle med kun vann i, ingen andre fisker, ingen planter (godt de har den hukommelsen de har, sånn at de ikke husker om de faktisk var ensomme eller ikke for en halvtime siden). Jeg kan heller ikke huske hvordan klassekameratene mine så ut. Eller, det hender jeg av og til treffer på en av dem på gaten, men det er alltid de som kontakter meg først (og om jeg så hadde sett dem først, hadde jeg uansett ikke gått bort og sagt 'hei'). Jeg husker dem da. Jeg traff på en av dem forrige uke. Marlene. Hun så ut som seg selv, bare litt mer voksen. Og med begynnende rynker. Men det var vel ikke så rart, hun var også oransj, brukte sikkert mye tid solarium. Jeg lurer på om hun følte seg fin der hun smilte overblid i den tighte, svarte kjolen og med brune skinnsandaler, sånne som alle har akkurat nå. Ordvekslingen vår var ikke spesielt interresant, en av de vanlige jeg kunne utenatt slik at jeg bare kunne sette talen min på autopilot. Selv tenkte jeg på den gangen vi skulle tegne portrett av hverandre i kunst og håndverktimen på skolen og jeg måtte tegne henne. Vi hadde en lærer i det faget som var fryktelig nøye på at hun skulle bestemme hvem som skulle arbeide sammen, hun ville ikke ha vennegjenger og klikker, og jeg burde nesten sende henne et takkekort for det, for på den måten skånte hun meg fra å stå der alene etter at alle andre hadde samlet seg i grupper seg i mellom, eller i par, og jeg var den eneste som var igjen. Uansett, det var nå det med portrettet, jeg tegnte Marlene, jeg skalv på hendene lenge før jeg grep tak i den nyspissede blyanten. Marlene var irritert, hun ville ikke jobbe med meg (det var stupid og ulogisk tenkt av henne å la irritasjonen gå ut over meg, som om det liksom var en gave for meg å få jobbe med henne), ville bestemme selv hvem hun skulle jobbe med, alt skulle være fnising, hele tiden. Jeg skalv på hendene fordi jeg ikke kunne tegne, jeg var redd hun skulle bli fornærmet over den stygge tegningen jeg visste jeg kom til å tegne. Vi hadde tegnet portrett skoleåret før også, portrett i profil. Jeg tegnet en annen klassekamerat da. Ann/Ane/Anne/Anna/jeg vet ikke, jeg husker bare at jeg tegnet den profilen, og hun ble så sur etterpå, dette ligner ikke, sa hun, og jeg kunne lese tankene hennes: Hvis du er fornøyd med dette skal du få svi, for da betyr det at du synes det ligner, ergo jeg er stygg. Hva Marlene sa etter at hun så min tegning av henne husker jeg ikke, alt jeg husker er før. Hvordan jeg måtte viske og viske, jeg husker tilogmed viskelæret, en rektangelformet nikotinhvit firkant med bilde av eiffeltårnet på, og ordet PARIS nedenfor, hvordan S-en forsvant i løpet av timene jeg prøvde å skissere henne, hvordan det tykke tegnearket ble styggere og styggere, hullete, det ensomme treet bak henne (vi satt ute, det var tidlig på skoleåret), blyanten som ble buttere og buttere, at jeg ønsket meg en liten vind som kunne rive med seg arket i vinden - fortere enn jeg greide å løpe (og det var ikke å be om mye, jeg løp ikke særlig fort) og Marlene, hun kom ikke til å løpe, for hun gav vel faen i om jeg fikk 1-er fordi jeg ikke hadde noe å levere inn, det lange håret mitt som falt ned over øynene mine (jeg satte aldri håret opp). Brak. Hun hadde stilt meg et spørsmål jeg tydeligvis hadde svart ja eller nei til, et skikkelig H-spørsmål. Hun så rart på meg og jeg unnskyldte meg, si det igjen (med en falsk undertone av vær så snill), hvor jeg bor, egentlig? Jeg svarte hvor jeg bodde. Det ble kleint og stille noen sekunder for mye, jeg er så vant til det at jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg tror det stresset Marlene ut, for hun så plutselig på håndleddet sitt og måtte gå, hadde det travelt, sa hun. Vi sa hadet, sees vel en gang, og jeg så plutselig for meg at hun skulle hjem og hoppe på trampoline fordi jeg, i det jeg så henne forsvinne ut av butikken (vi var på et kjøpesenter), kom på at hun drev med turn da vi gikk på ungdomsskolen, hun skulle alltid vise hvor myk hun var i gymtimene hvor jeg som oftest satt på en benk fordi jeg liksom hadde glemt gymtøyet eller fått med meg en melding hjemmefra om at jeg var sånn type syk at jeg kunne gå på skolen, men ikke drive fysisk aktivitet, i stedet var jeg dømt til enda mer betraktning. Jeg hatet det (men ikke like mye som å faktisk gymme selv). Jeg var redd for ballene som ble kastet rundt, innebandykøller, den jævla tingen man tar løpefart mot, legger hendene på og hoppe over, bommer, ekle grønne matter, knall og fall, hoppende hestehaler, pubertetssvette, æsj. Nesten like ekkelt som de utallige syn av Marlene i bro, noe jeg husker klinkende klart. Det er alltid sånn hver gang jeg møter en av dem. Bryter seg inn i tankerekken min i ukesvis fremover. Jeg kan ikke fordra det, jeg vil helst ikke huske noen ting. Ønsker at jeg kunne stryke tre år ut.

4 kommentarer:

Malena sa...

Jeg synes dette var meget bra skrevet, og med litt selverfaring kan jeg identifisere meg litt i det du skriver. Da familien min og jeg flyttet fra plassen hvor jeg gikk 1-3. klasse begynte jeg på ny skole, hvor jeg endte opp med å bli mobbet både av lærer og guttene i klassen. Det endte med at vi måtte flytte, så jeg kunne begynne på en ny skole, hvor siden det alt heldigvis har gått bra. Den gamle læreren min klarte også å prestere å si til en av pikene som er mørk i huden at det ikke var noe rart hun ikke forstod matematikk, hun var jo brun... Det å ikke føle seg vel sammen med de som skal være klassekameratene dine er ekkelt. Det å grue seg til å gå på skolen er sinnsykt nedbrytende på et menneske. Jeg føler at du klarte å fange følelsen av sammensnørt angst til hovedpersonen veldig godt!

Kathleen sa...

Tusen takk for rosen, Malena!
Huff, det du sier er jo helt sykt, jeg skjønner ikke at det går ann. Dette er ikke like ille, men da jeg begynte på en ny skole i 5.klasse ville skolen at jeg skulle gå på spesialundervisning i norsk istedet for de ordinære timene, fordi de bare antok at siden jeg er halvt asiatisk, så måtte jeg jo være dårlig i norsk. Jeg syntest det var skikkelig fælt å bli nedgradert på den måten, for jeg visste så godt at jeg var mye flinkere enn de fleste etniske norske, dessuten har skriving og lesing alltid vært MIN ting, noe de plutselig betvilte. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg ble tvunget til det, ja, jeg gråt faktisk.

Jeanett Karin sa...

kjempebra skrevet :)
likte det med at tankene plutselig ble så mange, og bare jobbet seg videre og videre ut i en eneste stor digresjon,før du vendte tilbake til der de stod og snakket sammen på autopilot....
minner meg så alt for mye på mitt eget hode når jeg liksom skal holde samtaler med folk jeg gikk på ungdomsskolen med.

Kathleen sa...

Jeanett Karin: Takk! :)